Ytringsfriheten i verden

Ytringsfriheten i verden
av Kjell Olaf Jensen

Å skulle kommentere ytringsfrihetens tilstand i verden er i beste fall et prosjekt av et visst format, som krever umenneskelige kunnskaper og guddommelig oversikt. Men noe går det antagelig an å si, selv om jeg ikke vil hevde å komme med noen fasit. Kanskje kan man kort og greit oppsummere situasjonen og utviklingen slik: To skritt frem og ett tilbake, ett skritt frem og to tilbake – som Thorvald Steen gjerne sier om ytringsfriheten for forfattere og forleggere i Tyrkia.

International PEN og forfatterne

International PEN har forsøkt å følge med på og gripe inn i brudd på forfatteres, skribenters og utgiveres rett til ytringsfrihet siden 1921, 25 år før FNs Universelle Menneskerettighetserklæring ble vedtatt og retten til ytringsfrihet fikk en egen paragraf (nummer 19). Norsk PEN (stiftet av Johan Bojer i 1922) er den norske avdelingen av den internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen, som nå har henimot 150 avdelinger i over 100 land. For tiden arbeider man ikke minst for å skape nye PEN-sentere i Afrika, og for å styrke de eksisterende sentrene der. International PENs neste verdenskongress finner således sted i Dakar, Senegal i juli 2007. Norsk PEN er for tiden det største og mest velfungerende av de nordiske PEN-sentrene, og nr. 5 i størrelse internasjonalt. Det forplikter.
International PENs Writers in Prison Committee (Komiteen for fengslede forfattere) utgir to ganger i året en liste over de sakene man for tiden arbeider aktivt med. De siste årene har denne listen til enhver tid inneholdt over 700 enkelttilfeller. I tillegg kommer en del hundre tilfeller man kjenner til, og som enkelte PEN-sentre kanskje har mer detaljerte kunnskaper om.
Ordet «forfatter» er i denne forbindelse å tolke i vid forstand. Begrepet omfatter skjønn- og faglitterære forfattere, oversettere, kritikere, kulturjournalister, redaktører og forleggere. Hvor i verden disse kategoriene blir forfulgt på grunn av sin bruk av retten til ytringsfrihet, kan til enhver tid avleses med en viss grad av presisjon fra medienes dekning av politiske katastrofer. For tiden myrdes journalister i Sri Lanka, forfattere fengsles på Cuba og i Iran, skrivende folk tortureres i Tsjetsjenia og knebles i Russland – alt dette vet et normalt oppegående menneske.
Men er det like kjent at det landet hvor flest journalister er blitt myrdet de senere årene, er Filippinene? At en tyrkisk fagbokforfatter i sommer sto for retten i Istanbul, med krav om livsvarig fengsel for å ha utført et bombeattentat som bevislig ikke har funnet sted? At irakiske oversettere forfølges av alle (er du sji’itt, blir du drept av sunniene; er du sunni, blir du drept av sji’ittene; er du kurder, blir du drept av araberne; er du araber, blir du drept av kurderne; er du ingen, blir du drept av noen – som en av dem sier)? At internettskribenter i Tunisia er blitt dømt til 26 års fengsel for å ha vært i besittelse av en tube lim og en CD-plate?

