Fake news and censorship

Salil Tripathi (chair WiPC), Ma Thida (Myanmar PEN), William Nygaard (Norwegian PEN) and Halya Coynash (Ukraine PEN).

What happens when falsehood and distortions are expressed in the name of free speech? Should there be restraints? How can lies be countered in the post-truth world? And is it possible to define ‘truth’ and ‘falsehood’ in a world where alternative facts are as accessible as official histories?

William Nygaard, President of Norwegian PEN, speaks about the situation in Norway at the ICORN Network Meeting & PEN International Writers in Prison conference on 1 June 2017.

Fake news have existed since the very first newspaper saw the light of day in Germany in the fifteenth century. What characterizes our era, however, is that this phenomenon has become a widely used political tool, used on the one hand to denounce journalistic content one disagrees with, and on the other to attack the free and independent media. Fake news and trolling are evils that should always be attacked, wherever they pop up. Working against the attitudes underlying this particular kind of abuse is a prerequisite for the survival of a free democratic society.  In Norway the existence of fake news is on the increase – as is the case in other countries – and as I will illustrate further in a little while, the debate on how to deal with it is already well under way.

When considering basic principles concerning this phenomenon, one paradox arises: Attempts to define, regulate and penalize what is seen as «fake news» could lead to violations of the right to freedom of expression. It could well be that tolerating false news stories, rumors and even outright lies are the price we pay for the fundamental right to free communication in an open society. To solve this dilemma requires a demanding, but necessary, balancing act. This point was recently discussed in a joint declaration by prominent international organizations monitoring freedom of the press, among them David Kaye, the UN Special Rapporteur on Freedom of Opinion and Expression, and his colleagues.

In my view, the essential condition for a defense of freedom of expression is a human rights based approach, fighting propaganda, disinformation and fake news. This also implies that we should refrain from introducing provisions on fake news which violate human rights standards.

The situation in Norway
The situation in Norway may seem idyllic compared to the intense political polarization of countries like the United States. But the Norwegian media are subject to the same forces promoting fake news, half-truths and other forms of trolling.

According to a 2017 survey on freedom of the press from Journalists without Borders Norway takes the lead. But as we know, freedom of the press and freedom of expression are not synonymous entities. Who is responsible for securing these fundamental rights in an open society like ours? Another survey on fake news, provided by the Ministry of Culture, reveals a characteristic feature in our solidly social-democrat society: Responsibility for the fight against trolling and fake news should not reside with the individual citizen, but rather with relevant institutions in our society. 68 % of the respondents felt that responsibility lay with the media, while only 27 % considered that the population has a substantial responsibility for preventing the spreading of fake news.

To me it seems clear that media responsibility alone is not sufficient.  In the pluralist media universe of the future, traditional media organizations are gradually losing their dominant position and are being replaced by an infinite variety of other platforms. In this situation it is our individual sense of responsibility and critical sense, together with an increased focus on education that is needed as a bulwark against the tsunami of fake news and other forms of trolling.

This individual responsibility becomes even more important when we look at the development of Facebook. Today Facebook is the platform (together with other social media) that is lining up for a takeover of the greater part of news distribution in the future. We really hate it, all kinds of monopolies tendencies we dislike. The survey from the Ministry of Culture shows that Facebook, as a medium without an overall editorial policy, also is the medium spreading the largest quantity of fake news and trolling. We know that Facebook takes this challenge seriously and is working hard on establishing further active measures to improve their control over this phenomenon. This is a positive development, but we still have a long road ahead of us.

Media competitors to join forces in the war against fake news
In July four important Norwegian media institutions: VG, Dagbladet, TV2 and NRK (the National Broadcasting Corporation) together with two independent foundations, Tinius-stiftelsen and Fritt Ord, will launch a new initiative in order to limit the amount of fake news and trolling in our media universe. The initiative is called Faktisk (Factual). It is a shareholding company, where the owners contribute 10 million kroner the first year and follow up with a guaranty (2 mill) the year after.

This is the first time competitors in the media are trying direct editorial collaboration apart from the editorial rationalizations that followed the important media mergers of the last decade. This is sensitive territory. This new initiative needs to be discussed from an analytical, critical angle, weighing the pros and cons,  based on the absolute premise of freedom of expression.

What kind of truth is a common editorial set-up supposed to legitimize, on what premise will it collect and sort the information, and judge between true and false info? Will the project secure mechanisms strong enough to avoid abuse, misleading information or various forms of conflict, for instance of editorial character?  Considering PEN’s role as a guardian of freedom of expression I feel obliged to point out the danger of establishing a kind of «truth police». At the end of the day, who is the guardian of truth? What will be made public, and how can we assure that it meets the real need in the public, and provide the responses they look for?

To be honest, it seems that this project – with all its merits and good intentions – needs to further clarify a definite goal and structure. The most important is to avoid reinforcing stereotypes and a relaxation among media professionals who mistakenly believe that this project will diminish their own ethical responsibility for the stories they present.

It is difficult to evaluate the quality of the Norwegian media on an international scale. But there can be no doubt that the generous economic framework of government media policy has been important, the way a long term cultural policy has contributed to the international success of Norwegian literature. And to a person with my professional background it seems that the Norwegian media in general maintains a respectable international level in their criticism of sources and continuous internal debate – at least until new economic realities will force changes in yet more editorial offices. In my active years in the media and in publishing I have witnessed how the motivation and the will to verify facts have improved considerably. Increased ethical awareness and the examples of people committed to good journalism have been important.

On the other hand, we must warn against a type of surveillance of fake news – and other news – that engenders new authoritarian ways of thinking and acting. Norwegian PEN visited Edward Snowden in Moscow recently, and his unreal universe is a powerful reminder. So far he has become a victim of his own idealist search for truth. Snowden’s warning of illegal surveillance of us all is being punished, while the guilty party walks free. That is the truth, and no «alternative fact» can change that.

The Role of PEN and Norwegian PEN
The response of Norwegian PEN in the critical situation for freedom of expression we are faced with has been to strengthen our focus on our own country. This does not mean that we have abandoned our efforts internationally – very far from it! But the same principle holds good in our work as in the struggle for climate change: If you are not willing to do something about your own situation, you can hardly expect an improvement in the overall community. Three years ago Norwegian PEN started The Norwegian Project for Freedom of Expression and Responsibility, supported financially by three separate foundations. Our organization is small, with two employees, but with a hard-working board, executive committee and highly committed members. Over the last few years membership has doubled and now counts close to 900, a solid contingent among the more than 100 member countries of PEN International.

Our project focuses on eight separate challenges to freedom of expression in this country, among them of course the media development, whistle-blowers, surveillance, challenges in a multicultural society, and not least: an active approach to young people on the meaning and impact of freedom of expression. On each project we make use of the most qualified experts, always in close cooperation with our strongly motivated board. This approach generates new energy, and we believe that Norwegian PEN signals a credible commitment to making an effort also in a larger format, internationally.

In other words: we try to handle both fake facts and the trolls that create them, and hopefully they will burst at sunrise, as they do in the fairy tales.

Årets første markering foran Saudi Arabias ambassade


Fredag 6. januar 2017 holdt Norsk PENs styremedlem Dag Larsen appell under Amnestys månedlige demonstrasjon foran den saudiarabiske ambassaden i Oslo. Det er i disse dager to år siden bloggeren Raif Badawi mottok de første 50 av i alt 1000 piskeslag, som del av en straff han er idømt for å ha opprettet en blogg for fri ytring.  Les Dag Larsens appell her:

Appell ved Saudi-Arabias ambassade 6. januar

Den irske forfatteren Frank O’Connor kalte novellen «The Lonely Voice». Men mon tro om det ikke gjelder all skriving der det er en som forteller. Der det finnes en holdning eller en intensjon, en som skriver og vil noe med det, der handler det også om en som vil meddele seg. Det er denne ene stemmen som blir stående mot det hodeløse korets tilflukt i enstemt og ensrettet tale og skrift. Det kan være vanskelig nok å klare å stå imot et slikt kor i et land der du har lovbeskyttelse for å stå imot. Men hva med land der en frimodig ytring er grunnlovsstridig? Der religionen ikke tilhører deg, men en klasse som har full kontroll over statsapparatet. Der frafall fra troen kan føre til at du blir arrestert, tiltalt og dømt til fengsel og pisking. Og til og med dødsstraff for at du er en frafallen. Det skal stort mot til å skrive der dette er konsekvensene.

Saudi-Arabia er et slikt land. Det bryter daglig med grunnleggende menneskerettigheter, det bryter med verdier som angår selve troens vesen.  Der er religionen et politisk maktmiddel for å kontrollere innbyggerne og frata dem egenverdi. Og de vestlige landene, som ellers er særdeles ivrige til å påtale andre lands overgrep og brudd på ytringsfrihet og menneskerettigheter, og som med USA i spissen ikke unnslår seg å være med på å sette Midt-Østen i brann – ja, hva gjør de vestlige landene med Saudi-Arabia? Sitter så stille de bare kan i båten. Fordi de er avhengige av Saudi-Arabias olje. Det sies ofte at det er vanskelig å forstå seg på Midt-Østen, og det er sant, men det er heller ikke vanskeligere enn å forstå det viktigste og de vestlige landenes ynkelighet: Oljen som avgjørende ressurs, manges ulykke og verdens sterkeste maktmiddel.

Friheten til innbyggerne i enhver stat er avhengig av stemmer som tør å si det som det er, som tør å sette tankene fri til deling med andre. Tanker, meninger og kunnskap som kommer fra en til alle. Det er kraften i denne bevegelsen som skremmer despoter. De vet at tanker ikke er frie før alle har rett til å dele dem. Det er avgjørende for despoter å stanse de enkelte stemmene. Derfor er det så viktig for alle som støtter den frie tanken og den frimodige ytringen å støtte den ene stemmen. Og stanse despotene.

Dag Larsen
Styremedlem i Norsk PEN

Foto: Brit Bildøen

William Nygaards tale ved åpningen av Ord i Grenseland

William_lite
Norsk PENs styreleder William Nygaard holdt åpningstalen på litteraturfestivalen Ord i Grenseland 1. september 2016:

Takk for invitasjon til Ord i Grenseland – til festivalen her i gamle Fredrikstad – en av landets eldste strategiske byer – stinn av djerv historie.

Stedet
Gamle Fredrikstad er et eksempel på hvordan tradisjon fornyer liv og gir perspektiv. I politisk, ja, også i bokstavelig forstand hadde dette grenselandet strategisk betydning. Ære være Tordenskiold. Frihetstrangen seiret. Ordene er frihetens fremste redskap og var det også for vår helt. Byen ble en festning for friheten og en åpen dør for de internasjonale impulser.

Festivaler er blitt noe typisk norsk. De skjerper oss og gir en nødvendig fornyelse. Likevel er hver og en unike. Intet er mer naturlig enn at Gamle Fredrikstad holder festival til kulturens, ja, litteraturens fremme. Bare vissheten om Tordenskiolds historiske nærvær er en begrunnelse og gir atmosfære og tyngde.

Kulturnasjonen
Vi behøver slike bidrag i dette landet – for få vil hevde at Norge som samfunn – historisk sett – er en betydelig kulturnasjon med sin unge alder, lange tiders enkle kår, stormaktstyrt, uten egen imperial politisk historie og brå overgang til nyrik Harry-velstand. Vi kan skremme med at den norske estetikken er som fjordbyen Oslo. Snart ser vi verken Operaen eller fjorden. De mindre byer er langt mer bevisste enn vår hovedstad. Og Fredrikstads spennende planer for sin utvikling er godt kjent.

I det store bildet snakker vi om samfunnets mentaliteter, smak og toleranse som et uttrykk for de lange linjer.

Kulturen og litteraturen er en motkraft mot denne nyrikdommens vulgarisme og individualisme. De åpner for større innsikter i en tid hvor denne verdens uro krever evne til en hjertevarm mottakelse av et større mangfold. Det er initiativ for større selvinnsikt som behøves for å bringe oss videre. Ord i Grenseland er et strålende eksempel på hva som bidrar. Bevissthet om hva som nytter, skaper ny vei.

Den frie kunsten og kulturen er den fremste garanti og målestokk for menneskers verdige liv på denne veien. Det trengs i en tid hvor frihet som verdi på ny settes på ekstrem prøve og hver dag lider terrorens død, fryktens sensur og kvaler.

Da blir både de norske kollektive initiativ og enkelt-prestasjoner for den kulturelle frihetens fremme eksistensielt viktige på veien videre.

