Hva skjer i Myanmar?

Rapport fra opphold i Yangon, Myanmar for Norsk PEN, januar 2015

Myanmar i dag

Myanmar er inne i en rivende utvikling politisk, økonomisk og samfunnsmessig. I oktober 2015 er det valg, og det er svært vanskelig å forutsi hva slags politisk situasjon landet vil befinne seg i etter valget. De militære har forandret grunnloven så burmesere med barn med utenlandsk statsborgerskap ikke kan trå inn i presidentembetet, og dette rammer selvsagt Aung San Suu Kiy.

Samtidig er ytringsfriheten og den demokratiske prosessen folket nå opplever, såpass ny at mange er skeptiske og forsiktige, og synes det er vanskelig å tilpasse seg den nye situasjonen.

Dette landet som for bare to år siden var regnet som helt kontantbasert, har i dag minibanker på nesten hvert gatehjørne i Yangon. Tidligere var mobiltelefoner en sjeldenhet, når er hele Yangon teppebombet av Telenor-reklame.

Yangon er stort sett et mylder av boder som selger alt fra frukt og nudler til plakater av søte katter og mynter fra kolonitiden. Trafikken har de siste par årene eksplodert, med det trafikale kaoset som følger. Selv om Myanmar gikk over til høyrekjøring, har nær sagt hele bilparken fortsatt rattet på høyre side.

Yangon er tidvis en tidsreise, andre ganger en moderne asiatisk by med store voksesmerter. En ny, synlig overklasse har dessuten trådt fram, unge folk som oppsøker barer ikke ulike de vi finner andre steder i verden, og minner lite om de små ølhyttene langs veien der du må nyte drikken på plaststoler i småbarnsstørrelse under bølgeblikk.

Politiet og militæret er lite synlige i bybildet, utover de mange trafikkbetjentene som forsøker å dirigere den svulmende biltrafikken.

Bakgrunn

Denne rapporten er basert på samtaler med en lang rekke forfattere, poeter og skribenter, ledere for de forskjellige skribentorganisasjonene, men også forfattere som holder seg utenfor det tidvis litt uoversiktlige organisasjonslivet. I tillegg har jeg snakket med politikere på ministernivå, diplomater og journalister, foruten ungdom og burmesere i forskjellige yrker. Jeg var dessuten på pressekonferansen for en ny OECD-rapport om Myanmar og overvar en rekke arrangementer ved Litteraturfestivalen. Den norske Burmakomiteen og Hedda-stiftelsen var dessuten svært behjelpelige med lokal informasjon og kontakter. Jeg besøkte også en grunnskole halvannen times kjøring utenfor Yangon, foruten en musikkskole inne i Yangon. I tillegg fikk jeg omvisning i kontorene og studioene til TV-kanalen DVB (Democratic Voice of Burma), som tidligere sendte fra Norge. De er i dag den eneste kanalen i Myanmar som har ferske nyheter på timen hele dagen.

 

OECD-rapport

Under oppholdet ble det framlagt en ny OECD-rapport om Myanmar (Multi-dimensional Review of Myanmar). På pressekonferansen ble det fortalt at korrupsjon er den aller største utfordringen for de som vil drive forretningsvirksomhet og produksjon. På de neste plassene kommer manglende teknologi og dårlig tilgang på kontorlokaler. Dessuten viser det seg at bare 2,5% av alle lån i landet går til landbrukssektoren, som samtidig sysselsetter 2/3 av befolkningen. En gjennomsnittlig årslønn for en bonde ligger på 200 dollar.

Landet har få tradisjonelle kafeer, men en overveldende mengde små food and beverage companies, dvs. boder langs veiene der man kan få seg litt mat og noe å drikke. Ungdomsledigheten er på vei opp, og per i dag jobber 5,5 millioner burmesere utenlands (ca. 10% av befolkningen). OECD er dessuten bekymret for at landet bruker for lite av statsbudsjettet på utdanning.

