Medienes kollektive muslim

Medienes kollektive muslim

av Cora Alexa Døving

Dagens forestillinger om en kollektiv muslimsk mentalitet ligner de vi kjenner fra ”den kollektive jøden” fra forrige århundre.

Det er en vesentlig forskjell på ”kategori” og ”gruppe” som sjelden er tatt hensyn til når muslimer er tema i offentligheten. En gruppe har en felles agenda, en gruppe er organisert og de aller fleste grupper har en representant. Muslimene i Norge fremstilles som en gruppe, men er langt fra en gruppe. Muslimene i Norge er en kategori. En kategori er en samlebetegnelse som kan brukes på noe eller noen med et eller flere felles karakteristika, som for eksempel at man er kristen eller muslim. En kategori er i utgangspunktet verken en handlende enhet eller et meningsfellesskap.

En kan gjerne snakke om en gruppe dersom diskusjonen relateres til hvorvidt muslimene bør ha tilgang på egne gravlunder eller halalmat. Når man derimot skal diskutere synet på vestlig skolegang, barneoppdragelse eller holdninger til demokratiet har det ingen mening å snakke om ”muslimenes holdninger” som om de utgjorde en gruppe.

Det er interessant at mediene benytter gruppebetegnelsene så sterkt fordi det politiske språket, slik det finnes i rapporter, partiprogrammer og stortingsmeldinger om integrering har blitt individualisert: Integrasjon handler i dag om innvandrernes individuelle plikt til deltagelse. Det har altså skjedd en endring fra den gangen ”det fargerike fellesskap” ble lansert som begrep av Arbeiderpartiet og det ble manet til toleranse og respekt for forksjellighet, til et fokus på at innvandrere selv som skal bidra positivt i integrasjonsprosessen, og at det skulle stilles krav også til dem.

Samtidig som det politiske språket opererer med individet som den integrerende aktør, har det utviklet seg en tydelig mistillit til grupper. Det er for eksempel tematisk lagt stor vekt på at regjeringens politikk skal tilrettelegge for unge individer som ønsker seg ut av et for definert fellesskap.

Et tydelig trekk ved omtalen av muslimer i mediene, er bekymringen for hvorvidt minoritetsgrupper overkjører retten til autonomi og dermed kan utøve skade på sine yngre medlemmer. Det er et generelt trekk ved muslimdebattene at ordenen gruppe, ledere og foreldre er omgitt med en viss mistenksomhet.

Religion som referanse
I fremstillingene av muslimene som gruppe spiller islam en vesentlig rolle, og islam er svært ofte referert til som et tidløst verdisystem. Den kunnskapen som finnes lett tilgjengelig om islam er stort sett historiske oversiktsbøker. Det finnes svært få bøker om muslimene selv. Som samfunnsmedlemmer i et flerkulturelt samfunn behøver vi ikke å besitte kunnskap om alle slags varianter man kan være muslim på, men vi bør vite at det er mange måter å være muslim på – og dette bidrar offentligheten i liten grad til. Dersom nordmenn hadde utgjort en minoritetsgruppe i Malaysia, slik som pakistanere er her, ville det vært synd om all kunnskapen om oss i det malaysiske samfunn hadde vært basert på kunnskap om normativ kristendom, eller amerikanske kristenfundamentalister.

I politikken har temaene for integrasjon følgende rekkefølge i forhold til viktighetsgrad: arbeidsmarked, utdannelse, boligmarked og til slutt verdifokus. I de offentlige debattene er temaenes relevans snudd på hodet: I mediene er verdispørsmålet i sentrum. Og med verdier i sentrum har også fokuset på konflikt økt.

Det refereres stadig til 9/11 som datoen som endret innvandringsdiskursene. Det er spesielt en endring som bel tydelig i mediene fra og med denne datoen: Den svake innvandreren ble den sterke muslimen. I den tidligere innvandrerfiendtligheten i Europa ble innvandrerne sett på som de svake, de som var nederst på den sosiale samfunnsstigen. I majoritetsbefolkningen ble de enten sett på som noen som trengte hjelp eller noen som burde reise hjem. I dag har den etniske marokkaner eller tyrker blitt ”muslimen” som ikke lenger er svak men sterk i kraft av å representerer et alternativ verdisystem. Min hypotese er at synet på innvandrere og deres etterkommere har endret seg til å i sterkere grad ligne føringene vi kjenner fra antisemittismen. Den individuelle innvandrer betegnes stadig oftere som bærer av en kollektiv mentalitet, som representant for en gruppe. Den ”kollektive muslimen” er sterk, en trussel i kraft av å representere et alternativ. Verdifokuset i integreringsdebattene har altså fått en form der trusselen om overtagelse og dominans fra et alternativt samfunnssystem er tydelig representert.

