#FreeJulianAssange! Norsk PEN følger rettssaken i London

USA vil ha publisisten Julian Assange utlevert fra Storbritannia. Det vil ikke vi. Derfor møter Norsk PEN opp i Woolwich Crown Court i London 24. og 25. februar.
Norsk PENs nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen skal følge rettssaken om utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA i februar.

Siden april i fjor har Julian Assange sittet i varetekt i det beryktede fengselet Belmarsh utenfor London. Nå skal begjæringen fra USA om å utlevere Assange opp i britisk rett.

De første høringene i saken foregår fra 24.-28. februar i Woolwich Crown Court, før rettssaken fortsetter med tre uker i mai. Norsk PEN, ved nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen, reiser til London for å følge de første dagene av rettssaken.

– Vi risikerer at en stormakt som USA får Assange, en australsk statsborger, utlevert fra et tredjeland for hans publisistiske virksomhet. Dette vil være et anslag mot ytringsfrihet i global målestokk. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må spørre seg om hvem som blir den neste, sier Ottosen.

Norsk PENs nestleder Rune Ottosen har lenge jobbet for at Assange burde slippes fri.

– I USA venter trolig en lang fengselsstraff for Assange for avsløringene om amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. En utlevering av Julian Assange til USA vil være et hardt slag mot all kritisk journalistikk og et kraftig angrep på ytringsfriheten, sier Ottosen.

Assange er tiltalt for brudd på den amerikanske «The Espionage Act» for gjennom Wikileaks å ha publisert dokumenter fra amerikansk krigføring i Midtøsten. Dokumentene viser blant annet drap på sivilbefolkning i Irak og Afghanistan. Ingen av dokumentene har vist seg ikke å være sanne.

Fengselet Assange har sittet i varetekt, Belmarsh, huser ellers terrorister og drapsmenn. Det har fått tilnavnet «Storbritannias Guantanamo Bay» på grunn av sin røffe behandling av de innsatte i fengselet.

Aftenposten bør tydeligere forsvare Assange

Aftenposten burde stå opp for mannen som gjennom Wikileaks fremskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

En kortere versjon av dette innlegget er publisert her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/6jgWJ3/aftenposten-burde-tydeligere-forsvare-assange-rune-ottosen

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

Trine Eilertsen sier i et intervju med egen avis 20.1. at hun ikke kjenner seg igjen i Eva Jolys kritikk av mediene i deres mangel på forsvar for Julian Assange.  «Vi har dekket saken hele tiden, med ulik intensitet, som i alle saker. Det er ikke riktig at saken er glemt, sier hun».

Eilertsen underslår dermed Aftenpostens historiske forhold til Assange. Hun burde heller stå opp for mannen som gjennom Wikileaks framskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan som Aftenposten brukte. Ifølge Eilertsen driver de ikke med kampanjer. Men Aftenposten kan vel være tydelige på kommentarplass?

Protester

Arne Jensen i Norsk Redaktørforening påpeker helt korrekt i samme artikkel at presseorganisasjonene sammen med Norsk PEN har protestert til den britiske ambassaden mot en eventuell utlevering av Assange til USA. Trine Eilertsen viser også til at Aftenpsoten har støttet nok og skriver: «Vi driver ikke med kampanjer, men er medlem i presseorganisasjoner som har vært tydelige i saken». Man kan godt være tydelig og prinsipiell i kommentarer uten at man driver kampanje.

Når mange sitter igjen med det inntrykk at Aftenpostens holdning til Assange er ambivalent, skyldes det uttalelser Aftenpostens redaktører og kommentatorer har kommet med i sakens anledning.

Hacking

Espen Egil Hansen sa i intervju med Aftenposten 25.5 2019: «Ifølge tiltalen skal Assange ha instruert og samarbeidet med Manning over lang tid for å få tak i lekkasjene. Om det er riktig, benyttet han en arbeidsmetodikk som for journalister vil være høyst tvilsom både etisk og juridisk, påpeker Hansen».

Påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking er spredd i mediene blant annet på grunn av en misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). Rettsforfølgelsen av Assange skyldes i all hovedsak de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i 2010. Det er denne publiseringen som er kjernepunktet i tiltalen mot Assange. Det samme materiale som Aftenpostens journalister fikk Schibsteds pris for å ha publisert. Harald Stanghelle går enda lenger i sin kritikk enn Hansen og skriver i et innlegg i Aftenposten 14. mai 2019 med tittelen «Helten som ble demokratiets fiende». Begrunnelsen var at han blandet seg inn i valget som brakte Trump til makten og at han skal ha gått russernes ærend i denne sammenheng.

