Kronikk: Når skal vi forstå alvoret?

I saken mot Julian Assange er det ytringsfrihet og pressefrihet som står på spill.
Foto: Stephen Brayne

Av: Rune Ottosen, leder av varslerutvalget i Norsk PEN

Innlegget er opprinnelig publisert hos NRK Ytring 7. september 2020.

Den 7. september starter neste runde i rettssaken mot Julian Assange. Retten skal ta stilling til USAs krav om utlevering av Assange til en mulig fengselsstraff på 175 år for å ha avdekket USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan gjennom Wikileaks i 2010.

Det er slående hvor lite oppmerksomheten rettssaken har fått i offentligheten. Det er underlig, fordi det er et dystert bakteppe i denne saken. Det er grunnleggende rettigheter til presse- og ytringsfrihet som står på spill.

Rettighetene til Assange har blitt krenket på en rekke måter siden han i 2012 fikk asyl i Ecuadors ambassade. I tillegg har koronaepidemien bidratt til ytterligere isolasjon under allerede tunge vilkår i Belmarsh fengsel. Assange har siden den forrige rettsrunden vært uten mulighet til normal kommunikasjon med sine advokater.

Flere leger, samt FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. Vi som var til stede under rettshøringene for seks måneder siden, kunne se at han var i dårlig forfatning og ble hindret i kommunikasjon med sine advokater.

Norsk PEN leverte i juni 2019 sammen med presseorganisasjonene en protest mot en mulig utlevering til USA til den britiske ambassaden.

På rettssakens første dag vil Norsk PEN levere en ny protest til den britiske ambassaden. Det vil skape alvorlig presedens dersom en australsk statsborger kan utleveres til USA og en mulig dom etter Espionage act, til en lang fengselsstraff for publisistisk virksomhet.

Det er fortsatt dette som er sakens kjerne, på tross av at det amerikanske Justisdepartementet 24. juni utvidet tiltalen mot Assange.

Det er ingen prinsipielle, nye punkter i tiltalen utover de 18 punktene som lå i den opprinnelige tiltalen. Men detaljene i den utvidede tiltalen viser at en eventuell dom mot Julian Assange vil skape en farlig presedens.

Et av de nye punktene i tiltalen omfatter en konferanse i Malaysia der han oppfordret hackere til å avdekke krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene. En australsk statsborger risikerer altså lang fengselsstraff i USA blant annet for noe han har sagt på en konferanse i et tredje land.

Det er i seg selv en tvilsom rettspraksis at motparten underveis i saken kommer med en utvidet tiltale med nye, omfattende dokumenter som advokatene til Assange nå må gjennomgå.

Norsk PEN mener at den pågående kampen mot utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA må sees i sammenheng med en pågående kamp mot press på ytringsfriheten i global målestokk.

FNs spesialrapportør for tortur har anklaget svenske domstoler for å ha konspirert med britisk rettsvesen for å holde overgrepsanklagen mot Assange gående i ni år hos svensk påtalemyndighet uten at det ble reist tiltale. Saken ble endelig henlagt i fjor høst.

Verken svenske eller norske medier har fanget opp det viktige nyhetspoenget at Nils Melzer som FN-representant i sterke ordelag anklager svenske myndigheter for å ha fabrikkert bevis i saken mot Assange.

Under oppholdet i den ecuadorianske ambassaden ble Assange kontinuerlig overvåket av CIA. Hele døgnet, i alle rom, også på toalettet. Dette vet vi takket være en varsler i det spanske firmaet som hadde ansvaret for sikkerheten i ambassaden.

Blant de oppgavene amerikansk etterretning ønsket hjelp til var å innhente DNA fra Assange to små barn under deres besøk i ambassaden. Forsvarerne gjorde i forrige rettsrunde i sin prosedyre et poeng av at denne overvåkningen umuliggjorde trygg kommunikasjon mellom Assange og hans advokater.

Denne krenkingen av Assanges menneskerettigheter er «obstruction of justice», og i seg selv en grunn til at hele saken burde vært avvist.

Det underlige er at ikke flere ser den selvsensurerende effekten ved at president Trump har klarlagt at First Amendment (ytringsfrihet) ikke skal gjelde utenfor USAs grenser. Kan lovens lange arm for fremtiden strekke seg fra USAs spesialdomstoler og ramme kritiske journalister over hele verden som avdekker overgrep begått av USA?

