Oslo – en by for forfulgte forfattere

Oslo, 5. juni 2014

Til

Kultur- og utdanningskomiteen
Oslo kommune

Oslo – en by for forfulgte forfattere

Norsk PEN viser til bibliotekmeldingen«Borgernes bibliotek. Bibliotekplan for Oslo kommune i perioden 2014 til 2018» som kulturbyråd Hallstein Bjercke la frem i mars i år. Bibliotekmeldingen er ikke lagt ut på høring, men Norsk PEN ønsker likevel å dele noen betraktninger med Kultur- og utdanningskomiteen i Oslo kommune.

Norsk PEN berømmer at meldingen fokuserer på bibliotekets rolle og samfunnsoppdrag og samtidig legger opp til at biblioteket skal være borgernes bibliotek der deres behov skal stå i første rekke. Bibliotekmeldingen legger opp til en målbevisst satsing som må følges opp i de kommende budsjettprosessene.

Deichmanske med koordinatoransvar
Videre registrerer Norsk PEN med glede at bibliotekmeldingen vektlegger Oslo kommunes ansvar for forfulgte forfattere, og at koordinatoransvaret for fribyordningen fortsatt skal ligge hos Deichmanske bibliotek. Bibliotekene er basert på ytringsfrihet og demokrati, det er derfor helt naturlig at dette ansvaret tilfaller Deichmanske bibliotek. Norsk PEN vil også benytte anledningen til å berømme Deichmanske bibliotek for å utføre dette viktige oppdraget svært etterrettelig og godt.

En by for forfulgte forfattere
Målsettingene om å sette Oslo på kartet som en by for forfulgte forfattere og at fribyarbeidet skal innlemmes i bibliotekets ambisjoner er betydningsfulle og signaliserer en by som arbeider aktivt for menneskers rett til å ytre seg fritt. Ved å være en friby tar Oslo ikke bare et viktig standpunkt i forhold til ytringsfrihet, men bidrar også konkret til å hjelpe og redde mennesker. For forfatterne betyr fribyordningen at de kommer seg i trygghet, og at vedkommende sikres ro til å gjenoppta sitt arbeide. Som fribyforfatter representerer han eller hun de talløse andre forfattere verden over som er forfulgt, fengslet eller for alltid er blitt brakt til taushet.

Fribyen Oslo – også på nett
Norsk PEN ser på dette arbeidet som meget viktig.  Vi mener at Oslo som friby må ha som ambisjon at alle byens borgere bør kjenne til byens innsats for forfulgte forfattere. Vi savner informasjon om fribyen Oslo på kommunens nettside og på Deichmanske biblioteks nettside. En profilering av fribyen, fribyforfatterne og informasjon om ordningen og hvorfor dette arbeidet er viktig for Oslo by, ville bidra til å sette Oslo på kartet som en by for forfulgte forfattere.

Informasjon om fribyordningen
At Oslo er en friby for forfulgte forfattere bør alle byens borgere være meget stolt av. Målsettingen om å innlemme fribyarbeidet i bibliotekets ambisjoner bør derfor utvides og omfatte alle kommunens etater. I dag opplever forfatterne og alle vi som arbeider med ordningen at svært få ansatte kjenner til fribyordningen i de ulike kommunale systemene. Alle kommunalt ansatte bør gjøres kjent med at Oslo er et fristed for forfulgte forfattere, at Oslo inviterer en forfulgt forfatter til et toårig opphold som garanterer bolig, livsopphold og viktigst: garanterer frihet og anledning til å skrive. Samtidig bør det vektlegges hva fribyordningen innebærer av forpliktelser, rettigheter og muligheter, både for byen og forfatteren.

Biblioteket som brobygger
Bibliotekmeldingen slår fast at biblioteket skal bidra til å styrke Oslo som en flerkulturell og internasjonal hovedstad. Norsk PEN bifaller dette fordi biblioteket er sannsynligvis det eneste møtestedet i byen som går på tvers av kulturelle, etniske, generasjonsmessige og sosiale skiller. Det er et offentlig, ikke-kommersielt rom for inkluderende møter.

