UK: Release WikiLeaks publisher Julian Assange

For Julian Assange’s 49th birthday, PEN Norway with the Courage Foundation, PEN International, English PEN, German PEN, PEN Melbourne, PEN Perth, Sydney PEN and other civil society organisations sent an open letter calling for the release of WikiLeaks publisher Julian Assange.
Photo by Babak Fakhamzadeh CC BY 2.0

Rt Hon Robert Buckland QC MP
Secretary of State for Justice and Lord Chancellor
Ministry of Justice
102 Petty France

CC: Rt Hon Dominic Raab, Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs

3 July 2020

Dear Rt Hon Robert Buckland QC MP,

On 8 June 2020, responding to a question in the House of Lords about the United Kingdom’s stance regarding the protection of journalists and press freedoms, Minister of State Lord Ahmad
of Wimbledon said, “Media freedom is vital to open societies. Journalists must be able to investigate and report without undue interference”.

We, the undersigned, agree with this statement and call on the UK government to uphold its commitment to press freedom in its own country. At the time of Lord Ahmad’s remarks,
WikiLeaks publisher Julian Assange had been imprisoned on remand in the high-security HMP Belmarsh for more than a year as he faces extradition to the United States on charges of publishing. We call on the UK government to release Mr Assange from prison immediately and to block his extradition to the US.

The US government has indicted Mr Assange on 18 counts for obtaining, possessing, conspiring to publish and for publishing classified information. The indictment contains 17 counts under the
Espionage Act of 1917 and one charge of conspiring (with a source) to violate the Computer Fraud and Abuse Act, which uses Espionage Act language. This is the first ever use of such charges for the publication of truthful information in the public interest, and it represents a gravely dangerous attempt to criminalise journalist-source communications and the publication by journalists of classified information, regardless of the newsworthiness of the information and in complete disregard of the public’s right to know.

On 24 June 2020, the US Department of Justice issued a second superseding indictment against Mr Assange, adding no new charges but expanding on the charge for conspiracy to commit computer intrusion. This new indictment employs a selective and misleading narrative in an attempt to portray Mr Assange’s actions as nefarious and conspiratorial rather than as contributions to public interest reporting.

The charges against Mr Assange carry a potential maximum sentence of 175 years in prison.
Sending Mr Assange to the US, where a conviction is a near certainty, is tantamount to a death sentence.

This is an unprecedented escalation of an already disturbing assault on journalism in the US, where President Donald Trump has referred to the news media as the “enemy of the people”.
Whereas previous presidents have prosecuted whistleblowers and other journalistic sources under the Espionage Act for leaking classified information, the Trump Administration has taken the further step of going after the publisher.

Mr Assange himself has been persecuted for publishing for nearly a decade. In 2012, with fears of a US prosecution that later proved prescient, Mr Assange sought and was granted asylum from the government of Ecuador, and he entered the Ecuadorian embassy in London. Because the UK declined to guarantee Mr Assange wouldn’t be extradited to the US, the United Nations’ Working Group on Arbitrary Detention ruled that Mr Assange’s detention was indeed arbitrary and called on the UK to “immediately [allow] Wikileaks founder Julian Assange to walk free from the Ecuadorian embassy in London”.

President Obama’s administration prosecuted US Army intelligence analyst Chelsea Manning for disclosing hundreds of thousands of documents to WikiLeaks on the US’ wars in Iraq and Afghanistan, as well as State Department cables and files on inmates at the Guantanamo Bay prison. But the administration, which had empanelled a Grand Jury investigation into WikiLeaks as early as 2010, explicitly decided not to prosecute Mr Assange due to what it termed the “New York Times problem.” As the Washington Post explained in November 2013, “If the Justice Department indicted Assange, it would also have to prosecute the New York Times and other news organizations and writers who published classified material, including The Washington Post and Britain’s Guardian newspaper”.

When President Trump came to power, then-Attorney General of the US Jeff Sessions announced that prosecuting Assange would be a “priority”, despite the fact that no new evidence or information had come to light in the case. In April 2017, in a startling speech against
WikiLeaks’ constitutional right to publish, then-CIA director Mike Pompeo declared WikiLeaks a “non-state hostile intelligence service” and said, “Julian Assange has no First Amendment

On 11 April 2019, Ecuador illegally terminated Mr Assange’s diplomatic asylum in violation of the Geneva Refugee Convention and invited the British police into their embassy, where he was
immediately arrested at the request of the US. Mr Assange served a staggering 50 weeks in prison for a bail violation, but when that sentence ended in September 2019, he was not released.
Mr Assange continues to be detained at HMP Belmarsh, now solely at the behest of the US.
Even before the lockdown initiated by the coronavirus pandemic, Mr Assange has been held in conditions approaching solitary confinement, confined to his cell more than 22 hours a day. Now
under containment measures, Mr Assange is even more isolated, and he hasn’t seen his own children in several months. Furthermore, Mr Assange has been allowed extremely limited access to his lawyers and documents, severely hampering his ability to participate in his own legal defence. Following a visit to HMP Belmarsh accompanied by medical doctors in May 2019, UN Special Rapporteur on Torture Nils Melzer determined that Mr Assange had endured psychological torture.