Det er ti år siden Wikileaks ble verdenskjent da videoen «Collateral Murder» dokumenterer at amerikanske helikopterpiloter dreper sivile, inkludert to Reuter-journalister. Det er ikke tilfeldig at Reportere uten grenser advarer mot konsekvensen av en dom mot Assange.

Mye tyder på at dersom USA lykkes med å få Assange utlevert og dømt vil det settes i gang nye rettsprosesser mot andre som har bidratt til publisering av graderte dokumenter. Hvor fristende vil det etter dette være å gå løs på graveprosjekter som avdekker krigens sanne ansikt?

I den senere tid er det publisert omfattende opprop fra juridiske organisasjoner og jurister over hele verden som advarer mot journalisters rettssikkerhet dersom han blir utlevert og dømt.

Hvem blir den neste?

8. juni, varslerdagen 2020: Julian Assange

Verden trenger varslere. Varslere trenger publisister. En av disse, Julian Assange, holdes fengslet i Storbritannia for å ha avslørt USAs krigsforbrytelser.

Arrangementsbilde med teksten "Varslerdagen 2020: Julian Assange" og et bilde av en hvithåret, hvit mann som ser i kamera (Julian Assange).

Tid: 8. juni klokken 15
Sted: Youtube og Facebook

Varslergruppa i Norsk PEN markerer den internasjonale varslerdagen 8. juni ved å sette søkelys på situasjonen til Julian Assange. Mens Covid-19 herjer britiske fengsler, forhindrer Assanges lungesykdom ham i å delta i sine egne rettsmøter gjennom video. Det er for farlig bare å transportere ham gjennom fengselskorridorene i frykt for smitte.

Vi inviterer deg til å følge en studiosamtale om Julian Assanges sak. Her går Norsk PENs varslergruppe ved Rune Ottosen og Kai Sibbern gjennom den komplekse saken og oppdaterer oss på siste nytt. I tillegg viser vi intervjuer med:

  • John Shipton, Julian Assanges far, forteller i et intervju med Rune Ottosen om anklagene mot Wikileaks, Julian Assanges ni år på den ecuadorianske ambassaden, hans nylig kjente forlovede og to sønner – og hva han tenker om rettssaken til høsten.
  • Arne Ruth, tidligere redaktør for blant annet Dagens Nyheter i Sverige, som har tatt initiativ til et svensk opprop for Assange. Ruth kommenterer i intervjuet på den oppsiktsvekkende stillheten i svensk presse om FNs spesialrapportør på tortur, Nils Melzer, som i en rapport retter hard kritikk mot Sveriges påtalemyndighet.
Om Julian Assange-rettssaken og Norsk PENs engasjement:

På begynnelsen av 2010-tallet publiserte Wikileaks en rekke dokumenter som dokumenterte krigsforbrytelser gjort av USA i krigene i Irak og Afghanistan. Dokumentene stammet fra en soldat i det amerikanske forsvaret, varsleren Chelsea Manning. Julian Assange var da sjef for Wikileaks.

I februar 2020 begynte rettssaken om utlevering av Assange fra Storbritannia til USA. USA ønsker publisisten utlevert fordi han skal ha konspirert med Chelsea Manning om å få tak i hemmelig informasjon. Dersom han blir utlevert til USA, venter en siktelse under den såkalte Espionage Act, med en mulig strafferamme på 175 år.

Norsk PEN var til stede under rettssaken i februar, og dokumenterte rettsprosessen gjennom sosiale medier og avisinnlegg. Norsk PEN har protestert mot en mulig utlevering gjennom flere uttalelser og demonstrasjoner.

Arrangementet ser du på Norsk PENs Facebookside eller Youtube-konto. Du trenger ikke opprette egen konto for å se samtalen på Youtube. Dersom du har en konto anbefaler vi å følge Norsk PENs kanal slik at du alltid får beskjed når vi legger ut noe nytt.

Nytt styre i Norsk PEN

Årsmøtet i annerledesåret 2020 er gjennomført, og Norsk PEN har fått nytt styre.
Norsk PENs styre i 2020-2021 består av: Kjersti Løken Stavrum, Kai Sibbern, Gerd Johnsen, Arne Svingen, Kai Eide, Asieh Amini, Ingeborg Senneset, Øivind Hånes, og Agnete G. Haaland. Varamedlemmer er Nazneen Khan-Østrem, Teresa Grøtan og Lars Gule.

