Category Archives: Ukategorisert

Turkey: Rights groups call for urgent release of imprisoned journalists, human rights defenders and others, now at risk of Covid-19

Amid growing concerns over the spread of Covid-19 in prisons, the Turkish government is accelerating the preparation of a draft law that will reportedly release up to 100,000 prisoners. This is a welcome step. Overcrowding and unsanitary facilities already pose a serious health threat to Turkey’s prison population of nearly 300,000 prisoners and about tens of thousands of prison staff. That will only be exacerbated by the coronavirus pandemic. However, we remain concerned that journalists,  human rights defenders and others imprisoned for simply exercising their rights, and others who should be released, will remain behind bars in the package of measures as currently conceived  by the government.


The undersigned organisations call on the Turkish authorities to immediately and unconditionally release journalists,  human rights defenders and others who have been charged or convicted simply for exercising their rights.  Additionally we believe that the Turkish authorities should re-examine the cases of all prisoners in pre-trial detention with a view to releasing them. According to international human rights law and standards, there is a presumption of release pending trial, in accordance with the presumption of innocence and right to liberty. Pre-trial detention should only be used as an exceptional measure, yet it is applied routinely and punitively in Turkey. The government should also seriously consider releasing prisoners who are particularly vulnerable to Covid-19, such as older prisoners and those with serious medical conditions. The authorities should ensure that all prisoners have prompt access to medical attention and health care to the same standards that are available in the community, including when it comes to testing, prevention and treatment of COVID-19. Prison staff and health care workers should have access to adequate information, equipment, training and support to protect themselves.

Under the current Law on the Execution of Sentences and Security Measures, prisoners are eligible for parole after they have served two thirds of their sentence. The draft law that is expected to be passed in Parliament within days reportedly makes prisoners eligible for parole after they have served half of their sentence. Under the new law, pregnant women and prisoners over 60 with documented health issues will be placed under house arrest. Individuals convicted of a small number of crimes, including on terrorism-related charges, will not be eligible for reduced sentences. The draft law does not apply to those held in pre-trial detention or whose conviction is under appeal. The measure is expected to be introduced as the third reform package under the government’s Judicial Reform Strategy revealed last summer.

In Turkey, anti-terrorism legislation is vague and widely abused in trumped up cases against journalists,  opposition political activists, lawyers, human rights defenders and others expressing dissenting opinions. As we have documented in the large number of trials we have monitored, many are held in lengthy pre-trial detention and many are convicted of terrorism-related crimes simply for expressing dissenting opinion, without evidence that they ever incited or resorted to violence, or assisted illegal organizations.

This includes high profile journalist and novelist Ahmet Altan, Kurdish politician Selahattin Demirtaş, and businessman and civil society figure Osman Kavala, in addition to many more academics, rights defenders and journalists. Demirtaş has previously reported heart-related health problems in prison, and both Altan and Kavala are over 60 years old meaning they could be at increased risk from Covid-19. These people should not be detained at all, excluding them from release would only compound the serious violations they have already suffered.

We, the undersigned, call on the government and Parliament to respect the principle of non-discrimination in the measures taken to lessen the grave health risk in prisons. The effect of the draft law is to exclude certain prisoners from release on the basis of their political views. Thousands of people are behind bars for simply exercising their rights to freedom of expression and peaceful assembly. Now they are also faced with an unprecedented risk to their health. According to its commitments under international human rights law, Turkey is under a clear obligation to take necessary measures to ensure the right to health of all prisoners without discrimination.

We invite Turkish authorities to use this opportunity to immediately release unjustly imprisoned people, and give urgent consideration to the release of those who have not been convicted of any offence and those who are at particular risk in prison from a rapidly spreading disease in overcrowded and unsanitary conditions where their health cannot be guaranteed.


