Rolfsensaken: Høyesterett som rettsavklarer

Dommen i Rolfsen-saken ble nylig kåret til årets beste rettsavgjørelse av Colombia University. Dette kunne den bli fordi advokatfirmaet som bisto Rolfsen betalte for oversettelsen. Det finnes intet system som sørger for oversettelse av rettsavgjørelser i Norge. Anine Kierulf forklarer her hvorfor det er et problem.

Av Anine Kierulf, Senter for menneskerettigheter, UiO.

Den såkalte «Rolfsensaken» ble avgjort i november 2015 – en uke etter terroren i Paris. Spørsmålet i saken var om Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kunne beslaglegge filmmateriale hjemme hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen, for å bruke det som bevis i en straffesak om terroristrekruttering. Rolfsen var i ferd med å lage en dokumentarfilm om hvorfor norske borgere lar seg verve som fremmedkrigere i Syria. Høyesterett kom enstemmig til at PST ikke kunne beslaglegge materialet, fordi det grep for sterkt inn i det vern journalister – og journalistisk arbeidende kunstnere – har for sine kilder.

Avgjørelsen understreker Høyesteretts rolle som rettssikkerhetsgarantist i terrorfryktens tid. Den avklarer også ubesvarte spørsmål om kildevernets omfang i Norge. Den besvarer faktisk langt flere enn den hadde trengt, dersom Høyesterett bare hadde hatt som mål å løse Rolfsensaken. Det kan vi være glade for.

Kildevernet er ingen særrettighet for mediene, det er en rett som beskytter samfunnet. Det beskytter den delen av ytringsfriheten som kalles informasjonsfrihet – vår rett til å få høre det andre har å si. Vår mulighet til å holde oss informert om de samfunnsutfordrende forhold ingen kilder ville snakket med noen om, kildevernet tenkt borte. Og som vi dermed aldri ville fått kjennskap til, mulighet til å mene noe om – eller holde våre makthavere ansvarlige for ikke å rydde opp i. Kildevernet er et vern om de arbeidsmetoder pressen og andre som arbeider dokumentarisk kan bruke for å muliggjøre sine samfunnsopplysende mål. Et vern vi alle har en interesse i at er så sterkt som mulig.

Som de fleste andre rettigheter, må også ytringsfriheten iblant vike for andre samfunnsinteresser. En tungtveiende slik er vårt behov for trygghet. Som terrorlovene er vedtatt for å beskytte. Hva gjør vi gjør når frykten for terror – og de lovene som er vedtatt for å verne oss mot den – står mot den samfunnsfrihet kildevernet skal beskytte?

I denne saken kom Høyesterett enstemmig til at kildevernet måtte gå foran. Grunnen til det var at PST ikke hadde påvist at filmopptakene var nødvendige for å oppklare saken mot den siktede.

Høyesterett nøyde seg imidlertid ikke med å si dette. Den understreket også at straffeprosessloven må tolkes i lys av ytringsfriheten – og at tolkningen, i motsetning til hva lagmannsretten gjorde, må foretas konkret. At filmskapere og andre som ikke er «pressen» også kan påberope seg kildevernet. At terskelen for å gjøre unntak fra vernet øker med den samfunnsmessige betydning av det journalistiske arbeid. At – og ikke minst hvorfor – kildevernet er tilnærmet absolutt. Og at upublisert materiale generelt er vernet – altså det en kilde har bidratt med, ikke bare kildens identitet.

Avklaringen er vesentlige, ikke bare her i Norge. I grunnleggende rettsspørsmål ser vi i vår globaliserte tid hen til hverandres løsninger, på tvers av landegrenser. Hvis vi kan lese hverandres dommer. Det viktigste hinder for dette, er språk. Tross gjentatte bønner fra Høyesterett til våre politiske myndigheter, har Norge intet system for oversettelse av norske dommer. Dette gjør det vanskelig å kommunisere våre syn til overnasjonale organer og andre land, og det er hovedhinderet for en effektiv institusjonell «domstolsdialog» mellom Norge og verden.  Vi skjønner hva verden sier, men den har ingen tilgang til begrunnelsene for våre nasjonale valg.

Siden advokatfirmaet som bistod Redaktørforeningen i Rolfsensaken har besørget oversettelse av kjennelsen (Klassekampen 19.1.), har denne saken likevel fått betydning også utenfor Norge: I Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). I Europarådets Veneziakommisjonsdatabase Codices. I Global Freedom of Expression-basen til Colombia University – der den også vant prisen for beste rettsavgjørelse i 2015.  (Les pressemeldingen fra Colombia University her.)