Samtidig har landet mye som taler for at de kan gjøre det godt framover: naturressurser, beliggenhet og en ung befolkning (sistnevnte vil dog flate ut i 2030). Utstrakt modernisering og effektivisering skal bringe Myanmar inn i den moderne tid, i følge OECD.

 

Ytringsfrihet i Myanmar

Flere påpeker at Myanmar i dag trolig har bedre vilkår for ytringsfriheten enn enkelte andre land i regionen, som Thailand og Malaysia. Samtidig er det en utfordring å få hørt de nye stemmene. Det er for eksempel startet en rekke uavhengige aviser, men problemer med distribusjon og trykking, har gjort at mange av disse har blitt nedlagt eller sliter med økonomien. Det går bedre for en del av de nye, uavhengige radio- og TV-kanalene, og disse er svært populære. Burmesere utenfor byene bruker dessuten radio og TV som sine viktigste nyhetskilder, ikke aviser.

Et tegn på nye tider, var at en av de statlige TV-kanalene, Kanal 4, var mediesponsorer for Nobel Mynamar Literature Festival og dekket denne ved blant annet å direkteoverføre innleggene i Najonalteatrets hovedsal, inkludert spørsmål og tidvis kritiske innlegg fra salen. Og bare tanken på at en representant fra den norske Burmakomiteen skulle intervjues på statlig fjernsyn, ville vært helt utenkelig for bare to år siden. Men nå skjedde det.

Mange forfattere påpekte at den viktigste sensuren sitter i folks hoder. Mange tør fortsatt ikke ytre sin mening, rett og slett fordi følgene for slike ytringer kunne være fengsel eller andre represalier for bare svært kort tid siden. Mange opplevde også situasjonen i landet som ganske uavklart og usikker, siden ingen vet nøyaktig hvordan ytringsforholdene vil være etter valget i oktober.

Samtidig kunne temperaturen under festivalarrangementene være temmelig høy, med flere kritiske røster.

 

PEN Myanmar og forfatterne

PEN Myanmar ble stiftet i november 2013 og har i dag rundt 200 medlemmer. Det er mest forfattere og poeter blant medlemmene, nesten ingen journalister.

Det finnes flere forfatterforeninger i Myanmar i spennet fra tilhengere av det gamle regimet til kommunistene. I tillegg har det vært en rekke personkonflikter, og i stedet for å ta oppgjøret innad i foreningen, har man gått ut og laget sin egen forening. Inntrykket var dessuten at det er en slags rangstige blant de opposisjonelle forfatterne, på den ene siden de som var tydelige, kritiske stemmer og satt i fengsel for sine meninger, og på den andre siden meningsfeller som ikke sa like tydelig i fra og ikke opplevde store personlige omkostninger. Noen forfattere har dessuten valgt å holde seg helt utenfor alle forfatterforeninger, fordi alt veldig lett blir så politisk i landet.

PEN Myanmar har dessuten opplevd en del skepsis i Myanmar, fordi noen tror at foreningen er styrt fra utlandet. Samtidig virker det som de mest progressive og interessante litterære stemmene er medlemmer av denne foreningen.

Bokbransjen i Mynamar

Det finnes i dag en rekke forlag i Myanmar og det dukker stadig opp nye. Men i praksis er de mer publishere enn forlag med redaksjon og redaktøransvar. Det betyr at det i dag kommer ut en rekke bøker som overhodet ikke er bearbeidet redaksjonelt og ikke engang korrekturlest. En del etablerte forfattere påpekte at mange av bøkene knapt nok kan kalles litteratur.

Samtidig er visstnok det tradisjonelle litterære språket svært langt unna dagligtalen, noe som gjør at store deler av befolkningen har problemer med å komme seg gjennom en bok, selv om de kan lese. For analfabetisme er ikke blant landets største utfordringer.

Flere forfattere påpeker dessuten at avregningene fra forlagene nesten alltid er mangelfulle og det mistenkes stadig at det trykkes opp langt flere bøker enn forfatteren får oppgitt.