Punto24, Platform for Independent Journalism
Amnesty International
Association of European Journalists (AEJ_
Cartoonists’ Rights Network International (CRNI)
Committee to Protect Journalists (CPJ)
Danish PEN
English PEN
European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
European Federation of Journalists (EFJ)
Freedom House
Frontline Defenders
German PEN
Index on Censorship
Initiative for Free Expression – Turkey (IFoX)
International Press Institute (IPI)
IPS Communication Foundation/bianet
IFEX – the Global Network Defending and Promoting Free Expression
Norwegian PEN
Osservatorio Balcani e Caucaso Transeuropa (OBCT)
PEN Canada
Reporters Without Borders (RSF)
South East Europe Media Organisation (SEEMO)
Swedish PEN
Turkey Human Rights Litigation Support Project (TSLP)
Wan-Ifra/World Association of News Publishers

Få nyhetsbrev fra Norsk PEN

Nytt om saker vi jobber med, arrangementer og oppdateringer på ytringsfriheten verden rundt, en gang i måneden.

Her kan du abonnere på nyhetsbrev fra Norsk PEN.

Få nyhetsbrev fra Norsk PEN i innboksen din en gang i måneden. Vi deler aktuelle saker for ytringsfriheten – i Norge og i verden. I tillegg får du informasjon om arrangementer og annen nyttig info fra Norsk PEN.

Her kan du lese det første nyhetsbrevet for februar 2020.

Vurderer du å søke medlemskap? Gjør det! Blant våre medlemmer er forfattere, skribenter, journalister, forleggere, men også bibliotekarer, kunstnere og akademikere. Alle som er avhengige av det frie ord er hjertelig velkomne til å søke medlemskap i Norsk PEN. Søknadsskjema finner du her.

4.000 følger Norsk PEN på Facebook!

På vår Facebook-side kan du få nyheter om Norsk PEN, informasjon om arrangementer og saker vi følger. Følg oss, du og!
Illustrasjonsfoto: Tim Bennett/Unsplash

Norsk PENs Facebookside rundet i mars 4.000 følgere. Det er veldig hyggelig, og viser at vårt arbeid legges merke til.

Vi oppdaterer Facebook-siden jevnlig med informasjon om saker vi følger, nyheter på ytringsfrihetsfronten, uttalelser og brev til presidenter og andre makthavere når ytringsfriheten trues. Vi gjør også plass til de gode historiene når noe går bra i verden.

Følg oss gjerne på Facebook ved å trykke her! Og du – husk å tipse en venn!

PS! Har du meldt deg på nyhetsbrevet vårt? En gang i måneden får du oppdateringer om ytringsfriheten i verden og Norge, direkte i innboksen din. Meld deg på her.

Turkey: Advertising ban on independent newspaper must be lifted

24 international and local press freedom organisations ask that BIK lift the advertising ban on independent newspaper Evrensel.
Screenshot of the Turkish newspaper Evrensel.

Rıdvan Duran,
General Director, Basın İlan Kurumu (BIK)
Merkez Efendi Mah. Mevlana Cad. No: 140/A
Toya Plaza Kat: 5 Zeytinburnu / İSTANBUL

March 16, 2020

Dear Mr. Duran,

On behalf of the 24 international and local press freedom organisations and signatories to this letter, we are writing to ask that Basın İlan Kurumu (BIK) swiftly lift the advertising ban currently imposed on the newspaper Evrensel.

Evrensel has been under an advertising ban since September, 2019, and if the ban remains in place for a full six months, until March 28, 2020, Evrensel faces being removed from the public advertising system for at least three years.

Such a decision would have a devastating impact on the finances of the newspaper, threatening its closure and weakening the diversity and pluralism of Turkey’s newspaper market.

In February you met with representatives of the International Press Institute (IPI), Committee to Protect Journalists (CPJ), Journalists Syndicate of Turkey (TGS), Reporters sans Frontières (RSF) and the European Federation of Journalists (EFJ) and assured them that the ban would be lifted as soon as Evrensel made the necessary changes to their distribution system so as not to fall foul of the bulk buying rules.

Evrensel have since made the changes requested of them, but have three times had their appeals refused after new audits conducted by BIK.

BIK was given a crucial democratic role when it was established in 1961 to provide support to the country’s newspaper sector through the even distribution of public advertising funds. The system has become essential to the survival of many newspapers as the economic pressures on the print industry have grown over the past decade.