I de fleste kulturuttrykk – være seg musikken, skulpturen, maler-kunsten og ikke minst litteraturen står Norge for enkeltkvalifikasjoner på internasjonalt nivå. Ved kveldens festival-åpning handler det om det fremste feltet – om litteraturen.

Selv overskuer jeg noen års historie som utøver i litteraturformidlingens ærend. Vi, fra min tid, arvet noe fra noen fremsynte idealister før oss, noe som var kommet godt i gang drevet av noen få. Et halvt sekel tilbake var det skrinnere kår for litteratur i landet, den norske som den oversatte. Vi hadde noen unntak, men hva var det mot de litterære seirene som senere skulle komme – gjennom sytti-, åtti-, nittiårene og inn i to tusen-tallet? En forfatterrekruttering lå nede og skulle løftes til verdensformat. Vi er litt pretensiøse nå, men bare litt…

Det var tidlig på sekstitallet at en forfatterleder, en forlegger og en embetsmann satte seg sammen for å sikre fast grunn for den skrantende norske litteraturen. Det ble skapt en felles lest for litteraturens vekst og utbredelse som bygget på talent og felles mentalitet.

Den virket langsiktig og stimulerende og et startskudd ble gitt for en ny æra i norsk litteratur – med en trefoldig stimulans – til leser, forfatter og utgiver ved oppfinnelsen av Kulturråd og innkjøpsordning. – og alt det den brakte av vitalitet og innsatsvilje. Litterær allsidighet, kvalitet og talentrekruttering ble satt i sentrum som datidens stimulans og i dag som kamp mot en liberalistisk kommersiell kulturideologi med ensrettende virkning.

Det viktigste var at en ny litteraturpolitisk dimensjon ble skapt – en bærende idealisme, noe kollektivt og personlig, ja, som gikk på å løfte noe i flokk utover en selv. Litteraturen fikk prestisje, ga forfatterne plass og faget rom for fri litterær ytring. Resultatet har blitt enestående. Hvilken annen språknasjon kan peke på en slik fremgang for sin nasjonale litteratur i et internasjonalt perspektiv.

Med slik prektig/ vakker beskrivelse – hva står det da om i disse tider? Svaret er enkelt – om leseevnen og lesegleden – i alle medier – analoge som digitale. Utfordringen går ikke om den litterære kvalitet eller mangfoldet, skjønt det kan fort tørke ut. Det går om leseevnen, leseinteressen og oppdagelsen av lesegleden for nye lesere. Utfordringen er slett ikke et nytt fenomen. Merk det. Den ligger latent hele tiden og må kollektivt stimuleres og uten stopp. Lesestimuli av mange slag bør på ny forsterkes med en felles kraft, hvor festivaler, biblioteker, skoler, forleggere og redaktører har et inspirert ansvar. Men ansvaret strekker seg lenger. Det går dertil om skriftkulturen som garanti for selve vår livsform, for demokratiets frie tanke og ytring.

I vår tid
Her på denne festivalen – i dette grenselandet – forstår man på dobbelt nivå, hva den frie skriftkulturen betyr for selvstendighet og integritet her til lands og der ute. Slik leseevnen kan svinne, kan også den politiske vitaliteten smuldre. Holdninger endrer seg hvis samfunnskritikken forstummer. Forståelsen av ytringsfrihetens grunnforutsetninger kan ved forsømmende sløvhet og slapphet langsomt fortæres eller ved autoritære holdninger raskt slukes.

Her hjemme må vi være vare og vokte oss mot hverdagens endrede holdninger. Frihetsberøvende utslag blir konkrete i lovverk, forordninger, regelverk, overvåkning og kontroll og i endrede samfunnsstrukturer – hvis overblikket svinner.

Gjør vi nok her hjemme, kan vi spørre? For Norsk PEN er svaret – klart nei. Og det tas konsekvenser ved bevisst innsats. Våre medlemmer har engasjert seg i spørsmål om varslerens vern (Snowden), de publisistiske overgrep, multikulturelle avskjæringer, overvåkningens trusler, kunnskapen om ytringsfrihetens verdi blant unge og en allmenn vokterrolle fra sak til sak i den offentlige debatt. Mange er mobilisert og viktige fond støtter oss i arbeidet. Vi kan bli forskrekket over oppgavemengden.  Arbeidet virker – for ytringsfrihetens trygghet her hjemme i eget land.

Og der ute – hvor denne verdens frie ytring er truet på livet i et voldelig omfang vi ikke har sett i vår tid. Ja, fri ytring kan gå på livet løs når religion gjøres til politikk og politikk til religion og totalitær maktpolitikk får råde. Mange ser trusselen her hjemme. ICORNs og PENs såkalte fribyer her til lands og ellers i verden huser så godt de kan truede internasjonale forfattere og kunstnere. De blir ressurser hvor enn de kommer ved sitt forbilde og som symboler på den frie ytrings verdi.

Et ønske
Til slutt – et begrunnet ønske til denne byen. For Fredrikstad – og omegn har vist å ta betydelig kulturpolitisk ansvar. Ord i grenseland er et ledende eksempel på holdninger og initiativ for distrikt og by. Kunstnere tar selv sterke initiativ til kulturens fremme ved flere festivaler. Kulturrådmannen har blikk for utsmykning og estetikk i byen. Og et Litteraturhus er en stolthet.

Et videre skritt vil være like naturlig som livsvitalt. Gjør også Fredrikstad til en friby for forfulgte forfattere og kunstnere – den femtende i landet. En truet forkjemper vil finne seg så godt til rette blant likesinnede i dette sterke miljøet. Initiativet vil være sammenfallende med byens historisk strategiske posisjon i forsvar for varig frihet.

Vår festival Ord i Grenseland kan trygt løftes og bedømmes i et stort perspektiv, ja, som en pådriver og beskytter av de frigjørende ordene – for oss her hjemme og for å åpne for dem der ute.

Takk til arrangør og by for ansvar og initiativ. Gratulerer med dagen.

(Foto: Kine Jensen)

Tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen

Kjersti Løken Stavrum holder tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen.
Kjersti Løken Stavrum holder tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Ossietzky-prisutdeling til Ulrik Imtiaz Rolfsen

23. november 2015

 

Kjære alle,
Kjære Ulrik Imtiaz Rolfsen – Gratulerer så mye med Ossietzky-prisen.

«Kjemp for alt hva du har kjært.» Slik starter siste vers i en norsk salme som begynner ganske tilforlatelig med «Alltid freidig hvor du går».

Mot slutten av denne over 150 år gamle salmen bygger det seg imidlertid opp til et nesten beklemmende voldsomt budskap; «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder».

Det er lenge siden verdier ble satt på spissen på den måten i Norge. Det er lenge siden salmen var reelt viktig – noe den for øvrig særlig ble under den tyske okkupasjonen av Danmark.

Men jeg ville gjerne begynne med denne strofen likevel – Kjemp for alt hva du har kjært. Ikke fordi jeg skal gjøre et poeng ut av at vi er på vei dit, nå som verden slik vi kjenner den ligger på et vippepunkt. Men nå har jeg tonesatt budskapet mitt. Når dere om kort tid har glemt alt jeg kommer til å si til Ulrik Rolfsen, for å forsikre ham om at det han har orket å stå i har vært viktig og riktig – så skal dere i det minste huske melodien. Dere har den sannsynligvis allerede i hodet alle sammen.

Sånn kan jeg håpe at melodien blir nettopp det som vi trenger at de demokratiske, liberale prinsipper skal være; prinsippene skal dukke opp som en refleks, som en tankevekker, som en bakgrunnstone – og som en bøyg som forhindrer at alt mulig kan skje spontant og vilkårlig. De demokratiske prinsippene skal være som dette tonefølget, du husker melodien når du får den i kontekst.

Dessverre dro ikke PST kjensel på denne konteksten – og prinsippene var fraværende – den forsommerkvelden da de sto i hagen hjemme hos Rolfsen – og da de noen timer senere tok med seg opptak til dokumentaren om radikalisert norsk ungdom, som han jobbet med. Slik kom saken galt ut allerede fra starten. For, som PST sa dagen etter, han kunne jo ikke påberope seg retten til å beskytte sine kilder likevel. Dette gikk PST som kjent bort fra, etter første runde i retten. Men senere, da saken hadde gått helt til Høyesterett, var budskapet at det var «høyst usikkert» om dokumentaren hadde en verdi uansett.

Nå er jo ikke filmanmeldelser en del av PSTs kompetanse. Men det minnet meg på et harmdirrende leserbrev i Sarpsborg Arbeiderblad på 1980-tallet mot en film om apartheid i Sør-Afrika «Cry Freedom». Innlegget var en regelrett slakt av filmen. For øvrig hadde ikke skribenten sett filmen, men han mente bestemt å vite hvordan den var. Jeg husker leserbrevet godt – for vedkommende ble umiddelbart omfavnet av Fredrik Stabel og erklært medlem av Dusteforbundet i Dagbladet.

Det nevnte Dusteforbundet er dessverre nedlagt, hvilket jo ikke forhindrer dusteri. Men vi får vel legge til grunn at heller ikke PST hadde sett Rolfsens opptak før de fastslo dets verdiløshet. Likevel er jeg helt trygg på at vi er mange som ser frem til Rolfsens dokumentar som handler om ett av de store spørsmålene i vår samtid; hvorfor blir noen av våre barn radikaliserte, hvorfor vil de slutte seg til IS?

Mange journalister har nok forestilt seg at den dagen kunne komme, at de måtte stå oppreist og beskytte en kilde. Stå der med rak rygg og nekte å fortelle, nekte å gi fra seg det de har på blokka, det de ikke har publisert. Redaktører også, selvfølgelig. Kildevernet er journalistikkens æreskodeks. Men det er samfunnets sikkerhetsventil. Hvordan skulle vi ellers kunne bringe frem informasjon av verdi for offentligheten, hvis kilden må svi? Hva slags samfunn skulle vi få, hvis vi av frykt for represalier, frykt for å miste jobben, redsel for politietterforskning, ikke våger å fortelle noe som folk burde kjenne til?

Svaret på disse retoriske spørsmålene var det denne saken egentlig handlet rom. Det er derfor den har vært viktig.

Men jeg tror også at mange journalister som har fantasert om å kunne få lov til å forsvare kilden sin en gang, har tenkt at det i så fall ville skje i en sak der kanskje en maktperson måtte gå – av helt åpenbare årsaker, kanskje på grunn av amoralske handlinger, gjerne underslag – eller en slags norsk variant av «Watergate». En sak der det kun er ære og berømmelse å hente – og kanskje en Skup-pris på toppen. Men virkeligheten er ikke slik, «deep throats» kan like gjerne være langt mer kompliserte kilder (hvilket også den ekte utgaven viste seg å være), kanskje uten gode hensikter også: Journalistisk research er ikke kun rene svar på presise spørsmål. For journalistikk er ikke som et broderi, det ser ikke alltid like pent ut på baksiden. Det er bare på trykk at journalistikk blir sort/hvitt.

Var Ulrik Imtiaz Rolfsen forberedt på at han en dag måtte forsvare kildene sine mot politiets sikkerhetstjeneste? Nei, jeg tror ikke det.

Dagen etter sendte han ut en Twittermelding med følgende budskap: «PST-razzia som vitne fordi jeg lager dokumentar om Ubaydullah Hussain og Profetens Ummah og Norges evne til å takle. Er ikke mistenkt for noe.»  140 tegn med et budskap som ikke var helt innertier, sett i ettertid.

«Er ikke mistenkt for noe»…?

Twittermeldingen var forvirrende. Jeg tror ikke PST hadde gjort premissene klare, slik det for eksempel kreves i, jfr Vær Varsomplakatens 3.3.

Men hvordan skulle Rolfsen være forberedt på en slik situasjon – når dette knapt har skjedd før i vår tid. PST kan si hva de vil, om at de kunne ha gjort det samme mot en hvilken som helst annen redaksjon. Fakta er at de ikke har det. Politiet i Norge gjør ikke slikt, de har aldri hatt det for vane.

Det som er blitt Rolfsen-saken er derfor blitt historisk. Du kommer til å bli referert til, du blir pensum i journalistikk, saken får relevans ut over Norges grenser.

