Er frie ytringer mulig i 2014?

av William Nygaard

Påminnelser om den frie ytrings helse og magemål i et jubileumsår er på sin plass. De store og velvillige ordene om arven fra Eidsvoll vil bli benyttet. La oss se på vår egen tid og spørre hvordan det står til med ytringsfrihetens kår — først og fremst her hjemme, men også ute.
Når vi kaster et blikk på ytringsfrihetens paradokser her hjemme, speiles de i stor grad av den storpolitiske mentaliteten der ute. Paradoksene springer ut av det dypt menneskelige. Det ligger et menneskelig motsetningsforhold i ropet på frihet så naturgitt som barnets skrik på den ene siden og angsten for dens konsekvenser på den annen. Paradokset rammer også ytringsfriheten i praksis.

Nesten som en refleks eller huskeregel å regne er det klokt å forstå at det er langt flere krefter og holdninger som i hverdagen virker innskrenkende på ytringsfriheten enn dem som virker frigjørende — en nyttig erkjennelse for å beskytte ytringsfriheten.

Det innskrenkende skjer i det ubevisste, men også i det bevisste — ved lover, forordninger, kontrollordninger, kneblede debatter, det politisk korrekte, kommersielle og diskriminerende preferanser, politiske og andre maktforhold og sviktende selvjustis. Drivkraften kan være kontroll, makt, angst, grådighet og mye annet lite vakkert — eller rettferdighet og orden og mye annet vakkert. Det naturgitte frihetsbehovet må være sterkere enn kontrollbehovet, ellers hadde vi ikke hatt demokratier, men de forløses ikke uten menneskelig og demokratisk forståelse og innsikt. Spenningsfeltet skaper mange konstruktive debatter, men også nedbrytende konflikter.

Vokterrollen
Avsenderne av ytringer er det vanlige enkeltindividet så vel som profesjonelle formidlere av alle slag. De organiserte publisister innen media og forlag skal ikke minst sikre den profesjonelle frie ytring, hvor opphavsretten er med på å garantere det økonomiske kretsløpet. Motsatt virker i dag svermen av gratisavsendere over sosiale medier og blogger. Disse spres i praksis uten kvalitetssikring — og er knapt nok beskyttet av opphavsrett, først ved såkalt verkhøyde. Når ytringsfloraen fungerer grenseløst i land med åpne nett, blir den frie debattens vokterrolle viktig og avgjørende.

Vi etterstreber den informative og kritiske, men også den etisk vel ivaretattefrie ytring. Motiv, ansvar og fakta ved debatt og ytring er avgjørende. Risikoen er at så vel den #subjektive sannhet* som de manipulerte fakta kanvillede inntil — ikke minst — debatt kan oppklare.

Risikoen for misbruk, selvsensur og intellektuell korrupsjon er latent selv i velutviklede demokratier. Formidlerne av den frie ytring er selve slusen – – garantisten eller motsatt — den selvsensurerende utøver. Redaktører og forleggere steller med #sensurell* sortering daglig, ja, det er deres levebrød å bedrive det som bør være kvalitetsbedømmelse. Publisistene er våre viktigste formidlere, vår terskel og vårt filter for ytringens aktualitet, kvalitet og kommers. Det sorteres etter innholdets vesentlighet og fremstillingsform. Den juridiske grensen ligger fortrinnsvis i den omdiskuterte straffelovens paragraf 135a (erstattes av paragraf 185), som innskrenker ytringsfriheten ved såkalte diskriminerende og hatefulle ytringer, også ved bruk av symboler. Denne såkalte rasismeparagrafen vil beskytte mennesker på grunnlag av hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion eller seksuell legning.

Publisistens nivå og evne opprettholdes ved løpende debatt, kunnskap og bevissthet om ansvar. Enhver mer eller mindre byråkratisk kontrollordning for stimulans av etisk selvjustis kan lede til forsiktighet, selvsensur og i prinsippet en innskrenkning av ytringsutfoldelse, og vil i så fall være et nederlag. Vi erkjenner at Pressens Faglige Utvalg (PFU) i praksis er en god løsning for norske medier, selv om den logisk sett er et utslag av at selvjustis ikke fungerte tilfredsstillende i individuell regi.
Det er motstand mot beslektede ordninger i bokens verden blant annet fordi forfatterne er mer ubundet av sine publisister enn journalistene er av sineoppdragsgivere. Den mest virkningsfulle og logiske arena for bokens etiske kvalitetsmåling vil være den kritiske debatten i offentligheten. En slik arena bør i prinsippet verken presse eller formidlere overlate til en #eksternkontroll*. Slik kritisk debatt er jo nettopp en del av pressens kjerneoppgaver.

