Utlevering av Julian Assange til USA vil være et angrep på ytringsfriheten

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Appell ved den britiske ambassaden 23. april 2019 under punktmarkeringen: Nei til utlevering av Julian Assange til USA.

Av Rune Ottosen, styremedlem Norsk PEN.

Vi står her utenfor den britiske ambassaden fordi det er Storbritannia som nå har Julian Assanges skjebne i sine hender. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle. På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord. Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter. Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

Også PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment.  Assanges fiender prøver etter beste evne å dekke over dette ved desinformasjon og mange sidespor. Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Bimi samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Bimi er nær tidligere samarbeidspartner med Assange. De mange underlige omstendighetene rundt tiltalen av Bimi bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Men vi kan slå fast at påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og blir de avslørt går de etter de som avdekker dette med alle ressurser de har til rådighet. Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.  Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt “umenneskelig behandling”  ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.  Det er altså et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer.

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning.  At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier. Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

I Mueller rapporten om etterforskningen av president Trump, hevdes det nå at Assange har samarbeidet med russisk etterretning. Assange har hele tiden benektet dette, senest i intervju med Fox News. Han  sa da at det er russiske myndigheter som er hans kilder. Uansett hva som vil vise seg å være fakta i denne saken gjelder vanlig rettssikkerhetsprinsipper.  Assange er uskyldig til det motsatte er bevist. Og først om fremst: Dette har ingen ting med tiltalen mot Assage å gjøre. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står her er derfor i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten NSAs massive  globale overvåking. Snowden er i eksil i Russland og  risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.

Takk for oppmerksomheten.

Appellen ble holdt under en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Årets første markering foran Saudi Arabias ambassade


Fredag 6. januar 2017 holdt Norsk PENs styremedlem Dag Larsen appell under Amnestys månedlige demonstrasjon foran den saudiarabiske ambassaden i Oslo. Det er i disse dager to år siden bloggeren Raif Badawi mottok de første 50 av i alt 1000 piskeslag, som del av en straff han er idømt for å ha opprettet en blogg for fri ytring.  Les Dag Larsens appell her:

Appell ved Saudi-Arabias ambassade 6. januar

Den irske forfatteren Frank O’Connor kalte novellen «The Lonely Voice». Men mon tro om det ikke gjelder all skriving der det er en som forteller. Der det finnes en holdning eller en intensjon, en som skriver og vil noe med det, der handler det også om en som vil meddele seg. Det er denne ene stemmen som blir stående mot det hodeløse korets tilflukt i enstemt og ensrettet tale og skrift. Det kan være vanskelig nok å klare å stå imot et slikt kor i et land der du har lovbeskyttelse for å stå imot. Men hva med land der en frimodig ytring er grunnlovsstridig? Der religionen ikke tilhører deg, men en klasse som har full kontroll over statsapparatet. Der frafall fra troen kan føre til at du blir arrestert, tiltalt og dømt til fengsel og pisking. Og til og med dødsstraff for at du er en frafallen. Det skal stort mot til å skrive der dette er konsekvensene.

Saudi-Arabia er et slikt land. Det bryter daglig med grunnleggende menneskerettigheter, det bryter med verdier som angår selve troens vesen.  Der er religionen et politisk maktmiddel for å kontrollere innbyggerne og frata dem egenverdi. Og de vestlige landene, som ellers er særdeles ivrige til å påtale andre lands overgrep og brudd på ytringsfrihet og menneskerettigheter, og som med USA i spissen ikke unnslår seg å være med på å sette Midt-Østen i brann – ja, hva gjør de vestlige landene med Saudi-Arabia? Sitter så stille de bare kan i båten. Fordi de er avhengige av Saudi-Arabias olje. Det sies ofte at det er vanskelig å forstå seg på Midt-Østen, og det er sant, men det er heller ikke vanskeligere enn å forstå det viktigste og de vestlige landenes ynkelighet: Oljen som avgjørende ressurs, manges ulykke og verdens sterkeste maktmiddel.

