Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?

Peter Normann Waage:
Hvorfor ytringsfrihet når den skaper så mye bråk?
Foredrag Bergen bibliotek 23/10 2012

Ytringsfriheten er ikke bare en menneskerettighet, men den fundamentale rettighet, heter det. Uten den står alle de andre rettighetene i fare. Er det riktig? I tilfelle hvorfor? Hvorfor skal vi dessuten ha ytringsfrihet når den i stadighet bidrar til å fornærme, såre og hisse opp grupper i samfunnet. Spørsmålet er særlig påtrengende i en tid hvor «samfunnet» ikke bare begrenses av nasjonale grenser, men er blitt tilnærmelsesvis globalt, noe vi ikke minst så i den danske karikaturstriden for vel seks år siden. Med andre ord: Trenger vi ikke en ytringsfrihet med grenser som er tilpasset vår tid?

Ytringsfriheten er intenst tilstede i skjæringspunktet mellom jus og etikk – noe som både utgjør kjernen i alle de problemer den skaper, og er det grunnleggende argument for at den må begrunnes. Det som synes etisk korrekt er ikke nødvendigvis juridisk garantert og det som ligger innenfor de juridiske rammene, er ikke nødvendigvis spesielt etisk.

Historisk ble ytringsfriheten, i likhet med de øvrige menneskerettighetene, kjempet frem på vestlig grunn. Om det betyr at de er av «vestlig art» eller universelle, er et spørsmål jeg skal vende tilbake til.

Ytringsfrihetens fiender var fra første øyeblikk en autoritær statsmakt og religiøse dogmer og institusjoner. Det er derfor ikke overraskende at den i store deler av verden blir forsøkt kneblet og innskrenket av de samme institusjonene – nå som da står de ofte ikke bare skulder ved skulder; de er viklet så tett inn i hverandre at man knapt kan se forskjell på dem. Det viser dette årets Pussy Riot-stunt i Kristi frelseskatedral i Moskva. La oss kort oppsummere:

Rett før presidentvalget i begynnelsen av mars dukket fire unge jenter med finnladshetter opp i katedralen og fremførte en sang der refrenget var: «Hellige Guds moder, jag Putin bort!» Politiet ble tilkalt, men ba dem bare gå.

Noen uker senere klaget patriarken av Moskva, Kirill, til myndighetene over det han kalte jentenes «blasfemiske oppførsel». Tre av dem ble arrestert og stilt for retten der de ble dømt til to års straffarbeid i en leir. Rettens begrunnelse var at de hadde oppfordret til religiøst hat, fornærmet de troende og vist forakt for religionen.

Det hverken dommere, myndighetspersoner eller kirken nevnte, var at kirken, som er det sted der presidenten feirer de religiøse høytidene og i det hele tatt like meget er et maktens symbol som et sakralt bygg, driftes av et privat foretakende. Inntektene kommer ikke så meget fra salg av vokslys som gjennom utleie av en svær bankettsal i underetasjen og fra en stor parkeringsplass. Punkebandets refreng kunne derfor like gjerne ha blitt satt i sammenheng med Jesu handling da han jaget kremmere og pengevekslere ut av tempelet. Til alt overmål har Russland ingen statskirke, men fire likeverdige religioner. Og Kirill selv skrev for ti år siden det som kalles Den russiske kirkens sosiale program, der det blant annet heter at kirken skal være politisk nøytral. I forbindelse med valget erklærte han imidlertid at Putin var Guds gave til russerne – kanskje fordi han av herren i Russland har fått en svær luksusleilighet like ved Kreml, til tross for at han formelt er munk og ikke skal ha eiendom.
Dette er hverken det første eller eneste overgrep mot kunst og ytringsfrihet under Putin. Den type trusler mot ytringsfriheten kjenner vi imidlertid så godt at det er liten grunn til å gå inn på dem. Om det er gamle eller nye faraoer som ønsker så vel verdslig som åndelig makt, ter de seg på samme måte overfor sine undersåtter. De vil ha ufrie tjenere.

Vi skal heller i første omgang konsentrere oss om andre uroelementer og problematiske sider i dagens bruddflate mellom religion og ytringsfrihet.

