Reisebrev fra Kabul

Kjære dere,

Vi er vel etablert i Kabul nå, stort rom med to skrivebord, internett og TV, i et gjestehus som virker svært trygt.

De fleste her er mer pessimistiske enn før, for ikke å snakke om redde for hva som vil skje når styrkene dras ut – ikke fordi de synes de har gjort en god jobb, men fordi det kan bli verre. Forhandlingene med Taliban er i stampe, selvmordsbombene fortsetter, og alle som har arbeidet med «utlendinger», frykter for sine liv i 2014.

Demonstrasjonene mot den amerikanske filmen har vært relativt rolige her, og de hadde ebbet ut da vi kom. I en av dem bar folk store røde hjerter.

Forfatternes Hus i Kabul er i nye lokaler. De er ikke dårligere enn de forrige, og strøket er kanskje tryggere (ikke lenger nabo til L’Atmosphere, den franske restauranten for prominente utlendinger), dessuten ligger det i gangavstand fra gjestehuset vårt. Waheed (Waheed Warasta, daglig leder for huset) har sluttet i Tolo TV og jobber nå nokså full tid for Afghansk PEN. Sist mandag var det jubileumsarrangement for Malalai, en klubb for unge jenter som liker litteratur og skriver dikt. Aldri har jeg
sett så mange av kvinnekjønnet (ca 25) innom dørene. Et tilsvarende antall menn/gutter var også til stede, og det vanket resitasjon – unge jenter – og menn i alle aldre. I starten sang sju jenter den afghanske nasjonalsangen, som dels er skrevet av Habibullah Rafi, et av grunnleggermedlemmene av Afghansk PEN. Den slutter med tre ganger «Gud er stor». Resten av teksten skjønte vi ikke. Det vanket bløtkake og CD-er ble utdelt til alle som var på podiet, inkludert oss gjester.

Interessant nok var også en indisk-aghansk pasjtutalende sikh til stede, han leste også dikt, og inviterte oss til Kabuls eneste gurdwara (tempel), så dit skal vi fredag. Waheed sier han har vært opptatt av å inkludere minoriteter, og dette var et synlig resultat – jeg beundrer ham for det og for hans generelle mot.

Vi intervjuer folk og planlegger et par reiser ut av byen.

Hilsen

Elisabeth