Rettskandale i Tyrkia

Eugene Schoulgin observerte mandag (2. juli) rettsaken mot forleggeren Ragip Zarakolu og andre fengslede skribenter, journalister og menneskerettighetsforkjempere utenfor Istanbul, sammen med lederen for Den Internasjonale Forleggerforeningens (IPA) «freedom to publish committee», Bjørn Smith Simonsen, IPAS direktør for samme komite, Alexis Krikorian, underdirektør i PEN International, Sara Whyatt og Petek som er oversetterog deres guide.  Her er Schoulgins dramatiske brev til William Nygaard:

Kjære William,

Sara, Alexis, Bjørn Smith-Simonsen, Petek og jeg dro ut til byen Silivri,  en sjarmerende badeby like i nærheten av rettslokalene, søndag ettermiddag . Vi tilbrakte kvelden på en hygglig uterestaurant ved havnenog sov over på hotell der for ikke å få den lange turen til fengslet neste morgen. Allikevel holdt vi på å komme for sent til rettsaken som begynte kl.10:00 for de fleste veiene var blokkert av politiet. Til slutt fant vi et smutthull – men det hadde også 100-vis av andre funnet og hele området rundt fengslet  – som jo er en middelstor norsk by, du vet jo hvordan det ser ut! –  var proppet med folk og biler – samt tusenvis av politi og gendarmer. Lange ledd av kravallpoliti med gassmasker og pleksiglass foran ansiktet. Horder av demonstranter! Bannere og flagg,  slagord og digre fotos av kjente kurdiske helter (ingen av Öscalan). Kaos foran rettslokalet, men vi ble geleidet gjennom massene og fikk pressekort så vi kunne sitte inne hos dem.

Rettsaken begynte med at de kursiske anklagete igjen ikke fikk svare på kurdisk og så var sirkuset igang! Det viktigste – lange – innlegget kom fra en kvinnlig forsvarsadvokat ved navn Meral Deniz Bestas. Hun påpekte at Tyrkia var inne i reinspikka McCartyisme og at dette ikke var en kriminalsak, men en politisk sak der et lovlig politisk parti var de egentlige anklagete, mens det skulle vært tvert imot, det skulle ha vært dem som saksøkte retten. At hele rettsaken var en parodi på en rettsak og at politiets «etterforskning», på ordre fra regjeringen – hun ramset opp en rekke bevis på at dette var tilfelle, bevis som fikk til og med en garvet fyr som meg til å løfte et øyebryn, vel og merke av forferdelse over HVOR ille det står til med «rettstaten» Tyrkia – var en parodi på en etterforskning. Hun konkluderte med at denne domstolen ikke var behørig, at den eneste rettsinstansen som juridisk forsvarlig kunne føre denne saken videre var konstitusjonsdomstolen. Hun var rett og slett brilliant! Rene Fikret Ilkis-klasse på dama! Det var til og med tydelig for alle at dommerne var ganske fillerista! Ikke mye til pip i dem nei!

I salen satt 140 fengslete anklagete med Busra Ersenli i spissen. Ragip og ca. 20 til av dem som var anklaget, men ikke fengslet, satt i en boks for seg. Ca. 80 forsvarsadvokater, den internasjonale pressen, store deler av BDP-ledelsen, de fleste gamle kjenninger.  Så godt som alle mine venner fra forskjellige organisasjoner, Human Rights Watch (Emma), Heksinki Committee, representanter for de grønne i Tyskland og Frankrike. I pausen gikk samtalene på kokepunktet! Alle uten unntak var rystet – og så spredde nyheten seg: Det tyrkiske parlamentet hadde stemt igjennom en lov ved midnatt som forbød disse spesialdomstolene! M.a.o.: hele rettsaken var formelt sett ulovlig! Tror du det kommer til å forandre noe? Haa! Dette er Tyrkia!

Å jo, noe forandrer det nok! Nå er det internasjonale trykket viktigere enn noensinne. Tayyip er på rettrett for øyeblikket!

