2017: Russia: Natalya Sharina

Natalya Sharina, the director of the Library of Ukranian Literature in Moscow, has been charged with “inciting ethnic hatred and humiliating human dignity,” and has been under house arrest since 2015. The Norwegian Library Association and Norwegian PEN have sent an appeal to Russian authorities calling for he release.

 

Embassy of the Russian Federation
Drammensveien 74
0244 OSLO

Oslo, 31st  January 2017

 

Your Excellencies,


We write to you as the chair of the committee of freedom of expression in the Norwegian Library Association (NLA) and the chair of the Writers in Prison Committee of Norwegian PEN.


Natalya Sharina, Director of the Library of Ukrainian Literature in Moscow, has now been under house arrest for more than a year. 
The Norwegian Library Association and the Norwegian PEN organization remains extremely concerned over the treatment of Sharina. She was arrested and placed under house arrest in October 2015 after being accused of inciting hatred or animosity towards a social group by allegedly holding banned books in the Library.  Sharina was subsequently arrested, and placed under house arrest. The Court has now extended her house arrest until 28 April 2017, but allowed Natalya Sharina to have daily walks in fresh air for two hours.


We express our deepest concerns at the continued imprisonment of Sharina, and call for her immediate and unconditional release if she is held – as we believe is very likely to be the case – solely for the peaceful exercise of her right to freedom of expression. 
We believe that the treatment of the Library of Ukrainian Literature, and its staff – and in particular Natalya Sharina – is completely disproportionate and unnecessary. As such it is an attack on democracy, learning and culture.


Libraries and librarians have a key role in supporting human rights, including freedom of access to information and freedom of expression, and an attack on libraries or librarians is an attack on democracy and culture.


We are strongly committed to Article 19 of the Universal Declaration of Human Rights:


Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers.


The Norwegian Library Association and the Norwegian PEN 
calls upon the Russian officials to release Natalya Sharina, in line with Russia’s obligation to respect the right to freedom of expression.

 

Brit Bildøen,                                                 Ingeborg Rygh Hjorthen,

 

Chair of the Writers in Prison Committee,          Chair of the committee of freedom of expression,

Norwegian PEN                                               Norwegian Library Association

2016: International Day to End Impunity for Crimes Against Journalists

anna-politkovskaya

In solidarity with PEN International and PEN Centers around the world, Norwegian PEN observes November 2nd as the International Day to End Impunity for Crimes Against Journalists.  On this day we commemorate journalists who have been killed in their search for truth and transparency, and for reporting news to the public in an attempt to hold both governmental and non-governmental actors honest and accountable.  As PEN International reports, 80 cases of impunity for crimes against journalists were recorded in 2015, and it is high time to “end to the climate of impunity that allows attacks against journalists to go unpunished”.

In light of this international day of recognition, PEN wishes to highlight the case of Anna Politkovskaya, a prominent Russian investigative journalist and writer, whose work on the Chechen conflict and vociferous criticism of President Putin’s policies in Chechnya ultimately led to her untimely death on 7 October, 2006.

Due to her rigorous reporting for Novaya Gazeta, and her open critiques of Putin’s regime, Politkovskaya was subject to severe harassment from Russian authorities, and in 2004 she was poisoned a flight to North Ossetia, on her way to negotiate the release of hostages in a Beslan school.

On 7 October, 2006, Politkovskaya was the victim of a contract killing; she was found shot in the head in the elevator of her Moscow apartment, and though 5 men were finally convicted of her murder in June 2014, it is widely believed that the true masterminds behind her killing, and those that ordered the attack have not been brought to justice.

Tragically, Politkovskaya’s death is only one of many such stories among journalists.   Similarly, Akhmednabi Akhmednabiev was shot to death in 2015 outside his home in Makhachkala, and now, three years later, no one has been arrested in connection with his murder. In 2009, journalist and human rights defender Natalia Estemirova, a colleague of  Politkovskaya’s, was kidnapped and murdered in Grozny, Chechnya.  Her family is still awaiting justice seven years later.

According to PEN International, “impunity remains a serious concern in Russia, with the Committee to Protect Journalists recording at least 36 cases of murders of journalists in the country since 1992, the majority unresolved”.

Norwegian PEN and the Writers in Prison Committee call on President Putin and the Russian authorities to honour their commitment to free speech and freedom within their media, and to demonstrate this commitment with a renewed investigation into Politkovskaya’s death, with an aim to identify and convict those who are truly responsible for her assassination.

An open letter to President Putin:

2 November, 2016

To His Excellency
President Vladimir Putin,

On behalf of Norwegian PEN and the Writers in Prison Committee, we call on you and the Russian authorities to honour your domestic and international commitments to freedom of expression, and to ensure the effective protection of this right for journalists, as well as their protection against all forms of violence that result from their work.

We observe November 2nd as the International Day to End Impunity for Crimes Against Journalists, and take this opportunity to remember Anna Politkovskaya, the journalist and writer who was assassinated on 7 October 2006, after taking a critical stance of the Russian government’s policies in Chechnya.

Although we recognize the efforts that have been made thus far in connection with Politkovskaya’s murder, namely the conviction of 5 of her killers in 2014, we do not feel that justice has been served, or that the actors truly responsible for her death have been exposed.

We urge the Russian authorities to demonstrate their commitment to end impunity for crimes against journalists by renewing their investigation into Politkovskaya’s death, and by identifying and convicting the masterminds behind her killing.

Yours sincerely,

Ms Brit Bildøen
Chair of Writers in Prison Committee
Norwegian PEN

Ms Iva Gavanski
Advisor, Writers in Prison Committee
Norwegian PEN

COPY: The Norwegian Ministry of Foreign Affairs

4. september: Hvor går Russland

4. september kl. 10.00-12.00, Bjørnsonfestivalen Molde

Luke Harding, journalist fra Guardian, journalist og Moskva-korrespondent for NRK Morten Jentoft, forfatter Sofi Oksanen, seniorforsker ved NUPI Julie Wilhelmsen. 
Samtaleleder: forfatter Aage Borchgrevinck
Progranmet arrangeres i samarbeid med Bjørnsonfestivalen.
Les mer om programmet her: http://www.bjornsonfestivalen.no/program/hvor-gr-russland

Bare dialog og ytringsfrihet kan hindre ny deling av Europa

PRESSEMELDING

Bare dialog og ytringsfrihet kan hindre ny deling av Europa

Med stigende uro har Norsk PEN sett hvordan myndighetene i Russland gjennom lengre tid har hausset opp nasjonalismen i landet. Hensynet til «tradisjonelle russiske verdier» styrer i stigende grad så vel kulturpolitikken generelt som mediepolitikken spesielt. Mediene er i løpet av de siste månedene blitt stadig mer ensrettet, forlag tør ikke utgi bøker av frykt for å «propagandere for ekstremisme», som det uklart heter i lovteksten. Uavhengige bloggere trues av nye lover, nett-tv stenges. Slik svekkes den offentlige samtalen, som er så nødvendig i et moderne samfunn. Alternative stemmer forstummer og folkemeningen styres i én retning.

Når den nasjonalistiske retorikken kombineres med militærøvelser og annektering av et annet lands territorium står vi overfor en situasjon som lett kan komme ut av kontroll. Det som begynner med sensur og knebling av stemmer, ender med våpenbruk.