Det er et eget område med bokhandlere i Yangon, her er utvalget av nasjonal og engelskspråklig bøker relativt godt. Men flere forfattere påpeker at det var langt flere bokhandlere tidligere, og at mange har blitt nedlagt fordi husleiene i Yangon sentrum har eksplodert de siste årene. Mange mener de ville husleiene og eiendomsprisene er en boble, men enkelte steder i sentrum koster det i dag faktisk like mye å kjøpe eller leie et lokale som i New York. En del av de internasjonale organisasjonene har derfor flyttet ut av sentrum.

En annen stor utfordring er bokdistribusjonen rundt i landet. Denne foregår per i dag med post, er relativt dyr og svært upålitelig ordning. En forlagsmann gikk langt i påstå at myndighetene med vilje lagde vanskeligheter for bokdistribusjonen. Svært ofte opplever mottaker at pakkene er åpnet når de endelig kommer fram og at bøkene har blitt lest på veien, og slitte bøker er ikke lette å selge. Derfor sendes bøkene tilbake og forlaget må betale dobbel porto på dem, uten å få solgt en eneste bok.

Tidligere gikk det an å låne bøker mot et lite vederlag, et slags betalt bibliotek, men denne ordningen har visstnok nesten forsvunnet.

Noen forfattere påpekte at det nasjonale litteraturen er så uoversiktlig og uorganisert, at de vet mye mer om internasjonal litteratur, mange av dem leser mest på engelsk, blant annet et par forfattere som var midt i bind 3 av Knausgård. Mange av forfatterne livnærer seg dessuten som engelsklærere. De private engelskskolene har eksplodert de siste to årene, og nå har hver sidegate i byen sitt eget lille «engelskinstitutt».

 

Barne- og ungdomslitteratur i Myanmar

Det finnes lite barnelitteratur i Myanmar og ungdomslitteraturen er så og si ikke-eksisterende. Tradisjonelt skal barnelitteraturen ha en oppdragende effekt. Det vil si at moralen eller det religiøse budskapet er det viktigste, og så lager man en historie rundt dette. I dag finnes det knapt profilerte BU-forfattere i landet, og det meste som kommer ut er i hefteform med enkle tegninger. Dog har det dukket opp noen et par nyere forlag som spesialiserer seg på denne type litteratur, men det meste er likevel basert på gamle eventyr og sagn.

Forfatterne fortalte at det var mye som ville være helt uaktuelt å beskrive eller ta opp i BU-litteratur i Myanmar i dag, og få mente at denne litteraturen egnet seg til utfordrende temaer. Mange mente at koselige dyrehistorier med en god moral var så langt de ville strekke seg.

Noen av de unge studentene påpekte at den nasjonale litteraturen de hadde lest som barn var svært konservativ og hadde et stivt språk, de syntes rett og slett den var uinteressant, og hoppet rett til engelske bøker så fort de var gode nok i språket. Utvalget av nyere, amerikansk BU-litteratur var relativt godt i et par av bokhandlene.

Samtidig virket det som om interessen for å oppgradere dette feltet var til stede, blant forfattere, forlag og festivalledelse i Myanmar. Og det var et visst gehør for å tenke på historien før moralen, og muligens lage noe innen spenningssjangeren.

De fleste skoler har et svært begrenset eller ikke-eksisterende bibliotek, og bøkene var noe elevene kunne lese i på skolen, men ikke ta med seg hjem. Myndighetene har ikke prioritert BU-litteratur i skolen, men det finnes både forfattere og politikere som nå jobber for å bedre dette området. Samtidig er Myanmar et land med mange minoritetsspråk, og et foredrag om disse språkene resulterte i at noen lærere uttrykte frustrasjon over at de skulle være en del av skolehverdagen.

Nobel Myanmar Literature Festival

Dette var den første internasjonale litteraturfestivalen arrangert av lokaler krefter. Tidligere har det vært en liten internasjonal festival arrangert av en britisk dame, en festival det ikke var mulig å finne noe som var begeistret for, bortsett fra den britiske ambassadøren.