Norsk PEN gjennomførte årsmøtet 2020 digitalt den 6. mai. Medlemmer av Norsk PEN kunne avgi sin stemme gjennom et skjema her på nettsiden til Norsk PEN.

Alle styremedlemmer som ønsket gjenvalg ble gjenvalgt, og nye styremedlemmer ble valgt inn:

  • Kai Sibbern er ny nestleder i Norsk PEN. Sibbern har sittet i styret i PEN siden 2018, og var tidligere journalist i NRK i over 40 år. Der har han blant annet ledet Dagsnytt 18 og Verdibørsen. Sibbern er utdannet jurist.
  • Agnete G. Haaland er nytt styremedlem. Haaland er skuespiller, og har tidligere vært leder for Den Nationale Scene i Bergen.
  • Gerd Johnsen er nytt styremedlem. Johnsen har vært varamedlem til styret i forrige periode. Hun er til daglig forlagssjef i Res Publica.
  • Nazneen Khan-Østrem er nytt varamedlem til styret. Khan-Østrem er til daglig forlagsredaktør for dokumentar i Aschehoug forlag.

Styret i Norsk PEN 2020-2021 består av Kjersti Løken Stavrum (leder), Kai Sibbern (nestleder), Gerd Johnsen, Ingeborg Senneset, Kai Eide, Asieh Amini, Arne Svingen, Agnete G. Haaland og Øivind Hånes. Varamedlemmer er Teresa Grøtan, Nazneen Khan-Østrem og Lars Gule.

Tusen takk til avtroppende nestleder Rune Ottosen og avtroppende styremedlem Trygve Åslund for god innsats over mange år.

Takk til alle medlemmer som deltok på digitalt årsmøte.

Vi gleder oss til å ta fatt på nytt år med nytt styre – og er klare til å brette opp ermene for ytringsfrihet.

Julian Assange er i risikogruppen. Slipp ham ut av fengsel

Onsdag ble Julian Assange nektet løslatelse mot kausjon. Publisisten er i risikogruppen for koronaviruset, og bør slippes ut av fengsel nå.
Julian Assange må løslates fra Belmarsh fengsel.

Presidenten i “Prison Governors Association”, Andrea Albutt, har advart om at Covid-19-epidemien vil kreve liv i britiske fengsler. Onsdag 25. mars avleverte Julian Assanges advokater en søknad om at han bør løslates mot kausjon.

Covid-19-trusselen mot innsatte i fengsler er reell. Så langt har 13 personer fått påvist viruset i britiske fengsler.

– Kravet fra Julian Assanges advokater er både betimelig og helt nødvendig for å beskytte hans helse. Det er en kjent sak at Assanges helsetilstand er dårlig. Han har en kronisk lungesykdom og tilhører risikogruppen. Assange må løslates, sier Norsk PENs nestleder, Rune Ottosen.

Dommer Vanessa Baraitser var uenig i advokatenes påstander, og avslo kravet om løslatelse mot kausjon. Det begrunnet dommeren i at fengselet håndterte koronarisikoen, og at hun mente fluktfaren hvis Assange slippes ut er reell.

– Hadde Assange blitt behandlet som en vanlig fange, ville han vært løslatt allerede. Det formelle grunnlaget for fengslingen av ham gjelder brudd på kausjonsbestemmelsene da han søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i 2012. Selv etter maksimumsstraffen i lovverket, ville Assange ha blitt løslatt i 2019. Han er nå å regne som en politiske fange, sier Ottosen.

Utleveringssaken mot Julian Assange skal etter planen fortsette med en tre uker lang høring i Woolwich Crown Court fra 18. mai. På grunn av koronaepidemien frykter flere at rettssaken kan utsettes, mens Assange fortsatt holdes fengslet under tunge vilkår i Belmarsh fengsel.

– Flere leger og FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. Vi som var til stede under høringene for en måned siden, kunne se at han var i dårlig forfatning. Faren for å bli smittet av Covid-19 er en tilleggsbelastning. Assange bør slippe ut og få skikkelig legebehandling, sier Ottosen.

Appell: Kampen om Assanges utlevering er et veiskille

Norsk PEN har som kjerneområde å arbeide for forfulgte journalister, forfattere og publisister verden over. Den rettslige prosessen mot Assange må sees i et slikt perspektiv.