Men samtidig ser vi hvordan Vesten med USA i spissen bidrar til å hisse opp stemningen. Ukraina ligger nå en gang mellom Russland og Vesten. For at landet skal utvikle seg i demokratisk retning, er det avhengig av gode naboforhold til begge sider. Hverken russiske militærøvelser ved grensen eller NATO-styrker i nabolandene stimulerer til det. Bare ved politisk og økonomisk å bli det som landet faktisk er geografisk: en bro mellom Russland og Vesten, kan Ukrainas fremtid sikres. En motsatt utvikling vil ikke bare skade Russlands interesser, men på lengre sikt også Vestens.

Den spente situasjonen krever kløkt og tilbakeholdenhet fra begge parter. Situasjonen i Ukraina er et felles ansvar. Vi vil oppfordre til dialog og kommunikasjon, ikke våpenbruk eller retoriske svingslag. Det krever ytringsfrihet og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Bare en transparent situasjon kan garantere fred og sikkerhet.

 

Ytterligere informasjon og kommentarer
William Nygaard – 908 92 601
Peter Normann Waage – 920 95 965

Sochi Winter Olympics Campaign: Out in the Cold

The Winter Olympic Games will take place Sochi, Russia on 7th – 23rd February, 2014.

During the Games, PEN will be protesting the draconian restrictions placed on free expression in Russia since President Vladimir Putin returned to office in May 2012.

In the last 18 months, Russian lawmakers have signed a number of laws curtailing free speech and dissent. Three laws specifically place a choke hold on the right to express oneself freely, and pose a particular threat to our fellow writers, journalists and bloggers:

1.               In June 2013, the now-infamous gay ‘propaganda’ law was passed. This law prohibits the “propaganda of non-traditional sexual relationships among minors,” meaning that any activity that can be construed as promoting the non-heterosexual lifestyle, including the holding of LGBT rallies, or the “promotion of denial of traditional family values among minors,” is now banned. Russian citizens violating this law face being fined; foreigners face deportation. Since the introduction of this law, LGBT groups have reported an increase in attacks on gay people and Russia’s media watchdog has already targeted one newspaper, Molodoi Dalnevostochnik, for ‘promoting’ homosexuality in its coverage of the firing of a gay school teacher.

2.               The ‘blasphemy’ law was also passed in June 2013. This law criminalizes ‘religious insult’ and provides punishments of up to three years’ imprisonment or a maximum fine of US$ 16,000. The law is widely seen as a heavy-handed attempt to deter stunts similar to the one carried out by the feminist punk group Pussy Riot, who performed their ‘punk prayer’ inside the Christ the Saviour Cathedral in February 2012.

3.               Defamation was re-criminalised in July 2012. Having previously been de-criminalised in 2011 under former President Dmitry Medvedev, it was made a crime once again when Putin returned to the presidency. This law provides cripplingly harsh fines of up to US$153,000 for violations and threatens to push small media outlets into self-censorship for fear of risking financial ruin.

In December 2013, in celebration of the 20th anniversary of the Russian constitution, the State Duma granted an amnesty to PEN cases and jailed members of Pussy Riot,  Nadezhda Tolokonnikova and Mariya Alekhina. Although welcome, this only reduced their harsh two-year prison sentences by a number of weeks, and it should not distract us from the fact that the threat to the right to express oneself freely has greatly increased since Tolokonnikova and Alekhina were convicted of ‘hooliganism motivated by religious hatred’ in August 2012.

During the Winter Games at Sochi, PEN will be calling for the repeal of the troika of laws that restrict free expression in Russia: the gay ‘propaganda’ law, the blasphemy law and criminal defamation.

2013 Russland: Nadezhda Tolokonnikova

13. November 2013

President Vladimir Putin
23, Ilyinka Street,
Moscow, 103132,
Russia

Your Excellency

I write to you as the Secretary Geneeral of Norwegian PEN, the local section of PEN International, the writers’ and free expression organisation with 140 Centres in over 100 countries around the world, including Russia and many other countries in your region.

17 August 2013 marks the first anniversary of the convictions of Nadezhda Tolokonnivova, Mariya Alekhina and Yekaterina Samutsevich – three members of the Russian female punk band, Pussy Riot. Convicted on charges of ‘hooliganism motivated by religious hatred’ following Pussy Riot’s performance of a ‘punk prayer’ at the Christ the Saviour Cathedral in Moscow in February 2012, each woman was punished with a two-year prison sentence (although Samutsevich’s sentence was later suspended).

The convictions and sentencing of Tolokonnivova, Alekhina and Samutsevich – which have been widely condemned inside Russia and throughout the world – represent a violation of their right to free expression as guaranteed by Article 19 of the International Covenant on Civil and Political Rights, ratified by Russia in 1973. One year after their convictions, these young women are now recognised across Russia and the rest of the world as victims of the crackdown on dissenting voices initiated by the government of the Russian Federation.

PEN’s deep concern over the continued detention of Tolokonnivova and Alekhina is matched by our alarm over recent changes in Russian law that unlawfully restrict free expression.

On 22 October 2013, Nadezhda Tolokonnivova was moved from a penal colony where she was serving a two-year prison sentence and it is believed that she is in transit to – or has already arrived at – an (as yet) unknown prison. Neither her husband nor her lawyer has had any contact with her for three weeks. Tolokonnikova’s husband has said that an official in the prison administration informed him of a possible move to a prison colony in Siberia, but this has not been confirmed officially.

Russia’s refusal to disclose Tolokonnikova’s whereabouts is a direction violation of the UN’s Standard Minimum Rules for the Treatment of Prisoners which state that prisoners should be allowed regular communication with family and friends and that family members must be notified when a prisoner is transferred from one prison to another.

PEN International calls on the Russian Federation to immediately release the imprisoned members of Pussy Riot and to revoke the sentences of all three members of the band. We urge the Russian Federation to repeal its trio of anti-free expression laws – the re-criminalisation of defamation, the ban on the ‘propaganda of non-traditional sexual relationships,’ and the religious insult law. And finally, we call upon your government to fully comply with its obligations under the International Covenant on Civil and Political Rights to respect freedom of opinion and expression.

Yours sincerely,

Carl Morten Iversen
Secretary General

Irina Khalip:

Jeg ble truet, slått og arrestert pga. det jeg skrev.

2. april 1997, mens hun dekket en protest mot den foreslåtte gjenforening av Hviterussland med Russland, opplevde hun at faren, en dokumentarfilmskaper, ble slått bevisstløs. Hun ble selv skamslått av politiet .  Den hendelsen bare styrket henne i arbeidet med å avsløre korrupsjon i Hviterussland, spesielt fordi hun var journalist i Minsk for den undersøkende avisen Novaja Gazeta, der reporter Anna Politkovskaya arbeidet før hun ble drept.

Så truslene og voldsepisodene fortsatte.  Tidlig i 2011 tilbrakte Khalip en og en halv måned i fengsel og fikk en to års betinget dom for sin rolle under protestene mot president Alexsandr Lukasjenko´s kontroversielle gjenvalg i desember 2010.

I dag er hun i husarrest: Hun må fortelle politiet om sine reiseplaner og er utestengt fra å flytte eller forlate Minsk i lenger tid enn en måned. Politiet besøker hennes hjem sporadisk, ofte midt på natten. Hun er blitt «alenemor»: ektemannen Andrei Sannikov, som vant flest stemmer blant de ni opposisjonskandidater med 2,43 prosent i 2010 valget, fikk fem år i fengsel. Under rettssaken fortalte han at sjefen for de hviterussiske sikkerhetstjenester personlig truet med tøffe represalier mot hans kone og deres barn. Myndighetene truet med å plassere sønnen deres i et barnehjem. Khalip sier hun ikke vil slutte å rapportere om overgrep.  Det er bare en vei å gå: fremover.

