Anders Hegers folketale om ytringsfriheten

978x

Anders Hegers folketale på Norsk Litteraturfestival om ytringsfriheten: «Ordene og friheten»

Kjære venner

Jeg står her som mangeårig aktivist i og medlem av den internasjonale PEN klubben – en verdensomspennende ytringsfrihetsorganisasjon for og av forfattere og skribenter fra mer enn 100 land. 
Det er to grunner til at jeg snakker her i dag.
Dels er det selvfølgelig slik at ytringsfrihet alltid vil og skal være en naturlig del av en litteraturfestivals fundament – litteraturen er i sin natur grenseoverskridende. Vi kjenner det som lesere: Den litterære opplevelse består av en evig pendelbevegelse mellom bekreftede forventninger og brudd på disse forventninger, mellom regelbrudd og genrekonvensjoner, mellom historiene slik vi forventer at de skal gå, og overraskende, uventede og modige brudd på disse forventninger. 
Og det er altså slik – at den ypperste og viktigste litteratur alltid vil representere etikettebrudd, om nødvendig lovbrudd. Rett og slett fordi det er ved å krysse grensene vi går fremover – og fordi sannheten, i litteraturen, ikke lar seg stanse. Skjønnlitteraturen lever av løgner og oppdiktede historier – men nettopp gjennom det, formidler den sannhet.
Det heter i PEN-klubbens charter fra 1926: «Literuren – nasjonal som den er i sitt opphav – kjenner ingen grenser, og bør være en felles verdi nasjonene deler på tross av politiske og internasjonale konflikter» Tekstens grenseløshet skal altså forsås i overført, men også i konkret, politisk forstand.
Da er vi ved den andre grunnen til at nettopp jeg snakker her, til dere, nå. Idet man utarbeidet denne festivalens program, ble Europa rystet av et av de mest sjokkerende angrep på ytringsfriheten i nyere tid. Det var voldelig, det var spektakulært, det var grusomt og det var synlig – det var mord som politikk, det var våpenmakt mot vitsetegninger – blod og tusj. Senest i går minnet Charlie Hebdos overlevene journalist Zineb el Rhazoui – selv med muslimsk bakgrunn – oss om alvoret, hun lever daglig med en dødsdom over hodet, som hennes kolleger i Syria, Mexico, Somalia eller et tyvetalls andre land.
Det groteske overfallet førte øyeblikkelig til at ikke bare all verdens forfattere og lesere, men også politikere, statsledere, og andre autoriteter følte behov for å pynte seg med offerets rolle. Noen uker i vinter erklærte selve makten seg å være et anarkistisk-satirisk venstreopposisjonelt organ de knapt hadde lest, aldri vært enige med, og gjort utallige forsøk på å få tvunget i kne. 
Utsagnet «jeg er Charlie» gikk med lynets hastighet fra å være en ekte solidaritetshandling, til å bli en hul og nærmest meningstom knapphullsblomst hvem som helst kunne pynte seg med – fra å være grenseoverskridende til å bli trygt plassert innenfor den almene konvensjonelle og besteborgerlige uttrykk for den kompakte majoritets arsenal av selvfølgeligheter.
Opp Champs Elysees, gikk representanter for Saudi-Arabias, Tyrkias, Russlands og Jordans myndigheter arm i arm, under en kort pause i sine aldri hvilende bestrebelser på å hindre den frie ytring i sine hjemland. 
Både hjemme og ute så vi ytringsfriheten nok en gang bli gjort til det billigste og minst forpliktende skuebrød en politiker kunne servere – opphøyet til det absurde da en norsk politiker utbasunerte at det aldri må være et ‘men’ etter ytringsfriheten – bortsett fra, selvfølgelig, om SAS kundemagasin skulle servere en historieforståelse vi ikke likte.