Avgjørelsen ville aldri fått denne betydningen dersom den ikke gjorde noe mer enn bare å løse konflikten som Rolfsen stod i. Den har interesse, ute og hjemme, fordi den avklarer problemer som i årevis har vært diskutert, men som ikke har fått noen klar løsning av lovgiver.

Spørsmålet om utforming av domsgrunner er et spørsmål om Høyesteretts rolle i samfunnet. I forbindelse med den vurdering av ny høyesterettsjustitiarius som for tiden pågår, har flere aviser oppstilt et skille mellom «rettighetsaktivistiske» eller «minimalistiske» dommere. Dette er en upresis forenkling. Men det underliggende tema er viktig: Bør dommer utformes bredt og prinsipielt, eller smalt tilpasset den enkelte sak, med minst mulig stillingtagen til spørsmål av betydning for senere saker?

Det er ikke ett svar på dette, domsutforming beror på mange faktorer som varierer fra sak til sak. Og begge posisjoner har argumenter for seg: Tilpassede dommer avgjør bare saken og skaper minst mulig rett ut over den. Slik kan domstolene være konfliktløser i enkeltsaker snarere enn normskapende maktutøvere. Men jo smalere dommen er, jo mindre avklares rettstilstanden for alle andre borgere som befinner seg i saker sammenlignbare med den som ble avgjort. Dermed lider alle de rettstap, med mindre også de selv går til sak. Dette er urettferdig, og det bidrar til flere saksanlegg. Rettssaker gagner advokater, men er altfor dyre for folk flest.

Stortingets mål for Høyesterett er klart: Dens hovedoppgave er ikke bare konfliktløsning, men rettsavklaring. Hadde Høyesterett valgt en «minimalistisk» tilnærming i Rolfsensaken, ville rettstilstanden forblitt uklar. Sannsynligheten for at andre filmskapere eller redaksjoner ville opplevd det samme som Rolfsen i nær fremtid er ganske stor. Enhver som arbeider med saker om terrorens virkeområder er kjærkomne depoter for mulig bevismateriale i viktige terrorsaker. Uten en tydelig avklaring nå, ville alle disse levd i uvisse om hvilket vern de hadde for sitt arbeid. Deres potensielle kilder likeså – med den betydning det ville ha for kildetilfanget.  Og PST ville vært i tvil om sitt lovlige handlingsrom i kampen mot terror. Det er vanskelig å se hvordan en smal avgjørelse av Rolfsensaken hadde tjent noen samfunnsinteresser overhodet.

 

Teksten er en forkortet versjon av en artikkel i Kritisk Juss 1/2016

William Nygaards tale under utdelingen av Ossietzkyprisen

Ossietzkyprisen 2015 – Litteraturhuset 23.11.15

William Nygaard gratulerer Ulrik Imtiaz Rolfsen med Ossietzkyprisen
William Nygaard gratulerer Ulrik Imtiaz Rolfsen med Ossietzkyprisen

På denne dagen står fengslede og truede forfattere i sentrum som PEN-bevegelsen internasjonalt ønsker å fremheve.  Disse kommer vi sterkt tilbake på.

 Aller først – og for 21. gang – Ossietzkyprisen. Og la meg nok en gang besvare, hvem var Carl von Ossietzky?

Navnet Ossietzky lyser som et intellektuelt symbol for ytringsfrihetens viktighet. Han er en påminnelse og et forbilde. Ikke minst i disse grusomme tider hvor vi klamrer oss til alle håp.

Hans kamp var mangesidig og hans engasjement som journalist i det nazifiserte Tyskland strakte seg i sak bredt og mangfoldig, fra det store til det mindre – fra teater, feminisme og moderne trafikkproblemer til politikk og pasifisme. Han startet som hverdagshelten og endte sitt liv i fattigdom etter å ha blitt fralurt sin Nobelpris i 1936 – i fangenskap.