Norsk PEN tilsluttet seg demonstrasjonen utenfor Stortinget torsdag 20. februar. Andre talere var Wikileaks-ambassadør Joseph Farrell og Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Foto: Norsk PEN/Hege Newth

Av: Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, dokumenterte i Klassekampen 20. februar at Assanges menneskerettigheter har blitt systematisk krenket siden prosessen mot ham startet. Dette har skjedd både gjennom overvåking og trakassering i de syv årene han satt i Ecuadors ambassade, og gjennom den ni år lange prosessen mot ham i det svenske rettssystemet. Svensk rett reiste aldri tiltale mot ham for voldtekt. Assange har ikke fått anledning til å forsvare seg i retten. Og den saken er nå lagt død.

Melzer har dokumentert at bevis i saken er manipulert og at saken er trenert for å få fokus bort fra hva saken handler om. Vi må holde fast ved sakens kjerne. Julian Assange er tiltalt for å ha lekket dokumentasjon i 2010 om USAs krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Assange er en varsler og en kilde og har benyttet seg av sin ytringsfrihet. Innholdet i avsløringene burde fått konsekvenser for noen andre enn Julian Assange.

Allerede etter de første avsløringene startet USAs påtalemyndighet forberedelser for å sette Assange bak lås og slå. Tiltalen vi nå ser representerer et veiskille.

Hvis Assange blir utlevert og stilt for retten, risikerer han 175 års fengsel. Assange er tiltalt etter den amerikanske «Espionage Act» som ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Man skal være klar over at tiltaler etter spionasjeloven ikke er som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige rettsforhandlinger og begrensede rettigheter for den tiltalte.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange, ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at dersom man skulle tiltale Assange, måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i de samme WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenelig med den amerikanske «First Amendment» som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter. Vi skal merke oss at president Trump som i motsetning til Obama vil utfordre First Amendment, har sagt at prinsippene nedfelt i First Amendment kun gjelder i USA. De som praktiserer ytringsfrihet og utfordrer USA utenfor landets grenser, kan risikere nye anslag i framtiden. Også derfor må saken mot Assanges sees som en test. Hva vil verdenssamfunnet akseptere av amerikanske anslag mot deres borgeres ytringsfrihet?

Strafferammen i tiltalen er grotesk. Spesielt sett i lys av at ingen av dem som står bak de mange krigsforbrytelsene som Assange har bidratt til å avdekke, er etterforsket eller tiltalt. Trolig vil de heller aldri bli det. Maktens utøvere i supermakten USA er rasende på de som utfordrer dem, slik Assange har gjort gjennom sin varsling.

Det er derfor vi må protestere høylytt når et slikt grovt anslag mot ytringsfriheten skjer foran våre øyne. Det er ikke bare Assanges skjebne og liv som står på spill. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må se at hvis Assange blir dømt vil det kunne få konsekvenser for dem. Hvem blir den neste, må vi spørre oss.

Mens Aftenposten og andre tunge medier som publiserte lekkasjene Assange kom med (og som attpåtil vant priser for publiseringene)  er påfallende passive og står heller ikke tydelig opp for mannen som ga dem alle de store nyhetssakene.

Men det er tegn som tyder på at det er et økt folkelig engasjement for Assange. På et rent humanitært grunnlag er det grunn til å reagere på den umenneskelige behandlingen av Assange med langvaig isolasjon og urimelige begrensinger på tilgang til besøk. Leger, advokater og hans far, som har møtt ham i fengsel, sier at Assange er i elendig forfatning og preget av mange års trakassering. Til og med hans medfanger i Belmarsh-fengselet har reagert på det de mener er en umenneskelig behandling av Assange. Han er flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter blant annet aksjoner fra medfangene.

I tiden fram mot rettssaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten både for varsling og for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt. Vi må si med Arnulf Øverlands: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Edward Snowden, som har fått Norsk PENs Ossietzkypris, er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange. Han skrev nylig på Twitter at «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

La oss fortsette kampen mot utlevering av Julian Assange av hensyn til ham selv, men like mye for vår egen del. Det er våre rettigheter og ytringsfriheten som står på spill i britisk rett nå.

Appell ble holdt på demonstrasjon mot utlevering av Julian Assange utenfor Stortinget 20. februar. 