Kulturnasjonen Kina

Hvor skal man begynne? Kanskje med verdens eldste kulturnasjon? Korpset av utenlandske korrespondenter i Kina sendte i august 2006 ut en pressemelding hvor de redegjorde for 72 tilfeller av trakassering av journalister som arbeider for utenlandske medier, begått eller tilskyndet av myndighetene i Kina siden 2004 – 10 av tilfellene omfattet bruk av fysisk vold. De utenlandske journalistenes bekymring gjaldt forholdene under De olympiske leker, som skal arrangeres i Beijing sommeren 2008. Da venter man 20 000 utenlandske journalister. Vil de få skrive fritt? lurte man på. Sporene skremmer i hvert fall.
Det er ikke bare journalister som rammes på grunn av sin bruk av retten til ytringsfrihet i Kina. Tibetanske forfattere og skribenter rammes hardt – Tibetansk PEN kan ikke arbeide i hjemlandet; senteret holder til i Dharamsala i India. Det er forholdsvis aktivt og har fått en del støtte bl.a. av Norsk PEN. Uigurene er et annet, offisielt ikke-eksisterende folk i det vestlige Kina. De tilhører den turkomane folke- og språkgruppen, men språket deres er forbudt. Og hvordan er det å være forfatter på et forbudt språk?
Det finnes PEN-sentre både i Beijing og Hongkong, foruten et kinesisk eksilsenter i Los Angeles. For noen år siden var nestlederen for Beijing PEN, Kinas tidligere kulturminister Wang Meng, på besøk i Norge. Jeg spurte ham om Beijing PEN snart ville delta mer aktivt i International PENs virksomhet igjen, f.eks. møte opp på de årlige kongressene hvor politikken og aktiviteten besluttes. Herr Wang svarte på utpreget kinesisk vis at hvis han deltok i internasjonale fora, ville han stå overfor et tredelt problem. Hvis han sa det han mente, ville han få problemer ved hjemkomsten. Hvis han ikke sa noe, hadde han ingen ting på kongressen å gjøre. Og å si det myndighetene påla ham å si, kom ikke på tale. Men Beijing PEN deltok på en av de etterfølgende PEN-kongressene, i Moskva i 2000.
Wang Meng fant forresten flere av sine egne bøker i kinesisk original på biblioteket på Sølvberget i Stavanger. Begeistringen var stor, og at det dreide seg om piratutgaver fra Hong Kong og Taiwan, spilte ingen rolle.

Sentralasia – trusler om hodekapping

Lenger vestover i Sentralasia kommer vi til en håndfull stater som inngikk i den tidligere Sovjetunionen: Turkmenistan, Uzbekistan, Kazakhstan, Tadjikistan og Kirgizistan. Tilstanden for ytringsfriheten er stort sett redselsfull. Etter det siste presidentvalget i Uzbekistan, da president Islam Karimov som vanlig ble gjenvalgt med overveldende flertall, klarte faktisk den tapende kandidaten å redde livet ved å flykte, først til Tyrkia og så videre til Norge. Han er lyriker og essayforfatter, bor på Grorud og heter Muhammed Salih. Senhøstes 2001, mens årets PEN-kongress foregikk i London, reiste Salih til Praha for et intervju med Radio Free Europe. President Karimov hadde til og med utstedt internasjonal arrestordre på ham via Interpol, og anklaget ham for landsforræderi, slik at han ble arrestert i passkontrollen på flyplassen ved Praha. Uzbekistan forlangte ham øyeblikkelig utlevert for å redusere kroppslengden hans med et hode. Norsk UD protesterte og krevet ham sendt trygt tilbake til Oslo. Norsk PENs delegasjon i London (Øivind Arneberg, Kirsti Blom og jeg selv) fikk melding om det inntrufne på vei til en mottagelse i den britiske regjeringens regi. Vi alarmerte det vi fant av journalister på mottagelsen, pluss en viseutenriksminister vi fikk tak i – han tok opp saken med Tony Blair samme kveld, og britene protesterte. Men det som reddet saken, var da vi ringte Jiri Stransky, lederen for Tsjekkisk PEN, som var blitt igjen i Praha. Han strenet opp på slottet til sin gamle venn og forfatterkollega Vaclav Havel, som fremdeles var Tsjekkias president. Havel dro rett ned i fengselet og hadde en halv times samtale med sin uzbekiske kollega. Etter dette var det selvfølgelig ikke lenger snakk om å utlevere Salih til Uzbekistan, men saken var nå engang anmeldt, så den måtte gjennom rettsapparatet.
Et par uker senere ble dommen avsagt i byretten i Praha. Den gikk ut på at siden regimet i Uzbekistan er et terrorregime, kunne man ikke sende forfatteren Muhammed Salih dit. Følgelig kom han rett tilbake til Norge. Senere har Salih reist rundt i Europa uten problemer. Men dette er visst det eneste kjente eksempelet på at en domstol i ett land har avsagt dom for at regimet i et annet land er et terrorregime.
Nevnte terrorregime var forresten USAs nærmeste allierte i Sentralasia gjennom flere år, og president Islam Karimov ble hjertelig mottatt som sin kollega George W. Bushs nære og gode venn da han besøkte USA i 2002.
I Turkmenistan er Saparmurat Njazov, Den store Turkmenbashi, sjefsturkmener og president på livstid. Fornærmer man ham, går det omtrent som når en forfatter stiller til valg som presidentkandidat i nabolandet Uzbekistan. Kazakhstan er noe bedre, i og med at forfattere sjelden risikerer livet. I Kirgizistan kommer alt an på hvilken side man tilhører. Vera Tokumbajeva, journalist og leder for Bishkek PEN, måtte flykte etter det ikke helt strøkne regimeskiftet i landet for et snaut år siden; hennes fraskilte manns familie sto nemlig det forrige regimet nær. Hun lever nå i dekning i Norge.

