Arrestasjonen av TV2-journalisten Kadafi Zaman

Arrestasjonen av TV2-journalisten Kadafi Zaman i Pakistan bekrefter landets manglende stabilitet og dypere autoritære trekk. Situasjonen ved et valg viser hvor vanskelig det blir å skille mellom politiske overgrep og religiøs frykt. Dette må også være smertefullt for norske pakistanske innvandere som vet å verdsette demokratisk fri ytring i deres nye hjemland, Norge. Vi venter på en resolutt reaksjon fra norske myndigheter.

Dette var Norsk PENs uttalelse 14. juli, dagen etter at Kadafi ble arrestert.

Leder William Nygaard uttalte seg om saken i Aftenposten 16. juli:
– I sum representerer de [red. anm.: det norskpakistanske miljøet] et stort og lojalt nettverk. Det kan være nyttig for troverdigheten til Zaman om de nå viser sin aktive støtte, også til venner og slektninger i Pakistan. Det kan i seg selv være viktig for å styrke tilliten til ham som en profesjonell norsk journalist på jobb, sier Nygaard.

Nestleder Kjersti Løken Stavrum ble intervjuet om saken av TV2 17. juli, sammen med Arne Jensen (Norsk Redaktørforening) og Kadafi Zaman.

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/l156aM/Pakistanske-journalister-er-i-en-svart-presset-situasjon_-sier-Pakistan-ekspert

Juks, vold og splittelser

Neste søndag går tyrkerne til valgurnene etter en turbulent valgkamp. Klarer opposisjonen å samle seg?

Av Ragnar Næss og William Nygaard, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Presidentvalget i Tyrkia skulle egentlig avholdes i november 2019, men er blitt framskyndet til 24. juni. Beslutningen om nyvalg ble fattet dels for å flyte på den nasjonalistiske bølgen etter invasjonen i Afrin, dels fordi Erdoğan først kan innføre sitt nye presidentsystem, som gir presidenten mye mer makt,  etter et valg, og endelig fordi det er best å holde valg før varslede økonomiske problemer blir uhåndterlige. Inflasjonen er allerede galopperende.

På den annen side er man i Erdoğans parti og hos nasjonalistene som støtter ham urolige fordi seiersmarginen deres i 2017-folkeavstemningen om presidentsystemet var så knapp. Og i den mangfoldige tyrkiske opposisjonen innses det at man må samarbeide for å fjerne Erdoğan. Men vil de greie det?

Sekularistene i Atatürks gamle parti CHP har nominert folk fra det lille «Lykke-partiet» (Saadet partisi) fordi de har en profil som trolig vil tiltrekke seg velgere fra Erdoğans AKP. Meral Akşener i det nydannete «İYİ partisi» («Det Gode Partiet») har uttalt at hun vil være hele opposisjonens presidentkandidat, ikke bare hennes eget partis kandidat. Dette er ansatser til samarbeid.

Men den viktigste manifestasjonen av fellesvilje hos opposisjonen er at mer enn ti partier og organisasjoner, inkludert den radikale delen av fagbevegelsen, har gått sammen i en «Plattform for redelige valg», og har utpekt hundrevis av  egne valgobservatører som skal melde fra om juks.

Erdoğan antyder at han vil invadere PKKs leir i Nord-Irak før valget. Europarådet har bedt Erdoğan utsette valget og ikke avholde det under unntakstilstand. Tyrkiske myndigheter har replisert at rådet bør holde orden i egne saker og minner om at Frankrike holdt valg under unntakstilstanden etter terroren i 2015. Europarådet sender allikevel sju observatører.

Det er også tegn til splittelser i opposisjonen, den største gaven Erdoğan kan få i denne kritiske tiden. Meral Akşener har i den siste uken begynt å kritisere Muharrem İnce som ble valgt som presidentkandidat for CHP istedenfor den fargeløse lederen Kılıçdaroğlu. «Det er jeg som kan representere opposisjonen som helhet og fjerne Erdoğan, ikke Muharrem İnce!», sier den eneste kvinnelige kandidaten og tidligere innenriksministeren fra 1990-årene.

Opposisjonen lover at de vil heve minstelønnen med nærmere 50 prosent, gitt fattigfolks problemer i Tyrkia i dag. Erdoğan på sin side har fulgt opp tvilsomme sider ved tyrkisk valgkamp ved å love lettelser på en rekke kuriøse områder, inkludert at folk som har fått trafikkbøter skal slippe å betale en del av beløpet. Dette smaker mer av et utspill for korrupsjon fra høyeste hold enn av ansvarlig politikk. Men de fleste løftene om mer penger fremsatt i valgkampen fremtrer som uansvarlige gitt Tyrkias økonomiske utsikter i dag.