Selv om programmet kom sent på plass og det ble jobbet døgnet rundt de siste to dagene før åpningen, var festivalområdet kommet i imponerende stand lørdag morgen. Etter hilsener fra president Thein Sein, NLD-leder Aung San Suu Kiy og taler fra en rekke andre, ble festivalen åpnet til voldsom mediedekning. Hovedforedragene foregikk i nasjonalteatrets store sal, mens utenfor ble det avholdt debatter og opplesninger i tre store telt, foruten en lang, lang rekke boder med boksalg. Interessen for å få tak i bøker som tidligere var utilgjengelige var åpenbart stor. Festivalens merchandise var særlig populær, og mange av effektene forsvant allerede første dagen. Festivalledelsen forsøkte å holde oversikt over hvor mange som kom, ved å klebe et klistremerke på hver besøkende, men de gikk tomme for klistremerker allerede andre dag. Alle arrangementer var gratis.

Siden det var et Nobel-fokus på den første festivalen (det var usikkert om de kom til å fortsette med Nobel i navnet neste år), hadde festivalen i samarbeid med diverse forlag fått oversatt en lang rekke Nobelprisvinnere, til nå var rundt 100 bøker oversatt. Festivalen hadde også jobbet med å få tak i en eller to Nobelprisvinnere til festivalen, men var nok litt sent ute med forespørslene denne gangen.

Det var åpenbart at det kokte på sosiale medier (Facebook er meget stort i Myanmar) og i media ellers, så i løpet av de tre dagene festivalen varte, dukket det opp flere og flere folk. En vakt som hadde jobbet 24 år ved Nasjonalteatret fortalte at det aldri hadde vært noe i nærheten av så mange mennesker der tidligere.

På festivalkveldene var skuespill, sang og dans fra hovedscenen. Et av stykkene som ble framført, var et Moliere-tykke som hadde vært forbudt i 62 år, fordi burmesere gjorde stykket om til kritikk av styresmaktene. Denne gangen var det satt opp igjen – med forfattere, journalister og skribenter i alle rollene. Salen svarte med stormende jubel hver gang det ble sagt noe som kunne tolkes som kritikk eller latterliggjøring av de militæret.

PEN Norge stilte med foredrag om viktigheten av god barnelitteratur og en todagers workshop om å skrive for barn og unge, en workshop som var fullbooket. Det var likevel ikke noe program for barn under festivalen, og ingen skoleklasser på besøk. Men mange familier oppsøkte festivalområdet.

Selve festivalen ble rett og slett en stor suksess. Den dekket bredden av litteratur i Myanmar – fra det folkelige til det elitistiske – og tiltrakk seg et meget interessert publikum i alle aldre. Det eneste de mente at de gjorde feil, var å ikke selge øl på festivalområdet.

Se ellers vedlagt festivalprogram.

Litteraturhus i Yangon

Hedda-stiftelsen jobber med å opprette det første litteraturhuset i Asia i Yangon. En av utfordringene er de dyre husleiene i sentrum. Samtidig står en rekke flotte statlige bygg i sentrum tomme. Under oppholdet tilbød informasjonsministeren et mulig og godt egnet bygg i sentrum til formålet. Hedda-stiftelsen fikk samtidig alle forfatterorganisasjonene til å gå sammen om å støtte opprettelsen av et slik hus og det ble satt sammen et lokalt styre. Det er fortsatt temmelig langt fram, men i et land som er kjent for sitt tungrodde byråkrati, skjedde det mye i løpet av få dager under festivalen.

 

Oversettelser

Det finnes i dag ingen oversettelsesforening i Myanmar og oversettelsene som nå er gjort er etter sigende av svært variabel kvalitet. En del av Nobel-bøkene var dessuten oversettelser av kortversjoner av romanene. I løpet av oppholdet ble det fra norsk hold foreslått å bistå i arbeidet med å opprette en myanmarsk oversetterforenig, og det ble svært godt mottatt.

 

Arne Svingen, januar 2015