All posts by andreaslyngstad

“I have no religion…”

Activists in Bangladesh Blamed for their Own Deaths:


“I have no religion…”.  Words such as these tragically sealed the fate of law student Nazimuddin Samad (28) and several other bloggers, writers, journalists, and artists in the past year in Bangladesh.  Samad was horrifically murdered in the streets of Dhaka for having expressed secular views on his Facebook page and other social media.

“The murder […] of Nazimuddin Samad, a secular activist in Bangladesh, is shocking given the nature of the crime. But the impunity with which militants have targeted and killed bloggers, writers, and activists in the past two years shows that the government has failed to ensure a secure environment in which people can express their views freely and without fear”, said Salil Tripathi, Chair of the Writers in Prison Committee.

Similarly, Xulhaz Mannan (35) and his friend were hacked to death in his home by six assailants posing as couriers.  Mannan’s death was just one of four deplorable killings in April alone, including Samad’s, and English professor Rezaul Karim Siddique (58).  Today brought news of two more innocent victims, who’s lives have been taken by the senseless violence in the streets of Bangladesh: read more here

The brutal preferred method of the perpetrators appears to be hacking their victims to death with machetes, and then shooting them at close range.  There have been at least six deadly attacks since February 2015 against prominent atheists and secular figures such as Mannan, who founded Roopbaan, the country’s first and only LGBT magazine.

Although Bangladesh operates under a secular criminal code, government officials, including Prime Minister Hasina, have all but sanctioned the killings, issuing statements condemning individuals that publicly denounce or criticize religion.  Alarmingly, when requesting assistance from law enforcement, threatened secularists and atheists have been officially instructed to self censor or go into exile.

Though no single group has been held responsible, the killings have been attributed to Islamist extremist groups, such as Daesh (ISIL) and Ansar-al Islam (the Bangladesh branch of Al-Qaeda).  In 2013, the Islamic State published and widely circulated a public hit list of 84 atheist bloggers that continue to be targeted by these attacks.

It is difficult to name the more atrocious act: the killings themselves, or the state’s official response that writers, bloggers, publishers, and activists are in fact to blame for their own deaths.  The government of Bangladesh is not only failing to recognize the premeditated and systemic violence against a vulnerable group, it is also quite unbelievably announcing that the victims have provoked the attacks by peacefully expressing their views.  The State and Prime Minister Hasina have even gone so far as to suggest that the victims are engaging in illegal activities by contravening the Information, Communications and Technology Act, which criminalizes writings that harm religious belief, and prohibits statements detrimental to public religious sentiment.

In an outraged and decisive move, Bangladeshi writers and activists worldwide have united in an effort to condemn the States actions and garner international support.  ICORN, with the support of Norwegian PEN and PEN International, is host to five guest writers from Bangladesh in Scandinavia, four of whom currently reside in Norway.  Though these writers have protections in their new countries of residence, many of their friends, families, and colleagues bravely continue the daunting task of expressing their views in the dangerous and oppressive political climate of Bangladesh.

In an act of solidarity, academics, intellectuals, and human rights advocates from Bangladesh and around the world have signed a petition condemning the government’s appalling indifference to these murders, and demanding that the State take urgent action to end the assaults and uphold their human rights obligations, including the protections offered under Article 19 of the ICCPR.

Sadly, it must be noted, petitions have been signed before, the international community has taken notice, and the cries of protest have gone unheeded by the Bangladeshi authorities.  How much longer can Hasina’s government allow voices of dissent to be muffled, and ultimately, silenced?


For more information on the vicious murders in April 2016, see PEN International:

Nazimuddin Samad:

Rezaul Karim Siddique:

Xulhaz Mannan:


Article written by: Iva Gavanski, Advisor, WiPC and Norwegian PEN.  May 20, 2016.

2016 Peru: Rafael León Rodríguez

9 May, 2016: Peruvian journalist Rafael León Rodríguez convicted of Criminal Defamation

I – we journalists – need the support of everyone with democratic principles: make your opinion known on social media. I can’t explain how I feel except I have the sensation that I’m living through a Kafkaesque situation. If I’m convicted it would set a disastrous precedent for freedom of opinion and press in Peru. I leave it in your hands. (Facebook post from Rafo Leon, dated 12 April 2016)

Though May 3 was UNESCO’s World Press Freedom Day, it was arguably just the opposite for Peruvian journalist and author Rafael León Rodríguez, (known as Rafo León). On this day, León was summoned for sentencing in response to a criminal defamation case brought against him in 2014 by Martha Meier Miró Quesada, then general editor and columnist for El Comercio, one of Peru’s leading newspapers.