Iryna Khalip er den første av 23 saker der overgriperne ikke er blitt straffet som nå presenteres ifm. IFEX-kampanjen mot straffefrihet og er foreslått av Norsk PEN og Helsingforskomiteen.

Send appellbrev til hviterussiske myndigheter:

President Alexander Lukashenko
38, Karl Marx Street
Minsk, 220016
Republic of Belarus

contact@president.gov.by
cc.
Alexander Barsukov, Department of Internal Affairs of the Minsk City Executive Committee

oios@guvd.gov.by
Miklós
Haraszti, UN Special Rapporteur on the situation of human rights in Belarus
sr-belarus@ohchr.org

XX. November 2012

Your Excellency,

As we begin marking the International Day to End Impunity on 23 November, we would like to respectfully draw your attention to the case of independent journalist Irina Khalip, living under house arrest for her reporting in Belarus, whom we believe to be subject to undue psychological pressure.

 Khalip, the Minsk-based correspondent for the Russian paper «Novaya Gazeta», spent a month and a half in jail in early 2011. She was given a two-year suspended sentence for her role in protests surrounding the elections in December 2010.

 Her husband Andrei Sannikov, an opposition candidate in the 2010 election, was given five years in jail for his role in the protests. During his trial, he said the chief of Belarus’s security services personally threatened harsh reprisals against his wife and their child. Authorities also threatened to put their son in an orphanage.

Today, those threats have come true. While Khalip lives under house arrest, she must tell police her travel plans, and is banned from moving or leaving Minsk for longer than a month. We are extremely alarmed by reports that police visit her home sporadically, often in the middle of the night – traumatising her and her five-year-old son. This is not acceptable under legal standards, and unfairly persecutes her young child, who has the right to special protection under the UN Declaration of the Rights of the Child.

 Article 2 of the Declaration states:  «The child shall enjoy special protection, and shall be given opportunities and facilities, by law and by other means, to enable him to develop physically, mentally, morally, spiritually and socially in a healthy and normal manner and in conditions of freedom and dignity. In the enactment of laws for this purpose, the best interests of the child shall be the paramount consideration.»

 We ask that steps are taken to stop the police visits to Khalip’s home, particularly in the middle of the night, and that the conditions of her house arrest comply with international standards, so that her child may live free from intimidation and psychological abuse.

 We also ask that the fundamental human right to freedom of expression and assembly be upheld in Belarus, that the charges against Iryna Khalip be dropped, and those responsible for threatening Khalip and her child be brought to justice.

 Yours sincerely,

Felles brev til den russiske ambassadøren vedr. straffefrihet for overgrep mot journalister

Den russiske ambassade i Norge
Ambassadør Sergey Vadimovich Andreev
Drammensveien 74
0244 Oslo

 

Oslo 7.oktober 2008

 

Stans straffefrihet for overgrep mot journalister i Russland

7.oktober 2006 ble Anna Politkovskaja skutt utenfor sitt hjem i Moskva. Tre personer som er anklaget for å ha vært involvert i drapet sitter nå i varetekt i Moskva, og saken skal prøves for retten i løpet av høsten. Det har fremdeles ikke vært gjennomført noen uavhengig gransking av hvem som har beordret drapet.

Dessverre blir russiske journalister fortsatt hindret i å utøve sitt yrke. Senest 31. august i år ble innehaveren av websiden Ingushetia.ru, Magomed Evloev, skutt i politiets varetekt i Ingusjetia.

Kritiske journalister som arbeider i Russland, får ikke den beskyttelsen de har krav på. Vi ber russiske myndigheter om å få en slutt på straffefriheten for overgrep mot journalister og mediefolk. Trusler, vold, kidnappinger og drap på journalister må etterforskes, og gjerningsmennene må stilles til ansvar i en rettferdig rettsprosess.

Spesielt ber vi russiske myndigheter om
·    å sørge for at rettsaken knyttet til drapet på Anna Politkovskaja følger rettsstatsprinsippene og at rettssakshøringene er åpne for pressen
·    at omstendighetene rundt drapet på Magomed Evloev offentliggjøres og at det foretas en uavhengig etterforskning

 

Med vennlig hilsen,

Amnesty International Norge
Norsk Journalistlag
Den Norske Helsingforskomité
Human Rights House Foundation
Norsk PEN
Den norske Forleggerforening

Natalia Novozhilova: Russlands andre istid har allerede begynt

Natalia Novozhilova:
Russlands andre istid har allerede begynt

Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

Først og fremst vil jeg uttrykke en stor takk til dem som har invitert meg hit og som har gitt meg muligheten til å fortelle våre nordiske naboer, innbyggerne i Norge, om dagens situasjon for russiske journalister. En særlig takk til utstillingens organisatorer, Peter Normann Waage, Norsk PEN og dens generalsekretær Carl Morten Iversen, og til alle andre som har bidratt til at dagens begivenhet er blitt mulig.

Den russiske journalistikken befinner seg i dag i en trist tilstand. Men jeg vil ikke velte et «snøras» over dere med en gang. Ingen av dere som sitter her, har noen skyld i våre ulykker. Dere fortjener ikke å bli nedtrykt — ikke minst fordi vi senere skal bese utstillingen «Døde penner», som ikke akkurat er oppløftende. Derfor skal jeg forsøke å lede dere forsiktig og liksom tilfeldig mot mitt tema.