Fra «Glemslenes jord» til «The Prince and I»

Vender vi tilbake til kysten, vet vi svært lite om enkeltskjebner i Nord-Korea. Vi vet i det hele tatt svært lite om Nord-Korea, men vi aner hvordan tilstanden er. Antagelig en god del verre enn i Vietnam, hvor en rekke forfattere sitter fengslet med langtidsdommer for ting de har skrevet. En av Vietnams mest kjente forfattere, Duong Thu Huong, ble ekskludert av kommunistpartiet i 1990, før hun ble arrestert og fengslet uten noen rettergang. Etter lengre tid i fengsel ble hun overført til husarrest, men klarte å komme seg til Frankrike, hvor hun nå lever etter å ha utgitt kjemperomanen Terre des oublis («Glemslenes jord») på et lite forlag i Paris høsten 2005. Det finnes et Vietnamesisk PEN i USA, men en rekke vietnamesiske forfattere holder av språklige grunner til i Frankrike og Sveits (særlig Genève og Lausanne).
Burma/Myanmar er det neppe nødvendig å si så mye om. Politikeren, fagbokforfatteren og innehaveren av Nobels fredspris, Aung San Suu Kyi, er æresmedlem i flere PEN-sentre.
På grensen mellom Burma og India ligger Nagaland. En del av Nagaland er en delstat i den indiske føderasjonen. Nagaene er et urfolk, og de fleste har intet ønske om å være indere, de vil være selvstendige. En del av selvstendighetsbevegelsen er voldelig, og det er stadige uroligheter. Forfatteren Easterine Kire, som også underviste i engelskspråklig og allmenn litteratur ved universitetet i Kohima, kom i klemme mellom de indiske myndighetene og opprørsbevegelsen – hun vil ha et selvstendig Nagaland, men hun tar avstand fra vold. Slik blir man alles fiende. Da to onkler av henne ble drept, begynte hun å bli nervøs. Hun reiste imidlertid hjem igjen etter å ha deltatt på International PENs 70. verdenskongress i Tromsø i september 2004. På Ishavshotellet i Tromsø hadde hun spist lunsj med kronprins Haakon, som hadde åpnet kongressen, og som nå ba henne om å fortelle om landet sitt. Dette skrev hun om etter hjemkomsten, i en avisartikkel med tittelen «The Prince and I». Nå ble det virkelig farlig – den voldelige frigjøringsbevegelsen beskyldte henne for å ha røpet statshemmeligheter til et fremmed lands statsledelse. Kort tid etterpå var hun tilbake i Tromsø, denne gangen som fribyforfatter (mer om fribyordningen for forfulgte forfattere nedenfor) og flyktning, sammen med sine to tenåringsdøtre. Høsten 2006 utkommer en diktsamling av Easterine Kire, om folk hun har møtt i Tromsø, på et lokalt forlag. Og i dag er det knapt den skole i Troms fylke som ikke har hatt besøk av Easterine og følgelig vet alt om Nagaland. På festspillene i Nord-Norge i sommer opptrådte hun sammen med fylkesjoiker Inga Jusso. Urfolk finner hverandre, og ifølge Easterine har samer og nagaer mye felles.

