Hva skjer i Myanmar?

Rapport fra opphold i Yangon, Myanmar for Norsk PEN, januar 2015

Myanmar i dag

Myanmar er inne i en rivende utvikling politisk, økonomisk og samfunnsmessig. I oktober 2015 er det valg, og det er svært vanskelig å forutsi hva slags politisk situasjon landet vil befinne seg i etter valget. De militære har forandret grunnloven så burmesere med barn med utenlandsk statsborgerskap ikke kan trå inn i presidentembetet, og dette rammer selvsagt Aung San Suu Kiy.

Samtidig er ytringsfriheten og den demokratiske prosessen folket nå opplever, såpass ny at mange er skeptiske og forsiktige, og synes det er vanskelig å tilpasse seg den nye situasjonen.

Dette landet som for bare to år siden var regnet som helt kontantbasert, har i dag minibanker på nesten hvert gatehjørne i Yangon. Tidligere var mobiltelefoner en sjeldenhet, når er hele Yangon teppebombet av Telenor-reklame.

Yangon er stort sett et mylder av boder som selger alt fra frukt og nudler til plakater av søte katter og mynter fra kolonitiden. Trafikken har de siste par årene eksplodert, med det trafikale kaoset som følger. Selv om Myanmar gikk over til høyrekjøring, har nær sagt hele bilparken fortsatt rattet på høyre side.

Yangon er tidvis en tidsreise, andre ganger en moderne asiatisk by med store voksesmerter. En ny, synlig overklasse har dessuten trådt fram, unge folk som oppsøker barer ikke ulike de vi finner andre steder i verden, og minner lite om de små ølhyttene langs veien der du må nyte drikken på plaststoler i småbarnsstørrelse under bølgeblikk.

Politiet og militæret er lite synlige i bybildet, utover de mange trafikkbetjentene som forsøker å dirigere den svulmende biltrafikken.

Bakgrunn

Denne rapporten er basert på samtaler med en lang rekke forfattere, poeter og skribenter, ledere for de forskjellige skribentorganisasjonene, men også forfattere som holder seg utenfor det tidvis litt uoversiktlige organisasjonslivet. I tillegg har jeg snakket med politikere på ministernivå, diplomater og journalister, foruten ungdom og burmesere i forskjellige yrker. Jeg var dessuten på pressekonferansen for en ny OECD-rapport om Myanmar og overvar en rekke arrangementer ved Litteraturfestivalen. Den norske Burmakomiteen og Hedda-stiftelsen var dessuten svært behjelpelige med lokal informasjon og kontakter. Jeg besøkte også en grunnskole halvannen times kjøring utenfor Yangon, foruten en musikkskole inne i Yangon. I tillegg fikk jeg omvisning i kontorene og studioene til TV-kanalen DVB (Democratic Voice of Burma), som tidligere sendte fra Norge. De er i dag den eneste kanalen i Myanmar som har ferske nyheter på timen hele dagen.

 

OECD-rapport

Under oppholdet ble det framlagt en ny OECD-rapport om Myanmar (Multi-dimensional Review of Myanmar). På pressekonferansen ble det fortalt at korrupsjon er den aller største utfordringen for de som vil drive forretningsvirksomhet og produksjon. På de neste plassene kommer manglende teknologi og dårlig tilgang på kontorlokaler. Dessuten viser det seg at bare 2,5% av alle lån i landet går til landbrukssektoren, som samtidig sysselsetter 2/3 av befolkningen. En gjennomsnittlig årslønn for en bonde ligger på 200 dollar.

Landet har få tradisjonelle kafeer, men en overveldende mengde små food and beverage companies, dvs. boder langs veiene der man kan få seg litt mat og noe å drikke. Ungdomsledigheten er på vei opp, og per i dag jobber 5,5 millioner burmesere utenlands (ca. 10% av befolkningen). OECD er dessuten bekymret for at landet bruker for lite av statsbudsjettet på utdanning.

Samtidig har landet mye som taler for at de kan gjøre det godt framover: naturressurser, beliggenhet og en ung befolkning (sistnevnte vil dog flate ut i 2030). Utstrakt modernisering og effektivisering skal bringe Myanmar inn i den moderne tid, i følge OECD.

 

Ytringsfrihet i Myanmar

Flere påpeker at Myanmar i dag trolig har bedre vilkår for ytringsfriheten enn enkelte andre land i regionen, som Thailand og Malaysia. Samtidig er det en utfordring å få hørt de nye stemmene. Det er for eksempel startet en rekke uavhengige aviser, men problemer med distribusjon og trykking, har gjort at mange av disse har blitt nedlagt eller sliter med økonomien. Det går bedre for en del av de nye, uavhengige radio- og TV-kanalene, og disse er svært populære. Burmesere utenfor byene bruker dessuten radio og TV som sine viktigste nyhetskilder, ikke aviser.

Et tegn på nye tider, var at en av de statlige TV-kanalene, Kanal 4, var mediesponsorer for Nobel Mynamar Literature Festival og dekket denne ved blant annet å direkteoverføre innleggene i Najonalteatrets hovedsal, inkludert spørsmål og tidvis kritiske innlegg fra salen. Og bare tanken på at en representant fra den norske Burmakomiteen skulle intervjues på statlig fjernsyn, ville vært helt utenkelig for bare to år siden. Men nå skjedde det.

Mange forfattere påpekte at den viktigste sensuren sitter i folks hoder. Mange tør fortsatt ikke ytre sin mening, rett og slett fordi følgene for slike ytringer kunne være fengsel eller andre represalier for bare svært kort tid siden. Mange opplevde også situasjonen i landet som ganske uavklart og usikker, siden ingen vet nøyaktig hvordan ytringsforholdene vil være etter valget i oktober.

Samtidig kunne temperaturen under festivalarrangementene være temmelig høy, med flere kritiske røster.

 

PEN Myanmar og forfatterne

PEN Myanmar ble stiftet i november 2013 og har i dag rundt 200 medlemmer. Det er mest forfattere og poeter blant medlemmene, nesten ingen journalister.

Det finnes flere forfatterforeninger i Myanmar i spennet fra tilhengere av det gamle regimet til kommunistene. I tillegg har det vært en rekke personkonflikter, og i stedet for å ta oppgjøret innad i foreningen, har man gått ut og laget sin egen forening. Inntrykket var dessuten at det er en slags rangstige blant de opposisjonelle forfatterne, på den ene siden de som var tydelige, kritiske stemmer og satt i fengsel for sine meninger, og på den andre siden meningsfeller som ikke sa like tydelig i fra og ikke opplevde store personlige omkostninger. Noen forfattere har dessuten valgt å holde seg helt utenfor alle forfatterforeninger, fordi alt veldig lett blir så politisk i landet.

PEN Myanmar har dessuten opplevd en del skepsis i Myanmar, fordi noen tror at foreningen er styrt fra utlandet. Samtidig virker det som de mest progressive og interessante litterære stemmene er medlemmer av denne foreningen.

Bokbransjen i Mynamar

Det finnes i dag en rekke forlag i Myanmar og det dukker stadig opp nye. Men i praksis er de mer publishere enn forlag med redaksjon og redaktøransvar. Det betyr at det i dag kommer ut en rekke bøker som overhodet ikke er bearbeidet redaksjonelt og ikke engang korrekturlest. En del etablerte forfattere påpekte at mange av bøkene knapt nok kan kalles litteratur.

Samtidig er visstnok det tradisjonelle litterære språket svært langt unna dagligtalen, noe som gjør at store deler av befolkningen har problemer med å komme seg gjennom en bok, selv om de kan lese. For analfabetisme er ikke blant landets største utfordringer.

Flere forfattere påpeker dessuten at avregningene fra forlagene nesten alltid er mangelfulle og det mistenkes stadig at det trykkes opp langt flere bøker enn forfatteren får oppgitt.

Det er et eget område med bokhandlere i Yangon, her er utvalget av nasjonal og engelskspråklig bøker relativt godt. Men flere forfattere påpeker at det var langt flere bokhandlere tidligere, og at mange har blitt nedlagt fordi husleiene i Yangon sentrum har eksplodert de siste årene. Mange mener de ville husleiene og eiendomsprisene er en boble, men enkelte steder i sentrum koster det i dag faktisk like mye å kjøpe eller leie et lokale som i New York. En del av de internasjonale organisasjonene har derfor flyttet ut av sentrum.

En annen stor utfordring er bokdistribusjonen rundt i landet. Denne foregår per i dag med post, er relativt dyr og svært upålitelig ordning. En forlagsmann gikk langt i påstå at myndighetene med vilje lagde vanskeligheter for bokdistribusjonen. Svært ofte opplever mottaker at pakkene er åpnet når de endelig kommer fram og at bøkene har blitt lest på veien, og slitte bøker er ikke lette å selge. Derfor sendes bøkene tilbake og forlaget må betale dobbel porto på dem, uten å få solgt en eneste bok.

Tidligere gikk det an å låne bøker mot et lite vederlag, et slags betalt bibliotek, men denne ordningen har visstnok nesten forsvunnet.

Noen forfattere påpekte at det nasjonale litteraturen er så uoversiktlig og uorganisert, at de vet mye mer om internasjonal litteratur, mange av dem leser mest på engelsk, blant annet et par forfattere som var midt i bind 3 av Knausgård. Mange av forfatterne livnærer seg dessuten som engelsklærere. De private engelskskolene har eksplodert de siste to årene, og nå har hver sidegate i byen sitt eget lille «engelskinstitutt».

 

Barne- og ungdomslitteratur i Myanmar

Det finnes lite barnelitteratur i Myanmar og ungdomslitteraturen er så og si ikke-eksisterende. Tradisjonelt skal barnelitteraturen ha en oppdragende effekt. Det vil si at moralen eller det religiøse budskapet er det viktigste, og så lager man en historie rundt dette. I dag finnes det knapt profilerte BU-forfattere i landet, og det meste som kommer ut er i hefteform med enkle tegninger. Dog har det dukket opp noen et par nyere forlag som spesialiserer seg på denne type litteratur, men det meste er likevel basert på gamle eventyr og sagn.

Forfatterne fortalte at det var mye som ville være helt uaktuelt å beskrive eller ta opp i BU-litteratur i Myanmar i dag, og få mente at denne litteraturen egnet seg til utfordrende temaer. Mange mente at koselige dyrehistorier med en god moral var så langt de ville strekke seg.

Noen av de unge studentene påpekte at den nasjonale litteraturen de hadde lest som barn var svært konservativ og hadde et stivt språk, de syntes rett og slett den var uinteressant, og hoppet rett til engelske bøker så fort de var gode nok i språket. Utvalget av nyere, amerikansk BU-litteratur var relativt godt i et par av bokhandlene.

Samtidig virket det som om interessen for å oppgradere dette feltet var til stede, blant forfattere, forlag og festivalledelse i Myanmar. Og det var et visst gehør for å tenke på historien før moralen, og muligens lage noe innen spenningssjangeren.

De fleste skoler har et svært begrenset eller ikke-eksisterende bibliotek, og bøkene var noe elevene kunne lese i på skolen, men ikke ta med seg hjem. Myndighetene har ikke prioritert BU-litteratur i skolen, men det finnes både forfattere og politikere som nå jobber for å bedre dette området. Samtidig er Myanmar et land med mange minoritetsspråk, og et foredrag om disse språkene resulterte i at noen lærere uttrykte frustrasjon over at de skulle være en del av skolehverdagen.

Nobel Myanmar Literature Festival

Dette var den første internasjonale litteraturfestivalen arrangert av lokaler krefter. Tidligere har det vært en liten internasjonal festival arrangert av en britisk dame, en festival det ikke var mulig å finne noe som var begeistret for, bortsett fra den britiske ambassadøren.

Selv om programmet kom sent på plass og det ble jobbet døgnet rundt de siste to dagene før åpningen, var festivalområdet kommet i imponerende stand lørdag morgen. Etter hilsener fra president Thein Sein, NLD-leder Aung San Suu Kiy og taler fra en rekke andre, ble festivalen åpnet til voldsom mediedekning. Hovedforedragene foregikk i nasjonalteatrets store sal, mens utenfor ble det avholdt debatter og opplesninger i tre store telt, foruten en lang, lang rekke boder med boksalg. Interessen for å få tak i bøker som tidligere var utilgjengelige var åpenbart stor. Festivalens merchandise var særlig populær, og mange av effektene forsvant allerede første dagen. Festivalledelsen forsøkte å holde oversikt over hvor mange som kom, ved å klebe et klistremerke på hver besøkende, men de gikk tomme for klistremerker allerede andre dag. Alle arrangementer var gratis.

Siden det var et Nobel-fokus på den første festivalen (det var usikkert om de kom til å fortsette med Nobel i navnet neste år), hadde festivalen i samarbeid med diverse forlag fått oversatt en lang rekke Nobelprisvinnere, til nå var rundt 100 bøker oversatt. Festivalen hadde også jobbet med å få tak i en eller to Nobelprisvinnere til festivalen, men var nok litt sent ute med forespørslene denne gangen.