Nettopp pasifisten Ossietzky viser at kampen for ytringsfrihet må starte med oss selv – og i hverdagen fordi knebling av ytringsfrihet går om mentaliteter. Det går om strømninger i samfunn som leder til de autoritære grep, skritt for skritt – om innskrenkende holdninger, lov og rettspraksis, økonomisk filtrering, selvsensur og nedbygging av grunnlaget for å skape og skape fritt. Og ikke minst når religion gjøres til politikk og omvendt. Når religion blir maktpolitikk. Det er da ytringsfrihetens voktere virkelig må vokte – over mentaliteter og handling. Her hjemme og ute. Det gjelder også vårt eget land, mer enn på lenge.

Ossietzky var et forbilde der ute – også fordi ingen saker var for små og han satte det lille inn i en større politisk sammenheng – om mentaliteter hos eget undertrykkende regime. Da ble han truende. Og han ble alvorlig truende da han gjennom sågar åpne kilder avdekket selve grunninstrumentet for det nye tyske rikets maktbegjær – den hemmelige militarismen og den skjulte gjenoppbygningen av overgreps- og angrepsredskap. Da ble han dømt for landssvik og hverdagskampen gikk til slutt på livet løs. Det er slike tider – vi aldri vil ha tilbake. Det er en kamp som aldri er nytteløs.

Norsk PEN vil utover sitt internasjonale arbeid gjerne involvere og prise hverdagens voktere her hjemme og vise deres betydning for å styrke det åpne norske samfunnet, også som et bidrag utover egne grenser.  I tider hvor frykt og rettslige overgrep kan true her til lands blir en prisvinner og dennes sak viktig å holde opp og frem til ytringsfrihetens forsvar. Alt starter og slutter med oss selv… Vi er en del av det hele og bærer vårt ansvar, også globalt.

I retningslinjene for Ossietzkyprisen heter det at prisen tildeles ”for fremragende innsats for ytringsfriheten til en person eller institusjon som over noe tid, eller i forbindelse med en spesiell sak eller hendelse, har gjort en særlig innsats for ytringsfriheten. Prisvinner skal ha en tilknytning til Norge, personlig eller i forbindelse med den aktuelle saken.”

Ossietzkyprisen skal virke bredt og utvidende ved nettopp å favne utfordringenes mangfold – ved å prise mentaliteter som bygger og avdekke dem som truer ytringsfriheten i vårt eget land.

Ossietzky-prisen 2015 går til Ulrik Imtiaz Rolfsen”.. for hans kamp for kildevernet og pressefriheten. … en sak som reiser alvorlige presseetiske dilemmaer og av den grunn er prinsipielt viktig,” som det blant annet heter i Norsk PENs innstilling.

Ulrik Imtiaz Rolfsen mottar en liten sjekk og et bilde tegnet av Fadi Abou Hassan, palestinsk avistegner fra Syria, nå fribyforfatter i Drøbak.

Tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen

Kjersti Løken Stavrum holder tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen.
Kjersti Løken Stavrum holder tale til Ossietzkyprisvinner Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Ossietzky-prisutdeling til Ulrik Imtiaz Rolfsen

23. november 2015

 

Kjære alle,
Kjære Ulrik Imtiaz Rolfsen – Gratulerer så mye med Ossietzky-prisen.

«Kjemp for alt hva du har kjært.» Slik starter siste vers i en norsk salme som begynner ganske tilforlatelig med «Alltid freidig hvor du går».

Mot slutten av denne over 150 år gamle salmen bygger det seg imidlertid opp til et nesten beklemmende voldsomt budskap; «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder».

Det er lenge siden verdier ble satt på spissen på den måten i Norge. Det er lenge siden salmen var reelt viktig – noe den for øvrig særlig ble under den tyske okkupasjonen av Danmark.

Men jeg ville gjerne begynne med denne strofen likevel – Kjemp for alt hva du har kjært. Ikke fordi jeg skal gjøre et poeng ut av at vi er på vei dit, nå som verden slik vi kjenner den ligger på et vippepunkt. Men nå har jeg tonesatt budskapet mitt. Når dere om kort tid har glemt alt jeg kommer til å si til Ulrik Rolfsen, for å forsikre ham om at det han har orket å stå i har vært viktig og riktig – så skal dere i det minste huske melodien. Dere har den sannsynligvis allerede i hodet alle sammen.

Sånn kan jeg håpe at melodien blir nettopp det som vi trenger at de demokratiske, liberale prinsipper skal være; prinsippene skal dukke opp som en refleks, som en tankevekker, som en bakgrunnstone – og som en bøyg som forhindrer at alt mulig kan skje spontant og vilkårlig. De demokratiske prinsippene skal være som dette tonefølget, du husker melodien når du får den i kontekst.