Verdifokuset i integreringsdebattene er først og fremst uttrykt i trusselmetaforer: Den nye innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes, er et eksempel fra den innvandringsboken som i 2006 har fått mest omtale.  Typisk i de verdiorienterte debattene er forståelsen av et ”vi” som står i opplysningstidens arv mot et ”de” som står for middelalderens mørke.

Problemet med fokuset på verdiforskjeller er etter min mening ikke selve tematikken, men manglende kunnskapen om tematikken. I Norge foreligger det svært få undersøkelser som gir kunnskap om verdisyn hos ulike minoriteter. De to rapportene som foreligger viser imidlertid at synet på religionsfrihet, demokrati, kvinnens stilling, sosialt system og barneoppdragelse samlet sett er svært sammenfallende mellom ulike minoriteter og den øvrige befolkningen. Man kan lure på hvorfor mediene i så liten grad fant disse undersøkelsene interessant.

Et interessant trekk ved økt fokus på de andres verdier, er at enhver forskjellproduksjon også handler om likhet: For å definere muslimer som representanter for et verdisystem, bli også norskhet i sterkere grad knyttet til verdier. I identitetspolitikkens logikk ligger det et krav til forskjeller, men for at de skal ha effekt må de også gjøres sammenlignbare. Ergo blir forestillinger om norskhet også mer religiøst ladet.  På 70- og 80-tallet ble det snakket om innvandrere fra ulike land som kom til et geografisk stykke Norge, med økt fokus på islam ble debattens grunnforståelse endret til at det var et religiøst system som kom til et geografisk og politisk Norge. Etter hvert som muslimene ble tydeligere fremstilt som gruppe og bærere av fastlagte verdisystemer har også forestillingen om Norge forandret posisjon i debatten : Nå er det et sett av muslimske verdier som møter et sett av norske verdier. Fra nasjonale og geografiske møter til verdimøter med andre ord.

Den moderne jøden og den tradisjonelle muslimen
Omtalen av muslimer i mediene har ofte strukturelle likhetstrekk med 20-30-tallets antisemittisme. Argumentene mot å bruke antisemittismen som bakteppe i studien av kollektivisering av ”muslimen” er selvsagt mange. Motargumentene knytter seg imidlertid til samfunnsstrukturelle forhold og ikke til innholdssiden i fordomsproduksjon – som er mitt anliggende her.

I en sammenligning mellom den kollektive jøden og den kollektive muslimen har jeg lett etter hvilke essensmarkører som brukes til å fremheve muslimenes kjerneidentitet. I offentligheten er essensmarkørene – eller symbolsakene – nokså like de vi finner i antisemittismens sentrale tematikk: dårlig behandling av kvinner og barn, illojalitet til nasjonalstaten og deterministiske religiøse tekster som maner til fatalisme og hat til andre religiøse grupper. Disse temaene utgjør grunnlaget i forestillingene om både ”jøden” fra første del av forrige århundre og ”muslimen” i dag. mentalitet.
Den mest kjente antisemittiske teksten fra Norges 1920-tall er boka til advokat Saxlund ”Jøden og Gojim” fra 1922. Han skriver følgende om sitt eget motiv for å skrive boka:

…troen paa at jeg derved dog vil bidrage noget til støtte for den gamle og ærlige norske nationalkaraktere, som jeg nødig ser undergravet av semitiske Livsopfatning.

Frykten for at ens eget skal undergraves og maning til plikt for å bevare det egne, går igjen i debattene om muslimer så vel som i den om jødene. Et annet trekk som ligner dagens debatter er Saxlunds stadige maning om at det er kun de få som tør ta kritikken i munnen og at vi nordmenn er naive ”de er aktive, vi er passive”, skriver han stadig i sin bok. Flere steder går det igjen at europeiske land lider av en nasjonal unnfallenhet i forhold til den fare jødene representerer.  Ikke ulike kritikken den snillistiske venstresiden hamres med i dag.

Religion som kilde til gruppestereotypi er sterkt til stede da som nå.  Saxlund skriver:

”Den jødiske religion er ingen Religion i vor forstand, maaske den snarere kunde betegnes som jus. Kvintessentsen i den er iallfall politikk, isolationspolitikk.”

