Ytringsfrihet kontra ytringsansvar -Trenger vi fotsatt §135a? Ingen klare konklusjoner fra ekspertpanel

YTRINGSFRIHET KONTRA YTRINGSANSVAR – TRENGER VI FORTSATT §135a?
Debatt 25. februar 2014 på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Norsk PEN.

Paneldeltakere:
Jon Wessel-Aas, advokat
Sven Egil Omdal, journalist
Ervin Kohn, aksjonist og nestleder i Antirasistisk Senter
Mina Adampour, daglig leder av Ungdom Mot Rasisme
Debatten ble ledet av Elisabeth Eide, nestleder i Norsk PEN

William Nygaard, styreleder i Norsk PEN, ønsket velkommen til en debatt om den såkalte «Rasismeparagrafen», paragraf 135a.

Elisabeth Eide (EE): Vi bor i et av landene i verden som regnes for å ha størst ytringsfrihet, men vi har likevel en lov mot hatefulle ytringer og blasfemi. Blasfemiparagrafen har ikke vært benyttet siden Arnulf Øverland ble dømt i 1933 for foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage». §135a, har blitt prøvet et fåtall ganger, de fleste saker har blitt avvist, grunnet ytringsfrihet. Paragrafen blir kalt for rasismeparagrafen. Jack Erik Kjuus ble dømt for partiprogrammet til Hvit Valgallianse i 1997. Partiprogrammet etterlyste tvangsdeportering og tvangssterilisering av alle fremmede i landet. Tore Tvedt ble dømt i 2007 for uttalelser om å renske ut jødene. I 2012 ble en mann i Stavanger dømt til betinget fengsel for rasistiske ytringer mot en dørvakt. Imidlertid ble Boot Boys-lederen Terje Sjølie frikjent i 2002 for rasisme etter utsagn Sjølie kom med om jøder og innvandrere under en nazimarsj i 2000. Ubaydullah Hussain ble nylig dømt for trusler og hatefulle ytringer, men ble frikjent for hatytringer mot forfatteren Amal Aden på Facebook.  Er §135a bare evnet til å ta de aller groveste ytringer? Hva med de ytringer som oppfordrer til rasistiske og kriminelle handlinger?  Hva er panelets erfaringer med paragrafen, er det en paragraf verdt å ta vare på, eller kan retten til å ytre seg ivaretas på andre måter?

Mina Adampour (MA): Paragrafen bør bestå. Jeg har deltatt i mange debatter og er kjent med at tenketanker fra høyresiden vil fjerne paragrafen. De hevder at trusler, sjikane og vold mot enkeltindivider vil kunne dekkes inn av andre paragrafer. Jeg syns det er påfallende at dette ikke er individer jeg har sett delta i f.eks. demonstrasjonene Antirasistisk Senter organiserer. De mener paragrafen er en begrensning av ytringsfriheten og at enkeltindivider og minoriteter som f.eks. homofile, vil oppnå flere rettigheter dersom paragrafen fjernes.

Jon Wessel-Aas (JWA): Jeg kan ikke være tabloid og svare ja eller nei på om paragrafen er overflødig. Utsagnet «jeg er ikke rasist» er meningsløst. «Jeg er tilhenger av ytringsfrihet» er også en meningsløs påstand. Påstandene bringer oss ikke videre, men gir oss polariserte motstandere. Enten er du for eller mot. Det er viktig med en nyansert debatt om dette. Dette dreier seg ikke om finjuss, men helt overordnede spørsmål. Det er viktig at vi i debatten skiller mellom tanker og tankefrihet, den flytende overgangen mellom tankene dine og meningene dine, til ytringer som er konkretisert til handlinger. Tre viktige og veldig forskjellige kategorier, og vi må være opptatt av hvordan vi nyanserer mellom dem. Vi må være klar over hva vi faktisk har lover mot. Kjus-saken mener jeg var rettmessig. Saken mot Ubaydullah Hussain falt på en teknikalitet ettersom en del av hans ytringer som kunne ha vært forfulgt som trakassering og oppfordring til vold, ble gjort før loven om at ytringer på internett skal regnes som offentlige, ble vedtatt.