Både påstanden om hacking og at Assanges skal ha gått «russernes ærend» har blitt grundig belyst i en rettskjennelse i en distriktsdomstol i New York sommeren 2019 etter søksmål fra det demokratiske partiet mot russiske myndigheter, Assange og Wikileaks for deres rolle ved å spre eposter fra Hillary Clinton i opptakten til presidentvalgkampen i 2016. Dommeren John G. Koeltl slår fast at det er bevist at Russland stod bak tyveri av dokumenter, men at det ikke finnes noe bevis for at Assange og WikiLeaks har noe med hackingen å gjøre. Dommen slår videre fast at det ikke er forbudt å publisere materiale som andre har skaffet til veie på ulovlig vis. Assanges motstandere går sjelden inn på innholdet i dette publiserte materiale. Derfor er det svært interessant at denne ferske dommen slår fast at det er «udiskutabelt» at dette materiale inneholder saker av at offentlig interesse. I dommen heter det at å straffe Wikileaks for dette ville bryte med grunnlovens beskyttelse av pressefriheten og forutsetningene for kritisk journalistikk.

Selv etter denne dommen virker det som Aftenpostens medarbeidere ikke klarer å frigjøre seg fra sitt gamle tankemønster. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skriver i et innlegg 29.12 at «han lot seg bruke av russiske agenter», og sier videre: «Han er altså ikke lett å ha sympati for, denne Assange, med mindre man da ser på voldtektsanklagene i Sverige som del av et CIA-komplott mot ham og ellers mener Vladimir Putin er en bra kar».

Sverige-sak henlagt

Det er en kjent sak av svenske domstoler har henlagt saken med beskyldninger om seksuelle overgrep – og at dette hadde skjedd før Aftenpostens kommentar sto på trykk. Rettsikkerheten gjelder vel også Assange, han er også uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Eva Jolys kronikk i Aftenposten er en oppfordring til oss alle om å bruke vårt moralske kompass og se på de prinsipielle og humanitære sidene av saken. I tillegg er det også spørsmål Assanges rettsikkerhet i en sårbar situasjon.

Bør ikke dette også vektlegges i større grad av Aftenposten? Han er mannen som skaffet til veie innhold som avisen vant en pris for å ha formidlet. Det er dette han nå står tiltalt for. Hvis han blir dømt risikerer han 175 års fengsel. De rettslige høringene starter i en rettssak som starter i London 24. februar. Etter noen dagers høring vil saken bli behandlet i mai. Forsvarerne til Assange har fått gjennomslag for at det er viktige prinsipielle spørsmål som må belyses. Amerikanerne ønsket en hastebehandling og rask utlevering. Disse planene er blitt forpurret. I tiden som kommer må alle forsvarere av ytringsfrihet og menneskerettigheter skape oppmerksomhet rundt situasjonen til Assange. Det gjelder ikke bare hans sak, tiltalen mot Glenn Greenwald i Brasil kan være et forvarsel om at flere journalister kan bli rammet og rettsforfulgt med påstander om hacking og lignende lovbrudd dekker over at det er den kritisk og undersøkende journalistikken som rammes.

Påfallende passive

Mens Aftenposten og andre medier er påfallende passive i å få oppmerksomhet rundt Assange sårbare situasjon, er det tegn som tyder på at det er økt folkelig engasjement for Assange. Også hans medfanger Belmarsh-fengselet har reagert på den umenneskelige behandlingen av Assange. Han er nå flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter aksjoner fra medfangene. I tiden fram mot rettsaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt.

Edward Snowden er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange og Greenwald. Han skrev nylig på Twitter forbindelse med siktelsen mot Glenn Greenwald: «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

21. november: Kan Assange reddes? Møt varslerens far, John Shipton

«Jeg har forsonet meg med at Julian kan dø i fengsel. Det er ikke en bitter fars tale, det er et faktum», sa John Shipton, Julian Assanges far, i Berlin i forrige uke. Nå kommer han til Norge.
Norsk PEN inviterer til møte med John Shipton. Foto: Richard Lahuis

Tid: 21. november, 15.00-16.00
Sted: Nedjma, Litteraturhuset

Trykk gjerne “delta” på Facebook-arrangementet.