Vi lever i våre dager i samfunn som ikke er begrenset av nasjonalstatens grenser. På et øyeblikk kan informasjon formidles til hele verden, noe som blir særlig problematisk når det gjelder bilder. Mens et budskap kledd i ord beholder sin sammenheng og formidler avsenderens intensjon selv om de oversettes eller videreformidles – i alle fall dersom de gjengis korrekt – er ikke bilder på samme måte selvforklarende. Det er opptil mottageren å sette dem i den sammenheng de kan forstås, og den er naturlig nok kulturbetinget.

Selv om ikke den hele sannheten om den internasjonale striden rundt Muhammed-karikaturene er å finne her, spiller den nye mediesituasjonen med. Et annet element er den oppriktige fornærmelse mange troende muslimer opplevde ved karikaturene.
Det er opplagt lettere å bryte andres tabuer en sine egne, særlig dersom en selv knapt har noen igjen. Men skal man gjøre det – i ytringsfrihetens navn?

Nei, svarte blant annet Det muslimske råd i Storbritannia og Den anglikanske kirke og forsøkte i 2005 og 2006 å få inn et tillegg i loven om at ikke bare rasistiske ytringer skulle være forbudt. Også det som ble kalt «æreskrenkelser av religionen» skulle møtes med straffereaksjoner. Daværende statsminister Tony Blair fikk Labour med på forslaget og var så sikker på seier at han forlot parlamentet før avstemningen da det var oppe til behandling. Utenfor politikernes rekker stilte komikeren Rowan Atkinson (Mr. Bean) seg i spissen for en protestbevegelse: Han kunne miste jobben sin om loven ble vedtatt. Det ble den ikke. Det manglet én stemme. Hvis Blair ikke hadde forlatt salen, ville hans dobbeltstemme ha avgjort og loven ville ha blitt innført i det landet som i sin tid ledet an i den europeiske kampen for ytringsfrihet.

En noe mildere versjon av loven ble vedtatt i 2007. Den avgrenser seg til å forby trusler og intendert hat mot en religion og dens tilhengere. Under dekke av loven gikk politiet til aksjon mot British Channel Four fordi tv-selskapet brakte en reportasje der de med skjult kamera og mikrofon hadde avslørt at imamer i en bestemt moské brukte hat-retorikk mot «jøder, kvinner, homoseksuelle og såkalte ekteskapsbrytere».  Legg merke til at det ikke var imamene som ble satt under etterforskning, men journalistene. Det tok ni måneder for dem å renvaske seg. Tankene går til Putins Russland.

Både lovforslaget og den endelige loven må sees i sammenheng med Organization of Islamic Conference’s mangeårige forsøk på å få inn forbud mot «ærekrenkelse av religion» i FNs Menneskerettserklæring. Forslaget ble avvist i juli 2011, men saken kan komme til å bli fremmet på nytt.

Er ikke det vel og bra? Skal ikke troende beskyttes? Vi kommer avslutningsvis tilbake til spørsmålet på bredere grunnlag; her skal jeg i første omgang se på ett av tiltakene for å beskytte minoriteter mot overgrep i ytringsfrihetens navn, lovgivningen mot «hatefulle ytringer», slik den kommer til uttrykk i Straffelovens paragraf 135a. Der settes det forbud mot å fremsette hatefulle eller diskriminerende ytringer mot noen på bakgrunn av religion, etnisitet og seksuell legning.

Bestemmelsen blir lite brukt, med den begrunnelse at det er bedre at frustrasjon, forbitrelse og hat kommer opp i dagen, slik at «trollene kan sprekke», som det populært sies: Selv de giftigste påstander må kunne møtes med saklige, rasjonelle argumenter i det offentlige rom. Og når de kommer frem, vet vi hva vi står overfor, hvilket er langt bedre enn om de skulle gjære i et lukket rom.
Argumentet har mye for seg, men er også problematisk. For det første røper sammenligningen med «trollene som sprekker i lyset» en nokså nedlatende holdning, ikke overfor hatefulle skrik av forskjellige former, men overfor argumenter som for andre kan virke krasse, men som kanskje peker på alvorlige problemer med spesielle minoriteter. Hvem vil gå med på at en selv er et troll som bør sprekke?