Det var åpenbart at det kokte på sosiale medier (Facebook er meget stort i Myanmar) og i media ellers, så i løpet av de tre dagene festivalen varte, dukket det opp flere og flere folk. En vakt som hadde jobbet 24 år ved Nasjonalteatret fortalte at det aldri hadde vært noe i nærheten av så mange mennesker der tidligere.

På festivalkveldene var skuespill, sang og dans fra hovedscenen. Et av stykkene som ble framført, var et Moliere-tykke som hadde vært forbudt i 62 år, fordi burmesere gjorde stykket om til kritikk av styresmaktene. Denne gangen var det satt opp igjen – med forfattere, journalister og skribenter i alle rollene. Salen svarte med stormende jubel hver gang det ble sagt noe som kunne tolkes som kritikk eller latterliggjøring av de militæret.

PEN Norge stilte med foredrag om viktigheten av god barnelitteratur og en todagers workshop om å skrive for barn og unge, en workshop som var fullbooket. Det var likevel ikke noe program for barn under festivalen, og ingen skoleklasser på besøk. Men mange familier oppsøkte festivalområdet.

Selve festivalen ble rett og slett en stor suksess. Den dekket bredden av litteratur i Myanmar – fra det folkelige til det elitistiske – og tiltrakk seg et meget interessert publikum i alle aldre. Det eneste de mente at de gjorde feil, var å ikke selge øl på festivalområdet.

Se ellers vedlagt festivalprogram.

Litteraturhus i Yangon

Hedda-stiftelsen jobber med å opprette det første litteraturhuset i Asia i Yangon. En av utfordringene er de dyre husleiene i sentrum. Samtidig står en rekke flotte statlige bygg i sentrum tomme. Under oppholdet tilbød informasjonsministeren et mulig og godt egnet bygg i sentrum til formålet. Hedda-stiftelsen fikk samtidig alle forfatterorganisasjonene til å gå sammen om å støtte opprettelsen av et slik hus og det ble satt sammen et lokalt styre. Det er fortsatt temmelig langt fram, men i et land som er kjent for sitt tungrodde byråkrati, skjedde det mye i løpet av få dager under festivalen.

 

Oversettelser

Det finnes i dag ingen oversettelsesforening i Myanmar og oversettelsene som nå er gjort er etter sigende av svært variabel kvalitet. En del av Nobel-bøkene var dessuten oversettelser av kortversjoner av romanene. I løpet av oppholdet ble det fra norsk hold foreslått å bistå i arbeidet med å opprette en myanmarsk oversetterforenig, og det ble svært godt mottatt.

 

Arne Svingen, januar 2015

Norsk PEN i Iran – forsiktig optimisme

RAPPORT FRA NORSK PENs ANNEN DELEGASJONSREISE TIL IRAN,

11 – 20 OKTOBER 2014

 

1) Bakgrunn

2) Overordnet inntrykk

3) Ytringsfrihet

4) Menneskeretter

5) Minoriteter

6) Vedlegg

– Informanter – liste (unndratt publisering)

– UPR

– Legal system

1

Bakgrunn.

I 2001 foretok Norsk PEN en delegasjonsreise («fact finding mission») til Iran for å kartlegge ytringsfrihetens vilkår i landet, samt knytte kontakter med skribenter og menneskerettsaktivister. Reisen er dokumentert i rapporter til UD, Norsk og International PEN, samt fire større artikler i Aftenposten 3.-10. mai samme år. Årets delegasjon hadde som mål å følge opp denne reisen, studere utviklingen siden da, og vurdere utviklingen mht menneskeretter, ytringsfrihet og politisk frihet.

Delegasjonen bestod av Norsk PEN-medlemmene

Kari Vogt

Anders Heger

Ann-Magrit Austenå

Elisabet W. Middelthon

Delegasjonen hadde 15 møter med enkeltrepresentanter og institusjoner fra litteraturmiljø, forleggeri, film, menneskerettsjuss, akademia og minoritetsgrupperinger, i Teheran og Shiraz.

De enkelte respondenter er listet opp i vedlegg 1. Av hensyn til personlig sikkerhet ba flere respondenter om å bli anonymisert, og vedlegget bør ikke følge rapporten.

2

Overordnet inntrykk

Den politiske situasjonen i landet under delegasjonens besøk var preget – på alle nivåer – av to ting: En grunnleggende optimisme i kjølvannet etter Amadinejads fall og Rouhanis maktovertakelse. Og en avventende holdning i påvente av utfallet av atomforhandlingene med USA og eventuelle lettelser i de internasjonale sanksjonene. Utenrikspolitisk har landet fått en helt annen rolle i regionen som motvekt mot ISIS. Innenrikspolitisk er signalene fra det nye regimet preget av oppmykning, anti-korrupsjonstiltak og forsiktig demokratisering.

Enkelte understreket at få av de varslede endringene så langt hadde trådt i kraft, at den grunnleggende udemokratiske og menneskerettsfiendtlige strukturen uansett er (og vil fortsette å bli) uendret, og at mye av Rouhani-systemets demokratiske signaler kan leses som taktiske manøvre i forhandlingsspillet med USA og Vesten. Hertil kommer – som flere internasjonale MR-organisasjoner har påpekt – at på områder som eksekverte dødsdommer, praksis overfor homofile og enkelte andre ‘signalsaker’ har det vært liten faktisk fremgang å spore.

Det synes likevel klart at det foreligger en reelt endret stemning i landet, at ytringsfriheten og debattklimaet for opposisjonelle er bedret, samt at den generelle tillit til systemet er styrket. Generelt kan man si at alle informanter i større eller mindre grad ga utrykk for en forsiktig og avventende optimisme.

En annen, gjennomgående tendens var hvordan opposisjonelle og moderate krefter ga uttrykk for å være latt i stikken av vestlige regimekritikere. Det åpenbare eksempelet er sanksjonspolitikken, som i økonomisk henseende knapt rammer eliten, men setter den vanlige iraner langt tilbake. Men også politisk press og isolasjonsstrategi mot dagens regime oppleves som motivert av Vestens eget behov for markeringer, med liten eller negativ effekt for opposisjonen. Forfattere, forleggere, journalister og menneskerettsjurister delegasjonen var i kontakt med ga uavhengig av hverandre uttrykk for at vestlige menneskerettsgrupper og politikere ikke søkte kontakt med eller stimulerte iransk opposisjon, men tvert imot benyttet isolasjonisme som en politisk press-strategi. Dette etterlater iranske intellektuell opposisjon alene, og rammer den politiske eliten bare i liten grad. Derimot bidrar det effektivt til å styrke de reaksjonære krefter i samfunnet, som får bekreftet anti-vestlig retorikk.

3

Ytringsfrihet, litteratur og media

Delegasjonen hadde møter med flere forfattere og journalister, et forlag, en avis og en filmskaper. I tillegg ble den generelle ytringsfrihetssituasjonen berørt i de fleste øvrige samtaler med menneskerettsaktivister, advokater, etc.

Praktisk talt alle informanter la vekt på den positive utvikling som har skjedd siden regjeringsskiftet i 2013. Iran har et stort ytringsfrihetsproblem, landet befinner seg på 174 plass (av 179) på «World press freedom index », og har iflg. den internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen Article XIX og International PEN mer enn 30 journalister og bloggere fengslet. Alle medier er forhåndssensurert.

Trass i dette har landet en levende og høyst mangfoldig litteratur, et mangefasettert og moderne forleggeri og en rik avisflora, dog med relativt lave opplag i forhold til befolkningen. Den største avisen trykkes 350 tusen. (Altså omtrent som i Norge, i et land med 15 ganger så mange innbyggere.) Delegasjonen besøkte flere bokhandlere, med et stort utvalg bøker i alle genre. Tilgangen på både trykte og elektroniske medier er god. Internet er tungt sensurert, men alle informanter vektla hvor forholdsvis enkelt og ufarlig det er å komme rundt de elektroniske hindringer som er lagt for fri nettbruk og -kommunikasjon.

Både sensurreglementet og sensurinstitusjoner er opprettholdt og i bruk, etter samme retningslinjer som før regjeringsskiftet. Det har kommet politiske signaler om at regelverket skal endres, så langt har det ikke skjedd. En varslet ny presselov er ennå ikke lagt frem. Imidlertid kan det vanskelig herske tvil om at praksis, det vil si måten sensuren utøves på, er betydelig slakket siste år. I perioden under Ahmadinejad, som flere informanter omtalte som «de mørke årene», skjedde det en betydelig opphopning av bøker som ble stanset eller holdt tilbake i kulturdepartementet  En lang rekke av disse er nå frigitt for utgivelse, men systemet arbeider langsomt – det er en ‘kø’ av bøker fra denne perioden som venter på frigivelse. En enkeltforlegger av middels størrelse opplyste at han alene hadde mellom 70 og 80 bøker fra Ahmadinejad-perioden fremdeles liggende på vent. Både internasjonale oversettelser og persiskspråklig fag- og skjønnlitteratur opplever likevel at ting som tidligere aldri ville sluppet gjennom, nå passerer (det gjelder både moralske og politiske spørsmål), og at selve sensurprosessen går raskere og lettere. Spesifikt ble det nevnt at mens man tidligere opererte med anonyme tilbakemeldinger, har man nå en tilordnet ‘saksbehandler’. Dette åpner et rom for diskusjon, tilpassning og skjønn, som gjør det enklere å forhandle med sensurmyndighetene, noe som gjøres i betydelig grad.

Så langt det har vært mulig å fastslå, virker oppmykningen i sensurpraksis reell, ikke kosmetisk. For eksempel opplyses det at mens stengninger av aviser for kortere eller lengre tidsrom tidligere var dagligdags, har det i løpet av siste år kun skjedd meget få ganger, og da for korte tidsrom.

Under alle omstendigheter har det skjedd en reell og merkbar forbedring i befolkningens informasjonstilgang og –bruk, uavhengig av regimeskiftet, som en følge av den tekniske utvikling og sosiale medier.

Sensurprosessen, prosedyre:

Forhåndssensur av kulturelle uttrykk er naturlig nok en omstendelig prosess. I tillegg til de åpenbare begrensninger det legger på det kunstneriske uttrykk, legger alle stor vekt på den frustrasjonen det innebærer at kulturutvekslingen blir langsom og omstendelig – selve sensurprosessen av et enkelt bokmanuskript kan ta alt fra én måned til fem år . Normal behandlingstid har gått ned, også fordi sensuren nå slår ned på færre ting. På direkte spørsmål svarer forleggere at det vanligvis tar ‘noen måneder’ fra manuskriptet er sendt inn, til det foreligger svar fra departementet.

For bøker forløper prosessen etter følgende mønster:

–    Når forlaget er ferdig med redaksjonell behandling, sendes manuskriptet elektronisk over til

«kontoret for analyse» (Momayezi) med en adgangskode.

–    Etter at teksten er analysert og vurdert, både mht til overordnede spørsmål (emne, vinkel, etc)

og på detaljnivå (ordvalg, enkeltscener), gis en spesifisert tilbakemelding. Denne kan være alt fra ‘kan ikke utgis’, til ‘OK’

–    Bøker som nektes utgivelse får ingen begrunnelse, og beskjeden gis muntlig, dette umuliggjør anke og forhandlinger.

–    De fleste manuskripter vil imidlertid returneres med en spesifisert liste på alt fra 10 til over 100 punkter som må endres, eventuelt med sidehenvisninger til avsnitt som må strykes.

–    Forfatter og forlag behandler så manuskriptet på nytt, og dersom det er mulig, tilpasses det til å møte kravene fra departementet. Deretter sendes en ny versjon.

–    Denne prosessen gjentas flere ganger, til det evt foreligger et publiserbart, godkjent manuskript.

Film godkjennes etter omtrent samme retningslinjer. Imidlertid har iransk filmindustri betydelig statlig støtte, og godkjenningsprosessen er også av økonomisk art. Dette åpner også for en kreativ tilnærming under prosessen med ferdigstillelse av filmen, man skaffer seg aksept (og støtte) på et tidlig stadium, og tillemper manuskriptet etter hvert.

Aviser er i praksis ikke forhåndssensurert. En journalist gikk så langt som å si at ‘vi forholder oss ikke til sensuren lenger’, et utsagn som ikke rimer helt med andre inntrykk. Aviser kan imidlertid bli stengt dersom de krysser linjen for hva som kan sies, et tiltak som kan få dramatiske og uoversiktlige økonomiske følger. Dette betyr at pressen stort sett utøver nødvendig selvsensur. Vilkårene for journalistikk, ikke minst politisk journalistikk, er klart forbedret, først og fremst på det økonomiske området.

Sensur, innhold:

Ulikt mange regimer, er ikke sensurens viktigste arbeidsområder av politisk, men av religiøs/moralsk art. Disse områdene er imidlertid overlappende. All kritikk av tidligere og nåværende øverste leder er forbudt. Det er også strengt definert hvilke tiltaleformer som må brukes om øverste åndelige leder. Avvik fra dette medfører straffereaksjoner. Omtale av en del minoritetsspørsmål er strengt overvåket, konflikter mellom de forskjellige grupper kan ikke omtales, men problemer mellom minoriteter og storsamfunnet kan stort sett behandles. Forholdet mellom sunni- og shiamuslimer behandles ikke journalistisk , og politiske ytringer som kritiserer konstitusjonen er i praksis umulig. Likevel er det i dag relativ lav terskel for systemkritisk debatt i forhold til de foregående år. Under Amadinejad var politisk journalistikk om korrupsjon eller kritikk av den økonomiske politikken strengt forbudt, i dag er dette betydelig lettet.