Mr Assange’s extradition hearing, which commenced for one week in February 2020 and is scheduled to continue for three more weeks, is set to resume in September. But the coronavirus, which has reportedly already killed at least one fellow inmate at HMP Belmarsh and which continues to spread through prisons at an alarming rate, puts the health and well-being of Mr Assange, who suffers from a chronic lung condition that makes him especially vulnerable to Covid-19, at serious risk.

The continued persecution of Mr Assange is contributing to a deterioration of press freedom in the UK and is serving to tarnish the UK’s international image. Reporters Without Borders cited the disproportionate sentencing of Mr Assange to 50 weeks in prison for breaking bail, the Home Office’s decision to greenlight the US extradition request, and Mr Assange’s continued detention as factors in the UK’s decline in ranking to 35th out of 180 countries in the 2020 World Press Freedom Index.

We call on the UK government to release Mr Assange without further delay and block his extradition to the US – a measure that could save Mr Assange’s life and preserve the press freedom that the UK has committed to championing globally.

Nathan Fuller, Executive Director, Courage Foundation
Rebecca Vincent, Director of International Campaigns, Reporters Without Borders (RSF)
Adil Soz, International Foundation for Protection of Freedom of Speech
Anthony Bellanger, General Secretary – International Federation of Journalists (IFJ)
Archie Law, Chair Sydney Peace Foundation
Carles Torner, Executive Director, PEN International
Christine McKenzie, President, PEN Melbourne
Daniel Gorman, Director, English PEN
Kjersti Løken Stavrum, President, PEN Norway
Lasantha De Silva, Freed Media Movement
Marcus Strom, President, MEAA Media, Australia
Mark Isaacs, President of PEN International Sydney
Michelle Stanistreet, general secretary, National Union of Journalists (NUJ)
Mousa Rimawi, Director, MADA – the Palestinian Center for Development and Media Freedoms
Naomi Colvin, UK/Ireland Programme Director, Blueprint for Free Speech
Nora Wehofsits, Advocacy Officer, European Centre for Press and Media Freedom (ECPMF)
Peter Tatchell, Peter Tatchell Foundation
Ralf Nestmeyer, Vice President, German PEN
Rev Tim Costello AO, Director of Ethical Voice
Robert Wood, Chair, PEN Perth
Ruth Smeeth, Chief Executive Officer, Index on Censorship
Sarah Clarke, Head of Europe and Central Asia, ARTICLE 19
Silkie Carlo, Director, Big Brother Watch
William Horsley, Media Freedom Representative, Association of European Journalists
Foundation for Press Freedom (Fundación para la Libertad de Prensa)
Americans for Democracy & Human Rights in Bahrain (ADHRB)

#freejulianassange #dontextraditeassange #happybirthdayjulian

8. juni, varslerdagen 2020: Julian Assange

Verden trenger varslere. Varslere trenger publisister. En av disse, Julian Assange, holdes fengslet i Storbritannia for å ha avslørt USAs krigsforbrytelser.

Arrangementsbilde med teksten "Varslerdagen 2020: Julian Assange" og et bilde av en hvithåret, hvit mann som ser i kamera (Julian Assange).

Tid: 8. juni klokken 15
Sted: Youtube og Facebook

Varslergruppa i Norsk PEN markerer den internasjonale varslerdagen 8. juni ved å sette søkelys på situasjonen til Julian Assange. Mens Covid-19 herjer britiske fengsler, forhindrer Assanges lungesykdom ham i å delta i sine egne rettsmøter gjennom video. Det er for farlig bare å transportere ham gjennom fengselskorridorene i frykt for smitte.