Under dyna
Jeg begynner med Vysotskij. Eller rettere sagt: med hans kunstneriske virksomhet, som har påvirket min livsopplevelse og følgelig min journalistiske virksomhet.
Min far, som var professor ved universitetet, har alltid vært — og fortsatt er — radikal kommunist. Fra jeg som femåring lærte meg å skrive og lese, fulgte faren min strengt med på hva slags bøker datteren hans leste og hva slags musikk hun lyttet til. Faren min visste ikke at når han gikk på jobb, la jeg bort de bøkene han hadde tillatt meg å lese, og åpnet dem som han hadde sagt at «det var altfor tidlig for meg å lese».
Selvfølgelig fantes det ingen antisovjetiske bøker i vårt husbibliotek. Men jeg husker godt min egen iver når jeg leste bøker i hemmelighet og ble drevet til å lete etter den skjulte meningen mellom linjene — det måtte jo være en grunn til at jeg ikke fikk lov å lese disse bøkene!? Denne vanen, å lete etter tanker som var gjemt for sensuren, har holdt seg gjennom mitt videre liv.
Det foreldrene mine heller ikke visste, var at jeg lyttet til forbudte radiostasjoner når de ikke var hjemme. For at naboene ikke skulle anmelde meg til KGB, plasserte jeg radioapparatet under sengen, gjemte meg der sammen med den, og tok dynen over meg. Jeg stilte radioen inn på sendinger fra «Voice of America», «Radio Free Europe» og andre utenlandske «stemmer». Da var jeg bare interessert i musikk. Slik ble jeg kjent med The Beatles og andre vestlige rock-musikere. Men sammen med musikken fikk jeg uforvarende med meg vestlige kommentarer om Sovjetunionen.
I vår familie var Vysotskij forbudt. Jeg kjente bare noen av sangene hans, fra filmen «Vertikal».
En gang kom en gammel venn av faren min på besøk fra en annen by. Han hadde med seg lydbånd med opptak av Vysotskijs sanger. Av høflighet kunne ikke faren min forby vennen sin å sette på disse lydbåndene.
Vysotskij brøt seg inn i hjemmet mitt og tok meg til fange, slik det før eller senere skjedde med 300 millioner sovjetborgere. Til og med byråkrater og folk i sikkerhetstjenesten hørte på Vysotskij.
Hverken før eller etter Vysotskij er det noen som har sunget som han. Hans ord boret seg inn i hjernen lik skruer. Stemmen hans skar opp brystet og snudde om på sjelen. Hans melodier og rytmer fikk tilhørerne til å følge sangerens vilje og tvang dem til å ta i mot sangenes budskap med blottede nerver.
Jeg var på alder med Shakespeares Julia. Det er den mest mottagelige og følsomme alderen.
Vysotskijs sanger var ikke anti-sovjetiske. De var IKKE sovjetiske.
Uten at faren min visste det, ba jeg gjesten hans om å ta opp sangene til meg på egne lydbånd.
Dere tror det kanskje ikke, men på den tiden — ved begynnelsen av 1960-årene — var det nesten umulig å få kjøpt lydbåndspoler i butikkene våre. Båndopptakere fikk man dessuten bare kjøpt i Moskva. Faren min limte sammen spoler av kartong.
Når foreldrene mine ikke var hjemme, hørte lillebroren min, Andrej, klassevenninnen min, Ljuda, og jeg på Vysotskij, Beatles og Rolling Stones, kort sagt: på den «andre musikken». En gang gikk en kartongspole i stykker. Hundrevis av meter med bånd falt på gulvet og slynget seg i spiraler. Vi rakk ikke å rydde opp båndet før faren min kom hjem. Derfor puttet vi hele klumpen av bånd bak radiatoren, og om nettene satt vi og nøstet opp båndene for hånd på barneværelset og la det over på en ny kartongspole. Dette arbeidet tok flere netter. Broren min og jeg husker fremdeles denne episoden med et smil.
Hvorfor forteller jeg om alt dette?
Tenk på at alle i Sovjetunionen levde på akkurat samme måte. Generasjon etter generasjon gikk tre hundre millioner mennesker i samme type barnehage, fikk samme utdannelse, mottok samme informasjon fra massemediene osv. Men av en eller annen grunn begynte noen i dette likhetssamfunnet å tenke og handle utradisjonelt. De ble kalt dissidenter. For de fleste sovjetborgere var det et skjellsord. Sovjetmakten puttet dissidentene i fengsler og psykiatriske anstalter, kastet dem ut av landet og organiserte attentater på dem.  Men dissidentene dukket opp igjen og igjen. Hvorfor? Det har mange årsaker. Men for meg er det åpenbart at på visse tidspunkter av ens personlighetsutvikling er det viktig at det kommer en ytre stimulans, slik at man begynner å tenke selv.

Jeg vil ikke hevde at det bare var Vysotskijs sanger som gjorde meg til en annerledes tenkende. Det vil si, til en som tenker annerledes enn det som de fleste i samfunnet aksepterer, både i sovjettiden og nå. Men det er helt sikkert at disse sangene har hatt svært sterk påvirkning på min livsopplevelse.
Broren min, Andrej, har forresten også vokst opp til å bli en «annerledes tenkende». Selv om han er fysiker av utdannelse, skaffer han sitt daglige brød ved å arbeide som lydtekniker for et band. Som han selv sier: Det er et resultat av påvirkning fra undergrunnsmusikken i barndommen.

Medvedjevs internett
Det er et paradoks at barna i vår familie, med sin leninistisk-stalinistiske oppdragelse, vokste opp til å bli antisovjetiske og demokratiske.
Jeg tror at når det på den tiden kunne sildre uoffisiell informasjon og kultur inn i menneskenes sinn i landet «bak jernteppet», så er det i dag, når det finnes internett og parabolantenner, umulig å hindre tilgangen til ufiltrert informasjon. Men det finnes riktignok land der myndighetene har lagt hindringer på internett, slike som Nord-Korea, Cuba og Kina.
I Russland benyttes den kinesiske modellen med statlige lisenser for tilbud og tjenester på internett. Firmaene som eier internett-serverne, er avhengig av de statlige myndighetene. Siden de frykter å miste lisensene, tør de ikke nekte å utlevere informasjon om brukerne av internett. Da eieren av en server i Volgograd forsøkte å nekte å la seg kontrollere av FSB, ble firmaet øyeblikkelig stengt og ilagt store bøter.
Den kinesiske modellen for internettkontroll er altfor mild for dagens russiske makthavere. En representant for FSB klaget allerede for to år siden over at nettets påvirkning på den offentlige mening økte. Han fryktet at påvirkningen kunne brukes til, sitat: «å mobilisere politiske krefter som er rettet mot statens autoritet.» Han krevde utvidet kontroll av internett.
I mars i fjor utstedte Putin ordre om å stifte en føderal organisasjon for kontroll av massekommunikasjon. Denne organisasjonen fikk lovbestemt tilgang til private opplysninger om internettbrukere. Å forfølge mennesker som uttaler seg kritisk til myndighetene på nettet, er blitt meget enkelt.
I Vladimir-distriktet, der jeg kommer fra, pågår en rettssak mot en journalist som har gitt uttrykk for sin private mening som borger om hva vår guvernørs 12-årige regjeringstid har ført til. Han uttalte seg ikke gjennom noe massemedium, men i et diskusjonsforum på nettet. Og det gjorde han praktisk talt anonymt. Etternavnet var skjult, bare brukernavnet var synlig. Men han hadde kritiske meninger. Guvernørens medarbeidere oppsporet opphavsmannen gjennom serveren.
I den gjeldende grunnloven for Den russiske føderasjonen er alle borgeres rett til å uttrykke sin mening garantert. Men ifølge Putins nye lover er det en strafferettslig forbrytelse å fornærme en representant for makten. Å kritisere byråkratene i Russland er en forbrytelse. Man kan bare rose og ære dem.
Heller ikke det er nok for våre makthavere.
Vestlige politikere sier om Russlands fremtidige president Medvedjev (jeg våger å påstå at det i mitt land ikke finnes et menneske som tør å tvile på at han blir president) at han er liberal. Men jeg kan fortelle dere at jeg under en vitenskapelig konferanse lyttet med åpen munn til «liberalen» Medvedjev da han snakket om kontroll med internett. Han henviste til at det «over hele verden i dag lyder oppfordring om å begrense informasjonsstrømmen på internett».
Om man andre steder i verden krever å begrense spredning av barnepornografi, terrorisme og nazisme, er hovedanliggendet for oss i Russland å stanse utbredelsen av meninger som avviker fra dem som uttrykkes fra statlige talerstoler.
På denne måten har vi allerede et Putin-regime som heter «vårt eget demokrati» (suverent demokrati). Nå kommer et bjørneaktig regime (Medvedjev betyr bjørn på russisk) som blir «vårt eget internett-regime».
Hvordan kan man snakke fritt når man befinner seg i bjørnens favntak? Man kan bare stønne av redsel og smerte, og det er den veien det går: mot en stønnende og pipende journalistikk.

