Vel blåst, høvding

kjellolaf jensen
Tidligere styreleder i Norsk PEN, Kjell Olaf Jensen, er død.

Oslo, 5. juli 2016

Norsk PEN sørger over tapet av vår tidligere leder, skribent, kritiker og oversetter Kjell Olaf Jensen. Jensen, som ledet Norsk PEN fra 1997 til 2007, døde søndag etter lang tids sykdom. Våre tanker går til hans kone Berit i denne tunge tiden.

Kjell Olaf Jensen var en aktiv og høyt elsket styreleder i Norsk PEN og ledet organisasjonen i en viktig periode da man etablerte et lite sekretariat i Menneskerettighetshuset i Oslo. Hans lavmælte humor, hans sterke rettferdighetssans og hans enorme hukommelse – han husket navn på kolleger og skribenter fra hele verden, og uansett hvor de kom fra uttalte han navnene deres korrekt – gjorde at han fikk mange venner i det internasjonale PEN-nettverket.

Jensen hadde magistergrad i litteraturvitenskap. Han var formann i Norsk Kritikerlag (1989-93) og nestleder i deres internasjonale organisasjon, Association Internationale des Critiques Littéraires (1989-93). Han var også styremedlem i Amnesty Norge i to perioder.

Kjell Olaf var en av frontfigurene i arbeidet med å etablere nye fribyer for forfulgte forfattere i Norge. Den første fribyen i Norge ble etablert i 1995 og Kjell Olaf bidro, i løpet av sin formannsperiode, til at stadig flere fribyer ble etablert.

Det kongelige hoff kunngjorde 22. april 2010 at kongen har utnevnt Jensen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans bidrag for det frie ord.» Det ble samtidig sagt at det ved beslutning om tildeling var «lagt vesentlig vekt på Jensens mangeårige arbeid og engasjement for ytringsfriheten.”

Etter at han gikk av som styreleder i Norsk PEN hadde han en spesialposisjon i styret som rådgiver. Kjell Olaf Jensen vil bli sterkt savnet.

Kjell Olaf Jensen appointed Officer of Royal Norwegian Order

PRESS RELEASE

His Majesty the King of Norway announced on 22. April that former president of Norwegian PEN, Kjell Olaf Jensen, has been appointed Officer of the Royal Norwegian Order of St.Olav for his contribution to the free word.

Mr. Jensen will receive the order during a ceremony at the House of Literature in Oslo on Tuesday, April 27th at 15.00 p.m.

Mr. Jensen may be reached at: k-o-jens@online.no

Tale til Kjell Olaf Jensen, mottager av Norsk PENs første ærespris

La meg først kom med en tilståelse. Det er ikke slik at Norsk PEN har følt et intenst behov for å dele ut en æresprispris, og deretter har sett seg om i egne rekker etter en verdig kandidat.
Det er omvendt. Det er slik at vi i mange år nå har hatt lyst til å gjøre ære på en som har gjort mer for denne organisasjonen enn noen andre. Og om det nå er slik at han ikke kan få Ossietzkyprisen, fordi han sitter for tett på beslutningsprosessen, her som i alle andre spørsmål som vedkommer PEN-klubben, ja så får vi heller innstifte en ny pris, så vi endelig kan få fortalt Kjell Olaf Jensen hvor mye vi setter pris på ham. At vi er klar over hvilken uvurderlig innsats han har nedlagt i det frie ords tjeneste. Og at PEN-klubben ikke ville vært i nærheten av hva den er i dag, uten hans intense og vedvarende tilstedeværelse, som en uutømmelig kunnskapsbrønn, som en lun og pålitelig samarbeidspartner, men først og fremst og mer enn noe annet: Som vår selvskrevne leder gjennom et tiår.
Det å arbeide sammen med, eller reise sammen med, eller bare være sammen med, eller – som noen få av oss har fått gleden av å oppleve – å dele vennskap med Kjell Olaf, innebærer ikke bare å få ta del i hans store kunnskap. Han er en samler av opplysninger som med nærmest nerdete begeistring legger navn, hendelser, ords betydning, romaners handlingsløp og alt mulig annet i velordnede skuffer i sitt ugredde hode. Herfra kan han når som helst trekke det frem, og med presis gjengivelse ned til siste circumflex dele det med verden. Hvilket han mer enn gjerne gjør.
Men å være i hans nærhet innebærer også å merke denne helt selvfølgelige utøvelsen av hva jeg vil kalle «mild autoritet». Man vet, før han har snakket, at nå kommer det noe verd å lytte til. Og når han gir et råd, hvilket han gjør med raus, men ikke påtrengende hånd, vet man at det er vel verd å følge.
Kjell Olafs arbeidskapasitet synes uutømmelig, bare overgått av hans engasjement. Jeg vet ingen om hvem termen «kjempende intellektuell» er så passende. En ting er hans aldri sviktende innsats for PEN-klubben, ikke bare den norske, men også den internasjonale. La meg smette inn her en hilsen fra siste verdenskongress, i Linz i Østerrike. Eller rettere sagt, en flom av hilsener, fra alle verdenshjørner, fra dine samarbeidspartnere og venner på fem kontinenter.
En annen ting, som det er umulig å la ligge unevnt, er hans arbeid med det internasjonale fribysystemet. Det er ingen overdrivelse å si at uten Kjell Olaf Jensen, er det mer enn tvilsomt om fribynettverket ville ha overlevd.
Det er ingen liten livsgjerning – å vite at det går forfattere rundt i verden som ikke ville ha levd uten en manns ustoppelige kamp mot internasjonale despoter og norsk byråkrati. Det er ingen liten ting å vite at det daglig utales og skrives ord som ikke ville fått lys eller luft, om det ikke var for en aldri hvilende vilje, en aldri sviktende strøm av mailer, telefoner, brev og innstendige oppfordringer fra et lite hvitt hus på Vålerenga.
Da PEN-klubben i fjor utga en antologi over norske fribyforfattere, var det – jeg hadde nær sagt ‘som vanlig’ – Kjell Olaf som gjorde mesteparten av arbeidet. Han samlet tekstene, han oversatte de fleste av dem, med sin sedvanlige blanding av presist språk og øre for tekstens poesi, OG: Han foreslo dens tittel.
Boken heter «De stemmeløses røst». Idet mailen med tittelforslaget tikket inn, visste jeg at nok en gang hadde Jensen truffet blink. Men også på en måte han selv er alt for beskjeden til å innse. De tre ordene oppsummerer presist den gjerning han har påtatt seg, og som han utfører med en stahet, en vilje og en arbeidsomhet som gjør at det er umulig å komme forbi ham.
Han vil gi stemmen tilbake til dem som er blitt den fratatt.
Kjell Olaf slåss med ord, men først og fremst slåss han for ord, for retten til å gi ordene luft, blekk, trykksverte. Vi vet alle at han lenge har måttet slåss også med sin egen kropp. At en del av kampen har handlet om noe så enkelt som å fylle lungene, for å gi ordene luft.
Kjære Kjell Olaf. Eller, med det kallnavn jeg har brukt på deg gjennom alle våre år i denne organisasjonen, og du skal vite at det er slett ikke bare spøkefullt ment: Kjære Høvding.
Vi trenger dine ord. Vi trenger deg. Og vi aner ikke hvordan vi kan si deg det ordentlig nok. Ta denne prisen som et lite forsøk på å få det sagt.