For det andre er forholdet mellom hatefulle ytringer og motargumenter ikke så enkelt. Hat fører like gjerne til mere hat uansett hvordan det blir møtt på det rasjonelle plan, og ikke til rasjonell ettertanke. Og de gruppene som til stadighet omtales i negative vendinger, kan utvikle forakt for storsamfunnet og vende seg mot det.

Dessuten, og det er kanskje det viktigste: Forholdet mellom tanke, ord og handling er av dynamisk art. Å rope ut om brann i en overfylt teatersal uten at det brenner, er et selvfølgelig eksempel på en ytring som fører til katastrofale, praktiske konsekvenser. Men også det å kalle folk ved navn eller på andre måter å tingliggjøre dem, baner veien for overgrep mot de samme gruppene. Lenin brukte ord som «biller og skadedyr» når han omtalte angivelige fiender av den nye sovjetstaten. De skulle renskes ut og tilintetgjøres. I Rwanda ble tutsiene av offisielle radiokanaler kalt «kakerlakker», hvilket klart signaliserte at de burde utryddes – noe man også forsøkte.

I Salman Rushdies Sataniske vers blir de to hovedpersonene, Saladin Chamcha og Gibreel Farishta, brakt til et underlig sykehus i London. Alle de innlagte er ikke-vestlige, men nå er de forvandlet til halvt ulv, halvt menneske, til skapninger med hud av glass eller til groteske sammensetninger av planter og mennesker: «’Men hvordan gjør de det?’» ville Chamcha vite. ‘De beskriver oss,’ hvisket den andre høytidelig. ‘Mer er det ikke. De har evnen til å beskrive oss, og vi ligger under for bildene de konstruerer.’»

Nå kan man innvende at både Lenin og hutuenes radiostasjon i Rwanda var representanter for makten; de hadde ikke bare ordene i sin makt. De hadde også midlene som skulle til for å få dem realisert, og forvandle sine medmennesker til de navnene de satte på dem. Men så enkelt er det ikke; det er uklart hvem som sitter med definisjonsmakten i et mangfoldig samfunn som vårt – de som nå er nede, kan i neste omgang komme på toppen, kanskje nettopp takket være sin hat-retorikk.

Det er ikke tilfeldig at de fleste systemfilosofer lar en morallære følge etter sin erkjennelsesteori: et handlingsprogram etter undersøkelse av tenkningens muligheter. «Bak enhver handling ligger en tanke, selv om det ikke alltid er den handlende som har tenkt den,» heter det i en aforisme. Like sant er det at enhver tanke søker mot å bli realisert, den vil munne ut i handling.

Hvem har ansvaret for en handling? Han som utfører den, eller han som gir den idémessige begrunnelsen? – slik lyder en av de bærende idéene i Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov. Det er her ikke snakk om juridisk ansvar, men moralsk – noe som ikke forminsker dilemmaet hva angår ytringsfrihet. Som vi vet, kjennetegnes den rettigheten nettopp ved sin eksistens i skjæringsfeltet mellom jus og etikk.

Det er ingen unnskyldning for å omgå problemene med innskrenkninger eller ikke innskrenkinger av ytringsfriheten av hensyn til minoriteter, kulturelle, etniske og religiøse grupper. Hva er legitim religionskritikk? Hvordan skal satire praktiseres, dersom den ikke støter noen? Og hvem tar bestemmelsen sikte på å beskytte?

Et forsøksvis løsningsforsøk er å hevde at bare de som selv står inne i en gruppering, kan kritisere den. Bare muslimer kan kritisere islam og andre muslimer. Det er opplagt en besnærende tanke, for hva har jeg med å kritisere fremmede skikker? Hvordan vet jeg hvor skoen trykker og hvilke ord som best treffer det kritikkverdige i en tradisjon? Kan ikke de som har tabuene få lov til å bryte dem selv?