Debatt, motstand og levende kritikk om ytringsfrihetens vilkår og kvalitet er viktig i Norge som i andre frie land. Vi vet at utfordringene tiltar ved større eierkonsentrasjoner i media, økende global mediekonkurranse, synergisk stoffutveksling, trussel om svekket infrastruktur for presse som forlag, grunnere dybdejournalistikk, uoversiktlig nettekspansjon, bloggere uten kvalitetsfilter og trussel om høyere mediebeskatning — for å fremheve de mest iøynefallende.

Det globale
En kommentar om den frie ytring globalt kan trygt starte med den prosess som vår verden har gjennomgått etter murens fall. Under den kalde krigen så vi tydelig hva dissidentrollen betydde i kampen mot det totalitære. For dissidentene fikk begrepet ytringsfrihet en reell eksistensiell betydning. Vi så hvordan dissidenter bak jernteppet kjempet, og hva det kostet eller kunne koste. Hverdagskampen mot det totalitære var genuin, og idealismen overstyrte risikoen.

Det oppstod gradvis et politisk vakuum da Sovjets perestrojka og glasnost i slutten av 1980-årene svekket den internasjonale spenningen, og ledet mot murens fall i november 1989. En stadig tydeligere polarisering mot øst var samtidig underutvikling etter Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Irak-krigen var et traume, og økonomien led for de involverte. En avledende konfrontasjon fra Khomeini mot det forhatte Vesten ble en utfordring ved fatwaen mot Salman Rushdie 14. februar 1989, for 25 år siden. Ytringsfriheten som en vestlig, demokratisk verdi ble satt på prøve. For første gang i moderne tid var det utstedt en fatwa, en religiøs dødsdom som politisk virkemiddel over landegrenser. Og det mot en av de mest sentrale menneskerettigheter i et vestlig demokrati, ytringsfriheten, ved å dødsdømme en frafallen muslimsk forfatter bosatt i vest for hans litterære verk. Det var bokstavelig talt en himmelropende provokasjon. Fatwaen var det første politiske signalet om at en voldelig relasjon mellomreligioner og verdier kunne utvikle seg. Det var som et grøssende ekko fra en middelaldersk fortid. Hva Khomeinis holdninger har avlet av vold og terror,ville trolig overgå selv hans egne forestillinger. Hans regime bærer et enormt ansvar for utallige drap, tortur, terrorhandlinger, kvinnemishandling, steining og vold fordi det fortolket islam som berettiget til fundamentale overgrep.Og fra Khomeini spredte fundamentalismen seg som holdning og virkemiddel til andre regioner. Det kan spekuleres i hvorvidt det shiamuslimske Irans religiøse fortolkninger og politiske praksis også legitimerte sunnimuslimsk vold med for eksempel et al-Qaida ledende an.

Etter en lang og omfattende internasjonal kampanje fant utrolig nok selve Rushdie-saken sin avslutning i oktober 1998, etter en forsonende uttalelse fra den iranske utenriksministeren i FNs hovedforsamling. Det skjedde etter kamp av en som en følge av bred vestlig opinion — fra britiske utenrikspolitikere, Rushdie-komiteer i mange land og menneskerettsorganisasjonen Article 19. Rushdie-saken ble isolert sett en stor symbolsk seier. Men også en pyrrhosseier for ytringsfriheten, hevdes det med rette — blant andre av Salman Rushdie selv.

