Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der “noen” presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.

Sensuren ingen vil ta ansvar for

Av Rune Ottosen, nestleder Norsk PEN

3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK og et lokalt kunstnerkollektiv  fjernet fra lokalene til Media City i Bergen mot kunstnerens vilje. Norsk PEN har karakterisert dette som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater.

AFK fikk beskjed fra Entra, som eier bygningen, om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Det er verdt å merke seg at AFK hele tiden har søkt dialog med sine kritikere. Hensikten med utstillingen er nettopp å skape debatt om pressefrihetens vilkår i dag.

Hans ukjente kritikere svarer på invitasjonen med sensur. Hendelsen reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvilken makt skal eiendomsselskaper som Entra ha over vilkårene for ytringsfrihet i de lokalene de eier? Kan bedrifter som er fundert på ytringsfrihet, som mediebedrifter, produksjonsselskaper og universiteter, leve med at det bedrives sensur i eget arbeidsmiljø?

Da Norsk PEN ble klar over denne situasjonen 2. august henvendte vi oss til Entra med tre spørsmål:
1. Hvorfor har AFK fått beskjed om å fjerne utstillingen?
2. Flere mediebedrifter er leietakere hos Media City – har noen av disse bedt om at utstillingen må fjernes?
3. Har Entra vurdert hvorvidt en henvendelse om å fjerne utstillingen kan være problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv?
Samme kveld fikk jeg svar på spørsmålene av kommunikasjonssjef i Entra ASA Ida Kr. Schlotterbeck og hun sier at Entra ikke ønsker å gå ut med hvilke reaksjoner som er kommet på utstillingen og hvem som har reagert. Hun viser til at det er Compass Group som disponerer lokalene der utstillingen står.
Morgenen etter kunne Bergensavisen melde at utstillingen var fjernet. I stedet for å diskutere sin egen rolle skyver Entra selskapet Compass Group foran seg. Selskapet er ikke nevnt som part i den opprinnelige avtalen mellom AFK og Media City, selv om en ansatt der har underskrevet på kontrakten. Entra må komme på banen og begrunne sine handlinger.

Det er ikke tvil om at Entra har akseptert at utstillingen skulle settes opp. Det er Entra som har sendt ut varsler om at leietakere har klaget, og det er Entra som ba AFK fjerne utstillingen. De vet hvem klagerne er og de bør vite hvem som fysisk har fjernet utstillingen. Da må de faktisk kunne begrunne sin beslutning offentlig.

Norsk PEN krevde at utstillingen skulle settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Dette kravet er innfridd.

Men saken er fortsatt ikke løst. En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

BA og BT har markert sin avstand til hendelsen på lederplass. Det er bra, men jeg håper noen av de mange journalistene i Media City graver videre. Alle fakta er ikke på bordet i denne saken.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 6. august 2019. Oppdatert 6. august.

Ytringsfrihetsdelegasjon til den britiske ambassade

Fra venstre: Rune Ottosen (Norsk PEN), Arne Jensen (Norsk Redaktørforening), Elin Floberghagen (Norsk Presseforbund), ambassadør Richard Wood, Hilde Tretterud (Norsk Journalistlag) og Kjersti Løken Stavrum (Norsk PEN)

På den Internasjonale Varslerdagen, 5. juni, møtte en delegasjon fra Norsk PEN, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag den britiske ambassadøren Richard Wood. Ytringsfrihetsorganisasjonene overrakte ambassadøren et brev der vi  ber den engelske regjeringen om å sikre at Julian Assange ikke blir utlevert til USA.

Letter to Ambassador Richard Wood:

 

5. juni: Varslerdagen 2019: Utlevering av Julian Assange til USA – en trussel mot ytringsfriheten

Velkommen til Varslerdagen 2019 ved nestleder i Norsk PEN Rune Ottosen.

Nancy Hollander, Chelsea Mannings advokat intervjues av Rune Ottosen.

Møteleder: Kai Sibbern, leder av Norsk PENs Varslerutvalg

Panel:
Kristoffer Rønneberg (journalist Aftenposten)
Eirik Vold (journalist og forfatter)
Mads Andenæs (professor i jus)
Vidar Strømme (advokat for Edward Snowden)

Tid: 5. juni, kl. 19.00 – 21.00
Sted: Litteraturhuset; sal: Nedjma
Inngang: Gratis
Arrangementet er åpent for alle.
Ingen påmelding.

Se opptaket fra arrangementet

Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.

Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.

Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.

Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».

USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.

Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.

Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.