Resonnementene er forførende, men skraper vi litt i dem, viser de seg å kunne føre til absurditeter. I sin artikkel «Pressure on Press Freedom» referer Frederik Stjernfelt til debatten omkring Muhammed-karikaturene og siterer en Ian Buruma. Han hevdet at bare de som er innenfor, kan kritisere islam. Selv Ayaan Hirsi Ali ble fratatt talerett – fordi hun ikke lenger er muslim. Konsekvensen er at bare de som er enig i et standpunkt eller et verdensbilde, kan kritisere det – hvilket er meningsløst. I tillegg impliserer resonnementet at alle som kan karakteriserer gjennom én bestemt etnisitet, som er tilhengere av samme religion eller har samme hudfarge, er like.

De tilhører mer sin gruppe enn seg selv.

Hvis kritikk mot tradisjonelle skikker ikke kan komme utenfra eller fra «frafalne», er det vanskelig å bli kvitt gamle tradisjoner som undertrykker individet i kulturens navn, som for eksempel kvinnelig omskjæring eller tvangsekteskap. Enten har man en kultur klistret så intimt rundt seg at den nok ligner en festdrakt, men er en tvangstrøye, eller man er et individ med rettigheter.

Dette kommer jeg tilbake til. La oss først se på et par andre innvendinger kravet om ytringsfrihet møter, eller om man vil: et par andre eksempler på det bråket rettigheten steller i stand.

Den ene er beskrevet i Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden, og dreier seg om kommersialisering av ytringene. Det offentlige rom flommer over av stimuli som er så pirrende og fristende at man rent ut ikke får tid eller har noe ønske om å tenke på noe annet enn å tilfredsstille sine mangfoldige lyster. Lastenes antall er kanskje konstant. Lystenes er ikke det. Stadig dukker det opp nye, alt etter som reklamen finner det for godt å gjøre oss oppmerksom på dem. Og fordi det er langt mer behagelig å bli manipulert av noe man liker enn av noe man ikke liker, er trusselen fra dette nye og vidunderlige minst like skummel som den som kommer fra de gammeldagse og autoritære faraoer. Vi ser den bare ikke så lett. Vi morer oss til døde, som Neil Postman uttrykte det. Det offentlige rom blir uten alvor, fylt opp av sensasjonsjournalistikk om kjendiser vi kan speile oss i og drømme om, eller av reklame som får oss til å bruke all tid til å fremstå som konsumenter, ikke tenkende mennesker.

Nært beslektet med denne tendensen er argumenter fra statsledere, for eksempel i Kina, om at ytringsfriheten ikke er viktig, se på alle de menneskene som er blitt løftet ut av fattigdom og som derfor har fått et bedre liv, som vår egen Erik Solheim sa da han utropte Deng Xiau Ping til det 20. århundrets største statsmann. Det dreier seg ikke her riktignok om overflødige goder, men argumentet tar ikke desto mindre utgangspunkt i at ytringsfriheten kommer på annen plass i forhold til mat, velstand og velferd.
Både Solheim, Deng og dagens kinesiske ledere lukker øynene for at ytringsfriheten ikke er noen avledet rettighet. Den er en rettighet som garanterer for alle de andre rettighetene, ja, som gjør resten mulige, også de sosiale rettighetene. Det ser vi av hendelser i det samme Kina og India på 1950-tallet. Da ble begge land herjet av forferdelige hungerskatastrofer. I Kina førte det til millioner av dødsfall. I India var skadevirkningene minimale. I Kina fantes ingen kanaler for informasjon. Følgelig kom det knapt noen hjelp til katastrofeområdene. I India rapporterte selv den minste lokalavis om hva som var i ferd med å skje, og sentralmyndighetene kunne gripe inn.

Her nærmer vi oss svaret på spørsmålet «Hvorfor ytringsfrihet?»

Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.

Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»

Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man mener å vite hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for å finne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring. Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis og finne vår sannhet. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.

Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.

Derfor er den en så umistelig verdi.

Derfor er også kommersialiseringen en så stor trussel mot den. For det som er individuelt, det som er mitt i meg, det som utgjør min verdighet, er ikke tilstede én gang for alle. Det må jeg gjenerobre, trene og oppøve. Individualiteten er ferskvare. Den krever at jeg makter å holde fast ved meg selv, eller i det minste at jeg forsøker å finne ut hva i all verden den størrelsen er.

