5-2005: Carl Morten Iversen: Hva gjør norske myndigheter med Tunisia?

Pressefrihetens Dag, 3. mai – hva gjør norske myndigheter med Tunisia?

av Carl Morten Iversen, generalsekretær, Norsk PEN

Når den tunisiske journalisten, redaktøren og menneskerettighetsforkjemperen Sihem Bensedrine nå besøker Norge i forbindelse med Pressefrihetens Dag, 3. mai, er det å håpe at norsk presse setter problemene i Tunisia på dagsorden.

Tunisia – dette tilsynelatende fredelige og velfungerende ferielandet i Nordafrika – fikk i løpet av fjoråret internasjonale menneskrettighets- og ytringsfrihetsorganisasjoners søkelys rettet mot seg.  I desember 2003 arrangerte FN-organet WSIS – World Summit on the Information Society – sitt første møte i Geneve.  Det ble da bestemt at neste møte (november 2005), såvel som forberedende «prepcom»-møter, skulle finne sted i Tunisia, et land hvis regjering fortsetter å bryte sine internasjonale forpliktelser under FN charteret, Menneskerettighetserklæringen og Den Internasjonale Konvensjonen om Sivile og Politiske Rettigheter.  I juni i fjor var over 30 ytringsfrihetsorganisasjoner samlet til møte i nettverket IFEX i Baku, Azerbaijan.  Vi ble orientert og oppdatert på situasjonen i Tunisia og besluttet å nedsette en Tunisian Monitoring Group (TMG).  Blant de deltagende organisasjonene er Norsk PEN.  TMGs hovedmålsetting er å følge utviklingen i Tunisia i tiden fram til WSIS i november 2005 og i seks måneder etter møtet, i den hensikt å registrere endringer, positive som negative.

Allerede i Geneve for et år siden ble de frivillige organisasjonene trakassert av tunisiske representanter og det første prepcom-møtet i Hammamet i Tunisia i juni i fjor var, i følge pålitelige kilder, en ren farse.  Organisasjonene, både tunisiske og internasjonale, slapp ikke til med sine synspunkter og møtet var nær ved å ende i kaos.  Et foreløpig signal til tunisiske myndiheter var å flytte prepcom-2 som fant sted nå i februar, tilbake til Geneve.

Observasjonen av ytringsfrihetssituasjonen i Tunisia foregår gjennom internettkontroll og observasjonsreiser.  Norsk PEN var med i TMG-delegasjonen som besøkte Tunisia fra 14. til 20. januar i år.  I løpet av seks dager hadde delegasjonen møter med over 30 organisasjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner og organisasjoner for skribenter, forleggere, undergrunnsaviser, «ulovlige» politiske partier, tunisiske myndigheter og de amerikanske, britiske og norske ambassadørene.  Bortsett fra tunisiske myndigheter som kategorisk avviser alle anklager var det bildet som ble tegnet entydig dystert:  Myndighetene kontrollerer all informasjon.  Internettsider blokkeres, opposisjonspresse sensureres og stoppes, organisasjoner må registreres og de myndighetene ikke liker – og det gjelder alle de som er kritiske til president Ben Alis politikk – får ikke en gang svar eller begrunnede avslag på sine søknader.  De som arbeider i organisasjonene trakasseres og overvåkes av politiet 24 timer i døgnet.  Deres familier utsettes ofte for forfølgelse og trakassering: De blir overvåket, får ikke bevege seg fritt, de hindres i å arbeide og får ikke stipend til utdanning.  I verste fall kan organisasjonsarbeid og kamp for ytringsfrihet og demokrati ende med fengsel og tortur.

Hvordan kan dette foregå uten at verdenssamfunnet reagerer?  Først og fremst fordi opposisjonen er liten og «forbudt».  Den organiserte opposisjonen hindres i møtevirksomhet og får heller ikke spre informasjon.  Det er ingen åpen, politisk debatt i Tunisia.  På den måten hindrer myndigheten effektivt at protestene kan slå rot og opposisjonen utvikle seg til en bred, folkelig bevegelse.

Landet har dessuten gode sosiale ordninger.  Helse- og utdanning er prioritert og den økonomiske utviklingen er relativt positiv sett i afrikansk målestokk.  Folk har det tilsynelatende bra. Hvis du tar tingene som de er og ikke protesterer så lider du heller ingen nød.  Dessuten tutes man øyne og ører fulle av propaganda fra statskontrollerte aviser, radio og fjernsyn hver dag.  Når du har det rimelig bra, lever i et system du tror er nær perfekt og ser og hører om hva som skjer med de som protesterer, da krever det stort mot ikke å innordne seg.  Dette motet er det heldigvis en rekke mennesker som har, mennesker med solide eller tidligere solide posisjoner i tunisisk samfunnsliv – forskere, akademikere, forfattere, journalister og menneskerettighetsaktivitser som ikke har samvittighet til å tie stille.

En av de mest profilerte er Sihem Bensedrine som er talskvinne for Nasjonalarådet for Frihet i Tunisia (CNLT) og en av de få vi traff som får reise «fritt» inn og ut av landet, det vil si: Alle hennes papirer blir beslaglagt ved ut- og innreise. Organisasjonen ble etablert 1998 og er ikke godkjent av myndighetene.

11. desember i fjor blokkerte 150 politimenn lokalene når CNLT skulle avholde et medlemsmøte.  Tre av medlemmene ble alvorlig skadet av politiet som fulgte disse inn på legekontorene for å hindre at de fikk hjelp.  Samme morgen den dagen vi skulle møte CNLT hadde politiet hindret noen av de som skulle møte oss i å komme inn i lokalene.  Politiet kan fortsette denne trakasseringen fordi CNLT er en «ulovlig» organisasjon.  De visste også at delegasjonen kom for å besøke CNLT senere på dagen.  Antallet politimenn var kraftig redusert da vi ankom og Bensedrine mente det var unikt at vi faktisk fikk møte dem.

CNLT har søkt godkjenning fra myndighetene og fikk til svar at myndighetene  var imot etableringen av CNLT.  De saksøkte så ansvarlig statsråd.  Sist sommer fikk de vite at domstolen hadde avvist saken. De ba om en begrunnelse og fikk vite at CNLT ikke godtok den loven om organisasjoner som krever godkjenning og kan derfor ikke godkjennes. Derfor er de ikke registrert, altså eksisterer de ikke og kan heller ikke saksøke noen!  Kafka kunne ikke gjort det bedre.

Mange av de vi snakket med i Tunisia ga uttrykk for at det er meningsløst at det arrangeres et stort, internasjonalt møte om informasjonssamfunnet i et land der man kan risikere å dø under tortur for å ytre sine meninger.  Men møtet vil gå som planlagt og Bensedrine sier selv at et internasjonalt nærvær under møtet er ønskelig fordi det vil kunne gi en mulighet til å diskutere menneskerettigheter og ytringsfrihet i Tunisia.

Når Sihem Bensedrine nå besøker Norge i forbindelse med Pressefrihetens Dag, 3. mai, er det å håpe at problemene i Tunisia kommer på dagsorden også her hjemme og at regjeringen tar klart avstand fra tunisiske myndigheters brudd på menneskerettighetene.  Det internajonale samfunnet må presse president Ben Ali og hans regime og det er akkurat nå vi har en gylden sjanse.

Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 3. mai 2005