Shirin Ebadi med appell til MR-miljøet

Den tidligere fredsprisvinneren ber om moralsk støtte fra verdens MR-organisasjoner når iranske myndigheter nå truer med å arrestere de ansatte på hennes MR-senter dersom de fortsetter sitt arbeid.

I en melding som Norsk PEN mottok i dag, og som er sendt til en rekke organisasjoner over hele verden, ber Shirin Ebadi om moralsk støtte fra MR-miljøet.  I meldingen sier hun:

There is a very important matter I would like to discuss with you. I conduct my human rights activities through the Defender of Human Rights Center (DHRC). I am the president of this center and we have three important responsibilities:

a. We report the violations of human rights that take place in Iran.

b. We defend political prisoners pro bono — about 70% of the polit ical prisoners in Iran are clients of our center and we do not charge them for our services.

c. We support the families of these prisoners both financially — if they require financial aid — and spiritually.

This center is a member of the International Federation for Human Rights (FIDH) and has been registered there. It has also been awarded a human rights prize by the Human Rights National Commission in France.

This center is very well known and credible in Iran. Two days ago the government of Iran announced that this center is illegal and provided we continue our activities, they shall arrest us. Of course me and the other members of the center do not intend to shut down the center and we shall continue our activities. However, there is a high possibility that that they will arrest us. The government’s action in this regard is illegal.

Therefore, I kindly request that you broadcast this message by all means and gather spiritual support for our center. This center has been established and working for more than four years now. I believe this decision of the government has been triggered by my memoir being published. In any case, I am happy that my memoir has been published, for the truth must be told.”

I en støtteuttalelse tidligere denne måneden, sier Sarah Leah Whitson, direktør for Midtøsten og Nordafrika avdelingen av Human Rights Watch: “The attempt to silence Shirin Ebadi’s Center is a huge setback for protecting human rights in Iran. If Ebadi is threatened for defending human rights, then no one who works for human rights can feel safe from government prosecution.”

CDHR ble grunnlagt i Teheran for fire år siden av Ebadi og andre MR-advokater.  De søkte da om godkjenning fra iranske myndigheter, men, til tross for flere purringer, mottok de aldri noe svar. Iransk lov krever ikke at organisasjoner innhenter slik godkjenning, men det iranske innenriksdepartementet har nå pålagt alle nye organisasjoner å innhente godkjenning.

2006: Iran: Elham Afroutan

Oslo, February 14. 2006

His Excellency
President Mahmoud Ahmadinejad

Leader of the Islamic Republic
His Excellency Ayatollah Sayed ‘Ali Khamenei

Head of the Judiciary
His Excellency Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi

c/o Iranian Embassy in Norway
telefax: 22554919

Norwegian PEN fears for safety of journalist and writer Elham Afroutan and other journalists arrested for the publication of a satirical article

Norwegian PENs Writers in Prison Committee is deeply concerned about the arrest of journalist and writer Elham Afroutan, who is among seven journalists from the provincial weekly newspaper Tammadon-e Hormozgan (Hormozgan’s Civilisation) to have been detained since 29 January 2006 following the publication of a satirical article. The journalists are believed to be held incommunicado without charge, and to be at risk of torture and ill-treatment.  According to information from International PEN, there is serious concern for the safety of Elham Afroutan and those detained with her, and Norwegian PEN therefore seeks immediate guarantees of their well-being.  Both International and Norwegian PEN call for their immediate and unconditional release if held in violation of Article 19 of the International Covenant on Civil and Political Rights, to which Iran is a signatory.

According to PEN’s information, journalist and writer Elham Afroutan and six other Tammadon-e Hormozgan journalists were arrested following the publication of a satirical article entitled “Let’s Expose the AIDS Epidemic of the Regime”, which compared the 1979 Islamic Revolution in Iran and the advent of Ayatollah Khomeini to AIDS and gave the current physical embodiment of the disease as President Ahmadinejad. The detained journalists did not write the article, and are thought to have reproduced it in the newspaper’s health section without thorough checking because they were short of stories. Afroutan is believed to be the principle accused in the case. The article is said to have been written under an alias by somebody outside Iran, and published on the Internet.

Norwegian PEN hereby express our serious concern about the arrest of journalist and writer Elham Afroutan and up to six other Tammadon-e Hormozgan journalists detained with her, and we seek immediate assurances that they are not being ill-treated.  We urge that they are granted access to their families, lawyers, and any necessary medical attention and call for their immediate and unconditional release if held in violation of Article 19 of the International Covenant on Civil and Political Rights, to which Iran is a signatory.