Balansepunkter
De politiske, økonomiske og religiøse relasjoner mellom kontinentene gjennom de siste 25 år har endret seg så mye at få ville hatt fantasi til å forstå eller forutsi det. Både økonomiske og teknologiske balansepunkter mellom kontinenter, religiøse voldsbølger, politiske terroraksjoner, nyfattigdom og klimaendringer har skapt en mobilitet som har ført til vår tids folkevandring. Nyfattigdom og arbeidsledighet i Europa, ikke minst blant ungdom, kommer til å utfordre demokratiske verdier og ytringsfrihet dramatisk i årene som kommer. Begrepet ytringsfrihet bør vi derfor vurdere i et større menneskelig og politisk perspektiv, også for å se oss selv i en bredere sammenheng. Begrepet ytringsfrihet har blitt mer porøst og respekten svekket av flere årsaker. Det er oppstått en slitasje på retorikk og forståelse blant annet fordi krefter i muslimske land er tiltagende kritiske til demokratiske begreper og verdier. Samtidig er det også i disse landene vokst fram bevegelser som med styrke og utsatt for risiko hevder demokratiske verdier. Konfliktene i Iran kan være et eksempel på dette. Menneskerettighetene betraktes i deler av verden som en vestlig verdi og blir derfor utsatt for kritikk. Vestlige utslag av det som kalles islamofobi spiller opp til slike holdninger.

Krigene i verden har endret seg i sin karakter. De tradisjonelle krigene er blitt færre, mens krig ved terror har overtatt voldsbildet. Bilbomben og selvmordsbomberen har selektive mål å kjempe mot. Overordnet er det en fundamentalistisk mentalitet som rår i flere leire. Vestlig kristendom kan være fundamentalistisk nok, men får sjelden et voldelig uttrykk. Islamisme i sitt ekstreme har funnet en voldelig vei også som et politisk virkemiddel. Et hegemoni, en selvhevdelse og en kamp om verdier er noen av de drivende kreftene. I noen grad kan også de mest ekstreme eksempler på terror og overgrep forklares med hevn som motiv, men ikke minst med det fremste av dem alle — makt — og alt som følger med. Og vi har enkeltsaker (blant annet i Nederland) og karikaturstriden som ga kritiske utfall, men også nye innsikter. Mange mener at karikaturstriden i et lengreperspektiv vil ha en positiv informasjons- og læringseffekt fordi den satte en menneskerettslig verdi som ytringsfrihet inn i en større sammenheng.

Korrupsjon og selvsensur
Ytringsfriheten er til enhver tid en temperaturmåler på den etiske helse i et demokrati. Den viser samfunnets reelle demokratiske integritet og evne til å tro på og etterleve idealer. Åpne, sterke, kunnskapsrike og uavhengige medier, journalister og politikere er den avgjørende motkraften mot den ofte ufrivillige eller ubetenksomme innskrenkningen. Oppgaven er å skape transparens og innsyn — å avdekke og avsløre motsetningene og paradoksene.

Et direkte spørsmål er påtrengende: Har vi korrupsjon her til lands? Begrepet behøver en definisjon. Den materielle korrupsjonen har vi langt mindre av enn i mange andre samfunn, men korrupsjon finnes av flere slag. Det jeg vil kalleden #intellektuelle korrupsjonen*, er kanskje vel så farlig som den materielle. Eller annerledes sagt — avstanden mellom de to fenomener er som magnetens ulike poler. Selv på avstand virker de tiltrekkende på hverandre. Den intellektuelle korrupsjonen kan være en giftig variant av selvsensuren. Grensedragningen mellom hva som er intellektuell korrupsjon og hva som er selvsensur, kan ofte forveksles med grensedragningen mellom taushet og feighet. Enkelte vil sågar hevde at illojalitet og konfliktskyhet hører hjemme i dette vokabularet. Eller servilitet, som kan være første steget mot illojalitet. Voldsomt, dette? Men vil noen hevde at det ikke finnes tilløp til overtydelige paradokser når debatt-temaer forties, når ledere, samfunnstopper, politikere, journalister, kjendiser står frem i glossmediene, når de profilerte stiller til portrettintervjuer, når stridende ytringer oppfattes som fiendtlig kritikk og ikke som skapende debatt, når kritisk debatt betraktes som politisk svakhet, når det nye kommunikasjonsfaget (kommunikasjonsbyråene) systematisk fremhever ensidige fakta, når politikeres erfaring kjøpes nettopp av dette faget og lar seg ensrette? Ja, er politikere motivert til å åpne opp og profesjonalisere kommunikasjonsfaget — blant sine potensielle, fremtidige arbeidsgivere?

Grensedragningen mellom tankens korrupsjon og selvsensur kan være problematisk når pengemakt og karrieremål blir gulrøtter. Da er offentlige anbudsordninger, offentlighetslov ved ansettelser, åpen dokumentasjon og habilitetsregler av stor interesse som forbilder også for private virksomheter, stiftelser og institusjoner, og mange kan ta etisk lærdom av selv å praktisere dette. Vi har et betent grensesnitt mellom de to dimensjonene — intellektuell korrupsjon og selvsensur — som kan være en utfordring å gå løs på for kritiske medier. Ser vi paradoksene?

