AKP vant, men hvordan?

Valg i Tyrkia 2018

Rapport og stemningsbeskrivelse fra Istanbul mandag 25. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør.

(Rapporter fra valgdagen 24. juni, og førvalgsdagen 23. juni følger under artikkelen.)

Blåmandag er en betegnelse jeg tror passer for svært mange i dag. Stemningen en banding av utmattelse og resignasjon hos opposisjonen, dyp depresjon hos ikke så få, og med god grunn. I AKPs leir var det støyende begeistring i natt, som etter en seier i fotballVM. Biler raste tutende gjennom gatene langt ut i de små timer, skuddsalver hørtes nær og fjernt fra våpen avfyrt i luften, skrål og sang.

I dag klokken tolv holdt Muharrem Inçe sin tale til velgerne, og med den kan man si at kampen var over.

Situasjonen ut over valgdagen fortsatte omtrent i samme stil som den jeg beskrev i min forrige rapport. Ytterlige tre ble drept, denne gang i Erzerum. Fler ble tatt med bunker av valg-dokumenter, noen steder kunne vi se hvordan velgere rett og slett overtok valglokalene, skjøv kontrollørene til side og begynte å stemple valg-sedler selv. Det oppsto slåsskamper utenfor lokalene. Valgurner ble fjernet og observatører dyttet vekk av politiet. Alt dette til sammen er allikevel bare følgene av en valgatmosfære skapt av det partiet som måtte vinne, det er en delforklaring på valgresultatet, men ikke avgjørende. Vi kan konstatere at valget var grunnleggende manipulert, men mindre av trusler og juks enn av årsaker som henger sammen med den allmenne situasjonen i Tyrkia i dag: Unntakstilstanden, krigen mot kurderne i Syria og Irak, de 90% av mediene kontrollert av Erdogan og AKP, redselen for å havne i terroristskuffen hos Gülenbevegelsen, Erdogans´ retorikk, en blanding av skryt, hat, patriotisme og anklager både mot hvermann og de fleste andre land.

Faktum er under alle omstendigheter at AKP og Recep Tayyip Erdogan er vinnerne med rundt 10 millioner stemmer.

Her får dere resultatene i prosenter:

Først valget til presidentposten:
Erdogan (AKP): 52.6 %
Inçe (CHP): 30.6 %
Demirtas (HDP): 8.4 %
Aksener (IYI): 7.3  %
Karamollaoglu (SAADe): 1.3 %
Perinçek (VATAN): 0.2 %

Så valget til parlamentet:
AKP: 42.5% , antall seter: 295
CHP: 22.6 %, antall seter: 147
HDP: 11.7 %, antall seter: 67
MHP: 11.1 %, antall seter: 48
IYI: 10.0 %, antall seter: 43
SAADe: 1.3 %
VATAN: 0.2 %

Resultatet innbærer at Recep Tayyip Erdogan har sementert sin posisjon som nær sagt eneveldig president i landet. I virkeligheten kan han nå nærmest gjøre hva han vil, ikke minst siden alle de forskjellige rettsinstansene i praksis lyder under ham. Dommere som opponerer seg blir øyeblikkelig enten avsatt eller omplassert. Han har siste ordet i alt fra landets økonomi til familieplanlegging, undervisning, samt i utenrikspolitikken. Han kan innføre og avslutte unntakstilstander etter eget forgodtbefinnende og endre lovene etter eget hode.

Etter at resultatet var klart (det florerte mengder av rykter kastet ut fra alle hold helt inn i det siste. Bl.a. rykter om et kupp begått av AKP for å konfiskere alle valgurnene), holdt omsider Erdogan sin bebudete balkongtale, slik han har gjort fra sin første seier av. Talen var imidlertid meget kortere og meget mer dempet enn vanlig. Han gratulerte alle Tyrkias velgere med et vel gjennomført og demokratisk (!) Et valg som brakte folket heder. Det var en tale som åndet samarbeidsvilje, men også uten tvil lettelse og kanskje trøtthet. Det har uten tvil, også for ham, vært et nervepirrende valg.

Klokken tolv i dag kom så hovedmotstanderen Muharrem Inçes´tale. Han medga nedelaget, han sa at om man ikke kunne ta, og akseptere et valgnederlag skulle man ikke gi seg inn i denne leken. Han sa at det viktigste nå, i de vanskelige tidene som lå foran dem både sosialt og økonomisk, var å stå samlet. Samtidig fastholdt han at den nye statsdannelsen, som valget av en suveren president innebar, var en ulykke for landet. Han sa at han var fastere i troen på behovet for en forandring av landets institusjoner enn noensinne. Han medga at CHP hadde gjort mange feil under valgkampen, men at det var feil til å lære av, han gratulerte Erdogan til seieren, men sa også at han ville møte stadig sterkere motstand fra ham og hans parti i årene som kommer. Det kommer alltid et nytt valg, sa han.

Talen har, så langt jeg har kunnet overblikke, blitt vel mottatt.

