All posts by Katarina Goldfain Johnsen

11. februar: Den farlige satiren: Ytringsfriheten fem år etter Charlie Hebdo

Norsk PENs medieutvalg inviterer til samtale om satire, selvsensur og ytringsfrihet på Litteraturhuset i Oslo.
Under arrangementet møtes Roar Hagen, Vibeke Knoop Rachline, Kjersti Løken Stavrum og Frank Rossavik i samtale med møteleder Tove Gravdal.

7. januar var det fem år siden 12 mennesker ble drept i angrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. I mai starter rettssakene mot 14 personer som står tiltalt for å ha bidratt til terrorangrep.

Hvor står ytringsfriheten nå, fem år etter angrepet som satte fyr på ytringsfrihetsforkjempere verden over? Blir vi sensurert, eller sensurerer vi oss selv, i frykt for nye angrep? Er satiren mer utsatt enn andre ytringer?

Starten på det nye tiåret har vært preget av spenninger i Midtøsten. Instagram har i tråd med amerikansk lov slettet innlegg til støtte for Qassem Soleimani, den iranske militærlederen som ble drept av USA. Nye plattformer har satt ny fart i demokratiets grunnleggende utfordring: Hvor går grensene for ytringsfrihet, og hvordan setter man dem? Når går ytringer fra å være demokratibyggende til å bli krenkende, hatefulle og, i ytterste konsekvens, farlige?

Journalist og forfatter Vibeke Knoop Rachline er bosatt i Paris, og innleder møtet. Hun har fulgt Charlie Hebdo tett fra den første rettssaken om Muhammed-karikaturene i 2007, etter brannbombeangrepet mot redaksjonslokalene i Paris i 2011, og etter attentatet i 2015. Charlie Hebdo ble et terrormål etter å ha karikert profeten. Avisens medarbeidere er fortsatt truet, de bor og jobber på hemmelig adresse og voktes døgnet rundt.

Og satireavisens redaktør nå advarer mot nye former for sensur.

Velkommen til en samtale i regi av Norsk PENs medieutvalg på Nedjma i 3. etasje på Litteraturhuset i Oslo, den 11. februar klokken 19.

Møteleder:

  • Tove Gravdal, journalist og forfatter. Hun har jobbet i Morgenbladet og Aftenposten, og gir våren 2020 ut en bok om FNs sikkerhetsråd.

Panel:

  • Vibeke Knoop Rachline, journalist og forfatter, bosatt i Paris. Hun har nettopp gitt ut boken «Terror i Europas hjerte».
  • Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og leder av Norsk PEN.
  • Frank Rossavik, journalist og forfatter. Jobber som politisk kommentator i Aftenposten og ga i fjor ut boken «Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise».
  • Roar Hagen, avistegner og forfatter. Hagen har jobbet i VG i over 30 år, og fikk i 2015 prisen «Årets Avistegning» for tegningen «Flyktninger».

    Arrangementet er åpent og gratis. Velkommen!

    Ikke i Oslo? Vi streamer også eventet på vår Facebook-side, Norsk PEN.

– Iran er i ferd med å kollapse. Vi vet ikke hva som skjer

Sanksjoner, drap, frustrasjon – og håp. Fire iranske fribyforfattere bosatt i Norge forteller om de siste ukene i hjemlandet.

Iran er i ferd med å kollapse. Men vil det bli bedre?

Av: Sahar Bayati, journalist. Haugesund

Sahar Bayati. Journalist bosatt i Haugesund. Foto: ICORN/Privat

For første gang på om lag åtte år kommer Ayatolla Khamenei til offentlig fredagsbønn i dag. Hva enn han vil si der, blir ekstremt viktig for hva som skjer videre i Iran. Sist gang han gjorde det samme, ble en rekke demonstranter drept på åpen gate av det iranske prestestyret. Erfaring viser at det er slik de håndterer det: Med å stenge dørene enda mer.

Iran er i ferd med å kollapse. Regimet klarer ikke styre landet, og de klarer heller ikke å skape gode relasjoner med resten av verden. Krisen i økonomien er på sitt verste. Folk har mistet tilliten til regjeringen fordi de lyver for mye! Vi nærmer oss slutten på denne situasjonen, men vil det bli bedre? Får Iran demokrati? Eller vil vi bli et Nord-Korea?

Les hele innlegget fra Sahar Bayati.