Den ikke direkte heltemodige Svenska Akademin

Pakistan, Afghanistan – i Afghanistan finnes det i dag ett forlag som fungerer, nemlig Afghansk PENs forlag i Kabul. PEN-senteret ble opprettet av Eugene Schoulgin og Elisabeth Eide fra Norsk PEN, med økonomisk bistand fra det norske utenriksdepartementet og det franske kultursenteret i Kabul. Det er et meget aktivt PEN-senter – da Eugene og Elisabeth besøkte Kabul for å sondere terrenget i 2002, strømmet 50 forfattere til.
Ut til havs igjen, til Indonesia. Kjempelandets mest kjente forfatter gjennom en rekke tiår, Pramoedya Ananta Toer, tilbrakte en tredjedel av sitt lange liv i fengsler og konsentrasjonsleirer på grunn av ting han skrev. Uansett regime – japanske okkupanter, nederlandske koloniherrer, Sokarno, Suharto – Pram ble arrestert. I en årrekke satt han på den isolerte konsentrasjonsleirøya Buru, langt øst i øyriket. Her «skrev» han sitt hovedverk, romantetralogien om journalistikkens fremvekst i Indonesia, de som gjerne går under fellestittelen «Buru-kvartetten». Jeg sier «skrev» i anførselstegn – han hadde knapt noe å skrive med eller på, men fortalte handlingen til sine medfanger, og memorerte. Foruten at han brukte hver blyantstump og hver papirbit han kom over – sigarettpapir, toalettpapir … Mot slutten av sitt liv ble han flyttet over i husarrest, og til slutt fikk han nyte godt av noen år i frihet – han dukket blant annet opp på bokmessen i Göteborg for få år siden. Bøkene hans sirkulerte i hundretusenvis av eksemplarer over hele Indonesia, i samizdat-utgaver – maskinskrevne med blåpapirkopier, alle som fikk et eksemplar i hendene, skrev det av med nye blåpapirkopier. Det er en skam (en av mange) for Svenska Akademin at Pram aldri fikk Nobels litteraturpris før han døde i fjor; han var nominert som kandidat hvert år i en årrekke. «De Aderton» har aldri vært kjent for sitt mot. (Derfor er de heller ikke 18 lenger: Flere akademimedlemmer nekter å delta, i protest.)

Syv år lenket til celleveggen

Situasjonen i Iran er kjent; men hvor mange husker at da juristen Shirin Ebadi, innehaver av Nobels fredspris, skrev sin selvbiografi, ble boken forbudt utgitt i USA? Iran tilhører «Ondskapens akse», og Bush-regjeringen har forbudt all import fra slike land. American PEN anla sak mot den føderale regjering og hevdet at forbudet var grunnlovsstridig, og regjeringen trakk forbudet.
Fra den arabiske halvøya sitter Jemens fremste lyriker, Mansour Rajih, som tidligere fribyforfatter i Stavanger. Både han og hans kone Afrah Galyon er i dag norske statsborgere. Historien om Mansour er forholdsvis kjent av den norske offentligheten; han satt 15 år i fengsel, dømt til døden for et mord selv påtalemyndigheten innrømmet at han umulig kunne ha begått. I syv av årene satt han lenket til veggen. Kari Vogt og Kirsti Blom fra Norsk PEN brukte tre år for å forhandle ham fri, med god hjelp fra Utenriksdepartementet og EU-kommisjonen. Nå venter publikum på Mansours tredje diktsamling på norsk, i samarbeid med Tor Obrestad. I mellomtiden er han oversatt til engelsk, og nylig kom en del av diktene hans endelig ut i Jemen, i antologiform. Men han kan ikke reise tilbake.
Etter amerikanernes og britenes invasjon i Irak er landets engelskoversettere blitt betraktet som landsforrædere. Enten de har arbeidet for invasjonsstyrkene eller ikke, har de ansvaret for å ha innført fiendens litteratur, kultur og tradisjoner i landet. Norsk PEN kjenner til ti personer i denne kategorien. Alle er oversettere, og de fleste er forfattere i tillegg – lyrikere, essayister, fagbokforfattere. Vi har arbeidet siden senhøstes i 2005 for å få dem ut fra en akutt livstruende situasjon. I løpet av denne tiden er to av dem blitt drept, tre har vi klart å få til Norge, en har vi godt håp om å få inn som fribyforfatter i Italia i løpet av høsten, to lever i prekært eksil i Syria, og to er i dekning i Irak. Den forfatteren vi nå forsøker å få til Italia, er i dag i live bare fordi han ikke var til stede da drapsmennene satte fyr på huset hans. Det var derimot hans to små søstre, som brant inne. Og jeg husker fremdeles det som skjedde da de tre som nå er i Norge, hadde fått beskjed om å ta seg til nærmeste norske ambassade for å få de nødvendige papirer og billetter – det ville si ambassaden i Damaskus, Syria. En lørdag i februar i år satt jeg i Istanbul og fikk følgende SMS på mobilen: «They just burned the embassy. What shall we do? Basim.» (Denne udåden foranlediget forøvrig følgende udødelige bemerkning fra Norsk PENs ellers sindige og veloverveide nestleder Bente Christensen: «Hvorfor f… kunne ikke de idiotene vente til mandag med å brenne ambassaden?»)