Møt John Shipton i samtale med journalist Silje Kampesæter fra Forsvarets Forum når Norsk PEN inviterer til åpent møte om en av vår tids viktigste og modigste publisister.

Julian Assange er en av personene bak WikiLeaks, plattformen som gjorde de konfidensielle dokumentene om tvilsom amerikansk krigføring i Irak og Afghanistan fra den tidligere forsvarsanalytikeren Chelsea Manning kjent for hele verden. Assange samarbeidet med en rekke journalister og mediehus i Europa om publiseringene. Han er nå tiltalt av amerikanske myndigheter etter «The Espionage Act» for denne publiseringen og risikerer mange tiår i fengsel hvis han skulle bli dømt. Assange sitter nå fengslet i et høyrisikofengsel i Storbritannia i påvente av endelig behandling av en utleveringsbegjæring fra amerikanske myndigheter.

Tidligere i år hentet syv politimenn Assange ut fra den ecuadorianske ambassaden i London, hvor han har oppholdt seg siden 2012. Fra april har han sittet i det beryktede høysikkerhetsfengselet Belmarsh utenfor London. FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, slo nylig full alarm om soningsforholdene i fengselet: Assange bærer preg av langvarig psykologisk tortur og advarer mot at soningen kan koste ham livet. 25. februar vil britiske myndigheter avgjøre om de skal utlevere Assange til USA. Der venter en tiltale om spionasje med potensielt 175 års fengselsdom.

John Shipton reiser i disse dager til seks europeiske hovedsteder for å snakke om sønnen, soningsforholdene og hva som venter ham. De siste tre årene har Shipton jobbet intensivt for Julian Assanges frihet, og australieren har uttalt at han ikke reiser fra Europa før sønnen er fri.

Silje Rønning Kampesæter er journalist og fungerende nettredaktør i Forsvarets Forum. Kampesæter er tidligere Midtøsten-korrespondent for Aftenposten, og har i en årrekke jobbet med utenrikspolitikk i ulike medier. I podcasten «Krig & Sånn» stiller Kampesæter små og store spørsmål innenfor forsvarsverdenen. Siste episode handlet om ytringsfrihet i Forsvaret.

Møtet starter klokken 15, og avholdes på Nedjma i 3. etasje på Litteraturhuset i Oslo.

Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der “noen” presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.

Sensuren ingen vil ta ansvar for

Av Rune Ottosen, nestleder Norsk PEN

3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK og et lokalt kunstnerkollektiv  fjernet fra lokalene til Media City i Bergen mot kunstnerens vilje. Norsk PEN har karakterisert dette som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater.

AFK fikk beskjed fra Entra, som eier bygningen, om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Det er verdt å merke seg at AFK hele tiden har søkt dialog med sine kritikere. Hensikten med utstillingen er nettopp å skape debatt om pressefrihetens vilkår i dag.

Hans ukjente kritikere svarer på invitasjonen med sensur. Hendelsen reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvilken makt skal eiendomsselskaper som Entra ha over vilkårene for ytringsfrihet i de lokalene de eier? Kan bedrifter som er fundert på ytringsfrihet, som mediebedrifter, produksjonsselskaper og universiteter, leve med at det bedrives sensur i eget arbeidsmiljø?

Da Norsk PEN ble klar over denne situasjonen 2. august henvendte vi oss til Entra med tre spørsmål:
1. Hvorfor har AFK fått beskjed om å fjerne utstillingen?
2. Flere mediebedrifter er leietakere hos Media City – har noen av disse bedt om at utstillingen må fjernes?
3. Har Entra vurdert hvorvidt en henvendelse om å fjerne utstillingen kan være problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv?
Samme kveld fikk jeg svar på spørsmålene av kommunikasjonssjef i Entra ASA Ida Kr. Schlotterbeck og hun sier at Entra ikke ønsker å gå ut med hvilke reaksjoner som er kommet på utstillingen og hvem som har reagert. Hun viser til at det er Compass Group som disponerer lokalene der utstillingen står.
Morgenen etter kunne Bergensavisen melde at utstillingen var fjernet. I stedet for å diskutere sin egen rolle skyver Entra selskapet Compass Group foran seg. Selskapet er ikke nevnt som part i den opprinnelige avtalen mellom AFK og Media City, selv om en ansatt der har underskrevet på kontrakten. Entra må komme på banen og begrunne sine handlinger.