Nå er det opplagt et trivelig tidsfordriv å drikke seg drita og kopulere for åpent kamera, slik konseptet i alle reality-seriene går ut på. Men særlig individuelt er det ikke. Den offentlige oppmerksomheten rundt aktivitetene er snarere en hindring for at jeg skal kunne finne frem til meg i meg. Den er en alvorlig tidstyv, som stjeler meg fra meg – i kommersialismens navn. Det er jo reklamepenger som driver slike tv-programmer frem.

Hvis vi tar utgangspunkt i ytringsfrihetens hensikt og kjerne, individets verdighet og selvstendighet, vil vi etter min mening kunne se konturene av løsningen på flere av de dilemmaene som ytringsfriheten skaper, og bekjempe de hindringer den møter.

La oss ta kommersialiseringen først.

Den bunner blant annet i måten reklame og medier er strukturert. Reklamen er styrt av hvor mye de forskjellige produsentene kan betale for den. Mediene er blitt varer på lik linje med spaghetti og pizza. Eierne  ser mer på fortjeneste enn på medienes innhold. Følgelig vil mediene konsentrere seg om de sakene og de vinklingene som trekker flest lesere og seere.

Men hvis reklameindustrien ble organisert slik at alle produsentene av samme vare betalte inn til en pott og reklamemakerne valgte å lage reklame om de produktene de selv foretrakk, og fikk betalt fra samme pott, tror jeg vi ville kunne komme et ørlite stykke bort fra kommersialiseringen på dette feltet. Da vil salg og inntekter avhenge av de enkelte, ansvarlige reklamefolkene. Individet har gjort sitt inntok i en ellers upersonlig verden.

Den svenske forfatteren og journalisten Göran Rosenberg har et tilsvarende forslag for å demme opp for kommersialiseringen av mediene: Journalistene bør ha som mål bare å behandle saker som de selv er engasjert i. Derved blir journalistikken ansvarliggjort og et anliggende for individet.

I begge tilfeller ryddes det rom for individets selvstendighet. Det individuelle ansvar og alvor setter grenser for det som kalles «markedskreftenes blinde spill», en ny-tale for tilfredsstillelsen av behov forbrukerne ikke visste at de hadde.

Hva da med krenkelser av minoriteter, og hva med deres ytringsfrihet?

Når det gjelder krenkelsene, må vi være oppmerksomme på hvor lett det er å blande individets verdighet sammen med en gruppes verdighet. Det gjelder også for erkjennelsen av en selv. Nasjonalismen setter sammenblandingen i system og lever av den. Men nasjonalismen er langt på vei skandalisert. De færreste er i tvil om hvilke eksesser det kan føre med seg, dersom nasjonen settes foran den enkelte – ikke minst hvis den enkelte det her er snakk om tilhører en fremmed nasjon.

Men også den såkalte multikulturalismen bærer samme trussel i sitt skjød. Det er ikke forstavelsen «multi» det er noe galt med – mangfoldet er en stimulerende realitet – men resten av ordet: Det impliserer at kulturen er overordnet den enkelte. Kulturen, ikke individet, får rettigheter. Men kan den det? Vil ikke en slik kollektiv rettighet gå ut over den enkelte som identifiserer seg med gruppen? Og er det så sikkert at hver eneste som for eksempel er muslim, sikh eller kristen er enig i alt alle andre muslimer, sikher eller kristne sier og gjør? Med et slikt rettighetsbegrep risikerer vi å la de mest dogmatiske og bakstreverske i hver gruppe definere hvilke føringer som skal gjelde for de øvrige medlemmene.