Så, hva gjenstår å si: At det har vært en hard og uren valgkamp. At den har vært full av ureglementerte elementer. At den har vist hvor splittet landet står. Ser man på kartet kan man se hvor tung den anatoliske landmassen er. Like tungt veier den tradisjonelle agrare- og småbybefolkningen med sine tradisjoner, verdier og tro på den sterke mann. Langs kysten ligger de fleste store byene, der er stemningen svært annerledes. Ser man bort fra Svartehavskysten som i hovedsak bebos av konservative troende, er det i de store byene og langs vest og sydkysten velgerne har et mindre tradisjonelt syn, liksom i den lille europeiske delen av landet opp mot grensene til Hellas og Bulgaria. Dette valget som helhet vil jeg påstå i stort var en repetisjon av tidligere valg. Det som burde ha utgjort forskjellen var de ekstraordinære bruddene på normal styreskikk den sittende regjeringen har gjennomført de siste 5 årene. Dette og de raskt stigende svarte skyene som en sviktende økonomi innbærer trodde mange ville innvirke på valget.  Det gjorde det åpenbart ikke. Spektakulære byggeprosjekter og utbedringer av veinettet (noe mange diktatoriske ledere av gode grunder har brukt tid og penger på!) var viktigere, samt billige valgløfter, både på grensen og over grensen for det latterlige, som fri kaffe, og 500 lira til alle som kunne vise at de hadde stemt på AKP, veide tyngre, samtidig som Erdogan har klart å oppnå stillingen som ny atatürk, alle tyrkeres far. Utmalingen av omverdenen som landets fiender, og påstanden at de vil hindre Tyrkia fra å bli stort av misunnelse, har slått rot i mange tyrkeres hjerner. Kombinasjonen av mindreverdskomplekser og stormannsgalskap er et farlig brygg, det er fornemmelser populistiske ledere alltid kan spille på.

For oss gjenstår det vel nå bare å fortsette vår kamp for ytringsfriheten i landet, og ikke la våre venner i stikken.

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul søndag 24. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Stille morgen. Ikke en lyd å høre ute fra den ellers travle gaten. Stille før stormen? Stille før stormen.

Det mange av oss fryktet mest utspiller seg nå, allerede så tidlig på valgdagen, med start i de sydøstlige regionene. Trusler, åpent valgfusk, vold. Valgobservatører nektes adgang til valglokalene, kjeppjages og mishandles. Flere allerede under behandling på sykehus. Videoer viser menn som trenger seg inn i valglokalene med tykke bunker av valg-sedler under armen. Scener der folk roper ut sitt hat og truer velgerne med mishandling og død om de stemmer på andre partier enn AKP. I Sanurfa, byen i Suraç distriktet syd for Diyarbakir, patruljerer morderen som skjøt ihjel tre borgere for noen dager siden fordi de erklærte de ville stemme på HDP, rundt i gatene med et automatvåpen og roper at han vil skyte fler terrorister om de stemmer på HDP (han er bror av borgermesteren!). I Diyarbakir sitter sjefen for gendarmeriet selv i et valglokale ved siden av valgurnen og krever at alle avlegger sin stemme foran ham, og er det noen som lurer på å stemme på annet enn AKP skal de få kjenne på statens makt!

Når det begynner slik, hvordan vil det da slutte? Men opposisjonen gir seg ikke så lett. De fortsetter å dokumentere. Problemer er bare det – og dette er inntil videre min private teori – at Erdogan dirigerer alt dette med fullt overlegg. Hvis han klarer å lage kaos av valget, og systematisk fusk blir rapportert, kan han annulere et resultat som gjør ham til taper, og fortsette å regjere som før. Dette er uten tvil panikk-plan B, og jeg håper jeg tar feil.

Var i morges i et valglokale i Kozyatagi. Her var det eksemplarisk og rolig, valget liknet faktisk til forveksling på et valg i Oslo, bortsett fra valgobservatørene som befant seg overalt, og at damene bak valgbordet var hele 6, en fra hvert parti. Allerede kl. 06:00 i morges var observatørene fra CHP på plass. Tusner av ungdommer fra hele i hele landet. Inçe har gitt dem beskjed om å «sitte på valgurnene» når lokalene stenger kl.17:00, og ikke slippe dem av syne et øyeblikk. Her i Istanbul er det hittil bare rapportert om et par enkelt-tilfeller av forsøk til valgfusk. Tatt i betraktning at det er en strafferamme på 5 års fengsel for forsøk til valgfusk, burde det vært en garanti mot slikt, men når ferske mordere går fri i gatene og truer folk i andre deler av landet, blir kanskje ikke 5 år så skremmende?

En ting er sikkert. Det er ikke avholdt et valg i moderne tid her til lands som har vakt så stort interesse, så mye frykt og så mye håp som dette. Landet holder pusten, og jeg skulle ikke bli forbauset om det er flere tusen som i skrivende stund pakker sine kofferter!

Hvordan reagerer så de gamle HR kjempene? Naturlig nok med behersket, svært behersket, entusiasme ved utsikten til et maktskifte. Jeg tror det er mulig å koke ned deres kommentarer til en sentens: Politikere kommer og går, men det tyrkiske systemet består. HVIS det blir vaktskifte i Tyrkia har den nye statsledelsen i sannhet noe å bite tennene i!

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul lørdag 23. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Allerede i taxien på vei fra Atatürk flyplassen ble det klart hva som står på spill her i Tyrkia denne gang. Hver 100 meter digre plakater med Tayyip Recep Erdogans kontrafei, kilometer på kilometer med AKP vimpler, hele husfasader dekket av Erdogans fjes. Her og der et lite islett som viser CHPs Muharrem Inçes ansikt. Meral Aksener og hennes Iyi partisi (Det godes parti), Temel Karamollaoglu, leder av Saadet party, og Selahattin Demirtas´ HDP er ingensteds å se.

På overflaten er alt seg likt i de deler av byen jeg har besøkt til nå, livet pågår som vanlig, men under denne overflaten syder det, og mest syder det hos opposisjonen! Jeg blir fortalt at det nesten daglig kommer nye eksempler på skitne triks, rene løgner, og de groveste forvrengninger av sannheten fra regjeringspartiets side. Eksemplene er legio, alt fra påstanden at hijab vil bli forbudt hvis Erdogan taper valget, til insinuasjoner at Inçe ønsker å voldta sin søster!