Afrika – strålende forfattere på flukt
Nord-Afrika, Afrika sør for Sahara – elendigheten er overalt. Sør-Afrika er selvfølgelig et lyspunkt. Zimbabwe er det motsatte. Landets mest kjente forfatter, Chenjerai Hove, er nå fribyforfatter i Stavanger og fyker Europa rundt og forteller, leser, deltar i konferanser og debatter. Hans roman Knokler er utropt til et av de aller beste skjønnlitterære verkene skrevet av en afrikansk forfatter i det 20. århundre. Gilles Dossou-Gouin fra Benin er fribyforfatter i Molde siden 2005, da Senegalesisk PEN ikke lenger klarte å ta seg av ham og sikre ham – Gilles følte seg lenge truet hver gang det var statsbesøk fra Benin i Dakar.
Simon Mol Nijeke fra Kamerun flyktet opprinnelig til Ghana da han ble truet på grunn av sin forfatter- og journalistvirksomhet, men i likhet med Gilles Dossou-Gouin opplevde han snart at tilfluktlandet lå for nær hjemlandet til å være trygt. Simon flyktet derfor videre til Polen – han benyttet anledningen til å hoppe av da han deltok på International PENs kongress i Warszawa i 1999. Han har flyktningestatus i Polen, men Polen gir ikke flyktninger noen økonomisk støtte, og samfunnet er gjennomsyret av rasisme. Simon er blitt slått ned på gaten flere ganger fordi han er mørkhudet, og politiet reagerer bare med en skuldertrekning og bemerkningen: «Innfødte polakker blir også overfalt.» Den eneste gangen Warszawa-politiet har interessert seg for ham, var da en bensinstasjonsansatt beskyldte ham for å ha stjålet bensin for 30 zloty (35-40 kroner). Da etterforsket politiet saken, selv om bensinstasjonens eier bedyret at det måtte være en misforståelse, og at Simon aldri hadde stjålet noe som helst. Simon, som har fått utgitt flere diktsamlinger på små amerikanske forlag, har med sine forfatter- og journalistinntekter (han skriver en del artikler for de store avisene i Warszawa) opprettet en forening for flyktninger i Polen, han utgir et tospråklig flyktningetidsskrift på polsk og engelsk, og han har fått oppført flere teaterstykker på polske småscener. (Sist et av dem ble oppført, i slutten av juli, ble en av skuespillerne, en marokkansk flyktning, slått ned fordi han var «fremmedkulturell».) Norsk PEN har forsøkt å få inn Simon Mol som flyktning i Norge, men UDI vegrer seg for å gi flyktningestatus til en person med opphold i et EU-land. Nå prøver vi å få ham inn i Canada, med hjelp av Kanadisk PEN og Québec PEN.
Omar Saada var ansatt i statsadministrasjonen i Algerie. Så gjorde han det han selvfølgelig aldri skulle ha gjort: Han skrev en bok om korrupsjonen i det algeriske statsapparatet. Heldigvis klarte han å flykte før saken kom opp til doms – han ble dømt til tre års fengsel for det ene kapitlet saken gjaldt, in absentia. Boken inneholder 13 kapitler, og påtalemyndigheten er nå i gang med nummer to av dem. Omar flyktet til Libya – av alle steder – fordi Libya er det eneste landet man kommer til uten visum fra Algerie. Nå lever han med flyktningestatus i Stavanger, sammen med sin kone og deres fem sønner.
I Tunisia er alt overvåket – aviser, forlag og internett. Opposisjonelle websider stenges ute, og e-post stanses, akkurat som i Kina. Under en FN-konferanse om ytringsfrihet som fant sted i Tunis i 2005, ble til og med møter på byens tyske Goethe-institutt forhindret av myndighetene. Bøker, papirer og elektronisk utstyr beslaglegges på flyplassen, og deltagere i utenlandske ytringsfrihetsdelegasjoner (bl.a. fra Norsk PEN) er blitt truet.
Egypt betraktes gjerne som et liberalt arabisk land, noe som er høyst relativt. Et ektepar ble ved dom tvunget til å skille seg for to-tre år siden, fordi en god muslim ikke kunne være gift med en person som skrev slike bøker som den ene parten gjorde. De flyktet til Storbritannia. Myndighetene forsøkte deretter å utsette en av landets mest kjente forfattere, Nawal al-Sadaawi, og hennes mann, for den samme behandlingen – foruten at en av hennes romaner som var blitt utgitt i Egypt for ganske mange år siden, nylig ble forbudt nyutgitt.
Latin-Amerika er et relativt lyspunkt, selv om vi finner syndromet to skritt frem og ett tilbake her også. I en del tidligere verstingland (Peru, Mexico) er situasjonen drastisk forbedret; på International PENs kongress i Mexico By i 2003 kunne en tidligere fengslet forfatter, som bl.a. Eugene Schoulgin fra Norsk PEN hadde gjort svært mye for å få satt fri, således delta. Colombia er et sårt punkt, med borgerkrig, og på Cuba ser man ingen forbedringer. (Denne artikkelen er skrevet mens Castro er sykmeldt – kanskje kan det komme en utvikling innen den leses?) Disse landene omtales imidlertid så hyppig i mediene at situasjonen der antagelig er nokså godt kjent.