Vekten Saxlund legger på den religiøse identiteten som politisk og segregerende er påfallende lik homogeniseringen av islam. I dagens skriverier om islam er det knapt mulig å se at dette er en religion som også handler om tilgivelse, sjelen, frelsen og den metafysikk de fleste religioner handler om. Den politiske siden av islam betyr lite for majoriteten av muslimer i Norge, men medienes bilde viser det motsatte.

I enhver identitetspolitikk er det vanlig å påføre den andre gruppen hensikter som er til fare for en selv. I antisemittiske litteratur blir det for eksempel stadig gjentatt at ”jøderne næreer et sterkt hat til de kristne”. Utdrag fra Toraen, brukes svært likt som utdrag fra Koranen : sitatene er valgt for å vise at det finnes hos dem en gudegitt og dermed fatalistisk  bestemmelse i forhold til fiendtlighet overfor kristne.

Sammensvergelsesmyter var sentrale i antisemittismen. Den globale tilknytning som i dag tillegges muslimer og som gjør dem potensielt antilojale mot den norsk stat, er et sentralt aspekt ved ”den kollektive muslimen. Både ”jøden og ”muslimen” ble oppfattet som trusler mot etablerte institusjoner.

I antisemittismen er jøden en undergraver av legitimiteten til institusjoner som skapte trygghet: Kirken, familien, monarkiet, landsbyfellesskapet og stendersamfunnet.  Jøden ble koblet til modernitet og liberalisme. Muslimen er proporsjonalt omvendt en trussel mot dette moderne som vi etter hvert gjorde til ”vårt”: Sekulariseringen, den individuelle frihet og den likestilte familien.

Poenget med å se på eksempler fra antisemittismen er først og fremst å skremme oss vekk fra å delta i en politisert gruppeideologisering. Ved å kollektivisere andre kollektiviserer en selg selv også, og det blir en form for plikt å handle på vegne av sin egen gruppe og de verdier man mener denne representerer. En konsekvens er dermed at det finnes en form for moral og lojalitet innbakt i diskrimineringen av andre. En sterk form for selvrettferdighet.

Når omtalen av muslimer i offentligheten får for mange tegn på at fremstillingen vel så mye dreier seg om å sikre egen gruppe, en form for selvopprettholdelse, er veien til  gruppehat kort.

Høsten 2006, kom det ut to bøker om integrasjon i Norge som viser et annet tema som synes å gå igjen i integreringsdebattene; et angrep på venstresiden. Hege Storhaugs «Men størst av alt er friheten» og Bruce Bawer «While Europe slept – How radical islam is destroying the west from within», er bøker skrevet av forfatterne med et selvbilde som liberale, de er dogmatisk entydige i sitt verdistandpunkt og de er skuffet over andre liberalere som de mener fraskriver seg et samfunnsmessig ansvar i møte med religiøs fundamentalisme og islamisme. Deres syn har preget den senere integreringsdebatten med bemerkelsesverdig intensitet. ”Snillister på venstresiden” er for tiden de som gis skylden for det som altfor ofte beskrives som en ”feilslått integreringspolitikk”.

Med et sterkt forsøk på å analysere de siste fem års debatter så objektivt jeg klarer, har jeg vanskelig for å se på hvilken måte venstresidens politikere har vært ”nyttige idioter” som er ”godtroende når det gjelder terrorisme”. For det første har vi hatt en lang periode med borgerlig regjering som vanskeliggjør angrepet på ”venstresiden”, for det andre kan jeg ikke se at et noe mer tilbakeholdent forhold til bruk av lovforbud mot hijab eller henteekteskap skal være grunnlag for å bli fremstilt som ”nyttige idioter”. Det burde heller ikke kvalifisere til stempelet snillist å anerkjenne at en traumatisk flyktninghistorie kan være sosiologiske forklaringsfaktorer. Jeg har også lett etter hvorvidt representanter for venstresiden har anerkjent eller støttet overgrep i kulturens navn, og aldri funnet et slikt tilfelle.

Det er selvsagt en plikt å si fra når en opplever at sentrale verdier er truet. Å stilltiende akseptere radikale ideologier er å delta. Det verdifokuset debatten i dag preges av er imidlertid for lite spesifisert. I kampen mot andre gruppers praksis eller verdisyn og i forsvar for eget, bør det foreligge et visst krav til empirisk samfunnskunnskap og evne til nyansert analyse. Med empirisk kunnskap mener jeg dokumentert data på hva din motstandsgruppe egentlig står for, hvem i gruppen som forfekter dette synet, hvorvidt det stemmer for et flertall i gruppen og hvorvidt de ser på seg selv som en gruppe i det hele tatt.

Innlegg på Menneskerettighetshusets seminar «Skjult rasisme i norske medier?», 7. desember 2006