Opprinnelig var multikulturalismen en antropologisk metode, en svært så fornuftig sådan: Vi kan ikke forstå noe ukjent uten å gå inn på feltet og så å si gi det talerett. Alle fenomener må forstås på sine egne premisser. Multikulturalismen er denne innsikten overført på kulturfeltet: Alle kulturer, tradisjoner og religiøse retninger må forstås på sine egne premisser. Men så skjedde det samme med den metoden som i sin tid med Galileos metodologi for naturvitenskapen: Mål alt som kan måles, og gjør alt målbart som ikke er det! Begge metodene ble opphøyet til beskrivelse av virkeligheten. Resultatet for naturvitenskapen var en reduksjonistisk dogmatisme: Bare det som er målbart er virkelig. Resultatet for multikulturalismen var at den ble en ideologi: Alle religioner og kulturer har rett på sine premisser og er like meget verd. Med andre ord: Det er kulturene som skal bevares, ikke individene.  Da blir den enkelte iført en festdrakt som viser seg å være en tvangstrøye. Da må hver i sær underordne seg det tradisjon og kultur foreskriver. Da er muslimske kvinner – og kvinnene innen lavkirkelige grupper – kulturbestemt til å spille annenfiolin.

Men stopp litt!

Er ikke ytringsfriheten også et barn av en bestemt kultur? Har ikke også den sine spesifikke, vestlige forutsetninger som er fremmede innenfor andre kulturelle sammenhenger?

Ytringsfriheten ble nok født innen én kulturkrets, men jeg vil påstå at den har universell gyldighet. Antibiotika kommer også fra Vesten. Ingen vil likevel nekte å eksportere det.

I en tid da alt er i endring og alle flytter seg, selv om man tilsynelatende står stille – virkeligheten rundt oss endrer seg så raskt at knapt noen tradisjonelle løsningsforsøk duger – er det en forbrytelse å hevde at en kultur, en religion eller en eller annen tradisjon er mer ukrenkelig enn det enkelte individ. Derved fratas de mennesker som lever innen den kulturen det er snakk om, muligheten til å kunne orientere seg i en moderne verden. Det er bare evnen til å ta selvstendige valg uavhengig av tradisjoner, som står i forhold til en virkelighet der alle kulturer og religioner så å si møtes i hver en oppgang. Det er bare evnen til å stille seg selvstendig og modig overfor livet som duger i en verden der til og med det som tidligere var absolutt, grensene mellom liv og død, er blitt flytende og usikre. Et barn som er født så mye for tidlig at det nærmest er en abort, kan reddes, men til hvilken pris for barnet? En olding kan holde si live, men til hvilken pris for mennesket? Et barn kan fødes med flere mødre og en eller flere ukjente fedre. Hvem tar beslutningen? Du og jeg.

Ytringsfrihet, individ, verdighet og selvstendighet er i mangt størrelser som glir over i hverandre – så usannsynlig det enn kan høres i en verden der rettigheten i stor grad brukes til sjikane. Før jeg avslutningsvis tar fatt i det problemet, vil jeg gjøre en ør-liten omvei til en ofte oversett forutsetning for både individ og selvstendighet. Den heter rettsstaten.

Jeg tror ikke at dagens såkalte konflikt mellom islam og Vesten er noen konflikt mellom en religion og et sekularisert samfunn. Jeg tror den er en konflikt mellom mennesker som lever i en noenlunde fungerende rettsstat og mennesker som ikke gjør det. Og husk: Det er uhyre få som har det privilegium å kunne stole på at en overordnet instans tar vare på ens rettigheter. Det store flertall av verdens befolkning lever i en virkelighet der man må ty til sine egne for beskyttelse og sikkerhet, til klan, slekt, religiøse samfunn. Og må man det, er det svært vanskelig å opponere mot dem som gir en beskyttelse. Man biter ikke den hånden som gir en mat. Da er det lettere å tro på autoriteter, på at sannheten overbringes utenfra, at en selv ikke er selvstendig, men en spydspiss for familie, slekt, tradisjoner.

Den som derimot er så heldig å være født i en rettsstat, kan søke ly hos andre enn sine egne. Da er det langt lettere å bli selvstendig og opponere mot tradisjon, religion eller hva det måtte være. Det betyr ikke at man må gå i opposisjon mot sine egne for å bli selvstendig. Men man må ha mulighet til det.