Friheten til innbyggerne i enhver stat er avhengig av stemmer som tør å si det som det er, som tør å sette tankene fri til deling med andre. Tanker, meninger og kunnskap som kommer fra en til alle. Det er kraften i denne bevegelsen som skremmer despoter. De vet at tanker ikke er frie før alle har rett til å dele dem. Det er avgjørende for despoter å stanse de enkelte stemmene. Derfor er det så viktig for alle som støtter den frie tanken og den frimodige ytringen å støtte den ene stemmen. Og stanse despotene.

Dag Larsen
Styremedlem i Norsk PEN

Foto: Brit Bildøen

Arifur Rahmans appell til støtte for Raif Badawi

Arifur Rahman - Bangladesh Foto: Fillip-André Baaroy
Arifur Rahman – Bangladesh Foto: Fillip-André Baaroy

Fredag 25. september holdt tidligere fribyforfatter i Drøbak, tegneren Arifur Rahman, appell foran den saudiarabiske ambassaden til støtte for bloggeren Raif Badawi og alle andre som er fratatt sin ytringsfrihet.

Mitt navn er Arifur Rahman, og jeg er avistegner fra Bangladesh. I 2007 jeg ble arrestert og torturert og satt fengslet i 6 måneder og 2 dager for en av min tegninger. Etter dette kunne jeg ikke lenger ytre meg fritt i Bangladesh uten å frykte alvorlige represalier, og jeg måtte derfor flykte fra landet mitt. Gjennom fribyordningen fikk jeg komme til Drøbak, slik at jeg nå kan fortsette mitt arbeid som tegner.

Men, i dag står jeg her med et krav. Det er at Raif Badawi og alle andre mennesker som blir forfulgt på grunn av sine ytringer må få tilbake sin frihet. Saudi Arabia – dere sier at dere handler i rettferdighetens navn, men det dere gjør mot Raif Badawi og de andre samvittighetsfangene er både urettferdig, fullstendig galt og brutalt. Jeg krever at dere løslater Raif Badawi og alle samvittighetsfanger betingelsesløst! Blogging er ikke en forbrytelse. Alle mennesker må kunne ytre seg fritt, det er det som gjør oss at vi kan sammen jobbe for en bedre verden.

I Bangladesh blir bloggere brutalt myrdet av religiøse fundamentalister. I Saudi Arabia blir bloggeren Raif Badawi brutalt straffet av et fundamentalistisk regime. Sammen må vi jobbe for at mennesker i alle land skal kunne ytre seg fritt. Vi må be norske myndigheter kreve av både Bangladesh og Saudi Arabia at innbyggerne i landene får delta i samfunnsdebatt uten å måtte frykte for sine liv. Jeg vet av egen erfaring hva knebling at ytringsfriheten innebærer. Jeg bruker nå min stemme og egen ytringsfrihet til å kreve at saudiarabiske myndigheter slipper Raif Badawi fri!