Vi skjønner alle kanskje litt av hva det har krevet av deg og dine å stå i den. Og mens ukene har gått, har alvoret rundt saken krøpet stadig nærmere. For det er ikke lett å forklare en som ikke har et jevnlig forhold til prinsipper om ytringsfrihet, om kildevern, om menneskeretten til å motta og formidle informasjon, hvorfor man ikke skal bidra alt man kan for at en som kanskje en eller annen gang kunne hatt befatning med en terrorhandling kunne stoppes, eller hvorfor man ikke skal gjøre sitt for at en person som kan ha hatt onde hensikter, skal fengsles. Og denne siste uken, etter angrepene i Paris, er dette blitt enda vanskeligere.

Men hvem lovet at det skulle være lett?

La meg trekke opp noen hodepiner i vår tid: Hvor mye overvåking utsettes vi for og hvor går grensene? Hvordan skal vi forholde oss til radikal islam? Hvorfor blir ungdommer radikalisert? Hvorfor mislykkes integrasjon, hvis ansvar er det? Hvordan kan pressen beskytte sine kilder i overvåkingens tid? Skal alle som produserer informasjon kunne kalle seg journaliser og ha rett til å beskytte sine kilder? Skal potensiell terrorhandling straffes på mistanke? Dette er mye på en gang.

Alt denne hodepinen finnes i Rolfsen-saken. Det er så mye på en gang, at bare fag-nerder kan glede seg over det.

Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris for 80 år siden. Det vil si, det var 1935-prisen, men han fikk den i 1936. Komiteen var så uenig at den ikke ga ut en pris i 35, og Ossietsky fikk den med dissens. Den ble ikke til noe glede. Han døde i fangenskap, pengene ble tusket vekk av andre. Men hva fikk han den for? For å lekke informasjon om opprustning. For å fortelle og kjempe mot noe han mente at ikke kunne føre til fred. Siden er han selv blitt en pris. Og de beste tildelingene er ikke de åpenbare. De beste tildelingene er de som har litt fallhøyde, de som gir litt sug i magen. For eksempel en pris som går til en som utfordrer makten, i terrorens og overvåkingens tid – annonsert i god tid før Høyesterett skulle si sitt om saken.

«Verden er jo så rar nå», sa en pappa på TV 2 forrige uke. Skolen var blitt evakuert etter en trusselmelding og alle, også han, var blitt redde. Han fant den nærliggende forklaringen på det som kan ha vært en overreaksjon: «Verden er jo så rar nå». Nyhetsinnslaget kom sammen med meldingen om at IS hadde drept sin norske fange – og i Paris var ytterligere to drept og syv fanget da politiet med voldsom kraft avverget en ny mulig terroraksjon.

Ja, verden er rar nå. Alvoret angår oss alle. Mange blir skvetne, noen blir redde. Og frykt er som en smittsom og ofte kronisk sykdom.

I denne situasjonen skal mediene spille en viktig rolle. De skal bringe frem informasjon som er vesentlig og som bidrar til en opplyst samtale, slik at meningene blir preget av innsikt – og vedtakene blir enda klokere.

Medienes rolle er også å stille andre til ansvar.

Allerede dagen etter angrepene i Paris, ble det snakket om at livet måtte og skulle gå videre. Det gjør gjerne det. Folk flest har ikke noe særlig valg. Man faller tilbake til gamle vaner.

Men frykten for at noe kan skje, er naturligvis der. Særlig vil frykten være der hos dem som vet at de kan bli stilt til ansvar for hva de kunne ha visst, hva de burde ha visst, hva de visste og hvordan de håndterte det.

I slike situasjoner har også pressen et ansvar for sine vurderinger når meningene skal klarlegges. Var jobben for dårlig? Er det en skandale? Må noen gå? Eller er det bare så lett å se alt i ettertid? Også de som feller dommen over hvordan makt og myndighet har håndtert en sak, kan skape grobunn for mer institusjonell frykt, mer overvåking og flere overilte handlinger.

Nå som verden er blitt så rar, hvordan kan vi være på den sikre siden fremover? Hvordan skal vi ta vare på det vi holder høyt: Vår trygghet og våre liberale verdier. Det var slike avveininger Høyesterett måtte votere over på fredag.

Det var en sak som var verdt å kjempe for. Du så den nok ikke komme, Ulrik. Men jeg veldig glad for at du tok den. Jeg er imponert over og stolt av hvordan du har håndtert den underveis.

Jeg skriver dette to døgn før Høyesterett skal avsi sin kjennelse offentlig ved votering.

Derfor kan jeg dessverre ikke fortelle om alle de gode opplevelsene på fredag. Eller forsøke å beskrive hvordan Anine Kierulf så ut da hun i begeistring sa at hun gledet seg sånn til å lese Høyesteretts kjennelse én gang til.

Jeg skrev dette før, for man får stå for noe uansett hva Høyesterett måtte komme til. Akkurat som denne tildelingen ble kjent i god tid før sakens punktum.

Men, nå vet vi hvordan det gikk. Derfor skal jeg avslutte med det fine lille ordet som trillet rundt Høyesteretts bord på fredag.

For nå har vi hørt juryen for Ossietzky-prisen forklare hvorfor du fortjener prisen, og jeg regner med at alle er her fordi de i det vesentlige er enig med juryen. Så jeg skal derfor bare avrunde med å si: Likeså.

Anders Hegers folketale om ytringsfriheten

978x

Anders Hegers folketale på Norsk Litteraturfestival om ytringsfriheten: «Ordene og friheten»

Kjære venner

Jeg står her som mangeårig aktivist i og medlem av den internasjonale PEN klubben – en verdensomspennende ytringsfrihetsorganisasjon for og av forfattere og skribenter fra mer enn 100 land. 
Det er to grunner til at jeg snakker her i dag.
Dels er det selvfølgelig slik at ytringsfrihet alltid vil og skal være en naturlig del av en litteraturfestivals fundament – litteraturen er i sin natur grenseoverskridende. Vi kjenner det som lesere: Den litterære opplevelse består av en evig pendelbevegelse mellom bekreftede forventninger og brudd på disse forventninger, mellom regelbrudd og genrekonvensjoner, mellom historiene slik vi forventer at de skal gå, og overraskende, uventede og modige brudd på disse forventninger. 
Og det er altså slik – at den ypperste og viktigste litteratur alltid vil representere etikettebrudd, om nødvendig lovbrudd. Rett og slett fordi det er ved å krysse grensene vi går fremover – og fordi sannheten, i litteraturen, ikke lar seg stanse. Skjønnlitteraturen lever av løgner og oppdiktede historier – men nettopp gjennom det, formidler den sannhet.
Det heter i PEN-klubbens charter fra 1926: «Literuren – nasjonal som den er i sitt opphav – kjenner ingen grenser, og bør være en felles verdi nasjonene deler på tross av politiske og internasjonale konflikter» Tekstens grenseløshet skal altså forsås i overført, men også i konkret, politisk forstand.
Da er vi ved den andre grunnen til at nettopp jeg snakker her, til dere, nå. Idet man utarbeidet denne festivalens program, ble Europa rystet av et av de mest sjokkerende angrep på ytringsfriheten i nyere tid. Det var voldelig, det var spektakulært, det var grusomt og det var synlig – det var mord som politikk, det var våpenmakt mot vitsetegninger – blod og tusj. Senest i går minnet Charlie Hebdos overlevene journalist Zineb el Rhazoui – selv med muslimsk bakgrunn – oss om alvoret, hun lever daglig med en dødsdom over hodet, som hennes kolleger i Syria, Mexico, Somalia eller et tyvetalls andre land.
Det groteske overfallet førte øyeblikkelig til at ikke bare all verdens forfattere og lesere, men også politikere, statsledere, og andre autoriteter følte behov for å pynte seg med offerets rolle. Noen uker i vinter erklærte selve makten seg å være et anarkistisk-satirisk venstreopposisjonelt organ de knapt hadde lest, aldri vært enige med, og gjort utallige forsøk på å få tvunget i kne. 
Utsagnet «jeg er Charlie» gikk med lynets hastighet fra å være en ekte solidaritetshandling, til å bli en hul og nærmest meningstom knapphullsblomst hvem som helst kunne pynte seg med – fra å være grenseoverskridende til å bli trygt plassert innenfor den almene konvensjonelle og besteborgerlige uttrykk for den kompakte majoritets arsenal av selvfølgeligheter.
Opp Champs Elysees, gikk representanter for Saudi-Arabias, Tyrkias, Russlands og Jordans myndigheter arm i arm, under en kort pause i sine aldri hvilende bestrebelser på å hindre den frie ytring i sine hjemland. 
Både hjemme og ute så vi ytringsfriheten nok en gang bli gjort til det billigste og minst forpliktende skuebrød en politiker kunne servere – opphøyet til det absurde da en norsk politiker utbasunerte at det aldri må være et ‘men’ etter ytringsfriheten – bortsett fra, selvfølgelig, om SAS kundemagasin skulle servere en historieforståelse vi ikke likte.