BIK’s role is therefore vital to ensure the health, diversity and plurality of Turkey’s newspaper sector. Central to that is, of course, its policy to provide support regardless of a newspaper’s editorial line. Evrensel is known for its independent reporting and has, in recent years, been targeted for judicial harassment as a consequence.

In addition to the indefinite ban, since September BIK has also issued three other limited bans on Evrensel for alleged ‘press ethics violations’. Further penalties would strongly suggest that BIK is being used to punish Evrensel for its independent reporting.

We urge you therefore to make good on your promise and to ensure the prompt lifting of the ban on Evrensel prior to the end of the six month deadline.

We also take this opportunity to urge BIK to start publishing annual reports on the distribution of its funds that we understand amount to 450 million Turkish Lira of public funds and on the different disciplinary measures taken against newspapers. Providing transparency on BIK’s use of public funds would enable the public to verify that its money is used correctly and is consistent with the principles of supporting a pluralistic and democratic media environment.

Kind regards


Article 19
Articolo 21
Association of European Journalists (AEJ)
Cartoonists Rights Network International (CRNI)
Civic Space Studies Association – Turkey / Sivil Alan Araştırmaları Derneği
Committee to Protect Journalists (CPJ)
Danish PEN
English PEN
European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
European Federation of Journalists (EFJ)
German PEN
Human Rights Watch (HRW)
International Federation of Journalists (IFJ)
International Press Institute (IPI)
Journalists Union of Turkey
Norwegian PEN
Osservatorio Balcani e Caucaso Transeuropa (OBCT)
PEN America
PEN International
Reporters Without Borders (RSF)
South East Europe Media Organisation (SEEMO)
Swedish PEN
World Association of News Publishers (WAN-IFRA)

Open Letter: Calling on Norway Oil Fund Divestment from Hikvision and Dahua

Six human rights organizations, including Norwegian PEN, ask the Norwegian Oil Fund to divest from the Chinese surveillance companies immediately.
Surveillance cameras. Photo by Paweł Czerwiński on Unsplash

March 11, 2020

We, a coalition of six human rights organizations, write to express our serious concerns regarding investments held by the Government Pension Fund of Norway (also known as the “Oil Fund”), in Chinese technology companies Hikvision Digital Technology and Zhejiang Dahua Technology, both of which are directly implicated in gross and continued human rights violations in the Uyghur region of China. The Fund must take immediate steps to divest from both companies.

Hikvision, the world’s largest maker of surveillance cameras, and Dahua, a large provider of video surveillance products and services, have both won more than $1 billion worth of Chinese governmentbacked contracts in the Uyghur region since 2016.

Hikvision and Dahua products and services have been used by the Chinese government to monitor and suppress Uyghurs, Kazakhs and other religious and ethnic groups, including the mass arbitrary detention of at least 1 million in internment camps. The issue has been repeatedly raised by human rights groups, the European Union, the UN and by the Norwegian Government itself, on a number of occasions.

Both companies were added to a US trade blacklist in October 2019 which includes 20 Chinese public security bureaus and six other companies, all implicated in human rights violations against Uyghurs
and other Turkic Muslims including mass detention and surveillance.

The Oil Fund makes clear its focus on responsible investment. It recognizes a set of international standards which includes integrating human rights into company policies and strategy, reporting on salient human rights issues, and engaging transparently on human rights through grievance mechanisms. The Oil Fund also has expressed its support for, and compliance with, the UN Guiding
Principles on Business and Human Rights.

These standards could not be further from those adopted by Hikvision and Dahua. Both companies qualify for observation or exclusion according to section 3 (a.) of the Fund’s own guidelines:

“Companies may be put under observation or be excluded if there is an unacceptable risk that the company contributes to or is responsible for: a) serious or systematic human rights violations, such as murder, torture, deprivation of liberty, forced labour and the worst forms of child labour […]”

Norway’s Oil Fund is by no means the only culprit, however. A growing number of investment funds, corporations and other entities have publicly disclosed investments in these companies and continue to do so.

