Truet journalist sendes tilbake til Afghanistan

I sitt avslagsbrev til Najafizada sier UDI at han fortsatt, tre år etter at han flyktet til Norge, har «en velbegrunnet frykt for forfølgelse».  Allikevel konkluderer UDI med å hevde at «Kabul by er etter UDIs kjennskap et tilgjengelig internfluktområde for søkeren og det er mulig for søkeren å reise dit.»   Fungerende leder i Norsk PEN, Elisabeth Eide, sier til Aftenposten 21. juni at «det er høyst foruroligende at norske myndigheter vil sende en journalist som knyttes til Kambakhsh til Kabul», og legger til at «det var i Kabul at flere hundre rasende mullaer aksjonerte mot Kambakhsh mens han satt fengslet der.»  Norsk PEN har sendt en henstilling til UDI der vi blant annet «ber om at det vises forståelse for den spesielt utsatte situasjonen journalister, og ikke minst tolker som arbeider for de internasjonale styrkene, befinner seg i når de er i land med krig og/eller interne konflikter.»

Åpent brev til Utlendingsdirektoratet vedrørende journalisten Yahya Najafizada

I 2008 sa Regjeringen at Norge ville styrke arbeidet for ytringsfrihet og uavhengige medier internasjonalt, særlig i land der medier er under press. Dette er et signal om at norske myndigheter vil reagere når journalister blir truet og trakassert.  Allerede 7. april 2008 samlet utenriksminister Støre en rekke anerkjente journalister og ytringsfrihetsorganisasjoner i Oslo til en debatt om hva som kunne gjøres for å styrke ytringsfriheten og beskytte journalister og menneskerettighetsforsvarere.

Den 29. november 2007 forlot journalisten Yahya Najafizada sitt hjemland Aghanistan.  Han hadde da i et par år arbeidet som tolk og oversetter i Mazar-e Sharif, blant annet for ISAF-styrkene.   Som journalist for ISAF-styrkene fra 2005 fikk han publisert en rekke artikler i avisen Sad-e Azadi.  Artiklene var positive til de internasjonale styrkenes tilstedeværelse i Afghanistan og var ofte signert med fullt navn. Som en konsekvens av dette ble han truet av ekstremistgrupper og anklaget for å være spion for USA og å vende islam ryggen.  Han var også en sentral støttespiller for den fengslede, og da dødsdømte journalisten, Seyed Parwez Kambakhsh, noe som gjorde at han ble ytterligere utsatt for trusler.  I november 2007 ble hans hjem oppsøkt. Heldigvis var han ikke hjemme, men etter denne episoden ble han anbefalt å flytte til Kabul. Også der ble han utsatt for drapstrusler inntil han kom seg ut av landet og til Norge.  10. desember 2007 søkte han asyl.  Avslaget kom 1. juni 2011, nærmere tre og et halvt år senere.

I avslagsbrevet ikke bare påpeker UDIs saksbehandlere at Najafizada må ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse for å bli regnet som flyktning, de mener at han faktisk har det!  Man skulle tro at dette var tilstrekkelig til å få opphold i Norge, men UDI føyer til:  Med henvisning til såkalt “internflukt” vil de sende ham tilbake til Kabul der de mener at han “kan få effektiv beskyttelse”.  UDIs byråkrater hevder at “Kabul by er etter UDIs kjennskap et tilgjengelig internfluktområde for søkeren og det er mulig for søkeren å reise dit.”  Dette er, med respekt å melde,  helt feil.  Selvfølgelig er det mulig å reise til Kabul som da følgelig er tilgjengelig, men hvordan kan UDI påstaå at Najafizada vil få “effektiv beskyttelse” i den byen der han mottok drapstrusler allerede for tre og et halvt år siden? Da Kambakhsh satt fengslet i Kabul i 2008-2009, kom det dødstrusler mot ham fra hundrevis av mullaer.

Avslaget fra UDI er for øvrig gjennomsyret av byråkratisk  retorikk av typen “søkeren opplyser at” og “søkeren oppgir at”.  Aldri leser man “søkeren er” eller “søkere har”.  Alt søkeren sier framstilles som udokumenterte påstander og underteksten er klar: Inntil det motsatte er bevist (og  bevisbyrden påhviler alltid asylsøkeren) er ikke informasjonen søkeren gir troverdig.

Norsk PEN har arbeidet med Afghanistan i en årrekke, primært gjennom å bidra til å etablere Forfatternes Hus i Kabul i 2003.  Nestleder Elisabeth Eide, leder Anders Heger, styremedlemmene William Nygaard og Asbjørn Øveraas og PEN Internationals visepresident, Eugene Schoulgin, har alle deltatt på observasjonsreiser og rapportert om forholdene i Afghanistan generelt og på forfatterhuset spesielt til norske myndigheter i en årrekke.   De har opplevd og rapportert om en sikkerhetssituasjon som blir stadig mer prekær for vanlige folk, men særlig for journalister.   Hva er så UDIs bakgrunn for å hevde at Kabul er et trygt sted å være for Najafizada?

Det som nå skjer med Najafizada er det samme som skjedde i Irak for fem-seks år siden: En rekke skribenter og oversettere som arbeidet som tolker for de amerikanske styrkene ble regelrett dødsdømt av ekstremistgrupper.  Flere av disse ble reddet ut av Irak og noen til opphold som fribyforfattere i Norge.  Situasjonen var parallell, men disse søkerne fikk opphold.  Det hjelper ikke at vår utenriksminister er en av fribyordningens mest sentrale støttespillere.  Det er uansett ikke nok fribyplasser til å hjelpe alle skribenter og forfattere som er i fare.

I forordet til antologien “De stemmeløses røst”, skrevet av daværende og tidligere fribyforfattere i Norge, skrev Jonas Gahr Støre blant annet: “At “pennen er mektigere enn sverdet”, er en realitet.  Det skremmer og utfordrer maktpersoner og totalitære ideologier over hele verden”.  Nå utfordrer Norsk PEN Utlendingsdirektoratet.  Siden det er Norsk PEN, med støtte fra PEN International i London, som anbefaler nye fribyforfattere i Norge, er det vår plikt å peke på inkonsekvensen i UDIs vedtak.  Siden Norsk PEN åpenbart har andre erfaringer med forholdene i Afghanistan enn UDIs byråkrater må det også være lov å spørre hvor UDI henter sin informasjon fra.  Og siden vår regjering allerede for tre år siden flagget at man “skulle reagere når journalister ble truet og trakassert” må det være lov å spørre om hvorfor UDI er så til de grader i utakt med offisiell norsk politikk på området.

Oslo 22. juni 2011

Elisabeth Eide
Fungerende  leder, Norsk PEN

Carl Morten Iversen
Generalsekretær, Norsk PEN