Vil det offisielle valgstyret prøve seg med juks? Under folkeavstemningen om det nye presidentsystemet i 2017 godtok de flere millioner stemmesedler som ikke var korrekt utformet. Det er trykt opp fem hundre millioner stemmesedler for 24. juni, tre ganger så mange som nødvendig, og opposisjonen er bekymret for at mange av disse skal brukes som falske stemmer (i 2017 var det flere eksempler på at lokale stemmelokaler endte opp med flere stemmer enn antall stemmeberettigede i området). Opposisjonen har også protestert på at valgstyret har annonsert at valglokaler skal «kombineres og forenes» i 19 provinser hvorav 18 utgjør flertallet av provinsene med kurdisk flertall. Dette betyr at velgere får lengre vei til valglokalene. Valgstyret innvender at dette bare dreier seg om en brøkdel: mindre enn 200 000 stemmeberettigede.

Vil valgkampen degenere til vold? Lederen for Lykke-partiet ble nylig angrepet av MHP-nasjonalister, og politiet prøvde først å hindre ambulansen i å frakte ham til sykehuset, noe den tyrkiske legeforeningen har uttalt at er helt uakseptabelt. Det prokurdiske HDP melder om mer en 50 voldsepisoder mot valgmedarbeidere og representanter.

Vi husker at i månedene før militærkuppet i 1980 ble det begått ca 20 drap om dagen når tilhengere av de ulike partiene braket sammen. Regjeringen har et ansvar for å dempe gemyttene og ikke opphisse til voldsanvendelse. At politiet opptrer partisk på denne måten er illevarslende.

En gledelig nyhet er at Selahattin Demirtaş, den fengslete lederen av det pro-kurdiske partiet HDP, får stille i et valgkampprogram i statlig tyrkisk TV. Det gir håp om en noenlunde ryddig valgkamp eller i det minste at Erdoğan og hans kumpaner innser at de ikke kan provosere en opposisjon utover alle grenser og må imøtekomme en del krav om en ryddig valgkamp. Men det er stadig litt over en uke igjen før valget.

Oslo, 14. juni 2018

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 14. juni 2018.

Fake news and censorship

Salil Tripathi (chair WiPC), Ma Thida (Myanmar PEN), William Nygaard (Norwegian PEN) and Halya Coynash (Ukraine PEN).

What happens when falsehood and distortions are expressed in the name of free speech? Should there be restraints? How can lies be countered in the post-truth world? And is it possible to define ‘truth’ and ‘falsehood’ in a world where alternative facts are as accessible as official histories?

William Nygaard, President of Norwegian PEN, speaks about the situation in Norway at the ICORN Network Meeting & PEN International Writers in Prison conference on 1 June 2017.

Fake news have existed since the very first newspaper saw the light of day in Germany in the fifteenth century. What characterizes our era, however, is that this phenomenon has become a widely used political tool, used on the one hand to denounce journalistic content one disagrees with, and on the other to attack the free and independent media. Fake news and trolling are evils that should always be attacked, wherever they pop up. Working against the attitudes underlying this particular kind of abuse is a prerequisite for the survival of a free democratic society.  In Norway the existence of fake news is on the increase – as is the case in other countries – and as I will illustrate further in a little while, the debate on how to deal with it is already well under way.

When considering basic principles concerning this phenomenon, one paradox arises: Attempts to define, regulate and penalize what is seen as «fake news» could lead to violations of the right to freedom of expression. It could well be that tolerating false news stories, rumors and even outright lies are the price we pay for the fundamental right to free communication in an open society. To solve this dilemma requires a demanding, but necessary, balancing act. This point was recently discussed in a joint declaration by prominent international organizations monitoring freedom of the press, among them David Kaye, the UN Special Rapporteur on Freedom of Opinion and Expression, and his colleagues.

In my view, the essential condition for a defense of freedom of expression is a human rights based approach, fighting propaganda, disinformation and fake news. This also implies that we should refrain from introducing provisions on fake news which violate human rights standards.

The situation in Norway
The situation in Norway may seem idyllic compared to the intense political polarization of countries like the United States. But the Norwegian media are subject to the same forces promoting fake news, half-truths and other forms of trolling.

According to a 2017 survey on freedom of the press from Journalists without Borders Norway takes the lead. But as we know, freedom of the press and freedom of expression are not synonymous entities. Who is responsible for securing these fundamental rights in an open society like ours? Another survey on fake news, provided by the Ministry of Culture, reveals a characteristic feature in our solidly social-democrat society: Responsibility for the fight against trolling and fake news should not reside with the individual citizen, but rather with relevant institutions in our society. 68 % of the respondents felt that responsibility lay with the media, while only 27 % considered that the population has a substantial responsibility for preventing the spreading of fake news.