While immediate divestment will not solve the human rights crisis, it would send a clear signal to these investors that the world’s largest sovereign wealth fund is not interested in supporting those that participate in, or enable, gross and systematic human rights violations. It would likewise ensure that the Oil Fund does not continue to profit from those violations going forward.

While we acknowledge that the Fund’s Ethical Council has indicated greater attention to investigating whether technology companies’ tools are being used for “improper surveillance”, the time is now to seriously reassess its investments in Hikvision and Dahua and to take appropriate action to ensure it complies with its own ethical standards.


Norwegian Helsinki Committee
Norwegian PEN
Norwegian Uyghur Committee
Rafto Foundation for Human Rights
Uyghur Human Rights Project
World Uyghur Congress

For media inquiries, please contact:
  • Adiljan Abdurihim, Norwegian Uyghur Committee:
  • Peter Irwin, Uyghur Human Rights Project:
  • Ryan Barry, World Uyghur Congress:

Rapport fra en britisk rettssal

Hvor var Julian Assange i sin egen rettssak?

Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Innlegg publisert i Dagsavisen 11. mars 2020.

«Good luck! I hope you win the case». Uber-sjåføren smiler til oss idet vi går ut av bilen ved Woolwich Crown Court, en times tid øst for London sentrum.

Det er en grå februarmorgen. På de meterhøye stålgjerdene henger bannere og plakater. «Free Julian Assange», står det. Utenfor gjerdene har flere overnattet i telt.

Området er spesialbygget for rettssaker mot terrorister og massedrapsmenn. Gjennom en tunnel fra Belmarsh fengsel kan den tiltalte føres direkte ut fra «Storbritannias Guantanamo Bay» over i rettssalen.

Vi er her for å følge rettssaken mot publisisten Julian Assange.

I tillegg til oss fra Norsk PEN, er det delegasjoner fra EU-parlamentet, Reportere uten grenser fra UK, Tyskland og Frankrike, varslerorganisasjonen Courage Foundation og andre tilreisende. Noen sier det aldri har vært mer internasjonal interesse for en sak i en britisk domstol før.

For å komme oss inn må vi krangle. Det er rift om plassene, og vaktene aner ikke hva de skal gjøre. Det er kaotisk. Man skulle tro de ikke var forberedt på interessen for saken. Det stemmer ikke.

Selve rettsrommet er lite. Det er plass til advokater fra begge sider, dommer og en håndfull journalister.

Vi reiser oss for dommeren. Deretter ledsages en gråkledd mann inn i salen. Julian Assange plasseres i et bur, bak resten av salen. Buret er kanskje to ganger tre meter stort og dekket med skuddsikkert glass.

Assange sitter helt stille, gjør ikke noe vesen ut av seg. Så usynlig er han i sin egen rettssak at dommeren etter en av pausene setter retten uten at noen oppdager at hovedpersonen mangler.

Julian Assange blir nektet å sitte med advokatene sine. For å kommunisere med dem, må han stikke nesen ut gjennom sprekker mellom glassvinduene og påkalle oppmerksomhet. Påtalemyndighetens advokater kan høre alt han sier. Flere ganger klager Assange på at han selv ikke hører hva som blir sagt i saken der han er tiltalt.

Han ser plaget ut. Det gjør vondt å se et menneske bli behandlet slik.

FNs spesialrapportør mot tortur, Nils Melzer, har i en omfattende rapport dokumentert og konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. En aksjon fra Wikileaks, støttespillere og andre innsatte i Belmarsh, har gjort at Assange for en måned siden slapp ut av isolat. Der hadde han sittet i ni måneder. 60 leger har signert et opprop for å få ham ut av fengsel på humanitært grunnlag.

Forsvarerne ber dommeren gjøre noe med behandlingen Assange får i Belmarsh-fengselet, der han under første dag ble satt i håndjern elleve ganger, strippet og kroppsvisitert flere ganger og fratatt rettspapirer. Dommeren svarer at fengselet noen meter unna ikke er hennes jurisdiksjon. – Vi er bekymret, tvitrer sjefen for UKs Reportere uten grenser.