Dette høres, for våre ører, ut som rene barnslighetene, men her i Tyrkia, hvor ministere på fullt alvor kan påstå at regnskyll er bestilt av «fremmede stater», og at de økonomiske vanskene landet er på vei inn i skyldes omverdens forsøk på å hindre Tyrkia fra å bli en supermakt, finnes det knapt noen nedre grense for hvilke påstander noen anser er tjenlige for å skremme velgerne til lydighet.

Er dette åpningen på en upartisk beskrivelse av forholdene? Ja, det er det! Og det er kanskje noe av det mest nedstemmende.

Samme kveld jeg ankom holdt Muharrem Inçe et massemøte i Izmir foran 2.5 millioner tilhørere! Et virkelig hav av mennesker fylte den brede strandpromenaden så langt øyet rakk. I går samlet han langt over 1 million i Ankara, en meget mindre by, og tradisjonelt et AKP feste. I dag er det Istanbuls tur. I Maltepe er folkemassene så store at det er umulig å se slutten, og dette trass i at man har stengt ned all fergetrafikk fra den europeiske siden i et forsøk på å hindre folk fra å delta. 100 tusener er igjen ved fergeleiene. HDP har sluttet deg til møtet, applauderer med de øvrige og roper: Vi står sammen mot fascismen! På Halk TV, CHPs kanal, og en av to som ikke er kontrollert av AKP, ser jeg nå hundretusener av supportere som fremdeles ikke har kommet fram til valgtale-området.

Hvem er da denne Muharrem Inçe? Han er en gymnasielærer i fysikk fra Yalova, en by innerst i Marmarahavet, øst sydøst for Istanbul.  Han kommer fra en konservativ, troende familie. Selv er han troende muslim, men liberal, og anser at religion er en affære mellom individet og hens Allah. I 16 år har han sittet som MP for CHP. To ganger kandiderte han for ledervervet i partiet, sist i februar i år, men tapte for Kıliçdaroglu. Foran dette valget var det Kıliçdaroglu selv som utnevnte ham, et trekk som allment har blitt applaudert av opposisjonen. Hans budskap er fred og samarbeide. Han har erklært at vinner han vil han straks avslutte unntakstilstanden, gjeninnsette de avskjedigete akademikerne og tjenestemennene og frigi alle fengslete journalister og samvittighetsfanger. Han vil reformere rettsvesenet og satse på utdannelse og helsevesen. Han vil samle partiene og utnevne lederne for de øvrige opposisjonspartiene til visepresidenter. Han vil også innlede reelle forhandlinger med kurderne med hjelp fra HDP (noe som nok faller deler av hans egne kjernevelgere tungt for brystet, og det er snarere den allmenne motstanden mot Erdogan enn sympati for hans program som holder dem sammen)

Hittil har jeg forbigått Meral Akseners Iyi parti og Saadet partiets Karamollaoglu i taushet, men de har ikke på langt nær samme gjennomslagskraft i opposisjonen. I morgen er det valg, dels på president. dels er det parlamentsvalg. Jeg er av den oppfatning at svært mange av HDPs velgere vil stemme på¨Ince som president, men på sitt eget parti i parlamentsvalget.

Særlig på den tradisjonelle, intellektuelle venstresiden er det fremdeles sterk mistro til CHP, og Inçe. På den annen siden er det en allmenn skepsis til samtlige partier, muligens med unntak for HDP. Å være skeptisk til politiske lederfigurer er ikke rart, i et land som av tradisjon holder seg med maktsentra snarere enn politiske ledere. Muharrem Inçe vil gjerne framstå som en «morgendagens mann», og født i 1954 er han yngre enn de fleste lederne ved makten i dag.

Det jeg forsøker å meddele er snarere et bilde av stemningen, enn en analyse av valgets mulige utfall. Mens mer enn 5 millioner har kommet for å høre Muharrem Inçe i Maltepe er et nærmest ynkelig antall AKP supportere samlet for å høre Erdogan i de nordlige utkantene av Istanbul, der han fortsetter sine anklager mot omverdenen og lover å knuse PKK og alle terrorister i og utenfor landets grenser. Og mens jeg skriver dette blir det opplyst at alle TV kanaler nå har åpnet for å vise Muharrem Inçes valgtale. Man kan jo lure på hva denne plutselige svingningen kommer av! Kan folk begynne å innse at det er en dag etter i morgen også?

Opposisjonen har igjen og igjen oppfordret velgerne til å «passe på» valgurnene. «Sett dere på dem til de blir åpnet for telling» er sloganet. Vant til utbredt valgfusk som man er her til lands, og det faktum at det er trykket nær dobbelt så mange valg-sedler som nødvendig, samt at en feil utstedt valg-seddel blir erklært ugyldig og stemmen avlagt, synes redselen for fusk å være i aller høyeste grad reell.

A si at Recep Tayyip Erdogan er en soleklar favoritt til seieren i dette valget er definitivt ikke lenger innlysende!

Fortsettelse følger.

Eugene Schoulgin var Norsk PENs utsendte valgobservatør under valget i Tyrkia 24. juni. Han skrev stemningsrapporter fra Istanbul før, underveis og etter valget.

