Saken mot journalistene i Cumhuriyet faller fra hverandre

Jørgen Lorentzen, medlem av  Komité for fengslede forfattere i Norsk PEN
Aftenposten, 2. november 2017

Finnes det noe stadium etter verre enn verst? Etter dypere enn dypest? Jeg har allerede sagt at det kan ikke bli verre enn dette. Hvordan skal man da uttrykke seg?

Språket har sine begrensninger og når man opplever total urettferdighet og meningsløshet, så griper man til de sterkeste uttrykkene man besitter. Likevel fortsetter det og meningsløsheten blir bare enda mer meningsløs.

Jeg er på den fjerde høringen i rettssaken mot den kjente, uavhengige avisen Cumhuriyet som foregår i det beryktede rettspalasset Caglayan i Istanbul.

Rettssalen er proppfull av advokater, journalister, internasjonale observatører, familie og tilhørere. Av de 17 tiltalte journalistene og styremedlemmene i avisen sitter fremdeles fire i fengsel uten dom mens denne farseaktige rettssaken fortsetter.

Ikke et nettverk

I alle de tidligere høringene er vi gang på gang blitt minnet på at en av de viktigste bevisene mot flere av dem er at de har brukt mobilappen Bylock, som har samme funksjon som WhatsApp.

Men journalistene benekter det. Hele saken med Bylock er jo bare en fiks idé fra statsadvokaten fordi mange av gülenistene, som er anklaget for kuppforsøket i juli i fjor, skal ha brukt Bylock. Dermed er alle med Bylock plutselig blitt gülenister og terrorister selv om en uavhengig rapport kan berette at Bylock ble brukt av minst 250.000 mennesker i 25 land og kan på ingen som helst måte knyttes til ett nettverk.

Endelig fikk også denne rettssaken en ekspert på Bylock og han kunne fortelle at mobilen til Emre Iper, en av de anklagede, ikke hadde et snev av Bylock og aldri har hatt det. Dette virket å komme overraskende på dommeren og han visste ikke helt hva han skulle si.

På samme måte har alle de andre «bevisene» mot journalistene falt, alle vitnene har snudd og endt med å forsvare avisen istedenfor å støtte aktoratet som de var innkalt som vitne for.

Nå har saken dermed rett og slett ingen beviser igjen, ingen vitner som kan vitne for aktoratet og ingen eksperter som kan bekrefte noen av ryktene som er spredt i den regjeringstro presse mot uavhengige og kritiske journalister i Tyrkia.

Dystopiske fortellinger

Fortvilelsen som sprer seg når ingen ting likevel skjer, kjenner man i luften i rettssalen. Den minner om en scene jeg så på flyet til Istanbul, Istanbul kırmızısı (Red Istanbul, 2017) som formiddagsunderholdning. Orhan spør en kvinnelig bekjent om det er slik at Deniz (en felles venn) er «så ulykkelig». Da titter kvinnen litt oppgitt opp på Orhan og svarer: «Vi er alle ulykkelige».

Dette er den korte beskrivelsen av den tyrkiske tilstanden under nåværende regime.

I pausen i rettssaken tirsdag fortalte et av familiemedlemmene meg om sitt besøk i fengselet i forrige uke. En av de innsatte hadde dagen før spurt en av vaktene om ikke han kunne få låne den siste romanen til Ahmet Altan fra det nylig etablerte biblioteket i fengslet. Vakten svarte at den boken hadde de dessverre ikke, men de hadde forfatteren selv sittende i en celle litt lenger bort, om det kunne hjelpe.

Vi måtte le, for slike tragikomiske og dystopiske fortellinger er det mange av. Det å le av galskapen gjør oss godt når det er blitt verre enn verst?

Tortur i fengselet

Ellers er ikke rapportene fra fengselet lystige.

En av dem som nylig er blitt sluppet ut, fortalte om omfattende tortur mot gülenistene. Faktisk blir de utsatt for verre tortur enn det kurderne blir utsatt for. Han understreket også at de over 50.000 nye, politiske fangene ikke er vant til å sitte i fengsel og er derfor hjelpeløst overlatt til fangevokterens infame metoder i motsetning til kurderne som er godt organisert i fengslene og tar seg av hverandre.

Jeg har til gode å høre europeiske ledere filleriste vår allierte Tyrkia for bruken av tortur, som er imot alle internasjonale lover. Dette må den nye utenriksministeren vår snarest gjøre noe med.

Vi har vært vitne til meningsløs pining fanger og ydmykelse av deres familier på selve årsdagen for politiets raid mot Cumhuriyet og arrestasjonen av de første journalistene 31. oktober 2016. Denne saken har også hatt høringer på to andre symboltunge dager som den 24. juli, pressefrihetens dag i Tyrkia og den 11. september, 9/11.

Enda en ny høring

Nå for første gang på mange år ryktes det om at det kan være endringer på gang i Tyrkia.

Det er kanskje ikke først og fremst fordi Meral Akşener har dannet et nytt parti, Det gode parti. Det er etablert for å slå Recep Erdogan i presidentvalget neste gang og det sies at flere av partitoppene i presidentens eget parti ønsker å reise utenlands for å sikre seg før det hele raser sammen. Hvor lenge kan man pine befolkningen?

Alle de fremmøtte under rettssaken håpet bare på en ting: At avisens ansatte og folkets helter, de siste fire som sitter i fengsel, Ahmet Şık, Murat Sabuncu, Akin Atalay og Emre Iper, skulle bli satt fri mens saken pågår.

Men da dommeren returnerte etter en lang dag i rettssalen forkynte han at ingen av de fire vil sluppet fri mens saken fortsetter.

Ny høring 25 desember. Vi er alle ulykkelige i dette landet!