Dessverre dro ikke PST kjensel på denne konteksten – og prinsippene var fraværende – den forsommerkvelden da de sto i hagen hjemme hos Rolfsen – og da de noen timer senere tok med seg opptak til dokumentaren om radikalisert norsk ungdom, som han jobbet med. Slik kom saken galt ut allerede fra starten. For, som PST sa dagen etter, han kunne jo ikke påberope seg retten til å beskytte sine kilder likevel. Dette gikk PST som kjent bort fra, etter første runde i retten. Men senere, da saken hadde gått helt til Høyesterett, var budskapet at det var «høyst usikkert» om dokumentaren hadde en verdi uansett.

Nå er jo ikke filmanmeldelser en del av PSTs kompetanse. Men det minnet meg på et harmdirrende leserbrev i Sarpsborg Arbeiderblad på 1980-tallet mot en film om apartheid i Sør-Afrika «Cry Freedom». Innlegget var en regelrett slakt av filmen. For øvrig hadde ikke skribenten sett filmen, men han mente bestemt å vite hvordan den var. Jeg husker leserbrevet godt – for vedkommende ble umiddelbart omfavnet av Fredrik Stabel og erklært medlem av Dusteforbundet i Dagbladet.

Det nevnte Dusteforbundet er dessverre nedlagt, hvilket jo ikke forhindrer dusteri. Men vi får vel legge til grunn at heller ikke PST hadde sett Rolfsens opptak før de fastslo dets verdiløshet. Likevel er jeg helt trygg på at vi er mange som ser frem til Rolfsens dokumentar som handler om ett av de store spørsmålene i vår samtid; hvorfor blir noen av våre barn radikaliserte, hvorfor vil de slutte seg til IS?

Mange journalister har nok forestilt seg at den dagen kunne komme, at de måtte stå oppreist og beskytte en kilde. Stå der med rak rygg og nekte å fortelle, nekte å gi fra seg det de har på blokka, det de ikke har publisert. Redaktører også, selvfølgelig. Kildevernet er journalistikkens æreskodeks. Men det er samfunnets sikkerhetsventil. Hvordan skulle vi ellers kunne bringe frem informasjon av verdi for offentligheten, hvis kilden må svi? Hva slags samfunn skulle vi få, hvis vi av frykt for represalier, frykt for å miste jobben, redsel for politietterforskning, ikke våger å fortelle noe som folk burde kjenne til?

Svaret på disse retoriske spørsmålene var det denne saken egentlig handlet rom. Det er derfor den har vært viktig.

Men jeg tror også at mange journalister som har fantasert om å kunne få lov til å forsvare kilden sin en gang, har tenkt at det i så fall ville skje i en sak der kanskje en maktperson måtte gå – av helt åpenbare årsaker, kanskje på grunn av amoralske handlinger, gjerne underslag – eller en slags norsk variant av «Watergate». En sak der det kun er ære og berømmelse å hente – og kanskje en Skup-pris på toppen. Men virkeligheten er ikke slik, «deep throats» kan like gjerne være langt mer kompliserte kilder (hvilket også den ekte utgaven viste seg å være), kanskje uten gode hensikter også: Journalistisk research er ikke kun rene svar på presise spørsmål. For journalistikk er ikke som et broderi, det ser ikke alltid like pent ut på baksiden. Det er bare på trykk at journalistikk blir sort/hvitt.

Var Ulrik Imtiaz Rolfsen forberedt på at han en dag måtte forsvare kildene sine mot politiets sikkerhetstjeneste? Nei, jeg tror ikke det.

Dagen etter sendte han ut en Twittermelding med følgende budskap: «PST-razzia som vitne fordi jeg lager dokumentar om Ubaydullah Hussain og Profetens Ummah og Norges evne til å takle. Er ikke mistenkt for noe.»  140 tegn med et budskap som ikke var helt innertier, sett i ettertid.

«Er ikke mistenkt for noe»…?

Twittermeldingen var forvirrende. Jeg tror ikke PST hadde gjort premissene klare, slik det for eksempel kreves i, jfr Vær Varsomplakatens 3.3.

Men hvordan skulle Rolfsen være forberedt på en slik situasjon – når dette knapt har skjedd før i vår tid. PST kan si hva de vil, om at de kunne ha gjort det samme mot en hvilken som helst annen redaksjon. Fakta er at de ikke har det. Politiet i Norge gjør ikke slikt, de har aldri hatt det for vane.