Ervin Kohn (EK): Jeg tror ikke Tore Tvedts uttalelser ville ha blitt rammet av andre paragrafer. Vi må huske på at Boot Boys-Sjøli sa at innvandrere hver dag raner, voldtar og dreper nordmenn. Tore Tvedt sa at jøder er parasitter og må utryddes. Vi vil ikke ha sånt dritt i vårt samfunn. Vi må kjempe for paragrafen for samfunnets skyld, vel så mye som for å beskytte minoritetene. Vi som forsvarer paragrafen er for veldig vide rammer for ytringsfriheten. Ord har makt, nettopp derfor er det viktig å ha et vern for svake grupper mot hatefulle ord. Det er et mantra i visse kretser at hatefulle ytringer ikke fører til kriminalitet, men da vil jeg minne om drapsmannen til Benjamin Hermansen.

Sven Egil Omdal (SEO): Det er ingen som er redde for å gi uttrykk for hatefulle ytringer. Paragrafen lot seg lettere forsvare i sin opprinnelige versjon, for hver utvidelse blir den stadig mer problematisk. Den kunne like godt ha blitt utvidet til å omfatte hets og hatefulle ytringer mot kvinner. Kvinner er ikke en minoritet, men en majoritet, i samfunnet, men like fullt opplever de en økende grad av hets. Jeg har lest høyesterettsdommen mot dørvakten, min sambygding. Det interessante er at dommeren gjentatte ganger understreker signaler fra Stortinget om at listen skal legges lavere. I tillegg til at §135a har utvidelser, skal også listen legges lavere. Ytringen ble ansett som anført på offentlig sted, men mannen var beruset. Han ble dømt etter §350, for beruselse. Med andre ord har denne paragrafen en forutsetning om at du er beruset. Mens §135a er for de edru. Vi trenger en form for beskyttelse for de virkelig hatefulle ytringene, men de må defineres mye hardere, mye strammere. Etter dagens praksis så er det egentlig fryktelig mange som bør dømmes etter denne paragrafen.

EK: Det har ikke forekommet anmeldelser etter §135a over en lav sko. Det finnes en hær av nettsteder som bare prediker hat. Blant annet i økende grad av hatefulle ytringer mot kvinner. Og dette er skummelt, disse stedene er yngleplasser, som vi bør være påpasselige med etter 22. juli. Mer enn ytringsfrihet bør vi snakke om ytringsrett. Det vi vet med vår sosialdemokratiske bakgrunn er at vi har også en ytringsplikt. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Jeg vil at folk skal bruke sin ytringsplikt.

JWA: ’Ord er makt’ er ingen kontroversiell uttalelse, men den har et poeng i begge retninger. Ordet skal også ha makt, mot makt. Vi er alle enige om det ultimate målet, et sunt demokrati, men vi er uenige om virkemidlene. Det er ingen tvil om at ord har makt, men det er også meningen at vi skal ha det. Jeg er enig med Ervin Kohn, det er viktig å appellere til ytringsplikten, ta til motmæle mot de ytringer som oppfordrer til hatefulle ytringer og handlinger. Ytringsplikten er i liten grad rettsliggjort, men den må vi bruke. Og jeg mener vi må ha en gjenstående paragraf 135a som gjelder for offentlige tjenestemenn. Det er et prinsipielt skille mellom den jevne borgers rett til å gå ut og si at jeg mener den sorte rase er mer intelligent enn den hvite. Det må være lov å si. Det kan vi diskutere vitenskapelig. Men en offentlig myndighet kan ikke i handling eller ord si noe sånt.

MA: Det er ikke påvist en direkte assosiasjon mellom fattigdom, økonomisk dårlige tider og rasisme. Men om Ku Klux Klan ble det sagt at en kunne kjenne dem igjen på skoene, ”se ned på deres sko”: Jeg tror en blir mer tilbøyelig til å la seg engasjere av hatefulle ytringer. Og vi kan ikke kimse av hva dette kan føre til. Dette er en viktig kamp, det er mange fronter for oss i Antirasistisk Senter å ta. Individene som roper høyest om ytringsfrihet, ytringsfrihetsfundamentalistene, har aldri vært med på våre arrangementer. Den siden som ikke er til stede er også de som vil svekke vernet i paragrafen.