To me it seems clear that media responsibility alone is not sufficient.  In the pluralist media universe of the future, traditional media organizations are gradually losing their dominant position and are being replaced by an infinite variety of other platforms. In this situation it is our individual sense of responsibility and critical sense, together with an increased focus on education that is needed as a bulwark against the tsunami of fake news and other forms of trolling.

This individual responsibility becomes even more important when we look at the development of Facebook. Today Facebook is the platform (together with other social media) that is lining up for a takeover of the greater part of news distribution in the future. We really hate it, all kinds of monopolies tendencies we dislike. The survey from the Ministry of Culture shows that Facebook, as a medium without an overall editorial policy, also is the medium spreading the largest quantity of fake news and trolling. We know that Facebook takes this challenge seriously and is working hard on establishing further active measures to improve their control over this phenomenon. This is a positive development, but we still have a long road ahead of us.

Media competitors to join forces in the war against fake news
In July four important Norwegian media institutions: VG, Dagbladet, TV2 and NRK (the National Broadcasting Corporation) together with two independent foundations, Tinius-stiftelsen and Fritt Ord, will launch a new initiative in order to limit the amount of fake news and trolling in our media universe. The initiative is called Faktisk (Factual). It is a shareholding company, where the owners contribute 10 million kroner the first year and follow up with a guaranty (2 mill) the year after.

This is the first time competitors in the media are trying direct editorial collaboration apart from the editorial rationalizations that followed the important media mergers of the last decade. This is sensitive territory. This new initiative needs to be discussed from an analytical, critical angle, weighing the pros and cons,  based on the absolute premise of freedom of expression.

What kind of truth is a common editorial set-up supposed to legitimize, on what premise will it collect and sort the information, and judge between true and false info? Will the project secure mechanisms strong enough to avoid abuse, misleading information or various forms of conflict, for instance of editorial character?  Considering PEN’s role as a guardian of freedom of expression I feel obliged to point out the danger of establishing a kind of «truth police». At the end of the day, who is the guardian of truth? What will be made public, and how can we assure that it meets the real need in the public, and provide the responses they look for?

To be honest, it seems that this project – with all its merits and good intentions – needs to further clarify a definite goal and structure. The most important is to avoid reinforcing stereotypes and a relaxation among media professionals who mistakenly believe that this project will diminish their own ethical responsibility for the stories they present.

It is difficult to evaluate the quality of the Norwegian media on an international scale. But there can be no doubt that the generous economic framework of government media policy has been important, the way a long term cultural policy has contributed to the international success of Norwegian literature. And to a person with my professional background it seems that the Norwegian media in general maintains a respectable international level in their criticism of sources and continuous internal debate – at least until new economic realities will force changes in yet more editorial offices. In my active years in the media and in publishing I have witnessed how the motivation and the will to verify facts have improved considerably. Increased ethical awareness and the examples of people committed to good journalism have been important.

On the other hand, we must warn against a type of surveillance of fake news – and other news – that engenders new authoritarian ways of thinking and acting. Norwegian PEN visited Edward Snowden in Moscow recently, and his unreal universe is a powerful reminder. So far he has become a victim of his own idealist search for truth. Snowden’s warning of illegal surveillance of us all is being punished, while the guilty party walks free. That is the truth, and no «alternative fact» can change that.

The Role of PEN and Norwegian PEN
The response of Norwegian PEN in the critical situation for freedom of expression we are faced with has been to strengthen our focus on our own country. This does not mean that we have abandoned our efforts internationally – very far from it! But the same principle holds good in our work as in the struggle for climate change: If you are not willing to do something about your own situation, you can hardly expect an improvement in the overall community. Three years ago Norwegian PEN started The Norwegian Project for Freedom of Expression and Responsibility, supported financially by three separate foundations. Our organization is small, with two employees, but with a hard-working board, executive committee and highly committed members. Over the last few years membership has doubled and now counts close to 900, a solid contingent among the more than 100 member countries of PEN International.

Our project focuses on eight separate challenges to freedom of expression in this country, among them of course the media development, whistle-blowers, surveillance, challenges in a multicultural society, and not least: an active approach to young people on the meaning and impact of freedom of expression. On each project we make use of the most qualified experts, always in close cooperation with our strongly motivated board. This approach generates new energy, and we believe that Norwegian PEN signals a credible commitment to making an effort also in a larger format, internationally.

In other words: we try to handle both fake facts and the trolls that create them, and hopefully they will burst at sunrise, as they do in the fairy tales.

Norwegian PEN gave the Ossietzky Prize to Edward Snowden in Moscow

PRESS RELEASE FROM NORWEGIAN PEN

DATE: 30 APRIL 2017

Norwegian PEN president William Nygaard, Secretary General Hege Newth Nouri and the Ossietzky Prize winner Edward Snowden. Photo: Bodil Voldmo Sache/NRK

On April 21st, Edward Snowden received the Ossietzky Prize for 2016. President William Nygaard and Secretary General Hege Newth Nouri of Norsk PEN gave him the award in Moscow.