Utlevering av Julian Assange til USA vil være et angrep på ytringsfriheten

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Appell ved den britiske ambassaden 23. april 2019 under punktmarkeringen: Nei til utlevering av Julian Assange til USA.

Av Rune Ottosen, styremedlem Norsk PEN.

Vi står her utenfor den britiske ambassaden fordi det er Storbritannia som nå har Julian Assanges skjebne i sine hender. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle. På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord. Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter. Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

Også PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment.  Assanges fiender prøver etter beste evne å dekke over dette ved desinformasjon og mange sidespor. Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Bimi samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Bimi er nær tidligere samarbeidspartner med Assange. De mange underlige omstendighetene rundt tiltalen av Bimi bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Men vi kan slå fast at påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og blir de avslørt går de etter de som avdekker dette med alle ressurser de har til rådighet. Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.  Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt “umenneskelig behandling”  ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.  Det er altså et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer.

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning.  At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier. Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

I Mueller rapporten om etterforskningen av president Trump, hevdes det nå at Assange har samarbeidet med russisk etterretning. Assange har hele tiden benektet dette, senest i intervju med Fox News. Han  sa da at det er russiske myndigheter som er hans kilder. Uansett hva som vil vise seg å være fakta i denne saken gjelder vanlig rettssikkerhetsprinsipper.  Assange er uskyldig til det motsatte er bevist. Og først om fremst: Dette har ingen ting med tiltalen mot Assage å gjøre. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står her er derfor i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten NSAs massive  globale overvåking. Snowden er i eksil i Russland og  risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.

Takk for oppmerksomheten.

Appellen ble holdt under en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

23. april: Punktmarkering – Nei til utlevering av Julian Assange til USA

23. april kl. 17 utenfor Storbritannias ambassade, Oslo.

Wikileaks er en prisvinnende medieorganisasjon som har gitt oss essensiell kunnskap om krigene i Afganistan og Irak, “handelsavtalene” TTP, TTIP og TISA, systematiske brudd på Genekonvensjonen i Guantanamo Bay og Det Demokratiske partiets sabotasje av Bernie Sanders til fordel for Hillary Clinton, og deres støtte til Trumps kandidatur. Wikileaks har og har hatt forhold til over 100 store mediehus i hele verden og informasjonen som Wikileaks har lagret på sine hjemsider har blitt brukt av både store medier som Guardian og New York Times så vel som alternative medier og enkeltpersoner. Informasjonen de har samlet har blitt brukt i rettsaker og det refereres til Wikileaks i over 47 tusen akademiske arbeid og rettsdokumenter fra USA.
Til tross for at de har lekket over ti millioner dokumenter har ingen dokumenter har vist seg å være falske. Det finnes heller ingen eksempler på at noen har kommet til skade på grunn av deres lekkasjer. Jobben de har gjort mangler sidestykke i sin profesjonalitet og omfang.

I en rapport til FN fra Center for Constitutional Rights slås det fast at Wikileaks er under konstant press som følge av sine utgivelser og at USA har prøvd å ta Wikileaks til retten siden 2010 på grunn av sine avsløringer. Wikileaks selv avlørte i mars 2010 at USA siden 2008 har undersøkt mulighetene for hvordan best mulig motarbeide Wikileaks’ publikasjoner.

Dette er ikke bare en markering for Julian Assange og Wikileaks, det er en markering til støtte for ytringsfriheten. Utlevering av Assange til USA og evt. Dom medfører en farlig innskrenkelse av journalistisk handlerom og det setter en presedens der USA i praksis kan kneble journalister som avslører deres imperialistiske politikk uavhengig av deres statsborgerskap eller status som asylant.

Bjørnar Moxnes skrev dette dagen etter arrestasjonen:

“USA krever utlevering av Wikileaks-grunnlegger Julian Assange og vil straffe ham for hans rolle i lekkasjen av hemmelige amerikanske dokumenter. Dokumentene avdekker USAs makteliters ansvar for krigsforbrytelser, tortur, maktmisbruk og ulovlig innblanding i andre land verden over.
I USA har varsleren Chelsea Manning, som lakk disse dokumentene til WikiLeaks, blitt utsatt for det FNs spesialrapportør mot tortur kaller «umenneskelig og grusom behandling». De ansvarlige for krigsforbrytelser og tortur har derimot ikke en gang blitt etterforsket.
FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling og en rekke ytringsfrihetsorganisasjoner har allerede fordømt forfølgelsen av Assange og WikiLeaks.
Uansett hva man ellers mener om Assange, så må varsling som avdekker makteliters forbrytelser ikke kriminaliseres. Slik varsling er avgjørende for demokratiet og rettsstaten. Jeg slutter meg til Jeremy Corbyns krav: Assange må ikke utleveres til USA.”