EE: Hvis paragrafen blir fjernet, hvilke signaleffekter gir dette samfunnet?

EK: Den blir ikke fjernet. Vi er bundet opp av internasjonale konvensjoner.

JWA: Realpolitisk er det riktig at den ikke vil bli fjernet. Vi er alle opptatt av å verne mot konsekvensene av den type holdninger, men vi er uenige om virkemidlene. Vi ønsker alle å styrke vernet mot diskriminerende holdinger og forfølgelser av alle slag. Vi har for kort historie til å snakke om noe empiri i noen forstand. Jeg vil ikke fjerne vernet, men sørge for et vern som fungerer over tid. Viktig er ytringsplikt og offentlige myndigheter. Det er ille at i et land som Norge kan en statssekretær i den forrige regjeringen stigmatisere asylsøkere helt ustraffet. Han hevdet at 80 % av asylsøkere lyver om sin identitet. Sjefen i UDI gikk ut i media og sa det var helt feil. Det er en type ytringer som nesten bør være straffbart. Det er svært skadelig når våre egne tjenestemenn går ut på denne måten.

SEO: Hvis de bare fjerner paragrafen og unnlater å gjøre andre ting, blir signaleffekten dårlig. Hvis de fjerner loven og samtidig tar konsekvensene av den diskriminerende ytringen og skjerper reaksjonene mot de hatefulle handlingene, ville situasjonen bedres.

Innlegg fra salen:
Lars Gule: Paragrafen har blitt utvidet over lang tid. Hva er hensikten? Å beskytte menneskeverdet. Minoriteter er mest utsatt for menneskeverdshetser. Men alle må vernes mot trusler, hat og diskriminerende ytringer. Paragrafen har ikke blitt brukt mye. Det er mao en veldig høy terskel før den tas i bruk. Sjølie burde etter min mening ha blitt dømt. Frikjennelsen ble da også kritisert av FNs rasediskrimineringskomité. Hvit Valgallianse burde ha blitt frikjent. Det riktige og viktigste er å ta til motmæle, men vi trenger likevel et rettsvern mot de grove tilfellene. De grove tilfellene skal retten avgjøre, men det er et problem at mulighetene for å prøve for retten er for liten i dag. Jeg mener paragrafen skal bevares, og at den må brukes mer aktivt.

Anders Heger: Jeg ser ingen tegn på at paragrafen virker etter sin hensikt, tvert imot, den virker kontraproduktivt. Et nærliggende eksempel: Campingvogna til romfolket som ble smadret. Kommentarfeltene på nettet var en eneste oppfordring til å øve vold mot romfolk. Ikke én person kunne dømmes av denne paragrafen. Vi lever i et samfunn med galopperende rasisme, i en vrimmel av rasistisk gjørme har vi klart å dømme fire! Gjørmeutsagn som blir testet av paragrafen blir frifunnet. Signaleffekten er at dette er helt ålreit. Det eneste vi klarer å dømme er den ‘teite’ rasismen. Faren ligger ikke her, det er ikke dette som er rasisme som avler vold. Jeg syns paragrafen skal bort, nå virker den beskyttende for rasistene.

Theo Koritzinsky: Selv om slik gjørme blir juridisk godkjent betyr ikke det at det blir politisk eller moralsk godkjent. Jeg savner i denne debatten et fokus på at menneskerettigheter og ytringsrettigheter er bra. Men hvis noe åpenbart går på bekostning av ytringsmot, det å tørre, våge å ytre seg, så har vi et problem.

JWA: Jeg er enig med Heger og har sagt det samme som ham, at paragrafen er kontraproduktiv. Litt tabloid vil jeg si at når vi roper etter juridiske hjemler for samfunnsdebatten, blir vi rettmessig kritisert. Jeg er enig i at vi lider av demokratisk og intellektuell latskap fordi vi ikke gidder ta til motmæle, vi vil heller ha lovhjemler og straffer og bestemmelser. Vi må tenke langt utenfor vår egen juss og ta til motmæle.