Sekstende appell for Raif Badawi

raifbadawi

SEKSTENDE APPELL FOR RAIF BADAWI
av Torgeir Rebolledo Pedersen
I begynnelsen var pisken, og pisken var hos Gud, dog må vi tro at Gud er uten skyld her, det er mennesket som har skyld her, det gudsmisbrukende mennesket, ikke den menneskemisbrukende gud. Så dette er nok en innstendig appell, på vegne av Norsk PEN og Amnesty Norge, for blogger Raif Badawi, dømt til ti års fengsel og tusen piskeslag. Den skrivende Raif Badawis store synd er at han tror på et sekulært samfunn. En synd som i dag skal piskes med femti nye slag. Håper vi ikke. Men la oss gjenta nok en gang, det er hykleri, når Saudi-Arabia fordømte terroraksjonen i Paris, og Saudi-Arabias ambassadør i Frankrike deltok i markeringen mot ekstremisme sammen med statsledere i Paris’ gater. Men hva med vår kommende konge, som den ene dagen fronter Norsk Folkehjelps TV- innsamling mot klasevåpen, og den andre dagen drar på høytidelig visitt til fly- og klasevåpenprodusenten Lockheed Martin?
        Det er nedslående at så vel kongehuset som norske politikere, med et par unntak nær, har vært ganske tause om dette konkrete og grove menneskerettighetsbruddet i et land vi både har diplomatisk kontakt og omfattende handel med. Det familedynastiske oljemonarkiet Saudi-Arabia er et land som har institusjonalisert pisking av annerledes tenkende, og vårt oljemonarkistiske Natolands eksport til dette landet er nesten doblet fra 2012 til 2014, og utgjør nå nærmere 1 milliard kroner.
        Men vi har med stor tilfredstillelse kunnet konstatere at den svenske regjeringen, ved sin utenriksminister Margot Wallstrøm, har besluttet å avslutte våpenavtalen Sverige har hatt med Saudi-Arabia. Norsk PEN tar dette som ytterligere et bevis på den økende bevisstheten om  den menneskerettsfiendtlige rollen Saudi-Arabia inntar i Midtøsten.
       6. mars sendte Norsk PEN et brev til HKH Kronprins Haakon der vi blant annet ba ham reagere som medmenneske på denne straffen gjennom en appell til sin saudiarabiske kollega Kong Salman.  Flere hundre av våre medlemmer og andre støttespillere sluttet seg til appellen til Kronprinsen, som etter over seks uker ennå ikke har besvart Norsk PENs henvendelse. Dog har et brev kommet, ikke fra kronprinsen, men fra statssekretær Bård Glad Pedersen, der det framkommer at saken er tatt opp diplomatisk, direkte med Riyadh, samt i FNs menneskerettighetsråd sent i mars i år. Men hadde det ikke vært bra da, om vår kommende monark selv kunne statuere et eksempel? Før så skjer, la oss en stakket stund abdisere begge kongedømmer, i alle fall i våre tanker, og sitere Jonas Gahr Støre, som har han sagt at man kan ikke bare kan være litt for menneskerettigheter, man må være det fullt og helt.
       Vel, neste gang tar vi også han på ordet. Og kronprinsen, han har vi ikke gitt opp å håpe på. Altså; ikke lenger både for og imot; ettersom det passer pengepungen. Og en ting er sikkert; Norge trenger flere karikaturtegnere.
       Og i Saudi-Arabia trenger de kanskje ingen? Et land der «Kommisjonen for fremme av dyd og forebygging av umoral» bare tillater kvinner å sykle dersom hun har mannlig følge og det ikke skjer i transportøyemed, blir selv et karikatur av et samfunn, og trenger  ingen flere karikaturer? Først og fremst trenger Saudi-Arabia karakterer. Karakterer som Raif  Badawi.
       Den sekstende appellen til Raif Badawi er ikke bare forfattet av meg, den er i sum også klippet og limt av alle de appellene som nå i seksten fredager er framført foran Saudi-Arabias ambassade i Norge. Og vi i Norsk PEN, vi skal fortsette å appellere, ikke bare på vegne av Raif Badawi, men på vegne av alle samvittighetsfanger i Saudi- Arabia: Et land som pisker sine borgere, er ingen legitim stat. Når ord besvares med vold, enten i form av piskeslag eller drap, understreker det kritikkens legitimitet. Terroristene gir karikaturtegnerne rett. Saudi-Arabia gir Raif Badawi rett. Et samfunn kan ikke tømres på terror. Verken ovenfra eller nedenifra. Dersom vi ikke i våre  liberale demokratier står opp for grunnleggende demokratiske rettigheter, bidrar vi til å legitimere straff for de som ønsker samme rettigheter andre steder i verden. Da rekker piskesnerten fram til våre rygger.