Mer støtte til menneskerettighetsbevegelser er bedre enn sanksjoner

Av: Benyamin Farnam, filmskaper. Oslo

Benyamin Farnam. Filmskaper bosatt i Oslo. Foto: Tine Poppe/Aschehoug

Regjeringen i Iran har nå ikke bare protestene for sivile og politiske rettigheter fra middelklassen mot seg, men denne gang også en del av befolkningen som kjemper for retten til de mest grunnleggende levekår. Den iranske regjeringen har problemer innen struktur og ledelse som krever store, strukturelle reformer. Hvis ikke Irans regjering lykkes i å gjennomføre disse reformene, og endre sin utenrikspolitikk, vil det bli umulig å løse den økende krisen uten å undertrykke de som protesterer.

Løsningen for å få den iranske regjeringen til å akseptere radikale forandringer i sin politikk, er ikke gjennom å innføre flere sanksjoner. Sanksjoner eller trusler om et militært angrep vil heller svekke de protestene og bevegelsene som jobber mot regjeringen for bedre sosiale og politiske rettigheter. Heller enn å fortsette å føre denne feilslåtte politikken, virker det bedre å hjelpe sosiale bevegelser og sivilsamfunnet i Iran. Å presse på for menneskerettigheter og internasjonale lover kan gjøre kostnadene av å fortsette undertrykkelsen av folket høye for den iranske regjeringen.

Les hele innlegget fra Benyamin Farnam.

Folket lengter etter et mirakel

Av: Mehdi Mousavi, poet. Lillehammer

Mehdi Mousavi. Poet bosatt i Lillehammer. Foto: Tine Poppe/Aschehoug

«Europeiske venner spør hvordan noen iranere kan være for et militært angrep eller krig mot Iran, når man ser hva som har skjedd i Irak og Afghanistan. Til det svarer jeg: Du går ut i gatene med tomme hender for å stå opp mot en diktator, og foran deg ser du venner bli skutt. Eller drept under tortur i fengsler. Du blir mer frustrert for hver dag som går. Restriksjoner og trakasseringen øker. Økonomiske sanksjoner har ført til arbeidsledighet og ekstrem fattigdom. Da vil du heller bære byrden av krig, hvis det kan føre til mat på bordet, et hjem og viktigst: Ytringsfrihet. Iranere vet at krig er ille, men de som er motstandere av krig har heller ingen svar på hvordan lidelsene kan ende.

(…)

Iran har egentlig det meste: Gode universiteter, historie, teknologi, eksportvarer, turistdestinasjoner og en svært rik kultur. Hadde det ikke vært for regimet og mangelen på sosiale og politiske rettigheter, kunne Iran vært et av verdens beste land å bo i. Men økonomiske sanksjoner har ført til problemer og lidelse i befolkningen, heller enn press på regimet.

Den minste lille form for protest eller opposisjon mot Den islamske republikken Iran eller dets leders oppførsel kan føre til arrestasjon og mange år i fengsel. Menneskerettighetsorganisasjoner kan ikke gjøre annet enn å informere og protestere. Andre staters regjeringer ønsker gode relasjoner med den iranske regjeringen for å bedre egne økonomiske interesser. Og i mellomtiden står det iranske folket alene og føler ting bare blir verre og verre. Iranere ofrer sine liv for at regimet skal lytte til dem, men til ingen nytte – ingenting har blitt bedre de siste 40 årene.

Iranere lengter etter et mirakel. Men denne kaotiske verdenen har ikke sett mirakler på svært lenge.»

Les hele innlegget fra Mehdi Mousavi. 

Sammenligner regimet i Iran med kreft: – Svulsten må bort

Av: Elahe Rahroniya, skribent og filmskaper. Bærum

Elahe Rahroniya. Skribent og filmskaper bosatt i Bærum. Foto: Privat

Etter at det først ble løyet om hva som hadde skjedd med flyet som ble skutt ned av det iranske luftvåpenet, har mange som tidligere tok regjeringens budskap for god fisk begynt å våkne opp og ta til gatene. Mange kunne ikke tidligere tro på at regimet var så ondskapsfullt at det ville ta uskyldige liv. Nå vet de bedre. Støtten fra resten av verden bidro til dette. Denne gangen var det ikke bare iranere som sto alene.

Dette er en ny situasjon for den iranske regjeringen. Luftvåpenet, militæret og regimet har tidligere også prøvd å dekke over hva de egentlig gjør, og klart det. Denne gangen har det slått feil. De har ikke lenger støtte i befolkningen. Dessverre har vi mistet mange unge, vakre mennesker i demonstrasjonene den siste tiden.

Les hele innlegget fra Elahe Rahroniya.

Mehdi Mousavi: Iran could be one of the world’s best countries. But not with this regime

Other governments are only concerned with their own economic interests and seek a good relationship with the Iranian government. And the Iranian people are lonely and feel that things are getting worse and worse, says poet Mehdi Mousavi.
Mehdi Mousavi. Poet bosatt i Lillehammer. Foto: Tine Poppe/Aschehoug

Dette innlegget er en del av en serie der vi har spurt fire iranske fribyforfattere om å fortelle om situasjonen i Iran i ukene etter USAs drap på den iranske generalen Qassem Soleimani. De andre innleggene kan du lese her.