«I’m grateful for the support from Norwegian PEN,» said Edward Snowden when he received the award, a lithography by Norwegian artist Nico Wideberg.

On April 21, it had been a year since Edward Snowden filed a lawsuit against the Norwegian state together with Norwegian PEN. The lawsuit was filed in order to allow Snowden to travel to Norway without fear of extradition to the US, where he faces decades of imprisonment under the Espionage Act. Norwegian courts dismissed the case, the final dismissal fell in the Supreme Court in November 2016.

As a plan B, Norwegian PEN would go to Moscow and hand over the prize to Snowden personally. Last week, William Nygaard and Hege Newth Nouri traveled to Russia and met Edward Snowden. Accompanying Norwegian PEN were Snowden’s Norwegian lawyers from Schjødt Advokater and journalists from the Norwegian Broadcasting Company, who have followed the case the last year. The meeting took place in a hotel in Moscow.

Edward Snowden arrived a little late. He explained that the bus was so crowded he had to wait for the next. He lives an almost normal life in Moscow, but at the same time he has isolated himself in the Russian society. He has chosen this way of life because he once again hopes to return to his native country and be brought to justice in the United States in a fair and impartial trial. Snowden will be tried under the so-called Espionage Act of 1917, a law which is unacceptable according to international human rights standards. This First World War law will condemn him to life imprisonment without a jury and defense, a sentencing he will serve in a high-risk prison under extremely severe conditions.

Edward Snowden explained that he spends most of his life online, digital communication is both his profession and way of life. He teaches via skype at several universities and holds speeches all over the world. Edward Snowden is also board of directors in the organisation Freedom of the Press Foundation, an NGO that works to protect and support freedom of speech and freedom of the press.

We talked about the drone warfare, international law, the protection of whistleblowers, Trump and Putin, love and everyday life in Russia, future prospects, but most of all we talked about the issues that Snowden has fought for for almost four years in involuntary exile: how to secure and strengthen individual privacy, whistleblowers, journalists and others’ ability to communicate securely.

Snowden has a leave to stay in Russia until 2020, but his future is as uncertain as it was in 2013. Norwegian PEN, together with his Norwegian lawyers, will assist Edward Snowden if he wishes to apply for asylum in countries other than Russia.

Norwegian Broadcasting Company has followed Norwegian PEN through the last year’s work to give  the Ossietztky Prize to Edward Snowden in Norway. Watch their documentary «Snowden plan B» on Tuesday 2 May at 21:30/9.20 pm.

For further information contact:
William Nygaard, Chairman of the Board: +47 908 92 601
Hege Newth Nouri, Secretary-General: +47 930 02 262

Supreme Court rejects Edward Snowden's lawsuit for safe passage to Norway

rejected_nov_heading-copy

Supreme Court rejects Edward Snowden’s lawsuit for safe passage to Norway

Whistleblower Edward Snowden’s lawsuit against the Norwegian state to establish that Norway has no right to extradite him to the United States, was rejected by the Supreme Court yesterday. Snowden has, with Norwegian PEN and the Norwegian press organizations as intervention parties, sued the Norwegian state to ensure a safe passage to Norway to receive the Ossietzky prize for 2016 in Oslo.

– Just as Carl von Ossietzky in his time was not permitted to come to Norway to receive the Nobel Peace Prize, Snowden has been prevented from coming here to receive the Ossietzky Prize. Our battle is lost, but the long term goal remains the same: that Edward Snowden, and others who report misconduct, must be able to do so this without fear of prosecution and in the worst case, life imprisonment, says William Nygaard, President of Norwegian PEN.

Norwegian PEN, in collaboration with PEN International, will intensify their efforts to shed light on the whistleblower’s lack of protection in international law. Equally important is to prove that mass surveillance is a threat to our freedoms as individuals. Efforts to protect Edward Snowden’s position as a whistleblower and human rights advocate will prevail.

In what appears to be political loyalty to the US, the Norwegian government decided to not confirm that Snowden could come to Norway without fear of extradition. Thus, the request had to be tried in court. The lawsuit has been tried by the District Court and Court of Appeal with negative outcome. The verdict was upheld by the Supreme Court.

The court’s main argument is that the US government has only requested extradition if Snowden comes to Norway, furthermore that the formal extradition request has not been handed over to Norwegian authorities. Thus, the lawsuit is basically rejected on formal grounds.

Norwegian PEN will travel to Moscow to give the award to Edward Snowden.