Det sies ofte – og lettvint – at ytringsfriheten er den viktigste av våre menneskeretter. Ikke fordi det er viktigere å kunne si hva man vil, enn å ikke bli myrdet, få sitt hus lagt i grus, se sine barn torturert, unngå å bli voldtatt eller sulte langsomt i hjel. Ordene er ikke viktigere enn livet. Men fordi ytringsfriheten står som garantist for disse andre rettighetene. Den gjør det mulig å si fra om dem. 
Man hører stadig  –med rette – at ytringsfrihet er retten til den ytterliggående mening. Men det å kunne hevde en hvilken som helst ytterliggåenhet er et tvilsomt privilegium alene. Å kunne si for eksempel at barn har godt av å bli slått, at homofile bør steines, at kvinner er mindreverdige, at klimaendringene er en konspirasjon, at demokrati er skadelig eller at vaksinasjon er djevelens verk, det er knapt et gode i seg selv. Essensielt blir det først når det parres med retten til imøtegåelse.    Ytringsfriheten er ikke først og fremst retten til å si – den er retten til å si imot, og å forvente å bli motsagt.
Retten til å tvile. 
Karl Ove Knausgård har nylig påpekt ambivalensens verdi i litteraturen, dens dragning mot det som ikke er entydig godt eller ondt, ikke bastant sant eller feil. Dette er ikke bare en litterær posisjon, den peker også mot en grunnleggende bestanddel i ytringsfriheten: Muligheten for å utforske rommet mellom de åpenbare ståsteder, mellom Charlie og morderne, mellom den maktbastante hyllest av status quo og rebellene.
I våre dager og på våre kanter er diskusjonen om ytringsfrihet ofte skalert ned til et område i dens ytterkant – retten til å krenke. Det er selvfølgelig riktig og viktig å kunne krenke, beskyttelsen mot krenking er en av de utallige hindringer den frie ytring støter på.  Retten til å føle seg krenket – og høylytt gjøre oppmerksom på at det er det man er – er en like viktig bestanddel av den samme frihet.  Men uansett hvor mange ganger man med buldrende patos slår dette krenkelsesens evangelium fast i norsk offentlighet, vil det langt fra bli ytringsfrihetens viktigste frontlinje i dagens verden.
Blant de tusener av samvittighetsfanger som befolker fengsler verden over, de hundrevis av myrdede journalister og de utallige bloggere som må leve sine liv i skjul, er det bare en forsvinnende liten del som har havnet der fordi de ønsket eller hadde behov for å krenke. 
I dag som for hundre år siden, strir ytringsfrihetens fortropp, på steder der det er alvor, for retten til å sette et spørsmålstegn ved maktens egenerklærte selvfølgelighet. Bloggeren Raif Badawi  fikk 1000 piskeslag og ti år i et saudiarabisk fengsel – ikke for vold, ikke for oppfordring til vold – men for oppfordring til diskusjon. Den kinesiske nobelprisvinneren Lui Xiabo råtner i fengsel på sjuende året, dømt for å true konstitusjonen – ikke med våpen, men med ord. Så mange som 70 tyrkiske journalister er nylig trukket for retten i et massesøksmål – ikke fordi de har begått kriminelle handlinger, men fordi de har fortalt om dem, nemlig den regjeringsnære korrupsjonen. 
Jeg nevner disse tre ekstreme eksemplene fra den lange og uhyggelig innholdsrike katalogen av overgrep mot det frie ord, fordi de utspiller seg i land Norge bestreber seg på å ha et godt forhold til – fordi det tjener våre egne økonomiske interesser. Så billig og så pruttbar er nemlig ytringsfriheten, når det kommer til stykket.
I mange år, nesten en hel generasjon, ved anledninger som dette, når vi representanter for de internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner har talt om tingenes tilstand, har vi kunnet komme med et mantra, en påminnelse: Glem ikke at pilene tross alt peker i riktig retning. Skritt for skritt, blir ordene friere.
Men slik er det ikke lenger.  Det er flere måter å måle graden av ytringsfrihet på, og flere internasjonale organisasjoner som gjør det. Felles for dem alle er at de senere år har vist et stadig dystrere bilde. Og hva mer er – det gjelder i alle regioner. Ser vi østover, ser vi et Russland der det vedtas stadig nye overgripende lover som begrenser den frie debatt, der hindringer legges i veien for frivillige organisasjoner og uavhengig presse. Eller vi ser Aserbajdsjan, som nylig fengslet sin fremste politiske journalist, Khadija Ismayilova, som en oppvarming til neste måneds gigantiske idrettsshow «European games», der Norge selvfølgelig er med. Vi er etterhvert blitt så vant til knebling av pressen i forbindelse med internasjonale sports- og kulturarrangementer at vi knapt leer på et øyenbryn i den anledning.
Ser vi til Midtøsten, ser vi en region i ytringsfrihetsmessig oppløsning etter en kort vår, der løgnen er blitt normalen, sannheten unntaket. Kina, Pakistan, Sørøst-Asia – det er små, små fremskritt og gigantiske tilbakeslag som preger bildet.
I følge den amerikanske menneskerettsorganisasjonen Freedom house, er det bare rundt 14% av verdens befolkning som lever med en relativt fri presse. Tallet er synkende. 
OG: Relativt nytt er at om vi retter blikket mot vår egen nordvestlige krok av kloden, så er det frie ord også her under press. Ikke først og fremst på grunn av de korte, eksplosive  og dramatiske hendelsene som på Utøya eller i Charlie Ebdos redaksjonslokaler. Men i forlengelsen av dem, i vår måte å møte dem på, i de våpen vi velger i krigen mot frihetens fiender. Også i den krigen er sannheten det første offer.
Det mest sjokkerende i forlengelsen av Edward Snowdens heltemodige avsløring av den verdensomspennende, illegale overvåkning av oss alle, var hverken omfanget av denne kriminelle praksisen, de forskjellige regjeringers stilltiende aksept, eller  at det gikk som det pleier å gå, selv om vi denne gang befinner oss blant våre egne: Det er den som påpeker forbrytelsen som får svi.
Nei, det mest rystende er at man ikke bryr seg. Vi lar oss overvåke, vi gir friheten fra oss med et likegyldig skuldertrekk. Den engelske statsministeren David Cameron ble nylig sitert på setningen:  «For too long, we have been a passively tolerant society, saying to our citizens ‘as long as you obey the law, we will leave you alone’.» Altså: For lenge har det vært nok å holde seg til loven i Storbritannia, for å unnslippe politietterforskning og innskrenkede sivile rettigheter . Denne passive toleransen, denne ikke-innblandingen i folks meninger har for lengst opphørt – i dag er det nok å dele mening med ekstremister for å komme i politiets søkelys. 
Under dekke av å beskytte den frie meningsbrytning og rettsstaten – opphever man den. Og igjen: Det verste er ikke at makten ønsker at så skal skje – makten har man aldri kunnet stole på. Det verste er at vi ikke bryr oss. Som vi vet gjenvalgte engelskmennene Cameron. 
Ytringsfrihet er ingen teoretisk størrelse. Ingen potensiell mulighet vi kan ha liggende i reserve til vanskelige tider. Ingen eksportartikkel vi kan sende ferdig pakket til utlandet i et bombefly, og intet politisk mantra politikere kan gripe til for å sole seg i egen fortreffelighet.  Den er en praksis. Og den finnes bare i den grad den brukes.
«Den som kan lese, men unnlater å gjøre det, har ingen fordeler i forhold til analfabeten», sa Mark Twain. Tilsvarende kan vi si at den som har ytringsfrihet, men aldri benytter seg av den, lever som om man var kneblet.
I Norge, for oss, som skrivere, som lesere, og som venner av ordet – betyr ytringsfrihet det samme som i Aserbajdsjan, Myanmar, Saudi-Arabia eller Eritrea: Å ville kritisere makt.  Brukt mot de svake, brukt mot de maktesløse, de flyktende, de druknende eller de fattige, er ytringene ikke satt i frihetens, men maktens tjeneste.
Arbeid med ytringsfrihet – enten det skjer slik vi gjør det i PEN-klubben, konkret og aktivt i forhold til fengslede forfattere – eller slik enhver ordets bruker kan og bør gjøre hver gang man setter seg til tastaturet, innebærer alltid en handling av solidaritet. Friheten er en rett.  Men mer enn det er den en forpliktelse. Og før vi setter våre egne ord i frihetens tjeneste, kan vi ikke si vi har levd opp til den.
På PEN-klubbens årlige oversikt over forfulgte skribenter står det for øyeblikket 800 fengslede og 200 myrdede journalister og forfattere. Og det er toppen av et isfjell – de ikke-registrerte, de usette og hemmeligholdte er fler enn de sette. De venter mer enn at vi smykker oss med å være Charlie. De venter på handling.

Anders Heger, Lillehammer 27.05.2015
   

Mottakelse for fribyforfatter Mahsa Nikan

mahsa26. februar arrangerte Oslo kommune en offisiell mottakelse for Mahsa Nikan, fribyforfatteren i Oslo. Det ble en flott seanse med hilsener, taler, opplesning, fortelling, musikk og sang og til og med spontan dans. Norsk PEN var representert ved styremedlemPeter Normann Waage og koordinator Hege Newth Nouri. Waage ønsket Mahsa velkommen og holdt en tale om ytringsfriheten og forfølgelse fra et overordnet perspektiv. Talen gjengis her med forfatterens tillatelse.

Tale til Mahsa Nikan, Oslo nye fribyforfatter 26. februar 2014 av Peter Normann Waage, forfatter og styremedlem i Norsk PEN

Kjære gjester – og ikke minst: Kjære Mahsa Nikan!

Selv om du har vært i Oslo i nærmer ett år, kan jeg vel også få benytte anledningen til å ønske deg velkommen – og til å gratulere Oslo med nok en fribyforfatter.

Fribynettverket, International Cities of Refuge Network, eller ICORN,  er verdensomspennende; det koordineres fra Stavanger og ble opprinnelig startet etter initiativ fra Salman Rushdie tidlig på 1990-tallet. Den første tiden ble det administrert av  Det internasjonale forfatterparlamentet. I 2006 ble ICORN offisielt etablert med sete i Stavanger. I Norge er det Norsk PEN som foreslår forfattere til fribyene – etter at PEN International og ICORN har dokumentert og bekreftet at vedkommende forfatter faktisk er forfatter og faktisk er forfulgt.

I egenskap av styremedlem i Norsk PEN er jeg blitt bedt om her å si noen ord om ytringsfrihet og forfølgelse fra et overordnet perspektiv.

Da passer det godt å ta utgangspunkt i en tekst av den forfatteren som tok initiativ til fribyordningen – og som på kroppen virkelig har følt hva det kan koste å være forfatter, Salman Rushdie.

I hans Herbert Read Memorial Lecture fra 1990, Er intet hellig, skriver Rushdie:

«Tenk deg følgende. Du våkner en morgen og oppdager at du befinner deg i et stort hus med mange krinkler og kroker. Du gir deg til å vandre omkring og skjønner at huset er så enormt at du aldri vil bli kjent overalt.»

I huset er det fremmede, men også familiemedlemmer, venner, kjærester. Det finnes ingen utgang – det kan du godta. For du har oppdaget at det finnes et spesielt, tilsynelatende uanselig rom i huset:

«Rommet er tomt, men det  er stemmer der inne, stemmer som etter alt å dømme hvisker nettopp til deg. Du drar kjensel på noen av stemmene, andre er fullstendig ukjente for deg. (…) Noen av dem ytrer seg bare i obskøne vendinger. Noen er biske og spydige. Noen er kjærlige og omsorgsfulle. Noen er morsomme. Noen er triste. De mest interessante stemmene er alt dette på én gang. Du begynner å gå stadig oftere til rommet. Langsomt skjønner du at de fleste menneskene i huset bruker slike rom enkelte ganger. (…)

Tenk deg nå at du våkner en morgen og fremdeles befinner deg i det store huset, men alle stemme-rommene er forsvunnet. Det er som om de er blitt feid vekk. Nå er det ingen steder i hele huset hvor du kan gå og høre stemmer som snakker om alt på alle mulige måter. (…) Nå husker du også at det ikke er noen utgang fra huset. Og da er det du synes at nettopp det er uutholdelig. (…) Du ser det samme i alles øyne: Hvordan kommer vi oss ut herfra? Det blir klart at huset er et fengsel. Folk begynner å hyle, dunke i veggene. Noen kommer med skytevåpen. Huset begynner å skjelve.

(…)

Litteraturen er det ene stedet i ethvert samfunn hvor vi, i vårt eget hodes lønnkammer, kan hørestemmer som snakker om alt på alle mulige måter. Når vi vil forsikre oss om at den privilegerte arenaen blir bevart, er det ikke fordi forfattere ønsker seg en uinnskrenket frihet til å si og gjøre akkurat hva de vil. Det er det at vi, alle sammen, lesere og forfattere og borgere og generaler og gudsmenn har bruk for det lille uanselige rommet.»

Så langt Salman Rushdie.

Det som gjelder for litteraturen spesielt, gjelder naturligvis for ytringsfriheten generelt.  Svekkes den, begynner huset å skjelve – og snart kommer folk med skytevåpen.

De kan ha mange begrunnelser for å forvandle våre liv til et fengsel; de kan gjøre det på vegne av en religion, en ideologi – eller simpelthen for å forsvare egen makt, uten å maskere den bak noen såkalt høyere hensikt. Felles for dem er imidlertid at de er redde, redde for ytringsfriheten.

Hvorfor opplever da autoritære mennesker ytringsfriheten som en så stor trussel?

Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.

Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»

Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man har et utvendig forhold til hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for åfinne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring.

Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis. Vi har alle våre mentale rom med overraskende stemmer som hvisker vår egen sannhet til oss. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.

Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.

Også derfor er den en så umistelig verdi.

Dette aner de autoritært tenkende menneskene. Derfor er de så redde for ytringsfriheten. De er redde for noe de selv mangler, nemlig selvstendighet.

Autoritære mennesker er per definisjon uselvstendige – de støtter seg jo til en autoritet, ikke til seg selv. Det verste de vet er selvstendighet. Det minner dem om hva de selv kunne ha vært.

Sokrates er en av ytringsfrihetens pionérer. Betegnende nok sto han fadder til hele den vesterlandske filosofi og dens søken etter selverkjennelse. Ikke rart da, at han ble offer for de autoritæres redsel og måtte tømme giftbegeret. Ikke bare fordi han hadde kledd makten naken. Han lærte menneskene å tenke.

Av orakelet i Delfi fikk Sokrates vite at han var den klokeste i Athen. Det er ikke mulig! svarte han. Jeg vet jo bare ett – at jeg intet vet. Og for å prøve orakelets svar, og dermed sette også sine medborgere på prøve, oppsøkte han mennesker som hevdet at de virkelig visste noe – og spurte dem ut. Resultatet var, som vi vet, at de ble stående tilbake som de virkelig uvitende.

Sokrates spurte. Den som spør, tenker. Den som vet og har meninger, tenker ikke. Hvorfor skulle han eller hun gjøre det? Man kjenner jo allerede sannheten. Da spør man ikke lenger etter den.

Det gjør heller ikke undertrykkende makthavere. De er jo sannhetens forvaltere.

Gjennom en fungerende ytrings- og informasjonsfrihet, derimot, aktiviseres så å si samfunnets tenkning. Samfunn og fellesskap styrkes gjennom kritikk, åpenhet og ytringsfrihet. Det svekkes ikke, slik autoritære myndigheter prøver å få oss til å tro. Idet vi selv må søke etter sannheten, styrker vi vår selverkjennelse og selvstendighet. Det kommer hele samfunnet til gode.

Gjennom ytringsfriheten kommer også den virkelige kamparena til syne. Kampen om fremtiden foregår nemlig ikke på noen håndgripelig krigsskueplass. Den er en kamp om den virkelige makten, om definisjonsmakten. Den som eier den – har makten. Ordets makt er den virkelige makt – enda en grunn til å sensurere ytringene, sett fra de autoritæres side.

