Category Archives: Ukategorisert

Assange kan få 175 år i fengsel – hvem blir den neste?

Julian Assange må løslates fra Belmarsh fengsel.

Av Rune Ottosen, leder av Norsk PENs Varslerutvalg

Det amerikanske Justisdepartementet utvidet 24. juni tiltalen mot Julian Assange. Det er ingen nye punkter utover de 18 punktene som lå i den opprinnelige tiltalen. Det nye er at påstanden om at Assange skal ha gjort seg skyldig i lovstridig hacking konkretiseres ytterligere. Assange anklages nå blant annet for å ha prøvd å rekruttere hackere fra gruppen “Anonymous” under konferanser i Europa og Asia. Hvis man leser den nye tiltalen kommer det fram at et av punktene omfatter en konferanse i Malaysia der han oppfordret hackere til å avdekke krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. Tenk over dette: En australsk statsborger risikerer lang fengselsstraff i USA, blant annet for noe han har sagt på en konferanse i et tredje land.

Det kan være grunn til å reflektere over hvorfor disse utvidelsene kommer nå og hva de konkret innebærer. Norsk PEN mener at den pågående kampen mot utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA må sees i sammenheng med en pågående kamp mot press på ytringsfriheten i global målestokk. Grunnleggeren av WikiLeaks risikerer 175 års fengsel for å ha publisert dokumentasjon om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan i 2010. Assanges advokat Barry Pollack sier til nyhetsbyrået AP at amerikanske myndigheters jakt på Assange utgjør en trussel mot journalister over hele verden, og mot “folkets rett til å få vite” og at den utvidete tiltalen ikke representerer noe prinsipielt nytt. Vår vurdering er at den utvidete siktelsen kan være uttrykk for at kampen for å få utlevert Assange er på defensiven og at stadig flere ser at trussel om lang fengselsstraff for Assange er en trussel mot retten til avslørende, kritisk journalistikk.

Det har gått de fleste nyhetsmedier i Norge hus forbi at Europarådets parlamentarikerforsamling 28. januar vedtok en resolusjon der det slås fast at en utlevering av Assange vil skape en farlig presedens i kampen for sikkerhet for journalister.

Medlemstatene oppfordres til å reagere og viser til en rapport fra FNs spesialrapportør mot tortur, Finn Melzer fra 1. november 2019 som konkluderer med at Assange umiddelbart må løslates. Ingjerd Schou fra Høyre og Lise Chrisophersen fra Arbeiderpartiet var til stede og stemte for resolusjonen. Forplikter ikke dette det norske Stortinget til å gripe fatt i denne alvorlige situasjonen? Dette vedtaket skjedde før rettssaken mot Assange i februar. Det vakte forbausende liten oppmerksomhet i norske medier at Assange ble behandlet på en uverdig måte. Han var plassert bakerst i lokalene i et glassbur uten mulighet til normal kommunikasjon med sine advokater. Han ble påsatt håndjern ut inn av rettslokalene og kroppsvisitert på en måte som lignet på ren trakassering. Dette vet vi fordi vi var der. Norsk PEN følger saken nøye og vil være til stede når rettssaken fortsetter i september.

Siden februar har Belmarsh-fengslet blitt hardt rammet av corona-viruset. Assange har en kronisk lungesykdom og burde vært løslatt av medisinske grunner. Frykt for coronasmitte har bidratt til at han ikke får ha normal kontakt med sine advokater og hindres i normale saksforberedelser.

Nils Melzer har anklaget svenske domstoler for å ha konspirert med britisk rettsvesen for å holde overgrepsanklagen mot Assange gående i ni år uten tiltale. Saken ble endelig henlagt i fjor høst. Hverken svenske eller norske medier har fanget opp det viktige nyhetspoenget at Melzer som FN-representant i sterke ordelag anklager svenske myndigheter for å ha fabrikkert bevis i saken mot Assange. Svenske myndigheter eneste svar er at de ikke kan blande seg inn i domstolens arbeide.

Til dette har Melzers replisert at i så fall må Sverige trekke seg fra FNs torturkonvensjon som forplikter regjeringer til å gripe inn mot tortur.  Ingen toneangivende medier har  utfordret svenske myndigheter mot de oppsiktsvekkende anklagene.. Den svenske presseveteranen og redaktøren Arne Ruth har tatt initiativ til et opprop til støtte for Assange. Han har i brev (se vedlegg) til den svenske utenriksministeren krevet at svenske myndigheter svarer på den alvorlige kritikken og han kritiserer svenske medier for selvsensur ved ikke å ha omtalt de alvorlige beskyldningene fra en FN-talsmann. Han har uttalt at det nå må press fra utlandet til for å få oppmerksomhet rundt saken i svensk offentlighet. Kanskje norske journalister kan bidra til dette presset?