Med små endringer svarer respondentene at de historiske vilkårene for ytringsfrihet i landet etter revolusjonen kan deles i fem faser:

–    Fra 1979 – ca 82 regnes som den frieste perioden, praktisk talt alt kunne diskuteres offentlig, usensurert

–    1983 – 90: Med Iran/Irak-krigen ble det innført streng papirrasjonering, hvilket førte til kontroll og utvelgelse av hva som kunne utgis, og la grunnlaget for dagens sensursystem

–    1990 – 2004: Under Rafsanjani og senere Khatami ble papirrestriksjonene opphevet, men sensuren beholdt, dog mildnet. En viss ytringsfrihet eksisterte.

–    2004 – 2013: Med Ahmadinejad innføres et strengt sensursystem, som i tillegg til politisk overvåkning, økonomisk korrupsjon og dårlige eller ikke-eksisterende juridisk beskyttelse, gjør perioden til den vanskeligste i Irans nyere historie.

–    Dagens situasjon, som er preget av avventende optimisme. Rouhanis maktovertakelse har først og fremst ført til et betydelig stemningsskifte, både i kulturlivet og maktapparatet, men har også ført til konkrete og målbare forbedringer.

Som eksempel på ting som omfattes av sensuren, nevnes utfordringer mot ‘moralske verdier’, kritikk eller diskusjon rundt ‘offisiell tolkning’ av islam, alt som har med seksuell omgang å gjøre, homofili, omtale av visse religiøse minoriteter (først og fremst den utsatte bahá’i-minoriteten) og enkelte politiske stridsområder.

Den ‘moralske’ sensuren rammer alle kunstneriske og journalistiske ytringsformer. En romanforfatter  uttrykte at «vi må la våre karakterer bli forelsket fra halsen og opp. Resten får leseren gjette seg til». Sensuren er detaljert, ofte til det komiske – i den godkjente utgaven av Ohram Pamuks «Det tause huset» måtte for eksempel setningen «hun hadde lekre ben», skrives om . Samtidig er dette fokuset på erotiske detaljer og enkeltformuleringer ofte til hinder for sensurmyndighetene til å forstå hva som ligger i teksten. «Dere vil ikke tro hva slags bøker vi klarer å få ut,» uttrykte en informant, «bare vi passer på formuleringsmåten». (Et slående eksempel her kan være «Lady Chatterley’s lover», som trass sitt åpenbart erotiske innhold er mulig å utgi, nettopp fordi språkføringen i boken er ‘anstendig’.)

Bøker av og om de fleste etniske minoritetsgrupper kan utgis, dog med klare restriksjoner. Kurderne, som har en ytterst vanskelig situasjon i dagens Iran, kan få bøker utgitt, men ikke dersom de har fokus på minoritetsaspektet og gruppens politiske stilling.

Som i alle systemer med restriksjoner på offentlige ytringer, er selvsensur en betydelig del av sensurbildet. Selv om det som omtales som «den røde linjen» (det man ikke kan skrive) er fluktuerende og i endring, hersker det en utbredt forståelse, både blant skrivende, lesende og sensurinstansene for omtrent hvor den går. Dette har også ført til at det har utviklet seg et slags kodespråk, der forfattere benytter seg av formuleringer som er innenfor det akseptable, men som betyr noe annet. Fordi dette systemet har vart en stund, kan de også være trygge på at leserne får med seg hva de egentlig snakker om. Står det «de nærmet seg hverandre» i en roman, betyr det at de hadde seksuell omgang, skriver en avis at en person «var svimmel» betyr det at han var beruset, etc. En informant ga uttrykk for at moderne samtidsprosa fra Iran inneholder så mye slikt kodet språk, at den vil bli vanskelig å forstå fullt ut i oversettelse for utenlandske lesere . Dette lett absurde systemet er så velutviklet og utbredt at det tas for gitt, og en setning som «de drakk mye te (kodeord for alkohol) og ble svimle før de nærmet seg hverandre», vil automatisk gi det rette meningsinnhold for en øvet leser. Også dette er imidlertid i endring. En forfatter ga som eksempel et tilfelle fra noen år tilbake der en scene med en kvinne som sang på en ungdomsfest, måtte korrigeres til at hun leste dikt av Hafez (fordi kvinner ikke skulle synge offentlig). Dette ville uten tvil passert i dag.  Hijabpåbud praktiseres fremdeles strengt, dog mindre rigid enn for bare få år tilbake.

Fra flere hold kom det innspill om at den isolasjonspolitikk Vesten fører mot Iran, rammer landets kulturelle opposisjon sterkt. Liberale krefter i medier og kunst føler seg isolert og med liten (ofte ingen) kontakt med naturlige samarbeidspartnere i utlandet. Det synes som om den politisk motiverte internasjonale demoniseringen av regimet i minst like stor grad rammer de kulturelle motkrefter, som opplever at systemets ‘hardlinere’ bruker vestlig anti-iransk propaganda som argument for å beholde et stramt grep om det offentlige debatt- og ytringsklima.  Dette beskrives ofte som en situasjon der interne opposisjonelle er fanget mellom barken og veden, i en skruestikke mellom regimets krav og omverdenens totale avvisning. Dette doble presset gjør det vanskeligere å arbeide med menneskerettigheter. Personer som reiser kritikk begrunnet i menneskerettigheter blir kritisert og sanksjonert fra hjemlige makthavere, begrunnet i at de løper vestlige interessers ærend og undergraver nasjonale institusjoner.4

Menneskeretter og juridiske rettigheter

Delegasjonen hadde møter med to fremtredende menneskerettsjurister, en praktiserende advokat, samt den nasjonale juristforeningen («Bar association») i Teheran, og i Shiraz den regionale foreningen i Fars-provinsen.

Grunnprinsippene i det juridiske regelverk, som danner rammen for menneskerettsarbeid innenfor systemet, er redegjort for i vedlegg 1 – «Iranian legal system and the BAR association». Som det fremgår av denne strukturen, hviler iransk juss på to – innbyrdes motstridende – prinsipper: En forholdsvis moderne rettskonstitusjon (en moderert utgave av konstitusjonen fra 1906, betydelig endret og tilpasset etter revolusjonen i -79), og shiamuslimsk tolkning av Sharia. Konkret nedfelt i passusen Shiite Sharia, the Main Source of Iranian Legal System Jurisprudence: In the Iranian legal system, where the existing laws do not cover a case before the court, or where the laws are not clear, or are contradictory or wherever it is lacking an applicable law, the court is obliged to refer to the valid sources of the Shiite law or the legal principles not incompatible with the Sharia. Som man forstår, åpner dette for et stort rettstomt rom, der det ofte er opp til den enkelte dommer om man vil se til lovene eller religionen i utøvelse av rettspraksis. Manglende kompetanse på moderne menneskerettstenkning og overdreven vekt på religiøse aspekter hos dommere er da også trukket fram av flere som et betydelig rettsproblem. Som en av dem  sier: «Vi prøver å kombinere et moderne samfunn med gammeldagse og religiøst funderte verdier, det går ikke, før eller senere vil drakten revne.»

Alle respondentene vektla at situasjonen nå er betydelig bedre enn tidligere. Rettsløse tilstander, som for eksempel «forsvinninger», hører fortiden til, fanger har rett til, og får, advokater – systemet virker, men på feil premisser. «Vi kan leve med uklare, selv dårlige, lover – men ikke med dårlige strukturer og dårlige dommere,»  sier en av de intervjuede. En annen uttrykker. «Et system der utfallet av en rettsprosess avgjøres av flaks og tilfeldigheter, er ikke en rettsstat.»  Utsagnet var knyttet til en dødsdomsak der valg av dommer, tidspunkt og rene tilfeldigheter avgjorde utfallet.

Problemene tilknyttet sivile rettigheter går med andre ord langs to akser; dels er selve strukturen i rettssystemet svak og inkonsistent, dels er praksis innenfor dette preget av tilfeldigheter og uforutsigbarhet. Som eksempel kan tas praksis rundt dødsdommer.

Iran har utstrakt bruk av eksekusjoner, for forbrytelser som drap, narkotikakriminalitet, voldtekt (først og fremst barnevoldtekt), spionasje eller det vage lovbruddet moharebeh,  «fiendskap mot Gud» .  Det er verd å merke seg at bruk av dødsstraff ikke har gått ned i takt med den generelle oppmykning og tilpassning til internasjonal standard som alle respondenter vektlegger i forbindelse med regimeskiftet siste år. Det har vært vanskelig å få konkrete tall, internasjonale organisasjoner opererer med mellom 140 – 160 eksekverte dødsdommer siden årsskiftet , et tall som ikke bestrides av våre kilder (på direkte spørsmål sier en at «vi kjenner ikke omfanget, men det er mer enn hundre»). Det høye tallet i 2014 forklares av enkelte med at det har «ligget over» dødsdommer siden Amahdinejad-regimet, i påvente av regjeringsskiftet. Trass i at spørsmålet om praktisering av dødsdommer er noe både reformvennlige og regimetro iranere oftest møter, er dette helt tydelig et ubehagelig tema de fleste jurister unnvek å svare på. Alle vi spurte henviste til at «vi har ikke tall» «det føres ikke statistikk», etc.    Det bør nevnes at dødsstraff nå faktisk er oppe til debatt i Iran, det er til og med to marjaer (høye religiøse autoriteter) som argumenterer offentlig mot dødsstraff.

Paradoksalt nok ligger handlingsrommet for menneskerettsjurister i slike saker vel så mye i lovenes religiøse som i deres konstitusjonelle aspekt: Islamsk rettspraksis krever ekstremt høy bevisbyrde for å veie opp de ytterliggående lovbestemmelser (som eksempel nevnes avhugging av hender for tyveri, en praksis det i teorien faktisk er mulig å gjennomføre under gjeldende lov, men som i praksis aldri vil forekomme). Ved å stadig trekke inn nye beviskrav, kan jurister spille på et ‘rimelig tvil’-aspekt. I tillegg åpner lovens ‘øye-for-øye’-paragrafer (med basis i Sharia) for at offerets representanter kan fravike krav om at overgriperen må dømmes til døden.

Alt dette gir jussen et visst spillerom, problemet – slik flere fremstiller det – er imidlertid at selve det grunnleggende systemet ikke er kompatibelt med basale menneskerettighetskrav. «Justisvesenet har (det religiøse) diktaturets struktur», som en kilde  uttrykker det, og utdyper: «det religiøse aspekt i loven trenger ikke nødvendigvis være et hinder, for det er ingenting i religionen som strider mot menneskerettsprinsipper. Men tolkningen av de sosiale og rettslige sider av islam er kidnappet av geistlige, først og fremst av makthensyn.»

Et annet aspekt, påpekt av flere, et at kvaliteten og den juridiske kompetansen i selve rettssystemet er for dårlig. En ting er den generelle brain drain som rammer alle områder i landets akademiske liv, juss inkludert, en annen ting at det gjennom mange år er blitt lagt vekt på religiøs og dogmatisk tenkning heller enn praktisk erfaring og evne til kritisk anvendelse av juridisk kunnskap ved utnevnelse av dommere.

Det er verd å merke seg at alle informanter, både innen institusjonene og åpent opposisjonelle, vektlegger at det har skjedd en reell og faktisk endring i praksis med hensyn til rettslige rettigheter. Det internasjonale press mot landet oppleves i liten grad som en støtte, tvert imot bidrar det til å isolere også systemets liberale krefter og gi ammunisjon til de reaksjonære elementer, som benytter isolasjonspolitikken og restriksjonene til å motarbeide dagens moderate reformpolitikk.

5

Minoriteter

Det er ikke offisielt anerkjent at minoriteter i Iran har problemer på grunn av systematisk diskriminering og undertrykkelse.

De to minoritetsgruppene som ble anerkjent å ha det svært vanskelig, er kurdere og bahaier. Begge grupper utsettes for systematisk trakassering, forfølgelse, fengsling og drap.

Andre minoriteter, som kristne konvertitter og homofile, utsettes for mer subtil og ikke- anerkjent undertrykkelse. Det offisielt oppfatning er at en avvikende tro eller seksuell legning er uproblematisk, så lenge du opptrer diskret og praktiserer ditt trosliv og seksualitet strengt privat. Flere kilder, blant dem også jurister og personer engasjert i menneskerettighetsspørsmål, hevdet at kristne konvertitter, medlemmer av kristne husmenigheter eller homofile, selv påførte seg problemer på grunn av egne handlinger/offentlig opptreden.

Religiøse minoriteter

Det offisielle synet på religiøse minoriteter er reflektert i grunnloven, som i første artikkel fastslår at Irans offisielle religion for evigheten er Shia-islam. Å konvertere til en annen religion blir regnet som apostasi (frafall fra religion) og er definert som en trussel mot islam og en islamsk statsorden. Unntatt er medlemmer av anerkjente, etnisk kristne religiøse minoriteter, zoroastere og jøder. Disse gruppene utsettes ikke for forfølgelse, men for systematisk diskriminering.