León was found guilty of defamation, given a one year suspended sentence, and ordered to pay $1,800 in damages to Meier. The suspended sentence is subject to Rodríguez’s completion of one year of ‘good behavior,’ requiring him to report regularly to the authorities and to request permission before leaving the country. This conviction and sentencing have arrived more than nine months after the trial ended in July 2015; León’s defence, supported by the Peruvian free expression organisation Instituto de Prensa y Sociedad (IPYS), called for the sentence to be annulled and a new trial to be held, alleging unjustified delays and irregularities in due process. This request was denied by the court.

León is known for his columns for the Lima-based weekly newsmagazine Caretas, as well as his travel accounts and short stories. Though his circumstances may be unique, his position as a targeted journalist is unfortunately not. León’s case forms just one piece of the larger picture, in which criminal defamation restricts freedom of expression for journalists around the globe.

The Special Rapporteurs for freedom of expression of the United Nations, the Organization of American States and the Organization for Security and Co-operation in Europe (OSCE) have stated: Criminal defamation is not a justifiable restriction on freedom of expression; all criminal defamation laws should be abolished and replaced, where necessary, with appropriate civil defamation laws.”

The right to freedom of expression and opinion is protected under the Peruvian Constitution (Article 2.4) and international law including the Universal Declaration on Human Rights (Article 19), the International Covenant on Civil and Political Rights (Article 19) and the American Convention on Human Rights (Article 13).

Although the Peruvian state has publicly committed to decriminalizing defamation, and reducing it to a civil offense, new policies and protections have yet to be implemented through legislation. Similar struggles face writers in Europe, where 23 of 28 EU Member States continue to have criminalized defamation laws. As Joe Glanville reports, “An alarming number of states impose excessive criminal penalties for insulting royalty—it can get you six years in jail in Sweden—and there are similarly worrying consequences for insulting a head of state”.

Norwegian PEN and the Norwegian WiPC support the stance of PEN International, wherein, “convicting León of criminal defamation for an opinion piece on a matter of public interest would be a violation of his right to freedom of expression and opinion protected under national and international law”. We therefore urge the Peruvian authorities to urgently overturn León’s conviction and to remove defamation from the State’s criminal code. To read our letter to the Peruvian authorities, click here: Link

Additional Information:

To send messages of solidarity to Rafo León via Tamsin Mitchell:

For more information about current criminal defamation practices in the EU, see Glanville’s articles at:

For news on English PEN and ILI’s endeavours to decriminalize defamation in Europe, see:

Article written by: Iva Gavanski, Advisor for Norwegian WiPC and Norwegian PEN. 9 May, 2016.




2016 China: Gao Yu

Norsk PEN fears for the safety, health, and well-being of dissident journalist Gao Yu.  We plead for the overturning of her wrongful conviction, and appeal to Chinese authorities to aid her in travel to Germany for necessary medical attention.


His Excellency Xi Jinping

President of the People’s Republic of China

Your Excellency,                                                                                                           Oslo, 15 April 2016


On behalf of the Norwegian Writers in Prison Committee and Norwegian PEN, I express grave concern at the ongoing harassment of Beijing- based veteran dissident journalist Gao Yu.

Gao Yu has been consistently, unfairly persecuted for her political opinions, and denied her right to freedom of expression. Gao (formerly the chief editor of Economics Weekly) was not only barred from publishing, but has faced multiple arrests and convictions, dating back to her coverage of student protesters in Tiananmen Square in 1989. Gao has served over six years in prison in her lifetime, and is now serving another five-year sentence for her conviction of ‘leaking state secrets abroad’.

Gao Yu was released on medical parole on 26 November 2015 following an appeal and the deterioration of her health, including several reported heart attacks while in detention. Though she will be allowed to serve the remainder of her sentence outside of prison, PEN and the WIPC express serious concern for Gao Yu’s well-being.

Gao Yu’s application to travel to Germany to seek medical attention was denied by the Chinese authorities in February 2016. According to reports, she has been left without access to her state pension and has no access to medical insurance. We urge the Chinese authorities to ensure that she is provided with adequate medical treatment, and that her access to her medical insurance is restored. We request that Gao be allowed to travel to Germany for medical treatment, for which she has already been granted a visa.

It is reported that Gao Yu was hospitalized after the Beijing Municipal Bureau of City Administration and Law Enforcement identified her garden for destruction on 31 March 2016. Gao Yu remains in hospital, though her condition has now stabilized.

