Tyrkia – i frykt og lovløshet

Ser vi en sammenheng mellom protestene i Istanbul og Ankara, rettsakene mot opposisjonelle og ledelsens maktpolitikk?  Dommene 5. august var tragiske for Tyrkia som rettsammfunn.

Da Tyrkias nåværende statsminister Tayip Erdogan vant en klar valgseier i 2009, med godt over femti prosent av stemmene, fikk han et mandat fra folket som kunne gi landet demokratiske utviklingsmuligheter og internasjonal tillit.

Regimet hadde, og har fremdeles, USAs uforbeholdne støtte, mens Europa er langt mer kritisk til landets håndtering av menneskerettigheter og ytringsfrihet. EU-billetten har røket, og trolig har heller ikke Tyrkia nevneverdig lyst til å bli et hundset medlem. Etter presidentperiodene til George W. Bush og terroraksjonene 11. september, ser USA med sin antiterrorlovgivning lettere på menneskerettslige overtramp fordi deres egen troverdighet er beklagelig svekket.

President Gül og statsminister Erdogan har spilt godt på lag med USA, noe vi så senest under Hillary Clintons besøk i august 2011 – like før hun gikk av som utenriksminister. Ikke ett kritisk ord ble uttalt offentlig om landets begredelige utvikling, med massearrestasjoner av opponenter, først og fremst av journalister, forfattere og forleggere, leger, advokater, NGO-aktivister, studenter, fagforeningsledere og borgermestere – mange av dem kurdere. Hvorvidt USA er bekvem med den islamiseringen av Tyrkia som nå skjer er et interessant spørsmål. Og for Erdogan kan det være en balansegang mellom USAs velsignelse og en åpenbar innenrikspolitisk maktpolitikk.

Det tyrkisk moderne?
Er det mer krevende for en politisk leder som Erdogan, som utvikler stadig tydeligere autoritære trekk til forskrekkelse for mange, å lede et hovedsakelig sekulært samfunn enn et samfunn hvor sekularismen bygges ned? Kan en autoritær maktpolitikk lettere utøves under et kontrollert islamisert samfunn? Dette er kontroversielle spørsmål så det holder.

Erdogan viser ved sin handlemåte at han i stadig sterkere grad følger strategien med å bygge ned det moderne sekulære samfunnet. Det skjer neppe av religiøse årsaker, men tempoet i regimets islamisering er betydelig og sterkt økende – i det små og i det store. Og vi kan bare ane hva som kommer etter fornærmelsene Erdogan måtte svelge ved de voldsomme demonstrasjonene på forsommeren, med Istanbul og Ankara som hovedarenaer.

Dette er det sekulære og moderne Tyrkias opprør. Demonstrasjonene i Istanbul hadde lite med trusselen om å bygge et nytt supermarked I Gezi-parken å gjøre. Det var bare et påskudd, og det hadde vært enkelt for statsminister og president å snu opprøret til noe positivt, hvis de hadde villet. Eller kanskje de ikke forsto situasjonens alvor?

Å befeste makt
Mønsteret er at statsminister Erdogan og hans regime først og fremst vil befeste makt. Hans populistiske og etter hvert fascistoide retorikk for «nasjonens beste» betyr I praksis å konsentrere egen makt ved vold, kontroll og svekket sekularisme. Hans stemmeseier kunne vært benyttet til å konsolidere og demokratisere et rettssamfunn – i tillit til sitt folk.

Erdogan kan ikke gjenvelges som statsminister ved valget i 2015. Prøven på hans popularitet blir lokalvalgene i mars 2014. Det er åpenbart og uttalt at Erdogan ønsker å bli president, men med styrket makt for embetet. Målet er en slags amerikansk føderal modell, gjennomført i Putin-stil.

Hvorvidt han rekker å endre grunnloven I tide gjenstår å se. Motstanden I Gezi-parken og på Taksim kan ha vært en kritisk øyeåpner også for hans tilhengere utover landet. Lokalvalget vil gi en smaksprøve på hvor sterkt Erdogan står som presidentkandidat.

Rettssakens omfang
Ergenekon-dommene mandag, 5. august bekreftet på mange vis regimets frykt for sekularismen. Saken har fått et omfang og en involvering langt utover klikken av påståtte «kuppmakere», ved hele 275 tiltalte, involvert fra ulike miljøer – ikke minst kritiske åndsarbeidere.

Forsvarerne – 1000 privat betalte eller frivillige advokater – ser på sak og dommer som rendyrket politisk manipulering. Alle kritikere er bekymret over regimets rettslige manipulering og overgrep for å sikre makten. I stadig større grad blir samfunnskritikere; journalister, forleggere og forfattere fengslet og tv-kanaler stengt – mer enn i noe annet land. Frykten er utstrakt, og selvsensuren øker.

Ergenekon-saken kutter dypt inn i demokratiske spilleregler, hvor menneskerettigheter og ytringsfrihet krenkes. Bare det faktum at regjeringen har nedsatt en spesialdomstol for å håndtere og sikre sakens utfall, viser hvordan maktpolitikk, kontroll og styring er en ledesnor for regimet.

Det groveste i saksforløpet er hvordan fakta fordreies og lovtekst misbrukes for å produsere bevis og dommer. Sågar fordreide offisielle oversettelser av lovtekster er avslørt under skriving av denne kronikken. Fri ytring og kritikk av regimet er for domstolen synonymt med «vold for å stoppe regjeringen fra å utføre sin oppgave», og strafferammen er «livsvarig fengsel», riktig oversatt. (Straffelovens § 312).

Et tydelig mønster
Dommene viser i sitt uhyggelige omfang og mønster en tvers igjennom politisk rettssak. For mønsteret er tydelig. Enkelt sagt: Livslange dommer er gitt til dem som truer og kritiserer regimet. De som går fri er dem som ikke er truende.

Straffene er himmelropende høye. 17 har fått fengselsstraffer for livet ut, så sant ikke en høyere rettsinstans eller Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg gjør om på det meste.

Mandag 5. august, var de tiltalte til stede i en velbrukt rettssal på størrelse med en idrettshall, med mikrofoner i taket, kameraer langs veggene og soldater som noterer protester for å bøtelegge publikum. Det hele er omkranset av 200 nervøse gendarmer – i frykt for 700 forsvarsadvokaters håndgemeng, publikums inngripen eller de tiltaltes flukt? Det er ikke godt å vite. Salen oste av angst og opposisjon. Og ja, vi ser en sammenheng mellom de aktuelle symbolsakene i Tyrkia: Denne rettssaken, demonstrasjonene i Gezi og Taksim og regimets maktpolitikk. Det vil få konsekvenser for landet.

Forledes av dobbeltspill
Regimets maktpolitikk gir Tyrkia mindre troverdighet som partner verden over, Norge inkludert. Det må legges demokratisk press på landet fra det internasjonale samfunn. Demokratiske rettssamfunn kan ikke lenger la Erdogans doble spill forlede utad og samtidig undertrykke innad – i strid med det folkeretten krever av oss alle. Nå er det på høy tid at Norge også våkner og innser hva som skjer i Tyrkia.

William Nygaard

Denne kronikken sto på trykk iAftenposten 8. august 2013