Det som er blitt Rolfsen-saken er derfor blitt historisk. Du kommer til å bli referert til, du blir pensum i journalistikk, saken får relevans ut over Norges grenser.

Vi skjønner alle kanskje litt av hva det har krevet av deg og dine å stå i den. Og mens ukene har gått, har alvoret rundt saken krøpet stadig nærmere. For det er ikke lett å forklare en som ikke har et jevnlig forhold til prinsipper om ytringsfrihet, om kildevern, om menneskeretten til å motta og formidle informasjon, hvorfor man ikke skal bidra alt man kan for at en som kanskje en eller annen gang kunne hatt befatning med en terrorhandling kunne stoppes, eller hvorfor man ikke skal gjøre sitt for at en person som kan ha hatt onde hensikter, skal fengsles. Og denne siste uken, etter angrepene i Paris, er dette blitt enda vanskeligere.

Men hvem lovet at det skulle være lett?

La meg trekke opp noen hodepiner i vår tid: Hvor mye overvåking utsettes vi for og hvor går grensene? Hvordan skal vi forholde oss til radikal islam? Hvorfor blir ungdommer radikalisert? Hvorfor mislykkes integrasjon, hvis ansvar er det? Hvordan kan pressen beskytte sine kilder i overvåkingens tid? Skal alle som produserer informasjon kunne kalle seg journaliser og ha rett til å beskytte sine kilder? Skal potensiell terrorhandling straffes på mistanke? Dette er mye på en gang.

Alt denne hodepinen finnes i Rolfsen-saken. Det er så mye på en gang, at bare fag-nerder kan glede seg over det.

Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris for 80 år siden. Det vil si, det var 1935-prisen, men han fikk den i 1936. Komiteen var så uenig at den ikke ga ut en pris i 35, og Ossietsky fikk den med dissens. Den ble ikke til noe glede. Han døde i fangenskap, pengene ble tusket vekk av andre. Men hva fikk han den for? For å lekke informasjon om opprustning. For å fortelle og kjempe mot noe han mente at ikke kunne føre til fred. Siden er han selv blitt en pris. Og de beste tildelingene er ikke de åpenbare. De beste tildelingene er de som har litt fallhøyde, de som gir litt sug i magen. For eksempel en pris som går til en som utfordrer makten, i terrorens og overvåkingens tid – annonsert i god tid før Høyesterett skulle si sitt om saken.

«Verden er jo så rar nå», sa en pappa på TV 2 forrige uke. Skolen var blitt evakuert etter en trusselmelding og alle, også han, var blitt redde. Han fant den nærliggende forklaringen på det som kan ha vært en overreaksjon: «Verden er jo så rar nå». Nyhetsinnslaget kom sammen med meldingen om at IS hadde drept sin norske fange – og i Paris var ytterligere to drept og syv fanget da politiet med voldsom kraft avverget en ny mulig terroraksjon.

Ja, verden er rar nå. Alvoret angår oss alle. Mange blir skvetne, noen blir redde. Og frykt er som en smittsom og ofte kronisk sykdom.

I denne situasjonen skal mediene spille en viktig rolle. De skal bringe frem informasjon som er vesentlig og som bidrar til en opplyst samtale, slik at meningene blir preget av innsikt – og vedtakene blir enda klokere.

Medienes rolle er også å stille andre til ansvar.

Allerede dagen etter angrepene i Paris, ble det snakket om at livet måtte og skulle gå videre. Det gjør gjerne det. Folk flest har ikke noe særlig valg. Man faller tilbake til gamle vaner.

Men frykten for at noe kan skje, er naturligvis der. Særlig vil frykten være der hos dem som vet at de kan bli stilt til ansvar for hva de kunne ha visst, hva de burde ha visst, hva de visste og hvordan de håndterte det.

I slike situasjoner har også pressen et ansvar for sine vurderinger når meningene skal klarlegges. Var jobben for dårlig? Er det en skandale? Må noen gå? Eller er det bare så lett å se alt i ettertid? Også de som feller dommen over hvordan makt og myndighet har håndtert en sak, kan skape grobunn for mer institusjonell frykt, mer overvåking og flere overilte handlinger.