Ein medmenneskelig appell til HKH Kronprins Haakon

H.K.H. Kronprinsen

Det kongelige hoff

Det kongelige slott

0010 Oslo

Oslo, 6. mars 2015

Kjære Kronprins Haakon,

Norsk PEN er, som mange andre humanitære organisasjonar, opptatt av den saudiarabiske bloggaren Raif Badawis skjebne. I mai i fjor blei han dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag for å ha fornærma islam. Dei første femti piskeslaga fekk han 9. januar, og det var meininga at piskinga skulle halde fram kvar fredag til dommen var oppfylt. Dei påfølgande piskingane av Badawi har inntil no blitt avlyst «av medisinske årsakar». Dei nyaste opplysingane går no ut på at den same retten som dømde Badawi til pisking, no reiser ei ny sak mot han som kan medføre dødsstraff. Som leiar av Komiteen for Fengslede Forfattere i Norsk PEN, vil eg tillate meg å komme med eit forslag til Kongehuset.

Denne saka har vakt sjokk og vantru verda over, og mange har engasjert seg. Den 10. februar besøkte Prins Charles av England Saudi-Arabia, og i eit møte med Kong Salman bad han om nåde for Badawi. Vi appellerer med dette til Det norske kongehuset om å gjere det same. Å reagere mot denne avstraffinga er ei medmenneskeleg, ikkje politisk, handling. Kronprinsen har i mange samanhengar vist eit sterkt humanitært engasjement. I og med at Kronprinsen deltok i kondolanseseremonien etter Kong Abdullahs død i januar, er no Det norske kongehuset i ein unik posisjon til å nå fram til den nye kongen for å be om nåde for Raif Badawi.

Norsk PEN håper at Kronprins Haakon vil følgje Prins Charles’ eksempel og sende ein appell til Kong Salman av Saudi-Arabia om å stoppe piskinga av Badawi og setje han og advokaten hans fri.

 

Beste helsing

Brit Bildøen

Leiar av Komiteen for Fengslede Forfattere

Norsk PEN

Støtt Snowden, delta på markering foran Stortinget 11.07 kl 12.00

Norsk PEN har mottatt svært mange hyggelige tilbakemeldinger, både fra medlemmer og fra ikke-medlemmer og kolleger i inn- og utland, på grunn av vårt engasjement i Snowden-saken.  Takk for det.

I samarbeid med Amnesty International Norge inviterer vi nå til en markering foran Stortinget på torsdag 11. juli kl 12.00.

Her er Eugene Schoulgins appell:

Norge, annerledeslandet. Er det ikke slik vi liker å tenke på oss selv? Mange av oss i alle fall. Det lille landet med de store ambisjonene. I globale sammenheng vil vi framstå som iherdige forsvarere av menneskerettighetene og i særdeleshet av den rettigheten som er nedfelt i FNs stadger som artikkel 19: Ytringsfriheten. Vi gir fredspriser til disidenter i Kina og Burma, vi roper opp om misforhold i en lang rekke land.

I møter med myndigheter som undertrykker ytringsfriheten framholder PEN bestandig at vi er like villige til å slå ned på brudd på denne friheten i våre egne samfunn. Ytringsfriheten er en av våre mest sårbare rettigheter, samtidig som den er forutsetning for de fleste andre.

Skal Norge framstå som et ledende land på dette området er det av vital betydelse – også for vår egen bevissthet – at vi oppfører oss redelig, konsekvent og i samsvar med disse idealene – OGSÅ – og kanskje ikke minst når de havner på kollisjonskurs med den s.k. realpolitikken.

Tillit og troverdighet er grunnsteinene i ethvert fungerende demokrati. Mister politikere og byråkrater den slår grunnmuren i deres legitimitet farlige sprekker.