Det er ikke tvil om at Entra har akseptert at utstillingen skulle settes opp. Det er Entra som har sendt ut varsler om at leietakere har klaget, og det er Entra som ba AFK fjerne utstillingen. De vet hvem klagerne er og de bør vite hvem som fysisk har fjernet utstillingen. Da må de faktisk kunne begrunne sin beslutning offentlig.

Norsk PEN krevde at utstillingen skulle settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Dette kravet er innfridd.

Men saken er fortsatt ikke løst. En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

BA og BT har markert sin avstand til hendelsen på lederplass. Det er bra, men jeg håper noen av de mange journalistene i Media City graver videre. Alle fakta er ikke på bordet i denne saken.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 6. august 2019. Oppdatert 6. august.

Ytringsfrihetsdelegasjon til den britiske ambassade

Fra venstre: Rune Ottosen (Norsk PEN), Arne Jensen (Norsk Redaktørforening), Elin Floberghagen (Norsk Presseforbund), ambassadør Richard Wood, Hilde Tretterud (Norsk Journalistlag) og Kjersti Løken Stavrum (Norsk PEN)

På den Internasjonale Varslerdagen, 5. juni, møtte en delegasjon fra Norsk PEN, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag den britiske ambassadøren Richard Wood. Ytringsfrihetsorganisasjonene overrakte ambassadøren et brev der vi  ber den engelske regjeringen om å sikre at Julian Assange ikke blir utlevert til USA.

Letter to Ambassador Richard Wood:

 

5. juni: Varslerdagen 2019: Utlevering av Julian Assange til USA – en trussel mot ytringsfriheten

Velkommen til Varslerdagen 2019 ved nestleder i Norsk PEN Rune Ottosen.

Nancy Hollander, Chelsea Mannings advokat intervjues av Rune Ottosen.

Møteleder: Kai Sibbern, leder av Norsk PENs Varslerutvalg

Panel:
Kristoffer Rønneberg (journalist Aftenposten)
Eirik Vold (journalist og forfatter)
Mads Andenæs (professor i jus)
Vidar Strømme (advokat for Edward Snowden)

Tid: 5. juni, kl. 19.00 – 21.00
Sted: Litteraturhuset; sal: Nedjma
Inngang: Gratis
Arrangementet er åpent for alle.
Ingen påmelding.

Se opptaket fra arrangementet

Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.

Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.

Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.

Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».

USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.

Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.

Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.

Utlevering av Julian Assange til USA vil være et angrep på ytringsfriheten

Styremedlemmer i Norsk PEN Rune Ottosen og Lars Gule foran den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

Appell ved den britiske ambassaden 23. april 2019 under punktmarkeringen: Nei til utlevering av Julian Assange til USA.

Av Rune Ottosen, styremedlem Norsk PEN.

Vi står her utenfor den britiske ambassaden fordi det er Storbritannia som nå har Julian Assanges skjebne i sine hender. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle. På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord. Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter. Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

Også PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment.  Assanges fiender prøver etter beste evne å dekke over dette ved desinformasjon og mange sidespor. Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Bimi samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Bimi er nær tidligere samarbeidspartner med Assange. De mange underlige omstendighetene rundt tiltalen av Bimi bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Men vi kan slå fast at påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og blir de avslørt går de etter de som avdekker dette med alle ressurser de har til rådighet. Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.  Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt “umenneskelig behandling”  ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.  Det er altså et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer.

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning.  At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier. Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

I Mueller rapporten om etterforskningen av president Trump, hevdes det nå at Assange har samarbeidet med russisk etterretning. Assange har hele tiden benektet dette, senest i intervju med Fox News. Han  sa da at det er russiske myndigheter som er hans kilder. Uansett hva som vil vise seg å være fakta i denne saken gjelder vanlig rettssikkerhetsprinsipper.  Assange er uskyldig til det motsatte er bevist. Og først om fremst: Dette har ingen ting med tiltalen mot Assage å gjøre. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står her er derfor i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten NSAs massive  globale overvåking. Snowden er i eksil i Russland og  risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.

Takk for oppmerksomheten.