Contact:
William Nygaard, head of the Norwegian PEN: +47 908 92 601
Hege Newth Nouri, General Secretary of Norwegian PEN: +47 930 02 262

 

Høyesterett avviser Edward Snowdens sak om innreise til Norge

rejected_nov_heading-copy

Varsleren Edward Snowdens sak om å prøve spørsmålet om utlevering fra  Norge til USA ble i går avvist av Høyesterett. Snowden har, med Norsk PEN og landets presseorganisasjoner som partshjelpere, stevnet den norske stat for å sikre en trygg reise til Norge for å motta Ossietzky-prisen 2016 i Oslo.

– På samme måte som Carl von Ossietzky i sin tid ble nektet å komme til Norge for å motta Nobels fredspris, har Snowden nå blitt forhindret fra å komme hit for å motta Ossietzkyprisen. Dette slaget er tapt, men det langsiktige målet er fortsatt at Edward Snowden og andre som varsler om kritikkverdige forhold, skal kunne gjøre dette uten frykt for straffeforfølgning og i verste fall livstidsstraff, uttaler William Nygaard, styreleder i Norsk PEN.

Norsk PEN vil i samarbeid med PEN International intensivere arbeidet med å kaste lys over varslerens manglende trygghet i internasjonal lov. Tilsvarende viktig er det å belyse masseovervåkningen som trussel mot våre personlige friheter. Arbeidet for å beskytte Edward Snowdens posisjon som varsler og samvittighetsforkjemper vil fortsette.

Den norske regjering har i politisk lojalitet til USA valgt ikke å bekrefte at Snowden kunne reise uten frykt for utlevering, slik at saken i stedet måtte prøves for retten. Avvisningssaken har gått gjennom tingrett og lagmannsrett med negativt utfall og kjennelsen ble opprettholdt i Høyesterett.

Hovedbegrunnelsen er at amerikanske myndigheter kun har anmodet om utlevering dersom han kommer til Norge, og at den formelle utleveringsbegjæring ikke er overlevert norske myndigheter. Dermed er prøvingssaken i hovedsak avvist av formelle grunner.

Norsk PEN vil reise til Moskva for å overlevere prisen til Edward Snowden.

Under programmet Venter på Snowden 18. november ble Edward Snowden intervjuet av Christian Borch. Se video her:

Åpent brev til president Recep Tayyip Erdoğan

asli_erdogan3

I mange år har Tyrkia og Norge hatt sterke bånd; Norsk PEN og Tyrkisk PEN har et nært samarbeid, og mange tyrkiske forfattere og journalister er kjente for norske lesere.

To av dem er Aslı Erdoğan og Ahmet Altan, begge forfattere og journalister som nå blir kneblet i et politisk klima med stadig dårligere vilkår for ytringsfrihet og meningsforskjeller.

Flere bøker av Aslı Erdoğan og Ahmet Altan har blitt oversatt til norsk, og romaner som Erdoğans Steinbygningen (2009), og Altans Ensomhetens private historie (1991) er utgitt av Gyldendal.  Erdoğan har, i lys av sitt store litterære talent og problemene hun har opplevd den siste tiden, blitt utnevnt til æresmedlem av Norsk PEN. Både Norsk PEN og forlaget hennes, Gyldendal, er dypt sjokkerte over nyheten om at statsadvokaten har begjært livstidsdom mot henne.

Erdoğan og Altan er en uunnværlig del av den rike veven som utgjør samtidas verdenslitteratur. I tillegg er arbeidet deres som journalister en inspirasjon for borgere til å engasjere seg aktivt i politikk. Å tvinge disse stemmene til taushet er å innrømme at regimet er så svakt at det ikke tåler motstand, ikke våger åpenhet og ikke vil beskytte sine innbyggeres fundamentale rettigheter.

Vi er svært bekymret over at Erdoğan og Altan, høyt respekterte skribenter her i Norge, har blitt sjikanert, arrestert, fengslet, mishandlet og brakt til taushet under din regjering. Vi oppfordrer deg til å følge dine internasjonale forpliktelser til å beskytte dine borgere og kunstnere, og deres rett til å ytre seg fritt. Vi utfordrer deg til å vise styrken til din regjering gjennom å ønske meningsforskjeller velkomne som en del av et sunt demokrati. Og til sist ber vi deg innstendig om å renvaske navnene til Asli Erdoğan og Ahmet Altan, og til å slutte å straffe dem for ganske enkelt å ha mot til å være uenige.

Brit Bildøen, leder Norsk PENs Komité for fengslede forfattere
William Nygaard, leder Norsk PEN
Arne Magnus, administrerende direktør Gyldendal

Brevet sto på trykk i Dagsavisen 18. november.
Klassekampen skrev om saken 21. november: Stør tyrkisk forfatter.

Snowden – i frihet?

