12-2005: Kjell Olaf Jensen: Tyrkia – to skritt frem og tre tilbake

Tyrkia: To skritt frem og tre tilbake
av Kjell Olaf Jensen, leder, Norsk PEN

Søndag 20. november var det ytringsfrihetsforkjemperen Voltaires 311-årsdag. I Istanbul ble dagen markert i hagen utenfor den store symbolistiske lyrikeren Tevfik Fikrets hus ved Bosporos, som nå er museum. I kuling, regn og to varmegrader klarte man ved en kraftanstrengelse å tenne 311 lys på en stor kake, som deretter ble stykket opp til de 40-50 deltagerne i den store internasjonale ytringsfrihetskonferansen som ble arrangert inne i byen i dagene som fulgte.

Det var fjerde gang i løpet av en drøy tiårsperiode at denne konferansen fikk markere Voltaires fødselsdag, denne gang finansiert av Istanbuls overborgermester og borgermestrene i flere av de 32 kommunene som tilsammen utgjør Europas største by. At myndighetene i Istanbul således støtter opp om kampen for ytringsfrihet, er verd å merke seg.

Bomber og granater. 9. november ble det kastet en bombe inn i en bokhandel i den lille byen Semdinli, i tyrkisk Kurdistan – eller Sørøst-Anatolia som det heter offisielt. Som ved et mirakel ble bokhandleren halt frem fra ruinene, og som ved enda et mirakel ble bombekasterne halt ut av bilen sin av de tilstedeværende. De to mennene viste seg å være sersjanter i den militære etterretningen, som også var bilens eier. Mindre forunderlig er det at det snart oppsto en protestdemonstrasjon med 10 000 deltagere. Da kom hæren, og skjøt rett inn i folkemengden. Noen drepte ble det, men saken har ført til debatt i det politiske miljøet, og statsminister Erdogan har forsikret at de to sersjantene skal bli gjenstand for rettslig granskning. Hva som kommer ut av granskningen, er en annen sak. Seks britiske parlamentsmedlemmer bivånet tilfeldigvis episoden og erklærte seg så sjokkert at de ikke kunne begripe at dette landet noensinne kan ha ambisjoner om å bli medlem av EU.

Fredag 18. november skjedde det en ganske stor protestdemonstrasjon i samme forbindelse på Istiklal Caddesi, den populære gå- og trikkegaten i Istanbuls moderne sentrum. Ifølge skandinaviske øyenvitner gikk det fredelig for seg, helt til en bataljon politifolk dukket opp, pansret som Star Wars-krigere ifølge en tidligere borgermester i Uppsala. Politiet ga demonstrantene ordre om å spre seg. Tre menn trådte frem og begynte å forhandle med politiet. De ble slått ned med køller, sparket mens de lå på gaten, samlet opp og fraktet bort i en politibuss. Deretter tok politiet frem tåregassbeholderne, men da forlot våre skandinaviske hjemmelspersoner åstedet.

Vesteuropeiske flyktninger ønsket. Norsk PENs søsterorganisasjon, våre meget modige venner i Tyrkisk PEN, arbeider nå for å få Istanbul til å melde seg på det internasjonale nettverket av fribyer for forfulgte forfattere. Én hindring er selvfølgelig at Tyrkia ikke vil ta imot flyktninger østfra, mens landet gjerne er vertsland for flyktninger fra Vest-Europa. Det er bare så få av de sistnevnte …

Den som i ovenstående situasjonsbeskrivelser aner en ganske motsigelsesfylt virkelighet, har sett riktig. Som Norsk PENs styremedlem og Istanbul-kjenner Thorvald Steen sier, beveger virkeligheten i Tyrkia seg alltid i rykk og napp: To skritt frem og ett tilbake, to skritt frem og tre tilbake.