Dinosaurene dør ut
Allerede i dag befinner Russlands frie presse seg på 144. plass av 169 stater på ratingen til «Reportere uten grenser».
Under en høring i USA om ytringsfrihet i Russland sa kongressrepresentanten Hastings: «Russland er blitt et av de farligste land i verden for journalistisk virksomhet. Bare Irak og Algerie står høyere på denne dystre listen».
Under president Putin, det vil si de siste åtte årene, er 14 journalister blitt ofre for bestillingsdrap. Ingen av dem som har bestilt drapene, er funnet.
Hvorfor blir de journalistene som tar opp korrupsjon og lovbrudd i Russland, drept? Fordi det finnes altfor få uavhengige og frie medier. Og i de få som er igjen, arbeider det bare enkelte, tapre journalister. Når journalister og rettighetsforkjempere begynner å lage bråk, er det mye lettere, raskere og billigere — og det aller viktigste: helt ufarlig — å drepe disse enkelte «dinosaurene», enn å drive en lang forfølgelsesprosess ved hjelp av påtalemyndigheter og domstoler.

La oss se på siste år, 2007:
Etter det «Stiftelsen for beskyttelse av Glasnost» opplyser, ble det i 2007 registrert 1.502 konflikter med massemediene.
Det ble ført 46 rettssaker.
Det ble innkrevd 220 bøter, til sammen beløper de seg til 6,4 millioner euro.
15 presseinstitusjoner ble stengt.
8 journalister døde. 75 opplevde å bli fysisk overfalt.

La meg bringe noen konkrete eksempler på forfølgelse av journalister i 2007.
Min kollega og venn, en begavet og modig journalist fra Kaliningrad, Konstantin Rozjkov, irriterte de lokale myndighetene, dommerne, politiet og påtalemyndighetene med sine offentliggjøringer, så jeg var stadig redd for livet hans. Gudskjelov, han er i live, men avisen hans — «Svetlogorje» — sluttet å utkomme ved utgangen av fjoråret. Razjkov selv har fått to rettssaker åpnet mot seg. Årsaken er naturligvis kritikken av «Very Important Persons» i hans publikasjoner. Den ene rettssaken er allerede avsluttet, uten at den anklagede var til stede. Han ble dømt til å betale en enorm bot, som umuliggjorde videre utgivelse av avisen. Den andre rettssaken starter i nærmeste fremtid.
Tatt i betraktning at den anklagede bare blir frikjent i 1,5 prosent av rettssakene i Russland, er utfallet av saken mot Konstantin Rozjkov ikke vanskelig å forutsi — særlig fordi han ikke har råd til advokat.
Et helt ferskt eksempel på forfølgelse av journalister på politisk grunnlag er hentet fra min egen by, Vladimir. En av representantene for partiet med makten, «Det forente Russland», som ble valgt til parlamentet fra min region, oppfordret dagen etter valget påtalemyndighetene om å stille journalister fra tv-selskapet «TV 6-Vladimir» for retten. De hadde angivelig forbrutt seg mot to bestemmelser i straffeloven, blant dem forbudet mot å fornærme presidenten.
Hva hadde så disse journalistene gjort? Før valget ble det i nyhetene vist et møte der Putin-fanatikere og medlemmer av «Det forente Russland» deltok. Denne forsamlingen ble kalt en «puting». For dette engelske ordet «puting», som på russisk er fullstendig harmløst, åpnet «Komiteen for etterforskning av spesielt viktige saker» en straffesak.

Myndighetene har gjenopptatt praksisen med å utvise uønskede elementer.
Korrespondent for det russiske tidsskriftet «The New Times», Natalia Morar, offentliggjorde avslørende artikler om korrupsjon innen maktens høyeste sirkler og i FSB. I midten av desember kom hun tilbake til Russland fra et utenlandsoppdrag. På flyplassen i Moskva holdt flyplassens vakttjeneste henne tilbake i passkontrollen. Hun ble gjort oppmerksom på at hun, ifølge FSB, ikke kunne slippe inn i Russland. Natten tilbrakte den 24 år gamle journalisten i «buret» for illegale immigranter som skal deporteres. Neste morgen ble hun eskortert til flyet som skulle til Moldova.
Jeg skal forklare: Natalia er født i Sovjetunionen, i republikken Moldova. Men nå er det et selvstendig land og hun har moldovisk statsborgerskap. De siste seks årene har hun bodd, studert og arbeidet i Moskva. For et halvt år siden søkte hun om russisk statsborgerskap, men rakk ikke å få det. Bare for noen dager siden ble det av det offisielle svaret til de russiske myndighetene kjent hvorfor Natalia Morar ble utvist: Den unge journalisten blir ansett som en trussel mot Russlands sikkerhet.
De siste årene har de begynt å benytte seg av enda en metode fra sovjetunionens arsenal mot annerledes tenkende: Tvangsinnleggelse på psykiatrisk anstalt. Journalisten Andrej Novikov fra Rybinsk ble dømt til tvungen behandling. Jeg vil bemerke at en uavhengig psykiatrisk kommisjon har undersøkt Novikov og kommet frem til at han ikke trenger behandling på sykehus. Men likevel tilbrakte han åtte måneder under bevoktning på psykiatrisk klinikk.

Hva har Andrej Novikov gjort seg skyldig i? Allerede i Sovjetunionen protesterte han mot datidens regime og fikk sin diagnose: schizofreni. Etter Sovjetunionens fall ble han ansett som en anerkjent og begavet publisist og statsviter. Men i Putins Russland ble han igjen ansett som gal, på grunn av sine publikasjoner. Påtalemyndighetene har åpnet rettssak mot ham for ekstremisme. Den skal ha blitt avslørt i brevene hans. Novikov har sendt disse brevene på e-post til forskjellige aviser. Brevene ble ikke publisert, men Andrejs leilighet ble ransaket. Artikler og datamaskinen hans ble beslaglagt. Han selv ble plassert på psykiatrisk klinikk, der han ble tvangsbehandlet i mer enn tre måneder før rettssaken. Disse tre månedene ble ikke regnet med i straffeutmålingen. Selve rettssaken foregikk uten at han selv var til stede.
De russiske sykehusene, og ikke bare de psykiatriske, er et mareritt. Men de psykiatriske anstaltene er det rene helvete. På sykehuset ble Novikov mishandlet, han ble hindret i å sove, de satte fyr på skjegget hans, på nyttårsaften ble han kraftig banket opp, det var forsøk på voldtekt… I tillegg til dette ble han «behandlet»: Han fikk store doser av sterke psykotropiske medisiner. Moren hans fortalte at da han kom hjem i desember 2007, for å få resten av behandlingen hjemme, så han ut som en robot eller mumie. Han sa: Det tyter medisin ut av ørene mine.
Jeg kunne ha brakt mange flere eksempler på hvordan ytringsfriheten hindres i Russland. Jeg minner dere om at antall konflikter med journalister er mer enn halvannet tusen i året. Det lar seg ikke gjøre å fortelle om alle.