Første uke med høringer mot Julian Assange er over

USA hevder han er en kriminell. Assanges advokater mener det handler om ytringsfrihet. Første uke i Woolwich Crown Court er over. Hva skjedde?
Utenfor rettsbygningen var det tilløp til håndgemeng for å komme inn på rettssakens første dag. Foto: Norsk PEN/Katarina Goldfain Johnsen

Denne uken startet første runde med høringer i utleveringsaken mot Wikileaks-grunnlegger Julian Assange i London. Norsk PEN var til stede med to observatører: Nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen.

Det ble en en rystende affære: Å komme inn i bygningen som publikummer var omtrent umulig. Det var satt av 20 plasser til tilhørere, med hundrevis av mennesker som kjempet om de samme setene. Journalister kunne krangle seg til en plass i tilhørende presserom der rettssaken ble liveoverført på skjerm. Her var det rot med akkrediteringer, journalister ventet i timesvis på å komme inn, lyden var elendig og falt til tider bort.

Verst var det å se Julian Assange: Han satt i et eget bur, flankert av to vektere. Assange fikk ikke sitte sammen med sine advokater, og kunne knapt kommunisere med disse. Tilbake i fengselet etter rettssakens første dag ble han nektet tilgang til rettsdokumenter, lagt i håndjern elleve ganger, avkledd og kroppsvisitert to ganger, flyttet rundt på ulike celler. Forsvaret leverte en klage dagen etter, men dommeren mente fengselet var utenfor hennes jurisdiksjon.

Publisisten Julian Assange står i USA tiltalt for brudd på deres spionasjelov fra 1917. Loven er ikke brukt tidligere, før den de seneste årene har blitt tatt i bruk over ti ganger. Nå vil USA ha den australske statsborgeren utlevert fra Storbritannia. De hevder Assange har hjulpet varsleren Chelsea Manning med å hente ut hemmelige dokumenter, samt at Wikileaks har satt liv i fare gjennom publisering av nevnte dokumenter. Begge anklagene ble tilbakevist fra Assanges advokater, som mener dette er en ytringsfrihetssak.

Det er Norsk PEN enige i. Dokumentene USA reagerer på viser krigsforbrytelser utført av amerikanske soldater i Irak og Afghanistan. Takket være Wikileaks fikk verden vite om dette. Saken om Julian Assange handler til syvende og sist om: Skal man ha lov til å publisere sann informasjon fra en varsler?

Det mener vi man skal. Du kan høre Rune Ottosen forklare hvorfor i Nyhetsmorgen, eller Katarina Goldfain Johnsen i Studio 2.

På denne Twitter-listen fra Courage Foundation kan du se hva som skjedde i rettssalen denne uken. Journalisten Kevin Gosztola tvitret også jevnlig. Eks-ambassadør Craig Murrays blogg kan også anbefales for å få et blikk fra tilhørerbenken.

Norsk PEN vil fortsette å følge saken mot Julian Assange. De neste høringene i saken går fra 18. mai til 5. juni. Norsk PEN kommer til å være til stede.

#FreeJulianAssange! Norsk PEN følger rettssaken i London

USA vil ha publisisten Julian Assange utlevert fra Storbritannia. Det vil ikke vi. Derfor møter Norsk PEN opp i Woolwich Crown Court i London 24. og 25. februar.
Norsk PENs nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen skal følge rettssaken om utlevering av Julian Assange fra Storbritannia til USA i februar.

Siden april i fjor har Julian Assange sittet i varetekt i det beryktede fengselet Belmarsh utenfor London. Nå skal begjæringen fra USA om å utlevere Assange opp i britisk rett.

De første høringene i saken foregår fra 24.-28. februar i Woolwich Crown Court, før rettssaken fortsetter med tre uker i mai. Norsk PEN, ved nestleder Rune Ottosen og kommunikasjonsrådgiver Katarina Goldfain Johnsen, reiser til London for å følge de første dagene av rettssaken.

– Vi risikerer at en stormakt som USA får Assange, en australsk statsborger, utlevert fra et tredjeland for hans publisistiske virksomhet. Dette vil være et anslag mot ytringsfrihet i global målestokk. Alle som driver kritisk og undersøkende journalistikk må spørre seg om hvem som blir den neste, sier Ottosen.