Varsleren Edward Snowden mottar Norsk PENs anerkjente ytringsfrihetspris, Ossietzkyprisen 2016, for sin varsling om ulovlig masseovervåkning. Det pågår rettslige prosesser for å få ham til Norge for å motta prisen. Våre myndigheter stritter iherdig imot. Amnesty International arbeider verden over med en appell til avtroppende president Barak Obama om å benåde Snowden, å trekke tilbake siktelser og gi ham rett til et liv i frihet. Som kjent sitter Snowden på tredje året isolert i asyl i Moskva.

Grunnleggende verdier trues
Det er uro rundt Edward Snowdens skjebne. Når han bør frikjennes for tunge rettslige anklager, så handler det om noe langt mer enn beskyttelse av varsleren, han som avdekket ulovlig masseovervåkning. Det dreier seg om respekt for våre grunnleggende verdier, om uavhengighet, nasjonalt og individuelt.  Nobelprisvinneren Ossietzky avdekket hemmelig opprustning i Nazi-Tyskland i 1930-årene. Snowden har avslørt ulovlig amerikansk masseovervåkning i dag. Sivilsamfunn verden over er glade for at slike overgrep blir blottlagt. Likevel er det varsleren som blir anklaget mens de egentlige ansvarlige, i våre dager den amerikanske stat, går fri. Edward Snowden har handlet uegennyttig etter sin samvittighet, men kan bli straffet for livet.

Når Norsk PEN med støtte fra landets presseorganisasjoner prøver å få ham til Norge for å motta prisen, ved å reise søksmål mot staten for å hindre utlevering til USA, så er vi vitner til et statlig politisk forsvarsverk av de sjeldne. Regjeringen mobiliserer sin fremste juridiske ekspertise for å hindre at Snowden skal kunne motta prisen personlig – i Universitets aula i Oslo. Hittil har de vunnet frem i to rettsinstanser. Nå er det vår høyeste rett som skal overprøve jussen i en politisk fremrykning fra norsk hold – om saken om hans nærvær skal avvises?

Vår ytringsfrihet – styrt utenfra?
Hvorfor er den norske regjerings forsvarsfremstøt så farlig? Jo, Norge viser for all verden at vi underkaster oss en politisk vilje styrt utenfra, fra Washington. Våre amerikanske allierte vil hindre Snowdens nærvær i Norge fordi varsleren har avdekket amerikansk kontroll over vårt frie ytringsunivers, nasjonalt som over grenser. Norske politikere har vært svært tause etter avsløringene, ikke minst om det faktum at Norge er medlem av de såkalte «ni øyne», stater som er spesielt tett knyttet til USA-styrt overvåkning.

Norsk PEN vil overrekke ham prisen personlig for å demonstrere mot politisk overstyring av demokratiske rettigheter fra en stormakt, selv en alliert. Men norske myndigheter underkaster seg lydig mishaget fra amerikansk hold. De vil ikke la våre domstoler avgjøre om Utleveringsloven kan gi Snowden beskyttelse ved en reise til landet, tur-retur Moskva. Reisen er viktig for å markere vår politiske og rettslige uavhengighet når det angår beskyttelse av vårt viktigste nasjonale fundament, våre demokratiske verdier.

Når Regjeringen velger å kjempe en rettslig kamp for å få en slik grunnleggende sak avvist, vil mange mene at initiativet er en dypt krenkende politisk handling. Som logisk konsekvens kan det innebære at den norske ytringsfriheten er under direkte styring, ja, overstyring fra Washington.

Vi minner om at den påtroppende amerikanske presidenten i 2013 uttalte at han ville dømme Snowden til den strengeste straff for sine avsløringer. Dødsstraff er det strengeste utfall ved en dom etter den såkalte Espionage Act fra 1917.

Nasjonal suverenitet en illusjon?
Ved amerikanske og norske myndigheters iherdige rettslige og politiske manøvrer for å stoppe hans besøk, går kampen om hans mulige nærvær brått over i noe annet og like alvorlig. Da handler det for oss om å beskytte norsk suverenitet, hvis den fortsatt er noe verdt? Slik får ytringsfrihetens begrensning en transatlantisk dimensjon og blir for Norge et storpolitisk dilemma.

Det er i slike situasjoner om skyld, ansvar og samvittighet varslerrollen behøver en styrket posisjon. Snowdens innsats, som vist i bøker, media, reportasjer og ikke minst i Oliver Stones aktuelle film, illustrerer at varslerrollen både i nasjonal og internasjonal lovgivning bør utvikles. I Norge har myndighetene prisverdig nok sett dette og nedsetter i disse dager et nasjonalt ekspertutvalg om varsling. Men sett i lys av Snowden-saken kommer utfordringen om å undersøke egne gjøremål i et merkelig lys. For parallelt med at det nasjonale ekspertutvalg nedsettes, kjemper regjeringen en politisk kamp for å holde varsleren Snowden vekk fra landet.