Medlemmer av anerkjente religiøse samfunn (kristne, jøder og zoroastere) har adgang til iranske universiteter og høgskoler, men ikke alle yrker er åpne for dem. Kristne kan for eksempel ikke praktisere kirurgi i Iran, fordi de er «urene». Statlige representanter og statsansatte må demonstrere lojalitet til republikken og statsreligionen (gozinesh-kriteriet). Noe som utestenger anerkjente religiøse minoriteter fra en rekke stillinger innen offentlig administrasjon.

Utøvelse av profesjonsyrker forutsetter lisens fra profesjonsorganisasjoner eller laug. Mange organisasjoner er under press fra sikkerhetsmyndighetene når de skal avgjøre hvem som kan få lisens og bli medlem av en profesjonsorganisasjon. Lisens for forretningsvirksomhet gis av lokale myndigheter og søkere blir bedt om å registrere seg med religiøs tilhørighet.

Største anerkjente kristne minoriteter i Iran:

Den armenske kirke

Den assyriske kirke

Den kaldeiske kirke

Den romersk katolske kirke

De etablerte, nasjonalt anerkjente ikke-muslimske trossamfunn i Iran er strengt etnisk definert og kan kun utøve gudstjenesteliv på egne språk; armensk, latin/italiensk, engelsk. Kirker med statlig lisens risikerer stengning og prester fengsles, dersom det blir rapportert at de holder gudstjenester på persisk eller utfører gudstjenestehandlinger overfor personer med muslimsk bakgrunn. Iranere, som per definisjon i grunnloven er shia-muslimer, har ikke tillatelse til å besøke kirker eller synagoger mens det pågår gudstjenestehandlinger i byggene. Utenom gudstjenester er slike bygg åpne for kulturelle besøk.

De religiøse lærestedene i Qom og i andre deler av Iran har full tilgang til andre religioners viktigste tekster, oversatt både til arabisk og persisk. Det er også mulig å finne kristne tekster og persiske oversettelser av Bibelen i iranske bokhandler. Blant disse er en fullstendig versjon av den katolske katekismen, oversatt til persisk i Qom i 2004.

Situasjonen for de kristne i Iran ble sammenliknet med situasjonen for pandaene i Kina; de er i ferd med å bli en beskyttet, utdøende raritet. Fordi de stadig blir færre, blir de registrerte, gamle, etniske kristne trossamfunn ikke sett som noen trussel

På veggen utenfor den armenske kirke varsler fortsatt skilt som forteller at dette er forbudt område for ikke-armenere. Men utenom gudstjenester, er det ikke lenger noe rigid vakthold. For noen år siden var det også skilt i vinduet i kristne matbutikker: «Bare for minoriteter»

I utlandet kan disse endringene bli oppfattet som større åpenhet overfor religiøse minoriteter. Blant medlemmer av minoritetene oppleves det som et fortvilende paradoks at de er blitt så få at de ikke lenger opplever noe press fra statlige myndigheter. I stedet oppleves det å være så få som et press i seg selv. Uansett hva de gjør, vet de at iranske myndigheter blir informert.  «Troende kristne kan ikke leve uten menighetsfellesskap. Dess færre vi blir, dess mer utrygge kjenner vi oss. Det er som en sakte død.»

Den armenske kirke er Irans største kristne minoritet og armenere har ett av fem seter for religiøse minoriteter i det iranske parlamentet. De øvrige fire setene er fordelt med ett til hver av zoroastere, jøder, assyrere og kaldeere. I og med at søndag er arbeidsdag i Iran, har den armenske kirke gjort fredag til ukens viktigste gudstjenestedag. Det holdes også messe på søndager, men her deltar i hovedsak pensjonister og andre som ikke må på arbeid. Den armenske kirke i Iran er underlagt biskopen i Cilicia i Libanon og har tre bispeseter; Teheran, Esfahan og iransk Aserbajdsjan. Armenske prester utdannes i Libanon.

Det pågikk en armensk kulturuke i Teheran de dagene vi var i byen og utenfor St. Sarkis-katedralen, fra 1970, var det salg av religiøse bøker og bøker om armensk historie og kultur. De fleste på armensk, men enkelte også på persisk. Det var flere bøker og dvd’er om det tyrkiske folkemord på armenere. Armenere i Iran har en egen forfatterforening.

Den katolske kirke har anerkjente forbindelser til iranske myndigheter og etablerte dialogmøter hvert annet år med ICRO, organisasjonen for islamsk kultur og relasjoner. Sacred Heart church og menighetsbygget til den katolske menigheten i Teheran er oppført på grunn eid av den katolske kirke. Iranske myndigheter har gitt tillatelse til at det gamle bygget kunne rives i 2011 og et nytt er nå under oppføring. Det nye bygget er planlagt innviet i 2015.

Konvertitter og husmenigheter

Det er ulovlig for iranske shia-muslimer å konvertere til kristen tro. Kristen forkynnelse og misjonsvirksomhet overfor muslimer og utenfor de anerkjente, etniske kristne trossamfunn i Iran, er forbudt. Tidligere kristne skoler og utdanningsinstitusjoner ble nasjonalisert etter revolusjonen og utenlandske lærere utvist i 1980.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange uregistrerte/ikke-anerkjente kristne trosfellesskap eller såkalte husmenigheter som finnes i Iran. Internasjonale kristne organisasjoner opererer med ulike størrelser på gruppen MBB-kristne i Iran (Muslim Background Believer). Tallene varierer mellom 250.000 og 500.000.

I følge iransk lov er apostasi, eller frafall fra statsreligionen, en alvorlig forbrytelse. Straffeloven fra 2013 åpner ikke lenger for dødsstraff for apostasi. Men på grunnlag av tradisjonell tolkning av sharia og juridiske utlegninger fra Ayatollah Khomeini, kan forbrytelser som defineres som moharebeh (fiendtlighet mot Gud) eller mofsed fel-arz (korrupsjon på jorden) straffes med døden. Representanter for advokatforeningen både i Teheran og Shiraz hevdet at det i de seinere år ikke offisielt er gjennomført henrettelser etter dom for apostasi. Men på grunn av sterkt varierende praktisering av lovverket og manglende offisiell statistikk over bruk av dødsstraff og gjennomførte henrettelser, er dette usikker informasjon. I en rapport fra FNs spesialrapportør om menneskerettigheter i Iran (august 2014) framgår det at «medlemmer av etniske minoriteter, i særdeleshet de som tar til orde for rettigheter for etnokulturelle, lingvistiske eller religiøse minoriteter, i større grad enn andre anklages for moharebeh eller mofsed fel-arz.»

Den iranske formen for religionsfrihet ble av en anerkjent religiøs leder definert som «freedom of cult – not of choice». Med forbud mot konvertering eller frafall fra islam, eksisterer ikke full religionsfrihet i Iran, som i den muslimske verden forøvrig.

Medlemmer av husmenigheter er utsatt for forfølgelse, trakassering og fengsling. Etniske iranere som velger å konvertere fra shia-islam til kristendom oppfattes å etablere en form for dobbel nasjonalitet. Noe som innebærer en sikkerhetsrisiko. Å forkynne tro på Jesus Kristus blir definert som å undergrave shia-staten. Kristne konvertitter kan bli utvist fra universitet og høgskoler. Medlemmer av husmenigheter kan miste jobben eller lisens for forretningsvirksomhet, dersom deres religiøse aktivitet blir kjent. Kort tid etter at Teherans tidligere borgermester, Mahmoud Ahmadinejad ble valgt til president i 2005, erklærte han som ett av sine politiske mål å «rive kristendom opp med roten i Iran».

En representant for den romersk katolske kirken i Iran har opplevd at en mann fra en husmenighet kom til ham og ba ham signere et dokument som beskrev hvordan katolske messer kunne holdes i private hjem. Den fortvilte husmenighetsrepresentanten ønsket slik å få den anerkjente katolske kirken som et beskyttende skjold over sin kristne forsamling.

Den jødiske flyktningeorganisasjonen HIAS bistår kristne iranere  med immigrasjon til USA. Etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran (1979 – 1981) har USA ikke hatt ambassade i Iran. USAs interesser er i Teheran ivaretatt ved den sveitsiske ambassade. HIAS’ flyktningkontor i Wien har siden 1983 hatt autorisasjon og finansiering fra US State Departement for å bistå iranske kristne i å søke visum og bosetting i USA. Offisielt kreves dåpsbevis og HIAS bistår ikke blandede etniske familier, konvertitter eller MBB’s.

Iranske konvertitter som søker asyl i Europa:

Alle kilder som kommenterte situasjonen for iranske konvertitter som søker beskyttelse i Europa, mente et flertall av konvertittene løy om sin situasjon i Iran eller sin konvertering til kristen tro. Noen mente iranere oppga konvertering for å få «et bedre liv i Europa». Andre viste til at det i mange husmenigheter er en forutsetning for å bli medlem at deltakelse i menighetslivet der ikke skulle brukes til å dra fra landet og søke beskyttelse.

Å konvertere er straffbart. Men dersom en ikke aktivt går ut og forteller at en tilhører en annen religion, vil en ikke oppleve problemer. Det er de som går ut for å fremme ikke-godkjente religiøse oppfatninger som vil bli straffet. I følge iransk lov driver de da en virksomhet som undergraver trygghet og stabilitet i landet.

Bahai:

Bahai-troen oppstod i Iran, men oppfattes som vranglære og frafall fra islam.  Bahaier opplever systematisk forfølgelse, fengsling, trakassering, tortur og drap. Flere juridiske kilder bekreftet at bahaier fengsles, fratas eiendom, forretningslisenser og idømmes dødsstraff. Mange advokater frykter for å involvere seg i bahai-saker, fordi det kan medføre sanksjoner fra myndighetene; som arrestasjon og fengsling. Advokater som har involvert seg i bahai-saker, har måttet flykte fra Iran. Unge fra bahai-familier nektes adgang til universiteter og andre høyere læresteder. Dersom det oppdages at registrerte studenter er kommer fra bahai-familier, blir de utvist fra høyere læresteder og familiene deres blir straffet. Bahaier er utestengt fra offentlige stilinger og blir ofte nektet lisens for å drive forretningsvirksomhet.

Kurdere:

De rundt fem millioner kurdere i Iran opplever systematisk undertrykkelse, diskriminering, forfølgelse, trakassering, fengsling og tortur. Bare det å være kurder blir sett som noe kriminelt, og kurdere er utestengt fra offentlige stillinger. Sunni-kurdere er særlig utsatt. Flere juridiske eksperter bekreftet at kurdere gjennomgående fikk dårligere advokatbistand enn andre. Mange advokater tør ikke ta saker for kurdere, av frykt for represalier fra myndighetene. Iranske myndigheter frykter at kurderne i Iran skal alliere seg med det forbudte kurdiske partiet PKK i Tyrkia og kjempe for uavhengighet for iranske kurdere. Kurdiske byer er under langt strengere overvåkning enn andre byer. Enkelte mente det var tre ganger så stor etterretningstjeneste i den kurdiske provinshovedstaden Sanandaj, som i ikke-kurdiske byer i andre deler av landet. Kurdere har blitt drept av folk fra etterretningstjenesten bare fordi de var kurdere. I ett tilfelle skal en ansatt i etterretningstjenesten ha drept rundt 300 kurdere før øverste åndelige leder Khamenei selv grep inn og fikk ugjerningsmannen hengt i august 2013.

Homofile:

Homofile ble av mange beskyldt for å svartmale sin situasjon i Iran. Flere – både i Teheran og Shiraz viste til at det var områder i begge byene hvor homofile møttes og at dette var godt kjent. Samtidig var det påtagelig at hver gang menn kommenterte homofiles situasjon i Iran, kom de uten unntak med en eller annen vittig kommentar på de homofiles bekostning. En indikasjon på at homofile aksepteres, men som blir sett på som «noen andre» det er viktig å markere avstand til.

I Shiraz ble vi fortalt at homofile kan skaffe seg en legeattest som fritar dem fra militæret. Noe som var ukjent for andre kilder.

Afghanske flyktninger

Norsk flyktninghjelp (NRC) regner det er 950.000 registrerte afghanske flyktninger i Iran. I tillegg er det mellom 1,5 og 3 millioner uregistrerte flyktninger/migranter fra Afghanistan i Iran. Flertallet av de afghanske flyktningene er hazara og shia-muslimer. NRC har arbeidet med yrkestrening for afghanske flyktninger i Iran siden 2011 og samarbeider med UNHCR og den internasjonale migrasjonsorganisasjonen IOM om frivillig retur og reintegrering av afghanske flyktninger i Afghanistan. NRC har imidlertid sett få eksempler på vellykket retur og reintegrering av afghanere til internflukt i Kabul, dersom de ikke på forhånd hadde nettverk der.

Uregistrerte migranter fra Afghanistan tar de tyngste jobbene på byggeplasser, veianlegg, som søppelryddere, bærere og i steinbrudd. Vi så afghanske arbeidere uten noen form for beskyttelse side ved side med iranske arbeidere iført hjelm i konstruksjonsstillaser og i veiarbeid i Teheran.

