Tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen

Kjersti Løken Stavrum holder tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen.
Kjersti Løken Stavrum holder tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Ossietzky-prisutdeling til Ulrik Imtiaz Rolfsen

23. november 2015

 

Kjære alle,
Kjære Ulrik Imtiaz Rolfsen – Gratulerer så mye med Ossietzky-prisen.

«Kjemp for alt hva du har kjært.» Slik starter siste vers i en norsk salme som begynner ganske tilforlatelig med «Alltid freidig hvor du går».

Mot slutten av denne over 150 år gamle salmen bygger det seg imidlertid opp til et nesten beklemmende voldsomt budskap; «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder».

Det er lenge siden verdier ble satt på spissen på den måten i Norge. Det er lenge siden salmen var reelt viktig – noe den for øvrig særlig ble under den tyske okkupasjonen av Danmark.

Men jeg ville gjerne begynne med denne strofen likevel – Kjemp for alt hva du har kjært. Ikke fordi jeg skal gjøre et poeng ut av at vi er på vei dit, nå som verden slik vi kjenner den ligger på et vippepunkt. Men nå har jeg tonesatt budskapet mitt. Når dere om kort tid har glemt alt jeg kommer til å si til Ulrik Rolfsen, for å forsikre ham om at det han har orket å stå i har vært viktig og riktig – så skal dere i det minste huske melodien. Dere har den sannsynligvis allerede i hodet alle sammen.

Sånn kan jeg håpe at melodien blir nettopp det som vi trenger at de demokratiske, liberale prinsipper skal være; prinsippene skal dukke opp som en refleks, som en tankevekker, som en bakgrunnstone – og som en bøyg som forhindrer at alt mulig kan skje spontant og vilkårlig. De demokratiske prinsippene skal være som dette tonefølget, du husker melodien når du får den i kontekst.

Dessverre dro ikke PST kjensel på denne konteksten – og prinsippene var fraværende – den forsommerkvelden da de sto i hagen hjemme hos Rolfsen – og da de noen timer senere tok med seg opptak til dokumentaren om radikalisert norsk ungdom, som han jobbet med. Slik kom saken galt ut allerede fra starten. For, som PST sa dagen etter, han kunne jo ikke påberope seg retten til å beskytte sine kilder likevel. Dette gikk PST som kjent bort fra, etter første runde i retten. Men senere, da saken hadde gått helt til Høyesterett, var budskapet at det var «høyst usikkert» om dokumentaren hadde en verdi uansett.

Nå er jo ikke filmanmeldelser en del av PSTs kompetanse. Men det minnet meg på et harmdirrende leserbrev i Sarpsborg Arbeiderblad på 1980-tallet mot en film om apartheid i Sør-Afrika «Cry Freedom». Innlegget var en regelrett slakt av filmen. For øvrig hadde ikke skribenten sett filmen, men han mente bestemt å vite hvordan den var. Jeg husker leserbrevet godt – for vedkommende ble umiddelbart omfavnet av Fredrik Stabel og erklært medlem av Dusteforbundet i Dagbladet.

Det nevnte Dusteforbundet er dessverre nedlagt, hvilket jo ikke forhindrer dusteri. Men vi får vel legge til grunn at heller ikke PST hadde sett Rolfsens opptak før de fastslo dets verdiløshet. Likevel er jeg helt trygg på at vi er mange som ser frem til Rolfsens dokumentar som handler om ett av de store spørsmålene i vår samtid; hvorfor blir noen av våre barn radikaliserte, hvorfor vil de slutte seg til IS?

Mange journalister har nok forestilt seg at den dagen kunne komme, at de måtte stå oppreist og beskytte en kilde. Stå der med rak rygg og nekte å fortelle, nekte å gi fra seg det de har på blokka, det de ikke har publisert. Redaktører også, selvfølgelig. Kildevernet er journalistikkens æreskodeks. Men det er samfunnets sikkerhetsventil. Hvordan skulle vi ellers kunne bringe frem informasjon av verdi for offentligheten, hvis kilden må svi? Hva slags samfunn skulle vi få, hvis vi av frykt for represalier, frykt for å miste jobben, redsel for politietterforskning, ikke våger å fortelle noe som folk burde kjenne til?