Statistikken omfatter ikke masseselvmordene blant journalister. Selvmord, ikke i direkte forstand, men i overført betydning. Når redaktøren er redd for å trykke en artikkel, når journalisten er redd for å ta opp et hett tema, er det yrkesmessig selvmord. Den russiske journalistikken driver med selvutryddelse. De begavete journalistene går på fylla, eller, for å tjene noen penger, tar de jobb i makthavernes medier eller i de kommersielle mediene. Hvis de da ikke skifter yrke. Konformistene blir igjen. De underviser ved journalistutdanningen og oppdrar sine likemenn.
Jeg blir kvalm når jeg ser russiske fjernsynsreportasjer, hører på radio eller leser aviser. I Sovjettiden trodde i alle fall journalistene på det de propaganderte for. Men nå tror de ikke. De ler av hykleriet, men sier hva som helst for penger — uten den minste samvittighetskval.
Hvem vil søke til journalistikken når politistyret i mitt land faller? Jeg er ikke optimist på dette område.
Putin sa en gang at makten er en mann som derfor må forsøke seg. Mediene er som en kvinne, de må gjøre motstand. Men hvordan kan man gjøre motstand når bein og armer er bundet og munnen er kneblet? Og når det er mange «menn» og du er alene? Hva kalles egentlig dette?

Jeg vet ikke hvor jeg vil kunne publisere mine artikler i morgen. Det aner meg at det ikke kan skje noe sted i mitt hjemland. Det har inntrådt en istid for ytringsfriheten i Russland.

Jeg innledet med Vysotskij og jeg skal avslutte med ham.
I fjor markerte mine likesinnede 50-årsjubileet for Khrustsjovs tale mot Stalin-kulten på den 20. partikongressen. I den forbindelse ble det i det berømte Moskva-teateret, Taganka, der Vysotskij var skuespiller, arrangert en festaften. Til stede var flere berømtheter fra tøværstiden på 1960-tallet. Det var dessuten journalister i flere aldersgrupper der. Som avslutning ble forestillingen «Vysotskij» vist, der Vysotskij-sanger ble fremført. Jeg fikk klump i halsen. Jeg holdt meg til midt i forestillingen, men da sangen «Varm opp den svarte badstua», ble spilt — den synges av en politisk fange som er sluppet ut av leiren — da rant tårene fra øynene mine. Jeg gråt og hulket helt til slutten av forestillingen. I den mørke salen gråt alle tilskuerne på min alder. Men de unge, de sov.
Etter skuespillet, da jeg sto i garderoben og tørket den våte nesen, hørte jeg en jentestemme bak meg: «Kan du tenke deg, jeg satt ved siden av ei gammel kjerring som sippet hele tida! Pokker så sentimental generasjon!» Jeg snudde meg: Den som snakket var en ung journalist fra en lokalavis.

Oversatt fra russisk av Irina og Peter N. Waage

Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland

Peter Normann Waage:
Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland
Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

«Vi lever i en underlig, sløv likegyldighet overfor alt i verden, under nuets knugende, trange horisont, uten hverken fortid eller fremtid. (…) Vi er å ligne med uekte barn, uten arv, uten forbindelser, og enhver må på egenhånd knytte de bånd som kan forene ham med den øvrige menneskehet. Det som hos andre folk er blitt vane, instinkt, må hamres inn i hodet på oss. Vår hukommelse går ikke lenger tilbake enn til gårsdagen, vi er så å si fremmede for oss selv. Vi beveger oss så forunderlig, at for hvert skritt fremad vi tar, forsvinner det som var før, ugjenkallelig for oss. (…) Vi vokser, men modnes ikke; vi går fremad, men i underlige siksaklinjer, som ikke fører til noe mål. Vi er lik barn, som man ikke har lært opp til å bruke sin forstand; når de blir voksne, har de ikke én selvstendig tanke.»
Dette skrev Pjotr Tsjaadajev i 1836 – om datidens Russland. Hans Filosofiske brev til en dame, som han kalte dem, ble publisert i tidsskriftet Teleskopet. Brevene innleder den nasjonale, filosofiske selvrefleksjon i Russland, og fikk umiddelbare konsekvenser: Tsjaadajev ble arrestert, erklært sinnsyk og dømt til husarrest på godset sitt, med pålagt legeundersøkelse én gang i uken.
Det er ikke enestående for Russland at makthaverne reagerer med arrest og sensur mot kritikk av dem selv eller landet de styrer. Men det er påfallende at dette reaksjonsmønsteret holder seg så lenge som det har gjort i Russland. Hvor prekær situasjonen fortsatt er, ser vi av den utstillingen som i dag åpner her i Litteraturhuset.

