Det skrevne ord – fra enfold til mangfold

Tale til UNESCO-kommisjonen

 

Den 4. oktober 1986 mottok redaksjonen for personaliasiden i Rude Pravo, det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets avis, et brev fra Ferdinand Vaneks venner, som ba om at avisen måtte ta inn vedlagte artikkel om Vanek på dennes 50-årsdag den 5. oktober. Et bilde av Vanek var også vedlagt.

Avisen trykket hyldestartikkelen, som fortalte om den enorme innsatsen Ferdinand Vanek hadde gjort for Tsjekkoslovakias land og folk. Hele Tsjekkoslovakia lo så landet holdt på å trille av stolen, og hele redaksjonen ble trillet av stolen. For hvordan skulle den kunne vite at Ferdinand Vanek er hovedpersonen i alle Václav Havels enaktere, så lenge det alltid hadde vært strengt forbudt å lese, vise frem eller fremføre disse tekstene? Og hvordan skulle redaksjonen av partiavisen kunne vite at bildet av «Ferdinand Vanek» i virkeligheten forestilte en smilende Václav Havel, som ganske riktig feiret sin 50-årsdag 5. oktober 1986 – det var jo forbudt å publisere noe bilde av forfatteren, slik at ingen visste hvordan han så ut (bortsett fra alle normale tsjekkoslovaker).

«Ferdinand Vaneks venner» utviklet seg til den mer kjente «Foreningen For en Morsommere Virkelighet», som tre år senere ble den direkte foranledningen til «Fløyelsrevolusjonen». Slik kan litteraturen påvirke virkeligheten direkte, forutsatt at den får frihet til å virke. Og denne friheten, også kalt forfatternes ytringsfrihet, lar seg ikke stanse. «Jeg kan si og skrive akkurat hva jeg vil,» fortalte samme Václav Havel meg en gang. «De kan kaste meg i fengsel, men de kan ikke hindre meg i å snakke og skrive. Det er de stakkarene som skal håndheve dette håpløse systemet, som ikke har ytringsfrihet.»

I mars 1989 avholdt det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet sin siste partikongress. Partiets anerkjent undermåls generalsekretær Milos Jakes holdt, tradisjonen tro, en milelang tale. Det ingen visste, var at en tekniker fra «Foreningen For en Morsommere Virkelighet» hadde plassert en båndopptager bak scenen. Lydbåndene ble sendt med kurer til Radio Free Europe i München, som kringkastet Jakes’ tale tilbake til Tsjekkoslovakia, flere ganger i uken. Igjen vred det tsjekkoslovakiske folk seg i latterparoksysmer over at det gikk an å holde en så totalt tåpelig tale. Til slutt forbød kommunistpartiet sin egen generalsekretærs tale til partikongressen! Fra kulturelt enfold til kulturelt mangfold, og tilbake igjen samme vei. To skritt frem, og et par tilbake.

Tyrkia vedtok våren 2004 en rekke grunnlovsendringer, bl.a. ble de militære Statens Sikkerhetsdomstoler fjernet, og Antiterrorloven ble opphevet – det var §§ 7 og 8 i denne loven som hadde vært brukt systematisk for å straffe alle som begikk terrorhandlinger og oppfordret til separatisme – for eksempel ved å antyde at det fantes kurdere eller et kurdisk språk. I mai 2004 ble forleggeren og forfatteren Ragip Zarakolu i Istanbul dermed stilt for en ikke-eksisterende domstol, tiltalt for en forbrytelse som ikke var definert i lovverket. Ett skritt frem, og hvor mange tilbake?

I den nye tyrkiske straffeloven er det – etter sterkt press fra EU-kommisjonen – ikke lenger definert som noen straffbar forbrytelse å kritisere landets militære eller politiske myndigheter eller Kemal Atatürks minne. Derimot er det en forbrytelse, som straffes med inntil tre års fengsel, å krenke Tyrkias militære eller politiske myndigheter eller Kemal Atatürks minne. Den 2. mars 2005 står Ragip Zarakolu derfor tiltalt for Domstolen For Alvorlige Forbrytelser Mot Staten i Besiktas, Istanbul. Inntil i fjor vår huset den samme bygningen Statens Sikkerhetsdomstol. Samme dato, 2. mars 2005, står universitetsrektor og forfatter Fikret Baskaya tiltalt for Domstolen For Alvorlige Forbrytelser Mot Staten i Ankara, tiltalt for å ha krenket både militære og politiske myndigheter og Kemal Atatürks minne. Påtalemyndighetens påstand for begge forbryterne: tre års fengsel. Forbrytelsene: Begge har i bøker beskrevet Tyrkias fortid under militærstyret fra 1980 til 1983. Blant andre eksempler på separatistiske krenkelser som trekkes frem i loven, er det å antyde at det kan ha skjedd noe folkemord på armenerne under første verdenskrig eller at militære eller politiske myndigheter kan ha begått overgrep mot andre minoriteter. Og EU virker fornøyd med dette.