I den før omtalte uttalelsen fra Europarådets parlamentarikere blir det uttrykt bekymring for varsleres vilkår i denne vanskelige tiden for pressefriheten. Norske medier har i det siste bidratt til å sette kritisk søkelys på angrepet på journalister i USA. Fysiske angrep fra amerikansk politi og verbale angrep fra president Trump er et viktig bakteppe når vi skal forstå den kritiske situasjonen som møter Assange ved en eventuell utlevering. Han blir tiltalt etter spionparagrafen i en spesialdomstol uten normale rettssikkerhetsgarantier. Bør ikke dette bekymre norske medier? Hvem blir den neste? Presidenten har gjennom sine nylige angrep og trusler mot Den internasjonale straffedomstolen og deres ansatte vist en skremmende mangel på respekt for internasjonale menneskerettigheter.

Norsk PEN mener at vi ikke kan forholde oss passive og se på at Assange blir utlevert til et land der rettsikkerheten er under press, der han risikerer en lang fengselsstraff for å ha avdekket krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Vi håper norske medier er av samme oppfatning.

Artikkelen ble publisert på Medier24, 1. juli 2020.

En mer inkluderende samfunnsdebatt — ja, takk!

Av Nancy Herz, leder Ungdommens ytringsfrihetsråd.

Nancy Herz skal lede Ungdommens ytringsfrihetsråd. Foto: Privat

Det var tilfeldigheter som fikk meg til å sende inn mitt første innlegg til lokalavisen. Siden det første innlegget i Haugesunds Avis i 2013 har jeg skrevet flere titalls tekster i både lokale og nasjonale medier. Det å vite at noen leste og lyttet motiverte meg til å skrive mer, og det samme gjorde viten om at i andre land risikerer noen livet for å gjøre det samme.

I Norge risikerer vi ikke fengsel eller dødsstraff for å bruke stemmen vår, men det er likevel begrensninger som gjør at noen deltar i større grad enn andre. En av disse begrensningene er netthets, trusler og sjikane som gjør at unge kvier seg for å delta i samfunnsdebatten. Hvorfor er det slik? Gjennom Ungdommens ytringsfrihetsråd håper jeg å være med på å finne ut av det – og å skape en mer åpen samfunnsdebatt med plass til flere unge stemmer. Prosjektet skjer i regi av Norsk PEN og Fritt Ord, og jeg håper unge folk fra hele landet med ulike identiteter og erfaringer vil søke!

Det er nemlig ikke lenge siden jeg snakket med en engasjert venninne som fortalte meg at «jeg ville skrive noe om den saken, men orker ikke hets akkurat nå». Det er trist å høre, men det er gjenkjennelig.

Undersøkelser viser at unge deltar sjeldnere i samfunnsdebatter enn andre aldersgrupper. Rådet vil finne ut hvorfor, men jeg tror at en del av svaret ligger i frykten for hets og trusler og det faktum at det er vanskelig å komme unna på grunn av sosiale medier.

Sjikane rammer også ungdommer ulikt. Unge som er mørkere i huden enn meg, som har en annen kjønnsidentitet eller kjønnslegning enn meg eller en annen funksjonsvariasjon opplever hets og trusler på andre måter.

Samfunnsdebattant Andreas Hasle beskrev dette godt da han i 2018 skrev:

«Å delta i debatten har alltid kostet mer for noen enn for andre, men med sosiale medier blir det stadig vanskeligere å slippe unna. Det hever terskelen. Kanskje har vi tiet i hjel den neste Deeyah Khan, Amal Aden eller Lan Marie Berg allerede før de har hevet stemmen. Det har ikke Norge råd til.»