Anders Heger
leder, Norsk PEN

5-2006: Kjell Olaf Jensen: Pinar Selek – årets groveste rettsovergrep?

Pinar Selek – årets groveste rettsovergrep?
Av Kjell Olaf Jensen, leder, Norsk PEN.

9. juli 1998 skjedde det en eksplosjon i Krydderbasaren («Den egyptiske basaren») i Istanbul. Syv mennesker ble drept og 120 skadet. Den da 27-årige sosiologistudenten Pinar Selek ble tiltalt for å ha kastet bomben som forårsaket eksplosjonen. Som bevis fremla påtalemyndigheten en bombe som var funnet hjemme hos Pinar Selek, foruten at seks øyenvitner hadde sett henne kaste bomben i Krydderbasaren.

En ballistisk ekspert påviste i retten at påtalemyndigheten allerede tidligere hadde fremlagt den samme bomben (ikke en identisk bombe, men den fysisk samme bomben) som bevis i en annen rettssak mot en annen person. Dermed ble bomben trukket som bevis, men tiltalen mot Pinar Selek for å ha kastet den i Krydderbasaren ble opprettholdt.

Deretter forklarte samtlige seks «øyenvitner» i retten at de ikke hadde sett noe som helst. De hadde ikke engang vært til stede i Krydderbasaren 9. juli 1998. Men politiet hadde lovet dem «gull og grønne skoger» dersom de fortalte denne historien. Nå hadde imidlertid ikke politiet holdt dette løftet, og dermed ville heller ikke «øyenvitnene» holde sitt. Samtlige vitner ble frafalt, men tiltalen mot Pinar Selek, som bygget på det de ikke lenger hadde sett, ble opprettholdt.

Politiets egen bombeekspert Nuri Celik fastslo allerede på et tidlig stadium av etterforskningen at eksplosjonen i Krydderbasaren umulig kunne skyldes en bombe, bl.a. fordi det ikke fantes noe bombekrater. Senere etterforskningsrapporter tyder på at katastrofen skyldtes en gasslekkasje. Bombetiltalen mot Pinar Selek ble imidlertid opprettholdt.

17. mai 2006 kl.10.00 skal saken opp til doms i Istanbul. Pinar Selek er tiltalt for å ha forvoldt syv menneskers død og for å ha skadet 120 andre ved i et ikke-eksisterende bombeattentat å ha kastet en bombe som på det tidspunkt befant seg i politiets varetekt, i påsyn av seks øyenvitner som ikke var der. Fordi den tyrkiske straffeloven ble endret i 2003-04 som følge av press fra EU, krever ikke påtalemyndigheten lenger dødsstraff for Pinar Selek for denne ikke-eksisterende forbrytelsen, «bare» livsvarig fengsel. Og fengselet er det eneste som later til å eksistere i denne saken. Pluss påtalemyndigheten, statsadvokaten, med sin tiltale.

Den som husker Nobelprisvinneren Dario Fos teaterstykke «En anarkists tilfeldige død», vil nikke gjenkjennende. Alt en absurdistisk dramatiker har vært i stand til å pønske ut av groteske handlinger, har vært gjentatt av den tyrkiske påtalemyndigheten i saken mot Pinar Selek. Virkeligheten har til de grader innhentet kunsten; i dag er ingen ting for absurd til å kunne utspille seg for våre øyne. I Europas største by.

Den reelle grunnen til den både groteske og absurde tiltalen er sannsynligvis at Pinar Selek i 1990-årene skrev en sosiologisk avhandling bygget på intervjuer med anonymiserte PKK-avhoppere som levde i eksil rundt i Europa. Hun ble arrestert og grovt torturert, fordi politiet ville ha henne til å oppgi navn på intervjuobjektene. Som enhver god forsker nektet Pinar Selek å oppgi disse navnene. Til og med faren hennes ble arrestert, for at han skulle legge press på datteren, men som enhver god far nektet han. Politiet kom ingen vei og måtte løslate begge – Pinar Selek riktignok i sterkt redusert tilstand.