Sincerely
for the Writers in Prison Committee of Norwegian PEN

Carl Morten Iversen
secretary general

Iransk skribent sultestreiker

Skribenten og juristen Nasser Zarafshan sultestreiker

International PENs 71. kongress i Bled, Slovenia fattet lørdag en resolusjon vedrørende forholdene for ytringsfriheten i Iran, der man særlig uttrykker bekymring for en rekke konkrete saker, og i særdeleshet forholdene for den fengslede skribenten og juristen Nasser Zarafshan som, i følge resolusjonsteksten, sultestreiker i Evin-fengslet i Teheran og har uttalt at han vil fortsette med det “til han blir frigitt eller dør.”  Etter det Norsk og International PEN kjenner til, vil det siste være nær forestående medmindre iranske myndigheter blir presset til å sette Zarafshan fri.  I tillegg lider Zarafshan av nyrestein i begge nyrer.  Han har vært fengslet i nær fire år.

En kopi av resolusjonsteksten med alle underskriftene ble i går levert til Utenriks-departementet.  Resolusjonen gjelder også journalisten Akbar Ganji og skribent/oversetter Yosof Banitorof.
I resolusjonsteksten framkommer det også at det foregår en “sitt-ned-demonstrasjon” foran Evin-fengselet, at en rekke av demonstrantene er medlemmer av Writers Association of Iran (WAI) som har Zarafshan som styremedlem og at demonstrantene fra WAI er blitt trakassert, arrester og utsatt for harde og lange avhør av politi og sikkerhetsstyrker.

Saken vil bli fulgt opp av flere av de PEN-sentrene rundt i verden som har undertegnet resolusjonen.  Norsk PEN er kjent med at den norske ambassaden i Teheran følger situasjonen nøye.

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Fra ytringsfrihetens verden II: Iran

Av: Kjell Olaf Jensen, leder for Norsk P.E.N.

Den 24. november 2001 forsvant Siamak Pourzand fra sin søsters hjem i Teheran, kort tid etter at hans kone, den kjente advokaten og forfatteren Merengiz Kar, hadde reist til USA for å få behandling for kreft. Naboer kunne fortelle at en gruppe mystiske menn hadde tatt ham med seg. Alt pekte i retning av det hemmelige politiet. Men i Oslo forsikret Irans ambassadør statssekretær Vidar Helgesen i Utenriksdepartementet om at myndighetene ikke kjente noe til Siamak Pourzands forsvinning.

En sprek, gammel hjertepasient
Siamak Pourzand er journalist og filmkritiker; på grunn av sin frittalenhet har han lenge vært en torn i øyet på sterke grupperinger innen de iranske myndigheter, akkurat som sin kone. På ettervinteren 2002 dukket han opp igjen — i fengsel. Omtrent samtidig fortalte den iranske Oslo-ambassadøren kulturminister Valgerd Svarstad Haugland at Pourzand slett ikke var arrestert på grunn av sin journalistiske virksomhet, men på grunn av sedelighetsforbrytelser. Denne linjen ble fulgt opp da en diplomat ved den iranske ambassaden kunne fortelle meg at Pourzand var dømt til åtte års fengsel, anklaget for voldtekt av ikke mindre enn åtte personer. Og vi ville vel ikke forsvare en massevoldtektsforbryter? spurte han da jeg likevel insisterte på å be om et møte med den iranske ambassadøren — en forespørsel jeg aldri har fått noe svar på, tross purringer.  (I parentes bemerket må vel åtte angivelige voldtekter sies å være ganske sprekt gjort av en 72 år gammel mann med livstruende hjertesvikt?)

Løgn
Senere har den norske Teheran-ambassaden fått vite at Siamak Pourzand er dømt til vekselvis åtte og elleve års fengsel, snart for samarbeid med den tidligere sjahens hemmelige politi og snart for sedelighetsforbrytelser, og at dommen er anket. Amnesty International har derimot fått opplyst at Pourzand har tilstått å ha mottatt pengesummer beregnet på ikke navngitte journalister og å ha “gitt viktige politiske og militære opplysninger” til persiskspråklige aviser utenfor Iran. Amnesty har også fått ubekreftede meldinger om at Pourzand er blitt presset til ikke å anke dommen.