By: Mehdi Mousavi. Poet. Lillehammer, Norway.

These days, many people around the world are following the Iranian news in the media. The Iranian regime struck a passenger plane with a missile and accepted responsibility after days of lying to the people. The Iranian government initially claimed that this was just a simple technical flaw and that all journalists and people who rejected the claim were arrested or threatened. But following the Canadian government, with a number of its citizens aboard the aircraft, Iran was forced to accept responsibility for its big mistake. The Iranian people protested the tragedy on social media, and some of them, many of whom were university students, took to the streets to mourn. But unfortunately, they were attacked by police and many were arrested or injured.

Two months ago, after gas prices rose, people in different cities took to the streets and chanted slogans against dictatorship and economic pressures. But the regime isolated the Iranian people by shutting down the Internet and then in less than three days killed more than 1,500 people in different cities and arrested or injured thousands. Two years ago, ten years ago, and twenty years ago, there were nationwide protests in Iran, although each had a different pretext, all of which were a common slogan against the dictatorship and the Islamic Republic regime. But every time the regime fired shots at the people and mass arrests, it ended the protests, and countries around the world did nothing. They condemn these crimes but continue their trade relations with the Iranian regime.

Some of my European friends ask why some Iranians are in favour of war and military attack on Iran, and “have they not seen the situation in Iraq or Afghanistan in recent years?!” I tell them that when you go out into the street with an empty hand against the dictator, and in front of your eyes, your friends are shot or killed in prison under torture, you get more and more frustrated every day. When you see restrictions and harassment increasing daily and economic sanctions have led to unemployment and extreme poverty, you would rather bear the brunt of war, if that could lead to food on the table, a home and most importantly freedom of expression.

The Iranian people know that war is bad, but when they see that those who talk about the evil of war have no practical way to save them from the Iranian regime, they are suspicious of the peace advocates. They think that if a war starts, in less than three days, 1500 civilians will be killed? They have seen with their own eyes that no one is doing anything for them and feel that they are stuck in a dead-end alley and have nowhere to escape. They are deeply disappointed and welcome any event that may lead to their salvation. I strongly disagree with the war, but I can’t say to the girl who has set herself on fire for the smallest wish – to watch a football match in Azadi Stadium – War is worse than burning you!

Iran is in a good state of technology and culture. Iranian women work alongside men and strive to achieve equal rights despite discriminatory laws. Iranian universities have a high level and in many international scientific Olympiads Iranian students receive medals. In addition to oil, Iran has exports such as caviar, rugs, pistachios, etc. Iran could be one of the strongest tourist countries in the world, with many historical regions and diverse climates. The Iranian people have a particular interest in art, and Iranian filmmakers such as Asghar Farhadi and Abbas Kiarostami and others have won prestigious awards such as Oscar and Cannes. The Iranian people love literature, and although books are heavily censored in Iran and many poets and writers are in prison, people’s interest in literature has not diminished. Most people favor the overthrow of the regime and a secular republic. Of course, in recent years the constitutional monarchy has also gained popularity, and it cannot be denied that some people love the Islamic regime and are even happy to kill protesters.

Perhaps – if it was not for the pressure of the regime and the absence of social and political freedoms, Iran would have been one of the world’s best countries to live in. But economic sanctions, rather than pressure on the government, have left many people in trouble and struggling.

The slightest protest or opposition to the Islamic Republic of Iran or criticizing the leader’s behaviour may lead to arrest and years in prison. Human rights organisations can do nothing but inform and protest. Other governments are only concerned with their own economic interests and seek a good relationship with the Iranian government. And the Iranian people are lonely and feel that things are getting worse and worse. The Iranian people sacrifice their lives so that the regime will listen to their words, but to no avail and nothing has improved in these forty years of struggle. Iranian people have longed for a miracle, although miracles have not happened in this messy world for a long time.

Les flere innlegg i serien:

Sahar Bayati: Iran er i ferd med å kollapse. Men vil det bli bedre?

Elahe Rahroniya: Regimet er som kreft. Svulsten må bort

Benyamin Farnam: 40 years of the Islamic Republic of Iran

En oppsummering av innleggene finnes på norsk her.