Nå som verden er blitt så rar, hvordan kan vi være på den sikre siden fremover? Hvordan skal vi ta vare på det vi holder høyt: Vår trygghet og våre liberale verdier. Det var slike avveininger Høyesterett måtte votere over på fredag.

Det var en sak som var verdt å kjempe for. Du så den nok ikke komme, Ulrik. Men jeg veldig glad for at du tok den. Jeg er imponert over og stolt av hvordan du har håndtert den underveis.

Jeg skriver dette to døgn før Høyesterett skal avsi sin kjennelse offentlig ved votering.

Derfor kan jeg dessverre ikke fortelle om alle de gode opplevelsene på fredag. Eller forsøke å beskrive hvordan Anine Kierulf så ut da hun i begeistring sa at hun gledet seg sånn til å lese Høyesteretts kjennelse én gang til.

Jeg skrev dette før, for man får stå for noe uansett hva Høyesterett måtte komme til. Akkurat som denne tildelingen ble kjent i god tid før sakens punktum.

Men, nå vet vi hvordan det gikk. Derfor skal jeg avslutte med det fine lille ordet som trillet rundt Høyesteretts bord på fredag.

For nå har vi hørt juryen for Ossietzky-prisen forklare hvorfor du fortjener prisen, og jeg regner med at alle er her fordi de i det vesentlige er enig med juryen. Så jeg skal derfor bare avrunde med å si: Likeså.

Full seier til Ulrik Imtiaz Rolfsen

rolfsen i høyesterettUlrik Imtiaz Rolfsen vant over PST i Høyesterett i dag. Det er en stor dag for Rolfsen, kildevernet og pressefriheten.

Norsk PEN gratulerer Ulrik Imtiaz Rolfsen. Mandag 23. november blir han tildelt Norsk PENs Ossietzkypris for sin kamp for kildevernet og pressefriheten. Du kan høre ham i samtale med Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet kl. 19.00 på Litteraturhuset i Oslo.

23. november: Ossietzkyprisen 2015 til Ulrik Imtiaz Rolfsen

ulrik2Velkommen til utdeling av årets Ossietzkypris og markeringen av Fengslede Forfatteres Dag 2015

Mandag 23. november kl. 19.00, Nedjma, Litteraturhuset i Oslo

Fredag 20. november kl. 13 faller Høyesteretts kjennelse i Rolfsen-saken. Mandag 23. november mottar Ulrik Imtiaz Rolfsen Norsk PENs Ossietzkypris for sin kamp for kildevernet og pressefriheten. Møt ham i samtale med journalist Marie Simonsen.

Norsk PEN ønsker velkommen til utdeling av årets Ossietzkypris og markering av Fengslede Forfatteres Dag 2015

Mandag 23. november kl. 19.00, Nedjma, Litteraturhuset i Oslo

Musikk ved Abazar Hamid. Abazar Hamid er fra Sudan, han er fribymusiker i Harstad.

PROGRAM:
Velkommen ved Norsk PENs styreleder William Nygaard.
Overrekkelse av Ossietzkyprisen 2015 til Ulrik imtiaz Rolfsen.

Tale til prisvinneren ved Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

Ulrik Imtiaz Rolfsen i samtale med Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet.

Musikk ved Abazar Hamid.
Abazar Hamid forteller om sine erfaringer som forfulgt kunstner.

Presentasjon av årets fokusfanger ved Hilde Rød-Larsen, medlem i Komitéen for Fengslede Forfattere og generalsekretær Hege Newth Nouri.

Arrangementet er åpent for alle og varer ca halvannen time.

Om Ossietzkyprisen og årets prisvinner her.

Ossietzkyprisen 2015 tildeles Ulrik Imtiaz Rolfsen

kildevernsveiPRESSEMELDING FRA NORSK PEN
DATO: 29. OKTOBER 2015

 Ossietzkyprisen 2015 tildeles Ulrik Imtiaz Rolfsen

Ulrik Imtiaz Rolfsen tildeles årets Ossietzkypris for sin kamp for kildevernet og pressefriheten. Pressen har en lovfestet rett til ikke å oppgi sine kilder, selv under rettslig vitneavhør. For den frie og kritiske journalistikken er kildevernet helt avgjørende. Rolfsens sak reiser alvorlige presseetiske dilemmaer og er av den grunn prinsipielt viktig.

Pressens kildevern er en sentral del av ytringsfriheten, slik den også er beskyttet i den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 10.

Prisen vil bli overrakt under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo mandag 23. november kl. 19.00. Arrangementet er gratis og åpent for alle.