Mye tyder på at landet for øyeblikket er inne i «tre tilbake»-fasen. Rundt 60 forleggere, forfattere, redaktører og journalister er for tiden tiltalt for å ha brukt sin rett til ytringsfrihet. Særlig populær er paragraf 301 i den nye straffeloven, som foreskriver fengselsstraffer fra seks måneder til tre år for den som krenker: a) tyrkiskheten (hva det måtte være, definerer påtalemyndigheten til enhver tid fritt); b) Mustafa Kemal Atatürks minne; c) det tyrkiske militære; d) den tyrkiske regjering; e) den tyrkiske nasjonalforsamling; f) den tyrkiske republikk. Og det dreier seg vel å merke om meget lettkrenkede størrelser. Den verdenskjente forfatteren Orhan Pamuk krenket både a), b) og c) da han uttalte til en sveitsisk avis at 900 000 armenere ble drept i Tyrkia under første verdenskrig, og at 30 000 kurdere var blitt drept i samme land siden 1974. Rettssaken kommer opp i Istanbul 16. desember. Forleggeren Ragip Zarakolus rettssaker kom opp i Istanbul 20. september, 21. september, 16. oktober og 22. november (to saker, de samme som ble utsatt fra september). I rettssaken 16. oktober, hvor han var tiltalt for å ha krenket postene a-c ovenfor, ble han frifunnet fordi boken han hadde utgitt, var skrevet av en nålevende tyrkisk forfatter. Ifølge straffelovens paragraf 301 er det nemlig forfatteren som er ansvarlig for innholdet i en bok, ikke forleggeren. Med to unntak: Hvis forfatteren er utlending eller anonym og ikke kan trekkes for retten i Tyrkia, må forleggeren ta støyten. Men i denne rettssaken var boken altså skrevet av en tyrker, og statsadvokaten måtte tennerskjærende frafalle saken mot forlegger Zarakolu. I stedet anla han øyeblikkelig sak mot bokens forfatter. Denne saken kommer for retten i Istanbul 22. desember, og Norsk PEN vil være til stede for å mobilisere det internasjonale pressekorpset og vise den tyrkiske påtalemyndigheten at verden følger med. De to sakene mot Zarakolu 22. november ble utsatt på nytt, til 15. februar, i det ene tilfellet fordi statsadvokaten ba om en ny ekspertuttalelse i saken – bokens forfatter var riktignok tyrkisk, men avdød. Man rettsforfølger ikke lenger døde personer i Tyrkia, slik som da Zarakolus hustru og medforlegger for noen år siden ble dømt etter at hun var død av kreft. Dødsattesten var ikke bevis godt nok.

«Horder» av flyktninger. Orhan Pamuk er altså tiltalt for å ha hevdet at det skjedde en massakre på armenere i Tyrkia i 1915-16. En annen tyrker i Sveits hevdet for ikke så lenge siden at det ikke hadde skjedd noen slik massakre. Han ble stilt for retten i Sveits! (Og riktignok frifunnet.) Om man hamrer eller hamres …