Frihet og selvsensur
Frihetsbegrepet er rimeligvis tett knyttet til den innskrenkende selvsensuren og intellektuelle korrupsjonen. Men hva er selvsensur? Det er en grunn til at den oppstår. Det kan være nettopp en ukultur i arbeidsmiljøet, i ledelsen som blant de ansatte. Varslere blir straffet ved forbigåelser eller utestengelser. Lojalitet eller servilitet premieres foran dyktighet. Likevel er det ytre maktforhold, politiske eller kommersielle, som er det mest usunne og farligste. Trusselen er allmenn, og eksemplene fra belastede samfunn er fortsatt tallrike, ikke minst fra satellittstatene i det forhenværende, autoritære Sovjet. Landene sliter med sine dårlig forankrede politiske prosesser, og demokratiske begreper blir uthult retorikk med valgfusk og retts- og lovløshet mot opposisjon og kritikere.

I et velstående og tilsynelatende moderne muslimsk land som Tyrkia er selvsensuren så overtydelig at det rådende regimet åpenlyst kan iverksette økonomiske sanksjoner mot kritikere. Offentlige oppdrag forbeholdes kun de lydige, og kritikere tildeles skattesanksjoner. Resultatet blir at medieeiere av frykt truer sine for selvstendige redaktører og journalister til taushet, eventuelt med avskjedigelse. I de verste tilfellene blir sågar mediehus stengt for sin kritikk, mens fengslinger og tiltaler er hverdagsfenomener — med absurde varetekts- og livstidsdommer. Det er ikke underlig at selvsensur utløses, og at kritikken går under jorden, hvorpå dissidentrollen gjenoppstår. Slik maktmisbruk fører unngåelig også til materiell korrupsjon — gjerne forsterket over tid.

Om varsling fungerer og håndteres i et land, er en prøve på hvor reelt demokratiet er. Tyrkia er ikke kommet så langt. Snowden-saken er interessant — her til lands som globalt. Det oppstod en betydelig politisk indignasjon ogtaushet også her i Norge, ja åpenbar politisk servilitet, da ytringsfrihetsorganisasjoner forsvarte en varsler fra selveste storebror USA. Selv da det ble kjent at den elektroniske overvåkningen var rettet mot allierte ledere, var tausheten i Norge betydelig og politikeres uttalelser begrenset til forsiktig og allmenn avstandtagen. Det positive kan dog skje hvis også norske politiske initiativ kan bidra til FN-resolusjoner som fremover regulerer ogbeskytter enkeltmennesket mot elektronisk misbruk. Hvis ikke Snowden-saken statuerer et eksempel for grensesetting for privat og offentlig elektroniskovervåkning, finnes det neppe en privat krok i fremtiden som vil være i stand til å verne om alt fra den personlige, intime uttalelse til politisk hemmelig informasjon. Det er ikke et slikt verdigrunnlag vår Grunnlov fra Eidsvoll bygger på.

Pengenes eierstyring
Eidsvollsmennene hadde vel neppe sett for seg at lokalpressen i hjembygda først skulle overtas av industrielle Oslo-eiere (Orkla Media), dernest engelske med hovedkontor i London, og så gå tilbake til Oslo for å bli eierdominert av det som en gang var en arbeiderpresse – men som nå er et kapitalistisk mediekonsern. Ja, eierkonsentrasjoner i media har i første rekke økonomiske effektivitetsmål som begrunnelse. Med begrenset markedsutvikling i et lite land, teknologisk omveltning og ustabile infrastrukturelle presseforhold er et økonomisk forsvar velbegrunnet, også i en tiltagende digital og kostbar medievirkelighet. Maktkonsentrasjon i seg selv er farlig nok for selvsensuren i et mediesamfunn, fordi slike miljøer ikke like naturlig rekrutterer den lokalt originale og frie stemme. Det ligger i selve konstruksjonen at når avstanden mellom pengenes eierstyring og den redaksjonelle utøvelsen blir stor, så svinner det redaksjonelle motet. I tillegg kommer den synergiske redaksjonelle stoffutveksling mellom felles eide aviser, som vilsvekke redaksjonell originalitet, dybde og mangfold. Og hva med den politiske og redaksjonelle uavhengigheten?

