TYRKIAS JOURNALISTER OG TERRORISTER

Av Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiautvalg

Hva er egentlig situasjonen for nyhetsjournalistikk og rettssikkerhet i dagens Tyrkia? Det korte svaret er at forholdene er begredelige og blir bare verre. Siden kuppforsøket i juli 2016 har hele 53 aviser blitt lagt ned og 162 journalister sitter fengslet. Uavhengige medier motarbeides med alle midler, og de kritiske journalistene som ennå ikke er fengslet har som regel utreiseforbud fra landet. Polariseringen er kolossal. Regimets maksime lyder: De som ikke er med er mot. Rettssakene er rene farser og myndighetene truer forsvarets vitner på livet. Er Tyrkia allerede blitt et nytt Türkmenistan, eller er det fortsatt håp?

Representanter fra Norsk PEN deltok i slutten av november på et nettverksarrangement i Berlin i regi av International Press Institute (IPI). Konferansen hadde tittelen TYRKIA UNDER BELEIRING og formålet var å diskutere problemene som har oppstått i kjølvannet av unntakstilstanden etter kuppforsøket i juli 2016. Seminaret bød på paneldiskusjoner med ledende advokater, journalister og menneskerettighetsaktivister fra Tyrkia og Europa.

Det sitatet som mer enn noe annet traff oss i mellomgulvet kom fra Caroline Stockford, juridisk koordinator hos IPI i Wien. Hun refererte til en samtale hun nylig hadde med en av president Erdoğans nærmeste rådgivere som fastslo følgende: ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme.” Når dette er regjeringens syn på uavhengig nyhetsformidling, skjønner vi både hvor viktig og hvor farlig journalistikken kan være. Fri flyt av informasjon er livsnødvendig for et demokrati og livsfarlig for makthavere som ønsker å knuse en opposisjon. 90 % av tyrkiske medier kontrolleres i dag av apparatet rundt Erdoğan. Propagandaen er massiv, og det lille som er igjen av motstand gis stadig verre vilkår.

Det har i praksis blitt så godt som umulig å drive en fri presse i Tyrkia. Dersom man kritiserer myndighetene blir man svartelistet. Å være journalist har i seg selv blitt farlig og er dessuten en profesjon som ikke lønner seg: Gjennomsnittslønnen for uavhengige journalister ligger på tre tusen kroner måneden. Er det verdt risikoen? Det har oppstått en ond sirkel som resulterer i stadig dårligere kvalitet på publikasjonene. Skattemyndighetene lager utallige vanskeligheter for utgiverne. Problemene er endeløse, ikke minst på grunn av den aggressive polariseringen som regjeringen gir konstant næring til. Det finnes snart ikke nøytrale eller uavhengige medier i Tyrkia. Nasjonen har blitt delt i to; det er som om ekvator har lagt seg som en midtdeler gjennom landet.

De siste to årene har 10 000 journalister mistet jobbene sine og 12 000 er arbeidsløse. Hver tredje journalist er arbeidsløs. Det er pandemonium av sensur, pengeproblemer, rettssaker og menneskelige tragedier. I tillegg til alt dette kommer den generelle økonomiske krisen i Tyrkia, hvor landets valuta har halvert seg på tre år. Det er lett å tenke at dette bare kan gå én vei. Men er det håpløst?

Rıza Türmen har bakgrunn som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg og mener at spørsmålet det hele koker ned til, er hvor langt EU er villig til å gå for å forsvare demokratiske verdier i Tyrkia. Dette er ekstremt komplisert diplomati fordi det eksisterer så mange divergerende interesser i de ulike medlemslandene, og ikke minst fordi Erdoğan holder Europa i et jerngrep med trusselen om å la flyktningene fra Asia og Afrika få fritt leide gjennom Tyrkia og dermed flomme inn i EU. Dette vil helle rakettbensin på høyrepopulistenes bål, felle regjeringer og true hele det europeiske samarbeidet.

En av de mest kjente sakene handler om den tysktyrkiske journalisten Deniz Yücel. Han var Tyrkia-korrespondent for Die Welt da han i februar 2017 ble arrestert og satt i varetekt av tyrkiske myndigheter, mistenkt for spionasje, oppvigleri og for å støtte en terrororganisasjon. Fengslingen fikk enorm oppmerksomhet i Tyskland. Både Angela Merkel og president Joachim Gauck gikk knallhardt ut og mente at dette betød slutten på Tyrkia som rettsstat. Yücel ble etter intenst internasjonalt press satt fri i februar 2018. Han ble aldri presentert for noen formell siktelse.

Erdoğan ble rasende da han ikke fikk drive valgkamp blant de tre millioner tyrkerne i Tyskland før den viktige folkeavstemningen om utvidede presidentfullmakter i april 2017. Han stemplet da Angela Merkel som nazist. Det falt ikke i veldig god jord. Deniz Yücel påpekte i sitt innlegg at nesten halve befolkningen i Tyrkia er imot regjeringen. Vil vi la disse menneskene i stikken? Solidaritet begynner med empati og fortsetter med handling. Man kan også støtte det lille som er igjen av fri tyrkisk presse fra utlandet.

Argumentene mot Tyrkia er de samme som de i en årrekke har vært mot Iran og andre kontroversielle stater. Skal man sanksjonere? Inkludere? Isolere? Antakelig er det en kombinasjon av det hele som kan føre fram. Før folkeavstemningen appellerte Erdoğan til nasjonalfølelsen. På hjemmebane demoniserte han Europa og mante til kamp mot EU. Men når representanter fra EU kommer til Tyrkia blir plutselig tonen en helt annen og halene logrer ivrig ved synet av potensielle økonomiske gevinster. Det er en politikk med to ansikter.

Folkeavstemningen i 2017 handlet om autokrati eller fortsatt demokrati. Mange mennesker skjønte ikke konsekvensene av hva de skulle stemme over. Resultatet er at Erdoğan nå har kontroll med både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. En klassisk oppskrift på innføring av diktatur. Og mangelen på fri journalistikk gjør at folk flest ikke har anelse om hva som skjer.

Men paneldeltakerne konkluderte med at det faktisk hjelper at det internasjonale samfunnets flomlys skinner på Erdoğan. Situasjonen i Tyrkia har brakt jurister og dommere over hele Europa sammen. De kritiserer Tyrkia for en nærmest total mangel på respekt for lov og rett, og dette legger et konstant press på tyrkiske domstoler. Dette trykket må ikke opphøre.