En nokså samlet norsk presse har tilkjent Snowden varselrrollen, og flere lederskribenter har anbefalt ham til Nobels fredspris. Her ser vi hvordan mediene og storparten av den politiske eliten skiller lag. Rett skal være rett – det var ikke minst SVs Bård Vegard Solhjell som foreslo ham til fredsprisen.

Det er å håpe at den internasjonale appellen om Snowdens benådning til et liv i frihet blir Obamas siste fredens handling, en Nobelprisvinner verdig. Det vil redde Edward Snowdens frie liv, men ikke den norske selvrespekten.

William Nygaard
Styreleder Norsk PEN

Kronikken sto på trykk i VG 18. november 2016.

Foto av Kine Jensen.

William Nygaards tale ved åpningen av Ord i Grenseland

William_lite
Norsk PENs styreleder William Nygaard holdt åpningstalen på litteraturfestivalen Ord i Grenseland 1. september 2016:

Takk for invitasjon til Ord i Grenseland – til festivalen her i gamle Fredrikstad – en av landets eldste strategiske byer – stinn av djerv historie.

Stedet
Gamle Fredrikstad er et eksempel på hvordan tradisjon fornyer liv og gir perspektiv. I politisk, ja, også i bokstavelig forstand hadde dette grenselandet strategisk betydning. Ære være Tordenskiold. Frihetstrangen seiret. Ordene er frihetens fremste redskap og var det også for vår helt. Byen ble en festning for friheten og en åpen dør for de internasjonale impulser.

Festivaler er blitt noe typisk norsk. De skjerper oss og gir en nødvendig fornyelse. Likevel er hver og en unike. Intet er mer naturlig enn at Gamle Fredrikstad holder festival til kulturens, ja, litteraturens fremme. Bare vissheten om Tordenskiolds historiske nærvær er en begrunnelse og gir atmosfære og tyngde.

Kulturnasjonen
Vi behøver slike bidrag i dette landet – for få vil hevde at Norge som samfunn – historisk sett – er en betydelig kulturnasjon med sin unge alder, lange tiders enkle kår, stormaktstyrt, uten egen imperial politisk historie og brå overgang til nyrik Harry-velstand. Vi kan skremme med at den norske estetikken er som fjordbyen Oslo. Snart ser vi verken Operaen eller fjorden. De mindre byer er langt mer bevisste enn vår hovedstad. Og Fredrikstads spennende planer for sin utvikling er godt kjent.

I det store bildet snakker vi om samfunnets mentaliteter, smak og toleranse som et uttrykk for de lange linjer.

Kulturen og litteraturen er en motkraft mot denne nyrikdommens vulgarisme og individualisme. De åpner for større innsikter i en tid hvor denne verdens uro krever evne til en hjertevarm mottakelse av et større mangfold. Det er initiativ for større selvinnsikt som behøves for å bringe oss videre. Ord i Grenseland er et strålende eksempel på hva som bidrar. Bevissthet om hva som nytter, skaper ny vei.

Den frie kunsten og kulturen er den fremste garanti og målestokk for menneskers verdige liv på denne veien. Det trengs i en tid hvor frihet som verdi på ny settes på ekstrem prøve og hver dag lider terrorens død, fryktens sensur og kvaler.

Da blir både de norske kollektive initiativ og enkelt-prestasjoner for den kulturelle frihetens fremme eksistensielt viktige på veien videre.

I de fleste kulturuttrykk – være seg musikken, skulpturen, maler-kunsten og ikke minst litteraturen står Norge for enkeltkvalifikasjoner på internasjonalt nivå. Ved kveldens festival-åpning handler det om det fremste feltet – om litteraturen.

Selv overskuer jeg noen års historie som utøver i litteraturformidlingens ærend. Vi, fra min tid, arvet noe fra noen fremsynte idealister før oss, noe som var kommet godt i gang drevet av noen få. Et halvt sekel tilbake var det skrinnere kår for litteratur i landet, den norske som den oversatte. Vi hadde noen unntak, men hva var det mot de litterære seirene som senere skulle komme – gjennom sytti-, åtti-, nittiårene og inn i to tusen-tallet? En forfatterrekruttering lå nede og skulle løftes til verdensformat. Vi er litt pretensiøse nå, men bare litt…

Det var tidlig på sekstitallet at en forfatterleder, en forlegger og en embetsmann satte seg sammen for å sikre fast grunn for den skrantende norske litteraturen. Det ble skapt en felles lest for litteraturens vekst og utbredelse som bygget på talent og felles mentalitet.