Årlig deporteres minst 200.000 illegale afghanske migranter tilbake til Afghanistan, uten at det demper strømmen av flyktninger som søker et bedre liv i Iran.

Få av de afghanske migrantene over 35 år kan lese og skrive. Iranske myndigheter har i høst vedtatt at alle barn, uavhengig av status har rett til gratis grunnskole i Iran. De enkle og dårlig utstyrte skolene som afghanske flyktninger selv hadde drevet er blitt forbudt. Registrerte flyktninger kan komme in på universiteter og religiøse læresteder, men de må veksle inn sin flyktningstatus i status som student. I det øyeblikket utdanningen er over, vil de da miste lovlig opphold, dersom de ikke får seg jobb i Iran.

Iranske myndigheter ønsker ikke at internasjonale organisasjoner som NRC skal gjennomføre kartlegging eller drive undersøkelser blant de afghanske flyktningene i Iran. Myndighetskontrollen over NRCs arbeid er streng. NRC har ikke tillatelse til å innlede samarbeid med nasjonale, iranske organisasjoner. Ikke engang et lunsjmøte med en iransk NGO kan avtales uten tillatelse fra iranske myndigheter.

[1] Reporters without borders, statistikk 2013, http://en.rsf.org/press-freedom-index-2013,1054.html

[1] Ershad – eg «ministerium for kultur og islamsk veiledning».

[1] Informant 9

[1] Informant 2

[1] Informantene 6 og 12

[1] Informant 9

[1] Informant 6

[1] Informant 7

[1] Informant

[1] Informant 13

[1] Se Amnesty international, «The death penalty in 2013», http://www.amnesty.org/en/death-penalty/death-sentences-and-executions-in-2013

[1] Vedlegg 2, s 1, samt http://www.amnesty.no/aktuelt/et-alvorlig-tilbakeslag. I andre sammenhenger har Amnesty operert med betydelig høyere tall, i en artikkel på NRK heter det at «Ifølge tall fra FN er mer enn 250 mennesker blitt henrettet i Iran siden starten av 2014» (http://www.nrk.no/verden/reyhaneh-jabbari-_26_-ble-henrettet-i-morges-1.12006353)

[1] Informant 4

Norsk PEN lanserer omfattende Tyrkiarapport

turkey reportTurkey: Freedom of Expression Under A Shadow

A Norwegian PEN Report

In November 2012, a delegation of writers from PEN International, the world association of writers, visited Istanbul and Ankara to raise long-standing concerns about the state of freedom of expression in Turkey.  During the visit, the writers met with Turkey’s then President Abdullah Gül. The discussion was frank. Among the topics raised were:  the large numbers of writers then in prison and on trial; the use of anti-terror legislation to stifle dissent; writers who had served years of untried detention; and suppression of the Internet. The meeting was amicable and Gül gave assurances that he was following the situation closely. He made an important observation, that he recognised that freedom of expression in his country was problematic, saying:  «There are many good things unfolding in Turkey, but these concerns cast a shadow over the progress we are achieving.»

In November 2014, the Norwegian PEN Centre is presenting a report which explores how the situation for freedom of expression has developed since the visit in 2012. It gives a time line of the tumultuous events of the  past two years including the Gezi  protests that broke out in May 2013; the corruption and wiretapping scandals that dominated the headlines in late 2013 and early 2014; the February 2014 judicial reforms that led to the release of several writers held for many years in pre-trial detention;  the tightening of controls on digital media that followed;  and the March local and August  Presidential elections.

The main part of the report gives space to the views of writers, NGO activists, journalists, publishers and students from across the political and religious spectrums who were interviewed for the report in early 2014 to find out how they saw the state of free expression in their country, giving voice to those who live under the free expression ‘shadow’.  They gave their opinions on questions including what, if anything, had been done to improve the state of affairs since November 2012? What was the impact of the intervening months’ political turmoil on people’s capacity to speak out? What were their hopes for the future?

The report concludes with a review of PEN’s concerns in 2012, using the time line of events, and the comments from interviewees, to make a comparison with the situation today. Findings include that the despite that the number of writers and journalists in prison has dropped from over 80 in 2012 to less than 20 today, the total number on trial remains unchanged as many of those freed are still on trial, and new trials have opened, notably on charges of defamation. Anti-terror legislation remains problematic for free expression, and there are a multitude of other laws that penalise free speech, as restrictions on the internet harden. Anxieties around self censorship and hate speech were also raised by interviewees.

The ‘shadow’ that places restraints on freedom of expression remains as critical a concern in November 2014, as it did two years earlier.

November 2014

Download report
Omtale i tyrkiske Hurriyet

Norwegian PEN launches comprehensive report on free expression in Turkey

Turkey: Freedom of Expression Under A Shadow

A Norwegian PEN Report

In November 2012, a delegation of writers from PEN International, the world association of writers, visited Istanbul and Ankara to raise long-standing concerns about the state of freedom of expression in Turkey.  During the visit, the writers met with Turkey’s then President Abdullah Gül. The discussion was frank. Among the topics raised were:  the large numbers of writers then in prison and on trial; the use of anti-terror legislation to stifle dissent; writers who had served years of untried detention; and suppression of the Internet. The meeting was amicable and Gül gave assurances that he was following the situation closely. He made an important observation, that he recognised that freedom of expression in his country was problematic, saying:  «There are many good things unfolding in Turkey, but these concerns cast a shadow over the progress we are achieving.«
In November 2014, the Norwegian PEN Centre is presenting a report which explores how the situation for freedom of expression has developed since the visit in 2012. It gives a time line of the tumultuous events of the  past two years including the Gezi  protests that broke out in May 2013; the corruption and wiretapping scandals that dominated the headlines in late 2013 and early 2014; the February 2014 judicial reforms that led to the release of several writers held for many years in pre-trial detention;  the tightening of controls on digital media that followed;  and the March local and August  Presidential elections.

The main part of the report gives space to the views of writers, NGO activists, journalists, publishers and students from across the political and religious spectrums who were interviewed for the report in early 2014 to find out how they saw the state of free expression in their country, giving voice to those who live under the free expression ‘shadow’.  They gave their opinions on questions including what, if anything, had been done to improve the state of affairs since November 2012? What was the impact of the intervening months’ political turmoil on people’s capacity to speak out? What were their hopes for the future?

The report concludes with a review of PEN’s concerns in 2012, using the time line of events, and the comments from interviewees, to make a comparison with the situation today. Findings include that the despite that the number of writers and journalists in prison has dropped from over 80 in 2012 to less than 20 today, the total number on trial remains unchanged as many of those freed are still on trial, and new trials have opened, notably on charges of defamation. Anti-terror legislation remains problematic for free expression, and there are a multitude of other laws that penalise free speech, as restrictions on the internet harden. Anxieties around self censorship and hate speech were also raised by interviewees.

The ‘shadow’ that places restraints on freedom of expression remains as critical a concern in November 2014, as it did two years earlier.

November 2014

Download report

Rapport fra PEN Internationals kongress i Bishkek, Kirgisistan

For første gang i historien vedtar PEN International en resolusjon der det fokuseres på de dramatiske endringene i verdens klima.  Initiativet kom fra Norsk PEN.

På PEN Internationals 80. verdenskongress i Bishkek, Kirgisistan, ble Norsk PENs forslag til en klimaresolusjon enstemmig vedtatt i slutten av forrige uke.  Med henvisning til PENs Charter peker teksten blant annet på det ansvaret verdens skribenter har for å advare mot alle slags farer og risikoer og retter en henstilling til alle verdens ledere om å arbeide for en bindende, global avtale for å stanse CO2-utslipp slik at den globale oppvarmingen begrenses til et nivå under det FNs klimapanel vurderer som truende.

Norsk PEN bidro også til etablering av en eritreisk ytringsfrihetssenter i eksil.  Fribyforfatteren i Bø i Telemark, Dessale B. Abraham, har arbeidet lenge for å etablere et eritreisk PEN-senter.  På kongressen presenterte PEN-leder William Nygaard det nye senteret og understreket at «Eritrea er et av de verste landene i verden når det gjelder ytringsfrihet og trenger umiddelbar hjelp fra det internasjonale samfunnet.»   Etter et personlig og gripende innlegg fra Dessale selv, der han fortalte om og viste bilder av de mange kollegene som var fengslet uten lov og dom eller «forsvunnet», ble Eritreisk PEN enstemmig innvotert som nytt senter i PEN International.

Norsk PEN leverte også forslag til en resolusjon om utviklingen i Aserbajdsjan, der myndighetene de siste månedene har fengslet en rekke skribenter og menneskerettighetsforkjempere, samtidig som landet har formannskapet i Europarådet.  Resolusjonen, som også ble enstemmig vedtatt, oppfordrer Europarådet til å «reagere formelt mot medlemsland der  myndighetene forfølger, trakasserer og fengsler representanter for det sivile samfunn, inklusive journalister og andre skribenter som samarbeider med rådet.»

Ellers er det verdt å merke seg at de russiske og ukrainske delegatene forente seg om resolusjoner i de respektive landene, og at det ble vedtatt en krass resolusjon mot overvåkning, på initiativ fra PEN/USA, og at det for første gang ble vedtatt en resolusjon som fordømte forfølgelse av seksuelle minoriteter.

Oslo, 7. oktober 2014

Nærmere informasjon:
Klimaresolusjonen m.v.: Nestleder Elisabeth Eide – 9953 8384.  Eide er tilgjengelig for intervjuer.
Aserbajdsjan: Generalsekretær Carl Morten Iversen – 926 88 023
Om PEN Eritrea: Dessale B.  Abraham 9695 8013

Les også Elisabeth Eide og William Nygaards kronikk.

De to resolusjonstekstene følger denne pressemeldingen:

CLIMATE CHANGE – AND THE MISSING VOICES OF FUTURE GENERATIONS

The Assembly of Delegates of PEN International, meeting at its 80th World Congress in
Bishkek, Kyrgyzstan 29 September- 2 October 2014

Recognizing the PEN charter, which states that that literature knows no frontiers and must remain common currency among people in spite of political or international upheavals, and recognizing that society has traditionally regarded its writers as beacons warning against all sorts of dangers and risks;

Reiterating also Article 7 of the PEN International Bled Manifesto which calls for the respect of the environment in order to create sustainable conditions for peace;

PEN International urges the global leaders to pay special attention to the risks posed by climate change. PEN also urges global leaders to pay special attention to risks posed by climate change, and also to writers and others advocating against activities harmful to the climate, who risk being oppressed by governments or corporates with vested interests.

The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) has in 2013 and 2014 submitted  its assessment report no 5 (AR5) informing the world with increased scientific certainty that anthropogenic climate change is a major threat. Increased global warming is expected, with subsequent melting of polar ice, increased floods and other extreme weather occurrences. The AR5 Working Group II indicates that climate change will affect the livelihood of people, through decreased agricultural production, decreased freshwater resources, increased poverty levels and a variety of other consequences. Furthermore the AR5 Working Group III predicts that climate changes will lead to more inhabitable areas and increased migration.
Whereas all science is linked to a degree of uncertainty, the IPCC consensus is now based on a higher level of certainty than previously. In addition, the precautionary principle has been unanimously adapted by most climate scientists and many politicians. Lack of serious and effective action implies that this principle is not being seriously considered.
For the first time, the IPCC reports also discuss ethical questions connected to anthropogenic climate changes. Working Group III underlines the moral responsibility shouldered by this earth’s population to take care of the resources needed by future generations, whose interests have to be expressed and taken care of by those who live now.
Climate change is a slow process, but people in poorer regions of the world are already affected, and future generations will be more severely affected than those of their parents and grandparents. This poses special challenges to global leaders, as these generations do not yet have a chance to voice their interests.

PEN international:
• Regards climate change as a major threat to future generations and urges communities all over the world to be concerned with these voices, yet unheard,
– Calls for an increasingly open debate on these issues, and for protection of those who write or speak out against harmful climate change
– Urges global leaders to work for a binding global agreement to curb CO2 emissions to limit future global warming to a level below what is considered threatening by IPCC scientists.
– Expresses its wishes for the Paris Summit in 2015 to adopt such an agreement in accordance with the precautionary principle to secure livelihoods for present and future generations.

Norwegian PEN, seconded by Ethiopia PEN and Turkey PEN
(Accepted, four abstentions)

_________________

In-session resolution on the Republic of Azerbaijan
Proposed by  Norwegian PEN

The Assembly of Delegates of PEN International, meeting at its 80th World Congress in Bishkek, Kyrgyzstan, 29th September to 2nd October 2014

The authorities of Azerbaijan have  accelerated their  crackdown on independent journalism and civil independent society by arresting – one after the other – key critics of the country’s leadership.  Journalists continue to suffer judicial harassment, threats and violence: PEN’s Writers in Prison Committee’s Case List for 2013 lists 26 cases of Azeri print journalists and writers imprisoned or otherwise harassed, many on trumped up and politically motivated criminal charges. The situation with regard to civil society is equally worrying: the bank accounts of more than a dozen NGOs are now blocked and their offices are being searched and equipment and files confiscated; several NGO-employees have been banned from travelling; some have fled the country and applied for asylum in neighbouring countries; others have stayed in Azerbaijan but live in hiding.