Når noen grupper ikke deltar i samfunnsdebatten overlater vi muligheten til å forme samfunnet og sette dagsorden til de få. Dette er et demokratisk problem. Mitt ønske for arbeidet med Ungdommens ytringsfrihetsråd er å skape en mer åpen samfunnsdebatt, hvor unge ikke må vurdere om de orker å bli hetset før de bruker stemmen sin. Denne åpenheten kan uttrykkes på følgende måter:

  • Åpenhet i å ikke diskreditere meningsmotstanderne sine opplevelser og å ta dem på alvor.
  • Åpenhet i språket: ikke bidra til å skape et debattklima hvor vi snakker om «oss» og «dem».
  • Åpenhet i form av å gi folk muligheten til å ombestemme seg og endre mening.
  • Åpenhet i form av å løfte frem nye stemmer.
  • Åpenhet i form av å ikke bruke hersketeknikker.

Jeg håper vi sammen i Ungdommens ytringsfrihetsråd klarer å bidra til å løfte fram unge stemmer som tidligere ikke har blitt hørt i mediene. Så håper jeg politikerne og andre samfunnsaktører vil lytte til oss og vise at de tar unge stemmer på alvor.

Jeg valgte å bruke min stemme slik at flere kan bruke sin både ute i offentligheten og på hjemmebane. Det håper jeg flere vil gjøre.

 Innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 27. juni 2020.

 

Turkey: Rights groups call for urgent release of imprisoned journalists, human rights defenders and others, now at risk of Covid-19

Amid growing concerns over the spread of Covid-19 in prisons, the Turkish government is accelerating the preparation of a draft law that will reportedly release up to 100,000 prisoners. This is a welcome step. Overcrowding and unsanitary facilities already pose a serious health threat to Turkey’s prison population of nearly 300,000 prisoners and about tens of thousands of prison staff. That will only be exacerbated by the coronavirus pandemic. However, we remain concerned that journalists,  human rights defenders and others imprisoned for simply exercising their rights, and others who should be released, will remain behind bars in the package of measures as currently conceived  by the government.

 

The undersigned organisations call on the Turkish authorities to immediately and unconditionally release journalists,  human rights defenders and others who have been charged or convicted simply for exercising their rights.  Additionally we believe that the Turkish authorities should re-examine the cases of all prisoners in pre-trial detention with a view to releasing them. According to international human rights law and standards, there is a presumption of release pending trial, in accordance with the presumption of innocence and right to liberty. Pre-trial detention should only be used as an exceptional measure, yet it is applied routinely and punitively in Turkey. The government should also seriously consider releasing prisoners who are particularly vulnerable to Covid-19, such as older prisoners and those with serious medical conditions. The authorities should ensure that all prisoners have prompt access to medical attention and health care to the same standards that are available in the community, including when it comes to testing, prevention and treatment of COVID-19. Prison staff and health care workers should have access to adequate information, equipment, training and support to protect themselves.

Under the current Law on the Execution of Sentences and Security Measures, prisoners are eligible for parole after they have served two thirds of their sentence. The draft law that is expected to be passed in Parliament within days reportedly makes prisoners eligible for parole after they have served half of their sentence. Under the new law, pregnant women and prisoners over 60 with documented health issues will be placed under house arrest. Individuals convicted of a small number of crimes, including on terrorism-related charges, will not be eligible for reduced sentences. The draft law does not apply to those held in pre-trial detention or whose conviction is under appeal. The measure is expected to be introduced as the third reform package under the government’s Judicial Reform Strategy revealed last summer.

In Turkey, anti-terrorism legislation is vague and widely abused in trumped up cases against journalists,  opposition political activists, lawyers, human rights defenders and others expressing dissenting opinions. As we have documented in the large number of trials we have monitored, many are held in lengthy pre-trial detention and many are convicted of terrorism-related crimes simply for expressing dissenting opinion, without evidence that they ever incited or resorted to violence, or assisted illegal organizations.

This includes high profile journalist and novelist Ahmet Altan, Kurdish politician Selahattin Demirtaş, and businessman and civil society figure Osman Kavala, in addition to many more academics, rights defenders and journalists. Demirtaş has previously reported heart-related health problems in prison, and both Altan and Kavala are over 60 years old meaning they could be at increased risk from Covid-19. These people should not be detained at all, excluding them from release would only compound the serious violations they have already suffered.

We, the undersigned, call on the government and Parliament to respect the principle of non-discrimination in the measures taken to lessen the grave health risk in prisons. The effect of the draft law is to exclude certain prisoners from release on the basis of their political views. Thousands of people are behind bars for simply exercising their rights to freedom of expression and peaceful assembly. Now they are also faced with an unprecedented risk to their health. According to its commitments under international human rights law, Turkey is under a clear obligation to take necessary measures to ensure the right to health of all prisoners without discrimination.

