Fra ytringsfrihetens verden III: Tyrkia

Fra ytringsfrihetens verden III: Tyrkia

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

I noen land er det først og fremst forfattere som blir forfulgt, i andre journalister og i atter andre forleggere. I Tyrkia er rakryggethet forbundet med livsfare enten man er forfatter, journalist, redaktør eller forlegger.

Det er ikke nok å være død
Ayse Nur Zarakolu ledet forlaget Belge i 25 år, sammen med sin mann Ragip Zarakolu. Mer enn 30 ganger ble hun arrestert, fire ganger satt hun i fengsel. Flere ganger ble hun truet på livet, og forlaget ble forsøkt brent ned. I 1998 ble hun tildelt Den tyske bokhandlerforeningens meget høythengende fredspris på bokmessen i Frankfurt — men hun kunne ikke komme og motta prisen, for de tyrkiske myndighetene hadde inndratt passet hennes. I januar i år døde Ayse av kreft, og en hel liten verden av ytringsfrihetsforkjempere sørget over å ha mistet en av sine bæresøyler. Her er et e-postbrev hennes enkemann, som nå driver forlaget Belge i Istanbul alene, sendte Sara Whyatt i International P.E.N.s Komité for fengslede forfattere 28. mars:

Kjære Sara.

Først av alt vil jeg takke deg for artikkelen din om Ayse den 8. mars. Jeg er dypt rørt. Den 21. mars ble rettssaken avholdt, i tiltaltes fravær. Det så ut som en tekst av Kafka. Alle var der: anklageren, advokaten, dommerne, noen journalister og noen venner. Bare Ayse var ikke der. Tiltaltes plass sto tom. Men rettssaken fortsatte, fordi de ennå ikke hadde fått noen offisiell meddelelse om Ayses død fra registreringskontoret. Uten den kunne de ikke være sikre på at Ayse virkelig var borte. Derfor ble saken utsatt til 4. juni.
Vi sørger videre. Barnepiken (eller husholdersken) hjemme, vår kjære Kudret, døde i forrige uke. Hun var 68 år gammel. Etter 27 år var hun en nær venninne, som et medlem av familien. «Jeg kan ikke komme til dette hjemmet etter Ayse,» sa hun da Ayse ble kjørt på sykehuset. Og samme dag som Ayse ble lagt i jorden, ble Kudret kjørt på sykehuset.
Etter alt dette sa Sinan, sønnen min: «Alle kvinnene hjemme er døde.» Syklusen begynte med Ayses mor Lamia. Vi mistet henne i november 1999, etter et år med Alzheimer. Det var en veldig hard prosess for Ayse. Hun ville pleie henne selv. Lamia var en spontan feminist, med utdannelse i engelsk litteratur. Hun var ulønnet sekretær for en av Tyrkias betydeligste intellektuelle, Cemil Meric. Hun var blind. Ham kan jeg definere som Tyrkias Borges. De var inderlig glade i hverandre og arbeidet sammen i 20 år. Ayse ville så gjerne skrive en bok om moren sin.
Klokken seks i morges kom antiterrorpolitiet (seks mann) hjem til oss. De var høflige. De utførte en formell husransakelse. Men de tok med seg den eldste gutten min, på anklagerens ordre. Anklageskriftet tiltalte ham for den talen han holdt ved Ayses grav 30. januar, mot slutten av bisettelsen. Fordi han sa: «Jeg tror at dersom det blir bygget opp et fritt Kurdistan, og det tror jeg kommer til å skje, så vil Ayses navn bli gitt til en eller annen gate, plass eller by.» Det var så barnslig. Han var dypt beveget fordi det var kurdiske kvinner som bar kisten hennes ut på gravlunden. Det var første gang i Tyrkia at en kiste ble båret av kvinner. Ayse var ikke kurder. Men på grunn av hennes støtte til kurdernes rettigheter nærer de en dyp kjærlighet til henne. Akkurat som armenerne. Og andre.
Og slik fortsetter fortellingen.

    Din Ragip Zarakolu.

 

Forleggerne reagerer
Ayse Nur Zarakolu hadde utgitt bøker om temaer man helst ikke nevner i Tyrkia, hvis man vil holde seg utenfor det de av en eller annen grunn kaller «rettssystemet»: overgrepene mot kurderne, mot den tyrkiske venstresiden og folkemordet på armenerne for snart 90 år siden.

Hasan Öztoprak, som leder forlaget Gendas i Istanbul, sto tiltalt for de samme «forbrytelsene» den 20. juni. Han er heller ikke kurder, bare en modig og rettskaffen tyrkisk forlegger. Nå reagerte alt som kan krype og gå av forleggere og andre ytringsfrihetsforkjempere verden over. Jeg hadde selv æren — for det var en ære — av å være til stede i rettssalen og se og høre Hasan bli frifunnet, men bare fordi den boken han nå sto tiltalt for å ha utgitt, en samling intervjuer med den svensk-kurdiske forfatteren Mehmed Uzun, var kommet i et så lite opplag at den ikke utgjorde noen «fare».

Protestene samordnes
Rettssaken mot Hasan Öztoprak markerte begynnelsen på et mer formelt samarbeid mellom Norsk P.E.N./International P.E.N. og Den internasjonale forleggerforeningen i Genève, etter at betydelig støtte fra ikke minst Den norske forleggerforening har satt Norsk P.E.N. i stand til å være til stede ved enkelte slike rettssaker og bidra til å sikre retten til ytringsfrihet ved å gjøre tyrkiske — og andre — rettsmyndigheter oppmerksom på at de ikke fritt kan bryte hvilke internasjonale regler, konvensjoner og menneskerettigheter som helst uten at verden reagerer. Men det er grenser for hvor mange steder noen få mennesker kan være på én gang, og bare i 2001 ble det ført 456 rettssaker mot ytringsfriheten i Tyrkia alene, ifølge den tyrkiske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Foundation of Turkey.

Derfor er vi blitt enige med Den internasjonale forleggerforeningen om at motstanden må heves opp på et mer prinsipielt, internasjonalt nivå, i stedet for at man kjemper mer eller mindre usystematisk mot enkeltsaker. Den 16. og 17. september arrangerer således UNESCO en rundebordskonferanse i Istanbul, med en rekke kulturministere som skal diskutere kulturell variasjon. Den internasjonale forleggerforeningen er invitert som observatør, det samme er Norsk P.E.N., som også er bedt om å representere International P.E.N. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av konferansen. Og den siste politiske utviklingen i Tyrkia, med de mest sentrale og moderate regjeringsmedlemmenes avgang i protest, åpner plutselig alle muligheter, til det bedre eller til det om mulig enda verre.

For å kunne føre denne kampen for ytringsfriheten er vi avhengige av den norske offentlighetens støtte.