Siden har Pinar Selek arbeidet for å hjelpe prostituerte og gatebarn i Istanbul, noe som ikke akkurat blir sett på med blide øyne av myndigheter og rettsvesen i et land hvor den slags samfunnsrusk skal skyves under teppet, ikke trekkes frem i lyset og bistås. Det er så mangt som «ikke eksisterer» i Tyrkia.

Forresten: Ved påsketider ble Tyrkia-eksperten til den internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch, engelskmannen Jonathan Sugden, utvist fra Tyrkia fordi det ikke sto i hans visum at han hadde rett til å hjelpe sine medmennesker ved å forhøre seg om det tyrkiske politiets fremgangsmåter.

Tyrkia søker medlemskap i EU. Sterke krefter i landet gjør virkelig alt de kan for å slippe å komme i betraktning som EU-medlemmer. Selv fremtredende tyrkiske samfunnselementer – jurister, politikere og intellektuelle – erkjenner at de ikke vet hvem som sitter med den virkelige makten i dette landet. De snakker om «the deep society», noe som i dette tilfellet kanskje kan oversettes med «det egentlige samfunn». De vet ikke selv hvem som utgjør dette samfunnsskiktet, men det dreier seg i hvert fall om størstedelen av statsadvokat-skiktet, om en gruppe sterkt nasjonalistiske advokater og om store deler av (men ikke hele) militærapparatet. Om krefter som vil miste sin urimelige og groteske makt dersom Tyrkia blir medlem av EU, og som derfor gjør alt for å hindre noe så fryktelig.

Dette er i noen grad spekulasjoner, men EU kan ikke ha et medlemsland hvor man må spekulere over hvem som har makten. Og saken – og trusselen – mot Pinar Selek er ingen spekulasjon. Norsk PEN satser alt vi kan på å få Pinar Selek frifunnet på Norges nasjonaldag 17. mai 2006. Storbritannia og Nederland sender offisielle representanter for de respektive stater til å observere rettssaken, for å markere at dette er å gå langt over enhver strek. Vi håper vårt eget land vil gjøre det samme.

(En redigert utgave av denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten våren 2006)

12-2005: Kjell Olaf Jensen: Tyrkia – to skritt frem og tre tilbake

Tyrkia: To skritt frem og tre tilbake
av Kjell Olaf Jensen, leder, Norsk PEN

Søndag 20. november var det ytringsfrihetsforkjemperen Voltaires 311-årsdag. I Istanbul ble dagen markert i hagen utenfor den store symbolistiske lyrikeren Tevfik Fikrets hus ved Bosporos, som nå er museum. I kuling, regn og to varmegrader klarte man ved en kraftanstrengelse å tenne 311 lys på en stor kake, som deretter ble stykket opp til de 40-50 deltagerne i den store internasjonale ytringsfrihetskonferansen som ble arrangert inne i byen i dagene som fulgte.

Det var fjerde gang i løpet av en drøy tiårsperiode at denne konferansen fikk markere Voltaires fødselsdag, denne gang finansiert av Istanbuls overborgermester og borgermestrene i flere av de 32 kommunene som tilsammen utgjør Europas største by. At myndighetene i Istanbul således støtter opp om kampen for ytringsfrihet, er verd å merke seg.

Bomber og granater. 9. november ble det kastet en bombe inn i en bokhandel i den lille byen Semdinli, i tyrkisk Kurdistan – eller Sørøst-Anatolia som det heter offisielt. Som ved et mirakel ble bokhandleren halt frem fra ruinene, og som ved enda et mirakel ble bombekasterne halt ut av bilen sin av de tilstedeværende. De to mennene viste seg å være sersjanter i den militære etterretningen, som også var bilens eier. Mindre forunderlig er det at det snart oppsto en protestdemonstrasjon med 10 000 deltagere. Da kom hæren, og skjøt rett inn i folkemengden. Noen drepte ble det, men saken har ført til debatt i det politiske miljøet, og statsminister Erdogan har forsikret at de to sersjantene skal bli gjenstand for rettslig granskning. Hva som kommer ut av granskningen, er en annen sak. Seks britiske parlamentsmedlemmer bivånet tilfeldigvis episoden og erklærte seg så sjokkert at de ikke kunne begripe at dette landet noensinne kan ha ambisjoner om å bli medlem av EU.

Fredag 18. november skjedde det en ganske stor protestdemonstrasjon i samme forbindelse på Istiklal Caddesi, den populære gå- og trikkegaten i Istanbuls moderne sentrum. Ifølge skandinaviske øyenvitner gikk det fredelig for seg, helt til en bataljon politifolk dukket opp, pansret som Star Wars-krigere ifølge en tidligere borgermester i Uppsala. Politiet ga demonstrantene ordre om å spre seg. Tre menn trådte frem og begynte å forhandle med politiet. De ble slått ned med køller, sparket mens de lå på gaten, samlet opp og fraktet bort i en politibuss. Deretter tok politiet frem tåregassbeholderne, men da forlot våre skandinaviske hjemmelspersoner åstedet.

Vesteuropeiske flyktninger ønsket. Norsk PENs søsterorganisasjon, våre meget modige venner i Tyrkisk PEN, arbeider nå for å få Istanbul til å melde seg på det internasjonale nettverket av fribyer for forfulgte forfattere. Én hindring er selvfølgelig at Tyrkia ikke vil ta imot flyktninger østfra, mens landet gjerne er vertsland for flyktninger fra Vest-Europa. Det er bare så få av de sistnevnte …

Den som i ovenstående situasjonsbeskrivelser aner en ganske motsigelsesfylt virkelighet, har sett riktig. Som Norsk PENs styremedlem og Istanbul-kjenner Thorvald Steen sier, beveger virkeligheten i Tyrkia seg alltid i rykk og napp: To skritt frem og ett tilbake, to skritt frem og tre tilbake.