We invite Turkish authorities to use this opportunity to immediately release unjustly imprisoned people, and give urgent consideration to the release of those who have not been convicted of any offence and those who are at particular risk in prison from a rapidly spreading disease in overcrowded and unsanitary conditions where their health cannot be guaranteed.

Signatories

ARTICLE 19
Punto24, Platform for Independent Journalism
Amnesty International
ARTICOLO 21
Association of European Journalists (AEJ_
Cartoonists’ Rights Network International (CRNI)
Committee to Protect Journalists (CPJ)
Danish PEN
English PEN
European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
European Federation of Journalists (EFJ)
Freedom House
Frontline Defenders
German PEN
Index on Censorship
Initiative for Free Expression – Turkey (IFoX)
International Press Institute (IPI)
IPS Communication Foundation/bianet
IFEX – the Global Network Defending and Promoting Free Expression
Norwegian PEN
Osservatorio Balcani e Caucaso Transeuropa (OBCT)
PEN Canada
Reporters Without Borders (RSF)
South East Europe Media Organisation (SEEMO)
Swedish PEN
Turkey Human Rights Litigation Support Project (TSLP)
Wan-Ifra/World Association of News Publishers

Få nyhetsbrev fra Norsk PEN

Nytt om saker vi jobber med, arrangementer og oppdateringer på ytringsfriheten verden rundt, en gang i måneden.

Her kan du abonnere på nyhetsbrev fra Norsk PEN.

Få nyhetsbrev fra Norsk PEN i innboksen din en gang i måneden. Vi deler aktuelle saker for ytringsfriheten – i Norge og i verden. I tillegg får du informasjon om arrangementer og annen nyttig info fra Norsk PEN.

Her kan du lese det første nyhetsbrevet for februar 2020.

Vurderer du å søke medlemskap? Gjør det! Blant våre medlemmer er forfattere, skribenter, journalister, forleggere, men også bibliotekarer, kunstnere og akademikere. Alle som er avhengige av det frie ord er hjertelig velkomne til å søke medlemskap i Norsk PEN. Søknadsskjema finner du her.

4.000 følger Norsk PEN på Facebook!

På vår Facebook-side kan du få nyheter om Norsk PEN, informasjon om arrangementer og saker vi følger. Følg oss, du og!
Illustrasjonsfoto: Tim Bennett/Unsplash

Norsk PENs Facebookside rundet i mars 4.000 følgere. Det er veldig hyggelig, og viser at vårt arbeid legges merke til.

Vi oppdaterer Facebook-siden jevnlig med informasjon om saker vi følger, nyheter på ytringsfrihetsfronten, uttalelser og brev til presidenter og andre makthavere når ytringsfriheten trues. Vi gjør også plass til de gode historiene når noe går bra i verden.

Følg oss gjerne på Facebook ved å trykke her! Og du – husk å tipse en venn!

PS! Har du meldt deg på nyhetsbrevet vårt? En gang i måneden får du oppdateringer om ytringsfriheten i verden og Norge, direkte i innboksen din. Meld deg på her.

Turkey: Advertising ban on independent newspaper must be lifted

24 international and local press freedom organisations ask that BIK lift the advertising ban on independent newspaper Evrensel.
Screenshot of the Turkish newspaper Evrensel.

Rıdvan Duran,
General Director, Basın İlan Kurumu (BIK)
Merkez Efendi Mah. Mevlana Cad. No: 140/A
Toya Plaza Kat: 5 Zeytinburnu / İSTANBUL

March 16, 2020

Dear Mr. Duran,

On behalf of the 24 international and local press freedom organisations and signatories to this letter, we are writing to ask that Basın İlan Kurumu (BIK) swiftly lift the advertising ban currently imposed on the newspaper Evrensel.

Evrensel has been under an advertising ban since September, 2019, and if the ban remains in place for a full six months, until March 28, 2020, Evrensel faces being removed from the public advertising system for at least three years.

Such a decision would have a devastating impact on the finances of the newspaper, threatening its closure and weakening the diversity and pluralism of Turkey’s newspaper market.

In February you met with representatives of the International Press Institute (IPI), Committee to Protect Journalists (CPJ), Journalists Syndicate of Turkey (TGS), Reporters sans Frontières (RSF) and the European Federation of Journalists (EFJ) and assured them that the ban would be lifted as soon as Evrensel made the necessary changes to their distribution system so as not to fall foul of the bulk buying rules.