Edward Snowden er den ferskeste representanten for en kategori mennesker som ytterst sett følger de moralske konsekvensene dommene i Nürenberg fastslo: Når makten begår alvorlige lovbrudd er det ingen unnskyldning for taushet at ordre er fulgt.

I en verden der forferdende mange av de prinsippene de s.k. frie statene har bygget på etter annen verdenskrig erroderer har wisselbloweren blitt stadig viktigere som avslører av den massive maktens spill med våre liv. I tilfellet Edward Snowden har UDI og regjeringen vist fram Norge som et lite land ikke annerledes enn alle andre som feigt sitter stille i båten og lar USA styre.

Det vi fordrer av våre styresmakter er at de oppfører seg i henhold til Norges renommé hjemme – og i verden forøvrig. At de i handling viser at de tar ytringsfriheten på alvor OGSÅ når denne truer mektige alliertes interesser.

Vi krever at Edward Snowdens sak blir skikkelig belyst og behandlet ikke avvist i panikk for mulige politiske konsekvenser. Vi ber igjen regjeringen bevilge Snowden midlertidig oppholdstillatese i Norge.

Eugene Schoulgin

Appell til myndighetene i Nizhny Novgorod

Appeal for Dr. Sami Al-Arian

 

March 8. 2007

The Honorable Judge Gerald Lee

Regarding Dr. Sami Al-Arian

Your Honor

Dr. Sami Al-Arian began a complete fast except for water on January 22 after refusing to testify before a grand jury. His attorneys have indicated that an earlier plea agreement to which the Tampa prosecutors and the Justice Department agreed, specifically did not include requirements that he cooperate in other federal trials.

On humanitarian grounds Norwegian PEN respectfully request that Dr. Al-Arian’s up to 18 month sentence for civil contempt be removed.

Norwegian PEN is the Norwegian chapter of International PEN, the worlds largest writers´- and freedom of expression organization.

Sincerely

Carl Morten Iversen
secretary general

Appell for Sami Al-Arian

Appeal for Dr. Sami Al-Arian

 

March 8. 2007

The Honorable Judge Gerald Lee

Regarding Dr. Sami Al-Arian

Your Honor

Dr. Sami Al-Arian began a complete fast except for water on January 22 after refusing to testify before a grand jury. His attorneys have indicated that an earlier plea agreement to which the Tampa prosecutors and the Justice Department agreed, specifically did not include requirements that he cooperate in other federal trials.

On humanitarian grounds Norwegian PEN respectfully request that Dr. Al-Arian’s up to 18 month sentence for civil contempt be removed.

Norwegian PEN is the Norwegian chapter of International PEN, the worlds largest writers´- and freedom of expression organization.

Sincerely

Carl Morten Iversen
secretary general

Shirin Ebadi med appell til MR-miljøet

Den tidligere fredsprisvinneren ber om moralsk støtte fra verdens MR-organisasjoner når iranske myndigheter nå truer med å arrestere de ansatte på hennes MR-senter dersom de fortsetter sitt arbeid.

I en melding som Norsk PEN mottok i dag, og som er sendt til en rekke organisasjoner over hele verden, ber Shirin Ebadi om moralsk støtte fra MR-miljøet.  I meldingen sier hun:

There is a very important matter I would like to discuss with you. I conduct my human rights activities through the Defender of Human Rights Center (DHRC). I am the president of this center and we have three important responsibilities:

a. We report the violations of human rights that take place in Iran.

b. We defend political prisoners pro bono — about 70% of the polit ical prisoners in Iran are clients of our center and we do not charge them for our services.

c. We support the families of these prisoners both financially — if they require financial aid — and spiritually.

This center is a member of the International Federation for Human Rights (FIDH) and has been registered there. It has also been awarded a human rights prize by the Human Rights National Commission in France.

This center is very well known and credible in Iran. Two days ago the government of Iran announced that this center is illegal and provided we continue our activities, they shall arrest us. Of course me and the other members of the center do not intend to shut down the center and we shall continue our activities. However, there is a high possibility that that they will arrest us. The government’s action in this regard is illegal.