Det er lett å kjenne igjen tyranner når de opptrer som det, nettopp tyranner som ønsker at vi skal gjøre det de vil, og ikke det vi vil. Verre er det å gjenkjenne undertrykkelsen dersom den tilbyr oss noe vi liker. Men uansett hvor behagelig det måtte synes å drukne seg i komfort, la reklamens siste skrik bestemme våre skritt og gi etter for konformitetspress, representerer også dét en trussel mot ytringsfriheten. Den legger seg som et vått ullteppe over så vel samfunn som individ.

Jeg nevner dette fordi vi så lett glemmer at det ikke bare er prestestyre eller diktatorer som er ytringsfrihetens fiende, men kommersialisering og fristelsen til det som Neil Postman i sin tid kalte «å more seg til døde». Det er Vestens utfordring.

Desto større grunn til å hilse de mangfoldige stemmene velkommen, som ICORN gir plass til gjennom sitt nettverk. Fribyforfatterne får ikke bare et fristed; også vi som bor her, får anledning til å stifte bekjentskap med synspunkter, kunstneriske uttrykksformer og blikkretninger som i utgangspunktet var oss fremmede. Dermed utvides det rommet Rushdie talte om. Veggene sikres; huset står stødigere.

Så, kjære Mahsa Nikan, du skal være hjertelig velkommen til Oslo. Ikke bare beriker du byen med din stemme. I kraft av å være barnebokforfatter – og etter det jeg leser i avisen ønsker du dessuten å arbeide med barn her i byen – er ditt bidrag av uvurderlig betydning. Det henvender seg til fremtiden. Du er mer enn godt skikket til å gi den oppvoksende slekt en forståelse av ytringsfrihetens nødvendighet og umistelige verdi.

Report: Faith and free speech: Defamation of religion and freedom of expression

UN-building, Geneva, September 16th 2010:
Faith and free speech: Defamation of religion and freedom of expression.

A panel discussion held in conjunction with the Human Rights Council meeting in Geneva, Switzerland, September 16, 2010

Preamble: PEN International on faith and free speech:
– New laws are not the answer to emotional reactions. Human rights belong to individuals – not to states, organizations or ideas.
• Human rights belong to individuals – not to states, organizations or ideas, John Ralston Saul, president International PEN.
• Every one of the prophets and founders of religion has had to stand up against laws of defamation and claims of heresy. All religions were born as forms of freedom of expression, Ariel Dorfman, Chilean novelist and playwright.
• The Indonesian experience with a Defamation of religions Act shows that the Act violates Indonesia’s international treaty obligations by protecting religious ideas instead of the persons who adhere to religious ideas, denies equal protection and freedom of association for people with disfavoured religious beliefs and criminalize peaceful expressions of sincere religious beliefs, Budhy Rahman, The Asia Foundation.
• The question is whether legal proceedings are good responses to emotional reactions. I think not. We must work for awareness in public discussion, information and dialogue. The Muslim world must not only work on western mentality by introducing new law. Muslims must work on our own victim mentality, Tariq Ramadan, Islamic Scholar.
• We see a disproportion of focus on restrictions and not on positive measures to secure the right to speak and the right to be heard, Agnes Callamard, Director of Article 19.
• The Muslim world does not see this as a debate between freedom of expression and religion. Western double standards represent misuse of freedom of expression and insults to religions. The question is not of defamation of religions but about victimization of Muslims, Zamir Akram, Pakistani ambassador.
These were some of the main points made during the almost two hour long debate over the question of introducing new international norms which will legally ban defamation of religions.

Minutes of the meeting:
The meeting was chaired by president John Ralston Saul, International PEN.
The panel:
Agnes Callamard, Director of Article 19
Budhy Rahman from Asian Foundation in Indonesia
Tariq Ramadan, Islamic scholar based in Oxford.

Taped interviews with:
Nobel prize laureate Wole Soyinka, Nigeria
President  of PEN American center, Kwame Anthony Appiah, Ghana
Noelist and playwright Ariel Dorfman, Argentina
Scholar and writer Azar Nafisi, Iran

Introduction by John Ralston Saul:
The whole argument about ban on defamation of religions is filled with confusion and different assumptions. One assumption is that religions have made valuable contributed to positive development. Another assumption is that religion has caused oppression, conflicts and limitations on rights and development. A central point today is that we can’t base legal suggestions on assumption that religions do just one thing.

Should we accept that writers should be limited by Islamic mullahs, Florida pastors or ministers I Ireland?
Law does not work for regulating questions dealing with freedom of expression. Religions are organizations of believers and represent power.  We can’t accept freedom from critique of religions. Human rights belong to individuals – not to states, organizations or ideas. Rights whichcould be used to exercise increased power over citizens.

Budhy Rahman:
I will inform you about an example of ban on religious defamation from Indonesia. The recent debate over religious freedom and freedom of expression in Indonesia roots from the Defamation of religious act and the Public Faiths Supervision Coordinating Body (Bakor Pakem). The religious defamation act was introduced as article 156a in the Indonesian Criminal Code, a legacy from the Dutch Occupation. The article 156 deals with incitement to hatred and insults to different groups and article 157 details the sanctions that apply for public displays of hostility. The new article does not protect minority groups. It protects only the majority or “primary religions” from so-called deviant interpretations. The banning of specific faiths in Indonesia is based on the Defamation of religious Act in the Criminal Code, and not on the amended article 28 of the Constitution, which guarantees religious freedom.

The article stems from before the Indonesian constitution was amended in 1965. The amendment included religious freedom. The question is whether the article is an exception to the right to religious freedom. The Indonesian Ulema Council and Bakorpacem believe it is an exception which restricts religious freedom and that Article 156a must be enforced as it is. Radical Muslim groups support this view. Radical groups intimidate other religious groups which they find deviant and misleading.

The concept of misleading is translated from Arabic and understood as defaming religion. The word deviant is not included in any laws in Indonesia. The Ulema uses the phrase “deviant and misleading” in relation to particular minority faiths and sects considered to be deviant based on theological arguments from the Qur’an and hadith. Radical Muslim groups use “religious defamation” and deviant and misleading” interchangeably to intimidate different groups. In the cases of religious defamation in Indonesia, the weight of the final sentence is directly linked to the level of mass pressure from radical groups.

Defenders of religious freedom and freedom of expression believe that article 156a of the criminal Code must be removed and reworked so that it accords with the article 28 of the amended Constitution. Scholars argue that ratification of the International Convention on Civil and Political Rights (ICCPR) requires the government to protect all faiths and prevent violence against minority groups.

Conclusion: Ban on defamation of religion in Indonesia represents a violation of Indonesian obligations under international human rights treaties. It is protecting religious ideas instead of protecting persons who adhere to alternative religious ideas. It is excluding groups from their rights to freedom of expression, their right to organize and their right to religious freedom. Learning from the Indonesian experience: The ban on defamation punishes peaceful discussion of ideas. It is abused by government and radical groups to punish groups of so-called deviant religious beliefs and ideas A ban on defamation of religions is therefore not compatible with the rights of the individuals to feely exercise and peacefully express their thoughts, ideas and beliefs .

Agnes Callamard:
Two points I want to make:
1. The importance of positive measures.
2. The importance of process and space.
The interplay we now see between religions and freedom of expression showed this spring a reduced support of ban on defamation of religion. But on the other hand we have the Florida pastor and bans on veils in Europe and on minarets in Switzerland and the discrimination against religious minorities in Egypt Pakistan. The question is how do we deal with these questions in a multicultural world?

We see examples of religious intolerance. And we see a push to move the question of incitement to hate against individuals on base of religion. A move could be made to look at these problems in light of the article against incitement to hatred.  We see religious intolerance and we must find ways to handle it. But this is not done by a ban on defamation of religions.

Article 19 has developed a document: The Camden principles. These principles form a foundation for the exercise of all human rights. Protection against harmful practices is best done through positive measures.  The last section of the principles deals with restrictions on hate speech. But we see a disproportion of focus on restrictions and not on positive measures to secure the right to speak and the right to be heard.

There is a powerlessness felt by many groups. Some community leaders justify defamation of religion as hate speech. Extremist views are generally given to much attention.

It is not always the most extreme expressions which hurt the most. It could well be the relentless little infringements of racism and sexism. Another problem is access to media and public opinion. Minorities here in Europe – Romans – all should have access to the media and to public debate.

Process and space: I don’t think the best place to handle these issues is here in the UN Human Rights Council. I would like to highlight a current process: An organizing of regional meetings on article 20 in the International convention on civil and political Rights – ICCPR – through peaceful dialogue. This process highlights different perspectives. I think this is an important process and I hope the regional inputs will feed into the discussion in the ad hock committee on complementary standards in the ICCPR.

Also in Kenya in June we had a very good process before the referendum for a new constitution. People were scared. They feared a repetition of the violence they had experienced in the elections in 2007.  A National commission for cohesion and integration set up a two day meeting dealing with different perspectives on how to prevent incitement to hatred and religious defamation. The debate was fantastic, expressing different view and the experience of building together a nation.  My point is that there are different mechanisms to discuss difficult questions.

Tariq Ramadan:
The collaboration with PEN has been important for me during last years: Especially in the United States, where I have been prevented from entering for six years.

Difficult question: Come to agreements – important to clarify what we are talking about: The question is whether legal proceedings are good responses to emotional reactions. An important starting point is that this is not only Islamic question. These feelings are feelings within religious communities all over the world. They feel that they are not taken seriously and that their faith is under attack. Muslims share the same feeling, and Jews, and Christians.  We are dealing with shared feelings. The question is how to respond without law.

This is an international issue – not a western discussion. All the feelings are shared around the world. Especially religious people in the south see the West as secular societies which are not interested in religions and religious feelings. We have to deal with this experience of fear, mistrust and doubt on both sides.

We experience an ongoing process of controversies: First there were Jesus in movies, then the Mohammad caricatures. Now we have the burning of the Koran and the question of a mosque. Is the only way to stop these controversies by law? Muslims in the UK are saying: Britain have had blasphemy procedures. Why not also for Muslims? How to react against incidents like the pastor in Florida? Legally there is no way to prevent him. The first amendment gives him the right to express freely. But he does not have a license to burn. We are quite weak in this. Alternative measures to deal with such questions are needed. Not more law, but awareness in public discussion, information, dialogue. In Europe we see that people get scared of people coming with different religions, culture and ideas. So they respond by making law against minarets and burkas. These are laws to protect us against the people who are coming.

There is no absolute freedom of expression anywhere. There are different restrictions against hatred and racism. But there should not be restrictions against discussion of religious and ideas. The West does have limitations, but also double standards. What is common is an agreement to protect against hatred. Legally you can publicly laugh of the suffering of Jews – but it is not civil and nobody wants to do it.

We must be consistent and not let some criticism be possible and other not. Denying the holocaust is for me unacceptable. But should we protect history by law? What wants to be heard by people, is not more law but consistency in the way law is implemented in our society. This is a question of minorities and majority – about power. There must be equal right to criticize and being criticized. Should a competition of feelings be resolved by law?

Critical discussion: We need more critical debate. In Pakistan I encourage my fellow Muslims to take a more critical distance and not ask for more laws: We do need positive measures – and not just say no to more laws. We must all have a better understanding of what is at stake.

John Ralston Saul:
Large part of the weight has been put by the panel on not to establish more laws, but to use other measures. The interfaith movement should have been dealing with many of these issues. The question is why they are not carrying the weight? Could we push the interfaith movement to prevent more violence?

Agnes Callamard:
This is a responsibility for every human being – not only the organized religions. The current law is to blunt.  We must bring in a different perspective of the role of states. There are community radios and other ways to get  access to public debate. Public service broadcasting does play a key role in integrating different perspectives. So this is important both for states and for the individuals.

Tariq Ramadan:
What we are facing are exceptions for interfaith circles. Look at what is happening in various interfaith dialogues: They are sharing values and perceive the surrounding as threatening. We need an opening of the closed circles to dialogue with the outside world. Interfaith dialogue should also include agnostics and atheists. This would bring in other perspectives. We are not doing the job without engaging the surrounding societies.

It’s important with presence of religious perspectives in the debate and not just for defending religion . In civil societies religious societies must be recognized for giving contributions to the debate, not only seen as backwards. This applies to committed Muslims and Westerners. Religion must not be seen as preventing you from being a serious European or Canadian.

There exists no right not to be criticized. We must work through dialogue, education and solidarity. Not try only to defend ourselves exclusively by law.

