Statsminister Jonas Gahr Støre, utenriksminister Espen Barth Eide og forsvarsminister Tore O. Sandvik på toppmøte i Nato i Ankara, Tyrkia. Foto: Thorbjørn Kjosvold, Forsvaret
Landet vi vendte ryggen til
Norge kan ikke rose Pakistan for fred, og samtidig tie om menneskerettighetene.
Denne saken er skrevet av Norsk PENs Kiyya Baloch og Johanne Fearnley. Saken ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 21. august 2026.
Da utenriksminister Espen Barth Eide ankom Islamabad 13. august, var det første gang på ti år at en norsk utenriksminister besøkte Pakistan. Reisen var en anledning til å styrke bilaterale forhold, diskutere regionale konflikter og ha dialog med pakistanske myndigheter og sivilsamfunnet.
Men det var også en mulighet for Norge til å uttale seg tydelig om noe som skal stå sentralt i vår utenrikspolitikk: Menneskerettigheter.
På en felles pressekonferanse i Islamabad med Pakistans visestatsminister og utenriksminister Ishaq Dar, uttrykte Eide Norges sterke støtte til Pakistans rolle som megler i den pågående konflikten mellom USA og Iran.
Han berømmet Pakistans sivile og militære ledelse for innsatsen for å dempe spenningene mellom Washington og Teheran. «Det dere har gjort, er virkelig en tjeneste for verden, og dermed også for oss», sa han.
Eide sa også at han hadde diskutert andre regionale spørsmål, blant annet Kashmir og Afghanistan. De diskuterte den nylig inngåtte forsvarsavtalen mellom Pakistan, Tyrkia og Saudi-Arabia, og snakket om samarbeid om klimaendringer, global helse, fattigdom og tap av natur.
Det var imidlertid en påfallende utelatelse på agendaen. Eide nevnte ikke Pakistans forverrede menneskerettighetssituasjon. Han trakk tilsynelatende heller ikke fram menneskerettigheter som et tema.
Dette er vanskelig å forene med Norges uttalte utenrikspolitiske prioriteringer. Menneskerettigheter er en sentral del av norsk utenrikspolitikk, sammen med fred og sikkerhet og andre internasjonale forpliktelser. Så hvor var den stemmen i Islamabad?
Mer enn 40.000 personer med pakistansk bakgrunn bor i Norge, og den politiske utviklingen i Pakistan følges nøye av diasporaen.
Hva er det vi glemmer når verden brenner?
Mange norskpakistanere støtter tidligere statsminister Imran Khan, som nå har sittet tre år i fengsel. Amnesty International har uttrykt bekymring for behandlingen han har fått, blant annet når det gjelder retten til en rettferdig rettergang, langvarig isolasjon og begrenset tilgang til medisinsk behandling.
Rettsforfølgelsen av Imran Khan er en del av det flere internasjonale menneskerettsorganisasjoner anser som en bredere trend i Pakistan om å kneble motstand gjennom rettsforfølging, ofte basert på grunnløse anklager.
23. januar ble den internasjonalt anerkjente menneskerettighetsadvokaten Imaan Mazari-Hazir, og hennes ektemann Hadi Ali Chattha, arrestert av pakistansk politi. Dagen etter ble de dømt til 17 års fengsel. FN-eksperter uttrykte bekymring over dommene, og beskrev rettsforfølgelsene som en del av et mønster av trakassering og trusler mot menneskerettsforkjempere.
Mazari-Hazir har en direkte tilknytning til Norge. I juni 2025 mottok hun WEXFO Young Inspiration Award under World Expression Forum i Lillehammer.
I desember 2025 deltok Norges ambassadør i Pakistan, Per Albert Ilsaas, på en høring i Høyesterett i saken mot Mazari-Hazir og hennes ektemann. Pakistans utenriksdepartement innkalte ambassadøren og fremsatte en formell protest, der de anklaget ham for innblanding.
Det norske Utenriksdepartementet forsvarte med rette diplomatens tilstedeværelse, og uttalte at det å overvære rettsforhandlinger var lovlig og i tråd med folkeretten. Norge stilte seg bak ambassadøren. Det var det riktige å gjøre.
Men det gjør tausheten under Eides besøk enda vanskeligere å forstå. Hvis Norge anser ytringsfrihet og menneskerettigheter som universelle verdier, kan de ikke bevisst nedprioriteres når de kompliserer diplomatiske forbindelser.
Problemet er ikke at Eide roste Pakistan. Men det er ikke noe motstridende i å opprettholde diplomatiske forbindelser samtidig som man tar opp vanskelige spørsmål. Det er nettopp slik prinsippfast diplomati bør se ut. Norge trenger ikke å velge mellom fred og menneskerettigheter. De to henger sammen.
Når innvandringspolitikk gjør en journalist taus
Norge kan ikke på en troverdig måte forsvare folkeretten og menneskerettighetene i én del av verden, og forholde oss tause om de samme prinsippene når de er under press andre steder.
Norge har i flere tiår bygget opp et rykte som et land som er villig til å forsvare menneskerettigheter, ytringsfrihet og folkeretten, selv når det er politisk ubeleilig. Det ryktet forplikter.
Når en norsk utenriksminister står i Islamabad og roser Pakistans ledelse for å gjøre «verden en tjeneste», bør han også være villig til å spørre Pakistans ledere hva de gjør for menneskene som blir nektet sine grunnleggende rettigheter også innenfor egne grenser.