On 31 March 2016, some 20 or more plainclothes police and urban management officials, known as “chengguan,” came to Gao Yu’s Beijing home without warning, destroyed her garden without a court order, and reportedly beat her son, Zhao Meng.

Norwegian PEN and the WIPC demand that the state-sponsored harassment of Gao Yu cease immediately, and we also call for the quashing of her conviction, as she was convicted and sentenced after an unfair trial for her legitimate professional activities.

Furthermore, we would like to remind the Chinese authorities of their legal obligations under the International Covenant on Civil and Political Rights. As a signatory to the ICCPR, China has a duty to provide for freedom of legitimate expression, the right not to be arbitrarily detained, the right to a fair trial, and the right to leave one’s own country. We demand that Gao Yu’s fundamental human rights be protected and fulfilled by China immediately, and for the authorities to refrain from acts that undermine the object and purpose of the ICCPR.

Yours sincerely,

Writers in Prison Committee
Norwegian PEN

Ms Brit Bildøen                                                                       Ms Iva Gavanski Chair                                                                                             Advisor

Copy: Norwegian Ministry of Foreign Affairs

2016 Angola: Luanda Book Club

His Excellency José Eduardo dos Santos,

President of the Republic of Angola

Oslo, 6 April 2016

Your Excellency,

On behalf of the Norwegian Writers in Prison Committee and Norwegian PEN, I express grave concern at the conviction and sentencing of Domingos da Cruz, Sedrick de Caravlho, Nuno Alvaro Dala, Luaty Beirão, Hitler Jessy Chiconde and José Hata and the other activists known as the Luanda Book Club.

We are saddened to learn that 17 Angolan activists were sentenced to between 2 and 8 years in prison and fined 50,000 kwanza (around 300 USD) on Monday, 28 March 2016, for ‘preparatory acts of rebellion’ and ‘criminal conspiracy’.  We call for the quashing of the convictions of these activists, as well as their immediate and unconditional release, in accordance with Article 19 of the International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR), to which Angola is a signatory.

We sincerely believe that the activists were subject to arbitrary arrest and detention.  They have been denied their rights to a fair, expedient, and public trial, in direct contravention of the ICCPR and Articles 407 and 414 of the Angolan Code of Criminal Procedure.

Domingos da Cruz, Sedrick de Caravlho, Nuno Alvaro Dala, and their associates have the right to assemble peacefully to express their ideas, even if those ideas differ from the opinions of the Angolan State.  The sign of a healthy government is its willingness to allow opposition, and grant its citizens their fundamental human rights.

Freedom of expression in Angola is severely restricted; laws such as criminal defamation are used to silence critics.  We demand that the ongoing persecution of activists come to an immediate end.  Angolans have the right to express themselves politically and protest peacefully via book club discussions or other means.  Angola’s imposed restrictions on these matters constitute a serious violation of rights.

Norwegian PEN and the Writers in Prison Committee call on you to end the practice of administrative detention against activists seeking to exercise their right to freedom of expression, association, and peaceful assembly.

Yours sincerely,
Brit Bildøen                                                                            Iva Gavanski
Chair                                                                                         Advisor

Writers in Prison Committee
Norwegian PEN

Copy: The Norwegian Ministry of Foreign Affairs
Embassy of Angola in Stockholm, Sweden

Soudabeh Alishahi

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK
Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Forfatter Soudabeh Alishahi er styremedlem i Norsk PEN og var fribyforfatter i Oslo fra 2001 til 2003. Soudabeh kommer opprinnelig fra Iran, og begynte å skrive allerede som tenåring. Etter at hun i 1999 fikk publisert sin første novellesamling, som ble oppfattet som regimekritisk og blant annet omhandlet kvinners manglende rettigheter i Iran, mottok hun trusler, ble arrestert og fikk utreiseforbud. Hun flyktet fra landet i 2000, og fikk deretter opphold i Oslo i 2001 som byens første fribyforfatter.

Novellesamlingen “Midtveis” var hennes første utgivelse på et norsk forlag. Nå er hun aktuell med sin nye roman, “Smil”, som nettopp er kommet ut på Gyldendal.