Therefore, I kindly request that you broadcast this message by all means and gather spiritual support for our center. This center has been established and working for more than four years now. I believe this decision of the government has been triggered by my memoir being published. In any case, I am happy that my memoir has been published, for the truth must be told.”

I en støtteuttalelse tidligere denne måneden, sier Sarah Leah Whitson, direktør for Midtøsten og Nordafrika avdelingen av Human Rights Watch: “The attempt to silence Shirin Ebadi’s Center is a huge setback for protecting human rights in Iran. If Ebadi is threatened for defending human rights, then no one who works for human rights can feel safe from government prosecution.”

CDHR ble grunnlagt i Teheran for fire år siden av Ebadi og andre MR-advokater.  De søkte da om godkjenning fra iranske myndigheter, men, til tross for flere purringer, mottok de aldri noe svar. Iransk lov krever ikke at organisasjoner innhenter slik godkjenning, men det iranske innenriksdepartementet har nå pålagt alle nye organisasjoner å innhente godkjenning.

Appell fra sultestreikende tunisiere

CALL TO THE PUBLIC OPINION

Tunisia has been living for years a deterioration of its political, social and cultural situation.  Freedoms reached, lately, an intolerable level of deprivation.

During these last weeks, the regime seized the headquarters of the Tunisian Association of Magistrates [ATM] and installed at its head a puppet committee; in addition it fixed a jurisdictional decision to avoid the Human Rights’ League [LTDH] to hold its 6th national congress and, during the same period, banned the congress of the Tunisian Journalists Syndicate [SJT].  The situation of the political prisoners that has been lasting for more than a decade is alarmingly worsening: bad treatments and torture are bouncing back.

Political parties which are deprived of the use of public spaces and any resources of political intervention are paralysed and literally besieged.

These serious developments intervene at a time when important sectors of the civil society, lawyers, magistrates, journalists, academics, syndicates, militants of human rights’ defense, collectively expressed their aspiration for more freedom and a more important participation. They also intervene while Tunisia is ready to host next month, the World Summit for Information Society [WSIS].

Deliberately ignoring these aspirations, the regime increased repression these last days. It did not hesitate to prohibit meetings of local sections of the LTDH and to brutalize some of their members. On another hand, during political lawsuits, violating the principle of lawsuits exposure to the public, the regime prohibited the courts’ access to the public and to observers.

This systematic security option puts the social and political elites in front of a serious challenge:  either accept the arbitrary use of force or face the the regime with peaceful means!

To express their refusal of arbitrariness and to demand the respect of political and human rights of the Tunisian people, the signatories of this call, representatives of associations from the civil society and political parties, decided to undertake an unlimited hunger strike as from October 18, 2005.

They claim:

1.      Freedom of association by:

Recognizing all associations and parties that claim a legal existence

Removing all obstacles, which block the activity of associations and legally recognized parties, in particular the Tunisian Association of the Magistrates, the Tunisian League of Human Rights and the Tunisian Journalists Syndicate.

2.  Freedom for the press and the media by:

Stopping the censure striking the written media, publications and Internet sites

Suspending pressures exerted on journalists

Opening the audio-visual media to all schools of thought

Instituting an independent and plural authority, which would deal with the control of this public utility

Giving receipts to all newspapers which ask for the authorization to publish (while waiting for the abrogation of this unjust measure).

3. The immediate release of political prisoners

The release of all political prisoners, Islamists, Net surfers, young people wrongfully accused of terrorism as well as the release of the lawyer Mohammed Abbou and the adoption of a general amnesty law.

The hunger strikers launch a pressing call to all the democratic forces, associations, parties, independent personalities, to mobilize around this strike, bring any form of support to it and make succeed its claims, which are a prelude to Reforms and Democratic Change.

Tunis 18. October 2005