Most recently, in late July and early August 2014, the Azerbaijani government moved to arrest well-known and critical leaders of the civil society in the country: human rights defender Leyla Yunus; her husband – writer and academic Arif Yunus – who is the coordinator of the campaign “Sing for Democracy”; human rights defender Rasul Jafarov; and human rights lawyer Intigam Aliyev.

PEN International is  particular concerned about Leyla Yunus’ health whilst in detention. A diabetes sufferer, reports indicate that she has not been provided with adequate health care and her lawyers have alleged that she was beaten in detention on 23 September 2014.

On 21August 2014, Ilgar Nasibov, a journalist and human rights defender, was beaten unconscious in Nakhchivan, the capital of the autonomous western exclave of Azerbaijan. His wife, fellow journalist Malahat Nasibova, suspects the authorities.  An Azerbaijani exclave bordered by Armenia, Iran and Turkey, the Nakhchivan Autonomous Republic is notorious for violence against journalists.

All these arrests were carried out on similar charges of  inter alia tax evasion, illegal entrepreneurship and abuse of authority, in addition to treason charges which have been brought against Leyla Yunus and Aref Yunus.
The Council of Europe, of which Azerbaijan is the current chair, has done little in the face of this crackdown. One of the few free Azerbaijani free expression organisations, the Institute for Reporters Freedom and Safety (IRFS) said in a recent comment: “It is a usual and expected procedure at the Council of Europe that when human rights are attacked to issue a press statement condemning the attack. Unfortunately, we have not seen any strongly-worded statement since the crackdown has started. Independent journalists, rights defenders and activists across the country despair, feeling betrayed by the Council of Europe that chooses to neglect their own values as long as Azerbaijan contributes to its geopolitical agenda.”

The international community must use all measures to protect persecuted and imprisoned journalists and other human rights defenders . As chair of the Council of Europe, Azerbaijan has an even greater obligation to abide by its international obligations, stop  the persecution and repression of critical voices, and release all imprisoned writers and human rights defenders who have been jailed solely for exercising their right to free expression.

The United Nations Subcommittee on Prevention of Torture (SPT) on 14 September 2014 decided to suspend its visit to Azerbaijan due to obstructions it encountered in carrying out its mandate under the Optional Protocol to the Convention against Torture and other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (OPCAT), to which Azerbaijan is a state party.

The SPT-delegation was prevented from visiting several places where people are detained and was barred from completing its work at other sites, despite repeated attempts to do so and assurances of unrestricted access to all places of deprivation of liberty by Azerbaijani authorities.

As a result of these serious breaches of Azerbaijan’s obligations under the Optional Protocol, the delegation concluded that the integrity of its visit, scheduled to run from 8 to 17 September, had been compromised to such an extent that it had to be suspended.

PEN International calls upon the Government of Azerbaijan to:

•    Immediately and unconditionally release all journalists, other writers andhuman rights defenders imprisoned or detained solely for the peaceful exercise of their right to freedom of expression, including those held on politically motivated criminal charges;

•    End all persecution of journalists and writers and investigate attacks against them, bringing anyone found responsible to justice;

•    Invite the SPT-delegation back in order to complete its work without obstructions of any kind, in accordance with the Optional Protocol to the Convention against Torture and other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (OPCAT), to which Azerbaijan is a party

PEN International furthermore calls upon the international community to:

•    urgently react to the rapidly deteriorating situation in Azerbaijan, especially in relation to the crackdown on independent journalism and civil society; by requesting the immediate release and rehabilitation of all writers, human rights defenders and NGO-workers who are arbitrarily held.

The organization also calls upon the Council of Europe to:

•    take vigorous steps to react formally against member-countries  whose authorities persecute, harass and imprison civil society representatives including journalists and other writers who work in cooperation with the council.

«… aldri mer slippes løs …» – RAPPORT FRA seminar om justismord

Den 25. august arrangerte Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet og Norsk Pen et seminar om justismord under tittelen «… aldri mer slippes løs …».

Seminarets tittel henspiller på statsadvokat Dorenfeldts uttalelse om Fredrik Fasting Torgersen under rettsaken mot ham i 1958.

Dommen mot Torgersen fungerte som en rød tråd i seminaret. Gjennom en serie foredrag ble det gitt en grundig gjennomgang av fenomenet justismordet, og dets anatomi i et historisk, internasjonalt og vitenskapelig perspektiv.

Seminaret forsøkte å belyse mekanismene som tillater at uskyldige blir dømt, og de utfordringene en møter når man forsøker å bli renvasket.

Velkomsttale ved Bjørnson-Akademiets president, forfatter Knut Ødegård

Hva er et justismord, spurte Knut Ødegård i seminarets velkomsttale. Jo, det er et drap på Justitia, rettferdighetsgudinnen, og sannhet og rettferdighet dør, sier han. Bjørnstjerne Bjørnson som ga navn til akademiet var sterkt engasjert i sitt tids store justismord, Dreyfus-saken. Sånn sett ville han ha sett med blide øyne på et seminar om justismord, sa Ødegård, og ønsket velkommen til seminaret.

En alvorlig forbrytelse – en innføring i Torgersensaken ved professor Ståle Eskeland

Ståle Eskeland, professor ved institutt for offentlig rett, har brukt 17 år på å kjempe Fredrik Fasting Torgersens sak. Eskeland er en av de som har markert seg sterkest i denne tiden med sitt arbeid for å få Torgersens sak gjenopptatt. Hans foredrag var en introduksjon til dommen og en redegjørelse for hvor arbeidet står i dag. Han fortalte om sitt første grundige møte med Torgersens sak, da han for 17 år siden ble bedt om å gå gjennom bevisene og materialet knyttet til saken. Eskelands opprinnelige holdning, en holdning flere av dagens foredragsholdere delte med ham, var at Torgersen selvsagt måtte være skyldig, all den tid han var dømt av et av verdens mest solide rettsvesen. Da han gikk gjennom saken endret han imidlertid mening. “Alt var feil,” fortalte Eskeland. Hans utredning av saken viste systematisk feiltolkning fra aktoratets side. I følge Eskeland har Torgersen utvilsomt blitt utsatt for et justismord av et fiendtlig innstilt rettsvesen. På tross av at alle bevisene som felte Torgersen har blitt betydelig svekket eller undergravet totalt, har ingen av begjæringene om gjenopptagelse blitt etterfulgt. Dette er en forlengelse av det opprinnelige justismordet, ifølge Eskeland.

Wrongful Convictions and the Rise of the Innocence Movement ved professor Keith Findley, The Innocence Network, USA

Keith Findley underviser i strafferett ved University of Wisconsin Law School og er president i The Innocence Network. Dette er et internasjonalt nettverk som jobber med å få gjenopptatt saker der det er grunn til å tro at den dømte er uskyldig. Findleys foredrag gikk gjennom mekanismene bak justismord. Gjennom arbeidet med Innocence Network har det blitt tydelig at selv tilsynelatende vanntette bevis kan være feilaktige og føre til justismord. En høy andel av sakene der nettverket har bidratt til renvaskelse skyldes bruken av DNA. I disse sakene går en del ting igjen, fortalte Findley. I 79 % av sakene har et øyenvitne tatt feil. I 60 % har den øvrige rettsmedisinen ført til feil konklusjoner. I mellom 15 og 24 % av sakene har den dømte, under press, tilstått en forbrytelse vedkommende ikke har begått. Det forekommer også regelrett juks i domstolene samtidig som de siktede ofte ikke tilbys tilstrekkelig rettshjelp. Lærdommen, forklarte Findley, er at muligheten for uskyld er til stede i selv de mest usannsynlige tilfeller. Feilene rettsvesenet gjør i USA, der Findley arbeider, er heller ikke unike for landet. De samme feilene gjøres i Norge, forteller professoren. Fenomenet som gjør at aktoratet følger en blindgate og henger seg opp i feil mistenkte kaller Findley “tunnelsyn.” Når man retter oppmerksomheten mot kun en mistenkt vil man lett kunne justere bevisene til å passe et bestemt narrativ, særlig når man selv er overbevist om at mistenkte rent faktisk må være skyldig, forteller Findley. Problemet ligger i stor grad også hos rettsmedisinen, forklarer han. Det som på engelsk kalles “forensic science” er, med unntak av, DNA-testing, svært lite vitenskapelig. Allikevel får sakkyndige i forskjellige disipliner stor faglig tyngde og troverdighet, til tross for at det finnes lite forskning som underbygger metodene, og ofte er intern uenighet på feltet.

Torgersensaken – argumenter for og imot gjenopptakelse ved professor Alf Petter Høgberg

Alf Petter Høgberg er professor ved Institutt for offentlig rett (UiO). Hans foredrag tok for seg diskursen rundt Torgersen-saken. Høgberg belyste måten man argumenterer på. Er det slik at man kan mene han er uskyldig og allikevel si dommen i 1958 var riktig? Med en gjennomgang av de sentrale argumentene som taler for og imot skyld viste Høgberg hvordan man på de forskjellige sidene av saken kan høre nøyaktig samme utgreiing og allikevel komme til diametralt motsatte konklusjoner. Det er mange overbevisende argumenter for at Torgersen ikke er skyldig, men det er ikke et spørsmål om skyld så mye som det er et spørsmål om disse argumentene er tilstrekkelige til å få saken gjenopptatt i henhold til loven, mener Høgberg. Måten man har argumentert på, og som man argumenterer på fortsatt har preget saken. Dersom man ønsker å få Torgersen frikjent, forteller Høgberg, kan man gjerne argumentere for at han er uskyldig. Dette fører imidlertid i seg selv ikke til noen løsning. Det er langt mer relevant å spørre hvorvidt Torgersen sak faktisk oppfyller kravene i loven, og jobbe for å bevise at den eventuelt gjør dette.

The Norwegian Criminal Cases Review Commission: In what sense is it independent and how does this impact on applicants who may be innocent? ved Dr. Michael Naughton, Reader in sociology and Law, University of Bristol Law School:

Naughtons foredrag tok for seg den britiske Criminal Cases Review Commission (CCRC), modellen for den norske gjenopptakelseskommisjonen. Problemet er, ifølge Naughton, at kommisjonene, den britiske og den norske, er bundet av et sett med regler de må jobbe innenfor. Hovedutfordringen er at en sak må oppfylle et sett kriterier for å kunne gjenopptas. En ny tolkning av bevisene, som i Torgersens sak, vil ikke være nok til å få en sak gjenopptatt, bevisene i seg selv må være nye. Naughton kaller det “legalism over truth.” Eksempelet han trekker fram er tilfellet Dino, en engelsk schæfer som skulle avlives etter å ha bitt et menneske. Etter en serie rettsaker fikk eieren den endelige dommen gjenopptatt etter å ha klaget inn saken for CCRC. Den britiske gjenopptakelseskommisjonen er altså opptatt med hunder, mens uskyldige mennesker ikke får muligheten til å renvaske seg selv. Problemet kan ikke løses ved å krangle med de som tar de faktiske beslutningene. Det endrer ikke på statuttene. Det som trengs er en ny tilnærming til kommunikasjon med “motstanderne,” gjenopptakelseskommisjonene. Naughton fortalte om fremgangen de har hatt i England med å få studenter med bakgrunn i justismordarbeid inn i stillinger i CCRC som jurister og konsulenter. Dette håper han at kan bidra til å åpne nye kommunikasjonslinjer og vise seg mer konstruktivt enn antagonisme overfor gjenopptakelseskommisjonene.

Torgersensaken – juks satt i system ved advokat (H) Jan Tennøe

Jan Tennøe åpner sitt foredrag med å forklare at han er enig med dommen mot Torgersen på bakgrunn av de beviser og vitneforklaringer som fantes da. Han er også fullstendig uenig med beslutningene som fem ganger er tatt om å nekte Torgersen å få sin sak tatt opp på ny. Tennøe er en av de mest eksplisitte kritikerne av prosessen mot Torgersen og ga i fjor ut boken Juks satt i system, og foredraget er en sammenfatning av bokas viktigste argumenter. Det har vært fusk i 16 år, sier Tennøe. Han var mellom 2004 og fra 2011 Torgersens prosessfullmektig og har i sitt arbeid med saken avdekket det han mener er bevisst og systematisk juks for å forhindre at saken tas opp igjen. I foredraget gikk Tennøe blant annet gjennom tilfellene der beviser som dagens vitenskapelig konsensus sier er verdiløse tas allikevel til inntekt for å nekte gjenopptagelse i forsøkene i 2006 og 2010.

Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker ved professor Per Brandtzæg

Per Brandtzæg sier det tok ham en time å se at det ikke fantes noe hold i bevisene mot Fredrik Fasting Torgersen. Brandtzæg er en av Norges fremste og mest siterte forskere og har de siste årene viet store mengder tid og krefter til å vise svakheten ved de tekniske bevisene som fikk Torgersen dømt i 1958. Brandtzæg var blant de 279 ekspertene som underskrev et brev til daværende justisminister Knut Storberget om at bevisene ikke holdt mål og at saken måtte gjenopptas.  Selv om bevisene i dag har vist seg å være beviselig ubrukelige ble de fortsatt trukket fram som underbyggende for den konklusjonen retten kom til i 1958. Brantzæg bruker Janne Kristiansens famøse sitat: “Vitenskapen får uttale hva den vil” fra prosessen rundt forrige gjenopptagelsesforsøk til å illustrere den tidvis absurde motstanden gjenopptagelsesarbeidet møter.