Jeg har hilst på borgermestrene i noen av Istanbuls 32 kommuner, og de jeg har truffet, er strålende forkjempere for ytringsfriheten. Og de er representative for en stor del av Tyrkias intellektuelle, som altså vil gjøre Istanbul til friby for forfulgte forfattere. Samtidig sitter den iransk-kurdiske lyrikeren Ayaz Khoshyawashan i Kayseri, et par timer med buss fra Ankara, som flyktning med midlertidig oppholdstillatelse i Tyrkia. To ganger har de tyrkiske myndighetene forsøkt å få ham sendt tilbake til Iran, noe som etter alle solemerker vil være ensbetydende med en rask dødsdom. Begge ganger har Norsk PEN, med god hjelp fra FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) og den første gangen også det norske Utenriksdepartementet, klart å hindre tilbakesendelsen. Ayaz er nemlig invitert som fribyforfatter til Oslo, og han har fått godkjent flyktningestatus av UDI – han skulle ha vært her i begynnelsen av mars. Men tyrkiske myndigheter nekter å slippe ham ut av Tyrkia. De frykter at hvis de slipper utenlandske flyktninger videre til tredjeland, vil Tyrkia bli rammet av horder som ser landet som et greit transittland til Vesten. For øyeblikket sitter det seks flyktninger i Tyrkia med godkjent flyktningestatus i tredjeland. Ayaz er en av dem. Seks sterkt truede flyktninger som angivelig ville utgjøre en altfor stor fare for et land med 70 millioner mennesker dersom de ble sluppet ut. Under den siste rettssaken ble Ayaz til og med blankt frifunnet for tiltalen om å ha forfalsket sine reisedokumenter for å slippe inn i Tyrkia i første omgang. Ifølge den kjente forfatteren Mehmed Uzun og den nesten like kjente ytringsfrihetsforkjemperen Sanar Yurdatapan (det er han som arrangerer Voltaire-konferansene i Istanbul) har ikke tyrkiske myndigheter lenger noen lovlig grunn til å holde på Ayaz Khoshyawashan.

Atatürks adoptivdatter. 2. desember kommer saken mot Fatih Tas for retten i Istanbul. Fatih Tas er innehaver av forlaget Aram og har utgitt amerikaneren John Tirmans bok «War Booty: The Human Cost of American Arms Trade». Tiltalt for å ha krenket a), b) og f) fra listen ovenfor. Norsk PEN forsøker å sende en forlegger som observatør.

Hrant Dink, sjefredaktør for den armenskspråklige avisen «Agos» i Istanbul, har flere rettssaker gående, foruten at han allerede er dømt til seks måneders fengsel i en av dem, dommen gjort betinget fordi han var tidligere ustraffet. Både «Der Spiegel» i Tyskland og «L’Express» i Frankrike har slått hans historie(r) stort opp. Da Dink skrev at Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, ble det folkeoppløp mot avisen, slik at redaksjonslokalene måtte barrikaderes. For normale mennesker vil vel det at Atatürk tok seg av en foreldreløs armensk pike, først og fremst virke sterkt rosverdig? Det er overflødig å si at Norsk PEN følger Hrant Dink nøye.

Men i Tyrkia kan ingen ta to skritt frem uten at staten straks stormer tre skritt tilbake. Ytringsfrihetseksperten Sanar Yurdatapan unnlater forresten sjelden å understreke at det ikke er noen som vet hvem den tyrkiske stat er. Det er ikke regjeringen eller nasjonalforsamlingen, det er muligens en del av de militære (men langt fra alle), og det er i hvert fall statsadvokatstanden. Dommerne har derimot ofte ambisjoner om å høre med til klassen av intellektuelle, og er derfor langt mer liberale – men de frykter statsadvokatene. I en tyrkisk rettssak sitter statsadvokaten sammen med dommeren på et opphøyet podium når tiltalte og forsvarerne kommer inn og inntar plassene nede på gulvet. Symbolikken er klar. Da Ragip Zarakolu møtte opp til sin rettssak 20. september, til det klokkeslettet da han var innkalt, fikk han forresten vite at nei, den rettssaken var jo nettopp blitt avholdt! Heldigvis hadde forsvarerne hans vært tidlig ute. Rettssakene tar sjelden mer enn en halv time. En gruppe advokater uttalte i Istanbul nå i november at de mistenker «noen» for å ha en hemmelig tyrkisk grunnlov, som bestemmer hvor langt bl.a. dommerne kan gå i sin «liberalitet». Ingen vet hvem som har den egentlige makten – en kjent (og bokstavelig talt livsfarlig) førrevolusjonær situasjon, som jeg kjenner igjen fra Tsjekkoslovakia våren 1989.

Og dette landet tror at ti års forhandlinger vil være tilstrekkelig for å oppnå medlemskap i EU?

Artikkelen ble trykket i Klassekampen 13.12.05