Mye tyder på at landet for øyeblikket er inne i «tre tilbake»-fasen. Rundt 60 forleggere, forfattere, redaktører og journalister er for tiden tiltalt for å ha brukt sin rett til ytringsfrihet. Særlig populær er paragraf 301 i den nye straffeloven, som foreskriver fengselsstraffer fra seks måneder til tre år for den som krenker: a) tyrkiskheten (hva det måtte være, definerer påtalemyndigheten til enhver tid fritt); b) Mustafa Kemal Atatürks minne; c) det tyrkiske militære; d) den tyrkiske regjering; e) den tyrkiske nasjonalforsamling; f) den tyrkiske republikk. Og det dreier seg vel å merke om meget lettkrenkede størrelser. Den verdenskjente forfatteren Orhan Pamuk krenket både a), b) og c) da han uttalte til en sveitsisk avis at 900 000 armenere ble drept i Tyrkia under første verdenskrig, og at 30 000 kurdere var blitt drept i samme land siden 1974. Rettssaken kommer opp i Istanbul 16. desember. Forleggeren Ragip Zarakolus rettssaker kom opp i Istanbul 20. september, 21. september, 16. oktober og 22. november (to saker, de samme som ble utsatt fra september). I rettssaken 16. oktober, hvor han var tiltalt for å ha krenket postene a-c ovenfor, ble han frifunnet fordi boken han hadde utgitt, var skrevet av en nålevende tyrkisk forfatter. Ifølge straffelovens paragraf 301 er det nemlig forfatteren som er ansvarlig for innholdet i en bok, ikke forleggeren. Med to unntak: Hvis forfatteren er utlending eller anonym og ikke kan trekkes for retten i Tyrkia, må forleggeren ta støyten. Men i denne rettssaken var boken altså skrevet av en tyrker, og statsadvokaten måtte tennerskjærende frafalle saken mot forlegger Zarakolu. I stedet anla han øyeblikkelig sak mot bokens forfatter. Denne saken kommer for retten i Istanbul 22. desember, og Norsk PEN vil være til stede for å mobilisere det internasjonale pressekorpset og vise den tyrkiske påtalemyndigheten at verden følger med. De to sakene mot Zarakolu 22. november ble utsatt på nytt, til 15. februar, i det ene tilfellet fordi statsadvokaten ba om en ny ekspertuttalelse i saken – bokens forfatter var riktignok tyrkisk, men avdød. Man rettsforfølger ikke lenger døde personer i Tyrkia, slik som da Zarakolus hustru og medforlegger for noen år siden ble dømt etter at hun var død av kreft. Dødsattesten var ikke bevis godt nok.

«Horder» av flyktninger. Orhan Pamuk er altså tiltalt for å ha hevdet at det skjedde en massakre på armenere i Tyrkia i 1915-16. En annen tyrker i Sveits hevdet for ikke så lenge siden at det ikke hadde skjedd noen slik massakre. Han ble stilt for retten i Sveits! (Og riktignok frifunnet.) Om man hamrer eller hamres …

Jeg har hilst på borgermestrene i noen av Istanbuls 32 kommuner, og de jeg har truffet, er strålende forkjempere for ytringsfriheten. Og de er representative for en stor del av Tyrkias intellektuelle, som altså vil gjøre Istanbul til friby for forfulgte forfattere. Samtidig sitter den iransk-kurdiske lyrikeren Ayaz Khoshyawashan i Kayseri, et par timer med buss fra Ankara, som flyktning med midlertidig oppholdstillatelse i Tyrkia. To ganger har de tyrkiske myndighetene forsøkt å få ham sendt tilbake til Iran, noe som etter alle solemerker vil være ensbetydende med en rask dødsdom. Begge ganger har Norsk PEN, med god hjelp fra FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) og den første gangen også det norske Utenriksdepartementet, klart å hindre tilbakesendelsen. Ayaz er nemlig invitert som fribyforfatter til Oslo, og han har fått godkjent flyktningestatus av UDI – han skulle ha vært her i begynnelsen av mars. Men tyrkiske myndigheter nekter å slippe ham ut av Tyrkia. De frykter at hvis de slipper utenlandske flyktninger videre til tredjeland, vil Tyrkia bli rammet av horder som ser landet som et greit transittland til Vesten. For øyeblikket sitter det seks flyktninger i Tyrkia med godkjent flyktningestatus i tredjeland. Ayaz er en av dem. Seks sterkt truede flyktninger som angivelig ville utgjøre en altfor stor fare for et land med 70 millioner mennesker dersom de ble sluppet ut. Under den siste rettssaken ble Ayaz til og med blankt frifunnet for tiltalen om å ha forfalsket sine reisedokumenter for å slippe inn i Tyrkia i første omgang. Ifølge den kjente forfatteren Mehmed Uzun og den nesten like kjente ytringsfrihetsforkjemperen Sanar Yurdatapan (det er han som arrangerer Voltaire-konferansene i Istanbul) har ikke tyrkiske myndigheter lenger noen lovlig grunn til å holde på Ayaz Khoshyawashan.

Atatürks adoptivdatter. 2. desember kommer saken mot Fatih Tas for retten i Istanbul. Fatih Tas er innehaver av forlaget Aram og har utgitt amerikaneren John Tirmans bok «War Booty: The Human Cost of American Arms Trade». Tiltalt for å ha krenket a), b) og f) fra listen ovenfor. Norsk PEN forsøker å sende en forlegger som observatør.