Elahe Rahroniya: Regimet er som kreft. Svulsten må bort

Jeg var en av dem som feiret hans død. Ikke fordi Soleimani som menneske er død, men fordi det handler om å spare andres liv gjennom å stanse det han tror på.
Elahe Rahroniya. Skribent og filmskaper bosatt i Bærum. Foto: Privat

Dette innlegget er en del av en serie der vi har spurt fire iranske fribyforfattere om å fortelle om situasjonen i Iran i ukene etter USAs drap på den iranske generalen Qassem Soleimani. De andre innleggene kan du lese her.

Av: Elahe Rahronyia, skribent og filmskaper

Du har sikkert lest mange nyheter fra Iran i det siste. Det er dessverre ikke det beste utvalget å velge blant, både i og utenfor landet er det mye «fake news». Man kan ikke tro på nyhetene, slik som det man så etter begravelsen til Qassem Soleimani. På videoer så man at det var fullt av folk i gatene, men hva gjorde de egentlig der? Det kommer ikke fram på bilder at mange ikke deltok av egen vilje: Offentlig ansatte får beskjed om at de mister jobben om de ikke deltar, studenter og til og med elever tvinges ut i gatene. Noen ble betalt for å være der.

Enkelte var der selvsagt fordi de anså ham som en helt. Regimet i Iran har brukt penger i årevis på å vise propaganda om Soleimani der han framstilles som en helt. En del folk tror dessverre på dette. Men general Soleimani var en terrorist, en av de største. I Syria fikk han tilnavnet «barnemorderen». De som vet dette, er takknemlig for at USA gjorde det han gjorde. Jeg var en av dem som feiret hans død. Ikke fordi han som menneske er død, men fordi det handler om å spare andres liv gjennom å stanse det han tror på.

Mange feiret med meg.

En video som gikk viralt etter demonstrasjonene viste en stor folkemengde rundt to store, tegnede flagg på bakken: Et av USAs striper og stjerner, det andre av Israels hvite og blå. De ble malt på bakken så demonstranter skulle trå på dem. Fiendene heter USA og Israel, og bilder av demonstranter som tramper på deres flagg vil være verdifull propaganda. Men det slo helt feil, fordi folk ikke er dumme. Demonstrantene gikk heller rundt flaggene.

Internett har gjort at flere får øynene opp for regimets brutalitet. Alt som skjer dokumenteres og legges åpent ut på sosiale medier. Det har gjort at informasjonsflyten i dag er helt annerledes enn den var da jeg var ung aktivist i Iran. Da slet vi med å få ut sannheten, fordi regjeringen kontrollerer mediene og kan bruke disse til å spre sin propaganda til folket. Med sosiale medier har folk fått muligheten til å danne seg et eget bilde i større grad. Det er bra, og er også grunnen til at regimet frykter internett så mye at de stengte tilgangen i fjor høst.

All progresjon i Iran er på grunn av sosiale medier. Der får man tilgang til ekte nyheter om hva som skjer i landet.

Etter at det først ble løyet om hva som hadde skjedd med flyet som ble skutt ned av det iranske luftvåpenet, har mange som tidligere tok regjeringens budskap for god fisk begynt å våkne opp og ta til gatene. Mange kunne ikke tidligere tro på at regimet var så ondskapsfullt at det ville ta uskyldige liv. Nå vet de bedre. Støtten fra resten av verden bidro til dette, denne gangen var det ikke bare iranere som sto alene.

Dette er en ny situasjon for den iranske regjeringen. Luftvåpenet, militæret og regimet har tidligere også prøvd å dekke over hva de egentlig gjør, og klart det. Denne gangen har det slått feil. De har ikke lenger støtte i befolkningen. Dessverre har vi mistet mange unge, vakre mennesker i demonstrasjonene den siste tiden.

Sanksjonene president Donald Trump innførte var et stort steg. Dette er en ideologisk krig, den kan ikke kriges med våpen. Det beste man kunne gjøre var å innføre sanksjoner slik at regimet har mindre penger å bruke på å støtte terrorisme og narkotikasmugling, og mange i mektige posisjoner tjener penger på dette. Trump gjorde det riktige – og dette handler heller ikke om å like eller ikke like et menneske, men om en handling som var riktig. Sanksjonene har spart liv, langt mer enn enda en krig i Midtøsten ville gjort.

Nå går det riktig vei. Det er hardt for folk, men det er som å ha kreft. Du kan ikke vente på at svulsten skal gå bort av seg selv, den må opereres vekk. Jeg tror det vil komme sterkere sanksjoner fra Trump, og jeg synes det er riktig. Regimet kan ikke lengre fortsette slik de har gjort før. De prøver å holde seg på beina, men det er umulig.

De er ferdige.

Les flere innlegg i serien:

Mehdi Mousavi: Iran could be one of the world’s best countries. But not with this regime

Sahar Bayati: Iran er i ferd med å kollapse. Men vil det bli bedre?