Den virket langsiktig og stimulerende og et startskudd ble gitt for en ny æra i norsk litteratur – med en trefoldig stimulans – til leser, forfatter og utgiver ved oppfinnelsen av Kulturråd og innkjøpsordning. – og alt det den brakte av vitalitet og innsatsvilje. Litterær allsidighet, kvalitet og talentrekruttering ble satt i sentrum som datidens stimulans og i dag som kamp mot en liberalistisk kommersiell kulturideologi med ensrettende virkning.

Det viktigste var at en ny litteraturpolitisk dimensjon ble skapt – en bærende idealisme, noe kollektivt og personlig, ja, som gikk på å løfte noe i flokk utover en selv. Litteraturen fikk prestisje, ga forfatterne plass og faget rom for fri litterær ytring. Resultatet har blitt enestående. Hvilken annen språknasjon kan peke på en slik fremgang for sin nasjonale litteratur i et internasjonalt perspektiv.

Med slik prektig/ vakker beskrivelse – hva står det da om i disse tider? Svaret er enkelt – om leseevnen og lesegleden – i alle medier – analoge som digitale. Utfordringen går ikke om den litterære kvalitet eller mangfoldet, skjønt det kan fort tørke ut. Det går om leseevnen, leseinteressen og oppdagelsen av lesegleden for nye lesere. Utfordringen er slett ikke et nytt fenomen. Merk det. Den ligger latent hele tiden og må kollektivt stimuleres og uten stopp. Lesestimuli av mange slag bør på ny forsterkes med en felles kraft, hvor festivaler, biblioteker, skoler, forleggere og redaktører har et inspirert ansvar. Men ansvaret strekker seg lenger. Det går dertil om skriftkulturen som garanti for selve vår livsform, for demokratiets frie tanke og ytring.

I vår tid
Her på denne festivalen – i dette grenselandet – forstår man på dobbelt nivå, hva den frie skriftkulturen betyr for selvstendighet og integritet her til lands og der ute. Slik leseevnen kan svinne, kan også den politiske vitaliteten smuldre. Holdninger endrer seg hvis samfunnskritikken forstummer. Forståelsen av ytringsfrihetens grunnforutsetninger kan ved forsømmende sløvhet og slapphet langsomt fortæres eller ved autoritære holdninger raskt slukes.

Her hjemme må vi være vare og vokte oss mot hverdagens endrede holdninger. Frihetsberøvende utslag blir konkrete i lovverk, forordninger, regelverk, overvåkning og kontroll og i endrede samfunnsstrukturer – hvis overblikket svinner.

Gjør vi nok her hjemme, kan vi spørre? For Norsk PEN er svaret – klart nei. Og det tas konsekvenser ved bevisst innsats. Våre medlemmer har engasjert seg i spørsmål om varslerens vern (Snowden), de publisistiske overgrep, multikulturelle avskjæringer, overvåkningens trusler, kunnskapen om ytringsfrihetens verdi blant unge og en allmenn vokterrolle fra sak til sak i den offentlige debatt. Mange er mobilisert og viktige fond støtter oss i arbeidet. Vi kan bli forskrekket over oppgavemengden.  Arbeidet virker – for ytringsfrihetens trygghet her hjemme i eget land.

Og der ute – hvor denne verdens frie ytring er truet på livet i et voldelig omfang vi ikke har sett i vår tid. Ja, fri ytring kan gå på livet løs når religion gjøres til politikk og politikk til religion og totalitær maktpolitikk får råde. Mange ser trusselen her hjemme. ICORNs og PENs såkalte fribyer her til lands og ellers i verden huser så godt de kan truede internasjonale forfattere og kunstnere. De blir ressurser hvor enn de kommer ved sitt forbilde og som symboler på den frie ytrings verdi.

Et ønske
Til slutt – et begrunnet ønske til denne byen. For Fredrikstad – og omegn har vist å ta betydelig kulturpolitisk ansvar. Ord i grenseland er et ledende eksempel på holdninger og initiativ for distrikt og by. Kunstnere tar selv sterke initiativ til kulturens fremme ved flere festivaler. Kulturrådmannen har blikk for utsmykning og estetikk i byen. Og et Litteraturhus er en stolthet.

Et videre skritt vil være like naturlig som livsvitalt. Gjør også Fredrikstad til en friby for forfulgte forfattere og kunstnere – den femtende i landet. En truet forkjemper vil finne seg så godt til rette blant likesinnede i dette sterke miljøet. Initiativet vil være sammenfallende med byens historisk strategiske posisjon i forsvar for varig frihet.

Vår festival Ord i Grenseland kan trygt løftes og bedømmes i et stort perspektiv, ja, som en pådriver og beskytter av de frigjørende ordene – for oss her hjemme og for å åpne for dem der ute.

Takk til arrangør og by for ansvar og initiativ. Gratulerer med dagen.

(Foto: Kine Jensen)