Tale til Ossietzkyprisvinner Elisabeth Eide

Tale ved utdelingen av Ossietzky-prisen til Elisabeth Eide

14. november 2002

Denne prisen skulle ha vært delt ut av forfatteren Eugene Schoulgin, som leder Komiteen for fengslede forfattere i International PEN. Nå er dessverre Eugene blitt syk, så du får nøye deg med undertegnede. Du ser imidlertid Eugene igjen til våren, da dere har planlagt en undersøkelsesreise til Afghanistan på vegne av Norsk PEN og International PEN.

Det er få nordmenn som lever en utstrakt pendlertilværelse mellom Norge og Afghanistan, men du er en av dem. Dette gir seg utslag i bøkene dine. Du har skrevet fire romaner, som vel kan kalles kriminalthrillere; i hvert fall tre av dem henter sin handling fra Afghanistan eller det afghanske eksilmiljøet, den fjerde foregår på det indiske subkontinentet. En av disse bør ifølge Eugene Schoulgin bli obligatorisk lesning i alle norske skoler, nemlig «Der mørket leker med tiden» fra 1998, hvor du ved å skildre det afghanske flyktningemiljøet får frem hva du mener om så vidt brennbare temaer som flyktningepolitikk og fremmedfiendtlighet.

Du er blitt beskyldt for å sette afghanske kvinner på kartet, lenge før noen i Norge hørte om Tora Bora-fjellene eller kabulske bokhandlere, i en tid da burka fremdeles var et eksotisk fremmedord. Dette er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner; da jeg slo opp i atlaset i morges, så jeg fremdeles ingen kvinner på kartet over Afghanistan. Du har med andre ord ennå ikke klart å gjøre deg selv overflødig. Men du har utvidet interessefeltet drastisk med din journalistiske og presseteoretiske virksomhet, gjennom et (unnskyld uttrykket) utall artikler og essays hvor du belyser og analyserer medienes oppgave og faktiske virksomhet, særlig når de står ansikt til ansikt med makten. Den som skulle skrive en artikkel om deg, kunne bruke en av dine egne titler: «Medier, makt og usynlige fiender». Eller kanskje heller «Å si makten sannheten». Og du vender blikket i alle retninger, også innover, med titler som «Kritiserer den fjerde statsmakt seg selv?» eller «Om tallenes tyranni og den intellektuelles ansvar».

Den intellektuelles ansvar er et viktig tema i det arbeidet du driver, og det er også et tema Norsk PEN og International PEN er svært opptatt av. Sant å si er det vel derfor vi står her, fordi de intellektuelle har et ansvar. Du klarer på én gang å påta deg dette ansvaret og å fortelle oss andre at vi også har det, du driver både selv- og allmennransakelse. Dermed får du også frem at ytringsfriheten er en frihet under ansvar – ikke minst i den hittil siste boken din, som du riktignok ikke har skrevet selv i dens helhet, men redigert sammen med din kollega i journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo, professor Rune Ottosen: «Krigens retorikk. Medier, myter og konflikter etter 11. september», heter denne boken, som kom tidligere i år og godt kunne ha fått enda mer oppmerksomhet. «Krigens retorikk er et seriøst forsøk på å utforske vår oppfatning av oss selv som en frittenkende nasjon», som én kritiker skrev. I ditt eget bidrag til denne essaysamlingen tar du opp ideen «Vesten mot resten», illustrert ved medieproduserte eller i hvert fall medieformidlede myter om begivenhetene etter 11. september 2001.

International PEN vedtok i 1987 en tekst hvor man krever avstandtagen fra alle former for terror, enten det dreier seg om statlig terror, institusjonell terror eller terror drevet av organisasjoner under dekke av frigjøringskamp. Det er faktisk ikke alltid like lett å følge dette kravet, som er så vesentlig for å kunne snakke om intellektuell redelighet. I Palestina/Israel har vi en konflikt hvor statlig terror blir møtt med terror under dekke av frigjøringskamp; faktisk kan ingen av delene aksepteres. Det samme så vi i Moskva for noen uker siden. Det er lett å sympatisere med frigjøringskjempere, og å ta avstand fra dem som prøver å begå folkemord, slik Russlands president Vladimir Putin uttrykkelig har uttalt at hans mål er i Tsjetsjenia. Likevel må man ta avstand fra terror som virkemiddel – terror definert som at man forsøker å ramme en fiende ved å ramme en uskyldig tredje part.

Norsk PEN kjemper mot all undertrykkelse av ytringsfriheten, og gudene skal vite at slik undertrykkelse florerer i dagens verden – som Elisabet Middelthon nettopp har vist til, arbeider vår internasjonale moderorganisasjon med drøyt 700 enkelttilfeller til enhver tid, og kanskje er det bare vår kapasitet som begrenser antallet til disse drøyt 700. Men i denne kampen for ytringsfriheten, som må pågå kontinuerlig, må vi like kontinuerlig se på oss selv, se oss selv i et speil og spørre hva vi selv gjør, hvordan vi gjør det og ut fra hvilke motiver. Et slikt speil heter Elisabeth Eide. Derfor har styret i Norsk PEN bestemt seg for å tildele deg årets Ossietzky-pris, som hvert år går til en person som har gjort en innsats utenom det vanlige for ytringsfriheten.

Prisen, som består av et litografi av kunstneren Nico Widerberg, er oppkalt etter den tyske redaktøren Carl von Ossietzky, som i sitt tidsskrift påviste den ulovlige tyske gjenopprustningen i 1929-30 og derfor ble dømt for landssvik av Weimar-republikken. Da nazistene overtok makten i Tyskland i 1933, ble Ossietzky sendt i konsentrasjonsleir, og han ble et av nazileirenes første dødsofre i 1938. Da hadde han rukket å bli tildelt Nobels fredspris for 1935, noe som gjorde Hitler så rasende at han forbød enhver tysker å motta noen Nobelpris.

Med støtte fra Svensk PEN og Norsk PEN fikk Ossietzkys datter gjenopptatt farens sak for den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe, Forbundsrepublikkens høyesterett, i 1994, da landssvikdommen ble stadfestet. Dette gjorde min forgjenger som Norsk PENs leder, Toril Brekke, så rasende at vi opprettet nettopp Ossietzky-prisen. Vrede kan også føre til noe positivt.

Styret i Norsk PEN gratulerer deg selvfølgelig med Ossietzky-prisen, men vi gratulerer samtidig oss selv fordi vi har deg som medspiller og som kritisk speil. Ossietzky-prisen gjør det ikke mulig å hvile på dine laurbær, den er en oppfordring til å fortsette. Og lykke til med doktorgraden, som du også er i innspurten med – igjen over et typisk Elisabeth Eide-tema: «Reporterens møte med ‘de andre'».

Kjell Olaf Jensen
leder, Norsk PEN.