Vi inviterer deg til å følge en studiosamtale om Julian Assanges sak. Her går Norsk PENs varslergruppe ved Rune Ottosen og Kai Sibbern gjennom den komplekse saken og oppdaterer oss på siste nytt. I tillegg viser vi intervjuer med:

  • John Shipton, Julian Assanges far, forteller i et intervju med Rune Ottosen om anklagene mot Wikileaks, Julian Assanges ni år på den ecuadorianske ambassaden, hans nylig kjente forlovede og to sønner – og hva han tenker om rettssaken til høsten.
  • Arne Ruth, tidligere redaktør for blant annet Dagens Nyheter i Sverige, som har tatt initiativ til et svensk opprop for Assange. Ruth kommenterer i intervjuet på den oppsiktsvekkende stillheten i svensk presse om FNs spesialrapportør på tortur, Nils Melzer, som i en rapport retter hard kritikk mot Sveriges påtalemyndighet.
Om Julian Assange-rettssaken og Norsk PENs engasjement:

På begynnelsen av 2010-tallet publiserte Wikileaks en rekke dokumenter som dokumenterte krigsforbrytelser gjort av USA i krigene i Irak og Afghanistan. Dokumentene stammet fra en soldat i det amerikanske forsvaret, varsleren Chelsea Manning. Julian Assange var da sjef for Wikileaks.

I februar 2020 begynte rettssaken om utlevering av Assange fra Storbritannia til USA. USA ønsker publisisten utlevert fordi han skal ha konspirert med Chelsea Manning om å få tak i hemmelig informasjon. Dersom han blir utlevert til USA, venter en siktelse under den såkalte Espionage Act, med en mulig strafferamme på 175 år.

Norsk PEN var til stede under rettssaken i februar, og dokumenterte rettsprosessen gjennom sosiale medier og avisinnlegg. Norsk PEN har protestert mot en mulig utlevering gjennom flere uttalelser og demonstrasjoner.

Arrangementet ser du på Norsk PENs Facebookside eller Youtube-konto. Du trenger ikke opprette egen konto for å se samtalen på Youtube. Dersom du har en konto anbefaler vi å følge Norsk PENs kanal slik at du alltid får beskjed når vi legger ut noe nytt.

Julian Assange er i risikogruppen. Slipp ham ut av fengsel

Onsdag ble Julian Assange nektet løslatelse mot kausjon. Publisisten er i risikogruppen for koronaviruset, og bør slippes ut av fengsel nå.
Julian Assange må løslates fra Belmarsh fengsel.

Presidenten i “Prison Governors Association”, Andrea Albutt, har advart om at Covid-19-epidemien vil kreve liv i britiske fengsler. Onsdag 25. mars avleverte Julian Assanges advokater en søknad om at han bør løslates mot kausjon.

Covid-19-trusselen mot innsatte i fengsler er reell. Så langt har 13 personer fått påvist viruset i britiske fengsler.

– Kravet fra Julian Assanges advokater er både betimelig og helt nødvendig for å beskytte hans helse. Det er en kjent sak at Assanges helsetilstand er dårlig. Han har en kronisk lungesykdom og tilhører risikogruppen. Assange må løslates, sier Norsk PENs nestleder, Rune Ottosen.

Dommer Vanessa Baraitser var uenig i advokatenes påstander, og avslo kravet om løslatelse mot kausjon. Det begrunnet dommeren i at fengselet håndterte koronarisikoen, og at hun mente fluktfaren hvis Assange slippes ut er reell.

– Hadde Assange blitt behandlet som en vanlig fange, ville han vært løslatt allerede. Det formelle grunnlaget for fengslingen av ham gjelder brudd på kausjonsbestemmelsene da han søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i 2012. Selv etter maksimumsstraffen i lovverket, ville Assange ha blitt løslatt i 2019. Han er nå å regne som en politiske fange, sier Ottosen.

Utleveringssaken mot Julian Assange skal etter planen fortsette med en tre uker lang høring i Woolwich Crown Court fra 18. mai. På grunn av koronaepidemien frykter flere at rettssaken kan utsettes, mens Assange fortsatt holdes fengslet under tunge vilkår i Belmarsh fengsel.

– Flere leger og FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. Vi som var til stede under høringene for en måned siden, kunne se at han var i dårlig forfatning. Faren for å bli smittet av Covid-19 er en tilleggsbelastning. Assange bør slippe ut og få skikkelig legebehandling, sier Ottosen.

Rapport fra en britisk rettssal

Hvor var Julian Assange i sin egen rettssak?

Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Innlegg publisert i Dagsavisen 11. mars 2020.

«Good luck! I hope you win the case». Uber-sjåføren smiler til oss idet vi går ut av bilen ved Woolwich Crown Court, en times tid øst for London sentrum.

Det er en grå februarmorgen. På de meterhøye stålgjerdene henger bannere og plakater. «Free Julian Assange», står det. Utenfor gjerdene har flere overnattet i telt.

Området er spesialbygget for rettssaker mot terrorister og massedrapsmenn. Gjennom en tunnel fra Belmarsh fengsel kan den tiltalte føres direkte ut fra «Storbritannias Guantanamo Bay» over i rettssalen.