Evrensel have since made the changes requested of them, but have three times had their appeals refused after new audits conducted by BIK.

BIK was given a crucial democratic role when it was established in 1961 to provide support to the country’s newspaper sector through the even distribution of public advertising funds. The system has become essential to the survival of many newspapers as the economic pressures on the print industry have grown over the past decade.

BIK’s role is therefore vital to ensure the health, diversity and plurality of Turkey’s newspaper sector. Central to that is, of course, its policy to provide support regardless of a newspaper’s editorial line. Evrensel is known for its independent reporting and has, in recent years, been targeted for judicial harassment as a consequence.

In addition to the indefinite ban, since September BIK has also issued three other limited bans on Evrensel for alleged ‘press ethics violations’. Further penalties would strongly suggest that BIK is being used to punish Evrensel for its independent reporting.

We urge you therefore to make good on your promise and to ensure the prompt lifting of the ban on Evrensel prior to the end of the six month deadline.

We also take this opportunity to urge BIK to start publishing annual reports on the distribution of its funds that we understand amount to 450 million Turkish Lira of public funds and on the different disciplinary measures taken against newspapers. Providing transparency on BIK’s use of public funds would enable the public to verify that its money is used correctly and is consistent with the principles of supporting a pluralistic and democratic media environment.

Kind regards

Signatories:

Article 19
Articolo 21
Association of European Journalists (AEJ)
Cartoonists Rights Network International (CRNI)
Civic Space Studies Association – Turkey / Sivil Alan Araştırmaları Derneği
Committee to Protect Journalists (CPJ)
Danish PEN
English PEN
European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
European Federation of Journalists (EFJ)
German PEN
Human Rights Watch (HRW)
International Federation of Journalists (IFJ)
International Press Institute (IPI)
Journalists Union of Turkey
Norwegian PEN
Osservatorio Balcani e Caucaso Transeuropa (OBCT)
PEN America
PEN International
P24
Reporters Without Borders (RSF)
South East Europe Media Organisation (SEEMO)
Swedish PEN
World Association of News Publishers (WAN-IFRA)

Open Letter: Calling on Norway Oil Fund Divestment from Hikvision and Dahua

Six human rights organizations, including Norwegian PEN, ask the Norwegian Oil Fund to divest from the Chinese surveillance companies immediately.
Surveillance cameras. Photo by Paweł Czerwiński on Unsplash

March 11, 2020

We, a coalition of six human rights organizations, write to express our serious concerns regarding investments held by the Government Pension Fund of Norway (also known as the “Oil Fund”), in Chinese technology companies Hikvision Digital Technology and Zhejiang Dahua Technology, both of which are directly implicated in gross and continued human rights violations in the Uyghur region of China. The Fund must take immediate steps to divest from both companies.

Hikvision, the world’s largest maker of surveillance cameras, and Dahua, a large provider of video surveillance products and services, have both won more than $1 billion worth of Chinese governmentbacked contracts in the Uyghur region since 2016.

Hikvision and Dahua products and services have been used by the Chinese government to monitor and suppress Uyghurs, Kazakhs and other religious and ethnic groups, including the mass arbitrary detention of at least 1 million in internment camps. The issue has been repeatedly raised by human rights groups, the European Union, the UN and by the Norwegian Government itself, on a number of occasions.

Both companies were added to a US trade blacklist in October 2019 which includes 20 Chinese public security bureaus and six other companies, all implicated in human rights violations against Uyghurs
and other Turkic Muslims including mass detention and surveillance.

The Oil Fund makes clear its focus on responsible investment. It recognizes a set of international standards which includes integrating human rights into company policies and strategy, reporting on salient human rights issues, and engaging transparently on human rights through grievance mechanisms. The Oil Fund also has expressed its support for, and compliance with, the UN Guiding
Principles on Business and Human Rights.

These standards could not be further from those adopted by Hikvision and Dahua. Both companies qualify for observation or exclusion according to section 3 (a.) of the Fund’s own guidelines:

“Companies may be put under observation or be excluded if there is an unacceptable risk that the company contributes to or is responsible for: a) serious or systematic human rights violations, such as murder, torture, deprivation of liberty, forced labour and the worst forms of child labour […]”

Norway’s Oil Fund is by no means the only culprit, however. A growing number of investment funds, corporations and other entities have publicly disclosed investments in these companies and continue to do so.