Gyldendals omtale av Soudabehs nye roman:

“Smil” handler om Partow, som bor utenfor Teheran med mannen Jones og svigerfaren Haji Barat. Partow er assistent i en frisørsalong, Jones er gal og svigerfaren en sterkt pleietrengende krigsinvalid. For at hverdagen skal gå rundt, har familien ansatt afghaneren Soleiman, han skal på ulike måter bidra til at både far og sønn får den hjelpen de trenger. Historien fortelles av Partow, men da hun får tak i Soleimans dagbok, veksler romanen mellom hans nedtegnelser og Partows egen fortelling. Med en god porsjon galgenhumor og stor innlevelse fletter Soudabeh Alishahi det iranske dagliglivet og den politiske virkeligheten før og etter innføringen av prestestyret sammen i en roman utenom det vanlige.


Les mer her:

“Soudabeh Alishahi med ny roman” – Norsk PEN
“Norsk friby reddet stemmen hennes” – Dagsavisen
“Dette er en seier for meg” – Den norske Forfatterforening
“Fri forfatter” – Utrop
Ikke la dem piske ordet! – Norsk PEN
Hard konkurranse med norske forfattere – NRK
Soudabeh Alishahi – ICORNs forfatterkatalog


Utilbørlig rassia

ulrik980PSTs rassia og beslag i upublisert materiale fra dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen er utilbørlig og en trussel mot ytringsfriheten og filmskaperes frihet. Virke Produsentforeningen har reist spørsmål til Justisminister Anundsen om dette innebærer en ny og endret praksis fra norske myndigheters side.

Kildevern er en forutsetning for journalistisk og dokumentaristisk virksomhet. Norsk PEN kan ikke se at dokumentarfilmskapere og journalister skal behandles forskjellig, slik myndighetene har antydet. Beslaget og rassiaen vi nå har vært vitne til innvarsler en udemokratisk praksis. Norsk PEN ser med  stor bekymring på hvordan slike hendelser kan underminere tillitsforholdet mellom myndighetene og borgerne, ikke minst alle de som er avhengige av ytringsfrihet og kreativitet for å utøve sin profesjon.

Norsk PEN støtter dokumentaristers rett til kildevern på lik linje med journalister og ber Justismyndighetene forklare om det inntrufne er et uttrykk for endret praksis.

William Nygaard, leder Norsk PEN, tlf: 908 92 601
Hege Newth Nouri, generalsekretær Norsk PEN, tlf: 930 02 262

Bloggeren Niloy Chakrabarti drept i Bangladesh

NiloyChakrabarti7. august ble den bangladeshiske bloggeren Niloy Chakrabarti brutalt myrdet i sitt hjem. Chakrabarti, også kjent som Niloy Neel, er den fjerde sekulære blogger som er blitt drept i Bangladesh i år.

Chakrabartis navn har stått på to lister over bloggere som skulle drepes, publisert i bangladeshisk media, sammen med 83 andre bloggere som alle ble beskrevet som anti-islamske og blasfemiske. Hittil i år har fire av bloggerne på listen blitt drept.

26. februar 2015, ble den fremstående bloggeren Avijit Roy brutalt myrdet, mens hans kone ble skadet i angrepet. Bare en måned senere fulgte mordet på blogger Washiqur Rahman. 12. mai 2015 ble Ananta Bijoy Dash, en nær venn av Roy, knivstukket til døde i byen Sylhet av en maskert gjeng.

Minst tre andre forfattere har blitt angrepet eller drept i Bangladesh siden 2013, og selv om flere har blitt arrestert i forbindelse med hendelsene har ingen blitt holdt ansvarlig for noen av angrepene. Norsk PEN er alvorlig bekymret over den økende tendensen til vold mot forfattere og journalister som fredelig uttrykker sine synspunkter.

Drapet på Niloy Chakrabarti er en opprivende påminnelse om behovet for styrket beskyttelse av forfattere og frie meningsytrere.
Norsk PEN ber myndighetene i Bangladesh om raskt og upartisk å etterforske hans død og at gjerningsmennene blir stilt for retten.

Statsminister Hasina Wajed og hennes regjering må gjøre alt i sin makt for å sikre at de tragiske hendelsene ikke ble gjentatt. Forfattere, journalister og bloggere som er i faresonen må beskyttes av egne myndigheter. Drapene må etterforskes raskt og upartisk og gjerningsmennene må stilles for retten.

150 forfattere fra hele verden underskrev et brev til statsminister Hasina Wajed tidligere i år med krav om beskyttelse av bloggerne og fengselsstraff for gjerningsmennene.

Ikke la dem piske ordet!

Soudabeh Alishahi i et forsvar for ytringsfrihet og Raif Badawi.