Norsk PEN reagerer derfor på forslaget om å nedlegge filialene Nordtvet og Bjerke. Filialene ligger i et av byens mest befolkningstette områder, der en stor andel av innbyggerne har minoritetsbakgrunn. Det hevdes at det «på sikt» skal opprettes «en ny filial som skal erstatte Bjerke og Nordtvet», denne filialen skal legges på Økern. Norsk PEN understreker at nedleggelse av filialer ikke representerer en satsing på bibliotek eller er et gode for brukerne. En nedleggelse av filialene vil frata de som bruker og trenger biblioteket mest, enkel og daglig tilgang til bibliotekets tjenester.

Norsk PEN mener at ambisjonene om å styrke Oslo som en flerkulturell og internasjonal hovedstad best ivaretas ved å opprettholde filialstrukturen slik den er i dag, og heller styrke den med ytterligere filialer. Vi minner om tall fra nordiske hovedsteder det er naturlig å sammenlikne oss med: Helsingfors har 588 600 innbyggere og 36 bibliotek, København har 582 208 og 20 bibliotek, Stockholm 847 073 innbyggere og 41 bibliotek, Oslo har 586 860 og 17 bibliotek (vedlegg 9 til saksfremlegget: Sammenligning med andre nordiske hovedsteder 2010).

Om fribyordningen
Oslo var blant de første byene i Norge som vedtok å bli friby. En friby inviterer en forfulgt forfatter og påtar
seg å være vertskap for forfatteren i to år. Byene forplikter seg til å ta imot en forfulgt forfatter med evt. ektefelle og barn og sørge for bolig og nødvendig livsopphold.

 

Forfatteren kommer til landet som overføringsflyktning med de rettigheter og forpliktelser dette innebærer. Byene skal oppnevne en koordinator som har ansvar for å bistå forfatteren i å utøve sitt virke, samt å utvikle sitt forfatterskap. Det legges vekt på å involvere forfatterne i lokale, nasjonale og internasjonale litterære miljøer.

Fra og med 2001 gir staten ved Utenriksdepartementet årlig kr.100.000 til hver friby som skal dekke utgifter forfatterne har i forbindelse med sitt virke. Norsk P.E.N. administrerer denne ordningen og har samtidig en rådgivnings- og kontaktrolle overfor de aktuelle byene og departementet. Norsk P.E.N. har ansatt en nasjonal koordinator som skal bistå koordinatorene i byene og fribyforfatterne i arbeidet med å ivareta forfatternes muligheter for å skrive, publisere og formidle.
Det finnes i dag over 40 fribyer som er tilknyttet ICORN. Tolv av disse er i Norge; Bergen, Bø, Drøbak, Haugesund, Kristiansand, Lillehammer, Molde, Oslo, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim.
Fribyene er tilknyttet organisasjonen
ICORN, International Cities of Refuge Network, som administrerer ordningen.

Om Norsk PEN
Norsk P.E.N. er den norske avdelingen av International P.E.N., verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon, stiftet i 1921. Norsk P.E.N. ble stiftet som nasjonal underavdeling i 1922. Norsk P.E.N. er landets eneste organisasjon som arbeider utelukkende med ytringsfrihetsspørsmål.

Med vennlig hilsen

William Nygaard/s.
leder

 

Carl Morten Iversen
generalsekretær

Les biblotekmeldingen her.

Kjære Larry

Dear Larry…

It’s the third night after. One of these light blue Scandinavian July nights. Oslo is full of flowers and candles. There has been a memorial march – between 150 00 and 200 000 people attended. That is more than one third of the city’s population. Each and every one of them were carrying flowers, and they have all left their flowers somewhere downtown. No one really wants to go home, people wander around, often stopping and hugging each other, even strangers do. “Do you need a hug?” asks a young girl walking beside me, as if she was asking “are you ok?”