Budhy Rahman:
The interfaith dialogue is often too intellectual. What is the meaning of interfaith dialogue? Democracy and better collaboration between religions and culture must be more developed.  Which means we need a more concrete dialogue. It must deal more with practical problems. There are so much problems with poverty in Asia. Much of the interfaith dialogue is not connected with practical dimensions like poverty, environmental issues and development. What for example is the common platform between Christianity and Islam? Let’s say it is love. What then is the spiritual meaning of love into concrete questions dealing with poverty and environment?

The filmed interviews with Wole Soyinka, Ariel Dorfman, Azar Nafisi and Kwame Anthony Appiah were shown. (See transcript)

John Ralston Saul:
This is a provocative debate. The debate is seen by many as based on western individualism. But provocations exist in every healthy civilization.

Tariq Ramadan:
It is a very difficult but critical debate: During the cartoons I met with Hindus and Muslims. And in Africa people were not used to this kind of provocation. It was seen as a cultural, silly provocation. In Africa they had another tradition. Not neglect. It was not provocation which was perceived – it was arrogance.

It is important not only to see the arrogance and to play the victim role. Muslims must work on their state of victimhood. For Africans it was difficult to perceive the US as victim after 9/11 It seemed strange. But this is basic psychology. Therefore Muslim must not only work on western mentality – but on our own victim mentality.

Agnes Callamard:
There are many people in Africa in prison because of provocations. Provocations are not a western idea. Provocation – depends on who provokes – and who are being provoked. This is a question of power structure.

Budhy Rahman:
The Indonesian perceptive of West: Many ideas come to Indonesia from the West: Gender ideas, democracy, human rights. The problem is: How to relate this with local wisdom and Muslim tradition in Indonesia? Is it possible to receive global ideas and still be an Indonesian Muslim? European Muslims develop their own identity. In Indonesia is the discussion; How western can we go? If we follow the Quran: Can the Quran legitimate the human rights? Fully – or just half of the human rights? Many scholars in Indonesia accept  fully the human rights – without rejection of  Islamic faith.

Questions from the audience:

Egyptian journalist:
1. Asks Tariq Ramadan what he thinks about an Egyptian tv series which portrays the Muslim Brotherhood and Ramadans grandfather.
1. Asks Tariq Ramadan what he thinks about an Egyptian tv series which portrays the Muslim Brotherhood and Ramadans grandfather.
2. Asks Tariq Ramadan if he thinks it’s right to establish a Muslim center by Ground Zero or if the Center should be more inclusive.

Pakistan ambassador Zamir Akram (also representing the OIC at the UN HR Council):
The meeting needs to hear from me. This is an unnecessary debate by a western organization. The Muslim world does not see this as a debate between freedom of expression and religion. We are opposed to misuse of freedom of expression and insults to religions. Equal tribute is being denied Muslims by Western double standards. Sanctimonious arrogance is showed by the West. There are several western countries with blasphemy laws: Austria, Denmark, Finland, Germany, Greece, Ireland, the Netherlands, Poland, Spain and Switzerland, The problem is apparent: West treats Muslims different than how it treats anti-Semitism and denial of Holocaust. Fact speak for itself. Before us we have the issue of minarets in Switzerland. Provocations made to show that Muslims resort to violence. The film Fitna compared the Quran to Hitler’s Mein Kampf. Ban on burkas and on mosques and burning of the Quran. Obama spoke out against burning of the Quran. Then he was asked if h was a Muslim. He denied that he is a Muslim – like being a Muslim is a crime. Even when you are a Muslim you are stripped at airports. The question is not of defamation of religions but about victimization of Muslims linked to terrorism. There are examples of terror in all religions. Promoting dialogue is just serving the cause of those who wants to promote greater dehumanization of Muslims

Pakistani woman comments the Pakistani ambassador (while he chooses to leave the room – curtailed by 3 – 4 other diplomats):
I’ve lived in the West for 25 years: Muslims have more freedom in west than in any of the Muslim countries. Freedom of speech: Geert Wilders doesn’t harm me. Western world was the first to condemn the burning of the Quran. I have not the same freedom to say what I say here in my county of birth. Let s get over the victimization of Muslims. Let’s get on to freedom of speech

Tariq Ramadan:
About the tv-film in Egypt: It’s clear that this production has a political take. The government is in on this. I have not watched one of the programs. But from what I have heard are they clearly trying to demonize the Muslim brotherhood. But I would not try to sue the production. Some in my family are trying to do this. It is primarily a political game trying to destroy the image of the brotherhood. I’m not sure it’s working as intended.

About  the Islamic center in New York: I have surprised many Muslims. I think Muslims must struggle for their rights. New American Muslims should learn from African Americans. Ground Zero is a symbolic place – Something hurt the nation. Many people struggle for rights. 20 Mosques now prevented from being built in the states. Symbolic sensitivity of Americans should make Muslims move it and to think about alternatives.  An Abrahamic center: It would be good for Muslims to take the lead and make it more inclusive. Muslims must make a struggle with intelligence.

The Pakistani ambassador has spoken and then left the room: My point is to focus on the solution to this situation. Is that more laws? No. Say no to double standards. About the victimization of Muslims: There are citizens who are both Muslims and fully Europeans. I agree with the ambassador’s assessment of the situation -Not with his solution. I’m a western: Don’t speak about human rights as something western. We must have a balanced approach to this.

John Ralston Saul:
There are tensions around other groups as well. This will be worked out. Look at many companies in Western countries – Muslims everywhere. Being westernized means also that Muslims in the West are changing the West. The ambassador has not looked up PENs organization. PEN is an international organization with 145 centers in 104 countries.

Question from the audience:
We are dealing with a draft to craft a new norm on defamation of religions. People who are not satisfied can come to the committee to express their views. How should we otherwise handle these issues? The questions are: Is the new norm right? Is it a valid draft?

Comment from the US-representative:
There is a great deal of debate about these questions. The US shares the concerns. We have had struggles in our own history against incitement to hatred. These issues concerns both religious and political leaders. Recent weeks have showed that dialogue and open debate is the best way. Religious groups have reached out to the pastors. Many government leaders condemn the burning of the Quran. This is one man’s fear and ignorance. Obama has clearly stated that the idea behind the burning of holy scriptures is contrary to the values of this country.

Comment from Iranian woman:
Tariq Ramadan has not spoken about stoning. Women are tortured in name of Islam. Many Muslim women have the misfortune of being forced to wear the veil. France has now decided on laws against the veil. You must speak of misfortunes and problems in Muslim countries. There are cruel things that happen to women.

Comment from woman in the audience:
West – east – we are all responsible.  I am more proud of my nationality. The religion is private. Why did we have to leave our country? We must make our countries a better place. The Iranian regime is behind torture, rape, execution, crimes and inhumanity in the name of Islam. The Pakistani ambassador is also the spokesperson for the Islamic countries. It is very rude to leave like this.

Comment from professor Alfred de Zayas, Swiss Italian PEN:
What in opinion legitimate limitations on freedom of expressions?  Article 19 in the UN Declaration of Human Rights holds limitations to freedom of expression. In this discussion we must look at all the articles 18, 19 and 20, about freedom of religion, freedom of expression and incitement to hatred.

Tariq Ramadan:
It is the wrong way to ask for more laws. I have said so both to Muslim NGOs and to the IOC; it is a wrong strategy.
USA: I would be cautious about people nurturing conflict. It’s done not only by ignorance. The Pastor in Florida and Geert Wilders and the journalists in Denmark – they are not ignorant people. They know exactly what they want to provoke. Some will win the next election. All are in danger of these people. Radically encountering these people – they know what they want to encounter. Not easy. Iran = not my topic. On my website there are articles about Iran imposing the headscarf. I think it’s wrong.  I can’t enter my country of origin: Egypt or Saudi because of my opinions. Today I struggle against the victim mentality in Muslim communities. Muslims must not just blame the West. Discussion is part of the answer. I share many of the feelings expressed by the Pakistani ambassador. I do not deny it.

Agnes Callamard:
Alternative strategies are needed. What will be legitimate restrictions of freedom of expression? Issuing a new ban on defamation of religions as a new norm is not. This concept is a fraud. We can’t handle the difficult situation we are in now by new laws.

A ban on defamation of religions is a concept showed so defective on many fronts. We must look more in the direction of Human Rights Article 20 on Incitement to hatred, which is by far a better legal framework. But this is not enough. It distorts the picture to only look at legal measures. Again I would like to draw your attentions to the process in Kenya. Kenya has been in forefront in challenging the effects of incitement to hatred. Hate speech regulations today are to blunt. We must strengthen the knowledge of human rights, develop ethical journalism and better intra religious dialogue and guidelines for ethical conduct of members of parliament on these issues.

Report by Ann-Magrit Austenå, Norwegian PEN

Amin Maaloufs tale under avslutningsmiddagen 11. september

When my friend Kjell Olav Jensen, president of the Norwegian PEN, asked me to say a few words during this farewell dinner, I noted it was on Saturday evening, but I did not immediately notice the date…

When I finally realized our gathering would take place on September eleventh, I was, understandably, overwhelmed by memories of that dreadful day. How did I learn the news? At what time precisely? What was my very first reaction? Whom did I call?

Then I remembered what my father used to say about a colleague of his – they were both poets, old friends but slightly rivals in literature:  “This gentleman is so self-centred that if you ask him how did the Second World war begin, he would tell you: ‘I was shaving when my brother rushed in to tell me that Hitler had invaded Poland’ …as if the world war had been launched from his bathroom.”

On that September eleven, I was not in my bathroom. I was already watching the news. I had been writing since early in the morning. Then, noticing it was almost 3 p.m. I had decided to listen to the news. I had heard on the previous day, or maybe on the day before, that there had been an attempt on the life of Ahmad Shah Massoud. There were conflicting reports; some saying he had been only slightly injured, and others saying he was badly hurt, and possibly dead. I switched on the TV, just in time to watch the breaking news signal: an unidentified airplane had just crashed into one of the twin towers.

Since I was a child, I had always listened to the news very closely. My father, apart from being a poet, was also a journalist. He rarely missed a news bulletin. I followed in his steps. Some of the greatest sorrows of my life were linked to international events. Some of my greatest joys as well.

The fall of the Berlin wall, fifteen years ago, was a personal moment of hope. After years and years of confrontation, which translated into many deadly local conflicts, and with the frightening Damocles sword over our heads – that pile-up of nuclear devices ready to destroy and overdestroy every living creature on our earth, now came the sigh of relief. The arms race had come to an end without even a gun being shot. It was almost a miracle. Our human species was such a wise brand of creatures! Now we could hope for the best! Democracy and freedom would now extend to cover the whole world. Humanity would get rid of its old ways, to enter into an era of reconciliation and peaceful competition. Ready, at last, to confront its true enemies, its common enemies: poverty, illiteracy, and disease.

Hopes were very high indeed. Although, in the nineties, came the internal conflicts in the former Yugoslavia, instances of religious strife and ethnic cleansing… Quite disturbing events, but, well, we said, this is the unavoidable adjustment period. We tried to believe that ethnic wars were the last song of the dying ghosts of the past. We could not imagine they were signalling the emergence of new ghosts that were coming to haunt our future.

Then came September eleventh. Not an accident. Not a natural disaster. But a manmade disaster that seemed to be an ominous introduction to the new century.

What went wrong? Why were our hopes so brutally dashed?

Those who pinned hopes, like I did, on the end of the cold war, may have overlooked one or two significant features of the world of yesterday. Namely: that it was divided along ideological and philosophical lines. And that it had been replaced by a world divided along identity lines.

I am not fond of ideologies, especially when they have so often led to appalling practices. But when people define themselves through their chosen ideology, there is room for debate. When people define themselves through their inherited identities, there is no room for debate. Everyone states and overstates his identity, and that’s it, there is nothing more to say. In today’s world, there is no true debate. Only shouting, imprecation, condemnation, mobilization. Hatred and hatred, violence and even more violence.

And when there is no debate, when there is so much mistrust, so much hatred, democracy and freedom cannot expand. In fact, they are receding, and one could expect them to recede even more in the years to come.

Every morning, we get up to learn that another bomb has exploded somewhere, that another massacre has been perpetrated. And there seems to be no end to it. The aftershocks of September eleventh go on and on and on.

This is not the world we dreamt of fifteen years ago! This is definitely not the future we hoped for.

Our world has lost its way, it is heading backwards. The West is fast losing its moral credibility, and nobody else seems to be offering valuable alternatives for mankind. Certainly not the Arab world where I come from!