I begynnelsen var Ordet og ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Ordet er den store hemmeligheten bak skapelsen. Alt er blitt til ved ord. Ikke la dem piske ordet! 

Raif Badawi sitter i fengselet til Saudiarabiske myndigheter. Han er et menneske som kjemper for ytringsfrihet. Han er selve ordet, og de har fengslet ham på grunn av hans ord, hans ytring og hans stemme. De vil fortsette å piske ham! 

Han er akkurat som oss. Som oss som ønsker, og kjemper for ytringsfriheten. Som oss som ønsker at menneskerettighetene skal bli ivaretatt i hele verden!   

Vi som er medlemmer av Norsk PEN, står her med andre forkjempere av menneskerettighetene i dag. Vår politiske makt og vår stemme er denne demonstrasjonen. Vi er her for å appellere til vår politiske ledelse på Stortinget og i regjeringen om å legge ytterligere press på saudiarabiske myndigheter for å stoppe piskingen og løslate Raif Badawi. Vi ber utlendingsdepartementet om å være menneskerettighetenes, grunnlovens, og ytringsfrihetens stemme. Vi ber dem om å være vår stemme slik at verden kan høre oss. Så verden hører stemmen til frihetsforkjempere. Slik at myndighetene som pisker uskyldige mennesker skal forstå at vår regjering og vårt storting tar avstand fra brutale handlinger. 

La oss rope med hvert piskeslag som Raif mottar! La oss ikke være stille! Taushet i en slik situasjon er som samtykke. Stortinget må åpne sine dører for våre stemmer og for Raifs rop om hjelp. 

Lytt! Krev hans frihet fra Saudiarabiske myndigheter! La dem som holder en pisk vite at det finnes land i denne verden der mennesket er respektert og har rettigheter. 

Det er ikke de som holder en pisk eller er fangevoktere som har rett. Det er menneskerettighetene som har rett. Mennesket er sivilisert! Det er Raif Badawis stemme og ytring som har rett! Kjemp for hans frihet!

Soudabeh Alishahi

Fridom for Khadija Ismailova

Khadija Ismailova
Khadija Ismailova


DATO: 11. JUNI 2015

Fredag 12. juni startar dei første europeiske olympiske leikane i Baku, der Norge stiller med i overkant av 50 utøvarar. Same kveld spelar Norge landskamp mot Aserbajdsjan på Ullevål stadion. Med denne merksemda rundt Aserbajdsjan er det viktig å minne om at dette landet vert styrt av eit terrorregime. President Aliyevs regjering går hardt til verks for å kneble alle kritiske stemmer, og i aserbajdsjanske fengsel sit no meir enn 100 samvitsfangar. Situasjonen har forverra seg dei siste to åra, ikkje minst ser vi no ein auke i fengslingar i forkant av Europa-OL. I løpet av dei siste 30 månadene har styresmaktene fengsla, sverta og trakassert uavhengige journalistar og politiske aktivistar, og dei har lagt ned alle menneskerettsorganisasjonar. På PENs internasjonale kongress i Kirgisistan i 2014  blei det vedtatt ein kritisk resolusjon mot den stadig dårlegare situasjonen for ytringsfridom og menneskerettar i Aserbajdsjan.

Denne veka vedtok PENs Fengslede Forfatteres Komité å utnemne den aserbajdsjanske journalisten Khadija Ismailova til æresmedlem i Norsk PEN. Ho blei fengsla 5. desember 2014, og sit no i varetekt i Baku, skulda for ei rekke oppkonstruerte forhold. Ho er ein uredd journalist, som i over ti år har jobba for ulike aviser og radiostasjonar og rapportert om korrupsjon, maktmisbruk og brot på menneskerettane. Khadija Ismailova ble i 2012 tildelt Fritt Ord og Zeit Stiftung sin Pressepris, og har såleis vore ein viktig informant om Aserbajdsjan for eit nasjonalt og internasjonalt publikum.

Norsk PENs Fengslede Forfatteres Komité ber norske myndigheter om å legge press på regjeringa i Aserbajdsjan for å få satt fri Khadija Ismailova. Vi ber dei norske atletane som deltar i dei europeiske olympiske leikane om å stille spørsmål ved eit regime som fengslar kritikarane sine.

Fengslede Forfatteres Komité vil engasjere norske skribentar i ein brevkampanje, der vi oppmodar medlemmene i skribentorganisasjonane til å sende brev og postkort til Khadija Ismailova i fengselet, for å vise støtte og markere at vi følgjer med på saka. Vi vil også skrive til Khadijas mor, i tilfelle ho sjølv ikkje får tilgang på posten sin. Ei slik brevkampanje kan, i tillegg til eit sterkt internasjonalt press på styresmaktene, vere med på å påverke den vidare prosessen mot Ismailova og andre samvitsfangar.