Jeg hadde ivret for at pressekonferansen inne i byen skulle gå av stabelen som idag, men det forslaget ble nedstemt av praktiske grunner og nå skulle den finne sted kl. 16:00 i samme lokaler der vi var 15 mars. Da vi kom tilbake til Peteks bil oppdaget vi at det hadde vært innbrudd i bilen. Bakruten var rett og slett fjernet. Bjørns koffert var stjålet med lap-top og mobil, billetter m.m. Saras og våre kofferter var brutt opp, alles laptoper var tatt, pass, billetter og mobiler. Jeg hadde ingen lap-top med meg og hadde mobilen i lommen, men hadde latt lommeboken med kredittkort og sertifikat bli igjen i kofferten fordi jeg engang ble frastjålet lommeboka under en annen rettsak. Med tanke på at hele området krydde av politi, at bilalarmen startet og at Sara hadde en betydelig sum euro i en konvolutt – de hadde tatt hennes identitetskort, men ikke pengene –  er det klare tegn på at dette ikke var vanlige innbruddstyver, men  tvert imot MIT. Petek kunne fortelle meg, i går kveld, at en slektning av henne, en pensjonert politisjef, sa det samme: Dette er etterretningspolitiets verk. I tillegg var det ingen andre biler som hadde hatt innbrudd! De har åpenbart fått informasjon om oss fra det hotellet i Silivri der vi overnattet og har kunnet identifisere bilen på den måten. Fy faen!

Timer i solsteiken – som nesten tok knekken på meg som helst ikke skal eksponere meg for sol – deretter ble det bestemt at de andre skulle dra til politihovedkontoret i Silivri for å anmelde innbruddet, mens jeg som bare hadde mistet lommeboka (som jeg allikevel aldri får se igjen) skulle følge med bussen med journalister inn til Istanbul for å representere samtlige på pressekonferansen. Hva skjer så tror du? Joda, på veien inn får disse tyrkiske journalistene ideen å stanse for å drikke te! Ingen forargelse hjalp, de bare lo av de få av oss som protesterte. I en halvtime satt de og sludret (de var på klassetur!) Deretter sneglet bussen seg videre, til den fikk motorstopp midt på motorveien! Der sto vi. Jeg var sammen med en journalist fra le Monde, og vi to klarte å praie en taxi og kom oss – én time forsinket – til pressekonferansen. Både Milliet, Hürriet, Cumhürriet, Radikal, Taraf og Saba var fremdeles til stede, men spørsmålene deres handlet mer om innbruddet i Peteks bil enn om det saken gjalt, nemlig den skandaløse rettsaken. Fikk i alle fall klemt fram mine synspunkter, kraftig forsterket av dagens opplevelser. «Du ga dem så øra flagret!» sa Zeynep Oral (du husker henne) etterpå. Hun var min oversetter. Jævelig flott dame forresten!

Den jeg synes avgjort mest synd på er Petek som dels fikk sin lap top med 150 sider manusoversettelse (uten backup) stjålet, dels sin bil ramponert!

Mye mer å fortelle, men nå skal jeg avsted på møter igjen. Både Alexis og Sara er her til i morgen. Selv drar jeg i morgen tidlig til Beirut.

Bare siste nytt fra AKP-fronten: Deres siste lovforslag lyder som følger: Om en kvine søker lege eller sykehus for å få vite om hun er gravid, og graviditet blir konstatert, har legen/sykehuset plikt til å informere hennes mann. Er kvinnen ikke gift må samme informasjon leveres til kvinnens far, er kvinnens far ikke i live skal informasjonen gå videre til familiens nærmeste mannlige medlem!  Hva syns du? Viser ikke dette at i Tayyips verden er kvinnen fremdeles mannens eiendom! Vakkert! Er det noen som fremdeles spør seg hvor Tyrkia er på vei?

Alt godt fra

Eugene