Det sies ofte – og lettvint – at ytringsfriheten er den viktigste av våre menneskeretter. Ikke fordi det er viktigere å kunne si hva man vil, enn å ikke bli myrdet, få sitt hus lagt i grus, se sine barn torturert, unngå å bli voldtatt eller sulte langsomt i hjel. Ordene er ikke viktigere enn livet. Men fordi ytringsfriheten står som garantist for disse andre rettighetene. Den gjør det mulig å si fra om dem. 
Man hører stadig  –med rette – at ytringsfrihet er retten til den ytterliggående mening. Men det å kunne hevde en hvilken som helst ytterliggåenhet er et tvilsomt privilegium alene. Å kunne si for eksempel at barn har godt av å bli slått, at homofile bør steines, at kvinner er mindreverdige, at klimaendringene er en konspirasjon, at demokrati er skadelig eller at vaksinasjon er djevelens verk, det er knapt et gode i seg selv. Essensielt blir det først når det parres med retten til imøtegåelse.    Ytringsfriheten er ikke først og fremst retten til å si – den er retten til å si imot, og å forvente å bli motsagt.
Retten til å tvile. 
Karl Ove Knausgård har nylig påpekt ambivalensens verdi i litteraturen, dens dragning mot det som ikke er entydig godt eller ondt, ikke bastant sant eller feil. Dette er ikke bare en litterær posisjon, den peker også mot en grunnleggende bestanddel i ytringsfriheten: Muligheten for å utforske rommet mellom de åpenbare ståsteder, mellom Charlie og morderne, mellom den maktbastante hyllest av status quo og rebellene.
I våre dager og på våre kanter er diskusjonen om ytringsfrihet ofte skalert ned til et område i dens ytterkant – retten til å krenke. Det er selvfølgelig riktig og viktig å kunne krenke, beskyttelsen mot krenking er en av de utallige hindringer den frie ytring støter på.  Retten til å føle seg krenket – og høylytt gjøre oppmerksom på at det er det man er – er en like viktig bestanddel av den samme frihet.  Men uansett hvor mange ganger man med buldrende patos slår dette krenkelsesens evangelium fast i norsk offentlighet, vil det langt fra bli ytringsfrihetens viktigste frontlinje i dagens verden.
Blant de tusener av samvittighetsfanger som befolker fengsler verden over, de hundrevis av myrdede journalister og de utallige bloggere som må leve sine liv i skjul, er det bare en forsvinnende liten del som har havnet der fordi de ønsket eller hadde behov for å krenke. 
I dag som for hundre år siden, strir ytringsfrihetens fortropp, på steder der det er alvor, for retten til å sette et spørsmålstegn ved maktens egenerklærte selvfølgelighet. Bloggeren Raif Badawi  fikk 1000 piskeslag og ti år i et saudiarabisk fengsel – ikke for vold, ikke for oppfordring til vold – men for oppfordring til diskusjon. Den kinesiske nobelprisvinneren Lui Xiabo råtner i fengsel på sjuende året, dømt for å true konstitusjonen – ikke med våpen, men med ord. Så mange som 70 tyrkiske journalister er nylig trukket for retten i et massesøksmål – ikke fordi de har begått kriminelle handlinger, men fordi de har fortalt om dem, nemlig den regjeringsnære korrupsjonen. 
Jeg nevner disse tre ekstreme eksemplene fra den lange og uhyggelig innholdsrike katalogen av overgrep mot det frie ord, fordi de utspiller seg i land Norge bestreber seg på å ha et godt forhold til – fordi det tjener våre egne økonomiske interesser. Så billig og så pruttbar er nemlig ytringsfriheten, når det kommer til stykket.
I mange år, nesten en hel generasjon, ved anledninger som dette, når vi representanter for de internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner har talt om tingenes tilstand, har vi kunnet komme med et mantra, en påminnelse: Glem ikke at pilene tross alt peker i riktig retning. Skritt for skritt, blir ordene friere.
Men slik er det ikke lenger.  Det er flere måter å måle graden av ytringsfrihet på, og flere internasjonale organisasjoner som gjør det. Felles for dem alle er at de senere år har vist et stadig dystrere bilde. Og hva mer er – det gjelder i alle regioner. Ser vi østover, ser vi et Russland der det vedtas stadig nye overgripende lover som begrenser den frie debatt, der hindringer legges i veien for frivillige organisasjoner og uavhengig presse. Eller vi ser Aserbajdsjan, som nylig fengslet sin fremste politiske journalist, Khadija Ismayilova, som en oppvarming til neste måneds gigantiske idrettsshow «European games», der Norge selvfølgelig er med. Vi er etterhvert blitt så vant til knebling av pressen i forbindelse med internasjonale sports- og kulturarrangementer at vi knapt leer på et øyenbryn i den anledning.