Ytringsfriheten kan gjøre oppmerksom på dette forholdet. Der hvor det før bare var én autoritet, blir det plutselig flere. Da kan må man tenke selv. Da må man finne sin sannhet. Men dersom ytringsfriheten i Vesten alt overveiende brukes for å håne for eksempel det muslimene anser for å være hellig, vil lett de muslimene som bor i en europeisk rettsstat støtes bort fra stat og samfunn og slutte rekkene. Autoriteten blir igjen én: deres egne tradisjoner.

Jeg tror videre at de rystelser vi i Vesten opplever fra muslimsk, fundamentalistisk hold, ikke er rettet mot Vesten. De er så å si bivirkninger av en kamp innen den islamske verden selv, for og mot modernisering, for og mot ideen om at hver og én har selvstendig tenkemulighet, for og mot ideen om at autoriteten er én – og mellom alle de forskjellige autoritetene som mener at de er den eneste, og som naturlig nok derfor går i strupen på hverandre.

Her ligger noe av bakgrunnen for det som oppfattes som sjikane og usaklig kritikk av blant annet islam.

Personlig har jeg stor sans for at man ikke skal bryte andres tabuer, men jeg vil aldri gå inn for noe rettslig forbud. Til dette kommer at når horder av hysteriske menn angriper ambassader og mennesker fordi de hevder seg krenket av noe de ikke har sett, så trekker de sine tabuer inn på mine enemerker. Jeg vil ikke at fanatikere i Midtøsten skal bestemme hva jeg skal publisere. Jeg vil heller ikke bøye meg for vold på bakgrunn av en tegning, en filmsnutt eller et utsagn. Jo flere trusler om vold, eller reelle angrep, desto viktigere er det å holde ytringsfanen høyt. Det er bare den fanen som signaliserer et menneskelig samliv i en kompleks verden.

Men jeg har også sans for argumentet om at man skal vise toleranse og respekt – med den viktige tilføyelse at respekt er noe som tilkommer personer. Toleranse er en holdning jeg utviser overfor meninger jeg ikke er enig i. De respekterer jeg ikke. De tolerer jeg: Jeg vil ikke forby dem, snarere kjempe for deres rett til å bli hevdet, men samtidig vil jeg kritisere dem.

De troende av alle konfesjoner har krav på beskyttelse. Troen som sådan har ingen beskyttelsesrett, i betydning beskyttelse mot kritikk.

Selv om jeg er enig i at både sjikanerende, ondsinnede og hatefulle ytringer – vel å merke som retter seg mot ideer, ikke personer – må godtas i ytringsfrihetens navn, huser jeg et vedvarende håp om at redelighet og alvor vil kunne innta førsteplassen.

Religiøs fundamentalisme møtes ikke best med noe som mest ligner ytringsfrihetsfundamentalisme, der man pukker på rettigheten uten å vise antydning til forståelse for de andre menneskenes posisjon, følelser og holdninger. Da faller vi som ytringsfrihetsforkjempere i den fellen som heter «det liberale dilemma»: Liberaliteten blender så til de grader at vi ikke ser annet enn vår egen selvfornøyde liberalitet og blir repressive overfor andre.

Jeg vil nå håpe at de som pukker på nødvendigheten av å publisere karikaturer av Muhammed eller insisterer på hvor flott det er å avbilde ham som hund, samtidig slår et slag for de muslimer som er på flukt eller sitter fengslet i sine hjemland for sine ytringer. I hvilken grad håpet er innfridd, skal jeg ikke si noe om. Men da vil også denne type kritikk bli ledsaget av respekt for individet.

Juridisk reiser ytringsfriheten en rekke etiske problemer, men de juridiske rammene må være så vide som mulig. I motsatt fall blir den en skinnrettighet.

Etisk kan ytringsfriheten skape både bråk og dramatiske situasjoner. Det er ikke noe som kan lovreguleres. Her må ytringene balanseres og vurderes av den enkelte selv. I den grad det skjer med etisk alvor og gjennom refleksjon over seg selv og de som mener at de blir støtt av ytringene, nærmer de etiske problemene sin løsning. Også løsningen kan bare finnes ved at vi griper tilbake til ytringsfrihetens grunnlag: hensynet til den enkeltes verdighet – både vår egen og andres.