I Fengslede Forfatteres Komité sit det representantar frå Den norske Forfatterforening, Norsk Oversetterforening, Norske Barne-og Ungdomsbokforfattere og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Leiaren av komiteen er Brit Bildøen frå Norsk PEN.

Ta kontakt med:
Brit Bildøen, leiar av Fengslede Forfatteres Komite: tlf: 416 84 225
Hege Newth Nouri: generalsekretær i Norsk PEN: tlf: 930 02 262

Anders Hegers folketale om ytringsfriheten


Anders Hegers folketale på Norsk Litteraturfestival om ytringsfriheten: “Ordene og friheten”

Kjære venner

Jeg står her som mangeårig aktivist i og medlem av den internasjonale PEN klubben – en verdensomspennende ytringsfrihetsorganisasjon for og av forfattere og skribenter fra mer enn 100 land. 
Det er to grunner til at jeg snakker her i dag.
Dels er det selvfølgelig slik at ytringsfrihet alltid vil og skal være en naturlig del av en litteraturfestivals fundament – litteraturen er i sin natur grenseoverskridende. Vi kjenner det som lesere: Den litterære opplevelse består av en evig pendelbevegelse mellom bekreftede forventninger og brudd på disse forventninger, mellom regelbrudd og genrekonvensjoner, mellom historiene slik vi forventer at de skal gå, og overraskende, uventede og modige brudd på disse forventninger. 
Og det er altså slik – at den ypperste og viktigste litteratur alltid vil representere etikettebrudd, om nødvendig lovbrudd. Rett og slett fordi det er ved å krysse grensene vi går fremover – og fordi sannheten, i litteraturen, ikke lar seg stanse. Skjønnlitteraturen lever av løgner og oppdiktede historier – men nettopp gjennom det, formidler den sannhet.
Det heter i PEN-klubbens charter fra 1926: «Literuren – nasjonal som den er i sitt opphav – kjenner ingen grenser, og bør være en felles verdi nasjonene deler på tross av politiske og internasjonale konflikter» Tekstens grenseløshet skal altså forsås i overført, men også i konkret, politisk forstand.
Da er vi ved den andre grunnen til at nettopp jeg snakker her, til dere, nå. Idet man utarbeidet denne festivalens program, ble Europa rystet av et av de mest sjokkerende angrep på ytringsfriheten i nyere tid. Det var voldelig, det var spektakulært, det var grusomt og det var synlig – det var mord som politikk, det var våpenmakt mot vitsetegninger – blod og tusj. Senest i går minnet Charlie Hebdos overlevene journalist Zineb el Rhazoui – selv med muslimsk bakgrunn – oss om alvoret, hun lever daglig med en dødsdom over hodet, som hennes kolleger i Syria, Mexico, Somalia eller et tyvetalls andre land.
Det groteske overfallet førte øyeblikkelig til at ikke bare all verdens forfattere og lesere, men også politikere, statsledere, og andre autoriteter følte behov for å pynte seg med offerets rolle. Noen uker i vinter erklærte selve makten seg å være et anarkistisk-satirisk venstreopposisjonelt organ de knapt hadde lest, aldri vært enige med, og gjort utallige forsøk på å få tvunget i kne. 
Utsagnet «jeg er Charlie» gikk med lynets hastighet fra å være en ekte solidaritetshandling, til å bli en hul og nærmest meningstom knapphullsblomst hvem som helst kunne pynte seg med – fra å være grenseoverskridende til å bli trygt plassert innenfor den almene konvensjonelle og besteborgerlige uttrykk for den kompakte majoritets arsenal av selvfølgeligheter.
Opp Champs Elysees, gikk representanter for Saudi-Arabias, Tyrkias, Russlands og Jordans myndigheter arm i arm, under en kort pause i sine aldri hvilende bestrebelser på å hindre den frie ytring i sine hjemland. 
Både hjemme og ute så vi ytringsfriheten nok en gang bli gjort til det billigste og minst forpliktende skuebrød en politiker kunne servere – opphøyet til det absurde da en norsk politiker utbasunerte at det aldri må være et ‘men’ etter ytringsfriheten – bortsett fra, selvfølgelig, om SAS kundemagasin skulle servere en historieforståelse vi ikke likte.