Hrant Dink, sjefredaktør for den armenskspråklige avisen «Agos» i Istanbul, har flere rettssaker gående, foruten at han allerede er dømt til seks måneders fengsel i en av dem, dommen gjort betinget fordi han var tidligere ustraffet. Både «Der Spiegel» i Tyskland og «L’Express» i Frankrike har slått hans historie(r) stort opp. Da Dink skrev at Kemal Atatürks adoptivdatter var en armensk pike, ble det folkeoppløp mot avisen, slik at redaksjonslokalene måtte barrikaderes. For normale mennesker vil vel det at Atatürk tok seg av en foreldreløs armensk pike, først og fremst virke sterkt rosverdig? Det er overflødig å si at Norsk PEN følger Hrant Dink nøye.

Men i Tyrkia kan ingen ta to skritt frem uten at staten straks stormer tre skritt tilbake. Ytringsfrihetseksperten Sanar Yurdatapan unnlater forresten sjelden å understreke at det ikke er noen som vet hvem den tyrkiske stat er. Det er ikke regjeringen eller nasjonalforsamlingen, det er muligens en del av de militære (men langt fra alle), og det er i hvert fall statsadvokatstanden. Dommerne har derimot ofte ambisjoner om å høre med til klassen av intellektuelle, og er derfor langt mer liberale – men de frykter statsadvokatene. I en tyrkisk rettssak sitter statsadvokaten sammen med dommeren på et opphøyet podium når tiltalte og forsvarerne kommer inn og inntar plassene nede på gulvet. Symbolikken er klar. Da Ragip Zarakolu møtte opp til sin rettssak 20. september, til det klokkeslettet da han var innkalt, fikk han forresten vite at nei, den rettssaken var jo nettopp blitt avholdt! Heldigvis hadde forsvarerne hans vært tidlig ute. Rettssakene tar sjelden mer enn en halv time. En gruppe advokater uttalte i Istanbul nå i november at de mistenker «noen» for å ha en hemmelig tyrkisk grunnlov, som bestemmer hvor langt bl.a. dommerne kan gå i sin «liberalitet». Ingen vet hvem som har den egentlige makten – en kjent (og bokstavelig talt livsfarlig) førrevolusjonær situasjon, som jeg kjenner igjen fra Tsjekkoslovakia våren 1989.

Og dette landet tror at ti års forhandlinger vil være tilstrekkelig for å oppnå medlemskap i EU?

Artikkelen ble trykket i Klassekampen 13.12.05

Fra ytringsfrihetens verden III: Tyrkia

Fra ytringsfrihetens verden III: Tyrkia

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

I noen land er det først og fremst forfattere som blir forfulgt, i andre journalister og i atter andre forleggere. I Tyrkia er rakryggethet forbundet med livsfare enten man er forfatter, journalist, redaktør eller forlegger.

Det er ikke nok å være død
Ayse Nur Zarakolu ledet forlaget Belge i 25 år, sammen med sin mann Ragip Zarakolu. Mer enn 30 ganger ble hun arrestert, fire ganger satt hun i fengsel. Flere ganger ble hun truet på livet, og forlaget ble forsøkt brent ned. I 1998 ble hun tildelt Den tyske bokhandlerforeningens meget høythengende fredspris på bokmessen i Frankfurt — men hun kunne ikke komme og motta prisen, for de tyrkiske myndighetene hadde inndratt passet hennes. I januar i år døde Ayse av kreft, og en hel liten verden av ytringsfrihetsforkjempere sørget over å ha mistet en av sine bæresøyler. Her er et e-postbrev hennes enkemann, som nå driver forlaget Belge i Istanbul alene, sendte Sara Whyatt i International P.E.N.s Komité for fengslede forfattere 28. mars:

Kjære Sara.

Først av alt vil jeg takke deg for artikkelen din om Ayse den 8. mars. Jeg er dypt rørt. Den 21. mars ble rettssaken avholdt, i tiltaltes fravær. Det så ut som en tekst av Kafka. Alle var der: anklageren, advokaten, dommerne, noen journalister og noen venner. Bare Ayse var ikke der. Tiltaltes plass sto tom. Men rettssaken fortsatte, fordi de ennå ikke hadde fått noen offisiell meddelelse om Ayses død fra registreringskontoret. Uten den kunne de ikke være sikre på at Ayse virkelig var borte. Derfor ble saken utsatt til 4. juni.
Vi sørger videre. Barnepiken (eller husholdersken) hjemme, vår kjære Kudret, døde i forrige uke. Hun var 68 år gammel. Etter 27 år var hun en nær venninne, som et medlem av familien. «Jeg kan ikke komme til dette hjemmet etter Ayse,» sa hun da Ayse ble kjørt på sykehuset. Og samme dag som Ayse ble lagt i jorden, ble Kudret kjørt på sykehuset.
Etter alt dette sa Sinan, sønnen min: «Alle kvinnene hjemme er døde.» Syklusen begynte med Ayses mor Lamia. Vi mistet henne i november 1999, etter et år med Alzheimer. Det var en veldig hard prosess for Ayse. Hun ville pleie henne selv. Lamia var en spontan feminist, med utdannelse i engelsk litteratur. Hun var ulønnet sekretær for en av Tyrkias betydeligste intellektuelle, Cemil Meric. Hun var blind. Ham kan jeg definere som Tyrkias Borges. De var inderlig glade i hverandre og arbeidet sammen i 20 år. Ayse ville så gjerne skrive en bok om moren sin.
Klokken seks i morges kom antiterrorpolitiet (seks mann) hjem til oss. De var høflige. De utførte en formell husransakelse. Men de tok med seg den eldste gutten min, på anklagerens ordre. Anklageskriftet tiltalte ham for den talen han holdt ved Ayses grav 30. januar, mot slutten av bisettelsen. Fordi han sa: «Jeg tror at dersom det blir bygget opp et fritt Kurdistan, og det tror jeg kommer til å skje, så vil Ayses navn bli gitt til en eller annen gate, plass eller by.» Det var så barnslig. Han var dypt beveget fordi det var kurdiske kvinner som bar kisten hennes ut på gravlunden. Det var første gang i Tyrkia at en kiste ble båret av kvinner. Ayse var ikke kurder. Men på grunn av hennes støtte til kurdernes rettigheter nærer de en dyp kjærlighet til henne. Akkurat som armenerne. Og andre.
Og slik fortsetter fortellingen.

