William Nygaards tale ved åpningen av Ord i Grenseland

William_lite
Norsk PENs styreleder William Nygaard holdt åpningstalen på litteraturfestivalen Ord i Grenseland 1. september 2016:

Takk for invitasjon til Ord i Grenseland – til festivalen her i gamle Fredrikstad – en av landets eldste strategiske byer – stinn av djerv historie.

Stedet
Gamle Fredrikstad er et eksempel på hvordan tradisjon fornyer liv og gir perspektiv. I politisk, ja, også i bokstavelig forstand hadde dette grenselandet strategisk betydning. Ære være Tordenskiold. Frihetstrangen seiret. Ordene er frihetens fremste redskap og var det også for vår helt. Byen ble en festning for friheten og en åpen dør for de internasjonale impulser.

Festivaler er blitt noe typisk norsk. De skjerper oss og gir en nødvendig fornyelse. Likevel er hver og en unike. Intet er mer naturlig enn at Gamle Fredrikstad holder festival til kulturens, ja, litteraturens fremme. Bare vissheten om Tordenskiolds historiske nærvær er en begrunnelse og gir atmosfære og tyngde.

Kulturnasjonen
Vi behøver slike bidrag i dette landet – for få vil hevde at Norge som samfunn – historisk sett – er en betydelig kulturnasjon med sin unge alder, lange tiders enkle kår, stormaktstyrt, uten egen imperial politisk historie og brå overgang til nyrik Harry-velstand. Vi kan skremme med at den norske estetikken er som fjordbyen Oslo. Snart ser vi verken Operaen eller fjorden. De mindre byer er langt mer bevisste enn vår hovedstad. Og Fredrikstads spennende planer for sin utvikling er godt kjent.

I det store bildet snakker vi om samfunnets mentaliteter, smak og toleranse som et uttrykk for de lange linjer.

Kulturen og litteraturen er en motkraft mot denne nyrikdommens vulgarisme og individualisme. De åpner for større innsikter i en tid hvor denne verdens uro krever evne til en hjertevarm mottakelse av et større mangfold. Det er initiativ for større selvinnsikt som behøves for å bringe oss videre. Ord i Grenseland er et strålende eksempel på hva som bidrar. Bevissthet om hva som nytter, skaper ny vei.

Den frie kunsten og kulturen er den fremste garanti og målestokk for menneskers verdige liv på denne veien. Det trengs i en tid hvor frihet som verdi på ny settes på ekstrem prøve og hver dag lider terrorens død, fryktens sensur og kvaler.

Da blir både de norske kollektive initiativ og enkelt-prestasjoner for den kulturelle frihetens fremme eksistensielt viktige på veien videre.

I de fleste kulturuttrykk – være seg musikken, skulpturen, maler-kunsten og ikke minst litteraturen står Norge for enkeltkvalifikasjoner på internasjonalt nivå. Ved kveldens festival-åpning handler det om det fremste feltet – om litteraturen.

Selv overskuer jeg noen års historie som utøver i litteraturformidlingens ærend. Vi, fra min tid, arvet noe fra noen fremsynte idealister før oss, noe som var kommet godt i gang drevet av noen få. Et halvt sekel tilbake var det skrinnere kår for litteratur i landet, den norske som den oversatte. Vi hadde noen unntak, men hva var det mot de litterære seirene som senere skulle komme – gjennom sytti-, åtti-, nittiårene og inn i to tusen-tallet? En forfatterrekruttering lå nede og skulle løftes til verdensformat. Vi er litt pretensiøse nå, men bare litt…

Det var tidlig på sekstitallet at en forfatterleder, en forlegger og en embetsmann satte seg sammen for å sikre fast grunn for den skrantende norske litteraturen. Det ble skapt en felles lest for litteraturens vekst og utbredelse som bygget på talent og felles mentalitet.

Den virket langsiktig og stimulerende og et startskudd ble gitt for en ny æra i norsk litteratur – med en trefoldig stimulans – til leser, forfatter og utgiver ved oppfinnelsen av Kulturråd og innkjøpsordning. – og alt det den brakte av vitalitet og innsatsvilje. Litterær allsidighet, kvalitet og talentrekruttering ble satt i sentrum som datidens stimulans og i dag som kamp mot en liberalistisk kommersiell kulturideologi med ensrettende virkning.

Det viktigste var at en ny litteraturpolitisk dimensjon ble skapt – en bærende idealisme, noe kollektivt og personlig, ja, som gikk på å løfte noe i flokk utover en selv. Litteraturen fikk prestisje, ga forfatterne plass og faget rom for fri litterær ytring. Resultatet har blitt enestående. Hvilken annen språknasjon kan peke på en slik fremgang for sin nasjonale litteratur i et internasjonalt perspektiv.

Med slik prektig/ vakker beskrivelse – hva står det da om i disse tider? Svaret er enkelt – om leseevnen og lesegleden – i alle medier – analoge som digitale. Utfordringen går ikke om den litterære kvalitet eller mangfoldet, skjønt det kan fort tørke ut. Det går om leseevnen, leseinteressen og oppdagelsen av lesegleden for nye lesere. Utfordringen er slett ikke et nytt fenomen. Merk det. Den ligger latent hele tiden og må kollektivt stimuleres og uten stopp. Lesestimuli av mange slag bør på ny forsterkes med en felles kraft, hvor festivaler, biblioteker, skoler, forleggere og redaktører har et inspirert ansvar. Men ansvaret strekker seg lenger. Det går dertil om skriftkulturen som garanti for selve vår livsform, for demokratiets frie tanke og ytring.

I vår tid
Her på denne festivalen – i dette grenselandet – forstår man på dobbelt nivå, hva den frie skriftkulturen betyr for selvstendighet og integritet her til lands og der ute. Slik leseevnen kan svinne, kan også den politiske vitaliteten smuldre. Holdninger endrer seg hvis samfunnskritikken forstummer. Forståelsen av ytringsfrihetens grunnforutsetninger kan ved forsømmende sløvhet og slapphet langsomt fortæres eller ved autoritære holdninger raskt slukes.

Her hjemme må vi være vare og vokte oss mot hverdagens endrede holdninger. Frihetsberøvende utslag blir konkrete i lovverk, forordninger, regelverk, overvåkning og kontroll og i endrede samfunnsstrukturer – hvis overblikket svinner.

Gjør vi nok her hjemme, kan vi spørre? For Norsk PEN er svaret – klart nei. Og det tas konsekvenser ved bevisst innsats. Våre medlemmer har engasjert seg i spørsmål om varslerens vern (Snowden), de publisistiske overgrep, multikulturelle avskjæringer, overvåkningens trusler, kunnskapen om ytringsfrihetens verdi blant unge og en allmenn vokterrolle fra sak til sak i den offentlige debatt. Mange er mobilisert og viktige fond støtter oss i arbeidet. Vi kan bli forskrekket over oppgavemengden.  Arbeidet virker – for ytringsfrihetens trygghet her hjemme i eget land.

Og der ute – hvor denne verdens frie ytring er truet på livet i et voldelig omfang vi ikke har sett i vår tid. Ja, fri ytring kan gå på livet løs når religion gjøres til politikk og politikk til religion og totalitær maktpolitikk får råde. Mange ser trusselen her hjemme. ICORNs og PENs såkalte fribyer her til lands og ellers i verden huser så godt de kan truede internasjonale forfattere og kunstnere. De blir ressurser hvor enn de kommer ved sitt forbilde og som symboler på den frie ytrings verdi.

Et ønske
Til slutt – et begrunnet ønske til denne byen. For Fredrikstad – og omegn har vist å ta betydelig kulturpolitisk ansvar. Ord i grenseland er et ledende eksempel på holdninger og initiativ for distrikt og by. Kunstnere tar selv sterke initiativ til kulturens fremme ved flere festivaler. Kulturrådmannen har blikk for utsmykning og estetikk i byen. Og et Litteraturhus er en stolthet.

Et videre skritt vil være like naturlig som livsvitalt. Gjør også Fredrikstad til en friby for forfulgte forfattere og kunstnere – den femtende i landet. En truet forkjemper vil finne seg så godt til rette blant likesinnede i dette sterke miljøet. Initiativet vil være sammenfallende med byens historisk strategiske posisjon i forsvar for varig frihet.

Vår festival Ord i Grenseland kan trygt løftes og bedømmes i et stort perspektiv, ja, som en pådriver og beskytter av de frigjørende ordene – for oss her hjemme og for å åpne for dem der ute.

Takk til arrangør og by for ansvar og initiativ. Gratulerer med dagen.

(Foto: Kine Jensen)