Disse støtter Wikileaks og Assange internasjonalt:

John Pilger, prisvinnende journalist og wikileaksstøttespiller.
Noam Chomsky, prof. Emeritus fra MiT, forfatter av manufactoring consent, kritiker av USA.
George Galloway MP,
Chris Williamson MP,
Jeremy Corbyn, lederen av Labour i Storbritannia
Daniel Ellsberg, varsleren i Pentagon Papers.
Chris Hedges, pulitzerprisvinner, journalist og forfatter.
Tulsi Gabbard, presidentkandidat
The Green Party USA

Arrangeres av Rødt Oslo Vest og Norsk PEN:

Konferansier
Mads Andenæs, jusprofessor

Appeller:
Norsk Pen – Rune Ottosen
Mímir Kristjánsson

De som ønsker å anslutte seg til arrangementet kan ta kontakt med mjnlangvad@gmail.com.

Tilknyttet:
Elektronisk Forpost Norge
Rødt Oslo Solidaritet
Norges kommunistiske parti
Ungkommunistene i Norge

Arrangementet på Facebook.

Spionasjetiltalen mot Assange må fordømmes – forsvar ytringsfriheten

Gjennom en utilsiktet lekkasje er det blitt kjent at amerikanske påtalemyndigheter har tatt ut en hemmelig tiltale mot grunnleggeren av WikiLeaks: Julian Assange. Han har siden 2012 levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har siktet ham for brudd på kausjonsbestemmelsen. Opprinnelig ble Assange fengslet i London i forbindelse med at svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende hemmelige tiltalen er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet.

Begrunnelsen for at Assange søkte asyl er nettopp frykten for å bli tiltalt for spionasje med risiko for en dom på mer enn 30 års fengsel. Julian Assange har et skjebnefellesskap med Chelsea Manning, som fikk en tilsvarende dom for omfattende lekkasjer mens hun tjenestegjorde i de amerikanske væpnede styrker under Irak-krigen. Lekkasjene Manning var ansvarlig for, og som WikiLeaks gjorde kjent for verden, ga et usminket bilde av den brutale krigføringen i Irak og Afghanistan. Gjennom disse lekkasjene ble ikke minst de omfattende sivile tapene kjent for omverden. Også tradisjonelle medier gikk sammen med WikiLeaks og publiserte historier som ellers ikke ville ha vært kjent.

Det er viktig å huske hva som er sakens kjerne: Medienes rett til å publisere ubehagelige sannheter gjennom lekkasjer. Det er også å viktig å huske på forbindelsen mellom situasjonen til Assange og saken til Edward Snowden. Ett av anklagepunktene mot Assange er at det var WikiLeaks som assisterte Snowden under hans flukt fra USA. Grunnen til at Snowden er i eksil i Moskva er hans omfattende lekkasjer som viste omfanget av den amerikanske etterretningstjenestens overvåking av all elektronisk kommunikasjon på global basis. Snowden har selv sagt at han som varsler frivillig reiser til USA hvis han får en åpen rettssak i ordinær rett.

Saken til Chelsea Manning, som endte med en dom på mer enn 30 års fengsel, viser at både Snowden og Assange med rette frykter en rettssak i spesialdomstoler etter en spiontiltale. Det var derfor de søkte asyl. Manning er i dag fri takket være en benådning av president Obama. Også Obama-administrasjonen vurderte å ta ut tiltale mot Julian Assange. Obama droppet saken fordi det ikke kunne tas ut tiltale uten samtidig å tiltale andre medier som hadde publisert lekkasjer fra WikiLeaks, inkludert mediehus som New York Times: Tradisjonelle medier er åpenbart beskyttet av First Amendment i grunnloven.

Når det nå er kjent at det under president Trump er tatt ut en hemmelig tiltale mot Assange, er dette en potensiell trussel mot all publisistisk virksomhet med grunnlag i lekkasjer. Nære medarbeidere til presidenten har kommet med sterke, hatefulle ytringer mot Assange, og underbygger spionanklagene med anklager om at WikiLeaks er en «etterretningstjeneste». Advokatene til Assange og en rekke talspersoner for menneskerettigheter og ytringsfrihet i USA har advart mot konsekvensen av ytterligere innskrenkninger i ytringsfriheten i USA. Dette er bare det siste av flere angrep på medier og ytringsfriheten i USA under Trump-administrasjonen.

