Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 24. november 2001 forsvant Siamak Pourzand fra sin søsters hjem i Teheran, kort tid etter at hans kone, den kjente advokaten og forfatteren Merengiz Kar, hadde reist til USA for å få behandling for kreft. Naboer kunne fortelle at en gruppe mystiske menn hadde tatt ham med seg. Alt pekte i retning av det hemmelige politiet. Men i Oslo forsikret Irans ambassadør statssekretær Vidar Helgesen i Utenriksdepartementet om at myndighetene ikke kjente noe til Siamak Pourzands forsvinning.

En sprek, gammel hjertepasient
Siamak Pourzand er journalist og filmkritiker; på grunn av sin frittalenhet har han lenge vært en torn i øyet på sterke grupperinger innen de iranske myndigheter, akkurat som sin kone. På ettervinteren 2002 dukket han opp igjen — i fengsel. Omtrent samtidig fortalte den iranske Oslo-ambassadøren kulturminister Valgerd Svarstad Haugland at Pourzand slett ikke var arrestert på grunn av sin journalistiske virksomhet, men på grunn av sedelighetsforbrytelser. Denne linjen ble fulgt opp da en diplomat ved den iranske ambassaden kunne fortelle meg at Pourzand var dømt til åtte års fengsel, anklaget for voldtekt av ikke mindre enn åtte personer. Og vi ville vel ikke forsvare en massevoldtektsforbryter? spurte han da jeg likevel insisterte på å be om et møte med den iranske ambassadøren — en forespørsel jeg aldri har fått noe svar på, tross purringer.  (I parentes bemerket må vel åtte angivelige voldtekter sies å være ganske sprekt gjort av en 72 år gammel mann med livstruende hjertesvikt?)

Løgn
Senere har den norske Teheran-ambassaden fått vite at Siamak Pourzand er dømt til vekselvis åtte og elleve års fengsel, snart for samarbeid med den tidligere sjahens hemmelige politi og snart for sedelighetsforbrytelser, og at dommen er anket. Amnesty International har derimot fått opplyst at Pourzand har tilstått å ha mottatt pengesummer beregnet på ikke navngitte journalister og å ha «gitt viktige politiske og militære opplysninger» til persiskspråklige aviser utenfor Iran. Amnesty har også fått ubekreftede meldinger om at Pourzand er blitt presset til ikke å anke dommen.

Skal vi tro de iranske myndigheter, kjenner de altså ikke til Siamak Pourzands sak, samtidig som de har dømt den 72-årige hjertepasienten til vekselvis åtte og elleve års fengsel for snart voldtekt av åtte personer, snart å ha røpet politiske og militære opplysninger og snart å ha samarbeidet med sjahens hemmelige politi. Det er fysisk umulig at alt dette kan være sant; alt annet enn at det aller meste er bevisst og loddrett løgn, ville være en logisk absurditet og høre med i en surrealistisk virkelighet hvor i hvert fall de iranske myndigheter ville være de første til å påstå at de ikke befinner seg. I den virkeligheten hvor de fleste andre mennesker ferdes, er Pourzand en fredelig journalist og direktør for Teherans Kultursenter. I likhet med svært mange av hans landsmenn/kvinner har dette ført ham ut i en livstruende situasjon, påført ham av de myndigheter hvis plikt det tvert imot er å beskytte landets borgere.

Drept av sikkerhetsmyndighetene
I Stavanger sitter Mansour Koushan som kunstnerisk direktør for Teater Sølvberget, som i dag langt på vei er et koushansk familieforetagende, og som fribyforfatter: Stavanger er en av tre norske byer som har sluttet seg til det internasjonale fribysystemet for forfulgte forfattere (de to andre er Kristiansand og Oslo). Høsten 2001 ga han ut den interessante, lille romanen «Mørk måne». I desember 1998 kom Koushan til Oslo for å delta på et seminar, men ved ankomsten fikk han vite at fem av seks forfattere som hadde forsøkt å stifte en uavhengig forfatterforening i Iran, nettopp var skutt og drept i Teheran. Den eneste grunnen til at den sjette overlevde, var at han var på vei til et seminar i Oslo og het Mansour Koushan …

Det «alle» umiddelbart skjønte, er senere blitt bevist: Det var Departementet for statens sikkerhet som drepte de fem forfatterne. Noen nikkedukker er blitt straffet for forbrytelsen, men de reelle forbryterne sitter naturligvis høyere opp.

En kuriositet kan være min egen reaksjon den desemberdagen i 1998, da jeg så vidt hadde fått satt fra meg kofferten etter en utenlandsreise, og straks ble oppringt med beskjed om at seminaret var avlyst og kunne jeg spise lunsj med Koushan?

Hvordan konverserer man en mann man ikke har truffet før, som nettopp er kommet til et vilt fremmed land og har fått beskjed om at hans fem nærmeste venner og medarbeidere er myrdet og selvfølgelig er livredd for sin kone og sine to sønner, som han ikke ville kunne vende tilbake til?

Jeg fant raskt ut at «Stakkars deg, så forferdelig dette var»-teknikken neppe ville være helt adekvat, så jeg ga meg i stedet til å fortelle elefantvitser, til sterk og uforstilt desperasjon for forfatteren Abbas Shokri, som fungerte som tolk i de øyeblikkene da han ikke var altfor opptatt med å rive seg i håret. Men Koushan lysnet etter hvert, og jeg lærte mye om elefantvitsenes status i Irans litterære miljø. Å påstå at det løste noen problemer, ville likevel være overdrevet. Nå snakker Koushan Stavangerdialekt, vi er gode venner og fører andre samtaler om andre slags elefanter.

Våre forpliktelser
I Oslo sitter den kvinnelige fribyforfatteren Soudabeh Alishahi, som kommer med en novellesamling til høsten, og som sliter med norske utlendingsmyndigheter for å få besøk av sin syke sønn fra Teheran.

Norsk P.E.N. hadde en delegasjon i Iran våren 2001, som traff 42 forfattere, journalister, redaktører og forleggere i Teheran, Shiraz og Esfahan. Mange var trakassert — og mange andre fengslet — for en så grufull forbrytelse som å ha deltatt på en konferanse arrangert av Heinrich Böll-stiftelsen i Berlin i mai 2000. Delegasjonens rapport kan fåes ved henvendelse til Norsk P.E.N.

Dette landet ivrer deler av det norske næringslivet, ikke minst oljeselskapene, etter å inngå kontrakter med. Jeg synes ikke det er å vente for mye av norske firmaer at de i anstendighetens navn gjør sine iranske partnere oppmerksom på hvilke menneskerettighetslige normer og standarder vi forutsetter at våre venner og partnere overholder.