Let’s face it: this entire world is in total disarray. It desperately needs to be re-imagined, re-invented, in order to be rebuilt on sounder grounds. We need to overcome that sterile conflict of identities. We need to build a human culture which would include significant elements of each culture, so nobody would feel excluded. So nobody would indulge in hatred and self hatred, in destruction and self destruction

Re-invent the world, re-imagine the future: that is not a task that should be left to political or religious activists. It is precisely the task of poets, essayists and novelists. It is up to the writers of the six continents to strike the right notes, to find the right balance between universality and diversity. Universality of fundamental human values, diversity of languages and cultural expressions.

It is ultimately up to us to determine whether our century will go down in history as the century of suicide or the century of imagination, the century of human folly or the century of human wisdom, the century of the bomb or the century of the pen.

At no time in History were writers more indispensable. At no other time in history was the burden of change so heavy on their shoulders.

 

Amin Maalouf

Tromsø – Norway
September 11th 2004

Tale til Ossietzkyprisvinner Chungdak Koren

Til Chungdak Koren, mottaker av Norsk PENs Ossietzkypris 2008.
Av Øystein Alme, daglig leder for Stiftelsen Voice of Tibet

Ossietzkyprisen er en pris som henger høyt, spesielt for alle som er opptatt av a beskytte og benytte det frie ord. Chungdak Koren har gjort seg fortjent til denne prisen, gjennom å vie sitt liv og virke til kampen for tibetanernes rettigheter.

Chungdak er født i Tibet og flyktet til eksil i India ifm Kina’s okkupasjon i 1959.  Hun kom til Norge i ung alder og utdannet seg til sykepleier tidlig på 70-tallet.  Siden har hun kjempet for Tibet-saken. Hun var sentral i etableringen av den norske Tibet-komite i 1989, som hun har vært leder for i mange år. Tibet-komiteen har vært plattformen Chungdak har arbeidet fra her i Norge. Hun har også vært Dalai Lamas representant i Geneve fra 1995 – 2001, hvor hun arbeidet overfor FN og samtidig arbeidet med Tibet-saker i tilsammen ni europeiske land, fra Tyskland i nord til Hellas i sør. Chungdak var også sentral i etableringen av radiostasjonen Voice of Tibet, hvor hun nå sitter i styret. På grunn av sitt engasjement har Chungdak aldri fått besøke sitt hjemland Tibet.

Chungdak Koren er på mange måter Tibetanernes ambassadør i Norge. Gjennom et enormt engasjement har Chungdak gitt en stemme til de stemmeløse, talt de forsvarsløses sak, engasjert og informert nordmenn og utfordret politikere i kampen for Tibetanernes rettigheter.

Gjennom sitt engasjement har Chungdak sittet i talløse styrer og komiteer, arrangert besøk og utrettelig informert om situasjonen i Tibet. Samarbeid med andre institusjoner og NGOer har gitt Chungdak et stort nettverk både i Norge og internasjonalt, noe som har kommet også andre utsatte grupper til gode.

Chungdak sitt engasjementet er ikke blitt svekket. Tvert imot er det minst like sterkt som noen gang og dette engasjementet vil følge henne livet ut, til gode og nytte for mange, og særlig tibetanerne i Tibet.

Som person er Chungdak engasjert, ærlig, og ikke minst handlekraftig. Saken hun kjemper og brenner for er krevende. Tibetanernes lidelser har vært endeløse, og for det meste kommer nedslående nyheter ut av Tibet.  Kinesiske myndigheter respekterer ikke tibetanernes kultur, identitet eller menneskerettigheter.

Mot denne overmakten har Tibetanerne og Chungdak kjempet sin kamp med ytringsfrihet og ikkevold som sentrale prinsipper, og samtidig fremmet et budskap om dialog og respekt på tvers av skillelinjer, kulturer og religion. Dette står det respekt av – og er samtidig et viktig budskap til alle som er opptatt av andre menneskers rettigheter.

Jeg har samarbeidet og reist med Chungdak i mange sammenhenger, og selv opplevd den sterke posisjonen og respekten Chungdak nyter både hjemme og ute. For tibetanerne i Tibet har Norge og nordmenn en spesiell posisjon. Det har selvsagt med fredsprisen til Dalai Lama i 1989 å gjøre, men også norsk engasjement og bidrag til tibetanernes sak. Mye av dette engasjementet kan tilskrives Chungdak Dawa Koren sitt uredde og engasjerte arbeid og virke i Norge.

I en tid hvor situasjonen for tibetanerne i Tibet er vanskeligere enn noensinne, er mulighetene som ytringsfriheten gir det viktigste redskap i tibetanernes kamp for rettferdighet. Chungdak vil også i fremtiden fortsette å minne oss om dette på sin engasjerte og uredde måte.

Chungdak Koren har vært en forkjemper for ytringsfriheten hele sitt voksne liv, i sin kamp for TIBET, tibetanerne og deres rettigheter, og er det er med stor glede at Norsk PEN sin Ossietzky-pris for 2008 kan overrekkes den norske Tibetkomite på vegne av Chungdak Dawa Koren.

Chungdak selv kan dessverre ikke delta her idag fordi hun er i Washington på nye oppdrag for Tibet-saken, så varme gratulasjoner sendes til henne der.

Oslo, 13.11.2008

Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland

Peter Normann Waage:
Skjønnlitteratur og journalistikk i Russland
Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008

«Vi lever i en underlig, sløv likegyldighet overfor alt i verden, under nuets knugende, trange horisont, uten hverken fortid eller fremtid. (…) Vi er å ligne med uekte barn, uten arv, uten forbindelser, og enhver må på egenhånd knytte de bånd som kan forene ham med den øvrige menneskehet. Det som hos andre folk er blitt vane, instinkt, må hamres inn i hodet på oss. Vår hukommelse går ikke lenger tilbake enn til gårsdagen, vi er så å si fremmede for oss selv. Vi beveger oss så forunderlig, at for hvert skritt fremad vi tar, forsvinner det som var før, ugjenkallelig for oss. (…) Vi vokser, men modnes ikke; vi går fremad, men i underlige siksaklinjer, som ikke fører til noe mål. Vi er lik barn, som man ikke har lært opp til å bruke sin forstand; når de blir voksne, har de ikke én selvstendig tanke.»
Dette skrev Pjotr Tsjaadajev i 1836 – om datidens Russland. Hans Filosofiske brev til en dame, som han kalte dem, ble publisert i tidsskriftet Teleskopet. Brevene innleder den nasjonale, filosofiske selvrefleksjon i Russland, og fikk umiddelbare konsekvenser: Tsjaadajev ble arrestert, erklært sinnsyk og dømt til husarrest på godset sitt, med pålagt legeundersøkelse én gang i uken.
Det er ikke enestående for Russland at makthaverne reagerer med arrest og sensur mot kritikk av dem selv eller landet de styrer. Men det er påfallende at dette reaksjonsmønsteret holder seg så lenge som det har gjort i Russland. Hvor prekær situasjonen fortsatt er, ser vi av den utstillingen som i dag åpner her i Litteraturhuset.