Vi er her for å følge rettssaken mot publisisten Julian Assange.

I tillegg til oss fra Norsk PEN, er det delegasjoner fra EU-parlamentet, Reportere uten grenser fra UK, Tyskland og Frankrike, varslerorganisasjonen Courage Foundation og andre tilreisende. Noen sier det aldri har vært mer internasjonal interesse for en sak i en britisk domstol før.

For å komme oss inn må vi krangle. Det er rift om plassene, og vaktene aner ikke hva de skal gjøre. Det er kaotisk. Man skulle tro de ikke var forberedt på interessen for saken. Det stemmer ikke.

Selve rettsrommet er lite. Det er plass til advokater fra begge sider, dommer og en håndfull journalister.

Vi reiser oss for dommeren. Deretter ledsages en gråkledd mann inn i salen. Julian Assange plasseres i et bur, bak resten av salen. Buret er kanskje to ganger tre meter stort og dekket med skuddsikkert glass.

Assange sitter helt stille, gjør ikke noe vesen ut av seg. Så usynlig er han i sin egen rettssak at dommeren etter en av pausene setter retten uten at noen oppdager at hovedpersonen mangler.

Julian Assange blir nektet å sitte med advokatene sine. For å kommunisere med dem, må han stikke nesen ut gjennom sprekker mellom glassvinduene og påkalle oppmerksomhet. Påtalemyndighetens advokater kan høre alt han sier. Flere ganger klager Assange på at han selv ikke hører hva som blir sagt i saken der han er tiltalt.

Han ser plaget ut. Det gjør vondt å se et menneske bli behandlet slik.

FNs spesialrapportør mot tortur, Nils Melzer, har i en omfattende rapport dokumentert og konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. En aksjon fra Wikileaks, støttespillere og andre innsatte i Belmarsh, har gjort at Assange for en måned siden slapp ut av isolat. Der hadde han sittet i ni måneder. 60 leger har signert et opprop for å få ham ut av fengsel på humanitært grunnlag.

Forsvarerne ber dommeren gjøre noe med behandlingen Assange får i Belmarsh-fengselet, der han under første dag ble satt i håndjern elleve ganger, strippet og kroppsvisitert flere ganger og fratatt rettspapirer. Dommeren svarer at fengselet noen meter unna ikke er hennes jurisdiksjon. – Vi er bekymret, tvitrer sjefen for UKs Reportere uten grenser.

Alle kan se at Assange ikke har det bra. Han har sunket sammen på dag to, blunker febrilsk og klarer knapt å holde seg våken.

Og vi med. Lyden for tilhørere er elendig. Vi hører «Free Julian Assange» fra gata bedre enn vi hører hva som sies i retten. Mikrofonene til advokatene står på pappkasser oppå bordene. Ingen snakker rett inn i dem.

Flere ganger faller lyden ut og det er iblant umulig å høre hva som blir sagt. Under første dag leverte pressen en protest til dommeren over umulige tekniske forhold i det tilhørende presseannekset med liveoverføring fra rettssalen.

Der journalistene som fulgte rettssaken hadde vanskelige forhold å jobbe under, var det enda verre for vanlige tilhørere. De ble nektet tilgang til det som i utgangspunktet skulle være en åpen rettshøring. Med bare 20 plasser avsatt til publikum, og flere hundre personer i kø på første dag, sier det seg selv at det ble vanskelig for vanlige folk å få tilgang.

Og slik gikk uka. Å få plass inne i rettssalen var umulig hvis man var sent ute til køa. Sent ute betyr etter klokken 6 om morgenen.

Selv i Erdogans Tyrkia er forholdene for publikum bedre i en profilert sak. I det nybygde gigantfengselet Silivri sitter filantropen Osman Kavala. Mindre kontroversiell enn Assange, men likhetene i fasilitetene slår meg likevel.

I Istanbul får familie og venner 500 tilhørerplasser. Presse, internasjonale observatører, diplomater, advokater og politikere får det samme. Inne i rettssalen blir Kavala flankert av vakter, men han slipper i alle fall å sitte i et bur, slik Assange gjør.

Til syvende og sist handler denne saken om retten til å publisere ubehagelige sannheter som makthavere ikke liker. Og vi bør bli bekymret når USA, verdens mektigste land, krever en australsk borger utlevert fra et tredjeland for å ha delt informasjon som verden ellers ikke ville fått vite om.

Lydene fra gata har stilnet. Mannen med megafon er flyttet ut til et lyskryss og roper «Free Julian Assange» til bilene som kjører forbi.