Ser vi til Midtøsten, ser vi en region i ytringsfrihetsmessig oppløsning etter en kort vår, der løgnen er blitt normalen, sannheten unntaket. Kina, Pakistan, Sørøst-Asia – det er små, små fremskritt og gigantiske tilbakeslag som preger bildet.
I følge den amerikanske menneskerettsorganisasjonen Freedom house, er det bare rundt 14% av verdens befolkning som lever med en relativt fri presse. Tallet er synkende. 
OG: Relativt nytt er at om vi retter blikket mot vår egen nordvestlige krok av kloden, så er det frie ord også her under press. Ikke først og fremst på grunn av de korte, eksplosive  og dramatiske hendelsene som på Utøya eller i Charlie Ebdos redaksjonslokaler. Men i forlengelsen av dem, i vår måte å møte dem på, i de våpen vi velger i krigen mot frihetens fiender. Også i den krigen er sannheten det første offer.
Det mest sjokkerende i forlengelsen av Edward Snowdens heltemodige avsløring av den verdensomspennende, illegale overvåkning av oss alle, var hverken omfanget av denne kriminelle praksisen, de forskjellige regjeringers stilltiende aksept, eller  at det gikk som det pleier å gå, selv om vi denne gang befinner oss blant våre egne: Det er den som påpeker forbrytelsen som får svi.
Nei, det mest rystende er at man ikke bryr seg. Vi lar oss overvåke, vi gir friheten fra oss med et likegyldig skuldertrekk. Den engelske statsministeren David Cameron ble nylig sitert på setningen:  «For too long, we have been a passively tolerant society, saying to our citizens ‘as long as you obey the law, we will leave you alone’.» Altså: For lenge har det vært nok å holde seg til loven i Storbritannia, for å unnslippe politietterforskning og innskrenkede sivile rettigheter . Denne passive toleransen, denne ikke-innblandingen i folks meninger har for lengst opphørt – i dag er det nok å dele mening med ekstremister for å komme i politiets søkelys. 
Under dekke av å beskytte den frie meningsbrytning og rettsstaten – opphever man den. Og igjen: Det verste er ikke at makten ønsker at så skal skje – makten har man aldri kunnet stole på. Det verste er at vi ikke bryr oss. Som vi vet gjenvalgte engelskmennene Cameron. 
Ytringsfrihet er ingen teoretisk størrelse. Ingen potensiell mulighet vi kan ha liggende i reserve til vanskelige tider. Ingen eksportartikkel vi kan sende ferdig pakket til utlandet i et bombefly, og intet politisk mantra politikere kan gripe til for å sole seg i egen fortreffelighet.  Den er en praksis. Og den finnes bare i den grad den brukes.
«Den som kan lese, men unnlater å gjøre det, har ingen fordeler i forhold til analfabeten», sa Mark Twain. Tilsvarende kan vi si at den som har ytringsfrihet, men aldri benytter seg av den, lever som om man var kneblet.
I Norge, for oss, som skrivere, som lesere, og som venner av ordet – betyr ytringsfrihet det samme som i Aserbajdsjan, Myanmar, Saudi-Arabia eller Eritrea: Å ville kritisere makt.  Brukt mot de svake, brukt mot de maktesløse, de flyktende, de druknende eller de fattige, er ytringene ikke satt i frihetens, men maktens tjeneste.
Arbeid med ytringsfrihet – enten det skjer slik vi gjør det i PEN-klubben, konkret og aktivt i forhold til fengslede forfattere – eller slik enhver ordets bruker kan og bør gjøre hver gang man setter seg til tastaturet, innebærer alltid en handling av solidaritet. Friheten er en rett.  Men mer enn det er den en forpliktelse. Og før vi setter våre egne ord i frihetens tjeneste, kan vi ikke si vi har levd opp til den.
På PEN-klubbens årlige oversikt over forfulgte skribenter står det for øyeblikket 800 fengslede og 200 myrdede journalister og forfattere. Og det er toppen av et isfjell – de ikke-registrerte, de usette og hemmeligholdte er fler enn de sette. De venter mer enn at vi smykker oss med å være Charlie. De venter på handling.

Anders Heger, Lillehammer 27.05.2015