Offentlige støtteordninger er avgjørende for kvalitet og nivå for fri kunst og ytring i et lite land som Norge. Jo mer støtteordningene blir indirekte og infrastrukturelle, jo mer sikres den utsatte stemme og skjøre tone i konkurranse med de etablerte i markedet. Slik heves nivået for rekruttering. Konkurransen blir et kvalitetsmål. Den ferskeste nye stemme får en annerledes sjanse til å overleve. Presse- og kunstnerstøtte, bokavtale og innkjøpsordninger, teater- og knutepunktordninger og mye mer er med på å stimulere til imponerende kulturell vitalitet i et lite land — i konkurranse med den globale og digitale drukningsrisiko.

Vi har også skremmende eksempler på offentlig vanskjøtsel og monopolisering. De kan, velvillig fortolket, ha oppstått i vanvare uten politisk gjennomtenkning av konsekvenser. Det første eksempelet er knyttet til den digitale læremiddelutviklingen i Norge, hvor fylkene har skapt sitt eget offentlige monopol gjennom konstruksjonen Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA). Denne offentlige institusjonen (et fylkeskommunalt digitalt læremiddelforlag) henter sin finansiering ved reduksjon av fylkenes læremiddelbudsjetter, demokratiets skattepenger. En slik monopoldannelse har rett og slett lammet utviklingen av et bredt mangfold av digitale læremidler til grunnskolene. Intensjonen var trolig den motsatte — et ønske om stimulans har blitt til dramatisk offentlig innskrenkning til skade for barns undervisning. ESA (EFTA Surveillance Authority) har saken til fortsatt behandling primo 2014, noe som også på internasjonalt hold oppfattes som oppsiktsvekkende for et land som samme år feirer et jubileum for ytringsfrihet og demokratiske spilleregler forankret i sin grunnlov.

Det andre eksempelet er risikoen ved å låne ut e-bøker fra bibliotekene. Hvordan ser leseren forskjell på bibliotekenes e-bok til utlån og den som selges avnettbokhandel eller forlag? Når forsøksprosjektet bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket er utprøvd, ligger det ved eventuell videreføring en risiko for lammelse av et marked av den frie e-boken i stedet for en offentlig stimulans for utvikling av et nytt marked for forfattere og formidlere.

Kulturmomsen
Prinsippet om ikke-beskatning av det frie ord har vært helligholdt i Norge i et halvt århundre. Både bøker, tidsskrifter og aviser har vært fritatt for moms. Myndighetenes prinsippfasthet i denne saken stilles på prøve når den digitale utvikling åpner en ny kanal for formidling. Det opprinnelige forslaget til ny boklov beskyttet ytringsfriheten ved skattemessig likebehandling, og foreslo nullmoms for så vel papir- som e-bok. I det endelige forslaget lyktes man ikke å løse momsspørsmålet. Men det bør være grunn til å tro at en blå-blå regjering ikke vil innføre ny skatt på det frie ord i pakt med deres verdikonservative tradisjon. 1) Dertil kommer at litteraturens prisfølsomhet er betydelig, ogmarkedsreduksjonen ved kulturmoms vil bli dramatisk og langt sterkere for litteraturen enn for pressen.

Et positivt initiativ for den frie faglige ytring i offentlig regi er videreføringen av det digitale Store Norske Leksikon. Den norske leksikontradisjonen var enestående. Folkeopplysningstanken ble ivaretatt av de store leksikalske verker. Utgiverne maktet ikke, verken finansielt eller kommersielt, å bringe det analoge verket over i ny, digital form uten hjelp. Det offentlige strittet lenge imot. Den faglige og vitenskapelige allmennkunnskap ble nesten utkonkurrert av det amerikanske dugnadsleksikonet Wikipedia. Det er med stor ansvarlighet at de norske universitetene har sett betydningen av å videreføre Store Norske Leksikon etter flere års støtte fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB Nor. Ved dette initiativet er universitetene sin egen kjerneoppgave voksen når de sikrer informasjon om og tilgang til den frie forskning i et lite land. Slik blir tilgjengelig og pålitelig forskning en identitetsskaper utover verdien ved selve kunnskapsformidlingen.