12. juni: The price of free speech in Turkey- A conversation with Leyla Zana

Photo: Hans Jørgen Brun
THE PRICE OF FREE SPEECH IN TURKEY
– Rafto Laureate 1994 and Kurdish MP in Turkey Leyla Zana in conversation with Nuray Yildirim Gullestad of Norwegian PEN

Introduction by Eugene Schoulgin ofNorwegian PEN

Place: Litteraturhuset in Oslo, Wergeland room.
Organiser: Rafto Foundation and Norwegian PEN

Leyla Zana is a fiercely independent spokeswoman for peace, democracy, and the right to self-determination for the Kurdish people. She has a remarkable story to tell, starting with her childhood growing up in rural Turkey, continuing through marriage at the age of 15, entry into Kurdish politics, her election to the Parliament in 1991 followed by ten years in prison, and finally the roller coaster ride of Turkish and Kurdish politics since Akp became a dominant party in 2002. Her life in politics is framed by the two of the most dramatic events in recent Turkish history – the coup of 1980 with its brutal aftermath, and the attempted coup of 2016, the aftermath of which is still ongoing. Zana is living in Diyarbakir.Nuray Yildirim came to Norway from Turkey as a political refugee in 1998. She is another remarkable Kurdish woman, working at the Norwegian Directorate of Integration and Diversity (IMDi) on some of the most demanding challenges facing women, such as honor killings and forced marriage. She is also a writer, works on her Masters thesis on the participation of Kurdish women in political, and leads the western division of Norwegian PEN, based in Bergen.

Erdogan og det tyrkiske valget

Erdoan
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan

Valg på tyrkisk – skattestraffer, overgrep og mediekontroll

Idag, 1. november er det valg i Tyrkia, og det autoritære lederskapet strammer tøylene. Leder for en bølge av undertrykkelse er tidligere statsminister, nå president Recep Tayyip Erdogan. Hans underminering av ytringsfrihet og rettsikkerhet i landet skjer ikke bare ad hoc, men er nærmest kronisk både i omfang og form. Hans forhold til lov, orden og ansvar for de mest elementære menneskelige rettigheter er, for nordiske borgere, så ufattelig manipulerende og neglisjerende – og i tillegg utført i full offentlighet – at vi har vanskelig for å tro at det er sant. Og hans overgrep eskalerer.

Blant Erdogans virkemidler for å kvele opposisjon kan nevnes skattelegging av mediekonsern som ytrer seg kritisk til hans AK-parti, ofte med konkurs som konsekvens, avsetting av statsadvokater og politietterforskere som våger å ta i korrupsjonsanklagene mot ham, hans familie og kretsen rundt ham, ordre til medier om å kvitte seg med kritiske redaktører, ordre fra redaktører om å kvitte seg med kritiske journalister og slik kan vi fortsette. Nå foran valget lar han sitt politi raide TVstudioer som er kritiske mot AK-pariet, lar dem spraye personalet med tåregass i deres egne lokaler, arrestere dem og stenge studioene. Samtidig som han gir sine støttespillere frie tøyler er listen over ulovlige virkemidler skremmende lang.

Dette er mannen som ber NATO om krisemøte og får offisiell aksept for Tyrkias bombing av IS trass i at alle vet at det er kurderne og PKK som blir hovedmålene for hans angrep. Kurdiske styrker er som kjent de eneste som til dags dato har klart å påføre IS alvorlige nederlag på bakken. Hvor lenge kan Vesten la denne løgnhalsen og manipulatoren av en president få herje med våre mest elementære krav til ytringsfrihet og menneskerettigheter? Denne farlige mannen gjør oss alle medansvarlige. Slik kan vi rett og slett ikke ha det!

William Nygaard
Styreleder i Norsk PEN

Eugene Schoulgin
visepresident i PEN International

Hederspris til Eugene Schoulgin

Når vi her i Norge snakker om at det å være forfatter er et både ensomt og dårlig betalt yrke, bør vi huske på at det rundt om i verden er svært mange skribenter som prompte ville ha byttet med oss dersom de fikk sjansen. En mengde forfattere sitter i dag fengslet fordi de har ytret ting som har provosert myndighetene i landet der de bor. De er ofre for falske anklager, gjerne om terrorisme, påført dem av en kynisk maktelite som ikke tolererer kritikk, og gjemmes effektivt bort under elendige soningsforhold i kjølvannet av rettssaker som bare kan karakteriseres som rene farser. Dette er brutale overgrep satt i system, og knebler enhver antydning til den meningsutvekslingen som er forutsetningen for et levende demokrati. Den tyrkiske Nobelprisvinneren Orhan Pamuk skriver i essaysamlingen Andre farger at en manglende ytringsfrihet frarøver en nasjon dens identitet. Det er nedverdigende for mennesker å leve under slike forhold; man blir bare halve mennesker.

Et medlem i DnF som gjennom flere tiår har gjort en eksepsjonell innsats for ytringsfriheten verden over, er Eugene Schoulgin (f. 1941). Eugene er en smeltedigel av en mann. Han er svensk statsborger, og vokste opp i Norge, Italia og Frankrike, som sønn av den kjente norskrussiske maleren Alexander Schultz. Han tilbrakte store deler av sin barndom på pensjonater i Syd-Europa (dette var tidligere en ganske vanlig boform blant kunstnere), og han er høyst sannsynlig det eneste medlemmet av DnF som har hatt Pablo Picasso som leikekamerat, i tillegg til uforglemmelige møter med Matisse, Miro og Chagall. Eugene er utdannet klassisk arkeolog, og har studert klassiske språk og kunsthistorie ved universitetene i Uppsala og Stockholm. Han er også en betydelig prosaforfatter, og ble i 1985 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanenMinner om Mirella. Han kommer i 2014 med romanen Av en annen verden på Gyldendal.

Eugene har brukt mye av sin tid på å reise, særlig i Syd-Europa, men også i Øst-Europa, Tyrkia, Iran, Afghanistan og Pakistan. Hans mange og lange reiser i Afghanistan var medvirkende til at han og Elisabeth Eide bidro til å få startet afghansk PEN og etablert et Forfatternes Hus i Kabul for ti år siden.  De siste sju årene har han bodd i Istanbul.