Benyamin Farnam: 40 years of the Islamic Republic of Iran

En oppsummering av innleggene finnes på norsk her.

Benyamin Farnam: 40 years of the Islamic Republic of Iran

The current Iranian society, like any other society, is socially dynamic and has different social forces. Social movements are active in it, but on the other hand, they face the problem of repression, censorship, and political enclosure, says Benyamin Farnam.
Benyamin Farnam. Filmskaper bosatt i Oslo. Foto: Tine Poppe/Aschehoug

Dette innlegget er en del av en serie der vi har spurt fire iranske fribyforfattere om å fortelle om situasjonen i Iran i ukene etter USAs drap på den iranske generalen Qassem Soleimani. De andre innleggene kan du lese her.

By: Benyamin Farnam. Filmmaker. Oslo, Norway

For geopolitical reasons, Iran is one of the most important countries in the Middle East. This situation has always influenced Iran’s domestic and foreign policies. Economically, Iran is also dependent on oil and gas. Governments in Iran adjust budgets based on oil sales. Demographics of Iran have also grown dramatically over the last 40 years. So much of the Iranian population is young people. On the other side, both in the current government and in the previous one, government administration has had significant structural problems so that the government, parliament, the judiciary, and the Justice have less power than the leader or the supreme leader. The current Iranian society, like any other society, is socially dynamic and has different social forces. Social movements are active in it, but on the other hand, they face the problem of repression, censorship, and political enclosure.

1979 Revolution

After the 1979 Iranian revolution, Islamic ideological forces gradually established an Islamic neo-fundamentalist regime by eliminating opposition forces. A government that liquidated all its opponents in various military and civilian institutions, such as offices, universities, schools, and so on. In the first decade of the revolution, they were able to suppress most of the armed and unarmed political opposition parties. One of the institutions that emerged after the revolution and grew stronger as the National Army weakened was the Islamic Revolutionary Guard Corps. (IRGC/Sepaah Pasdaran).

As the military body of the new government, the IRGC played a very colorful role in suppressing the opposition and Islamizing society. The role of the Revolutionary Guards and Basij in suppressing the reform movement during the presidency of Mohammad Khatami was crucial. Also, after Mahmoud Ahmadinejad’s presidency, which was marred by electoral fraud in the second round and backed by the Iranian leader, Iran’s adventurous policies came to power. This election fraud resulted in a large part of Iranian society confronting the government, which the Basij forces and the Revolutionary Guards cracked down on the Green Movement and the leaders condemned it to house arrest.

Following the Ahmadinejad era, the Islamic Republic’s pursuit of a nuclear program expanded the economic sanctions previously imposed by the United States. The imposition of these sanctions and pressure on the Iranian market and industry caused the Revolutionary Guards to enter the economic arena in addition to the military arena for what was known as a bypass project to protect the Islamic Republic. This means that the IRGC and the quasi-governmental sector in Iran were able to seize a significant portion of industries and economic centers. This made the IRGC more powerful and made the Islamic Republic’s affiliation with the IRGC even stronger.

Iran opposes imperialism

The Islamic Republic of Iran has always described itself as a government opposed to world imperialism, especially the United States. This policy has existed since the beginning of the revolution with events such as the capture of the US Embassy. The Islamic Republic of Iran has also supported Islamic militant forces in the Middle East. As we know, the issue of Palestine and Israel is one of the most complex issues in the world at the time. This historical issue and uneven geopolitical relations in contemporary times have led some Middle Eastern countries such as Iran and Turkey to try to infiltrate the region and find allies for themselves.

Islamization Iran 

The Islamization of society and the establishment of an ideal Shiite Islamic community was a problem that has always been pursued by the hardline section of the Iranian government from the beginning of the revolution to the present day. Although this ideal has faced significant defeats and disagreements in practice, it still exists in this part of the government.

One of the goals of this radical section of Iranian rule was the issue of “exporting the Islamic Revolution”. The Quds Force branch of the Islamic Revolutionary Guards Corps, as a political-military wing, sought to spread these policies in the Middle East. Their presence in countries such as Afghanistan, Lebanon, Bosnia and Herzegovina, and in recent years in Syria, Iraq, and Yemen, show the developments and expansion of its influence.

Qassim Suleimani was the commander of the Quds Force. Many of the commanders and major forces of the Quds Force are combatants who have gained military experience during the eight-year war between Iran and Iraq and other operations in the Middle East.

The link between the IRGC commanders and the core of Iran’s sovereignty has been greatly strengthened over the last two decades. The troops interfered in many foreign and economic policy decisions and put pressure on the government, parliament, and judiciary. For example, Qassem Soleimani has had a direct impact on the removal and installation of Iranian ambassadors, especially in neighboring countries. The Revolutionary Guards and the Basij forces are also the most important forces in suppressing internal protests.