På Tsjaadajevs tid fantes det, i alle fall i de store byene, intellektuelle som reagerte på de sosiale tilstandene i riket og sammenlignet dem med livet i øvrige europeiske land. Tilsvarende hva som hadde skjedd i Vest-Europa et par generasjoner tidligere, begynte også de russiske intellektuelle, eller intelligentsiaen, som den der kalles, å slutte seg sammen i klubber, salonger og grupperinger der nye ideer og muligheter for reformer ble diskutert. Ut fra denne begynnende, kritiske offentlighet vokste det etter hvert i Vesten frem politiske partier, aviser og pressgrupper. I Russland ble ethvert forsøk på opposisjon og åpen, kritisk debatt slått hardt ned på fra myndighetenes side. Likeledes ble alle aviser, tidsskrifter og bøker underkastet streng sensur.
Det førte stort sett til at reformatorene bare ble mer og mer desperate og modigere. Ut av klubbene vokste den såkalte nihilistbevegelsen frem én generasjon senere. De kastet vrak på alt de oppfattet som «tradisjonelle verdier» og satte en naturvitenskapelig, rasjonell tilnærming til virkeligheten i deres sted. Samfunnet skulle organiseres rundt den «rasjonelle egoismen», menneskelige relasjoner skulle baseres på det samme.
På 1860- og 1870-tallet ble nihilistene til folkeopplysere som ville lære den undertrykte russiske bonden å lese og skrive — og tenke rasjonelt og ateistisk. Resultatet var som ventet: arrestasjon, forvisning og grufullt straffearbeid. Parallelt ble stadig flere av den unge generasjonen terrorister, og denne styrkeprøven mellom opposisjon og myndigheter nådde et foreløpig klimaks i 1881, da den reformvennlige tsar Aleksander 2. ble drept av en bombe. Den russiske revolusjonen i 1917 må også forståes i dette perspektivet. Den satte en endelig sluttstrek for tsarveldet i Russland.
Selv om noen kritiske røster kunne høres innen den klassiske journalistikken på 1800-tallet, var den et felt ikke helt til å stole på. Til det var sensuren for streng. Hvor søkte man da for å finne opplysninger om tingenes tilstand og for å bli inspirert til innsikt og erkjennelse?
Man søkte til skjønnlitteraturen. Der og i litteraturkritikken fant den sosiale kritikken et fristed. Romaner og fortellinger er tvetydig, den kan tolkes. Og tolkningene gjelder tilsynelatende den foreliggende fiksjonen, ikke den omkringliggende virkeligheten. Slik lærte det russiske publikum å lese og forstå det skrevne ord som skrivekunst i mer enn én forstand.
Å presentere samfunnskritikk i en tilsynelatende uskyldig fiksjonsfortelling, er ikke enestående for Russland. Tenk bare på Thomas Mores Utopia fra 1516, eller Jonathan Swifts Gullivers reise fra 1726. Men i Russland fant skildringen av virkeligheten i form av kunst en grobunn som skyldes andre forhold enn streng sensur og nødvendigheten av så å si å uttrykke seg i koder.
Idet kunsten benyttes for å beskrive virkeligheten, løftes virkeligheten opp til å bli noe mer enn det tilsynelatende faktisk foreliggende. Den utvides inn i det feltet som kalles fantastisk: «Jeg har mine særlige anskuelser om virkeligheten i kunsten,» skriver Fjodor M. Dostojevskij. «Hva flertallet kaller fantastisk og umulig, er for meg undertiden virkelighet i egentligste og dypeste forstand: den sanne virkelighet. Hverdagens hendelser og deres protokollering er for meg langt fra realisme, snarere det motsatte.»
Nå må vi jo også kunne gi Dostojevskij rett også på en annen måte: Virkeligheten bærer i Russland ofte de mest fantastiske og for en naiv vesterlending helt umulige trekk. Når derfor Nikolaj Gogol i sin fortelling Mirgorod fra 1835 først beskriver en landsby i alle detaljer for så, liksom i forbifarten, å nevne at det midt i landsbyen ligger en sølepytt så stor at ingen noensinne har kommet rundt den, da har jeg mistanke at vi som lesere lærer mer om den russiske landsbygda enn noen sosiologisk rapport hadde kunnet bibringe oss.
Kunsten løfter opp, forvandler, foredler eller karikerer virkeligheten. Den lar vår vante verden fremstå i et særegent overlys. Det tilhører den russiske tradisjonen å anse denne, kunstens, fortolkning og formidling av virkelighten som mer virkelig enn virkeligheten selv, som «virkelighet i egentligste og dypeste forstand,» som Dostojevskij uttrykte det.
Kunstens sentrale plassering som formidler av tilværelsens vesentligste side, er et grunnleggende element i den ortodokse form for kristendom som Russland bekjenner seg til. Den kunstneriske, helhetlige opplevelse av skjønnhet ved kult og kirkebygg var også ifølge legenden årsaken til at landet i sin tid valgte den ortodokse konfesjonen. «Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes hverken slik prakt eller slik skjønnhet. Vi makter ikke å skildre hvordan det der så ut. Vi vet bare dette ene, at der er Gud forenet med menneskene og deres gudstjeneste er vakrere enn hos noe annet folk. Vi kan aldri glemme denne skjønnhet. For enhver som en gang har smakt det søte, vil senere aldri gripe til det bitre,» forteller utsendingene til Bysants i Nestorkrøniken om hvorfor de foretrakk den østkirkelige kristendom fremfor den romerske varianten.
Fra Bysants fikk Russland mer enn en konfesjon. Landet overtok en forestilling om makten som gudegitt og «helhetlig». Også i Vesten var konger og keisere «av Guds nåde». Her skilte imidlertid den verdslige og kirkelige makt etter hvert lag. Og både kirke og statsmakt møtte motstandere gjennom den kritiske offentligheten og voksende opposisjonelle grupperinger. I Russland smeltet statsmakt og kirkemakt sammen. Makten ble like helhetlig, overjordisk og «himmelsk» som kunsten selv. Tsaren — og hans senere etterfølgere innen kommunistpartiet — innehadde så vel åndelig som fysisk makt.
Makten legitimerte seg selv ved å spille på den samme verdensopplevelse som ligger bak oppfattelsen av kunsten som virkelighetens dypeste formidler. Den var i verden, men ikke av verden. Makten var absolutt. Derfor ble enhver kritikk tolket som absolutt kritikk. Selv de minste reformforsøk eller den mildeste kritikk utgjorde en trussel mot den helheten den russiske statsmakten representerte. Også derfor slo tsaren så hardt ned på den fremvoksende kritiske offentligheten og en åpen debatt.
Tsar og statsmakt sto — og står fremdeles — på et høyere plan enn den jevne mann og kvinne. «Godseier» skrev tsar Nikolaj 2. under rubrikken «yrke» på et folketellingsskjema i 1899. I egne øyne eide han land og undersåtter.
Den verdensopplevelse som ser virkeligheten best formidlet gjennom kunstens prisme, som utroper det fantastiske elementet til virkelighetens kjerne, blir ren gift når den overføres på politikkens område. Da bolsjevikene kom til makten, bekjempet de nok kirken og den russiske religiøsiteten nominelt. Reelt føyde bolsjevikstaten seg inn i den form som allerede forelå, og malte billedlig talt kirken rød. Åndsmakt og statsmakt smeltet enda tettere og mer dødbringende sammen enn tilfellet hadde vært under tsaren. Forvandlingen av virkeligheten var ikke lenger en geistlig eller kunsterisk oppgave, den var blitt politisk. Det nye mennesket, homo sovjeticus, skulle skapes. En ny himmel og en ny jord skulle stampes opp av den russiske marken ved hjelp av marxistisk ideologi og krig mot eget folk.
Den kritiske journalistikken fikk et pustehull i de første to tiårene av det 20. århundre, men snart ble forholdene verre enn noen gang på 1800-tallet. Samtidig ble skjønnlitteraturen beordret til å bli «sosialistisk realisme», en retning som snarere er en variant av fantasy-litteraturen. Den skulle beskrive tingenes tilstand slik de burde være, og utgi dette som «den egentlige virkeligheten». Det er som om Dostojevskijs fantastiske realisme har falt i hendene på fantasiløse teknokrater.
Igjen måtte reell informasjon, kritikk og formidling av alternative tanker og ideer finne andre kanaler. Selv om den russiske oppfinnsomhet og fantasifullhet sørget for at de aldri helt var tilstoppet, var det først etter Stalins død at kanalene ble så brede at de ble klart synlige fra Vesten og nådde et stort publikum i Russland. Offentlige diktopplesninger der det kunne være flere titalls tusen tilhørere til stede, ble pustehullene der ting kunne sies som ikke kunne formidles i klartekst. Kodespråket vendte tilbake, det samme gjorde kunsten som kritikk- og informasjonskanal.
