Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Av Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 13. juni 2002 ble den hviterussiske avisen Narodnaja Voljas krav om å få opphevet en advarsel mot avisen fordi den angivelig hadde forbrutt seg mot den hviterussiske presselovens paragraf 5, avvist av Hviterusslands Økonomiske Høyesterett. Advarselen var utstedt av Informasjonsdepartementet, som selv skal ha blitt overrasket over sakens utfall.

Den uavhengige pressen kveles
Advarselen til Narodnaja Volja ble gitt fordi Informasjonsdepartementet mente avisen hadde angrepet president Aleksander Lukasjenkos angivelig eksisterende ære og verdighet ved å gjengi uttalelser fremsatt i Radio Libertys sending på hviterussisk. Å gjengi andres uttalelser er uttrykkelig tillatt ifølge den samme presselovens paragraf 47, og Hviterusslands Økonomiske Høyesterett har dessuten ingen myndighet til å vurdere om uttalelser i pressen er straffbare — slike vurderinger tilkommer utelukkende en straffedomstol. Ikke desto mindre hevdet dommeren at presselovens paragraf 47 bare fritar pressen for ansvar når denne gjengir uttalelser fremført om landets borgere, og disse uttalelsene gjaldt altså president Lukasjenko. Som formodentlig ikke er borger av Hviterussland?
I Hviterussland behøver ikke myndighetene å overholde de lovene de selv har vedtatt, og særlig ikke de lovene deres forgjengere har vedtatt. Narodnaja Volja er, med et opplag på 40 850 og fem utgaver i uken, landets største uavhengige avis, det vil si at den ikke er statseid, og dermed utgjør en trussel mot et monomant regime. Derfor må den knekkes. Måten det skal gjøres på, er ved å tilintetgjøre avisens økonomi — den vanlige straffen for lukasjenkisk fornærmelse er så skyhøye bøter at vedkommende avis går konkurs. Avgjørelsen den 13. juni var således bare første trinn i en lengre prosess som går sin gang.

En kontinuerlig fornærmet øvrighet
18. juni beslagla en domstol 5 millioner hviterussiske rubler fra avisens konto, som sikkerhet for erstatningskravene fra to dommere som følte seg fornærmet av en artikkel trykt i avisen 22. februar. Denne rettssaken skal begynne 29. juli, og pengene forblir beslaglagt til saken er over. 5 millioner rubler er bare 20 000 kroner, men i dette utfattige landet er summen tilstrekkelig til å gi avisen alvorlige problemer med å komme ut. Dessuten fører den tidligere lederen for Eksekutivkomiteen i landets hovedstad Minsk en sak mot den samme avisen, hvor han krever 11 millioner rubler i erstatning for atter andre fornærmelser.

20. juni ble sjefredaktør Viktor Ivasjkevitsj for en annen uavhengig avis, Rabotsjij, tiltalt for å ha baktalt og fornærmet president Lukasjenko, etter at han den 28. august i fjor trykket en artikkel hvor en av de mest populære fjernsynssåpene fra sovjettiden ble sitert i forbindelse med landets offentlige korrupsjon.

Pahonia-saken
24. juni ble sjefredaktør Nikolaj Markevitsj og journalist Pavel Mozjeiko i den uavhengige avisen Pahonia dømt av en straffedomstol for å ha begått nok en lukasjenkisk fornærmelse, denne gangen i forbindelse med valgkampen foran presidentvalget i september i fjor — et valg alle de utenlandske observatører var skjønt enige om brøt de aller fleste kjente regler for lovlige, demokratiske og rettferdige valg, samt en ganske tykk bunke av Hviterusslands egne lover. Det aller verste var at Pahonia hadde offentliggjort et anonymt dikt som visstnok kunne ha vært ment satirisk og rettet mot presidenten som altså ikke er borger av sitt eget land.

Straffen for avisens to medarbeidere ble henholdsvis to og et halvt og to års straffarbeid! Selv den hviterussiske opposisjonen, som er vant til det meste, var sjokkert. Og denne gangen reagerte også omverdenen. Blant de første som protesterte kraftig, var Den norske Helsingforskomité og Norsk P.E.N. i fellesskap; dernest fulgte i tur og orden International P.E.N., Europaparlamentet og OSSE. OSSEs ansvarlige for pressefrihet i medlemslandene, Freimut Duve, tok også opp saken mot Rabotsjijs sjefredaktør og tillot seg å anmode Hviterusslands statsledelse om å overholde FNs Konvensjon for politiske og sivile rettigheter, som landet har undertegnet på.

Medaljefaren
Det finnes, som man vil skjønne, ingen rettssikkerhet og ingen pressefrihet i Hviterussland. Og dette er å oppfatte bokstavelig. Myndighetene, med ikke-borger-presidenten i spissen, bryter sine egne lover fullstendig etter forgodtbefinnende, noe de kan gjøre fordi det ikke finnes noen sterk, reell opposisjon. Det finnes ingen samlende figur, intet parti med allmenn oppslutning. Og det finnes ingen bevissthet om enhetlig opptreden. Selv på en konferanse som nylig ble arrangert i fellesskap av UNESCO, Den hviterussiske forfatterforeningen og Hviterussisk P.E.N., endte de fleste seansene med at de fleste i salen sto og simultanskrek til hverandre, noe som forståelig nok drev simultantolkene til mild fortvilelse.

Hviterussland, som ble en selvstendig republikk da Sovjetunionen gikk i oppløsning, har så godt som aldri vært noen egen stat før, og nå gjør Lukasjenko alt han kan for å skyve landet inn i en union med Russland — en idé Jeltsin nok var litt mer begeistret for enn Putin.

Denne manien gir seg utslag i en underlig form for internasjonalisme, eller i hvert fall antinasjonalisme. Det tradisjonelle hviterussiske språk (som i beste fall var et minoritetsspråk) er forbudt. I stedet har man laget et kunstig språk som ligger mye nærmere russisk, men selv denne kaudervelsken forsøker man å undertrykke og holde nede. Russisk er tingen. De hviterussiske nasjonalsymbolene er forbudt. På ovennevnte konferanse i Minsk i juli ble jeg ufortjent nok tildelt en medalje av Hviterussisk P.E.N. På min vei gjennom byen etter seansen la mine følgesvenner merke til at et foruroligende antall mennesker (særlig unge menn med tvilsomt utseende, såsom dørvakter, politifolk, milits, soldater o.l.) skulte stygt på meg. Tilbake på hotellet så jeg i guideboken at det var forbudt å gå med hviterussiske farger på seg, noe medaljen min hadde. Mange er blitt arrestert for en så grufull forbrytelse, ifølge Lonely Planet. De gamle sovjetfargene og -symbolene er tingen, i dette Europas eneste gjenværende museum over Stalintiden (med forbehold for utbryterregimet i Moldavias opprørsregion Den Transdnjestriske Republikk — hørt om den?)

Man lever bokstavelig talt i fare hvor man går. For et land, og for en verden som avfinner seg med slike systemer!