Rettssystemets iboende treghet – Torgersen og Dreyfus ved høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum

“Sakkyndige er livsfarlige” sier høyesterettsadvokat Nerdrum. Han forteller om hvor enormt mye makt oppfattet ekspertise kan ha i en rettssal, samt farene ved det han kaller oppdragets suggestive kraft. Denne idéen er beslektet med Keith Findleys “tunnel vision.” I det du som advokat tar et oppdrag utsettes du for en suggestiv makt og står i fare for å la deg blinde for alternativer eller den andre siden, forklarer Nerdrum. Han tar i foredraget for seg Dreyfus-affæren, en sak han mener har påfallende likheter til Torgersensaken. Dreyfus ble som Torgersen fanget av omstendigheter, fordommer og uflaks, og det tok fantastisk lang tid å renvaske Dreyfus, i likhet med Torgersen som enda venter. Selv de mest åpenbare beviser kunne ikke få Dreyfus’ motstandere fra ideen om at han var skyld i spionvirksomheten han var dømt for. Selv ikke når den egentlig skyldige var avslørt, hadde tilstått og rømt landet ville de verste anti-Dreyfus, motstanderne gi seg. Dette forklarer Nerdrum som rettssystemets iboende treghet.

Ny gjenopptagelsesbegjæring

Under seminaret ble det annonsert at arbeidet med en ny og sjette gjenopptagelsesbegjæring har foregått siden i sommer. Det er advokatene Cato Schiøtz og Pål W. Lorentzen som skriver denne med støtte fra Ståle Eskeland, Jan Tennøe og Nils Erik Lie.

0+0=4 Monolog av og med Thomas Bye

Seminaret ble avsluttet med Thomas Byes forestilling 0+0=4. Her forteller Bye om hvordan han ble manisk opptatt av Torgersensaken og andre norske justismord. Er det slik at vi alle kan bli dømt for mord i Norge, bare vi er på feil sted til feil tid; spør forestillingen?

Seminaret ble støttet av Fritt Ord og Norsk Journalistlag.

Tekst: Magnus Newth

Etiopia, februar 2012

Nestleder Elisabeth Eide, styremedlem Elisabeth Eide og vårt etiopiske medlem, forfatteren Abera Lemma, deltok på den første åpne konferansen arrangert av Etiopisk PEN i Addis Abeba 25. februar

 

Første åpne forfatterkonferanse i Etiopisk PEN, Addis Abeba, 25. februar 2012

Vertskap: Italienske kulturinstituttet i Addis

Ett minutts stillhet for å hedre nylig avdøde Tsegereda Hailu, medlem i etiopisk PEN som nylig døde i barsel.

Velkommen ved Solomon Hailemariam. SH understreket at for å styrke den egne, litterære kulturen i Etiopia, er det av stor betydning å utvikle og styrke leseferdigheter og å gjøre flere bøker i amharisk og andre etiopiske språk tilgjengelig for folk flest i Etiopia

– Hva er grunnen til at vi ikke er i stand til å publisere millioner av bøker?
Hovedtalere: John Ralston Saul, president i PEN International og Elisabeth Eide, nestleder i norsk PEN og sterk støttespiller i etableringen av etiopisk PEN.

Spesielt invitert var prins Bede-Mariam, barnebarn av keiser Haile Selassie. Prinsen, som nå lever av hotelldrift i Addis Abeba, arrangerer månedlige poesilesninger, hvor diktere framfører egne ting.  På grunn av at prinsen tilbrakte 17 år i fengsel under Mengistus kommunistregime, til dels sammen med mange av statsminister Meles Zenawis nære medarbeidere, nyter han en viss respekt under dagens regime. Poesiarrrangementene på hans hotell sentralt i Addis er svært populære, trekker stadig flere, og dikterne blir stadig dristigere i temavalg og formuleringer. På grunn av den levende, muntlige forteller- og diktertradisjonen i Etiopia, eksisterer lite eller ingenting av det framførte på trykk. Prinsen frykter likevel at myndighetene en dag skal sette ned foten og påføre ham en eller annen skatteinspeksjon, økte avgifter, hotellstengning eller andre former for sanksjoner. Prinsen ønsker ingen profilert rolle i dagens Etiopia eller i etiopisk PEN.

Fra Norsk PEN deltok også eksilforfatter Abera Lemma, som var tilbake i Etiopia for andre gang   siden han måtte forlate landet.

PEN International markerer i 2012 90 årsjubileum.  Konferansen i Addis er første konferanse i regi av Etiopisk PEN og for første gang i PENs 90-årige historie er PENs internasjonale president i Etiopia.

PEN eksisterer nå i 104 land, med 145 PEN-sentre. PEN Etiopia er blant de yngste.

Fra innlegg og debatten under PENs forfatterkonferanse: (referert på engelsk)

John Ralston Saul:
There is a positive tension around PEN – sometimes governments don’t love the work of an organization based on the idea of freedom of expression.

Ethiopia has a culture with more than one culture and more than one language. PEN understands societies which live with a multitude of cultures.

The Christian principle of the tower of Babel tells us that people cannot live with more than one language. What is the religion of PEN? It is worship the tower of Babel. The civilization of many languages, many cultures. Pen defends not only writers – also readers, viewers, listeners. The public is the key  and It is not replaceable. The public crave for knowledge.
Most of PENs members are not Europeans.  25 centers in countries where Islam is the dominant religion. PAN – PEN African Network has 18 centers. Largest problem in many countries is the lack of reading and writing among large groups of people. And therefore not partakers in public debate. Not educated in any way.

The more creative citizens, the better the development of a country. Access to ideas makes way for development. Government and businessmen can experience independent ideas as troublesome and challenging. In China the authorities are challenged by openness and creativity. But at the same time many see that the best way to get rid of undermining corruption is through transparency, new thinking and the possibility to reveal corruption.

Some of the most brilliant ideas and methods in the work against global warming and sustainable environmental methods are not bred within western languages and definitions. Many indigenous peoples have their own philosophical and practical solutions developed within their own culture, knowledge and traditions.

Elisabeth Eide:
Honorary diplomats, and dignitaries, Prince Bede-Mariam, dear respected President of Ethiopian PEN, Solomon Hailemariam Erba, dear board members, dear friends and colleagues.

First of all, a heartfelt Thank You for this invitation. It is a pleasure to be with you all and to feel the hospitality and friendship in this conference based in a country with a proud and ancient culture of the word. Global friendship between people who live, play, create, and fight with their pen, as John Ralston Saul said, is of special importance.

I am here primarily to listen and learn. As the late great playwright and poet Tsegaye Gabre-Medhin once said, “To humble themselves before the ancestors, not to be arrogant, that is what Ethiopia means.” And furthermore, he added: “You don’t start from Europe, because Europe started from Africa”.

But as I have been asked to address this forum, I would like to share with you some of my inspirations as a novelist, journalist and academic, and to try and envisage how these three somehow speak to each other.

For me writing has become increasingly transnational, as I have lived abroad, mostly in India and Pakistan and going frequently to Afghanistan, and most of my novels are inspired by this experience. During my travels I have tried to see the world, not least the European part of the world, with the eyes of a non-European. The late Pramoedya Ananta Toer (1925-2006), one of the most famous writers in Indonesia, has been an inspiration in this respect. His main work, the Buru Quartet (1981-1990), four novels from the time of Dutch rule in Indonesia, earned him nominations for the Nobel Price of Literature, although he never received it.

His main character Minke grows up under this foreign rule and through the colonial school (run by some liberal women), as well as by his personal experience learns how to oppose colonialism. The books have strong female characters too, women whose fate is decided by the rulers, who consider them their property.

Toer started writing, or rather inventing and telling, these novels at a time when he was imprisoned and deported to Buru island; thereby the name of the series of novels. He did not even have a pen, and he was denied paper for seven years during the Soeharto dictatorship, but every evening told stories which were later written down, to his fellow inmates. They adored him for his skills, and decided that he should be relieved of the hard labour – they would do it for him – to enable him to develop his phantasy. After seven years, he was granted a typewriter and some paper by some missionaries, and some years later was released, but still in house arrest under Soeharto, who had to step down in 1998. I met Toer in 2004. He was then a free person who could speak his mind; he was ailing, but happy, and somewhat optimistic about the future. Sadly he died in 2006, but his literature is alive and his experiences tell how the oldest and most wide reaching literary tradition, the oral storytelling, helps people survive under harsh conditions. One of his fellow prisoners at Buru island, said after some weeks of listening, that when he was out in the forest labouring, he thought of himself as Minke, Toer’s main character in the Buru quartet. This is another feature of good literature, a writer making his or her readers feel, reflect and identify with the fictional characters.

Toer’s literature travelled to the Holland and to Dutch readers, who would thereby learn and reflect more about their long colonial past.

From another corner of the world, Afghanistan, I learned how George Orwell’s book, Animal Farm, deeply inspired by the oppressive Soviet system, also travelled widely. Animal Farm was translated into Pashto, one of the major Afghan languages, and smuggled into the Soviet-occupied Afghanistan of the 1980s (an occupation that lasted from Dec 1979 to Feb 1989). Orwell (1903-1950), himself a transnational writer born in Bihar, India, would no doubt have liked that Afghan intellectual creativity had he lived to witness it. But Orwell had another less known ability, that of investigative journalism. In his Down and Out in Paris and London (1933) he built on his own experience. In the early 1930s he was himself poor and destitute, and thus able to identify with the poorest sections of the two European capitals, and for a while shared their lives, as another famous writer. Jack London (1876-1916), an earlier writer had done this before him in his The People of the Abyss (1902). So here we experience another level of identification, as these writers identify deeply with their oppressed brothers and sisters, often ignored and rendered invisible in the public sphere or reading circles. And both London and Orwell did this by somehow giving voice to the voiceless (also part of the ethics of journalism); in both cases the people of the slums, and by their writing these people’s fate were brought up into the open.

People do not always agree on literature: not on its quality, nor on its function in society. That is not the point either; literature can and should be a meeting point for different interpretations and fruitful exchanges. Take Joseph Conrad (1857-1924), himself a transnational figure, of Polish origin, but a migrant to Britain. He was an adventurer who travelled the river Congo and described in his Heart of Darkness (1899) how European colonizers developed their brutality, clearly depicted in the character Kurtz, whom the novel’s storyteller Marlowe, finally finds after a long quest. The Heart of Darkness has been praised as one of the best European novels, not only of its time, but also transcending age.

But Nigerian writer Chinua Achebe thought differently about the novel. Not that he did not respect Joseph Conrad and felt he was a friend, a fellow writer. No, maybe precisely for that reason he criticized the novel for the way in which Africa and the Africans are represented, “as wild and passionate uproarers”, an Africa as “the Other world”; this continent as an antithesis to Europe and therefore to what was in Europe defined as civilization. In my opinion Achebe’s critique is important and worth paying close attention to.

UK writer Caryl Phillips (author of “The European Tribe”, 1989), of Caribbean origin, finds Achebe a bit too harsh, in an exciting interview, but all the same, the two seek common ground when discussing the novel. This goes to show how literature develops and reveals new interpretations in the mindset of people who love to read and write, and how the variety has to do with where you are grounded, and with the way in which history develops.

Margaret Mitchell’s (1900-1949) famous and award-winning novel Gone with the Wind (1936), inspired by the American Civil war (1860s) portrays Scarlett O’ Hara; a daring white woman from a slave owner family, who much later became an icon for American feminists. Albeit she did not harvest as much admiration from African American feminists, since they were more concerned with the way in which Mitchell (and the film based upon the novel) represented the two slaves, Mamie and Prizzie, in a rather simplified and degrading way. Thus as with the Heart of Darkness, the novel came under new scrutiny; a timely one indeed. This is what the late Edward Said would call contrapuntal reading, inspired by his thorough musical experience.

Literature can sound like music.

I have had the pleasure of listening to the music of Persian language poetry in Afghanistan through our sister organization, Afghan PEN. Many Afghan writers also demonstrate their transnational feelings by telling us that they are the daughters and sons of Russian Fodor Dostoyevsky. Many of them also adore the poet Rumi (1207-1273, also known by the names Maulana, and Jalaludeen Balkhi), who lived 800 years ago. Rumi would perhaps have laughed if he today saw how people of three nations, Afghanistan, Iran and Turkey, all are striving to recognize him as theirs. The collections of this Mystic, liberal, Sufi-inspired Muslim poet are among the most sought-after and sold books of poetry in today’s United States and also elsewhere in the so-called West. This demonstrates how literature transcends not only geographical borders, but indeed also centuries.
Rumi was a great poet. But there are many unknown poets. A story I learned about in Afghanistan, goes like this: An Iranian traveller came to a village in Afghanistan, as he was told that many good poets resided there. First he came to the shopkeeper, and said he had heard that he was a good poet. – That might be true, said the shopkeeper, but you should rather visit the blacksmith, as he is a better poet than me. Off the Iranian went and asked the blacksmith to share some poems with him. The blacksmith also hesitated, he admitted that he was indeed a poet, but he advised the traveller to go to the riverside and find the ferryman, since he was an even better poet. So the Iranian went to the riverside and found the ferryman. – I have heard that you are such a brilliant poet, he said. – The ferryman, leaning on his oar, responded thoughtfully, that yes, he was a poet, and loved poetry: – But really, you need to go and check with the man who is tilling the earth over at the other bank, he is a very good poet.