Norsk PENs nestleder Rune Ottosen har lenge jobbet for at Assange burde slippes fri.

– I USA venter trolig en lang fengselsstraff for Assange for avsløringene om amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. En utlevering av Julian Assange til USA vil være et hardt slag mot all kritisk journalistikk og et kraftig angrep på ytringsfriheten, sier Ottosen.

Assange er tiltalt for brudd på den amerikanske «The Espionage Act» for gjennom Wikileaks å ha publisert dokumenter fra amerikansk krigføring i Midtøsten. Dokumentene viser blant annet drap på sivilbefolkning i Irak og Afghanistan. Ingen av dokumentene har vist seg ikke å være sanne.

Fengselet Assange har sittet i varetekt, Belmarsh, huser ellers terrorister og drapsmenn. Det har fått tilnavnet «Storbritannias Guantanamo Bay» på grunn av sin røffe behandling av de innsatte i fengselet.

Aftenposten bør tydeligere forsvare Assange

Aftenposten burde stå opp for mannen som gjennom Wikileaks fremskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

En kortere versjon av dette innlegget er publisert her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/6jgWJ3/aftenposten-burde-tydeligere-forsvare-assange-rune-ottosen

Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN

Trine Eilertsen sier i et intervju med egen avis 20.1. at hun ikke kjenner seg igjen i Eva Jolys kritikk av mediene i deres mangel på forsvar for Julian Assange.  «Vi har dekket saken hele tiden, med ulik intensitet, som i alle saker. Det er ikke riktig at saken er glemt, sier hun».

Eilertsen underslår dermed Aftenpostens historiske forhold til Assange. Hun burde heller stå opp for mannen som gjennom Wikileaks framskaffet materiale om krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan som Aftenposten brukte. Ifølge Eilertsen driver de ikke med kampanjer. Men Aftenposten kan vel være tydelige på kommentarplass?

Protester

Arne Jensen i Norsk Redaktørforening påpeker helt korrekt i samme artikkel at presseorganisasjonene sammen med Norsk PEN har protestert til den britiske ambassaden mot en eventuell utlevering av Assange til USA. Trine Eilertsen viser også til at Aftenpsoten har støttet nok og skriver: «Vi driver ikke med kampanjer, men er medlem i presseorganisasjoner som har vært tydelige i saken». Man kan godt være tydelig og prinsipiell i kommentarer uten at man driver kampanje.

Når mange sitter igjen med det inntrykk at Aftenpostens holdning til Assange er ambivalent, skyldes det uttalelser Aftenpostens redaktører og kommentatorer har kommet med i sakens anledning.

Hacking

Espen Egil Hansen sa i intervju med Aftenposten 25.5 2019: «Ifølge tiltalen skal Assange ha instruert og samarbeidet med Manning over lang tid for å få tak i lekkasjene. Om det er riktig, benyttet han en arbeidsmetodikk som for journalister vil være høyst tvilsom både etisk og juridisk, påpeker Hansen».

Påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking er spredd i mediene blant annet på grunn av en misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). Rettsforfølgelsen av Assange skyldes i all hovedsak de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i 2010. Det er denne publiseringen som er kjernepunktet i tiltalen mot Assange. Det samme materiale som Aftenpostens journalister fikk Schibsteds pris for å ha publisert. Harald Stanghelle går enda lenger i sin kritikk enn Hansen og skriver i et innlegg i Aftenposten 14. mai 2019 med tittelen «Helten som ble demokratiets fiende». Begrunnelsen var at han blandet seg inn i valget som brakte Trump til makten og at han skal ha gått russernes ærend i denne sammenheng.

Både påstanden om hacking og at Assanges skal ha gått «russernes ærend» har blitt grundig belyst i en rettskjennelse i en distriktsdomstol i New York sommeren 2019 etter søksmål fra det demokratiske partiet mot russiske myndigheter, Assange og Wikileaks for deres rolle ved å spre eposter fra Hillary Clinton i opptakten til presidentvalgkampen i 2016. Dommeren John G. Koeltl slår fast at det er bevist at Russland stod bak tyveri av dokumenter, men at det ikke finnes noe bevis for at Assange og WikiLeaks har noe med hackingen å gjøre. Dommen slår videre fast at det ikke er forbudt å publisere materiale som andre har skaffet til veie på ulovlig vis. Assanges motstandere går sjelden inn på innholdet i dette publiserte materiale. Derfor er det svært interessant at denne ferske dommen slår fast at det er «udiskutabelt» at dette materiale inneholder saker av at offentlig interesse. I dommen heter det at å straffe Wikileaks for dette ville bryte med grunnlovens beskyttelse av pressefriheten og forutsetningene for kritisk journalistikk.