Han holder koken. Det må vi også gjøre.

Rettssaken fortsetter i mai. Vi får håpe det blir varmere innen den tid.

Appell: Kampen om Assanges utlevering er et veiskille

Norsk PEN har som kjerneområde å arbeide for forfulgte journalister, forfattere og publisister verden over. Den rettslige prosessen mot Assange må sees i et slikt perspektiv.

Norsk PEN tilsluttet seg demonstrasjonen utenfor Stortinget torsdag 20. februar. Andre talere var Wikileaks-ambassadør Joseph Farrell og Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Foto: Norsk PEN/Hege Newth

Av: Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, dokumenterte i Klassekampen 20. februar at Assanges menneskerettigheter har blitt systematisk krenket siden prosessen mot ham startet. Dette har skjedd både gjennom overvåking og trakassering i de syv årene han satt i Ecuadors ambassade, og gjennom den ni år lange prosessen mot ham i det svenske rettssystemet. Svensk rett reiste aldri tiltale mot ham for voldtekt. Assange har ikke fått anledning til å forsvare seg i retten. Og den saken er nå lagt død.

Melzer har dokumentert at bevis i saken er manipulert og at saken er trenert for å få fokus bort fra hva saken handler om. Vi må holde fast ved sakens kjerne. Julian Assange er tiltalt for å ha lekket dokumentasjon i 2010 om USAs krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Assange er en varsler og en kilde og har benyttet seg av sin ytringsfrihet. Innholdet i avsløringene burde fått konsekvenser for noen andre enn Julian Assange.

Allerede etter de første avsløringene startet USAs påtalemyndighet forberedelser for å sette Assange bak lås og slå. Tiltalen vi nå ser representerer et veiskille.

Hvis Assange blir utlevert og stilt for retten, risikerer han 175 års fengsel. Assange er tiltalt etter den amerikanske «Espionage Act» som ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Man skal være klar over at tiltaler etter spionasjeloven ikke er som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige rettsforhandlinger og begrensede rettigheter for den tiltalte.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange, ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at dersom man skulle tiltale Assange, måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i de samme WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenelig med den amerikanske «First Amendment» som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter. Vi skal merke oss at president Trump som i motsetning til Obama vil utfordre First Amendment, har sagt at prinsippene nedfelt i First Amendment kun gjelder i USA. De som praktiserer ytringsfrihet og utfordrer USA utenfor landets grenser, kan risikere nye anslag i framtiden. Også derfor må saken mot Assanges sees som en test. Hva vil verdenssamfunnet akseptere av amerikanske anslag mot deres borgeres ytringsfrihet?

Strafferammen i tiltalen er grotesk. Spesielt sett i lys av at ingen av dem som står bak de mange krigsforbrytelsene som Assange har bidratt til å avdekke, er etterforsket eller tiltalt. Trolig vil de heller aldri bli det. Maktens utøvere i supermakten USA er rasende på de som utfordrer dem, slik Assange har gjort gjennom sin varsling.

Det er derfor vi må protestere høylytt når et slikt grovt anslag mot ytringsfriheten skjer foran våre øyne. Det er ikke bare Assanges skjebne og liv som står på spill. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må se at hvis Assange blir dømt vil det kunne få konsekvenser for dem. Hvem blir den neste, må vi spørre oss.

Mens Aftenposten og andre tunge medier som publiserte lekkasjene Assange kom med (og som attpåtil vant priser for publiseringene)  er påfallende passive og står heller ikke tydelig opp for mannen som ga dem alle de store nyhetssakene.

Men det er tegn som tyder på at det er et økt folkelig engasjement for Assange. På et rent humanitært grunnlag er det grunn til å reagere på den umenneskelige behandlingen av Assange med langvaig isolasjon og urimelige begrensinger på tilgang til besøk. Leger, advokater og hans far, som har møtt ham i fengsel, sier at Assange er i elendig forfatning og preget av mange års trakassering. Til og med hans medfanger i Belmarsh-fengselet har reagert på det de mener er en umenneskelig behandling av Assange. Han er flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter blant annet aksjoner fra medfangene.

I tiden fram mot rettssaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten både for varsling og for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt. Vi må si med Arnulf Øverlands: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Edward Snowden, som har fått Norsk PENs Ossietzkypris, er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange. Han skrev nylig på Twitter at «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

La oss fortsette kampen mot utlevering av Julian Assange av hensyn til ham selv, men like mye for vår egen del. Det er våre rettigheter og ytringsfriheten som står på spill i britisk rett nå.

Appell ble holdt på demonstrasjon mot utlevering av Julian Assange utenfor Stortinget 20. februar. 