På Tsjaadajevs tid fantes det, i alle fall i de store byene, intellektuelle som reagerte på de sosiale tilstandene i riket og sammenlignet dem med livet i øvrige europeiske land. Tilsvarende hva som hadde skjedd i Vest-Europa et par generasjoner tidligere, begynte også de russiske intellektuelle, eller intelligentsiaen, som den der kalles, å slutte seg sammen i klubber, salonger og grupperinger der nye ideer og muligheter for reformer ble diskutert. Ut fra denne begynnende, kritiske offentlighet vokste det etter hvert i Vesten frem politiske partier, aviser og pressgrupper. I Russland ble ethvert forsøk på opposisjon og åpen, kritisk debatt slått hardt ned på fra myndighetenes side. Likeledes ble alle aviser, tidsskrifter og bøker underkastet streng sensur.
Det førte stort sett til at reformatorene bare ble mer og mer desperate og modigere. Ut av klubbene vokste den såkalte nihilistbevegelsen frem én generasjon senere. De kastet vrak på alt de oppfattet som «tradisjonelle verdier» og satte en naturvitenskapelig, rasjonell tilnærming til virkeligheten i deres sted. Samfunnet skulle organiseres rundt den «rasjonelle egoismen», menneskelige relasjoner skulle baseres på det samme.
På 1860- og 1870-tallet ble nihilistene til folkeopplysere som ville lære den undertrykte russiske bonden å lese og skrive — og tenke rasjonelt og ateistisk. Resultatet var som ventet: arrestasjon, forvisning og grufullt straffearbeid. Parallelt ble stadig flere av den unge generasjonen terrorister, og denne styrkeprøven mellom opposisjon og myndigheter nådde et foreløpig klimaks i 1881, da den reformvennlige tsar Aleksander 2. ble drept av en bombe. Den russiske revolusjonen i 1917 må også forståes i dette perspektivet. Den satte en endelig sluttstrek for tsarveldet i Russland.
Selv om noen kritiske røster kunne høres innen den klassiske journalistikken på 1800-tallet, var den et felt ikke helt til å stole på. Til det var sensuren for streng. Hvor søkte man da for å finne opplysninger om tingenes tilstand og for å bli inspirert til innsikt og erkjennelse?
Man søkte til skjønnlitteraturen. Der og i litteraturkritikken fant den sosiale kritikken et fristed. Romaner og fortellinger er tvetydig, den kan tolkes. Og tolkningene gjelder tilsynelatende den foreliggende fiksjonen, ikke den omkringliggende virkeligheten. Slik lærte det russiske publikum å lese og forstå det skrevne ord som skrivekunst i mer enn én forstand.
Å presentere samfunnskritikk i en tilsynelatende uskyldig fiksjonsfortelling, er ikke enestående for Russland. Tenk bare på Thomas Mores Utopia fra 1516, eller Jonathan Swifts Gullivers reise fra 1726. Men i Russland fant skildringen av virkeligheten i form av kunst en grobunn som skyldes andre forhold enn streng sensur og nødvendigheten av så å si å uttrykke seg i koder.
Idet kunsten benyttes for å beskrive virkeligheten, løftes virkeligheten opp til å bli noe mer enn det tilsynelatende faktisk foreliggende. Den utvides inn i det feltet som kalles fantastisk: «Jeg har mine særlige anskuelser om virkeligheten i kunsten,» skriver Fjodor M. Dostojevskij. «Hva flertallet kaller fantastisk og umulig, er for meg undertiden virkelighet i egentligste og dypeste forstand: den sanne virkelighet. Hverdagens hendelser og deres protokollering er for meg langt fra realisme, snarere det motsatte.»
Nå må vi jo også kunne gi Dostojevskij rett også på en annen måte: Virkeligheten bærer i Russland ofte de mest fantastiske og for en naiv vesterlending helt umulige trekk. Når derfor Nikolaj Gogol i sin fortelling Mirgorod fra 1835 først beskriver en landsby i alle detaljer for så, liksom i forbifarten, å nevne at det midt i landsbyen ligger en sølepytt så stor at ingen noensinne har kommet rundt den, da har jeg mistanke at vi som lesere lærer mer om den russiske landsbygda enn noen sosiologisk rapport hadde kunnet bibringe oss.
Kunsten løfter opp, forvandler, foredler eller karikerer virkeligheten. Den lar vår vante verden fremstå i et særegent overlys. Det tilhører den russiske tradisjonen å anse denne, kunstens, fortolkning og formidling av virkelighten som mer virkelig enn virkeligheten selv, som «virkelighet i egentligste og dypeste forstand,» som Dostojevskij uttrykte det.
Kunstens sentrale plassering som formidler av tilværelsens vesentligste side, er et grunnleggende element i den ortodokse form for kristendom som Russland bekjenner seg til. Den kunstneriske, helhetlige opplevelse av skjønnhet ved kult og kirkebygg var også ifølge legenden årsaken til at landet i sin tid valgte den ortodokse konfesjonen. «Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes hverken slik prakt eller slik skjønnhet. Vi makter ikke å skildre hvordan det der så ut. Vi vet bare dette ene, at der er Gud forenet med menneskene og deres gudstjeneste er vakrere enn hos noe annet folk. Vi kan aldri glemme denne skjønnhet. For enhver som en gang har smakt det søte, vil senere aldri gripe til det bitre,» forteller utsendingene til Bysants i Nestorkrøniken om hvorfor de foretrakk den østkirkelige kristendom fremfor den romerske varianten.
Fra Bysants fikk Russland mer enn en konfesjon. Landet overtok en forestilling om makten som gudegitt og «helhetlig». Også i Vesten var konger og keisere «av Guds nåde». Her skilte imidlertid den verdslige og kirkelige makt etter hvert lag. Og både kirke og statsmakt møtte motstandere gjennom den kritiske offentligheten og voksende opposisjonelle grupperinger. I Russland smeltet statsmakt og kirkemakt sammen. Makten ble like helhetlig, overjordisk og «himmelsk» som kunsten selv. Tsaren — og hans senere etterfølgere innen kommunistpartiet — innehadde så vel åndelig som fysisk makt.
Makten legitimerte seg selv ved å spille på den samme verdensopplevelse som ligger bak oppfattelsen av kunsten som virkelighetens dypeste formidler. Den var i verden, men ikke av verden. Makten var absolutt. Derfor ble enhver kritikk tolket som absolutt kritikk. Selv de minste reformforsøk eller den mildeste kritikk utgjorde en trussel mot den helheten den russiske statsmakten representerte. Også derfor slo tsaren så hardt ned på den fremvoksende kritiske offentligheten og en åpen debatt.
Tsar og statsmakt sto — og står fremdeles — på et høyere plan enn den jevne mann og kvinne. «Godseier» skrev tsar Nikolaj 2. under rubrikken «yrke» på et folketellingsskjema i 1899. I egne øyne eide han land og undersåtter.
Den verdensopplevelse som ser virkeligheten best formidlet gjennom kunstens prisme, som utroper det fantastiske elementet til virkelighetens kjerne, blir ren gift når den overføres på politikkens område. Da bolsjevikene kom til makten, bekjempet de nok kirken og den russiske religiøsiteten nominelt. Reelt føyde bolsjevikstaten seg inn i den form som allerede forelå, og malte billedlig talt kirken rød. Åndsmakt og statsmakt smeltet enda tettere og mer dødbringende sammen enn tilfellet hadde vært under tsaren. Forvandlingen av virkeligheten var ikke lenger en geistlig eller kunsterisk oppgave, den var blitt politisk. Det nye mennesket, homo sovjeticus, skulle skapes. En ny himmel og en ny jord skulle stampes opp av den russiske marken ved hjelp av marxistisk ideologi og krig mot eget folk.
Den kritiske journalistikken fikk et pustehull i de første to tiårene av det 20. århundre, men snart ble forholdene verre enn noen gang på 1800-tallet. Samtidig ble skjønnlitteraturen beordret til å bli «sosialistisk realisme», en retning som snarere er en variant av fantasy-litteraturen. Den skulle beskrive tingenes tilstand slik de burde være, og utgi dette som «den egentlige virkeligheten». Det er som om Dostojevskijs fantastiske realisme har falt i hendene på fantasiløse teknokrater.
Igjen måtte reell informasjon, kritikk og formidling av alternative tanker og ideer finne andre kanaler. Selv om den russiske oppfinnsomhet og fantasifullhet sørget for at de aldri helt var tilstoppet, var det først etter Stalins død at kanalene ble så brede at de ble klart synlige fra Vesten og nådde et stort publikum i Russland. Offentlige diktopplesninger der det kunne være flere titalls tusen tilhørere til stede, ble pustehullene der ting kunne sies som ikke kunne formidles i klartekst. Kodespråket vendte tilbake, det samme gjorde kunsten som kritikk- og informasjonskanal.
I denne tradisjonen står visesangeren, lyrikeren og skuespilleren Vladimir Vysotskij. Han var aldri helt forbudt, eller helt tillatt. Han fikk ikke utgitt noen plate i Sovjetunionen, men «alle» kjente ham. De kunne tekstene hans utenat, og opplevde at han formidlet en livsopplevelse sovjetborgerne kunne kjenne seg igjen i, og som befant seg lysår fra den myndighetene forsøkte å kommandere dem til.
Som Jørn Simen Øverli skriver i sin bok om Vysotskij, tok han utgangspunkt i det som var faktisk og reelt tilstede i det russiske samfunnet: Den røffe, rå og humoristiske tradisjonen generasjoner med fangeleire hadde skapt. Der var det vokst frem en egen poetisk sjanger, egen sjargong og egne sanger. Vysotskij benyttet denne som mal for sin egen gitarpoesi, og behandlet fenomener fra livet utenfor fangeleirene så å si i samme toneleie som man kjente fra bandittsangene. De er i seg selv opprørske og bærere av håp. Forfatteren og filosofien Andrej Sinjavskij, som forøvrig var Vysotskijs lærer, hevder at Russland aldri ville ha overlevd sine despoter, hadde det ikke vært for humoren i bandittsangene.
Vel så viktig som humor og kunsterisk, lyrisk fremstilling var det for Vysotskij at sangene inneholdt informasjon. Det dreide seg ikke om underholdning. «Vysotskij polemiserte ofte mot poptekster,» skriver Øverli, «og da var det alltid mangelen på informasjon han kritiserte. Informasjon er i det hele tatt et nøkkelord for produksjonen hans.»
Her nærmer vi oss jurnalistikken igjen.
I sin tradisjonelle form, som informasjonsleverandør og arena for debatt, blomstret den opp under Mikhail Gorbatsjovs perestrojka. For første gang kunne sovjetborgerne følge forhandlinger i Det øverste sovjet direkte på tv. Gatene var nesten folketomme. Avisene begynte å trykke informasjon som var til å stole på, ikke den fiksjonen som inntil da hadde utgitt seg for å være informasjon. Reportasjer om hvordan tilstanden i landet faktisk var, ikke bare om hvordan den burde være, kunne leses i tidsskrifter og aviser. Og tidligere forbudte bøker ble utgitt.
I sitt verk om sovjetsivilisasjonen (fra 1989) referer Andrej Sinjavskij en samtale han i 1960-årene hadde med en ivrig kommunist og systemtilhenger om den da forbudte romanen til Pasternak, Dr. Zhivago: «…Det ville da bare styrke den russiske litteraturen og den sovjetiske staten om disse verkene kom ut!» argumenterer Sinjavskij. Han skriver videre: «Min samtalepartner svarte omtrent som følger: Selvfølgelig, slike bagateller ville ikke føre til at staten falt fra hverandre. Men De glemmer følgene i Polen. Jeg ble overrasket og spurte: Hva har Polen med dét å gjøre at Pasternak blir offentliggjort i Moskva? Han mente at om vi her tillot en viss åpenhet på kulturens område, ville det føre til langt større og mer vidtrekkende liberaliseringer i Polen, hvor man allerede nøt større frihet enn hos oss. Dersom det inntrådte et tøvær i Moskva, så ville Polen frigjøre seg fra Østblokken og fra Sovjetunionen. Jeg svarte at nåvel, det gjorde vel ingenting! La landet bare frigjøre seg og bli salig på sitt vis. Javisst, sa han, men Tsjekkoslovakia vil følge Polens eksempel, og da faller hele Østblokken fra hverandre. Og hva så, gjentok jeg, det vil bare være en lettelse for Russland. Min samtalepartner fortsatte: Men hele Baltikum, Estland, Latvia og Litauen vil følge Østblokkens eksempel! Og hvorfor ikke? sto jeg på. Hva skal vi med alle disse motvillige drabantene? Men etter Baltikum vil Ukraina og Kaukasus forlange selvstendighet. Vil De kanskje at hele det russiske riket faller fra hverandre? Vil De virkelig at Russland går under takket være Deres elskede Pasternak, Russland som er det største imperium i hele verden?»
Den sovjetiske ideologien var det som holdt imperiet sammen. Den var forlengst blitt frase da Gorbatsjov overtok som generalsekretær. Likevel er den ovenstående analysen — som ble skrevet før Sovjetunionens sammenbrudd — ikke så gal når det gjelder å forstå én av årsakene til imperiets sammenbrudd: åpenhet, kritikk og informasjonsfrihet — med andre ord: journalistisk virksomhet — bidro til sammenbruddet.
Under Boris Jeltsin var det mer enn imperiet som brøt sammen.
Da lyset billedlig talt ble slått på i det samfunnet der staten pretenderte å inneha absolutt makt, så vel fysisk som åndelig, ble det åpenbart at makten så langt fra var absolutt. Staten kunne nok være skremmende, men ikke sterk. Tvert imot, den var så skjør og svak at samfunnet truet med å falle fra hverandre i noe som mest lignet på småfyrstedømmer. Det skjedde blant annet innen journalistikken.
Pengesterke investorer sørget for å kjøpe eller grunnlegge forskjellige mediebedrifter, i første rekke fjernsynskanaler. De journalistene som arbeidet for dem, gjorde nettopp det: arbeidet for sine herrer og mestre. Poenget med reportasjer, analyser og nyhetsformidling ble i økende grad ikke å formidle informasjon eller selvstendig kritikk, men å målbære eiernes interesser. At dette er et stigende problem også innen vestlig journalistikk, svekker ikke den tragiske virkningen av eiermakten for russisk journalistikk og det russiske publikummet. Journalistikken mistet sin troverdighet — og de journalistene som fastholdt sin yrkesetos ble utsatt for trusler, mordforsøk eller mord. Det ble synlig hva det russiske samfunnet hadde vært allerede lenge: en jungel, den sterkestes rett rådet. Staten var oppløst i småfyrstedømmer; den enkelte journalist kunne bare håpe på beskyttelse fra hans eller hennes «lensherre».
Absoluttisme betyr ikke absolutt makt. I virkeligheten er den et uttrykk for avmakt. Den absolutte stat, slik den har vokst frem i den russiske historien, er en stat ingen stoler på, men frykter. Staten blir min fiende, lovene en utfordring til å finne måter å omgå dem på. Mangelen på åpen og troverdig informasjon førte dessuten til at makthavere lenger ned i hierarkiet kunne utfolde korrupsjon og nepotisme. Innen det som tilsynelatende var en sterk og fasttømret statsmakt, fantes store lommer av maktvakuum hvor småfyrste slåss mot småfyrste.
En sterk stat er alltid en rettssstat. Det er tilliten til lovene og forvissningen — eller i det minste det begrunnete håpet — om at staten vil beskytte meg, som gjør at den samme stat blir sterk. En maktstat må stadig forsvare seg mot sine undersåtter, eller, om sentralmakten viser tegn til svekkelse, oppleve å oppløses i småfyrstedømmer. Det er ikke viktig om disse gjør krav på geografiske territorier, eller «bare» vil ha økonomisk makt med tilhørende egen juridiksjon. Uansett forsvinner den felles lovgivningen. Den enkelte undersått — for her finnes ingen borgere — blir en kasteball mellom vilkårlige makthavere.
Vladimir Putin har som uttalt mål å styrke den russiske staten. Men han fatter tilsynelatende ikke at det er tillit og ikke trusler som gjør staten sterk. Derfor er også hans russiske statsmakt en svak statsmakt. Derfor er russiske journalister nå kanskje mer enn tidligere i livsfare når de gjør en ordentlig jobb. Det er ikke nødvendigvis sentralmakten som truer dem, men alle småfyrstene, alle korrupte embedsmenn eller næringsbaroner som frykter avsløringer. Utstillingen her viser i hvor stor grad slike vilkårlige makthavere regjerer det russiske samfunnet, til tross for Putins påstand om at den russiske staten er styrket. I en maktstat har jornalistene liten eller ingen beskyttelse om de velger å bli talsmenn for uavhengig kritikk og journalistikk.
Bare en rettsstat kan gjøre undersåtter til borgere og gi dem beskyttelse. Å snakke om demokrati før en slik rettsstat er på plass, eller i alle fall har tydelige og sikre ansatser, fører ikke til annet enn å skandalisere demokratibegrepet. En rettsstat er likeledes forutsetningen for en trygg, kritisk journalistikk. Maktstaten kan bare kritiseres gjennom et kodet språk; rettsstaten bæres og støttes av åpen informasjon.
Derfor gjør dagens russiske, kritiske journalister meget mer enn å bringe informasjon eller analyser. Deres største dåd ligger kanskje ikke i at de setter livet på spill, men i at de med sine artikler, reportasjer og sitt øvrige virke bidrar til at den så livsnødvendige rettsstaten kan vokse frem.
Så fascinerende det enn er å få servert kritikk og informasjon gjennom lyrikk, visesang og romaner, er det enda mer fascinerende å få den i form av journalistikk. Da vet vi at en rettsstat er i ferd med å slå rot. Det betyr ikke at kunstens betydning svekkes. Den vil alltid kunne formidle virkelighetens «fantastiske element». Og den russiske virkeligheten er fremdeles på godt og vondt så fantastisk at den stiller store utfordringer også til den tilsynelatende mest nøkterne journalistikken.