    Din Ragip Zarakolu.

 

Forleggerne reagerer
Ayse Nur Zarakolu hadde utgitt bøker om temaer man helst ikke nevner i Tyrkia, hvis man vil holde seg utenfor det de av en eller annen grunn kaller «rettssystemet»: overgrepene mot kurderne, mot den tyrkiske venstresiden og folkemordet på armenerne for snart 90 år siden.

Hasan Öztoprak, som leder forlaget Gendas i Istanbul, sto tiltalt for de samme «forbrytelsene» den 20. juni. Han er heller ikke kurder, bare en modig og rettskaffen tyrkisk forlegger. Nå reagerte alt som kan krype og gå av forleggere og andre ytringsfrihetsforkjempere verden over. Jeg hadde selv æren — for det var en ære — av å være til stede i rettssalen og se og høre Hasan bli frifunnet, men bare fordi den boken han nå sto tiltalt for å ha utgitt, en samling intervjuer med den svensk-kurdiske forfatteren Mehmed Uzun, var kommet i et så lite opplag at den ikke utgjorde noen «fare».

Protestene samordnes
Rettssaken mot Hasan Öztoprak markerte begynnelsen på et mer formelt samarbeid mellom Norsk P.E.N./International P.E.N. og Den internasjonale forleggerforeningen i Genève, etter at betydelig støtte fra ikke minst Den norske forleggerforening har satt Norsk P.E.N. i stand til å være til stede ved enkelte slike rettssaker og bidra til å sikre retten til ytringsfrihet ved å gjøre tyrkiske — og andre — rettsmyndigheter oppmerksom på at de ikke fritt kan bryte hvilke internasjonale regler, konvensjoner og menneskerettigheter som helst uten at verden reagerer. Men det er grenser for hvor mange steder noen få mennesker kan være på én gang, og bare i 2001 ble det ført 456 rettssaker mot ytringsfriheten i Tyrkia alene, ifølge den tyrkiske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Foundation of Turkey.

Derfor er vi blitt enige med Den internasjonale forleggerforeningen om at motstanden må heves opp på et mer prinsipielt, internasjonalt nivå, i stedet for at man kjemper mer eller mindre usystematisk mot enkeltsaker. Den 16. og 17. september arrangerer således UNESCO en rundebordskonferanse i Istanbul, med en rekke kulturministere som skal diskutere kulturell variasjon. Den internasjonale forleggerforeningen er invitert som observatør, det samme er Norsk P.E.N., som også er bedt om å representere International P.E.N. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av konferansen. Og den siste politiske utviklingen i Tyrkia, med de mest sentrale og moderate regjeringsmedlemmenes avgang i protest, åpner plutselig alle muligheter, til det bedre eller til det om mulig enda verre.

For å kunne føre denne kampen for ytringsfriheten er vi avhengige av den norske offentlighetens støtte.

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 24. november 2001 forsvant Siamak Pourzand fra sin søsters hjem i Teheran, kort tid etter at hans kone, den kjente advokaten og forfatteren Merengiz Kar, hadde reist til USA for å få behandling for kreft. Naboer kunne fortelle at en gruppe mystiske menn hadde tatt ham med seg. Alt pekte i retning av det hemmelige politiet. Men i Oslo forsikret Irans ambassadør statssekretær Vidar Helgesen i Utenriksdepartementet om at myndighetene ikke kjente noe til Siamak Pourzands forsvinning.

En sprek, gammel hjertepasient
Siamak Pourzand er journalist og filmkritiker; på grunn av sin frittalenhet har han lenge vært en torn i øyet på sterke grupperinger innen de iranske myndigheter, akkurat som sin kone. På ettervinteren 2002 dukket han opp igjen — i fengsel. Omtrent samtidig fortalte den iranske Oslo-ambassadøren kulturminister Valgerd Svarstad Haugland at Pourzand slett ikke var arrestert på grunn av sin journalistiske virksomhet, men på grunn av sedelighetsforbrytelser. Denne linjen ble fulgt opp da en diplomat ved den iranske ambassaden kunne fortelle meg at Pourzand var dømt til åtte års fengsel, anklaget for voldtekt av ikke mindre enn åtte personer. Og vi ville vel ikke forsvare en massevoldtektsforbryter? spurte han da jeg likevel insisterte på å be om et møte med den iranske ambassadøren — en forespørsel jeg aldri har fått noe svar på, tross purringer.  (I parentes bemerket må vel åtte angivelige voldtekter sies å være ganske sprekt gjort av en 72 år gammel mann med livstruende hjertesvikt?)

Løgn
Senere har den norske Teheran-ambassaden fått vite at Siamak Pourzand er dømt til vekselvis åtte og elleve års fengsel, snart for samarbeid med den tidligere sjahens hemmelige politi og snart for sedelighetsforbrytelser, og at dommen er anket. Amnesty International har derimot fått opplyst at Pourzand har tilstått å ha mottatt pengesummer beregnet på ikke navngitte journalister og å ha «gitt viktige politiske og militære opplysninger» til persiskspråklige aviser utenfor Iran. Amnesty har også fått ubekreftede meldinger om at Pourzand er blitt presset til ikke å anke dommen.