Eugene har kanskje mer enn noen annen norsk skribent bidratt til å sette ytringsfrihet generelt, og fengslede forfattere spesielt, på den internasjonale dagsorden.  Som mangeårig medlem av Svensk PEN ledet han også deres Komité for Fengslede Forfattere på 1990-tallet.  I 2000 ble han valgt til å lede PEN Internationals Writers in Prison Committee, og deretter satt han i to perioder som PEN Internationals internasjonale sekretær, et verv som sorterer rett under organisasjonens president.  Schoulgin er nå honorær visepresident i PEN.

Schoulgins ytringsfrihetsengasjement er uten sidestykke i internasjonal sammenheng. Han har bidratt til å snu myndigheters holdninger, og sågar bidratt til å få skribenter ut av fengsel i blant annet Peru, Mexico, Sør-Korea og Afghanistan.  Han har opprettholdt et omfattende reiseprogram, også etter at han for en del år siden fikk konstatert en alvorlig sykdom.

Gjennom PEN-apparatet har Eugene vært instrumentell i arbeidet med å bygge solide, bærekraftige og selvstendige organisasjoner med fokus på ytringsfrihet uten innblanding fra myndigheter. De seinere årene er det særlig hans engasjement i Tyrkia som har vært tydeligst, det være seg gjennom tilstedeværelse under rettssaker, foredrag, appeller og avisartikler både i Norge og internasjonalt. Styret i DnF mener Eugene Schoulgins internasjonale ytringsfrihetsarbeid er unikt og ønsket derfor å tildele ham sin hederspris.

15. mars 2014

Støtt Snowden, delta på markering foran Stortinget 11.07 kl 12.00

Norsk PEN har mottatt svært mange hyggelige tilbakemeldinger, både fra medlemmer og fra ikke-medlemmer og kolleger i inn- og utland, på grunn av vårt engasjement i Snowden-saken.  Takk for det.

I samarbeid med Amnesty International Norge inviterer vi nå til en markering foran Stortinget på torsdag 11. juli kl 12.00.

Her er Eugene Schoulgins appell:

Norge, annerledeslandet. Er det ikke slik vi liker å tenke på oss selv? Mange av oss i alle fall. Det lille landet med de store ambisjonene. I globale sammenheng vil vi framstå som iherdige forsvarere av menneskerettighetene og i særdeleshet av den rettigheten som er nedfelt i FNs stadger som artikkel 19: Ytringsfriheten. Vi gir fredspriser til disidenter i Kina og Burma, vi roper opp om misforhold i en lang rekke land.

I møter med myndigheter som undertrykker ytringsfriheten framholder PEN bestandig at vi er like villige til å slå ned på brudd på denne friheten i våre egne samfunn. Ytringsfriheten er en av våre mest sårbare rettigheter, samtidig som den er forutsetning for de fleste andre.

Skal Norge framstå som et ledende land på dette området er det av vital betydelse – også for vår egen bevissthet – at vi oppfører oss redelig, konsekvent og i samsvar med disse idealene – OGSÅ – og kanskje ikke minst når de havner på kollisjonskurs med den s.k. realpolitikken.

Tillit og troverdighet er grunnsteinene i ethvert fungerende demokrati. Mister politikere og byråkrater den slår grunnmuren i deres legitimitet farlige sprekker.

Edward Snowden er den ferskeste representanten for en kategori mennesker som ytterst sett følger de moralske konsekvensene dommene i Nürenberg fastslo: Når makten begår alvorlige lovbrudd er det ingen unnskyldning for taushet at ordre er fulgt.

I en verden der forferdende mange av de prinsippene de s.k. frie statene har bygget på etter annen verdenskrig erroderer har wisselbloweren blitt stadig viktigere som avslører av den massive maktens spill med våre liv. I tilfellet Edward Snowden har UDI og regjeringen vist fram Norge som et lite land ikke annerledes enn alle andre som feigt sitter stille i båten og lar USA styre.

Det vi fordrer av våre styresmakter er at de oppfører seg i henhold til Norges renommé hjemme – og i verden forøvrig. At de i handling viser at de tar ytringsfriheten på alvor OGSÅ når denne truer mektige alliertes interesser.

Vi krever at Edward Snowdens sak blir skikkelig belyst og behandlet ikke avvist i panikk for mulige politiske konsekvenser. Vi ber igjen regjeringen bevilge Snowden midlertidig oppholdstillatese i Norge.

Eugene Schoulgin

Rettskandale i Tyrkia

Eugene Schoulgin observerte mandag (2. juli) rettsaken mot forleggeren Ragip Zarakolu og andre fengslede skribenter, journalister og menneskerettighetsforkjempere utenfor Istanbul, sammen med lederen for Den Internasjonale Forleggerforeningens (IPA) «freedom to publish committee», Bjørn Smith Simonsen, IPAS direktør for samme komite, Alexis Krikorian, underdirektør i PEN International, Sara Whyatt og Petek som er oversetterog deres guide.  Her er Schoulgins dramatiske brev til William Nygaard:

Kjære William,

Sara, Alexis, Bjørn Smith-Simonsen, Petek og jeg dro ut til byen Silivri,  en sjarmerende badeby like i nærheten av rettslokalene, søndag ettermiddag . Vi tilbrakte kvelden på en hygglig uterestaurant ved havnenog sov over på hotell der for ikke å få den lange turen til fengslet neste morgen. Allikevel holdt vi på å komme for sent til rettsaken som begynte kl.10:00 for de fleste veiene var blokkert av politiet. Til slutt fant vi et smutthull – men det hadde også 100-vis av andre funnet og hele området rundt fengslet  – som jo er en middelstor norsk by, du vet jo hvordan det ser ut! –  var proppet med folk og biler – samt tusenvis av politi og gendarmer. Lange ledd av kravallpoliti med gassmasker og pleksiglass foran ansiktet. Horder av demonstranter! Bannere og flagg,  slagord og digre fotos av kjente kurdiske helter (ingen av Öscalan). Kaos foran rettslokalet, men vi ble geleidet gjennom massene og fikk pressekort så vi kunne sitte inne hos dem.