Alle kan se at Assange ikke har det bra. Han har sunket sammen på dag to, blunker febrilsk og klarer knapt å holde seg våken.

Og vi med. Lyden for tilhørere er elendig. Vi hører «Free Julian Assange» fra gata bedre enn vi hører hva som sies i retten. Mikrofonene til advokatene står på pappkasser oppå bordene. Ingen snakker rett inn i dem.

Flere ganger faller lyden ut og det er iblant umulig å høre hva som blir sagt. Under første dag leverte pressen en protest til dommeren over umulige tekniske forhold i det tilhørende presseannekset med liveoverføring fra rettssalen.

Der journalistene som fulgte rettssaken hadde vanskelige forhold å jobbe under, var det enda verre for vanlige tilhørere. De ble nektet tilgang til det som i utgangspunktet skulle være en åpen rettshøring. Med bare 20 plasser avsatt til publikum, og flere hundre personer i kø på første dag, sier det seg selv at det ble vanskelig for vanlige folk å få tilgang.

Og slik gikk uka. Å få plass inne i rettssalen var umulig hvis man var sent ute til køa. Sent ute betyr etter klokken 6 om morgenen.

Selv i Erdogans Tyrkia er forholdene for publikum bedre i en profilert sak. I det nybygde gigantfengselet Silivri sitter filantropen Osman Kavala. Mindre kontroversiell enn Assange, men likhetene i fasilitetene slår meg likevel.

I Istanbul får familie og venner 500 tilhørerplasser. Presse, internasjonale observatører, diplomater, advokater og politikere får det samme. Inne i rettssalen blir Kavala flankert av vakter, men han slipper i alle fall å sitte i et bur, slik Assange gjør.

Til syvende og sist handler denne saken om retten til å publisere ubehagelige sannheter som makthavere ikke liker. Og vi bør bli bekymret når USA, verdens mektigste land, krever en australsk borger utlevert fra et tredjeland for å ha delt informasjon som verden ellers ikke ville fått vite om.

Lydene fra gata har stilnet. Mannen med megafon er flyttet ut til et lyskryss og roper «Free Julian Assange» til bilene som kjører forbi.

Han holder koken. Det må vi også gjøre.

Rettssaken fortsetter i mai. Vi får håpe det blir varmere innen den tid.

I år marsjerer kvinnene for første gang i Aserbajdsjan

Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8. mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene, skriver Gunel Movlud.
Kvinner marsjerer for likestilling i Malaysia. Foto: Michelle Ding, Unsplash

Av: Gunel Movlud
Journalist og fribyforfatter fra Aserbajdsjan, bosatt i Levanger

Selv om myndighetene i Sovjetunionen offisielt gikk inn for likestilling mellom kjønnene, var virkeligheten mer nyansert. Etter andre verdenskrig, der Sovjetunionen led enorme tap, oppsto det en ny situasjon. Tidligere hadde de sovjetiske myndighetene gått inn for kvinnens rett til å delta i alle deler av arbeidslivet fordi det var helt nødvendig å kunne utnytte billig kvinnelig arbeidskraft. Men etter krigen ble kvinnen betraktet først og fremst som et middel for å øke folketallet.

I kunst, litteratur og politikk dyrket man bildet av den opphøyde moren. Det ble innstiftet en egen orden som ble tildelt mødre med mange barn («heltemor-medaljen»), og myndighetene begynte å markere 8. mars som morsdag.

Gunel Movlud. “8. marsj: Våre gater er frie gater”, står det i teksten. Foto: Privat

Slik fortsatte det å være i Aserbajdsjan også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, spesielt når det gjaldt feiringen og betydningen av 8. mars. Heller ikke de nye, aserbajdsjanske styresmaktene brydde seg om likestilling, og 8. mars ble fremdeles feiret som morsdag.