Skal vi tro de iranske myndigheter, kjenner de altså ikke til Siamak Pourzands sak, samtidig som de har dømt den 72-årige hjertepasienten til vekselvis åtte og elleve års fengsel for snart voldtekt av åtte personer, snart å ha røpet politiske og militære opplysninger og snart å ha samarbeidet med sjahens hemmelige politi. Det er fysisk umulig at alt dette kan være sant; alt annet enn at det aller meste er bevisst og loddrett løgn, ville være en logisk absurditet og høre med i en surrealistisk virkelighet hvor i hvert fall de iranske myndigheter ville være de første til å påstå at de ikke befinner seg. I den virkeligheten hvor de fleste andre mennesker ferdes, er Pourzand en fredelig journalist og direktør for Teherans Kultursenter. I likhet med svært mange av hans landsmenn/kvinner har dette ført ham ut i en livstruende situasjon, påført ham av de myndigheter hvis plikt det tvert imot er å beskytte landets borgere.

Drept av sikkerhetsmyndighetene
I Stavanger sitter Mansour Koushan som kunstnerisk direktør for Teater Sølvberget, som i dag langt på vei er et koushansk familieforetagende, og som fribyforfatter: Stavanger er en av tre norske byer som har sluttet seg til det internasjonale fribysystemet for forfulgte forfattere (de to andre er Kristiansand og Oslo). Høsten 2001 ga han ut den interessante, lille romanen «Mørk måne». I desember 1998 kom Koushan til Oslo for å delta på et seminar, men ved ankomsten fikk han vite at fem av seks forfattere som hadde forsøkt å stifte en uavhengig forfatterforening i Iran, nettopp var skutt og drept i Teheran. Den eneste grunnen til at den sjette overlevde, var at han var på vei til et seminar i Oslo og het Mansour Koushan …

Det «alle» umiddelbart skjønte, er senere blitt bevist: Det var Departementet for statens sikkerhet som drepte de fem forfatterne. Noen nikkedukker er blitt straffet for forbrytelsen, men de reelle forbryterne sitter naturligvis høyere opp.

En kuriositet kan være min egen reaksjon den desemberdagen i 1998, da jeg så vidt hadde fått satt fra meg kofferten etter en utenlandsreise, og straks ble oppringt med beskjed om at seminaret var avlyst og kunne jeg spise lunsj med Koushan?

Hvordan konverserer man en mann man ikke har truffet før, som nettopp er kommet til et vilt fremmed land og har fått beskjed om at hans fem nærmeste venner og medarbeidere er myrdet og selvfølgelig er livredd for sin kone og sine to sønner, som han ikke ville kunne vende tilbake til?

Jeg fant raskt ut at «Stakkars deg, så forferdelig dette var»-teknikken neppe ville være helt adekvat, så jeg ga meg i stedet til å fortelle elefantvitser, til sterk og uforstilt desperasjon for forfatteren Abbas Shokri, som fungerte som tolk i de øyeblikkene da han ikke var altfor opptatt med å rive seg i håret. Men Koushan lysnet etter hvert, og jeg lærte mye om elefantvitsenes status i Irans litterære miljø. Å påstå at det løste noen problemer, ville likevel være overdrevet. Nå snakker Koushan Stavangerdialekt, vi er gode venner og fører andre samtaler om andre slags elefanter.

Våre forpliktelser
I Oslo sitter den kvinnelige fribyforfatteren Soudabeh Alishahi, som kommer med en novellesamling til høsten, og som sliter med norske utlendingsmyndigheter for å få besøk av sin syke sønn fra Teheran.

Norsk P.E.N. hadde en delegasjon i Iran våren 2001, som traff 42 forfattere, journalister, redaktører og forleggere i Teheran, Shiraz og Esfahan. Mange var trakassert — og mange andre fengslet — for en så grufull forbrytelse som å ha deltatt på en konferanse arrangert av Heinrich Böll-stiftelsen i Berlin i mai 2000. Delegasjonens rapport kan fåes ved henvendelse til Norsk P.E.N.

Dette landet ivrer deler av det norske næringslivet, ikke minst oljeselskapene, etter å inngå kontrakter med. Jeg synes ikke det er å vente for mye av norske firmaer at de i anstendighetens navn gjør sine iranske partnere oppmerksom på hvilke menneskerettighetslige normer og standarder vi forutsetter at våre venner og partnere overholder.

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Fra ytringsfrihetens verden — Hviterussland

Av Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 13. juni 2002 ble den hviterussiske avisen Narodnaja Voljas krav om å få opphevet en advarsel mot avisen fordi den angivelig hadde forbrutt seg mot den hviterussiske presselovens paragraf 5, avvist av Hviterusslands Økonomiske Høyesterett. Advarselen var utstedt av Informasjonsdepartementet, som selv skal ha blitt overrasket over sakens utfall.

Den uavhengige pressen kveles
Advarselen til Narodnaja Volja ble gitt fordi Informasjonsdepartementet mente avisen hadde angrepet president Aleksander Lukasjenkos angivelig eksisterende ære og verdighet ved å gjengi uttalelser fremsatt i Radio Libertys sending på hviterussisk. Å gjengi andres uttalelser er uttrykkelig tillatt ifølge den samme presselovens paragraf 47, og Hviterusslands Økonomiske Høyesterett har dessuten ingen myndighet til å vurdere om uttalelser i pressen er straffbare — slike vurderinger tilkommer utelukkende en straffedomstol. Ikke desto mindre hevdet dommeren at presselovens paragraf 47 bare fritar pressen for ansvar når denne gjengir uttalelser fremført om landets borgere, og disse uttalelsene gjaldt altså president Lukasjenko. Som formodentlig ikke er borger av Hviterussland?
I Hviterussland behøver ikke myndighetene å overholde de lovene de selv har vedtatt, og særlig ikke de lovene deres forgjengere har vedtatt. Narodnaja Volja er, med et opplag på 40 850 og fem utgaver i uken, landets største uavhengige avis, det vil si at den ikke er statseid, og dermed utgjør en trussel mot et monomant regime. Derfor må den knekkes. Måten det skal gjøres på, er ved å tilintetgjøre avisens økonomi — den vanlige straffen for lukasjenkisk fornærmelse er så skyhøye bøter at vedkommende avis går konkurs. Avgjørelsen den 13. juni var således bare første trinn i en lengre prosess som går sin gang.