Rettsaken begynte med at de kursiske anklagete igjen ikke fikk svare på kurdisk og så var sirkuset igang! Det viktigste – lange – innlegget kom fra en kvinnlig forsvarsadvokat ved navn Meral Deniz Bestas. Hun påpekte at Tyrkia var inne i reinspikka McCartyisme og at dette ikke var en kriminalsak, men en politisk sak der et lovlig politisk parti var de egentlige anklagete, mens det skulle vært tvert imot, det skulle ha vært dem som saksøkte retten. At hele rettsaken var en parodi på en rettsak og at politiets «etterforskning», på ordre fra regjeringen – hun ramset opp en rekke bevis på at dette var tilfelle, bevis som fikk til og med en garvet fyr som meg til å løfte et øyebryn, vel og merke av forferdelse over HVOR ille det står til med «rettstaten» Tyrkia – var en parodi på en etterforskning. Hun konkluderte med at denne domstolen ikke var behørig, at den eneste rettsinstansen som juridisk forsvarlig kunne føre denne saken videre var konstitusjonsdomstolen. Hun var rett og slett brilliant! Rene Fikret Ilkis-klasse på dama! Det var til og med tydelig for alle at dommerne var ganske fillerista! Ikke mye til pip i dem nei!

I salen satt 140 fengslete anklagete med Busra Ersenli i spissen. Ragip og ca. 20 til av dem som var anklaget, men ikke fengslet, satt i en boks for seg. Ca. 80 forsvarsadvokater, den internasjonale pressen, store deler av BDP-ledelsen, de fleste gamle kjenninger.  Så godt som alle mine venner fra forskjellige organisasjoner, Human Rights Watch (Emma), Heksinki Committee, representanter for de grønne i Tyskland og Frankrike. I pausen gikk samtalene på kokepunktet! Alle uten unntak var rystet – og så spredde nyheten seg: Det tyrkiske parlamentet hadde stemt igjennom en lov ved midnatt som forbød disse spesialdomstolene! M.a.o.: hele rettsaken var formelt sett ulovlig! Tror du det kommer til å forandre noe? Haa! Dette er Tyrkia!

Å jo, noe forandrer det nok! Nå er det internasjonale trykket viktigere enn noensinne. Tayyip er på rettrett for øyeblikket!

Jeg hadde ivret for at pressekonferansen inne i byen skulle gå av stabelen som idag, men det forslaget ble nedstemt av praktiske grunner og nå skulle den finne sted kl. 16:00 i samme lokaler der vi var 15 mars. Da vi kom tilbake til Peteks bil oppdaget vi at det hadde vært innbrudd i bilen. Bakruten var rett og slett fjernet. Bjørns koffert var stjålet med lap-top og mobil, billetter m.m. Saras og våre kofferter var brutt opp, alles laptoper var tatt, pass, billetter og mobiler. Jeg hadde ingen lap-top med meg og hadde mobilen i lommen, men hadde latt lommeboken med kredittkort og sertifikat bli igjen i kofferten fordi jeg engang ble frastjålet lommeboka under en annen rettsak. Med tanke på at hele området krydde av politi, at bilalarmen startet og at Sara hadde en betydelig sum euro i en konvolutt – de hadde tatt hennes identitetskort, men ikke pengene –  er det klare tegn på at dette ikke var vanlige innbruddstyver, men  tvert imot MIT. Petek kunne fortelle meg, i går kveld, at en slektning av henne, en pensjonert politisjef, sa det samme: Dette er etterretningspolitiets verk. I tillegg var det ingen andre biler som hadde hatt innbrudd! De har åpenbart fått informasjon om oss fra det hotellet i Silivri der vi overnattet og har kunnet identifisere bilen på den måten. Fy faen!

Timer i solsteiken – som nesten tok knekken på meg som helst ikke skal eksponere meg for sol – deretter ble det bestemt at de andre skulle dra til politihovedkontoret i Silivri for å anmelde innbruddet, mens jeg som bare hadde mistet lommeboka (som jeg allikevel aldri får se igjen) skulle følge med bussen med journalister inn til Istanbul for å representere samtlige på pressekonferansen. Hva skjer så tror du? Joda, på veien inn får disse tyrkiske journalistene ideen å stanse for å drikke te! Ingen forargelse hjalp, de bare lo av de få av oss som protesterte. I en halvtime satt de og sludret (de var på klassetur!) Deretter sneglet bussen seg videre, til den fikk motorstopp midt på motorveien! Der sto vi. Jeg var sammen med en journalist fra le Monde, og vi to klarte å praie en taxi og kom oss – én time forsinket – til pressekonferansen. Både Milliet, Hürriet, Cumhürriet, Radikal, Taraf og Saba var fremdeles til stede, men spørsmålene deres handlet mer om innbruddet i Peteks bil enn om det saken gjalt, nemlig den skandaløse rettsaken. Fikk i alle fall klemt fram mine synspunkter, kraftig forsterket av dagens opplevelser. «Du ga dem så øra flagret!» sa Zeynep Oral (du husker henne) etterpå. Hun var min oversetter. Jævelig flott dame forresten!