Some – mainly young people- just stand on the pavements, crying. And on almost every corner there is a pile of flowers. The police cars are covered with them. The metal fences surrounding the ground zero are converted to walls of roses. It is so strange, so un-Norwegian, and at the same time so typical.

I feel like saying “You can’t imagine”, and then it strikes me that a New Yorker probably can.
I think most of your Norwegian friends are not directly touched by the catastrophe. But we’re such a small country, it’s pure mathematic: Most of us will have someone one or two steps away: A class mate of  a son or daughter, a neighbor´s relative, a friend’s friend.

As you know my office is almost just opposite the government buildings which were the epi-center of the explosion. I wasn’t there, I was in my car with Nanna on our way to the publishing house to pick up Helene, my second oldest, who holds  a summer job at Cappelen’s. We had called and asked her to go out and wait for us on the corner. It was Friday afternoon, like lots of Oslo citizens we were planning to go out of the city for the weekend. When we were about 100 meters away, the explosion hit. It was like a giant hand took the car from underneath, shaking it.

It took a fraction of a second, and my home town was changed into something looking like a war zone. Broken glass everywhere. A huge cloud of dust came towards us, following the shock wave like a jinn. We were driving into it, we had no choice. Not only the government quarters, but almost every house surrounding them were damaged in some way. The deli on the corner where Helene was supposed to stand was completely wrecked, like something  out of a disaster film.   All over the place bleeding people were lying, hit by the glass from broken windows.  The car stopped in the rubble just outside the government building.

Here is one of the strangest things that day: There was  so little panic. Very few were running. No screaming. We were walking around, looking confused, bewildered, asking eachothers:  “What IS this?” Helene had been two seconds late for the corner and came over to us, I just said “oh, there you are. Good”. She is seven months pregnant.

When the police came, everyone moved, no protests, not the usual hesitation due to curiosity, as if we understood they had a difficult job to do, and we shouldn’t be in the way. The car was caught on the inside of the police line with two dogs inside. That’s the reason we had to hang around in the city for some hours. Strange, strange hours. The air full of police sirens and questions. The streets full of glass. The news full of confusion. We found an open cafe and had  a beer. My newspaper called and asked me to write for their extra edition. I went home.

And then. Came the second wave. The news from the island.

The whole thing, the giant explosion, the destruction of the base of the civil society, the surreal process of turning Oslo into a parody of Gotham City or Berlin 1945 – it was only a cover-up. Or OK – maybe it was something more. Maybe a symbolic move. But it was not the important part. The important part was man-slaughter. The killing of 60-something young social democrats on a summer camp  one hour’s drive outside Oslo.

I don’t know in what detail it has been described in American media. If you’ve heard about the youngsters swimming desperately, the few small overfilled boats picking them up, having to leave someone behind. The heartbreaking story of the young girl hiding under the dead body of her best friend. Stuff like that. Guess it’s impossible to describe anyway.

He didn’t kill himself after the deed, like people like that normally do. He gladly turned himself over to the police when they finally reached the island, after almost an hour, looking forward to the trial and the spreading of his book, a 1500 pages absurd and confused mixture of Mein Kampf, Eurabia visions and right wing stuff.

Dear Larry: I really wish you could have seen my city these days. So much is different, we are closer to each other, I am searching for a word to describe the atmosphere, and I can’t find anything better than “dignity”. Like when the mayor, the king and the prime minister all gave the same message: We are going to meet this the only way we can: With more openness, more democracy, more trust. Or the young survivor who summed it up, still standing shivering with a blanket around her: When one man can have such a hate, imagine how much love we all can create.

As you see: I’m sentimental. We all are.
It’s the worst of times, it’s the best of times.

Thinking of you,
Anders

Takk

Norsk PEN har mottatt hilsener og sympatierklæringer fra hele verden ifm. terrorangrepene i Oslo og på Utøya.  En takk til alle finnes på våre engelskspråklige sider.