Movements

From the beginning of the revolution to the present day, Iran has witnessed a variety of social movements that have shaped various historical experiences for the Iranian people. From the Kurdistan war, the turmoil of Torkaman Sahra, the armed struggle with the left forces and MKO in the first decade of the revolution to the suppression of student movements, workers movements, women movements and Green movement for many years.‌ Each of these movements has its own class origins, projects, and actors. Because Iranian society is as dynamic as any society and has evolved throughout history, social movements have emerged in different forms.

With the escalation of the Islamic Republic’s crises after adventurous reforms and policies and the intensification of economic sanctions, economic and livelihood crises in Iran have expanded. Iran’s inability to address these problems has fueled more recent crises such as the environmental crisis, the health crisis as well as the financial and economic crisis. Similarly, the protests in Iran in the last two years have been largely driven by the demand for livelihoods and the economy, especially in the lower middle classes. Especially the widespread protests of December 2017 and November 2019 had a more livelihood and more radical economic smell.

The Iranian government is now facing not only the civil and political movement of the middle classes but also popular protests that are in dire straits for their basic livelihoods. The Iranian government has structural and management problems that require major structural reforms. Unless the Iranian government succeeds in instituting structural reforms and revising its foreign policy, it will be impossible to resolve the escalating crises except by suppressing the protesting people.

What is needed to push the Iranian government to accept radical changes is not to impose more sanctions, as more sanctions or military interventions in the Middle East and the threat of a military strike would weaken social and civil protests and movements against the government. Instead of implementing these failed policies, it seems better to help Iran’s social movements and civil society. The pressure of human rights and international law can increase the cost of suppressing the protesters by the Iranian government.

Les flere innlegg i serien:

Elahe Rahroniya: Regimet er som kreft. Svulsten må bort

Mehdi Mousavi: Iran could be one of the world’s best countries. But not with this regime

Sahar Bayati: Iran er i ferd med å kollapse. Men vil det bli bedre?

En oppsummering av innleggene finnes på norsk her.

Sahar Bayati: Iran er i ferd med å kollapse. Men vil det bli bedre?

Etter 41 år med propaganda fra Den islamske republikken Iran begynte de å bli tomme, og drapet på Soleimani var den beste anledningen for regimet til å markere seg, skriver Sahar Bayati.
Sahar Bayati. Journalist bosatt i Haugesund. Foto: ICORN/Privat

Dette innlegget er en del av en serie der vi har spurt fire iranske fribyforfattere om å fortelle om situasjonen i Iran i ukene etter USAs drap på den iranske generalen Qassem Soleimani. De andre innleggene kan du lese her.

Av: Sahar Bayati, journalist. Bor i Haugesund.

Etter 41 år med propaganda fra Den islamske republikken Iran begynte de å bli tomme, og drapet på Soleimani var den beste anledningen for regimet til å markere seg. De organiserte mange demonstrasjoner mot USA og hevdet de ville ta hevn. Deretter fulgte dager hvor en amerikansk militærbase ble bombet, men ingen ble drept og president Trump ga en advarsel. Så kom løgnen om hva som hadde skjedd med det ukrainske flyet, før regimet i Iran endelig innrømmet at de faktisk hadde skutt ned flyet.

Reaksjonene i sosiale medier endret seg etter hvert som situasjonen endret seg. Før Iran aksepterte skylden for flyet trodde mange iranere at myndighetene ikke kunne ha gjort noe slikt. Da de innrømmet det, ble mange sjokkert. Jeg oppfatter stemningen i sosiale medier som ekstremt anspent. Det forekommer mye nettmobbing mellom begge sider, både de som støtter regimet og de på andre siden. Alle er sinte og nervøse.

De siste månedene har 1500 personer blitt drept av regimet under demonstrasjoner. Internett ble stengt i høst, men ingen internasjonale medier tok dette ordentlig på alvor. Denne gangen ble jeg optimistisk og sa at nå må verden ta hensyn til saken. De kan ikke drepe flere. Men av erfaring lar jeg ikke optimismen bestå.

De siste ukene har jeg ikke hatt det bra. Det gjelder mange andre iranere jeg kjenner også. Selv om mange nordmenn viser empati føler man seg ensom og sint. Vi opplever depresjonssymptomer, søvnløshet, tretthet og mangel på motivasjon. De dårlige nyhetene treffer oss og, og mange av oss skulle ønske vi kunne være i Iran nå.