Den jeg synes avgjort mest synd på er Petek som dels fikk sin lap top med 150 sider manusoversettelse (uten backup) stjålet, dels sin bil ramponert!

Mye mer å fortelle, men nå skal jeg avsted på møter igjen. Både Alexis og Sara er her til i morgen. Selv drar jeg i morgen tidlig til Beirut.

Bare siste nytt fra AKP-fronten: Deres siste lovforslag lyder som følger: Om en kvine søker lege eller sykehus for å få vite om hun er gravid, og graviditet blir konstatert, har legen/sykehuset plikt til å informere hennes mann. Er kvinnen ikke gift må samme informasjon leveres til kvinnens far, er kvinnens far ikke i live skal informasjonen gå videre til familiens nærmeste mannlige medlem!  Hva syns du? Viser ikke dette at i Tayyips verden er kvinnen fremdeles mannens eiendom! Vakkert! Er det noen som fremdeles spør seg hvor Tyrkia er på vei?

Alt godt fra

Eugene

Eugene Schoulgin elected vice-president of PEN International

WORLD’S LEADING ADVOCATE FOR FREEDOM OF EXPRESSION CONDEMNS IRAN,
TAKES FORMAL ACTION AT CHINESE EMBASSY IN TOKYO,
ELECTS FIRST ASIAN INTERNATIONAL SECRETARY

More than 250 writers from several dozen countries, gathered in Tokyo for the 76th annual Congress of PEN International, expressed profound outrage at the sentencing yesterday of 35-year-old Iranian-Canadian blogger Hossein Derakhshan to 19.5 years in prison on charges that include ‘propagating against the regime’, ‘insulting religion’, spreading ‘anti-revolutionary’ propaganda and obscenity.

‘This outrageous sentence of a writer for the expression and transmission of his ideas is grossly unjust,’ said John Ralston Saul, President of PEN International. ‘This is the new totalitarianism. Instead of banning books, they are attempting to control the Internet; what became a mechanism for freedom in its early days is now under attack around the world.’

News of the sentence came as delegates from 86 PEN Centres around the world concluded their weeklong meeting, during which they considered both the relentless, escalating threats to freedom of expression in many forms and the essential role that the literatures and languages of the world play in sustaining our common humanity.

At the Foreign Correspondents’ Club in Tokyo, PEN International announced the delivery of a strongly worded statement to the Embassy of the People’s Republic of China in the Japanese capital. The statement expresses ‘alarm’, ‘concern’ and ‘shock’ over China’s status as one of the world’s most prolific jailers of writers and journalists, and decries the ‘arbitrary’ arrests they face; the use of ‘administrative detention, including the infamous «Re-education Through Labour» system to jail dissident writers for up to 3 years without due process’; escalating censorship; and the increasing persecution of Independent Chinese PEN Centre (ICPC) members Shi Tao and, most recently, Liu Xiaobo.

Liu’s case in particular was much discussed during the Congress. Currently serving a sentence of 11 years, he has come to symbolise China’s systemic repression of its people’s deep yearning for democratic freedoms to match the country’s economic liberalism. He is one of more than 40 writers serving sentences in China (including the Tibet, Xinjiang-Uighur and Inner Mongolia autonomous regions).

Mexico was also a topic of much concern. A state of undeclared war has festered there since 2006, in which more than 20,000 people – many of them journalists – have died as a result of the unchecked powers of drug cartels. ‘In Mexico, words such as «kidnapping», «torture» and «summary execution» have become commonplace, heard daily,’ said Saul, ‘and all these crimes go unpunished.’

In Iran, more than 40 writers, journalists and bloggers in addition to Derakhshan have been detained or face charges. ‘The extreme sentence handed to Derakhshan, in part for insults to Islam, is symptomatic of another great concern to PEN International,’ said Marian Botsford Fraser, Chair of PEN’s Writers in Prison Committee. ‘The right to criticise religion is a right equal to the right to practise one’s religion. When governments attempt to limit the rights of citizens, they are not seeking to protect faith or belief. They are seeking increased power over the citizenry.’

PEN International holds that legal restrictions on defamation would not only do little to foster mutual understanding and respect, but can also be used to stifle creative freedom as well as suppress minority views and religions.

Congress delegates also elected a new International Secretary, Takeaki Hori of Japan. Hori has sat on PEN International’s Board since 2004, and is the first person from Asia to take up this critical post within in the NGO.

‘This is a historic moment,’ said Saul. ‘and a statement of how international PEN International is. The vast majority of Centres are outside the West, which is a complete reversal from when the organisation was founded, and in its early years … We’re probably the oldest real NGO, but we’re constantly re-inventing ourselves.’

Hori concurred. ‘We have reached a stage where every Centre in every region now has a continuous connection to the mission of PEN International, not just in terms of new technology, but philosophically. PEN International is in the hands of our entire family. This is a symbolic transition to a truly globalised organisation.’

Appropriately, the Congress was held in Tokyo on the 75th anniversary of the Japan PEN Centre’s founding. Hori, a member of Japan PEN for over 25 years, claims a remarkably diverse background. Known as a writer on environmental issues, he is also a professor of social anthropology, journalist, founder of an offshore fishery and former vice president of the US-Japan Foundation, among many other roles.

In other developments within PEN International, members Philo Ikonya of Kenya, Lee Gil-won of South Korea and Tarik Günersel of Turkey were newly elected to the Board, and Haroon Siddiqui of Canada was re-elected for another three-year term.

PEN International celebrates literature and promotes freedom of expression. Founded in 1921, its global community of writers now spans more than 100 countries. PEN programmes, campaigns, events and publications connect writers and readers wherever they are in the world.