Skal vi tro de iranske myndigheter, kjenner de altså ikke til Siamak Pourzands sak, samtidig som de har dømt den 72-årige hjertepasienten til vekselvis åtte og elleve års fengsel for snart voldtekt av åtte personer, snart å ha røpet politiske og militære opplysninger og snart å ha samarbeidet med sjahens hemmelige politi. Det er fysisk umulig at alt dette kan være sant; alt annet enn at det aller meste er bevisst og loddrett løgn, ville være en logisk absurditet og høre med i en surrealistisk virkelighet hvor i hvert fall de iranske myndigheter ville være de første til å påstå at de ikke befinner seg. I den virkeligheten hvor de fleste andre mennesker ferdes, er Pourzand en fredelig journalist og direktør for Teherans Kultursenter. I likhet med svært mange av hans landsmenn/kvinner har dette ført ham ut i en livstruende situasjon, påført ham av de myndigheter hvis plikt det tvert imot er å beskytte landets borgere.

Drept av sikkerhetsmyndighetene
I Stavanger sitter Mansour Koushan som kunstnerisk direktør for Teater Sølvberget, som i dag langt på vei er et koushansk familieforetagende, og som fribyforfatter: Stavanger er en av tre norske byer som har sluttet seg til det internasjonale fribysystemet for forfulgte forfattere (de to andre er Kristiansand og Oslo). Høsten 2001 ga han ut den interessante, lille romanen “Mørk måne”. I desember 1998 kom Koushan til Oslo for å delta på et seminar, men ved ankomsten fikk han vite at fem av seks forfattere som hadde forsøkt å stifte en uavhengig forfatterforening i Iran, nettopp var skutt og drept i Teheran. Den eneste grunnen til at den sjette overlevde, var at han var på vei til et seminar i Oslo og het Mansour Koushan …

Det “alle” umiddelbart skjønte, er senere blitt bevist: Det var Departementet for statens sikkerhet som drepte de fem forfatterne. Noen nikkedukker er blitt straffet for forbrytelsen, men de reelle forbryterne sitter naturligvis høyere opp.

En kuriositet kan være min egen reaksjon den desemberdagen i 1998, da jeg så vidt hadde fått satt fra meg kofferten etter en utenlandsreise, og straks ble oppringt med beskjed om at seminaret var avlyst og kunne jeg spise lunsj med Koushan?

Hvordan konverserer man en mann man ikke har truffet før, som nettopp er kommet til et vilt fremmed land og har fått beskjed om at hans fem nærmeste venner og medarbeidere er myrdet og selvfølgelig er livredd for sin kone og sine to sønner, som han ikke ville kunne vende tilbake til?

Jeg fant raskt ut at “Stakkars deg, så forferdelig dette var”-teknikken neppe ville være helt adekvat, så jeg ga meg i stedet til å fortelle elefantvitser, til sterk og uforstilt desperasjon for forfatteren Abbas Shokri, som fungerte som tolk i de øyeblikkene da han ikke var altfor opptatt med å rive seg i håret. Men Koushan lysnet etter hvert, og jeg lærte mye om elefantvitsenes status i Irans litterære miljø. Å påstå at det løste noen problemer, ville likevel være overdrevet. Nå snakker Koushan Stavangerdialekt, vi er gode venner og fører andre samtaler om andre slags elefanter.

Våre forpliktelser
I Oslo sitter den kvinnelige fribyforfatteren Soudabeh Alishahi, som kommer med en novellesamling til høsten, og som sliter med norske utlendingsmyndigheter for å få besøk av sin syke sønn fra Teheran.

Norsk P.E.N. hadde en delegasjon i Iran våren 2001, som traff 42 forfattere, journalister, redaktører og forleggere i Teheran, Shiraz og Esfahan. Mange var trakassert — og mange andre fengslet — for en så grufull forbrytelse som å ha deltatt på en konferanse arrangert av Heinrich Böll-stiftelsen i Berlin i mai 2000. Delegasjonens rapport kan fåes ved henvendelse til Norsk P.E.N.

Dette landet ivrer deler av det norske næringslivet, ikke minst oljeselskapene, etter å inngå kontrakter med. Jeg synes ikke det er å vente for mye av norske firmaer at de i anstendighetens navn gjør sine iranske partnere oppmerksom på hvilke menneskerettighetslige normer og standarder vi forutsetter at våre venner og partnere overholder.