Men Internett og sosiale medier har hatt sin virkning. Der feministene i Aserbajdsjan før levde og jobbet uten å vite om hverandre, har sosiale medier nå gitt dem mulighet til å danne egne nettverk, organisere seg og samarbeide.

De siste par årene har det blitt atskillig mer blest om kvinners rettigheter. Feminister arrangerer filmvisninger, lesesirkler og demonstrasjoner, og de organiserer hjelp til ofre for vold i nære relasjoner. Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8 . mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene.

For første gang i Aserbajdsjans historie skal 8. mars ikke feires med blomster og gaver til mødre og koner, slik man gjorde i sovjettida, men med en egen kvinnemarsj gjennom sentrum av hovedstaden. For første gang har kvinnene også sin egen sang med tekst og melodi skrevet av kvinner.

Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan

Appell: Kampen om Assanges utlevering er et veiskille

Norsk PEN har som kjerneområde å arbeide for forfulgte journalister, forfattere og publisister verden over. Den rettslige prosessen mot Assange må sees i et slikt perspektiv.

Norsk PEN tilsluttet seg demonstrasjonen utenfor Stortinget torsdag 20. februar. Andre talere var Wikileaks-ambassadør Joseph Farrell og Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Foto: Norsk PEN/Hege Newth

Av: Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, dokumenterte i Klassekampen 20. februar at Assanges menneskerettigheter har blitt systematisk krenket siden prosessen mot ham startet. Dette har skjedd både gjennom overvåking og trakassering i de syv årene han satt i Ecuadors ambassade, og gjennom den ni år lange prosessen mot ham i det svenske rettssystemet. Svensk rett reiste aldri tiltale mot ham for voldtekt. Assange har ikke fått anledning til å forsvare seg i retten. Og den saken er nå lagt død.

Melzer har dokumentert at bevis i saken er manipulert og at saken er trenert for å få fokus bort fra hva saken handler om. Vi må holde fast ved sakens kjerne. Julian Assange er tiltalt for å ha lekket dokumentasjon i 2010 om USAs krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Assange er en varsler og en kilde og har benyttet seg av sin ytringsfrihet. Innholdet i avsløringene burde fått konsekvenser for noen andre enn Julian Assange.

Allerede etter de første avsløringene startet USAs påtalemyndighet forberedelser for å sette Assange bak lås og slå. Tiltalen vi nå ser representerer et veiskille.

Hvis Assange blir utlevert og stilt for retten, risikerer han 175 års fengsel. Assange er tiltalt etter den amerikanske «Espionage Act» som ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Man skal være klar over at tiltaler etter spionasjeloven ikke er som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige rettsforhandlinger og begrensede rettigheter for den tiltalte.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange, ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at dersom man skulle tiltale Assange, måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i de samme WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenelig med den amerikanske «First Amendment» som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter. Vi skal merke oss at president Trump som i motsetning til Obama vil utfordre First Amendment, har sagt at prinsippene nedfelt i First Amendment kun gjelder i USA. De som praktiserer ytringsfrihet og utfordrer USA utenfor landets grenser, kan risikere nye anslag i framtiden. Også derfor må saken mot Assanges sees som en test. Hva vil verdenssamfunnet akseptere av amerikanske anslag mot deres borgeres ytringsfrihet?

Strafferammen i tiltalen er grotesk. Spesielt sett i lys av at ingen av dem som står bak de mange krigsforbrytelsene som Assange har bidratt til å avdekke, er etterforsket eller tiltalt. Trolig vil de heller aldri bli det. Maktens utøvere i supermakten USA er rasende på de som utfordrer dem, slik Assange har gjort gjennom sin varsling.

Det er derfor vi må protestere høylytt når et slikt grovt anslag mot ytringsfriheten skjer foran våre øyne. Det er ikke bare Assanges skjebne og liv som står på spill. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må se at hvis Assange blir dømt vil det kunne få konsekvenser for dem. Hvem blir den neste, må vi spørre oss.

Mens Aftenposten og andre tunge medier som publiserte lekkasjene Assange kom med (og som attpåtil vant priser for publiseringene)  er påfallende passive og står heller ikke tydelig opp for mannen som ga dem alle de store nyhetssakene.