Kulturpolitikk ved et skifte
Hva betyr kulturpolitikk for ytringsfrihet? Alt, er svaret. Så enkelt og så absolutt. Kulturpolitikken skaper de kortsiktige og langsiktige stimuli forkunstens, litteraturens, debattens, akademias og politikkens frie ytring. Stimuli formes i rammer. Derfor er signalene fra en ny regjering ytterst interessante. Hovedspørsmålet er hva et nytt regime legger i kultur og fri ytring. Hvorvidt fellesskapet er den enkelte eller staten, er et grunnleggende ideologisk spørsmål ved et regjeringsskifte.

Ved et politisk skifte er det behov for symbolske markeringer, og disse kommer til syne når et budsjett vedtas på kort tid. Noen vedtak kan være i tråd med en ny politisk målsetting fordi kunnskapen finnes, mens andre kan være vanskelige å forstå fordi de fremstår som tiltak — før nye mål er utredet. Litteraturpolitikken er eksempelvis et vanskelig felt å forstå fordi alle partier nok vil være enige om at det finnes et overordnet felles mål for litteraturen og ytringsfriheten. Det er neppe noen som vil protestere mot mål som å sikre en norsk litteratur av høy kvalitet, der sjangermangfoldet og tilgjengeligheten ivaretas. Så enkelt og så overordnet kan målene formuleres. De rødgrønne var i utgangspunktet skeptiske til fagets eget hovedforslag til tiltak — å videreføre hovedprinsippene i en langsiktig boklov som skulle erstatte en kortsiktig bokavtale.

Til tross for at den daværende rødgrønne kulturminister var skeptisk til forslagene, etablerte hun uavhengige forskningsprosjekter som skulle finne svarene på hvilke tiltak som var best for de felles mål. Disse svarene ble så omgjort til politikk. Forslag til en boklov ble formulert i pakt med forskeres uavhengige anbefalinger og til tross for kulturministerens innledende skepsis. Ved regjeringsskiftet kom det brått en stoppordre for slike tiltak. En lov om litteraturens fremme etter kontinentalt mønster skulle likevel ikke gjennomføres selv om upolitiske utredninger anbefalte dette. Eksempelet viser et dilemma om sårbarhet hvis politiske markører i seg selv blir viktigere enn virkningen. Det er et regimes fulle rett å forme sine egne mål og sin egen politikk, men det må være utøvernes rett å kreve trygg kunnskap om hvilke følger en slik politikk vil få.

Illustrerende og truende eksempler på politiske initiativ med dramatiske utfall, kanskje utilsiktede, er både de digitale læremidlenes manglende frie markedsutvikling og bokklubbenes langsomme kvelning ved pålagte rammer i en ny bokavtale (2005). Tiltakenes konsekvenser var ikke utredet, og målsettingen var uklar. Barns moderne og effektive læring lider, og et enestående litterært løft forsvant med bokklubbenes påtvungne nedbygning. Det gjenstår å se om prinsippet om ikke-beskatning av det frie ord fortsatt vil bli helligholdt som gjeldende politikk.

Veien videre
Vilkårene for ytringsfrihetens demokratiske og menneskelige merverdi siden Eidsvoll er de samme som de opprinnelige. Slike dimensjoner er universelle fordi en frihetssøken er sterkere enn en søken etter undertrykkende makt. Underveis viser historien at kampen er krevende. Når praksis og utøvelse av ytringsfriheten som vår viktigste menneskerettighet har endret seg dramatisk i vår tid, skyldes det blant annet ny informasjonsteknologi, øket mobilitet / en ny folkevandring, politisk og religiøs polarisering og i stadig større utstrekning klimaendringer.

Skal ytringsfrihetens menneskelige merverdi kunne videreføres, er statens evne til å satse på de gode menneskelige drivere i et samfunn, og evnen til å identifisere og motkjempe de mer destruktive, utslagsgivende. Følgelig blir det en viktig dimensjon at politikken og statsmaktens rolle som demokratisk garantist for den individuelle makt i folket blir hentet nedenfra, heller enn at staten søkeretter egenmakt ovenfra. Med minnene fra Eidsvollsgrunnlovens verdier kan Norge gå foran for ytringsfrihet og menneskerettigheter i en stadig mer turbulentglobal verden hvor ytringsfrihetens kår er mer utsatt enn på lenge.

William Nygaard (71) er leder av Norsk Pen, styreleder i NRK og tidligere forlagssjef og administrerende direktør i Aschehoug.