I denne tradisjonen står visesangeren, lyrikeren og skuespilleren Vladimir Vysotskij. Han var aldri helt forbudt, eller helt tillatt. Han fikk ikke utgitt noen plate i Sovjetunionen, men «alle» kjente ham. De kunne tekstene hans utenat, og opplevde at han formidlet en livsopplevelse sovjetborgerne kunne kjenne seg igjen i, og som befant seg lysår fra den myndighetene forsøkte å kommandere dem til.
Som Jørn Simen Øverli skriver i sin bok om Vysotskij, tok han utgangspunkt i det som var faktisk og reelt tilstede i det russiske samfunnet: Den røffe, rå og humoristiske tradisjonen generasjoner med fangeleire hadde skapt. Der var det vokst frem en egen poetisk sjanger, egen sjargong og egne sanger. Vysotskij benyttet denne som mal for sin egen gitarpoesi, og behandlet fenomener fra livet utenfor fangeleirene så å si i samme toneleie som man kjente fra bandittsangene. De er i seg selv opprørske og bærere av håp. Forfatteren og filosofien Andrej Sinjavskij, som forøvrig var Vysotskijs lærer, hevder at Russland aldri ville ha overlevd sine despoter, hadde det ikke vært for humoren i bandittsangene.
Vel så viktig som humor og kunsterisk, lyrisk fremstilling var det for Vysotskij at sangene inneholdt informasjon. Det dreide seg ikke om underholdning. «Vysotskij polemiserte ofte mot poptekster,» skriver Øverli, «og da var det alltid mangelen på informasjon han kritiserte. Informasjon er i det hele tatt et nøkkelord for produksjonen hans.»
Her nærmer vi oss jurnalistikken igjen.
I sin tradisjonelle form, som informasjonsleverandør og arena for debatt, blomstret den opp under Mikhail Gorbatsjovs perestrojka. For første gang kunne sovjetborgerne følge forhandlinger i Det øverste sovjet direkte på tv. Gatene var nesten folketomme. Avisene begynte å trykke informasjon som var til å stole på, ikke den fiksjonen som inntil da hadde utgitt seg for å være informasjon. Reportasjer om hvordan tilstanden i landet faktisk var, ikke bare om hvordan den burde være, kunne leses i tidsskrifter og aviser. Og tidligere forbudte bøker ble utgitt.
I sitt verk om sovjetsivilisasjonen (fra 1989) referer Andrej Sinjavskij en samtale han i 1960-årene hadde med en ivrig kommunist og systemtilhenger om den da forbudte romanen til Pasternak, Dr. Zhivago: «…Det ville da bare styrke den russiske litteraturen og den sovjetiske staten om disse verkene kom ut!» argumenterer Sinjavskij. Han skriver videre: «Min samtalepartner svarte omtrent som følger: Selvfølgelig, slike bagateller ville ikke føre til at staten falt fra hverandre. Men De glemmer følgene i Polen. Jeg ble overrasket og spurte: Hva har Polen med dét å gjøre at Pasternak blir offentliggjort i Moskva? Han mente at om vi her tillot en viss åpenhet på kulturens område, ville det føre til langt større og mer vidtrekkende liberaliseringer i Polen, hvor man allerede nøt større frihet enn hos oss. Dersom det inntrådte et tøvær i Moskva, så ville Polen frigjøre seg fra Østblokken og fra Sovjetunionen. Jeg svarte at nåvel, det gjorde vel ingenting! La landet bare frigjøre seg og bli salig på sitt vis. Javisst, sa han, men Tsjekkoslovakia vil følge Polens eksempel, og da faller hele Østblokken fra hverandre. Og hva så, gjentok jeg, det vil bare være en lettelse for Russland. Min samtalepartner fortsatte: Men hele Baltikum, Estland, Latvia og Litauen vil følge Østblokkens eksempel! Og hvorfor ikke? sto jeg på. Hva skal vi med alle disse motvillige drabantene? Men etter Baltikum vil Ukraina og Kaukasus forlange selvstendighet. Vil De kanskje at hele det russiske riket faller fra hverandre? Vil De virkelig at Russland går under takket være Deres elskede Pasternak, Russland som er det største imperium i hele verden?»
Den sovjetiske ideologien var det som holdt imperiet sammen. Den var forlengst blitt frase da Gorbatsjov overtok som generalsekretær. Likevel er den ovenstående analysen — som ble skrevet før Sovjetunionens sammenbrudd — ikke så gal når det gjelder å forstå én av årsakene til imperiets sammenbrudd: åpenhet, kritikk og informasjonsfrihet — med andre ord: journalistisk virksomhet — bidro til sammenbruddet.
Under Boris Jeltsin var det mer enn imperiet som brøt sammen.
Da lyset billedlig talt ble slått på i det samfunnet der staten pretenderte å inneha absolutt makt, så vel fysisk som åndelig, ble det åpenbart at makten så langt fra var absolutt. Staten kunne nok være skremmende, men ikke sterk. Tvert imot, den var så skjør og svak at samfunnet truet med å falle fra hverandre i noe som mest lignet på småfyrstedømmer. Det skjedde blant annet innen journalistikken.
Pengesterke investorer sørget for å kjøpe eller grunnlegge forskjellige mediebedrifter, i første rekke fjernsynskanaler. De journalistene som arbeidet for dem, gjorde nettopp det: arbeidet for sine herrer og mestre. Poenget med reportasjer, analyser og nyhetsformidling ble i økende grad ikke å formidle informasjon eller selvstendig kritikk, men å målbære eiernes interesser. At dette er et stigende problem også innen vestlig journalistikk, svekker ikke den tragiske virkningen av eiermakten for russisk journalistikk og det russiske publikummet. Journalistikken mistet sin troverdighet — og de journalistene som fastholdt sin yrkesetos ble utsatt for trusler, mordforsøk eller mord. Det ble synlig hva det russiske samfunnet hadde vært allerede lenge: en jungel, den sterkestes rett rådet. Staten var oppløst i småfyrstedømmer; den enkelte journalist kunne bare håpe på beskyttelse fra hans eller hennes «lensherre».
Absoluttisme betyr ikke absolutt makt. I virkeligheten er den et uttrykk for avmakt. Den absolutte stat, slik den har vokst frem i den russiske historien, er en stat ingen stoler på, men frykter. Staten blir min fiende, lovene en utfordring til å finne måter å omgå dem på. Mangelen på åpen og troverdig informasjon førte dessuten til at makthavere lenger ned i hierarkiet kunne utfolde korrupsjon og nepotisme. Innen det som tilsynelatende var en sterk og fasttømret statsmakt, fantes store lommer av maktvakuum hvor småfyrste slåss mot småfyrste.
En sterk stat er alltid en rettssstat. Det er tilliten til lovene og forvissningen — eller i det minste det begrunnete håpet — om at staten vil beskytte meg, som gjør at den samme stat blir sterk. En maktstat må stadig forsvare seg mot sine undersåtter, eller, om sentralmakten viser tegn til svekkelse, oppleve å oppløses i småfyrstedømmer. Det er ikke viktig om disse gjør krav på geografiske territorier, eller «bare» vil ha økonomisk makt med tilhørende egen juridiksjon. Uansett forsvinner den felles lovgivningen. Den enkelte undersått — for her finnes ingen borgere — blir en kasteball mellom vilkårlige makthavere.
Vladimir Putin har som uttalt mål å styrke den russiske staten. Men han fatter tilsynelatende ikke at det er tillit og ikke trusler som gjør staten sterk. Derfor er også hans russiske statsmakt en svak statsmakt. Derfor er russiske journalister nå kanskje mer enn tidligere i livsfare når de gjør en ordentlig jobb. Det er ikke nødvendigvis sentralmakten som truer dem, men alle småfyrstene, alle korrupte embedsmenn eller næringsbaroner som frykter avsløringer. Utstillingen her viser i hvor stor grad slike vilkårlige makthavere regjerer det russiske samfunnet, til tross for Putins påstand om at den russiske staten er styrket. I en maktstat har jornalistene liten eller ingen beskyttelse om de velger å bli talsmenn for uavhengig kritikk og journalistikk.
Bare en rettsstat kan gjøre undersåtter til borgere og gi dem beskyttelse. Å snakke om demokrati før en slik rettsstat er på plass, eller i alle fall har tydelige og sikre ansatser, fører ikke til annet enn å skandalisere demokratibegrepet. En rettsstat er likeledes forutsetningen for en trygg, kritisk journalistikk. Maktstaten kan bare kritiseres gjennom et kodet språk; rettsstaten bæres og støttes av åpen informasjon.
Derfor gjør dagens russiske, kritiske journalister meget mer enn å bringe informasjon eller analyser. Deres største dåd ligger kanskje ikke i at de setter livet på spill, men i at de med sine artikler, reportasjer og sitt øvrige virke bidrar til at den så livsnødvendige rettsstaten kan vokse frem.
Så fascinerende det enn er å få servert kritikk og informasjon gjennom lyrikk, visesang og romaner, er det enda mer fascinerende å få den i form av journalistikk. Da vet vi at en rettsstat er i ferd med å slå rot. Det betyr ikke at kunstens betydning svekkes. Den vil alltid kunne formidle virkelighetens «fantastiske element». Og den russiske virkeligheten er fremdeles på godt og vondt så fantastisk at den stiller store utfordringer også til den tilsynelatende mest nøkterne journalistikken.