  1. juni 2015 beslagla Politiets sikkerhetstjeneste (PST) upublisert materiale til en dokumentarfilm om det norske ekstremistmiljøet hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen.
    Rolfsen-saken har vært behandlet i to rettsinstanser. Borgarting lagmannsrett forkastet Ulrik Imtiaz Rolfsens anke på Oslo tingretts avgjørelse om at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) skal få se filmopptakene som ble beslaglagt.Lagmannsretten slo fast at «Politiet gis anledning til å ta beslag i det sikrede materialet hos Ulrik Rolfsen som ikke omfattes av kildevernet». Rolfsen anket avgjørelsen og saken skal opp i Høyesterett i neste uke.

I et intervju med Aftenposten 29. juni gir Rolfsen uttrykk for at han ikke er bekymret for sin egen karriere, men er “redd for at kilder ikke lenger vil snakke med hverken ham eller pressen.”  Norsk PEN mener dette illustrerer at saken er et alvorlig angrep på kildevernet i norske medier.

Ossietzkyprisen er Norsk PENs pris for fremragende innsats for ytringsfriheten. 
Prisen deles ut årlig til en person eller institusjon som over noe tid, eller i forbindelse med en spesiell sak eller hendelse, har gjort en særlig innsats for ytringsfriheten.  Prisvinner skal ha en tilknytning til Norge, personlig eller i forbindelse med den aktuelle saken.


Ytterligere informasjon:

William Nygaard, leder i Norsk PEN: 908 92 601
Hege Newth Nouri, generalsekretær i Norsk PEN: 930 02 262

Derfor støtter vi Ulrik Imtiaz Rolfsens sak

rolsen i ap

Neste uke møter filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen i Høyesterett i en rettssak av stor prinsipiell betydning. Her er årsakene til at vi har valgt å støtte hans sak.

Utilbørlig rassia

ulrik980PSTs rassia og beslag i upublisert materiale fra dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen er utilbørlig og en trussel mot ytringsfriheten og filmskaperes frihet. Virke Produsentforeningen har reist spørsmål til Justisminister Anundsen om dette innebærer en ny og endret praksis fra norske myndigheters side.

Kildevern er en forutsetning for journalistisk og dokumentaristisk virksomhet. Norsk PEN kan ikke se at dokumentarfilmskapere og journalister skal behandles forskjellig, slik myndighetene har antydet. Beslaget og rassiaen vi nå har vært vitne til innvarsler en udemokratisk praksis. Norsk PEN ser med  stor bekymring på hvordan slike hendelser kan underminere tillitsforholdet mellom myndighetene og borgerne, ikke minst alle de som er avhengige av ytringsfrihet og kreativitet for å utøve sin profesjon.

Norsk PEN støtter dokumentaristers rett til kildevern på lik linje med journalister og ber Justismyndighetene forklare om det inntrufne er et uttrykk for endret praksis.

Kontaktpersoner:
William Nygaard, leder Norsk PEN, tlf: 908 92 601
Hege Newth Nouri, generalsekretær Norsk PEN, tlf: 930 02 262

Justismyndighetene og dokumentarfilmskapere

PSTs rassia og beslag i upublisert materiale fra dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen er utilbørlig og en trussel mot ytringsfriheten og filmskaperes frihet. Virke Produsentforeningen har reist spørsmål til Justisminister Anundsen om dette innebærer en ny og endret praksis fra norske myndigheters side.

Kildevern er en forutsetning for journalistisk og dokumentaristisk virksomhet. Norsk PEN kan ikke se at dokumentarfilmskapere og journalister skal behandles forskjellig, slik myndighetene har antydet. Beslaget og rassiaen vi nå har vært vitne til innvarsler en udemokratisk praksis. Norsk PEN ser med  stor bekymring på hvordan slike hendelser kan underminere tillitsforholdet mellom myndighetene og borgerne, ikke minst alle de som er avhengige av ytringsfrihet og kreativitet for å utøve sin profesjon.

Norsk PEN støtter dokumentaristers rett til kildevern på lik linje med journalister og ber Justismyndighetene forklare om det inntrufne er et uttrykk for endret praksis.

Kontaktpersoner:
William Nygaard, leder Norsk PEN, tlf: 908 92 601
Hege Newth Nouri, generalsekretær Norsk PEN, tlf: 930 02 262