EK: Vi kan ikke bekjempe alt grumset med paragrafen. Men vi roper heller ikke etter lovhjemler. Poenget er at hvis vi fjerner paragrafen blir det lovlig å si disse tingene.

MA: Paragrafen fungerer ikke som en sovepute. Jeg tror det er store mørketall og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det er en viktig sak å diskutere fjerning av denne paragrafen. At loven er der har en preventiv effekt.

SEO: Har holdningene oppstått med teknologien eller har teknologien gjort det mulig å bli synlig? Det er en evinnelig kamp. Ytringsfriheten presses fra mange felt. Noen må beskytte de store prinsippene. Blasfemiparagrafen er en sovende paragraf. Finn Erik Vinje sa de sovende paragrafer blir med videre i en ny nattdrakt i arbeidet med å få grunnloven i en ny språkdrakt. Jeg er redd det blir mange nattdrakter. Hva er gevinsten ved å ha en lov som bare utvider feltet, som bare har blitt brukt fire ganger siden 1970, hva er vitsen?

Lars Gule: Den teknologiske utviklingen er høyst relevant. At folk kommer mer til uttrykk og kan kommunisere med hele verden er et problem i seg selv. Vi må derfor løse dette på en annen måte enn tidligere, jussen må inkluderes, den kan ikke fritas. Noen ganger må vi beholde lover selv om de ikke er ofte i bruk. Vi har loven fordi det er en viktig politisk og moralsk markør. Per i dag har vi ikke noe godt alternativ, vi har ikke annen lovgivning som dekker. Jeg ønsker også en mere aktiv holdning fra påtalemyndighetens side. Hatefulle ytringer er uakseptabelt uansett om de rettes mot majoriteter og minoriteter.

EE: Alle er enige om at en må ha et vern, samtidig må en verne om ytringsfriheten. Hva er viktigst, hva vil dere si til regjeringen?

EK: Det viktigste er å få så mange som mulig opp av sofaen. Hvordan få mer demokrati, hvordan få folk engasjert, kampen for det som er moralsk, mot det som er umoralsk – det er det viktigste. Våre lover er kun ett virkemiddel, men det er sterkt det som står i lovene våre. Hva vil vi oppnå ved å fjerne paragrafen? Den viktigste kampen vi fører er i spaltene, på gatene, i samtaler med mennesker. Målet er ikke ytringsfriheten, ytringsfriheten er et virkemiddel for å oppnå det gode demokratiske samfunn.

MA: Vi som er for paragrafen er de samme som er under press i denne saken. Jeg ville hatt representanter fra tenketanker som Minerva med i denne debatten, representanter fra ytringsfrihetsfundamentalistgruppa.

SEO: Jeg har sansen for tanken om at i stedet for å lage en større katalog av grupper som skal beskyttes mot press, kan det lages et vern for enkeltindividet. Individet skal ha rett til å beholde sin identitet. Konsekvensen ville bli den samme som å beholde paragrafen. Alle vil bli omfattet av vernet. Altså ikke kaste loven over bord og stole på de andre lovene, men endre den eksisterende.

JWA: Jeg oppfatter ikke §135a som den viktigste kampen for ytringsfrihet i Norge. Jeg er enig i at å fjerne paragrafen uten videre sender et signal som heller ikke jeg står bak. Hvis man fjerner paragrafen, må man utvide de andre paragrafene, presisere dem, det må spesifiseres med kvalifisert forskjell på ulike typer trusler. Jeg har jobbet mye med ytringsfrihet kontra personvern, og ytringsfriheten er overhode ikke absolutt. Vi har et større problem når det gjelder latskap og likegyldighet, og det har vi empiri for i historien. Vi må bruke ytringsfriheten vår til å bekjempe det, en lovhjemmel vil ikke løse alt.

EE: Det trengs med andre ord mer utforsking av virkeligheten, flere definisjoner på ytringsfrihet, diskriminering og liknende. Men det går an å være deltakende observatør i gjørma, og samtidig viderebringe erfaringer en høster derfra.