AKP vant, men hvordan?

Valg i Tyrkia 2018

Rapport og stemningsbeskrivelse fra Istanbul mandag 25. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør.

(Rapporter fra valgdagen 24. juni, og førvalgsdagen 23. juni følger under artikkelen.)

Blåmandag er en betegnelse jeg tror passer for svært mange i dag. Stemningen en banding av utmattelse og resignasjon hos opposisjonen, dyp depresjon hos ikke så få, og med god grunn. I AKPs leir var det støyende begeistring i natt, som etter en seier i fotballVM. Biler raste tutende gjennom gatene langt ut i de små timer, skuddsalver hørtes nær og fjernt fra våpen avfyrt i luften, skrål og sang.

I dag klokken tolv holdt Muharrem Inçe sin tale til velgerne, og med den kan man si at kampen var over.

Situasjonen ut over valgdagen fortsatte omtrent i samme stil som den jeg beskrev i min forrige rapport. Ytterlige tre ble drept, denne gang i Erzerum. Fler ble tatt med bunker av valg-dokumenter, noen steder kunne vi se hvordan velgere rett og slett overtok valglokalene, skjøv kontrollørene til side og begynte å stemple valg-sedler selv. Det oppsto slåsskamper utenfor lokalene. Valgurner ble fjernet og observatører dyttet vekk av politiet. Alt dette til sammen er allikevel bare følgene av en valgatmosfære skapt av det partiet som måtte vinne, det er en delforklaring på valgresultatet, men ikke avgjørende. Vi kan konstatere at valget var grunnleggende manipulert, men mindre av trusler og juks enn av årsaker som henger sammen med den allmenne situasjonen i Tyrkia i dag: Unntakstilstanden, krigen mot kurderne i Syria og Irak, de 90% av mediene kontrollert av Erdogan og AKP, redselen for å havne i terroristskuffen hos Gülenbevegelsen, Erdogans´ retorikk, en blanding av skryt, hat, patriotisme og anklager både mot hvermann og de fleste andre land.

Faktum er under alle omstendigheter at AKP og Recep Tayyip Erdogan er vinnerne med rundt 10 millioner stemmer.

Her får dere resultatene i prosenter:

Først valget til presidentposten:
Erdogan (AKP): 52.6 %
Inçe (CHP): 30.6 %
Demirtas (HDP): 8.4 %
Aksener (IYI): 7.3  %
Karamollaoglu (SAADe): 1.3 %
Perinçek (VATAN): 0.2 %

Så valget til parlamentet:
AKP: 42.5% , antall seter: 295
CHP: 22.6 %, antall seter: 147
HDP: 11.7 %, antall seter: 67
MHP: 11.1 %, antall seter: 48
IYI: 10.0 %, antall seter: 43
SAADe: 1.3 %
VATAN: 0.2 %

Resultatet innbærer at Recep Tayyip Erdogan har sementert sin posisjon som nær sagt eneveldig president i landet. I virkeligheten kan han nå nærmest gjøre hva han vil, ikke minst siden alle de forskjellige rettsinstansene i praksis lyder under ham. Dommere som opponerer seg blir øyeblikkelig enten avsatt eller omplassert. Han har siste ordet i alt fra landets økonomi til familieplanlegging, undervisning, samt i utenrikspolitikken. Han kan innføre og avslutte unntakstilstander etter eget forgodtbefinnende og endre lovene etter eget hode.

Etter at resultatet var klart (det florerte mengder av rykter kastet ut fra alle hold helt inn i det siste. Bl.a. rykter om et kupp begått av AKP for å konfiskere alle valgurnene), holdt omsider Erdogan sin bebudete balkongtale, slik han har gjort fra sin første seier av. Talen var imidlertid meget kortere og meget mer dempet enn vanlig. Han gratulerte alle Tyrkias velgere med et vel gjennomført og demokratisk (!) Et valg som brakte folket heder. Det var en tale som åndet samarbeidsvilje, men også uten tvil lettelse og kanskje trøtthet. Det har uten tvil, også for ham, vært et nervepirrende valg.

Klokken tolv i dag kom så hovedmotstanderen Muharrem Inçes´tale. Han medga nedelaget, han sa at om man ikke kunne ta, og akseptere et valgnederlag skulle man ikke gi seg inn i denne leken. Han sa at det viktigste nå, i de vanskelige tidene som lå foran dem både sosialt og økonomisk, var å stå samlet. Samtidig fastholdt han at den nye statsdannelsen, som valget av en suveren president innebar, var en ulykke for landet. Han sa at han var fastere i troen på behovet for en forandring av landets institusjoner enn noensinne. Han medga at CHP hadde gjort mange feil under valgkampen, men at det var feil til å lære av, han gratulerte Erdogan til seieren, men sa også at han ville møte stadig sterkere motstand fra ham og hans parti i årene som kommer. Det kommer alltid et nytt valg, sa han.

Talen har, så langt jeg har kunnet overblikke, blitt vel mottatt.

Så, hva gjenstår å si: At det har vært en hard og uren valgkamp. At den har vært full av ureglementerte elementer. At den har vist hvor splittet landet står. Ser man på kartet kan man se hvor tung den anatoliske landmassen er. Like tungt veier den tradisjonelle agrare- og småbybefolkningen med sine tradisjoner, verdier og tro på den sterke mann. Langs kysten ligger de fleste store byene, der er stemningen svært annerledes. Ser man bort fra Svartehavskysten som i hovedsak bebos av konservative troende, er det i de store byene og langs vest og sydkysten velgerne har et mindre tradisjonelt syn, liksom i den lille europeiske delen av landet opp mot grensene til Hellas og Bulgaria. Dette valget som helhet vil jeg påstå i stort var en repetisjon av tidligere valg. Det som burde ha utgjort forskjellen var de ekstraordinære bruddene på normal styreskikk den sittende regjeringen har gjennomført de siste 5 årene. Dette og de raskt stigende svarte skyene som en sviktende økonomi innbærer trodde mange ville innvirke på valget.  Det gjorde det åpenbart ikke. Spektakulære byggeprosjekter og utbedringer av veinettet (noe mange diktatoriske ledere av gode grunder har brukt tid og penger på!) var viktigere, samt billige valgløfter, både på grensen og over grensen for det latterlige, som fri kaffe, og 500 lira til alle som kunne vise at de hadde stemt på AKP, veide tyngre, samtidig som Erdogan har klart å oppnå stillingen som ny atatürk, alle tyrkeres far. Utmalingen av omverdenen som landets fiender, og påstanden at de vil hindre Tyrkia fra å bli stort av misunnelse, har slått rot i mange tyrkeres hjerner. Kombinasjonen av mindreverdskomplekser og stormannsgalskap er et farlig brygg, det er fornemmelser populistiske ledere alltid kan spille på.

For oss gjenstår det vel nå bare å fortsette vår kamp for ytringsfriheten i landet, og ikke la våre venner i stikken.

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul søndag 24. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Stille morgen. Ikke en lyd å høre ute fra den ellers travle gaten. Stille før stormen? Stille før stormen.

Det mange av oss fryktet mest utspiller seg nå, allerede så tidlig på valgdagen, med start i de sydøstlige regionene. Trusler, åpent valgfusk, vold. Valgobservatører nektes adgang til valglokalene, kjeppjages og mishandles. Flere allerede under behandling på sykehus. Videoer viser menn som trenger seg inn i valglokalene med tykke bunker av valg-sedler under armen. Scener der folk roper ut sitt hat og truer velgerne med mishandling og død om de stemmer på andre partier enn AKP. I Sanurfa, byen i Suraç distriktet syd for Diyarbakir, patruljerer morderen som skjøt ihjel tre borgere for noen dager siden fordi de erklærte de ville stemme på HDP, rundt i gatene med et automatvåpen og roper at han vil skyte fler terrorister om de stemmer på HDP (han er bror av borgermesteren!). I Diyarbakir sitter sjefen for gendarmeriet selv i et valglokale ved siden av valgurnen og krever at alle avlegger sin stemme foran ham, og er det noen som lurer på å stemme på annet enn AKP skal de få kjenne på statens makt!

Når det begynner slik, hvordan vil det da slutte? Men opposisjonen gir seg ikke så lett. De fortsetter å dokumentere. Problemer er bare det – og dette er inntil videre min private teori – at Erdogan dirigerer alt dette med fullt overlegg. Hvis han klarer å lage kaos av valget, og systematisk fusk blir rapportert, kan han annulere et resultat som gjør ham til taper, og fortsette å regjere som før. Dette er uten tvil panikk-plan B, og jeg håper jeg tar feil.

Var i morges i et valglokale i Kozyatagi. Her var det eksemplarisk og rolig, valget liknet faktisk til forveksling på et valg i Oslo, bortsett fra valgobservatørene som befant seg overalt, og at damene bak valgbordet var hele 6, en fra hvert parti. Allerede kl. 06:00 i morges var observatørene fra CHP på plass. Tusner av ungdommer fra hele i hele landet. Inçe har gitt dem beskjed om å «sitte på valgurnene» når lokalene stenger kl.17:00, og ikke slippe dem av syne et øyeblikk. Her i Istanbul er det hittil bare rapportert om et par enkelt-tilfeller av forsøk til valgfusk. Tatt i betraktning at det er en strafferamme på 5 års fengsel for forsøk til valgfusk, burde det vært en garanti mot slikt, men når ferske mordere går fri i gatene og truer folk i andre deler av landet, blir kanskje ikke 5 år så skremmende?

En ting er sikkert. Det er ikke avholdt et valg i moderne tid her til lands som har vakt så stort interesse, så mye frykt og så mye håp som dette. Landet holder pusten, og jeg skulle ikke bli forbauset om det er flere tusen som i skrivende stund pakker sine kofferter!

Hvordan reagerer så de gamle HR kjempene? Naturlig nok med behersket, svært behersket, entusiasme ved utsikten til et maktskifte. Jeg tror det er mulig å koke ned deres kommentarer til en sentens: Politikere kommer og går, men det tyrkiske systemet består. HVIS det blir vaktskifte i Tyrkia har den nye statsledelsen i sannhet noe å bite tennene i!

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul lørdag 23. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Allerede i taxien på vei fra Atatürk flyplassen ble det klart hva som står på spill her i Tyrkia denne gang. Hver 100 meter digre plakater med Tayyip Recep Erdogans kontrafei, kilometer på kilometer med AKP vimpler, hele husfasader dekket av Erdogans fjes. Her og der et lite islett som viser CHPs Muharrem Inçes ansikt. Meral Aksener og hennes Iyi partisi (Det godes parti), Temel Karamollaoglu, leder av Saadet party, og Selahattin Demirtas´ HDP er ingensteds å se.

På overflaten er alt seg likt i de deler av byen jeg har besøkt til nå, livet pågår som vanlig, men under denne overflaten syder det, og mest syder det hos opposisjonen! Jeg blir fortalt at det nesten daglig kommer nye eksempler på skitne triks, rene løgner, og de groveste forvrengninger av sannheten fra regjeringspartiets side. Eksemplene er legio, alt fra påstanden at hijab vil bli forbudt hvis Erdogan taper valget, til insinuasjoner at Inçe ønsker å voldta sin søster!

Dette høres, for våre ører, ut som rene barnslighetene, men her i Tyrkia, hvor ministere på fullt alvor kan påstå at regnskyll er bestilt av «fremmede stater», og at de økonomiske vanskene landet er på vei inn i skyldes omverdens forsøk på å hindre Tyrkia fra å bli en supermakt, finnes det knapt noen nedre grense for hvilke påstander noen anser er tjenlige for å skremme velgerne til lydighet.

Er dette åpningen på en upartisk beskrivelse av forholdene? Ja, det er det! Og det er kanskje noe av det mest nedstemmende.

Samme kveld jeg ankom holdt Muharrem Inçe et massemøte i Izmir foran 2.5 millioner tilhørere! Et virkelig hav av mennesker fylte den brede strandpromenaden så langt øyet rakk. I går samlet han langt over 1 million i Ankara, en meget mindre by, og tradisjonelt et AKP feste. I dag er det Istanbuls tur. I Maltepe er folkemassene så store at det er umulig å se slutten, og dette trass i at man har stengt ned all fergetrafikk fra den europeiske siden i et forsøk på å hindre folk fra å delta. 100 tusener er igjen ved fergeleiene. HDP har sluttet deg til møtet, applauderer med de øvrige og roper: Vi står sammen mot fascismen! På Halk TV, CHPs kanal, og en av to som ikke er kontrollert av AKP, ser jeg nå hundretusener av supportere som fremdeles ikke har kommet fram til valgtale-området.

Hvem er da denne Muharrem Inçe? Han er en gymnasielærer i fysikk fra Yalova, en by innerst i Marmarahavet, øst sydøst for Istanbul.  Han kommer fra en konservativ, troende familie. Selv er han troende muslim, men liberal, og anser at religion er en affære mellom individet og hens Allah. I 16 år har han sittet som MP for CHP. To ganger kandiderte han for ledervervet i partiet, sist i februar i år, men tapte for Kıliçdaroglu. Foran dette valget var det Kıliçdaroglu selv som utnevnte ham, et trekk som allment har blitt applaudert av opposisjonen. Hans budskap er fred og samarbeide. Han har erklært at vinner han vil han straks avslutte unntakstilstanden, gjeninnsette de avskjedigete akademikerne og tjenestemennene og frigi alle fengslete journalister og samvittighetsfanger. Han vil reformere rettsvesenet og satse på utdannelse og helsevesen. Han vil samle partiene og utnevne lederne for de øvrige opposisjonspartiene til visepresidenter. Han vil også innlede reelle forhandlinger med kurderne med hjelp fra HDP (noe som nok faller deler av hans egne kjernevelgere tungt for brystet, og det er snarere den allmenne motstanden mot Erdogan enn sympati for hans program som holder dem sammen)

Hittil har jeg forbigått Meral Akseners Iyi parti og Saadet partiets Karamollaoglu i taushet, men de har ikke på langt nær samme gjennomslagskraft i opposisjonen. I morgen er det valg, dels på president. dels er det parlamentsvalg. Jeg er av den oppfatning at svært mange av HDPs velgere vil stemme på¨Ince som president, men på sitt eget parti i parlamentsvalget.

Særlig på den tradisjonelle, intellektuelle venstresiden er det fremdeles sterk mistro til CHP, og Inçe. På den annen siden er det en allmenn skepsis til samtlige partier, muligens med unntak for HDP. Å være skeptisk til politiske lederfigurer er ikke rart, i et land som av tradisjon holder seg med maktsentra snarere enn politiske ledere. Muharrem Inçe vil gjerne framstå som en «morgendagens mann», og født i 1954 er han yngre enn de fleste lederne ved makten i dag.

Det jeg forsøker å meddele er snarere et bilde av stemningen, enn en analyse av valgets mulige utfall. Mens mer enn 5 millioner har kommet for å høre Muharrem Inçe i Maltepe er et nærmest ynkelig antall AKP supportere samlet for å høre Erdogan i de nordlige utkantene av Istanbul, der han fortsetter sine anklager mot omverdenen og lover å knuse PKK og alle terrorister i og utenfor landets grenser. Og mens jeg skriver dette blir det opplyst at alle TV kanaler nå har åpnet for å vise Muharrem Inçes valgtale. Man kan jo lure på hva denne plutselige svingningen kommer av! Kan folk begynne å innse at det er en dag etter i morgen også?

Opposisjonen har igjen og igjen oppfordret velgerne til å «passe på» valgurnene. «Sett dere på dem til de blir åpnet for telling» er sloganet. Vant til utbredt valgfusk som man er her til lands, og det faktum at det er trykket nær dobbelt så mange valg-sedler som nødvendig, samt at en feil utstedt valg-seddel blir erklært ugyldig og stemmen avlagt, synes redselen for fusk å være i aller høyeste grad reell.

A si at Recep Tayyip Erdogan er en soleklar favoritt til seieren i dette valget er definitivt ikke lenger innlysende!

Fortsettelse følger.

Eugene Schoulgin var Norsk PENs utsendte valgobservatør under valget i Tyrkia 24. juni. Han skrev stemningsrapporter fra Istanbul før, underveis og etter valget.