Hviterussland – et fortjent rykte?

Hviterussland – et fortjent rykte?

 Han oste av stolthet, den lykkelige hvitrussiske president Alexander Lukaschenko, da storledere fra Russland i nord og Europa i syd kom til Minsk for å forhandle om fred. Folket solte seg i hans glans. Slik er det bare når ytre symboler virker som propaganda, ja, som henimot hypnose. Hans popularitet i folket fikk et oppsving selv om det ukrainske dilemma er truende nært for hvitrussere..
av William Nygaard

 Tragedie og seier – et skue

Storledermøtet må ha minnet de besøkende om tragediene fra en svunnen storkrig. Minsk var bombet sønder og sammen. Hovedavenyene er gjenoppbygget i konsekvent stalinistisk stil. Minnesmerkene over falne, nederlag og seier er prangende i byen. De må ha vært hardtslående påminnelser for tyske Angela på vei til forhandlinger om fred bak skuddsikre vinduer i sin svarte Mercedes limousin..

Hva står hennes vertskap for – så tett på sin russiske nabo? Betrakter den mektige nabo de hvite russere egentlig som sine egne? Tenker de som så at den oppløsende tragedien fra 1991 bør gjøres til skamme straks det ukrainske problem er overvunnet? Hvordan organiserer et hvitrussisk regime sitt forsvar i balansen for lykkelig selvstendighet mellom dem i nord og de rikere i sør? Hvordan kroker den hvitrussiske president klørne om sin makt gjennom tyve år, når det stunder mot nyvalg i november?

 Regimet

Lukaschenko og hans disipler råder over alt i samfunnet. Det propaganderes, lyttes, kontrolleres, straffebeskattes, fengsles, tortureres om ønskelig og de grove kriminelle henrettes. Du fører slett ikke en politisk samtale i en hotellresepsjon. Du kritiserer ikke presidenten. Lukaschenko vokter over sine disipler med jernhånd, likevel – Hviterussland er et land som det er langt enklere å styre enn der mangfold i kultur, religion og etnisitet råder. Korrupsjonen er ikke åpenbar på topplan og i byråkrati som i Russland, Tyrkia og utallige land i Europa og Midtøsten. Frontene er klare og utfordringene mot nord er kraftige nok. Men den politiske kompleksiteten er ikke blant de største for et land som isolerer seg fra utenverdenen og betrakter menneskerettigheter fortsatt som en relativ størrelse.

 Avkristning eller kristning?

Religionen er nok på fremmarsj. Den Røde Kirke i Minsk er fullsatt på en søndag, men hviterussere er fortsatt lite troende etter den lange sovjetiske avkristning. Islam har liten utbredelse, det er ikke en hijab å øyne, nei, et multikulturelt innslag er ikke synlig. Hvis noen tror på en gud, så finner de sin ramme i de katolske kirker. Hviterussland er så sannelig et land for den “hvite” og en ugudelig etnisitet, men noe rører seg altså i folket. Ingen kirker er stengt slik de var det i Sovjet-tiden.

 Det truende

Som et klassisk fenomen i autoritære stater, betraktes  ytringsfriheten som ytterst truende. Det finnes ikke en selvstendig dagsavis, ei heller en TV- eller radiostasjon som kan tas på alvor. Den selvsensurerte ukeavisen Gazeta er presidentens unntaksalibi. Ja, skjult i buskene finnes en radiokanal hvor hvert sendeminutt overvåkes med trussel om skattestraffer og fjerning av lisens. Og fra Polen sendes det radio på hviterussisk i polsk regi. Alt er kontrollert og termininologien er følsom. Jeg ble advart mot å sitere poeten Alice Walker i en appell på en poesifestival, når hun fremhever poesiens revolusjonære kraft. Du snakker ikke om revolusjon i Lukaschenkos Hviterussland.

 Journalister utdannes på statskontrollerte akademier, men den frie utdanning lever – dog i skjulte rom og addresser. Uavhengige forleggere og bokhandlere oppfattes truende og er truet. Hvor mye kan den nylig fengslede og skattestraffede forlegger og bokhandler Ihar Lohvinau tåle før han må flykte som så mange aktivister og idealister i Hviterussland før ham? Miljøet knyttet til frihetsdokumentet Charter 97 er alle ute av landet, og lederen ble drept i hjemlandet på mystisk vis.

 Overflaten i Hviterussland er polert. Fattigdom er ikke synlig i byene, ei heller i storbyen Minsk. Men her finnes intet rom for de såkalte «parasitter» – for tiggere, arbeidsuføre, alkoholikere som fjernes for avrusning i anstalter og dem som ikke vil produsere for samfunnet. Retten til å være fattig og uproduktiv aksepteres ikke.

 Virkemidler

Den frie stemme finner likevel alltid sine kanaler. Det hvitrussiske PEN er en av dem som ikke gir opp. De benytter litteraturen som sitt frihetsmedium og vil fremmme det hvitrussiske språket på ny. En diskret internasjonal Poesifestival er gjennomført i helgen. Det var en voldsom oppslutning av hviterussiske poeter, og mange viktige fra Kazakhstan, Latvia, Litauen, Russland, Ukrainia, – og Erling Kittelsen fra Norge og svenske Nadzia Kandrusevich. Norsk PEN fikk også avgitt sin stemme. Poetene kom i det stille. Det var de unge som kom for å lytte. Og de kom i flokk – uten myndigheters inngripen denne gang.

 Viasna og et par andre menneskerettighetsorganisasjoner holder på sitt fortløpende virke. Viasnas leder, Ales Bialiatsky, ble fengslet i flere år og kom fri takket være internasjonale skarpe blikk. Nå er hans organisasjon gjort ulovelig. Likevel – de fortsetter sitt arbeid i dølgsmål. Markedet er stort, dessverre.

 Kulturen

Den unge hvitrusseren har ikke opplevd andre enn Lukaschenko ved makten og det er kun hans verdier de kjenner. Likevel, søket mot det universelle i mennesket – den frie og egne identitet – drives frem. Den frie ytring søker sitt eget språk. Egen identitet ligger i det hvitrussiske språket. Det er under tydelig stimulans og vil kunne finne et langt større rom parrallelt med det russiskspråklige som dominerer. Regimet kan nok se seg politisk tjent med å bygge opp landets kulturelle og ikke minst språklige identitet som et langsiktig forsvar mot den uforutsigelige imperialisten i nord.

 “Lykkelige” Hviterussland følger så sannelig sin egen kurs i opportunistisk manglende respekt for UNs verdier – og til tross for landets historiske aksept av disse. Endres ikke kursen kan deres isolat på ny føre til Hviterusslands tap av sin tilkjempede selvstendighet.

 

William Nygaard

23.02.15