Appellen ble holdt under en demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden i Oslo 23. april 2019.

23. april: Punktmarkering – Nei til utlevering av Julian Assange til USA

23. april kl. 17 utenfor Storbritannias ambassade, Oslo.

Wikileaks er en prisvinnende medieorganisasjon som har gitt oss essensiell kunnskap om krigene i Afganistan og Irak, “handelsavtalene” TTP, TTIP og TISA, systematiske brudd på Genekonvensjonen i Guantanamo Bay og Det Demokratiske partiets sabotasje av Bernie Sanders til fordel for Hillary Clinton, og deres støtte til Trumps kandidatur. Wikileaks har og har hatt forhold til over 100 store mediehus i hele verden og informasjonen som Wikileaks har lagret på sine hjemsider har blitt brukt av både store medier som Guardian og New York Times så vel som alternative medier og enkeltpersoner. Informasjonen de har samlet har blitt brukt i rettsaker og det refereres til Wikileaks i over 47 tusen akademiske arbeid og rettsdokumenter fra USA.
Til tross for at de har lekket over ti millioner dokumenter har ingen dokumenter har vist seg å være falske. Det finnes heller ingen eksempler på at noen har kommet til skade på grunn av deres lekkasjer. Jobben de har gjort mangler sidestykke i sin profesjonalitet og omfang.

I en rapport til FN fra Center for Constitutional Rights slås det fast at Wikileaks er under konstant press som følge av sine utgivelser og at USA har prøvd å ta Wikileaks til retten siden 2010 på grunn av sine avsløringer. Wikileaks selv avlørte i mars 2010 at USA siden 2008 har undersøkt mulighetene for hvordan best mulig motarbeide Wikileaks’ publikasjoner.

Dette er ikke bare en markering for Julian Assange og Wikileaks, det er en markering til støtte for ytringsfriheten. Utlevering av Assange til USA og evt. Dom medfører en farlig innskrenkelse av journalistisk handlerom og det setter en presedens der USA i praksis kan kneble journalister som avslører deres imperialistiske politikk uavhengig av deres statsborgerskap eller status som asylant.

Bjørnar Moxnes skrev dette dagen etter arrestasjonen:

“USA krever utlevering av Wikileaks-grunnlegger Julian Assange og vil straffe ham for hans rolle i lekkasjen av hemmelige amerikanske dokumenter. Dokumentene avdekker USAs makteliters ansvar for krigsforbrytelser, tortur, maktmisbruk og ulovlig innblanding i andre land verden over.
I USA har varsleren Chelsea Manning, som lakk disse dokumentene til WikiLeaks, blitt utsatt for det FNs spesialrapportør mot tortur kaller «umenneskelig og grusom behandling». De ansvarlige for krigsforbrytelser og tortur har derimot ikke en gang blitt etterforsket.
FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling og en rekke ytringsfrihetsorganisasjoner har allerede fordømt forfølgelsen av Assange og WikiLeaks.
Uansett hva man ellers mener om Assange, så må varsling som avdekker makteliters forbrytelser ikke kriminaliseres. Slik varsling er avgjørende for demokratiet og rettsstaten. Jeg slutter meg til Jeremy Corbyns krav: Assange må ikke utleveres til USA.”

Disse støtter Wikileaks og Assange internasjonalt:

John Pilger, prisvinnende journalist og wikileaksstøttespiller.
Noam Chomsky, prof. Emeritus fra MiT, forfatter av manufactoring consent, kritiker av USA.
George Galloway MP,
Chris Williamson MP,
Jeremy Corbyn, lederen av Labour i Storbritannia
Daniel Ellsberg, varsleren i Pentagon Papers.
Chris Hedges, pulitzerprisvinner, journalist og forfatter.
Tulsi Gabbard, presidentkandidat
The Green Party USA

Arrangeres av Rødt Oslo Vest og Norsk PEN:

Konferansier
Mads Andenæs, jusprofessor

Appeller:
Norsk Pen – Rune Ottosen
Mímir Kristjánsson

De som ønsker å anslutte seg til arrangementet kan ta kontakt med mjnlangvad@gmail.com.

Tilknyttet:
Elektronisk Forpost Norge
Rødt Oslo Solidaritet
Norges kommunistiske parti
Ungkommunistene i Norge

Arrangementet på Facebook.