Selv etter denne dommen virker det som Aftenpostens medarbeidere ikke klarer å frigjøre seg fra sitt gamle tankemønster. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skriver i et innlegg 29.12 at «han lot seg bruke av russiske agenter», og sier videre: «Han er altså ikke lett å ha sympati for, denne Assange, med mindre man da ser på voldtektsanklagene i Sverige som del av et CIA-komplott mot ham og ellers mener Vladimir Putin er en bra kar».

Sverige-sak henlagt

Det er en kjent sak av svenske domstoler har henlagt saken med beskyldninger om seksuelle overgrep – og at dette hadde skjedd før Aftenpostens kommentar sto på trykk. Rettsikkerheten gjelder vel også Assange, han er også uskyldig inntil det motsatte er bevist?

Eva Jolys kronikk i Aftenposten er en oppfordring til oss alle om å bruke vårt moralske kompass og se på de prinsipielle og humanitære sidene av saken. I tillegg er det også spørsmål Assanges rettsikkerhet i en sårbar situasjon.

Bør ikke dette også vektlegges i større grad av Aftenposten? Han er mannen som skaffet til veie innhold som avisen vant en pris for å ha formidlet. Det er dette han nå står tiltalt for. Hvis han blir dømt risikerer han 175 års fengsel. De rettslige høringene starter i en rettssak som starter i London 24. februar. Etter noen dagers høring vil saken bli behandlet i mai. Forsvarerne til Assange har fått gjennomslag for at det er viktige prinsipielle spørsmål som må belyses. Amerikanerne ønsket en hastebehandling og rask utlevering. Disse planene er blitt forpurret. I tiden som kommer må alle forsvarere av ytringsfrihet og menneskerettigheter skape oppmerksomhet rundt situasjonen til Assange. Det gjelder ikke bare hans sak, tiltalen mot Glenn Greenwald i Brasil kan være et forvarsel om at flere journalister kan bli rammet og rettsforfulgt med påstander om hacking og lignende lovbrudd dekker over at det er den kritisk og undersøkende journalistikken som rammes.

Påfallende passive

Mens Aftenposten og andre medier er påfallende passive i å få oppmerksomhet rundt Assange sårbare situasjon, er det tegn som tyder på at det er økt folkelig engasjement for Assange. Også hans medfanger Belmarsh-fengselet har reagert på den umenneskelige behandlingen av Assange. Han er nå flyttet fra isolat og får ha omgang med andre fanger etter aksjoner fra medfangene. I tiden fram mot rettsaken bør alle tilhengere av ytringsfrihet advare mot ringvirkninger og den nedkjølende effekten for kritisk journalistikk dersom Assange skulle bli utlevert og dømt.

Edward Snowden er blant dem som ser de vidtgående konsekvensene av rettsforfølgelsen av Assange og Greenwald. Han skrev nylig på Twitter forbindelse med siktelsen mot Glenn Greenwald: «De som så en annen vei, fordi de personlig mislikte Julian Assange, da det amerikanske justisdepartementet siktet ham med henvisning til en juridisk teori om at det å publisere tydelig journalistikk av offentlig interesse kan innebære flerfoldige brudd på spionasjeloven av 1917, bør nå tenke grundig igjennom hvor denne veien fører hen.»

Sensursforståelsen må tilpasses en ny verden av ytringer og aktører

 

Av Rune Ottosennestleder i Norsk PEN . Svar på Arne Jensens innlegg i Medier24 fra 7. august.

Arne Jensen skal ha takk for et grundig og kritisk innlegg mot min bruk av ordet «sensur» om Entras pålegg til gatekunstneren AFK og hans kollektiv om å fjerne en utstilling til støtte for Julian Assange og ytringsfrihet i Media City i Bergen.

Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet er lærerik og nyttig. Av og til er det nødvendig å snakke med store bokstaver for å bli hørt.  Ordbruken er vel også uttrykk for Norsk PENs og mitt engasjement i det som vi anser som en alvorlig sak. Jeg har ingen store innvendinger mot Jensens historiske gjennomgang av sensurbegrepet. Og diskuterer gjerne om andre formuleringer er mer presis for å forklare sakens realiteter.