Ragip Zarakolu har stående tilbud om opphold i Helsingfors, men eksilet er aldri noen lett eller god løsning, selv om det i noen tilfeller kan være en måte å redde både menneskeliv og det kulturelle mangfoldet på. Lyrikeren, fagbokforfatteren og politikeren Mahmood Salih valgte likevel denne løsningen da han tapte presidentvalget i Uzbekistan for landets evindelige president Islam Karimov for noen år siden. Dermed ble hans brødre og sønner torturert, men flere av dem overlevde, og Mahmood Salih selv kom seg ad omveier til Norge, hvor han fikk politisk asyl og fortsatte å skrive dikt, politiske essays og pamfletter. I november 2000 ble han invitert til Praha for et intervju av Radio Free Europe. Dessverre ankom han den dagen da dataanlegget til det tsjekkiske passpolitiet fungerte, slik at de kunne se at Salih var etterlyst av Interpol for landsforræderi, etter anmodning fra Uzbekistan. Han ble straks forlangt utlevert. Den norske ambassaden mobiliserte sin beste advokat, og regjeringen i Oslo krevet Salih tilbakelevert. I Norsk PEN, forfatternes ytringsfrihetsorganisasjon, ringte vi vår kollega Jiri Stransky i Tsjekkisk PEN, som durte opp på Slottet i Praha til sin gode venn Václav Havel. Denne strenet ned i fengselet til sin uzbekiske dikterkollega og hadde en halv times samtale med ham; på hvilket språk vet jeg ikke, Salih snakker ikke engelsk, og Havel er – med all respekt forøvrig – neppe særlig god i uzbekisk. Men i alle fall, selv om saken måtte gå sin gang, var det ikke lenger tvil om utfallet, og to uker senere fikk jeg tilsendt utskrift av dommen fra Prahas Byrett, som Michael Konupek i Oslo oversatte for meg. Jurister i menneskerettighetsmiljøet forsikret meg om at det var første gang de hadde hørt om en domstol som i doms form forkynte at myndighetene i et annet land var et terrorregime. Man skulle tro at «Foreningen For en Morsommere Virkelighet» hadde inntatt det tsjekkiske rettsvesenet også.

Jeg vet ikke om mange som har beskrevet eksilet bedre enn en av Norges fremste eksilforfattere, lyrikeren Mansur Rajih fra Jemen, i diktet «Eiganes» fra samlingen «Langt borte: Så nær», som kom på Cappelens Forlag i 2003, i samarbeid med Mansurs gode venn Tor Obrestad:

Her i denne stilla er trea stolte av seg sjølv
Hjarta er oppete av lengt
Eksilet gir ikkje noko liv
Lyden gir ikkje gjenlyd
Diktet flyktar mellom hendene, flyktar til Jemens hete
Kjærleiken blir stoppa av spørsmål
Den som kjem er stiv av frost
Ein ny morgon over den stille byen
Smerten slåss i hjarta
Og hovudet er oppete av denne etappen
Vinden i eksil hentar ingenting og fører ingenting med seg

Mansur har bidratt til kulturelt mangfold i Norge, akkurat som Mahmood Salih, men prisen ser vi i diktet ovenfor. Likevel ville prisen for ikke å komme til Norge og eksilet ha vært uendelig mye høyere: Begge poetene ville ha vært et hode kortere – Mansur satt 15 år i fengsel i Jemen, dømt til døden for et mord selv påtalemyndigheten innrømmet at han ikke kunne ha begått. I syv år satt han lenket til veggen! Han ble reddet ut fordi Stavangers daværende kultursjef Harald Hermansen insisterte på at Stavanger skulle være med i et internasjonalt nettverk av fribyer for forfulgte forfattere, for å ha en plass klar til Mansur Rajih dersom han slapp ut av fengselet. Og Norsk PENs styremedlemmer Kari Vogt og Kirsti Blom pendlet mellom Norge og Jemen og forhandlet og lirket; etter en del år fikk de det til, og Stavanger fikk sin fribyforfatter.

Vi har fem fribyer for forfulgte forfattere i Norge i dag: Stavanger, Kristiansand, Oslo, Trondhjem og Tromsø. Molde er på vei inn i nettverket, og Skien vurderer å melde seg på. På den måten har vi kunnet hjelpe forfatterne Araz Elsas fra Azerbajdzjan, Mansur Rajih fra Jemen, Islam Elsanov og Musa Mutaev fra Tsjetsjenia, Iyad Ibrahim Al-Rikabi fra Irak, Carlos Sherman fra Hviterussland og Mansour Koushan, Soudabeh Alishahi og Aziz Sangtarash fra Iran til et liv i eksil, som i hvert fall er et liv. I februar kommer Chenjerai Hove fra Zimbabwe til Stavanger og forhåpentlig Simon Moleke Njie fra Kamerun til Kristiansand. I mars kommer Ayaz Khonsyawashan fra iransk Kurdistan til Oslo og Easterine Iralu fra Nagaland, India til Tromsø. Senere i vår håper vi å få Gilles Dossou-Gouin fra Benin til Molde. Alle frykter for sitt liv. Alle har grunn til å frykte for sitt liv.