Første uke med høringer mot Julian Assange er over

USA hevder han er en kriminell. Assanges advokater mener det handler om ytringsfrihet. Første uke i Woolwich Crown Court er over. Hva skjedde?
Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Denne uken startet første runde med høringer i utleveringsaken mot Wikileaks-grunnlegger Julian Assange i London. Norsk PEN var til stede med to observatører: Nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen.

Det ble en en rystende affære: Å komme inn i bygningen som publikummer var omtrent umulig. Det var satt av 20 plasser til tilhørere, med hundrevis av mennesker som kjempet om de samme setene. Journalister kunne krangle seg til en plass i tilhørende presserom der rettssaken ble liveoverført på skjerm. Her var det rot med akkrediteringer, journalister ventet i timesvis på å komme inn, lyden var elendig og falt til tider bort.

Verst var det å se Julian Assange: Han satt i et eget bur, flankert av to vektere. Assange fikk ikke sitte sammen med sine advokater, og kunne knapt kommunisere med disse. Tilbake i fengselet etter rettssakens første dag ble han nektet tilgang til rettsdokumenter, lagt i håndjern elleve ganger, avkledd og kroppsvisitert to ganger, flyttet rundt på ulike celler. Forsvaret leverte en klage dagen etter, men dommeren mente fengselet var utenfor hennes jurisdiksjon.

Publisisten Julian Assange står i USA tiltalt for brudd på deres spionasjelov fra 1917. Loven er ikke brukt tidligere, før den de seneste årene har blitt tatt i bruk over ti ganger. Nå vil USA ha den australske statsborgeren utlevert fra Storbritannia. De hevder Assange har hjulpet varsleren Chelsea Manning med å hente ut hemmelige dokumenter, samt at Wikileaks har satt liv i fare gjennom publisering av nevnte dokumenter. Begge anklagene ble tilbakevist fra Assanges advokater, som mener dette er en ytringsfrihetssak.

Det er Norsk PEN enige i. Dokumentene USA reagerer på viser krigsforbrytelser utført av amerikanske soldater i Irak og Afghanistan. Takket være Wikileaks fikk verden vite om dette. Saken om Julian Assange handler til syvende og sist om: Skal man ha lov til å publisere sann informasjon fra en varsler?

Det mener vi man skal. Du kan høre Rune Ottosen forklare hvorfor i Nyhetsmorgen, eller Katarina Goldfain Johnsen i Studio 2.

På denne Twitter-listen fra Courage Foundation kan du se hva som skjedde i rettssalen denne uken. Journalisten Kevin Gosztola tvitret også jevnlig. Eks-ambassadør Craig Murrays blogg kan også anbefales for å få et blikk fra tilhørerbenken.

Norsk PEN vil fortsette å følge saken mot Julian Assange. De neste høringene i saken går fra 18. mai til 5. juni. Norsk PEN kommer til å være til stede.

#FreeJulianAssange! Norsk PEN følger rettssaken i London

USA vil ha publisisten Julian Assange utlevert fra Storbritannia. Det vil ikke vi. Derfor møter Norsk PEN opp i Woolwich Crown Court i London 24. og 25. februar.
Norsk PENs nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen skal følge rettssaken om utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA i februar.

Siden april i fjor har Julian Assange sittet i varetekt i det beryktede fengselet Belmarsh utenfor London. Nå skal begjæringen fra USA om å utlevere Assange opp i britisk rett.

De første høringene i saken foregår fra 24.-28. februar i Woolwich Crown Court, før rettssaken fortsetter med tre uker i mai. Norsk PEN, ved nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen, reiser til London for å følge de første dagene av rettssaken.

– Vi risikerer at en stormakt som USA får Assange, en australsk statsborger, utlevert fra et tredjeland for hans publisistiske virksomhet. Dette vil være et anslag mot ytringsfrihet i global målestokk. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må spørre seg om hvem som blir den neste, sier Ottosen.

Norsk PENs nestleder Rune Ottosen har lenge jobbet for at Assange burde slippes fri.

– I USA venter trolig en lang fengselsstraff for Assange for avsløringene om amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. En utlevering av Julian Assange til USA vil være et hardt slag mot all kritisk journalistikk og et kraftig angrep på ytringsfriheten, sier Ottosen.

Assange er tiltalt for brudd på den amerikanske «The Espionage Act» for gjennom Wikileaks å ha publisert dokumenter fra amerikansk krigføring i Midtøsten. Dokumentene viser blant annet drap på sivilbefolkning i Irak og Afghanistan. Ingen av dokumentene har vist seg ikke å være sanne.