En kontinuerlig fornærmet øvrighet
18. juni beslagla en domstol 5 millioner hviterussiske rubler fra avisens konto, som sikkerhet for erstatningskravene fra to dommere som følte seg fornærmet av en artikkel trykt i avisen 22. februar. Denne rettssaken skal begynne 29. juli, og pengene forblir beslaglagt til saken er over. 5 millioner rubler er bare 20 000 kroner, men i dette utfattige landet er summen tilstrekkelig til å gi avisen alvorlige problemer med å komme ut. Dessuten fører den tidligere lederen for Eksekutivkomiteen i landets hovedstad Minsk en sak mot den samme avisen, hvor han krever 11 millioner rubler i erstatning for atter andre fornærmelser.

20. juni ble sjefredaktør Viktor Ivasjkevitsj for en annen uavhengig avis, Rabotsjij, tiltalt for å ha baktalt og fornærmet president Lukasjenko, etter at han den 28. august i fjor trykket en artikkel hvor en av de mest populære fjernsynssåpene fra sovjettiden ble sitert i forbindelse med landets offentlige korrupsjon.

Pahonia-saken
24. juni ble sjefredaktør Nikolaj Markevitsj og journalist Pavel Mozjeiko i den uavhengige avisen Pahonia dømt av en straffedomstol for å ha begått nok en lukasjenkisk fornærmelse, denne gangen i forbindelse med valgkampen foran presidentvalget i september i fjor — et valg alle de utenlandske observatører var skjønt enige om brøt de aller fleste kjente regler for lovlige, demokratiske og rettferdige valg, samt en ganske tykk bunke av Hviterusslands egne lover. Det aller verste var at Pahonia hadde offentliggjort et anonymt dikt som visstnok kunne ha vært ment satirisk og rettet mot presidenten som altså ikke er borger av sitt eget land.

Straffen for avisens to medarbeidere ble henholdsvis to og et halvt og to års straffarbeid! Selv den hviterussiske opposisjonen, som er vant til det meste, var sjokkert. Og denne gangen reagerte også omverdenen. Blant de første som protesterte kraftig, var Den norske Helsingforskomité og Norsk P.E.N. i fellesskap; dernest fulgte i tur og orden International P.E.N., Europaparlamentet og OSSE. OSSEs ansvarlige for pressefrihet i medlemslandene, Freimut Duve, tok også opp saken mot Rabotsjijs sjefredaktør og tillot seg å anmode Hviterusslands statsledelse om å overholde FNs Konvensjon for politiske og sivile rettigheter, som landet har undertegnet på.

Medaljefaren
Det finnes, som man vil skjønne, ingen rettssikkerhet og ingen pressefrihet i Hviterussland. Og dette er å oppfatte bokstavelig. Myndighetene, med ikke-borger-presidenten i spissen, bryter sine egne lover fullstendig etter forgodtbefinnende, noe de kan gjøre fordi det ikke finnes noen sterk, reell opposisjon. Det finnes ingen samlende figur, intet parti med allmenn oppslutning. Og det finnes ingen bevissthet om enhetlig opptreden. Selv på en konferanse som nylig ble arrangert i fellesskap av UNESCO, Den hviterussiske forfatterforeningen og Hviterussisk P.E.N., endte de fleste seansene med at de fleste i salen sto og simultanskrek til hverandre, noe som forståelig nok drev simultantolkene til mild fortvilelse.

Hviterussland, som ble en selvstendig republikk da Sovjetunionen gikk i oppløsning, har så godt som aldri vært noen egen stat før, og nå gjør Lukasjenko alt han kan for å skyve landet inn i en union med Russland — en idé Jeltsin nok var litt mer begeistret for enn Putin.

Denne manien gir seg utslag i en underlig form for internasjonalisme, eller i hvert fall antinasjonalisme. Det tradisjonelle hviterussiske språk (som i beste fall var et minoritetsspråk) er forbudt. I stedet har man laget et kunstig språk som ligger mye nærmere russisk, men selv denne kaudervelsken forsøker man å undertrykke og holde nede. Russisk er tingen. De hviterussiske nasjonalsymbolene er forbudt. På ovennevnte konferanse i Minsk i juli ble jeg ufortjent nok tildelt en medalje av Hviterussisk P.E.N. På min vei gjennom byen etter seansen la mine følgesvenner merke til at et foruroligende antall mennesker (særlig unge menn med tvilsomt utseende, såsom dørvakter, politifolk, milits, soldater o.l.) skulte stygt på meg. Tilbake på hotellet så jeg i guideboken at det var forbudt å gå med hviterussiske farger på seg, noe medaljen min hadde. Mange er blitt arrestert for en så grufull forbrytelse, ifølge Lonely Planet. De gamle sovjetfargene og -symbolene er tingen, i dette Europas eneste gjenværende museum over Stalintiden (med forbehold for utbryterregimet i Moldavias opprørsregion Den Transdnjestriske Republikk — hørt om den?)

Man lever bokstavelig talt i fare hvor man går. For et land, og for en verden som avfinner seg med slike systemer!