Det er Norsk PEN som administrerer det norske nettverket av fribyer for forfulgte forfattere. Utlendingsdirektoratet er en av våre fremste medspillere, Utenriksdepartementet en annen. Begge enhetene er fullt på det rene med at dette er arbeid til berikelse for det kulturelle mangfold i Norge. Fribyforfatterne får gratis bolig med strøm og varme til seg selv og familien (ektefelle og barn under 18 år) i to år, sammen med en god lønn, det hele utbetalt av kommunen med direkte støtte fra staten ved UD. Etter de to årene har fribyforfatterne permanent oppholdstillatelse i Norge. Forutsetningen er at det litterære miljøet i hver enkelt by støtter opp, og Norsk PEN står for kontakten med det internasjonale støtteapparatet. Internasjonalt er dette nettverket under omlegging; i februar vil man sannsynligvis beslutte å legge det inn under International PENs Writers in Prison Committee i London, men med egen administrasjon i Stavanger – etter at det forrige administrasjonssenteret, drevet av International Parliament of Writers utenfor Paris, kort og godt gikk konkurs for noen måneder siden. (Hvordan et parlament kan gå konkurs, hører antagelig også inn under begrepet «kulturelt mangfold».)

Etter at jeg har arbeidet med forfattere i eksil i åtte år nå, og etter at Norsk PEN er blitt mer kjent som den organisasjonen som arbeider for og med forfattere i eksil, begynner det langsomt å gå opp for meg hvor mange forfattere som lever i eksil i Norge. Og da snakker jeg ikke om innvandrerforfatterne, som det også vrimler av, selv om de fleste av dem fortsatt er usynlige i norske bokhandeler. Man finner dem likevel på bibliotekenes innvandreravdelinger, de utgis stort sett i sine opprinnelige hjemland og importeres tilbake til Norge i form av bøker.

Eksilforfatterne blir ikke utgitt i sine opprinnelsesland, og de kan ikke vende tilbake dit. De blir totalt avskåret fra sine røtter. I mer frustrerte øyeblikk lurer jeg på om de kan sammenlignes med tidligere tiders kastratsangere som ble mishandlet for å beholde sine vakre sopranstemmer, eller med fugler man stakk ut øynene på for å nyte den vakre sangen (jf. Bjørneboes forferdelige dikt «En vise om bøndene på Capri ø»). Eksilforfatterne gir mottagerlandet et kulturelt mangfold ved sin blotte virksomhet og ved å gi oss av sin rikdom; likevel får enkelte politikere seg til å tro at det utelukkende er vi som gir dem noe. Vi gir dem riktignok en viss frihet, men både denne friheten og det derav følgende mangfoldet har altså en høy pris – selv om alternativet er verre. (Hvis frykt, fengsel, tortur og henrettelse kan kalles alternativ, da.)

Ved å ta oss av eksilforfattere er vi også med på å opprettholde og holde liv i opprinnelseslandets litteratur. Ved å gi Zimbabwes betydeligste forfatter arbeidsmuligheter i Stavanger hjelper vi til med å sikre den zimbabwiske litteraturens fortsatte eksistens. Ved at Musa Mutaev kan sitte i Trondhjem og skrive sine noveller, bidrar vi til tsjetsjensk litteraturs overlevelse i en desperat tid. Men Chenjerai Hove skriver på engelsk og får utgitt sine bøker i London enten han bor i Harare eller i Stavanger; Easterine Iralu skriver også på engelsk og blir sensurert i Calcutta uansett hvor hun bor; Soudabeh Alishahi og Aziz Sangtarash kommer ut på iranske eksilforlag; Carlos Sherman har sine kanaler for å få ut sine dikt og gjendiktninger i samizdatutgaver i Minsk. Musa Mutaev skriver på tsjetsjensk, og det finnes ennå ingen eksilforlag for tsjetsjenere. Nå er han og Islam Elsanov i gang med å opprette et norsk-tsjetsjensk kultursenter som skal ledes fra Trondhjem; senteret åpnes førstkommende lørdag. Kanskje noveller kan smugles fra Trondhjem til Moskva og Groznij. Uansett blir norsk litteratur svært mye mer mangfoldig ved at norske forlag griper sjansen til å utgi Alishahi, Rajih, Koushan, Mutaev og Sherman – pluss Ali Siddiqui fra Iran, Rais Reza Boneza fra Kongo-Kinshasa, pluss, pluss, pluss …

Oscar Wilde, som visste hva eksil var, skrev følgende strofe i «The Ballad of Reading Gaol» – den står risset inn på baksiden av Jacob Epsteins gravmonument over den irske dikteren på Père Lachaise-kirkegården i Paris:

And alien tears shall fill for him
Pity’s long-broken urn;
For his mourners will be outcast men,
And outcasts always mourn.

Men fremmede tårer er alltid bedre enn ingen tårer. Leve mangfoldet! Og som Stavangers tidligere kultursjef Harald Hermansen så treffende sa: «Vi vet ikke hva vi gjør, men vi vet at det er viktig.»

Takk for oppmerksomheten.