Fengselet Assange har sittet i varetekt, Belmarsh, huser ellers terrorister og drapsmenn. Det har fått tilnavnet «Storbritannias Guantanamo Bay» på grunn av sin røffe behandling av de innsatte i fengselet.

Aftenposten bør tydeligere forsvare Assange

Aftenposten burde stå opp for mannen som gjennom Wikileaks fremskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

En kortere versjon av dette innlegget er publisert her:

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

Trine Eilertsen sier i et intervju med egen avis 20.1. at hun ikke kjenner seg igjen i Eva Jolys kritikk av mediene i deres mangel på forsvar for Julian Assange.  «Vi har dekket saken hele tiden, med ulik intensitet, som i alle saker. Det er ikke riktig at saken er glemt, sier hun».

Eilertsen underslår dermed Aftenpostens historiske forhold til Assange. Hun burde heller stå opp for mannen som gjennom Wikileaks framskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan som Aftenposten brukte. Ifølge Eilertsen driver de ikke med kampanjer. Men Aftenposten kan vel være tydelige på kommentarplass?


Arne Jensen i Norsk Redaktørforening påpeker helt korrekt i samme artikkel at presseorganisasjonene sammen med Norsk PEN har protestert til den britiske ambassaden mot en eventuell utlevering av Assange til USA. Trine Eilertsen viser også til at Aftenpsoten har støttet nok og skriver: «Vi driver ikke med kampanjer, men er medlem i presseorganisasjoner som har vært tydelige i saken». Man kan godt være tydelig og prinsipiell i kommentarer uten at man driver kampanje.

Når mange sitter igjen med det inntrykk at Aftenpostens holdning til Assange er ambivalent, skyldes det uttalelser Aftenpostens redaktører og kommentatorer har kommet med i sakens anledning.


Espen Egil Hansen sa i intervju med Aftenposten 25.5 2019: «Ifølge tiltalen skal Assange ha instruert og samarbeidet med Manning over lang tid for å få tak i lekkasjene. Om det er riktig, benyttet han en arbeidsmetodikk som for journalister vil være høyst tvilsom både etisk og juridisk, påpeker Hansen».

Påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking er spredd i mediene blant annet på grunn av en misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). Rettsforfølgelsen av Assange skyldes i all hovedsak de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i 2010. Det er denne publiseringen som er kjernepunktet i tiltalen mot Assange. Det samme materiale som Aftenpostens journalister fikk Schibsteds pris for å ha publisert. Harald Stanghelle går enda lenger i sin kritikk enn Hansen og skriver i et innlegg i Aftenposten 14. mai 2019 med tittelen «Helten som ble demokratiets fiende». Begrunnelsen var at han blandet seg inn i valget som brakte Trump til makten og at han skal ha gått russernes ærend i denne sammenheng.

Både påstanden om hacking og at Assanges skal ha gått «russernes ærend» har blitt grundig belyst i en rettskjennelse i en distriktsdomstol i New York sommeren 2019 etter søksmål fra det demokratiske partiet mot russiske myndigheter, Assange og Wikileaks for deres rolle ved å spre eposter fra Hillary Clinton i opptakten til presidentvalgkampen i 2016. Dommeren John G. Koeltl slår fast at det er bevist at Russland stod bak tyveri av dokumenter, men at det ikke finnes noe bevis for at Assange og WikiLeaks har noe med hackingen å gjøre. Dommen slår videre fast at det ikke er forbudt å publisere materiale som andre har skaffet til veie på ulovlig vis. Assanges motstandere går sjelden inn på innholdet i dette publiserte materiale. Derfor er det svært interessant at denne ferske dommen slår fast at det er «udiskutabelt» at dette materiale inneholder saker av at offentlig interesse. I dommen heter det at å straffe Wikileaks for dette ville bryte med grunnlovens beskyttelse av pressefriheten og forutsetningene for kritisk journalistikk.

Selv etter denne dommen virker det som Aftenpostens medarbeidere ikke klarer å frigjøre seg fra sitt gamle tankemønster. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skriver i et innlegg 29.12 at «han lot seg bruke av russiske agenter», og sier videre: «Han er altså ikke lett å ha sympati for, denne Assange, med mindre man da ser på voldtektsanklagene i Sverige som del av et CIA-komplott mot ham og ellers mener Vladimir Putin er en bra kar».

Sverige-sak henlagt

Det er en kjent sak av svenske domstoler har henlagt saken med beskyldninger om seksuelle overgrep – og at dette hadde skjedd før Aftenpostens kommentar sto på trykk. Rettsikkerheten gjelder vel også Assange, han er også uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Eva Jolys kronikk i Aftenposten er en oppfordring til oss alle om å bruke vårt moralske kompass og se på de prinsipielle og humanitære sidene av saken. I tillegg er det også spørsmål Assanges rettsikkerhet i en sårbar situasjon.

