Ytringsfrihet er sunn medisin i krisetider

Trenger vi mer eller mindre ytringsfrihet nå? Svaret bør være opplagt.
Norsk PENs styreleder: Kjersti Løken Stavrum. Foto: Tinius Trust

Av Kjersti Løken Stavrum
Leder av Norsk PEN

Det tyrkiske politiet kom om natten. De gjør alltid det, helst i grålysningen. Denne gangen var det İsmet Çiğit de var ute etter, redaktøren i lokalavisen i Kocaeli sørøst for Istanbul. Çiğit ble fraktet ut av hjemmet sitt i håndjern, men ble løslatt da han forklarte at det hele var en feil. Det var ikke han som hadde skrevet nyhetene om koronaspredningen. Da pågrep politiet kollegaen hans i stedet.

Etter at de to ble hektet av politiet, skriver ikke avisen lenger nyheter om koronasmitten.

– Jeg vet at nyhetene vi publiserte var korrekte, sier Çiğit til nettstedet bianet.org. – Men heretter formidler vi bare de offisielle uttalelsene fra myndighetene.

Det finnes ingen vinnere etter en slik hendelse. Det finnes bare fravær av informasjon – og uheldige, i verste fall dødelige konsekvenser som følge av det. Kanskje trodde noen i et glimt av galskap at det hjalp makt og myndighet å sensurere informasjonen, å undertrykke det faktum at folk blir smittet, syke og dør. Som om folk ikke observerer, tenker og snakker sammen.

Det var for øvrig ikke første gang redaktør İsmet Çiğit fikk politiet etter seg. Men det var første gang de kom om natten, til ham. Slikt setter ofte varige spor hos journalister som til vanlig jakter på sannheten.

Medisinen er frie medier

Det har vært flere tilløp til alt fra misnøye med frie ytringer til direkte anslag mot ytringsfriheten i koronaens tid. I Ungarn er en ny, vidtgående fullmaktslov på trappene. I Israel overvåkes mobiltelefoner for å straffe dem som bryter karantener. Og i Tyrkia er eksempelet med redaktør Çiğit bare ett av mange nedslag mot ytringsfriheten under dekke av koronakrisen.

Europarådet rykket nylig ut med en glassklar melding om hvilken rolle ytringsfrihet har i den krisen vi gjennomlever. En medisin i krisetider er frie mediers rapportering, skriver Europarådets ekspertkomité for «media environment and reform», og understreker at tilgangen på fri informasjon er nødvendig for å skape toleranse og forståelse.

Europarådet viser for øvrig til at de allerede for 13 år siden laget retningslinjer for å beskytte ytringsfriheten i krisetider. Fordi kriser truer folks liv og friheter, og fordi myndigheter har en tendens til å bli bekymret for samfunnets overlevelsesevne, vil de bli fristet til å legge restriksjoner på ytringsfriheten for å bøte på krisen.

Kinas sensur eskalerte krisen

I romjulen publiserte den engelskspråklige Hong Kong-baserte avisen South China Morning Post en unnselig sak om et virus som hadde dukket opp i Kina. Jeg satt på en kafé i den tidligere britiske kolonien og leste avisen nøye, fordi jeg hadde god tid. Ellers ville jeg kanskje ikke registrert saken. På dette tidspunktet hadde viruset vært i virksomhet i seks uker.

Nå, tre måneder senere, er hele verden sendt hjem for å redde dem som reddes kan. Det er et avgjørende spørsmål om vi hadde vært i denne situasjonen hvis kineserne hadde hatt ytringsfrihet.

De første legene som varslet om viruset i Wuhan ble anholdt av politiet og forsøkt hindret i å opplyse om den dødelige sykdommen. Det må vi protestere mot. Ytringsfrihet forbindes kanskje oftest med friheten til å si hva vi mener. Men den er like mye friheten og retten vi har til å motta informasjon usensurert og ubegrenset.

Må få forsikring fra Kina

Vi er nødt til å få en forsikring fra kinesiske myndigheter om at neste gang – for det kommer en neste gang – de oppdager et virus, så er vi ikke fornøyd med å få tilsendt munnbind i etterkant. Vi vil ha den nødvendige og naturlige informasjon så raskt som mulig. Slik at vi kan ta forholdsregler før krisen er et faktum og økonomien også må legges i respirator.

Vi må føle oss trygge på at også kinesiske myndigheter har erfart at sensur ikke bare fratar enkeltmennesker en etablert menneskerettighet, men at den også tar liv og helse.

Kritikk er et sunnhetssymptom

Som samfunn må vi også i kriser stå opp for ytringsfriheten. Slik juridiske eksperter her til lands gjorde da de fritt og uhemmet gikk imot Regjeringens første hasteforslag til unntaksregler. Det var betryggende å se hvordan maktfordelingsprinsippet fungerte i praksis. Etter et par døgn med pustebesvær på demokratiets vegne, kunne vi puste ut og glede oss over at Stortinget lyttet. Unntaket ble ingen regel, men kortvarig, begrenset og i en helt annen variant.

Kritiske spørsmål må ikke forveksles med illojalitet mot smittevernprosjektet. Kritikk driver oss framover. Og heldigvis; det kommer til å komme enda mer kritikk etter dette, særlig når vi vet hvordan det hele gikk.

For hvis vi ikke tror at menneskerettighetene egner seg i krisetider, hvor sykt ville ikke det hele vært, da?