While immediate divestment will not solve the human rights crisis, it would send a clear signal to these investors that the world’s largest sovereign wealth fund is not interested in supporting those that participate in, or enable, gross and systematic human rights violations. It would likewise ensure that the Oil Fund does not continue to profit from those violations going forward.

While we acknowledge that the Fund’s Ethical Council has indicated greater attention to investigating whether technology companies’ tools are being used for “improper surveillance”, the time is now to seriously reassess its investments in Hikvision and Dahua and to take appropriate action to ensure it complies with its own ethical standards.

Sincerely,

Norwegian Helsinki Committee
Norwegian PEN
Norwegian Uyghur Committee
Rafto Foundation for Human Rights
Uyghur Human Rights Project
World Uyghur Congress

For media inquiries, please contact:
  • Adiljan Abdurihim, Norwegian Uyghur Committee: info@uigurene.no
  • Peter Irwin, Uyghur Human Rights Project: pirwin@uhrp.org
  • Ryan Barry, World Uyghur Congress: ryan.barry@uyghurcongress.org

Rapport fra en britisk rettssal

Hvor var Julian Assange i sin egen rettssak?

Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Innlegg publisert i Dagsavisen 11. mars 2020.

«Good luck! I hope you win the case». Uber-sjåføren smiler til oss idet vi går ut av bilen ved Woolwich Crown Court, en times tid øst for London sentrum.

Det er en grå februarmorgen. På de meterhøye stålgjerdene henger bannere og plakater. «Free Julian Assange», står det. Utenfor gjerdene har flere overnattet i telt.

Området er spesialbygget for rettssaker mot terrorister og massedrapsmenn. Gjennom en tunnel fra Belmarsh fengsel kan den tiltalte føres direkte ut fra «Storbritannias Guantanamo Bay» over i rettssalen.

Vi er her for å følge rettssaken mot publisisten Julian Assange.

I tillegg til oss fra Norsk PEN, er det delegasjoner fra EU-parlamentet, Reportere uten grenser fra UK, Tyskland og Frankrike, varslerorganisasjonen Courage Foundation og andre tilreisende. Noen sier det aldri har vært mer internasjonal interesse for en sak i en britisk domstol før.

For å komme oss inn må vi krangle. Det er rift om plassene, og vaktene aner ikke hva de skal gjøre. Det er kaotisk. Man skulle tro de ikke var forberedt på interessen for saken. Det stemmer ikke.

Selve rettsrommet er lite. Det er plass til advokater fra begge sider, dommer og en håndfull journalister.

Vi reiser oss for dommeren. Deretter ledsages en gråkledd mann inn i salen. Julian Assange plasseres i et bur, bak resten av salen. Buret er kanskje to ganger tre meter stort og dekket med skuddsikkert glass.

Assange sitter helt stille, gjør ikke noe vesen ut av seg. Så usynlig er han i sin egen rettssak at dommeren etter en av pausene setter retten uten at noen oppdager at hovedpersonen mangler.

Julian Assange blir nektet å sitte med advokatene sine. For å kommunisere med dem, må han stikke nesen ut gjennom sprekker mellom glassvinduene og påkalle oppmerksomhet. Påtalemyndighetens advokater kan høre alt han sier. Flere ganger klager Assange på at han selv ikke hører hva som blir sagt i saken der han er tiltalt.

Han ser plaget ut. Det gjør vondt å se et menneske bli behandlet slik.

FNs spesialrapportør mot tortur, Nils Melzer, har i en omfattende rapport dokumentert og konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. En aksjon fra Wikileaks, støttespillere og andre innsatte i Belmarsh, har gjort at Assange for en måned siden slapp ut av isolat. Der hadde han sittet i ni måneder. 60 leger har signert et opprop for å få ham ut av fengsel på humanitært grunnlag.

Forsvarerne ber dommeren gjøre noe med behandlingen Assange får i Belmarsh-fengselet, der han under første dag ble satt i håndjern elleve ganger, strippet og kroppsvisitert flere ganger og fratatt rettspapirer. Dommeren svarer at fengselet noen meter unna ikke er hennes jurisdiksjon. – Vi er bekymret, tvitrer sjefen for UKs Reportere uten grenser.

Alle kan se at Assange ikke har det bra. Han har sunket sammen på dag to, blunker febrilsk og klarer knapt å holde seg våken.