For første gang på om lag åtte år kommer Ayatolla Khamenei til offentlig fredagsbønn i dag. Hva enn han vil si der, blir ekstremt viktig for hva som skjer videre i Iran. Sist gang han gjorde det samme, ble en rekke demonstranter drept på åpen gate av det iranske prestestyret. Erfaring viser at det er slik de håndterer det: Med å stenge dørene enda mer.

Iran er i ferd med å kollapse. Regimet klarer ikke styre landet, og de klarer heller ikke å skape gode relasjoner med resten av verden. Krisen i økonomien er på sitt verste. Folk har mistet tilliten til regjeringen fordi de lyver for mye! Vi nærmer oss slutten på denne situasjonen, men vil det bli bedre? Får Iran demokrati? Eller vil vi bli et Nord-Korea?

Jeg aner ikke hva som kommer til å skje videre, det kan ikke spås. Men det er definitivt et viktig tidspunkt i vår historie.

Les flere innlegg i serien:

Mehdi Mousavi: Iran could be one of the world’s best countries. But not with this regime

Elahe Rahroniya: Regimet er som kreft. Svulsten må bort

Benyamin Farnam: 40 years of the Islamic Republic of Iran

En oppsummering av innleggene finnes på norsk her.

– Forventer at vitner sikres ytringsfrihet i rettssalen

Norsk PENs styreleder Kjersti Løken Stavrum ber politiet sørge for å sikre at vitner kan snakke fritt.
Kjersti Løken Stavrum, styreleder i Norsk PEN. Foto: Tinius Trust
– Vi forventer at politiet gjør alt som er nødvendig for å sikre vitner ytringsfrihet i rettssalen. Hvis vitner ikke våger å snakke fritt, vil det undergrave rettsikkerheten i hver enkelt sak, og i samfunnet som helhet. Alle må vite at de trygt kan vitne i norske rettssaler, sier Kjersti Løken Stavrum, styreleder i Norsk PEN.

I rettssaken som startet denne uken der en 21-åring står tiltalt for grov kroppskrenkelse med døden til følge, har det vært stilt spørsmål ved om vitner av ulike årsaker ikke snakker fritt.

– Dette er en viktig signalsak om vitners ytringsfrihet og -trygghet i Norge. Det vil skape uheldige ringvirkninger ved senere saker hvis ikke politiet kan forsikre om at de gjør alt i deres myndighet for å trygge vitner, sier Løken Stavrum.

Saken startet i Oslo tingrett tirsdag. Les mer om bakgrunnen i Klassekampen og Aftenposten.

6.-9. februar: PEN på LitFestBergen

Salil Tripathi, leder av PEN Internationals komité for fengslede forfattere, åpner postkortaksjonen under Litteraturfestivalen i Bergen.
PEN arrangerer postkortaksjon under Bergen internasjonale litteraturfestival. Foto: Eivind Senneset / LitFestBergen

Under årets utgave av Bergen internasjonale litteraturfestival 6.-9. februar er PEN til stede på flere arrangementer.

Torsdag klokken 19.15 leder Kjersti Løken Stavrum en samtale mellom advokatene Antony Dapiran og Jason Y. Ng med tema “Kva skjer i Hong Kong?”. Les mer her.

“Kvar dag er eit unnatak” heter samtalen vi arrangerer sammen med Raftostiftelsen og Litteraturfestivalen fredag. Salil Tripathi leder en samtale mellom forfatterne Sanaah Sultan og Nitasha Kaul fra Kashmir, en region som har vært stengt for all kommunikasjon og ferdsel siden august 2019. Samtalen begynner klokken 13.00 og varer til 14.45, med pause. Les mer her.

Fredag går også åpningen av vår postkortaksjon av stabelen på Zinken Hopp i Litteraturhuset i Bergen. Aksjonen åpnes klokken 15.00 den 7. februar av Salil Tripathi, leder for PEN Internationals komité for fengslede forfattere, og styreleder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum. På fredag kan du skrive kort fram til klokken 17, lørdag og søndag mellom 12 og 14. Mer informasjon om postkortaksjonen finner du her.

“Verda på laurdag: Europa, kva no?” Det spørsmålet skal Kjersti Løken Stavrum stille Ingrid Brekke, Nazneen Khan-Østrem og Vibeke Knoop Rachline, lørdag klokken 15.00. Forfatterne er alle aktuelle med ferske bøker om henholdsvis Polen, Storbritannia og Frankrike. Mer om samtalen leser du her.

Vi gleder oss til å delta på Bergen internasjonale litteraturfestival – og til å se deg der!

