Juks, vold og splittelser

Neste søndag går tyrkerne til valgurnene etter en turbulent valgkamp. Klarer opposisjonen å samle seg?

Av Ragnar Næss og William Nygaard, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Presidentvalget i Tyrkia skulle egentlig avholdes i november 2019, men er blitt framskyndet til 24. juni. Beslutningen om nyvalg ble fattet dels for å flyte på den nasjonalistiske bølgen etter invasjonen i Afrin, dels fordi Erdoğan først kan innføre sitt nye presidentsystem, som gir presidenten mye mer makt,  etter et valg, og endelig fordi det er best å holde valg før varslede økonomiske problemer blir uhåndterlige. Inflasjonen er allerede galopperende.

På den annen side er man i Erdoğans parti og hos nasjonalistene som støtter ham urolige fordi seiersmarginen deres i 2017-folkeavstemningen om presidentsystemet var så knapp. Og i den mangfoldige tyrkiske opposisjonen innses det at man må samarbeide for å fjerne Erdoğan. Men vil de greie det?

Sekularistene i Atatürks gamle parti CHP har nominert folk fra det lille «Lykke-partiet» (Saadet partisi) fordi de har en profil som trolig vil tiltrekke seg velgere fra Erdoğans AKP. Meral Akşener i det nydannete «İYİ partisi» («Det Gode Partiet») har uttalt at hun vil være hele opposisjonens presidentkandidat, ikke bare hennes eget partis kandidat. Dette er ansatser til samarbeid.

Men den viktigste manifestasjonen av fellesvilje hos opposisjonen er at mer enn ti partier og organisasjoner, inkludert den radikale delen av fagbevegelsen, har gått sammen i en «Plattform for redelige valg», og har utpekt hundrevis av  egne valgobservatører som skal melde fra om juks.

Erdoğan antyder at han vil invadere PKKs leir i Nord-Irak før valget. Europarådet har bedt Erdoğan utsette valget og ikke avholde det under unntakstilstand. Tyrkiske myndigheter har replisert at rådet bør holde orden i egne saker og minner om at Frankrike holdt valg under unntakstilstanden etter terroren i 2015. Europarådet sender allikevel sju observatører.

Det er også tegn til splittelser i opposisjonen, den største gaven Erdoğan kan få i denne kritiske tiden. Meral Akşener har i den siste uken begynt å kritisere Muharrem İnce som ble valgt som presidentkandidat for CHP istedenfor den fargeløse lederen Kılıçdaroğlu. «Det er jeg som kan representere opposisjonen som helhet og fjerne Erdoğan, ikke Muharrem İnce!», sier den eneste kvinnelige kandidaten og tidligere innenriksministeren fra 1990-årene.

Opposisjonen lover at de vil heve minstelønnen med nærmere 50 prosent, gitt fattigfolks problemer i Tyrkia i dag. Erdoğan på sin side har fulgt opp tvilsomme sider ved tyrkisk valgkamp ved å love lettelser på en rekke kuriøse områder, inkludert at folk som har fått trafikkbøter skal slippe å betale en del av beløpet. Dette smaker mer av et utspill for korrupsjon fra høyeste hold enn av ansvarlig politikk. Men de fleste løftene om mer penger fremsatt i valgkampen fremtrer som uansvarlige gitt Tyrkias økonomiske utsikter i dag.

Vil det offisielle valgstyret prøve seg med juks? Under folkeavstemningen om det nye presidentsystemet i 2017 godtok de flere millioner stemmesedler som ikke var korrekt utformet. Det er trykt opp fem hundre millioner stemmesedler for 24. juni, tre ganger så mange som nødvendig, og opposisjonen er bekymret for at mange av disse skal brukes som falske stemmer (i 2017 var det flere eksempler på at lokale stemmelokaler endte opp med flere stemmer enn antall stemmeberettigede i området). Opposisjonen har også protestert på at valgstyret har annonsert at valglokaler skal «kombineres og forenes» i 19 provinser hvorav 18 utgjør flertallet av provinsene med kurdisk flertall. Dette betyr at velgere får lengre vei til valglokalene. Valgstyret innvender at dette bare dreier seg om en brøkdel: mindre enn 200 000 stemmeberettigede.

Vil valgkampen degenere til vold? Lederen for Lykke-partiet ble nylig angrepet av MHP-nasjonalister, og politiet prøvde først å hindre ambulansen i å frakte ham til sykehuset, noe den tyrkiske legeforeningen har uttalt at er helt uakseptabelt. Det prokurdiske HDP melder om mer en 50 voldsepisoder mot valgmedarbeidere og representanter.

Vi husker at i månedene før militærkuppet i 1980 ble det begått ca 20 drap om dagen når tilhengere av de ulike partiene braket sammen. Regjeringen har et ansvar for å dempe gemyttene og ikke opphisse til voldsanvendelse. At politiet opptrer partisk på denne måten er illevarslende.

En gledelig nyhet er at Selahattin Demirtaş, den fengslete lederen av det pro-kurdiske partiet HDP, får stille i et valgkampprogram i statlig tyrkisk TV. Det gir håp om en noenlunde ryddig valgkamp eller i det minste at Erdoğan og hans kumpaner innser at de ikke kan provosere en opposisjon utover alle grenser og må imøtekomme en del krav om en ryddig valgkamp. Men det er stadig litt over en uke igjen før valget.

Oslo, 14. juni 2018

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.