The story goes on, and here is recounted with some of my flavour, as is the way of the oral tradition. This story to a certain extent corresponds to a Norwegian fairy-tale about a traveller who comes to a rather large farm. He wanted to stay for the night, and approached the first man he met, who said he could not help; he’d have to address his father. And so the tale goes on. He meets with one ailing and older father after the other, until he is finally presented to the seventh father of the house, still surprisingly alive, but so shrunk by age and small that he is placed in a hollow horn hanging on the wall. However, by this father he is granted a bed for the night, and a sumptuous dinner.

The old, Norwegian fairy-tales were transcribed and collected in the 1840s, after having been handed down by generations of storytellers. We do not know how well they will live with the new generations to come.

What is writing about? We translate literature, we promote it through libraries and schools, we teach it, to the extent it can be taught, and we write as we twist our creativity to find our personal reflections on the human condition; on how people – in their likeness and difference – live, harvest their experiences, and survive. As fiction, journalism, is oftentimes about drama, and about conflict; but at least at its best and profoundest also about the way in which people find ways of survival, of preserving their dignity and their rights as human beings, including the right to free expression; as individuals and as peoples. We also witness how people around this ever more globalized world, become increasingly interdependent; climate change – or global warming – is one powerful example of this. In Norway, we should take the opportunity to think of how our energy-consuming practices may provide other people with “remote-controlled sufferings”, as they contribute to worsening of the climatic conditions in for example Bangladesh and Ethiopia.Journalists, writers, and academics try to tell some truths about their own time and society. They are, however, not always understood at the moment of publication. This is rather normal. Recognition is far from always immediate. So it has been with several of our Norwegian writers. Even the world famous playwright Henrik Ibsen faced problems. When his A Doll’s House was to appear in Germany, he was compelled to change the end scene, where Nora leaves her husband Helmer, for several good reasons. In the early German stage version, she returned home. That was then, only for a short time. Not any longer, of course. Although Ibsen had his fierce critics, he was by and large also recognized in his own time, which is of course the hope of any writer hoping to influence society.

Finally, it is with a profound feeling of hope and expectation that I address this assembly of people invited by Ethiopian PEN. I look forward to learning more about your literature, about your writing, in the not too distant future. Many writers tend to recognize and read each other globally, but they also remain the conscience of their respective nations. Ethiopia can be proud of this conference. Best of luck in your future work, all of you, and especially Ethiopian PEN.

Abraham Alemu, teacher at Addis Abeba University (AAU)
Students are not used to read newspapers in class. Africans are not good readers. Oral tradition is strong.  Quoting Heraklit, who wrote about the ancient Ethiopian culture. Ethiopians are inventors of festivals, sacrifices, and other religious ceremonies.  Because they are born under the sun they are ripened earlier than other men.

Why is our reading ability so poor – as one of the oldest written cultures of the world?

During the Derg military junta (1974 – 1987) Ethiopia was poor in many things, but good in literacy campaign.  9 million copies of books were distributed around the country

Music group promoted literacy. Now the NGO Code Ethiopia has opened libraries and supplies books around in Ethiopia with support from donors from abroad.

Not usual to buy newspapers and read them at home, in private.  Most people rent newspapers from bookstores, read them and return them for new costumers to read. In Europe you’ll find free newspapers on trains and metro stations.  Ethiopia has poor economy and are faced with reuse of newspapers. Ethiopia is poorer than other African states in reading because it is so difficult to get hold of newspapers and books. This is why Ethiopia has a poor written culture.

Reading experience is poor because there is no public support for private publication.  Public publishing is very selective. People can’t support the cost of publishing books privately. Information is thus transferred orally.
One newspaper costs 7 Br. Therefore people rent, not buy newspapers and thus newspapers do not stay in the homes. Poor reading culture affects the country in many ways.

Censorship hinders people in reading. Strict censorship enslaves art.

Development opens up new possibilities. But with poor traditions in written publishing and reading, young people turn more to visual media. Ethiopian PEN must warn against a cultural development based on international images and not on our own written culture.

Once I was lecturing in a class. I asked the students which Ethiopian books have you read? By which author? Not one spoke. Then one blind student had heard a book read on radio.  A very famous book in Ethiopia, which was read on radio. No other students in this class of literature said anything.

This should be a focused national question. The ability to read is vital for a country.  If reading culture does not develop, new students cannot graduate from university.

The low level of reading has a great impact and is the other side of our poor habit of writing.

Comments and debate:
Ethiopia has a long history of writing religious texts. Religious texts goes back 1.500 years. Reading culture was not developed in Africa. An old proverb says: “Hide something from Africans – put it in a book”. We have more of an oral society. Still the writing culture goes back to early centuries before Christ. We have inscription on stones.

During the Derg era literacy campaigns enhanced reading capabilities. Now not enough reading material is being provided. This is a lack in both private and professional institutions. Reading clubs and literary clubs are being started. The aim is to enhance education. The challenge is illiteracy, which is still 35,9% in Ethiopia.

Ethiopians are a people who love to listen to narratives. Previously reading was associated with whichcraft. To be able to read something on a paper were seen as mysterious.

In Ethiopia today there are only 10.000 copies of newspapers for 8 million people.

Authors’ rights are another problem.

We must encourage children at early age to read and write. Challenge them to write about their day to day life. This can help them improving reading and writing habits. There will be no progress in an illiterate society. Access to reading and writing is an important task of both the government, the civil society, NGOs and the local reading communities. Censorship hampers reading and writing.

Priests are seen as powerful. They have the ability to read and interpret texts. Reading and writing belonged to the religious and elite people. Reading and writing were seen as mysterious work of the powerful and gifted.

Vice president in Ethiopian PEN: Getnet Gessesse comments:
Litterature  is under pressure of the government. Ethiopian literature must be liberated.

Civil society in Ethiopia is an oral society. This hinders development in reading habits. Another problem is the tradition of burning of old school books because the books are worn and curriculum changes. Those old books are burned instead of given to people to be read by many in their homes. Media should have a role in developing reading. Today books which are narrated to radio are no longer so interesting. People are more into the visual impressions through tv.

Comments:
There is no system to transform the oral traditions into written literature.

There is an ongoing discussion in journalism: To attract reader you must tell a story. So there is an interaction between storytelling and writing.

And:  How to define literacy? There is the instrumental way with statistics. A more profane way is to measure media literacy. This is about understanding what you are being told and having a critical attitude to what media presents.

During  the Derg regime the old books were burned. Revolutionary books were printed and distributed. Now the old books must be remade.

This government does not want people to read. Ethiopia needs help to develop better reading culture. Maybe Ethiopian PEN could play a role here?

State broadcasting uses lots of air time on concerns for the future of the daughter of Whitney Huston. Why worry about Whitney Huston’s bank account? She was a millionaire. We should worry about all the children growing up in this country without learning to read or write.

Ethiopia has an oral church language older than Amharic. But this language is at present not able to be studied for even a bachelor degree in our universities. Government must secure our own cultural knowledge and awareness of language, reading and heritage. See how much Europeans are paying attention to their culture.

In Africa there are lots of hidden cultural treasures. But we are not able to make use of it. In Egypt fourth grade student can tell a lot about the Nile. You will not find the same ability to tell about our own history in this country.
Teachers are too few and with too little resources. There are too many students in each class. So the teacher can’t control or follow up the learning of the individual student.

The quality of the curriculum and teaching system is deteriorating. The development is scary.  The government has prioritized material development, not intellectual development. But without knowledge how are we to make use of all infrastructure and workforce?

Many are too scared to tell the facts under the current censorship.  Storytelling is a very useful tool in teaching students to read and write.

Today the books published by the Ministry of Education are not integrated in the school’s curriculum. In old days under the regimes of Selassie and Derg the curriculum and publication of books were correalated. Now books are so costly that schoolteachers lock them up at school to protect them from being torn and worn. Thus books are not being used and do not serve their purpose.

Cultural values are the backbone of Ethiopia. People are used to be without food and clothes. We have experienced severe difficulties. Still Ethiopia has never been abolished of their cultural values.

Oromo language and other minority languages are developing languages. To give studies in different Ethiopian languages, while the use of the official Amharic is not developing. This does not help literacy. We must give studies to women in different languages to support literacy.

Other voices:  We should not only blame the Government. If we work ourselves, the reading and writing capacity can improve. We should not politicize everything.

Teferie Negussie v/ Addis Abeba University
Ge’ez and Amharic were the original languages of Ethiopia. Ge’ez is religious texts and translations of Christian religious writings.

In 1991: Freedom of Expression was proclaimed by EPDLF. In 1992 we got Press law. Today there are published  five- seven books a week.

Oromo language: Originally Islamic religious manuscripts were written in Oromo language using Arabic letters. This is called Ajam in Arabic

1840 – 1876 Christian texts and dictionary in Oromo. 1899: Oromo-Swedish dictionary

Tigrinya: Dates back to 13c – written books from 15c.

1858: Swedish missionaries translated New Testament to Tigrinya. The first Tigrinya novel was published in 1942.

The Derg regime:
Before the 1974 revolution illiteracy rate was 90%. 68.4% literacy of 2004. 25.5% in 1995.
There is a lack of reading culture in Africa. This is not just a stereotype. One of the reasons is  that orality and quality of education are connected. People ask what is in the newspaper, instead of reading it themselves. They want to be told the stories of books instead of read it.

Ethiopia lacks a strong publishing industry.
High printing cost. 151% rise 1988 – 96. Book prize 2birr in 88 – 10 birr in 96.
Fragile ties between regional education and book publishing and a weak book distributing system.
Other factors: Low income, poorly developed  infrastructure, lack of libraries and transport links. A domination by expatriate book distributors.

Low level of literacy: UNDP2011: 35,9%. Ethiopia is number  117 of 183 counties. The least in East Africa. Below Somalia.
Millennium Development Goals: extinct illiteracy by 2015.

Limited purchasing power: There are 8000 schools in Oromia, but only 25000 books produced every year. Not enough for schools alone – given they buy 4 every year.

Libraries have historic mission fostering literacy and learning. See an old shabby house in town: Don’t hesitate – it’s the public library. Workers in libraries does it as punishment  for misconduct.

Suggestion:
Cut tax on paper for books.
Attention to libraries.
Promote reading culture.
Teach and motivate students
Develop cultural policy supporting literacy.
Support writers.
Publish audio books – a good tool in an oral culture.

Ann-Magrit Austenå
Addis Abeba, February 2012

Siste rapport fra Tunisia, 20. juni 2011

Tunisia: Scars of Oppression Run Deep in the Tunisian Media

Tunis 20.06.11:

If Tunisians are to play an informed part in the transition phase and beyond, they need a free and independent media and a strong, democratic and open civil society to hold power to account, according to a new report published by the 21 members of the International Freedom of Expression Exchange – Tunisia Monitoring Group (IFEX-TMG), including ARTICLE 19.

The Scars of Oppression Run Deep: Assessing the Critical Requirements for Freedom of Expression in Tunisia’s Democratic Transition report was released on 16 June, 2011 to national and international media as well as local civil society groups at a press conference held in Tunis. It provides a sample of opinions gathered from a broad cross-section of over 60 media professionals, civil society advocates and authorities interviewed in Tunisia during the course of a mission that took place from 9 to 16 April.

“The Tunisian government must – in consultation with stakeholders – put in place a conducive framework that will ensure pluralism and diversity in the media. The new media landscape should take in to account the democratic aspirations of Tunisians and address swiftly the monopoly of the sector by the close allies of the former regime,” said Fatou Jagne Senghore, ARTICLE 19 representative for the TMG, during the press conference in Tunis.

The IFEX-TMG is a coalition of 21 IFEX members, including ARTICLE 19, which campaigns to raise awareness of free expression violations in Tunisia and to support independent journalists, writers, and civil society activists in their struggle to end censorship in the country.

The report documents key concerns and immediate challenges regarding censorship and freedom of expression in Tunisia. Recognising the advances that have already been made since 14 January, it also addresses the fundamental issues raised by key stakeholders with regards to maintaining the momentum of change and ensuring the widest participation for the democratic transition to succeed.

In a detailed set of recommendations, the report outlines the work required by the transitional government, civil society groups, the media and consultative bodies in order to guarantee freedom of expression in the country. The most immediate concerns include:

– To redress the lingering effects of the former regime that are having a negative effect on the transition process across many areas of society, and in particular the media.
– To ensure plural voices are heard and informed debates undertaken so that the people of Tunisia can continue to effectively engage and shape their own futures.
– To support Tunisian journalists in their ongoing efforts to strengthen professional skills and standards, particularly in view of the forthcoming elections.

Read the whole report on this link.