Filippinske «content cleaners» på Svalbard-skjermen

Et femtitalls publikummere møtte opp for visningen av filmen «The Cleaners» i Longyearbyen.
Leder for Norsk PENs Flerkulturelle utvalg, Elisabeth Eide sammen med filmprodusent Georg Tschurtschenthaler. Foto: Artica Svalbard

Søndag 12.1. viste Artica Svalbard i samarbeid med Norsk PEN dokumentaren «The Cleaners» på filmklubben i Longyearbyen. Et femtitalls tilskuere var til stede. Meget godt besøkt for en dokumentarfilm, ifølge Didrik Paulsen i Artica!

Til stede var filmprodusenten Georg Tschurtschenthaler fra produksjonsselskapet Gebrüder Geertz, og etter filmen ble det samtale på scenen og med publikum, ledet av Elisabeth Eide, Norsk PENs flerkulturelle utvalg.

«The Cleaners» handler om hvordan unge filippinske «content moderators» i Manila håndterer klager på innhold i Facebook, Youtube, Twitter, etc. og hvordan avgjørelser pga retningslinjene både gjør at satire blir sensurert og oppfordring til vold slipper gjennom. Filmen ble første gang vist i Norge under Film fra Sør-festivalen i Oslo 2018.

Trailer til filmen kan du se på Youtube.

Julehygge? Ikke for Tyrkia-rådgiver Caroline Stockford

Den 24. og 25. desember går fjerde rettshøring i Gezi park-saken mot Osman Kavala og 15 andre tiltalte ved Silivri-fengselet utenfor Istanbul. Norsk PEN vil være til stede.
Caroline Stockford under forrige høring i Gezi park-rettssaken i Istanbul i oktober. Foto: Katarina Goldfain Johnsen

Det blir ingen hvit jul for Norsk PENs Tyrkia-rådgiver Caroline Stockford. Hun skal bruke høytiden i rettssalen knyttet til Silivri-fengselet utenfor Istanbul, som støtte for den tiltalte filantropen Osman Kavala.

– En mann som har bidratt enormt til det tyrkiske sivilsamfunnet, står tiltalt for absurde anklager i en rettssak uten reelle beviser. Det er viktig å være til stede, for å vise at det internasjonale samfunnet følger med og bryr seg, sier Stockford.

– Føyer seg inn i en tyrkisk tradisjon

Norsk PEN har vært til stede på de tre høringene i saken gjennom sommeren og høsten. Også når den neste høringen legges til høytiden, er det viktig for oss å være til stede.

– Dette føyer seg inn i en tradisjon fra Tyrkia de seneste årene. Høringer i de mest profilerte sakene legges stadig til perioder hvor de vet at internasjonale observatører sjelden kan være til stede. Derfor er det ikke overraskende at neste steg i saken mot Kavala er lagt til 24. og 25. desember, sier generalsekretær Hege Newth i Norsk PEN.

Generalsekretær i Norsk PEN, Hege Newth. Foto: Kine Jensen

Årsaken til at Norsk PEN har engasjert seg for Osman Kavalas sak, er fordi han som en av Tyrkias største filantroper har støttet utallige kunst- og kulturprosjekter i landet.

– Osman Kavala har hatt stor betydning for det tyrkiske kulturlivet gjennom sine bidrag til den frie kunsten, som er avhengig av ikke-statlig finansiering. En lang rekke språk-, litteratur- og samarbeidsprosjekter mellom ulike folkegrupper ville ikke blitt til uten Kavalas bidrag. Derfor er dette en viktig sak for oss å følge, sier Newth.

Forventer løslatelse

Forretningsmannen Kavalas engasjement for kulturen startet da han opprettet et forlag som skulle bidra til positive endringer etter militærkuppet i 1980. Siden 1990-tallet har han gått ut av den daglige driften i Kavala Group og dedikert seg til arbeidet for tyrkisk sivilsamfunn.

Demonstrasjonene for tre år siden startet med motstand mot et planlagt kjøpesenter i en av Istanbuls siste grønne lunger – Gezi park – og bredte seg ut til generelle protester med millioner av deltakere over hele Tyrkia.

16 personer fra tyrkisk akademia, medie-, kultur- og samfunnsliv er tiltalt for å ha planlagt landsomfattende protester i 2016. Ifølge anklagen skal de ha finansiert og forsøkt å iverksette et statskupp. Den mest kjente av de tiltalte er Osman Kavala, forretningsmannen som har dedikert livet sitt til tyrkisk kultur- og samfunnsliv.

Rettssaken mot de 16 tiltalte nå er en av de mest graverende i Tyrkia de siste årene.

– Norsk PEN har stått ved Osman Kavala og de andre tiltalte ved alle høringene så langt. I forrige uke avgjorde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at Tyrkia må løslate Kavala umiddelbart, og vi forventer at det skjer 24. og 25. desember, sier Stockford.

For mer informasjon, kontakt generalsekretær Hege Newth: 930 02 262.