Det brenner i Europa også
Artikkelen skulle handle om forfattere utenfor Europa, men det finnes jammen mørke nok flekker i vår egen verdensdel også, først og fremst i randområdene. I det tidligere Jugoslavia har uroen ennå ikke lagt seg; i Kosovo undertrykkes snart den ene befolkningsdelens forfattere, snart den andres. Serbia og Bosnia virker utrygge, og sist jeg snakket med forfatteren Jasmina Tesanovic fra Beograd, visste hun ikke engang hvilken stat hun tilhørte lenger. Sigøynerforfattere finnes; de har en viss trygghet i Makedonia – det er det mest positive man kan si om deres situasjon. Lederen for Roma PEN (med adresse i Berlin) utga nylig et større verk om sigøynerne i Europa, både forfattere og andre; det er trist lesning. Men utenfor Skopje i Makedonia ligger en egen romaby med kringkasting, undervisningsinstitusjoner og et brukbart fungerende samfunn.
Og Kaukasus brenner. Det tsjetsjenske kultursenteret som fungerer best i dag, er kanskje det norsk-tsjetsjenske i Trondheim. I Norge har vi forfattere som Mikhail Eldiev i Florø, Musa Mutaev i Trondheim (tidligere fribyforfatter og leder for Tsjetsjensk PEN), Islam Elsanov i Stavanger (tidligere fribyforfatter), og nå forsøker vi å få inn lyrikeren og sangeren Khasmagomed Khadjimuradov som ny fribyforfatter i Trondheim. Khadjimuradov, som har mistet et ben i Tsjetsjenia, lever i dag i svært utrygt eksil i Baku, Azerbajdjan, hvor han blir holdt under oppsikt av det russiske hemmelige politiet FSB.
I Russland er alle frie medier kneblet. Norsk PENs Øivind Arneberg klarte i 2003 å få ut Moskva-avisen Novaja Gazetas korrespondent i Sotsji ved Svartehavet og skaffe ham et fristed i Tyskland, seks timer etter at han ble forsøkt myrdet av myndighetene. Jeg husker jeg satt på toget mellom Göteborg og København og skrek i telefonen til Øivind i Oslo, etter en panikkoppringning fra Russisk PEN i Moskva – mobilforbindelsen er gjerne dårlig på tog: «Jamen han er blitt skutt på, vi må finne et fristed til ham NÅ!!!» Først da la jeg merke til hvor stille det var blitt i vognen. Det får så være, folk kan gjerne tro vi er gale så lenge vi faktisk klarer å redde kolleger.
Situasjonen i Hviterussland er etter hvert kjent av publikum, men i Minsk traff jeg i 2003 den eneste avisredaktøren jeg vet om som har sonet to års straffarbeid for forsøk på å fornærme presidenten! (Hva ville straffen ha blitt om han hadde lykkes?)
Tyrkia er et mareritt og en hengemyr av fanatisme, nasjonalisme og byråkrati. Overgrep mot kurdiske forfattere, journalister og forleggere og deres støttespillere (det holder om man påstår at de eksisterer) er velkjente, men armenere og andre minoriteter er ikke bedre stilt. Det finnes nemlig ikke minoriteter i Tyrkia, «vi er alle tyrkere» – alt annet er en trussel mot Atatürks statsdannelse og følgelig en krenkelse av Atatürks minne, hæren, regjeringen, nasjonalforsamlingen og tyrkiskheten. Straffes med bøter og inntil tre års fengsel. Den kurdiske forleggeren Ahmet Önal har hatt 27 rettssaker mot seg, hvorav åtte pågår fremdeles. Hans tyrkiske kollega Ragip Zarakolu ligger ikke langt bak. Men det uhyggeligste er at knapt noen vet hvem som har den virkelige makten i dagens Tyrkia. Og under rettssakene mot forleggere og forfattere i Istanbul og Ankara har et korps av nasjonalistiske advokater med heiagjeng opptrådt stadig mer voldelig det siste halve året.