Og vi med. Lyden for tilhørere er elendig. Vi hører «Free Julian Assange» fra gata bedre enn vi hører hva som sies i retten. Mikrofonene til advokatene står på pappkasser oppå bordene. Ingen snakker rett inn i dem.

Flere ganger faller lyden ut og det er iblant umulig å høre hva som blir sagt. Under første dag leverte pressen en protest til dommeren over umulige tekniske forhold i det tilhørende presseannekset med liveoverføring fra rettssalen.

Der journalistene som fulgte rettssaken hadde vanskelige forhold å jobbe under, var det enda verre for vanlige tilhørere. De ble nektet tilgang til det som i utgangspunktet skulle være en åpen rettshøring. Med bare 20 plasser avsatt til publikum, og flere hundre personer i kø på første dag, sier det seg selv at det ble vanskelig for vanlige folk å få tilgang.

Og slik gikk uka. Å få plass inne i rettssalen var umulig hvis man var sent ute til køa. Sent ute betyr etter klokken 6 om morgenen.

Selv i Erdogans Tyrkia er forholdene for publikum bedre i en profilert sak. I det nybygde gigantfengselet Silivri sitter filantropen Osman Kavala. Mindre kontroversiell enn Assange, men likhetene i fasilitetene slår meg likevel.

I Istanbul får familie og venner 500 tilhørerplasser. Presse, internasjonale observatører, diplomater, advokater og politikere får det samme. Inne i rettssalen blir Kavala flankert av vakter, men han slipper i alle fall å sitte i et bur, slik Assange gjør.

Til syvende og sist handler denne saken om retten til å publisere ubehagelige sannheter som makthavere ikke liker. Og vi bør bli bekymret når USA, verdens mektigste land, krever en australsk borger utlevert fra et tredjeland for å ha delt informasjon som verden ellers ikke ville fått vite om.

Lydene fra gata har stilnet. Mannen med megafon er flyttet ut til et lyskryss og roper «Free Julian Assange» til bilene som kjører forbi.

Han holder koken. Det må vi også gjøre.

Rettssaken fortsetter i mai. Vi får håpe det blir varmere innen den tid.

I år marsjerer kvinnene for første gang i Aserbajdsjan

Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8. mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene, skriver Gunel Movlud.
Kvinner marsjerer for likestilling i Malaysia. Foto: Michelle Ding, Unsplash

Av: Gunel Movlud
Journalist og fribyforfatter fra Aserbajdsjan, bosatt i Levanger

Selv om myndighetene i Sovjetunionen offisielt gikk inn for likestilling mellom kjønnene, var virkeligheten mer nyansert. Etter andre verdenskrig, der Sovjetunionen led enorme tap, oppsto det en ny situasjon. Tidligere hadde de sovjetiske myndighetene gått inn for kvinnens rett til å delta i alle deler av arbeidslivet fordi det var helt nødvendig å kunne utnytte billig kvinnelig arbeidskraft. Men etter krigen ble kvinnen betraktet først og fremst som et middel for å øke folketallet.

I kunst, litteratur og politikk dyrket man bildet av den opphøyde moren. Det ble innstiftet en egen orden som ble tildelt mødre med mange barn («heltemor-medaljen»), og myndighetene begynte å markere 8. mars som morsdag.

Gunel Movlud. “8. marsj: Våre gater er frie gater”, står det i teksten. Foto: Privat

Slik fortsatte det å være i Aserbajdsjan også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, spesielt når det gjaldt feiringen og betydningen av 8. mars. Heller ikke de nye, aserbajdsjanske styresmaktene brydde seg om likestilling, og 8. mars ble fremdeles feiret som morsdag.

Men Internett og sosiale medier har hatt sin virkning. Der feministene i Aserbajdsjan før levde og jobbet uten å vite om hverandre, har sosiale medier nå gitt dem mulighet til å danne egne nettverk, organisere seg og samarbeide.

De siste par årene har det blitt atskillig mer blest om kvinners rettigheter. Feminister arrangerer filmvisninger, lesesirkler og demonstrasjoner, og de organiserer hjelp til ofre for vold i nære relasjoner. Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8 . mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene.

For første gang i Aserbajdsjans historie skal 8. mars ikke feires med blomster og gaver til mødre og koner, slik man gjorde i sovjettida, men med en egen kvinnemarsj gjennom sentrum av hovedstaden. For første gang har kvinnene også sin egen sang med tekst og melodi skrevet av kvinner.

Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan