Narges Mohammadi:

Narges Mohammadi (født 21. april 1972) er visepresident for Defenders of Human Rights Center i Iran. Hun er utdannet fysiker, men best kjent som journalist og menneskerettighetsforkjemper. Hennes innsats for kvinners rettigheter og kampanje mot dødsstraff, er blitt anerkjent internasjonalt, og Mohammadi har mottatt den italienske Alexander Langer-prisen, den svenske Per Anger-prisen og Menneskerettighetsprisen til den tyske byen Weimar.

Som student i fysikk ved Imam Khomeini University i Qazvin på 90-tallet, var Narges Mohammadi engasjert i studentpolitikk og deltok aktivt i flere studentbevegelser. Hun var en av grunnleggerne av en studentorganisasjon kalt Tashakkol Daaneshjooei Roshangaraan (Organization for Enlightning Students). Det var i løpet av studentårene at Mohammadi først ble kjent med undertrykkelse: først ble hun utestengt fra å praktisere sin hobby, fjellklatring. Senere ble hun arrestert to ganger for å jobbe på den reformvennlige Mohammad Khatamis valgkampanje i 1997.

Mohammadi skrev for flere reformistiske magasiner og aviser, som alle ble stengt av domstolene. Det velkjente tidsskriftet Payaam-e Hajar, som særlig fokuserte på kvinners rettigheter, var spesielt viktig. I 1999 giftet hun seg med Taghi Rahmani, en pro-reform journalist som ble arrestert kort tid etter ekteskapet. De har to tvillingbarn, Ali og Kiana.

I 2003 ble hun med i Defenders of Human Rights Center  grunnlagt av Nobelprisvinneren Shirin Ebadi. Der hjalp hun med å dokumentere brudd på menneskerettigheter, hun kjempet mot dødsstraff, samt hjalp aktivister, politiske fanger og deres familier. I 2008 ble hun president for arbeidsutvalget til Nasjonalt råd for fred i Iran, en paraplygruppe som fremmer menneskerettigheter.

De iranske myndighetene beordret Narges å stoppe arbeidet sitt som menneskerettighetsaktivist og ila henne utreiseforbud i 2009. Hun overholdt imidlertid ikke denne ordren, og hennes mot kostet henne friheten; hun ble arrestert og plassert i isolasjon. Hun ble dømt til 11 års fengsel for å være en trussel mot nasjonal sikkerhet. Mens hun var i fengsel, kåret Amnesty International henne til en av de tolv viktigste personer innen menneskerettighetsarbeid. Mohammadi ble løslatt i 2012 av medisinske årsaker, da hun hadde utviklet delvis muskellammelse, en nevrologisk tilstand.

Det var også i 2012 at mannen hennes dro til Frankrike da regimet ble mer og mer fiendtlig overfor menneskerettighetsaktivister. Narges har imidlertid alltid nektet å forlate Iran og hevdet at hun vil gjøre en bedre jobb som forsvarer av menneskerettighetene dersom hun ble i landet. I 2015 ble Narges arrestert igjen, denne gangen anklaget for å «samarbeide med ISIS», «spre propaganda mot staten», «begå forbrytelser mot nasjonal sikkerhet», og tilhøre en ulovlig organisasjon, gruppen Legam, en menneskerettighetsbevegelse som kjemper for avskaffelse av dødsstraff. I 2016 ble hun funnet skyldig og fikk en 16 års fengselstraff.

Ikke bare mistet hun sin frihet, hun ble også nektet helsetjenester og tilgang til sin familie. Hun startet en sultestreik for å få lov til å snakke på telefon med sine barn, som bor hos sin far i Frankrike. Som resultat ble hun tilkjent en ukentlig telefonsamtale.

Narges’ imponerende tapperhet og ønske om å fortsette sine aktiviteter til tross for år med forfølgelse, kan forundre de som kjenner hennes historie. I et brev fra april 2017 forklarer Narges Mohammadi selv hvorfor og hvordan hun fortsetter å kjempe: «Folk med sunn fornuft og de som tørster etter makt, tror at fengsler er steder hvor innsatte går gjennom smerte og lidelse for å omvende seg og komme tilbake til samfunnet. De innser ikke at når smerte blir påført ved å frarøve en idealist hennes frihet, gjør det henne mer bestemt «.