Svaret på disse retoriske spørsmålene var det denne saken egentlig handlet rom. Det er derfor den har vært viktig.

Men jeg tror også at mange journalister som har fantasert om å kunne få lov til å forsvare kilden sin en gang, har tenkt at det i så fall ville skje i en sak der kanskje en maktperson måtte gå – av helt åpenbare årsaker, kanskje på grunn av amoralske handlinger, gjerne underslag – eller en slags norsk variant av «Watergate». En sak der det kun er ære og berømmelse å hente – og kanskje en Skup-pris på toppen. Men virkeligheten er ikke slik, «deep throats» kan like gjerne være langt mer kompliserte kilder (hvilket også den ekte utgaven viste seg å være), kanskje uten gode hensikter også: Journalistisk research er ikke kun rene svar på presise spørsmål. For journalistikk er ikke som et broderi, det ser ikke alltid like pent ut på baksiden. Det er bare på trykk at journalistikk blir sort/hvitt.

Var Ulrik Imtiaz Rolfsen forberedt på at han en dag måtte forsvare kildene sine mot politiets sikkerhetstjeneste? Nei, jeg tror ikke det.

Dagen etter sendte han ut en Twittermelding med følgende budskap: «PST-razzia som vitne fordi jeg lager dokumentar om Ubaydullah Hussain og Profetens Ummah og Norges evne til å takle. Er ikke mistenkt for noe.»  140 tegn med et budskap som ikke var helt innertier, sett i ettertid.

«Er ikke mistenkt for noe»…?

Twittermeldingen var forvirrende. Jeg tror ikke PST hadde gjort premissene klare, slik det for eksempel kreves i, jfr Vær Varsomplakatens 3.3.

Men hvordan skulle Rolfsen være forberedt på en slik situasjon – når dette knapt har skjedd før i vår tid. PST kan si hva de vil, om at de kunne ha gjort det samme mot en hvilken som helst annen redaksjon. Fakta er at de ikke har det. Politiet i Norge gjør ikke slikt, de har aldri hatt det for vane.

Det som er blitt Rolfsen-saken er derfor blitt historisk. Du kommer til å bli referert til, du blir pensum i journalistikk, saken får relevans ut over Norges grenser.

Vi skjønner alle kanskje litt av hva det har krevet av deg og dine å stå i den. Og mens ukene har gått, har alvoret rundt saken krøpet stadig nærmere. For det er ikke lett å forklare en som ikke har et jevnlig forhold til prinsipper om ytringsfrihet, om kildevern, om menneskeretten til å motta og formidle informasjon, hvorfor man ikke skal bidra alt man kan for at en som kanskje en eller annen gang kunne hatt befatning med en terrorhandling kunne stoppes, eller hvorfor man ikke skal gjøre sitt for at en person som kan ha hatt onde hensikter, skal fengsles. Og denne siste uken, etter angrepene i Paris, er dette blitt enda vanskeligere.

Men hvem lovet at det skulle være lett?

La meg trekke opp noen hodepiner i vår tid: Hvor mye overvåking utsettes vi for og hvor går grensene? Hvordan skal vi forholde oss til radikal islam? Hvorfor blir ungdommer radikalisert? Hvorfor mislykkes integrasjon, hvis ansvar er det? Hvordan kan pressen beskytte sine kilder i overvåkingens tid? Skal alle som produserer informasjon kunne kalle seg journaliser og ha rett til å beskytte sine kilder? Skal potensiell terrorhandling straffes på mistanke? Dette er mye på en gang.

Alt denne hodepinen finnes i Rolfsen-saken. Det er så mye på en gang, at bare fag-nerder kan glede seg over det.

Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris for 80 år siden. Det vil si, det var 1935-prisen, men han fikk den i 1936. Komiteen var så uenig at den ikke ga ut en pris i 35, og Ossietsky fikk den med dissens. Den ble ikke til noe glede. Han døde i fangenskap, pengene ble tusket vekk av andre. Men hva fikk han den for? For å lekke informasjon om opprustning. For å fortelle og kjempe mot noe han mente at ikke kunne føre til fred. Siden er han selv blitt en pris. Og de beste tildelingene er ikke de åpenbare. De beste tildelingene er de som har litt fallhøyde, de som gir litt sug i magen. For eksempel en pris som går til en som utfordrer makten, i terrorens og overvåkingens tid – annonsert i god tid før Høyesterett skulle si sitt om saken.

«Verden er jo så rar nå», sa en pappa på TV 2 forrige uke. Skolen var blitt evakuert etter en trusselmelding og alle, også han, var blitt redde. Han fant den nærliggende forklaringen på det som kan ha vært en overreaksjon: «Verden er jo så rar nå». Nyhetsinnslaget kom sammen med meldingen om at IS hadde drept sin norske fange – og i Paris var ytterligere to drept og syv fanget da politiet med voldsom kraft avverget en ny mulig terroraksjon.

Ja, verden er rar nå. Alvoret angår oss alle. Mange blir skvetne, noen blir redde. Og frykt er som en smittsom og ofte kronisk sykdom.

I denne situasjonen skal mediene spille en viktig rolle. De skal bringe frem informasjon som er vesentlig og som bidrar til en opplyst samtale, slik at meningene blir preget av innsikt – og vedtakene blir enda klokere.

Medienes rolle er også å stille andre til ansvar.

Allerede dagen etter angrepene i Paris, ble det snakket om at livet måtte og skulle gå videre. Det gjør gjerne det. Folk flest har ikke noe særlig valg. Man faller tilbake til gamle vaner.

Men frykten for at noe kan skje, er naturligvis der. Særlig vil frykten være der hos dem som vet at de kan bli stilt til ansvar for hva de kunne ha visst, hva de burde ha visst, hva de visste og hvordan de håndterte det.

I slike situasjoner har også pressen et ansvar for sine vurderinger når meningene skal klarlegges. Var jobben for dårlig? Er det en skandale? Må noen gå? Eller er det bare så lett å se alt i ettertid? Også de som feller dommen over hvordan makt og myndighet har håndtert en sak, kan skape grobunn for mer institusjonell frykt, mer overvåking og flere overilte handlinger.

Nå som verden er blitt så rar, hvordan kan vi være på den sikre siden fremover? Hvordan skal vi ta vare på det vi holder høyt: Vår trygghet og våre liberale verdier. Det var slike avveininger Høyesterett måtte votere over på fredag.

Det var en sak som var verdt å kjempe for. Du så den nok ikke komme, Ulrik. Men jeg veldig glad for at du tok den. Jeg er imponert over og stolt av hvordan du har håndtert den underveis.

Jeg skriver dette to døgn før Høyesterett skal avsi sin kjennelse offentlig ved votering.

Derfor kan jeg dessverre ikke fortelle om alle de gode opplevelsene på fredag. Eller forsøke å beskrive hvordan Anine Kierulf så ut da hun i begeistring sa at hun gledet seg sånn til å lese Høyesteretts kjennelse én gang til.

Jeg skrev dette før, for man får stå for noe uansett hva Høyesterett måtte komme til. Akkurat som denne tildelingen ble kjent i god tid før sakens punktum.

Men, nå vet vi hvordan det gikk. Derfor skal jeg avslutte med det fine lille ordet som trillet rundt Høyesteretts bord på fredag.

For nå har vi hørt juryen for Ossietzky-prisen forklare hvorfor du fortjener prisen, og jeg regner med at alle er her fordi de i det vesentlige er enig med juryen. Så jeg skal derfor bare avrunde med å si: Likeså.