Men det er tegn som tyder på at det er et økt folkelig engasjement for Assange. På et rent humanitært grunnlag er det grunn til å reagere på den umenneskelige behandlingen av Assange med langvaig isolasjon og urimelige begrensinger på tilgang til besøk. Leger, advokater og hans far, som har møtt ham i fengsel, sier at Assange er i elendig forfatning og preget av mange års trakassering. Til og med hans medfanger i Belmarsh-fengselet har reagert på det de mener er en umenneskelig behandling av Assange. Han er flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter blant annet aksjoner fra medfangene.

I tiden fram mot rettssaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten både for varsling og for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt. Vi må si med Arnulf Øverlands: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Edward Snowden, som har fått Norsk PENs Ossietzkypris, er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange. Han skrev nylig på Twitter at «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

La oss fortsette kampen mot utlevering av Julian Assange av hensyn til ham selv, men like mye for vår egen del. Det er våre rettigheter og ytringsfriheten som står på spill i britisk rett nå.

Appell ble holdt på demonstrasjon mot utlevering av Julian Assange utenfor Stortinget 20. februar. 

Første uke med høringer mot Julian Assange er over

USA hevder han er en kriminell. Assanges advokater mener det handler om ytringsfrihet. Første uke i Woolwich Crown Court er over. Hva skjedde?
Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Denne uken startet første runde med høringer i utleveringsaken mot Wikileaks-grunnlegger Julian Assange i London. Norsk PEN var til stede med to observatører: Nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen.

Det ble en en rystende affære: Å komme inn i bygningen som publikummer var omtrent umulig. Det var satt av 20 plasser til tilhørere, med hundrevis av mennesker som kjempet om de samme setene. Journalister kunne krangle seg til en plass i tilhørende presserom der rettssaken ble liveoverført på skjerm. Her var det rot med akkrediteringer, journalister ventet i timesvis på å komme inn, lyden var elendig og falt til tider bort.

Verst var det å se Julian Assange: Han satt i et eget bur, flankert av to vektere. Assange fikk ikke sitte sammen med sine advokater, og kunne knapt kommunisere med disse. Tilbake i fengselet etter rettssakens første dag ble han nektet tilgang til rettsdokumenter, lagt i håndjern elleve ganger, avkledd og kroppsvisitert to ganger, flyttet rundt på ulike celler. Forsvaret leverte en klage dagen etter, men dommeren mente fengselet var utenfor hennes jurisdiksjon.

Publisisten Julian Assange står i USA tiltalt for brudd på deres spionasjelov fra 1917. Loven er ikke brukt tidligere, før den de seneste årene har blitt tatt i bruk over ti ganger. Nå vil USA ha den australske statsborgeren utlevert fra Storbritannia. De hevder Assange har hjulpet varsleren Chelsea Manning med å hente ut hemmelige dokumenter, samt at Wikileaks har satt liv i fare gjennom publisering av nevnte dokumenter. Begge anklagene ble tilbakevist fra Assanges advokater, som mener dette er en ytringsfrihetssak.

Det er Norsk PEN enige i. Dokumentene USA reagerer på viser krigsforbrytelser utført av amerikanske soldater i Irak og Afghanistan. Takket være Wikileaks fikk verden vite om dette. Saken om Julian Assange handler til syvende og sist om: Skal man ha lov til å publisere sann informasjon fra en varsler?

Det mener vi man skal. Du kan høre Rune Ottosen forklare hvorfor i Nyhetsmorgen, eller Katarina Goldfain Johnsen i Studio 2.

På denne Twitter-listen fra Courage Foundation kan du se hva som skjedde i rettssalen denne uken. Journalisten Kevin Gosztola tvitret også jevnlig. Eks-ambassadør Craig Murrays blogg kan også anbefales for å få et blikk fra tilhørerbenken.

Norsk PEN vil fortsette å følge saken mot Julian Assange. De neste høringene i saken går fra 18. mai til 5. juni. Norsk PEN kommer til å være til stede.