Bør ikke dette også vektlegges i større grad av Aftenposten? Han er mannen som skaffet til veie innhold som avisen vant en pris for å ha formidlet. Det er dette han nå står tiltalt for. Hvis han blir dømt risikerer han 175 års fengsel. De rettslige høringene starter i en rettssak som starter i London 24. februar. Etter noen dagers høring vil saken bli behandlet i mai. Forsvarerne til Assange har fått gjennomslag for at det er viktige prinsipielle spørsmål som må belyses. Amerikanerne ønsket en hastebehandling og rask utlevering. Disse planene er blitt forpurret. I tiden som kommer må alle forsvarere av ytringsfrihet og menneskerettigheter skape oppmerksomhet rundt situasjonen til Assange. Det gjelder ikke bare hans sak, tiltalen mot Glenn Greenwald i Brasil kan være et forvarsel om at flere journalister kan bli rammet og rettsforfulgt med påstander om hacking og lignende lovbrudd dekker over at det er den kritisk og undersøkende journalistikken som rammes.

Påfallende passive

Mens Aftenposten og andre medier er påfallende passive i å få oppmerksomhet rundt Assange sårbare situasjon, er det tegn som tyder på at det er økt folkelig engasjement for Assange. Også hans medfanger Belmarsh-fengselet har reagert på den umenneskelige behandlingen av Assange. Han er nå flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter aksjoner fra medfangene. I tiden fram mot rettsaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt.

Edward Snowden er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange og Greenwald. Han skrev nylig på Twitter forbindelse med siktelsen mot Glenn Greenwald: «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

21. november: Kan Assange reddes? Møt varslerens far, John Shipton

«Jeg har forsonet meg med at Julian kan dø i fengsel. Det er ikke en bitter fars tale, det er et faktum», sa John Shipton, Julian Assanges far, i Berlin i forrige uke. Nå kommer han til Norge.
Norsk PEN inviterer til møte med John Shipton. Foto: Richard Lahuis

Tid: 21. november, 15.00-16.00
Sted: Nedjma, Litteraturhuset

Trykk gjerne “delta” på Facebook-arrangementet.

Møt John Shipton i samtale med journalist Silje Kampesæter fra Forsvarets Forum når Norsk PEN inviterer til åpent møte om en av vår tids viktigste og modigste publisister.

Julian Assange er en av personene bak WikiLeaks, plattformen som gjorde de konfidensielle dokumentene om tvilsom amerikansk krigføring i Irak og Afghanistan fra den tidligere forsvarsanalytikeren Chelsea Manning kjent for hele verden. Assange samarbeidet med en rekke journalister og mediehus i Europa om publiseringene. Han er nå tiltalt av amerikanske myndigheter etter «The Espionage Act» for denne publiseringen og risikerer mange tiår i fengsel hvis han skulle bli dømt. Assange sitter nå fengslet i et høyrisikofengsel i Storbritannia i påvente av endelig behandling av en utleveringsbegjæring fra amerikanske myndigheter.

Tidligere i år hentet syv politimenn Assange ut fra den ecuadorianske ambassaden i London, hvor han har oppholdt seg siden 2012. Fra april har han sittet i det beryktede høysikkerhetsfengselet Belmarsh utenfor London. FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, slo nylig full alarm om soningsforholdene i fengselet: Assange bærer preg av langvarig psykologisk tortur og advarer mot at soningen kan koste ham livet. 25. februar vil britiske myndigheter avgjøre om de skal utlevere Assange til USA. Der venter en tiltale om spionasje med potensielt 175 års fengselsdom.

John Shipton reiser i disse dager til seks europeiske hovedsteder for å snakke om sønnen, soningsforholdene og hva som venter ham. De siste tre årene har Shipton jobbet intensivt for Julian Assanges frihet, og australieren har uttalt at han ikke reiser fra Europa før sønnen er fri.

Silje Rønning Kampesæter er journalist og fungerende nettredaktør i Forsvarets Forum. Kampesæter er tidligere Midtøsten-korrespondent for Aftenposten, og har i en årrekke jobbet med utenrikspolitikk i ulike medier. I podcasten «Krig & Sånn» stiller Kampesæter små og store spørsmål innenfor forsvarsverdenen. Siste episode handlet om ytringsfrihet i Forsvaret.

Møtet starter klokken 15, og avholdes på Nedjma i 3. etasje på Litteraturhuset i Oslo.

Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører


Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der “noen” presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.