Fribynettverket
Hva kan vi gjøre med denne forferdelige situasjonen i et beklemmende stort antall land? Offentliggjøring er ett løsenord, protester et annet. Et effektivt virkemiddel for å redde forfattere som befinner seg i truende situasjoner, er å gi dem et fristed med opphold utenfor faresonen. Her heter redskapet ICORN – International City of Refuge Network for freedom of expression. Nettverket er internasjonalt, senteret ligger på Sølvberget i Stavanger. Syv norske byer er med: Stavanger, Kristiansand, Oslo, Trondheim, Tromsø, Molde og Skien. Stockholm og Göteborg er med, Frankfurt, to byer i Katalonia (Spania), fire byer i Toscana (Italia), Potenza i Sør-Italia, og vi håper meget snart å få med Hannover, Amsterdam og fire byer i Mexico. Norwich og Edinburgh blir med fra nyttår, og vi har nært samarbeid med et nettverk med fem byer i USA (Las Vegas, Santa Fe, Iowa City, Pittsburg og Ithaca), med et nettverk av 18 kanadiske universitetsbyer, med Tysk PENs eget nettverk som består av ytterligere fem byer i Tyskland, og med et internasjonalt nettverk som har et drøyt dusin korttidsoppholdssteder for kunstnere rundt i verden, bl.a. i Dale i Sunnfjord. Dette er de fribynettverkene som finnes – hver by gir to års opphold med status som fribyforfatter, og i en god del av tilfellene har dette i høy grad også skjedd til berikelse for vertslandets/byens litterære miljø. I Norge får fribyforfatterne flyktningestatus og kan bli værende på ubestemt tid etter at de to årene er omme, noe de langt fleste har benyttet seg av.
Men vi kan aldri tilby noe annet enn et liv i eksil, og vi løser ingen generelle problemer, bare i noen utstrekning de individuelle forfatternes. Skjønt, om dette er en dråpe i havet – hva skulle havet ha gjort uten dråpene?

Kjell Olaf Jensen (født i Oslo i 1946) er mag.art. i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Han arbeider som litteraturkritiker og oversetter, og han er leder for Norsk PEN.

Denne artikkelen sto på trykk i litteraturtidsskriftet Bøygen, nr 3/2006.