Det sies ofte – og lettvint – at ytringsfriheten er den viktigste av våre menneskeretter. Ikke fordi det er viktigere å kunne si hva man vil, enn å ikke bli myrdet, få sitt hus lagt i grus, se sine barn torturert, unngå å bli voldtatt eller sulte langsomt i hjel. Ordene er ikke viktigere enn livet. Men fordi ytringsfriheten står som garantist for disse andre rettighetene. Den gjør det mulig å si fra om dem. 
Man hører stadig  –med rette – at ytringsfrihet er retten til den ytterliggående mening. Men det å kunne hevde en hvilken som helst ytterliggåenhet er et tvilsomt privilegium alene. Å kunne si for eksempel at barn har godt av å bli slått, at homofile bør steines, at kvinner er mindreverdige, at klimaendringene er en konspirasjon, at demokrati er skadelig eller at vaksinasjon er djevelens verk, det er knapt et gode i seg selv. Essensielt blir det først når det parres med retten til imøtegåelse.    Ytringsfriheten er ikke først og fremst retten til å si – den er retten til å si imot, og å forvente å bli motsagt.
Retten til å tvile. 
Karl Ove Knausgård har nylig påpekt ambivalensens verdi i litteraturen, dens dragning mot det som ikke er entydig godt eller ondt, ikke bastant sant eller feil. Dette er ikke bare en litterær posisjon, den peker også mot en grunnleggende bestanddel i ytringsfriheten: Muligheten for å utforske rommet mellom de åpenbare ståsteder, mellom Charlie og morderne, mellom den maktbastante hyllest av status quo og rebellene.
I våre dager og på våre kanter er diskusjonen om ytringsfrihet ofte skalert ned til et område i dens ytterkant – retten til å krenke. Det er selvfølgelig riktig og viktig å kunne krenke, beskyttelsen mot krenking er en av de utallige hindringer den frie ytring støter på.  Retten til å føle seg krenket – og høylytt gjøre oppmerksom på at det er det man er – er en like viktig bestanddel av den samme frihet.  Men uansett hvor mange ganger man med buldrende patos slår dette krenkelsesens evangelium fast i norsk offentlighet, vil det langt fra bli ytringsfrihetens viktigste frontlinje i dagens verden.
Blant de tusener av samvittighetsfanger som befolker fengsler verden over, de hundrevis av myrdede journalister og de utallige bloggere som må leve sine liv i skjul, er det bare en forsvinnende liten del som har havnet der fordi de ønsket eller hadde behov for å krenke. 
I dag som for hundre år siden, strir ytringsfrihetens fortropp, på steder der det er alvor, for retten til å sette et spørsmålstegn ved maktens egenerklærte selvfølgelighet. Bloggeren Raif Badawi  fikk 1000 piskeslag og ti år i et saudiarabisk fengsel – ikke for vold, ikke for oppfordring til vold – men for oppfordring til diskusjon. Den kinesiske nobelprisvinneren Lui Xiabo råtner i fengsel på sjuende året, dømt for å true konstitusjonen – ikke med våpen, men med ord. Så mange som 70 tyrkiske journalister er nylig trukket for retten i et massesøksmål – ikke fordi de har begått kriminelle handlinger, men fordi de har fortalt om dem, nemlig den regjeringsnære korrupsjonen. 
Jeg nevner disse tre ekstreme eksemplene fra den lange og uhyggelig innholdsrike katalogen av overgrep mot det frie ord, fordi de utspiller seg i land Norge bestreber seg på å ha et godt forhold til – fordi det tjener våre egne økonomiske interesser. Så billig og så pruttbar er nemlig ytringsfriheten, når det kommer til stykket.
I mange år, nesten en hel generasjon, ved anledninger som dette, når vi representanter for de internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner har talt om tingenes tilstand, har vi kunnet komme med et mantra, en påminnelse: Glem ikke at pilene tross alt peker i riktig retning. Skritt for skritt, blir ordene friere.
Men slik er det ikke lenger.  Det er flere måter å måle graden av ytringsfrihet på, og flere internasjonale organisasjoner som gjør det. Felles for dem alle er at de senere år har vist et stadig dystrere bilde. Og hva mer er – det gjelder i alle regioner. Ser vi østover, ser vi et Russland der det vedtas stadig nye overgripende lover som begrenser den frie debatt, der hindringer legges i veien for frivillige organisasjoner og uavhengig presse. Eller vi ser Aserbajdsjan, som nylig fengslet sin fremste politiske journalist, Khadija Ismayilova, som en oppvarming til neste måneds gigantiske idrettsshow «European games», der Norge selvfølgelig er med. Vi er etterhvert blitt så vant til knebling av pressen i forbindelse med internasjonale sports- og kulturarrangementer at vi knapt leer på et øyenbryn i den anledning.
Ser vi til Midtøsten, ser vi en region i ytringsfrihetsmessig oppløsning etter en kort vår, der løgnen er blitt normalen, sannheten unntaket. Kina, Pakistan, Sørøst-Asia – det er små, små fremskritt og gigantiske tilbakeslag som preger bildet.
I følge den amerikanske menneskerettsorganisasjonen Freedom house, er det bare rundt 14% av verdens befolkning som lever med en relativt fri presse. Tallet er synkende. 
OG: Relativt nytt er at om vi retter blikket mot vår egen nordvestlige krok av kloden, så er det frie ord også her under press. Ikke først og fremst på grunn av de korte, eksplosive  og dramatiske hendelsene som på Utøya eller i Charlie Ebdos redaksjonslokaler. Men i forlengelsen av dem, i vår måte å møte dem på, i de våpen vi velger i krigen mot frihetens fiender. Også i den krigen er sannheten det første offer.
Det mest sjokkerende i forlengelsen av Edward Snowdens heltemodige avsløring av den verdensomspennende, illegale overvåkning av oss alle, var hverken omfanget av denne kriminelle praksisen, de forskjellige regjeringers stilltiende aksept, eller  at det gikk som det pleier å gå, selv om vi denne gang befinner oss blant våre egne: Det er den som påpeker forbrytelsen som får svi.
Nei, det mest rystende er at man ikke bryr seg. Vi lar oss overvåke, vi gir friheten fra oss med et likegyldig skuldertrekk. Den engelske statsministeren David Cameron ble nylig sitert på setningen:  “For too long, we have been a passively tolerant society, saying to our citizens ‘as long as you obey the law, we will leave you alone’.” Altså: For lenge har det vært nok å holde seg til loven i Storbritannia, for å unnslippe politietterforskning og innskrenkede sivile rettigheter . Denne passive toleransen, denne ikke-innblandingen i folks meninger har for lengst opphørt – i dag er det nok å dele mening med ekstremister for å komme i politiets søkelys. 
Under dekke av å beskytte den frie meningsbrytning og rettsstaten – opphever man den. Og igjen: Det verste er ikke at makten ønsker at så skal skje – makten har man aldri kunnet stole på. Det verste er at vi ikke bryr oss. Som vi vet gjenvalgte engelskmennene Cameron. 
Ytringsfrihet er ingen teoretisk størrelse. Ingen potensiell mulighet vi kan ha liggende i reserve til vanskelige tider. Ingen eksportartikkel vi kan sende ferdig pakket til utlandet i et bombefly, og intet politisk mantra politikere kan gripe til for å sole seg i egen fortreffelighet.  Den er en praksis. Og den finnes bare i den grad den brukes.
«Den som kan lese, men unnlater å gjøre det, har ingen fordeler i forhold til analfabeten», sa Mark Twain. Tilsvarende kan vi si at den som har ytringsfrihet, men aldri benytter seg av den, lever som om man var kneblet.
I Norge, for oss, som skrivere, som lesere, og som venner av ordet – betyr ytringsfrihet det samme som i Aserbajdsjan, Myanmar, Saudi-Arabia eller Eritrea: Å ville kritisere makt.  Brukt mot de svake, brukt mot de maktesløse, de flyktende, de druknende eller de fattige, er ytringene ikke satt i frihetens, men maktens tjeneste.
Arbeid med ytringsfrihet – enten det skjer slik vi gjør det i PEN-klubben, konkret og aktivt i forhold til fengslede forfattere – eller slik enhver ordets bruker kan og bør gjøre hver gang man setter seg til tastaturet, innebærer alltid en handling av solidaritet. Friheten er en rett.  Men mer enn det er den en forpliktelse. Og før vi setter våre egne ord i frihetens tjeneste, kan vi ikke si vi har levd opp til den.
På PEN-klubbens årlige oversikt over forfulgte skribenter står det for øyeblikket 800 fengslede og 200 myrdede journalister og forfattere. Og det er toppen av et isfjell – de ikke-registrerte, de usette og hemmeligholdte er fler enn de sette. De venter mer enn at vi smykker oss med å være Charlie. De venter på handling.

Anders Heger, Lillehammer 27.05.2015