29th September 2011

Eugene Schoulgin ny visepresident i PEN International

WORLD’S LEADING ADVOCATE FOR FREEDOM OF EXPRESSION CONDEMNS IRAN,
TAKES FORMAL ACTION AT CHINESE EMBASSY IN TOKYO,
ELECTS FIRST ASIAN INTERNATIONAL SECRETARY

More than 250 writers from several dozen countries, gathered in Tokyo for the 76th annual Congress of PEN International, expressed profound outrage at the sentencing yesterday of 35-year-old Iranian-Canadian blogger Hossein Derakhshan to 19.5 years in prison on charges that include ‘propagating against the regime’, ‘insulting religion’, spreading ‘anti-revolutionary’ propaganda and obscenity.

‘This outrageous sentence of a writer for the expression and transmission of his ideas is grossly unjust,’ said John Ralston Saul, President of PEN International. ‘This is the new totalitarianism. Instead of banning books, they are attempting to control the Internet; what became a mechanism for freedom in its early days is now under attack around the world.’

News of the sentence came as delegates from 86 PEN Centres around the world concluded their weeklong meeting, during which they considered both the relentless, escalating threats to freedom of expression in many forms and the essential role that the literatures and languages of the world play in sustaining our common humanity.

At the Foreign Correspondents’ Club in Tokyo, PEN International announced the delivery of a strongly worded statement to the Embassy of the People’s Republic of China in the Japanese capital. The statement expresses ‘alarm’, ‘concern’ and ‘shock’ over China’s status as one of the world’s most prolific jailers of writers and journalists, and decries the ‘arbitrary’ arrests they face; the use of ‘administrative detention, including the infamous «Re-education Through Labour» system to jail dissident writers for up to 3 years without due process’; escalating censorship; and the increasing persecution of Independent Chinese PEN Centre (ICPC) members Shi Tao and, most recently, Liu Xiaobo.

Liu’s case in particular was much discussed during the Congress. Currently serving a sentence of 11 years, he has come to symbolise China’s systemic repression of its people’s deep yearning for democratic freedoms to match the country’s economic liberalism. He is one of more than 40 writers serving sentences in China (including the Tibet, Xinjiang-Uighur and Inner Mongolia autonomous regions).

Mexico was also a topic of much concern. A state of undeclared war has festered there since 2006, in which more than 20,000 people – many of them journalists – have died as a result of the unchecked powers of drug cartels. ‘In Mexico, words such as «kidnapping», «torture» and «summary execution» have become commonplace, heard daily,’ said Saul, ‘and all these crimes go unpunished.’

In Iran, more than 40 writers, journalists and bloggers in addition to Derakhshan have been detained or face charges. ‘The extreme sentence handed to Derakhshan, in part for insults to Islam, is symptomatic of another great concern to PEN International,’ said Marian Botsford Fraser, Chair of PEN’s Writers in Prison Committee. ‘The right to criticise religion is a right equal to the right to practise one’s religion. When governments attempt to limit the rights of citizens, they are not seeking to protect faith or belief. They are seeking increased power over the citizenry.’

PEN International holds that legal restrictions on defamation would not only do little to foster mutual understanding and respect, but can also be used to stifle creative freedom as well as suppress minority views and religions.

Congress delegates also elected a new International Secretary, Takeaki Hori of Japan. Hori has sat on PEN International’s Board since 2004, and is the first person from Asia to take up this critical post within in the NGO.

‘This is a historic moment,’ said Saul. ‘and a statement of how international PEN International is. The vast majority of Centres are outside the West, which is a complete reversal from when the organisation was founded, and in its early years … We’re probably the oldest real NGO, but we’re constantly re-inventing ourselves.’

Hori concurred. ‘We have reached a stage where every Centre in every region now has a continuous connection to the mission of PEN International, not just in terms of new technology, but philosophically. PEN International is in the hands of our entire family. This is a symbolic transition to a truly globalised organisation.’

Appropriately, the Congress was held in Tokyo on the 75th anniversary of the Japan PEN Centre’s founding. Hori, a member of Japan PEN for over 25 years, claims a remarkably diverse background. Known as a writer on environmental issues, he is also a professor of social anthropology, journalist, founder of an offshore fishery and former vice president of the US-Japan Foundation, among many other roles.

In other developments within PEN International, members Philo Ikonya of Kenya, Lee Gil-won of South Korea and Tarik Günersel of Turkey were newly elected to the Board, and Haroon Siddiqui of Canada was re-elected for another three-year term.

PEN International celebrates literature and promotes freedom of expression. Founded in 1921, its global community of writers now spans more than 100 countries. PEN programmes, campaigns, events and publications connect writers and readers wherever they are in the world.

International PENs kongress i Dakar, Senegal velger Eugene Schoulgin til ny, internasjonal sekretær

Dakar, Senegal 9. juli 2007

På International PENs 73. verdenskongress i Dakar i ettermiddag, ble den norske forfatterenEugene Schoulgin valgt til ny internasjonal sekretær i International PEN.  Som ny internasjonal sekretær vil Schoulgin fronte arbeidet med styrkingen av eksisterende og etableringen av ny PEN-sentere over hele verden.  I tillegg til å være PENs viktigste ansikt utad, vil han også bidra til å sikre organisasjonens økonomi og videreføre International PENs ytringsfrihetsarbeid.

Schoulgin er tidligere styremedlem i Norsk og International PEN og tidligere leder for International PENs Writers in Prison Committee.  Han har utgitt flere romaner og er oversatt til en rekke språk.  En av hans siste bøker kom på bestselgerlistene I Tyrkia.  Schoulgin er bosatt i Istanbul.