En tiltale mot virksomheten til WikiLeaks vil bidra til en fryktkultur som vil ramme all journalistikk. Alle medier, spesielt de som i en lang periode selv publiserte avsløringer takket være WikiLeaks-lekkasjer, må nå stå opp og forsvare Julian Assange mot en rettsprosess som kan bli et alvorlig angrep på ytringsfriheten, ikke bare i USA, men globalt.

Av Rune Ottosen,
styremedlem i Norsk PEN

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 5. desember 2018.

2. desember: Propaganda, Facts and Fake News: The Holberg Debate 2017

Is there an escalating war of information that is threatening our democracy and our ability to make informed decisions?

Call it propaganda, fake news, bias or distorted facts—manipulation of information may have vast implications for people trying to make sense of the world. While politicians and media actors accuse each other of undermining the truth and stirring up the public’s emotions with questionable assertions, it is often unclear whose interests lie behind the narratives and whether or not the news are truthful descriptions.

In many countries, even the less subtle forms of propaganda will often be an accepted part of everyday life. Yet, even in Europe and the US, the War of Information now seems to be escalating beyond what we have previously seen. “All wars always produce phony atrocity stories – along with real atrocities,” writes journalist Patrick Cockburn, “But in the Syrian case fabricated news and one-sided reporting have taken over the news agenda to a degree probably not seen since the First World War.”

Add to this the chaotic world of social media and online news outlets, where it is hard to know whom to trust, particularly when we know that both state actors and private interests are working continuously to promote narratives that work to their own advantage.

The Holberg Debate 2017 seeks to explore various aspects of propaganda and distorted information in the news and social media, including:

• Can voters be expected to make informed decisions in the presence of propaganda?
• Are the established media hypocritical when they define themselves as the guardians against “fake news”? And who are the most powerful actors in what may be seen as a global theatre of information warfare?
• How much should we trust the media in issues of war, peace, power and politics? Were there for instance dark, foreign forces behind the surging French ‘populists’ and the British Brexit campaign? Was the regime change in Ukraine a popular revolution or a US supported coup? And was the US election hacked and stolen by Russian spies?
• Are the bombs that have fallen over countries such as Syria, Iraq, Afghanistan, Libya, Yemen and Pakistan part of great humanitarian projects, or are there ulterior motives that the media either wilfully obscure or are manipulated into distorting?
• Is the future of humanity under threat from propaganda controlled by artificial intelligence?

The event is a collaboration between the Holberg Prize, the Fritt Ord Foundation and Norwegian PEN (Western Norway). We are also grateful to the Bergesen Foundation and the University of Bergen, whose support helped make this event possible.

—PANELLISTS—

JULIAN ASSANGE joins the panel via videolink. Assange is an award-winning journalist and the founder and editor-in-chief of WikiLeaks. He is also a programmer, cryptographer, author and activist. Founded in 2006, WikiLeaks has published millions of leaked documents and several videos. This includes logs that relate to the wars in Iraq and Afghanistan, the controversial “Collateral Murder” video from Iraq, U.S. diplomatic cables, and election campaign related e-mails from the Democratic National Committee and from Hillary Clinton’s campaign manager, John Podesta.

JOHN PILGER is an Australian journalist, author and documentary film-maker. Pilger has covered military, political and cultural conflicts around the world for more than five decades, and his criticism of American, Australian and British foreign policy is strongly reflected his documentaries and writings. He worked at the Daily Mirror from 1963 to 1986 and wrote a regular column for the New Statesman magazine from 1991 to 2014. Pilger has won numerous awards as a journalist and film-maker, and he is one of only two people to win British journalism’s highest award twice.

JONATHAN HEAWOOD is the CEO and founder of IMPRESS, the only press regulator to be recognised as independent and effective under the Royal Charter in the United Kingdom. He has previously worked as a journalist and human rights campaigner, and he is a former director of English PEN. Heawood has written on free speech and regulation for various publications, including The Encyclopedia of Twentieth-Century Fiction, Critical Quarterly, Journal of Media Law, Ethical Space and Communications Law.

The debate will be moderated by Professor Ellen Mortensen, University of Bergen. Ole Sandmo from the Holberg Prize Secretariat will interview Julian Assange during part of his appearance. In addition to keynotes from the panellists, there will be Q&A sessions where members of the audience will be welcome to ask questions.

The event will not be streamed outside the University Aula.

Please note that recording of this event via any media type is strictly prohibited.

(Julian Assange picture credit: Allen Clark)

Time: 2nd December from15:00 – 17:15
Venue: Universitetsaulaen i Bergen, Muséplass 3, 5007 Bergen