Arne Jensen vil spare sensur-ordet til bruk når myndigheter og maktinstitusjoner er involvert i slike saker. Jeg ønsker en mer fleksibel bruk. Vi ser stadig eksempler på at også arbeidsgivere og utleiere sliter med å akseptere reell ytringsfrihet i sine omgivelser. Og vi trenger en effektiv måte å håndtere slike spørsmål på.

Slik jeg brukte ordet tror jeg folk forstår hva vi mener. Sensur brukes, slik jeg oppfatter det, i dagligtalen som en urettmessig fjerning av en ytring som burde hatt ytringsrom.

En faktisk sensursforståelse må etter mitt syn tilpasses en ny verden av ytringer og aktører. Ordet ble jo også opprinnelig innført om kirkens bruk av sensur og senere overtatt om myndighetenes. Arne Jensen er selv inne på at det kan være riktig å bruke sensur når Facebook fjerner et innlegg.

Det vi stod overfor var en situasjon der “noen” presser en part (huseier) til å fjerne kunstverk fra utstillingsvegger, for dermed å bryte en avtale – en avtale som var inngått om visning. Det er altså ikke en redaksjonell vurdering som er gjort, men det er gitt etter for press. Det er noe helt annet.

Utstillingen som ble fjernet var plassert på et sted som kan sammenlignes med et galleri. Det er et åpent område som mange, ikke bare leietagere – mange av dem fra redaksjoner som baserer sin virksomhet på ytringsfrihet – fritt kan oppholde seg i og passere daglig. Jeg er derfor ikke enig i at dette kun skal sees som et brudd på en avtale. Jeg mener saken har større ringvirkninger. Etter å ha undersøkt med hovedkontoret til PEN International i London har vi fått eksempler fra andre land der ikke-statlige aktører har tatt seg til rette mot ytringer de misliker. Dette må det utvikles en beredskap mot.

Ville en tilsvarende utstilling om Edward Snowden vakt samme reaksjon? Det er en interessant problemstilling fordi sakene til Julian Assange, Edward Snowden, og  Chelsea Manning, er beslektet. Dette er personer som er blitt møtte med uholdbare repressive tiltak for varsling og publisistisk virksomhet for å avdekke grove menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og Irak. Som tiltale etter spionparagrafen med en mulig påfølgende rettsforfølgelser risikerer de tiår i fengsel.

Det er i dette perspektivet vi må se utstillingens innhold, kravet om at den skulle bli fjernet og mobiliseringen for å få den opp igjen. Denne gangen lyktes vi, hva med neste gang? Hvis man reagerer så sterkt på at Assange blir satt inn i et ytringsfrihetsperspektiv at man ikke kan se det på veggen hver dag i tre uker uten å kreve det fjernet, bør vi diskutere ytringsfrihetskulturen og atmosfæren på arbeidsplassene og i det offentlige rom.

Hva er det kunstnerne vil oppnå med utstillingen? Gjennom en blanding av plakater til støtte for Assange og egne verk vil de provosere fram en debatt om vilkårene for pressefriheten i global målestokk. Lignende plakater og verk er spredd i bybildet i Bergen med kommunal tillatelse, og har tydeligvis skapt engasjement og debatt i bybildet. Er ikke det bare positivt selv om man ikke er enig?

I sin avgrensning av sensurbegrepet mener Jensen at det ville være avtalebrudd, men ikke sensur hvis et sameie som inngår en avtale med en kunstner, fjerner kunsten før avtaletiden er gått. Det vil kun være avtalebrudd «men sensur er det ikke». Jensen skriver: Er det sensur dersom Oslo kommune ber oss eller enda verre, pålegger sameiet om å gjøre det samme? Ja utvilsomhet».

Hvis vi bytter ut Oslo med Bergen og tenker oss at Bergen kommune pålegger en huseier som har utstillingen på sitt område om å fjerne det, da er det «utvilsomt» sensur. Men når Entra ber kunstkollektivet om fjerne samme type utstillingsmateriale er det avtalebrudd «men sensur er det ikke». Men er ikke konsekvensen av inngrepet i begge disse tilfellene det samme?

Norsk PEN samarbeidet nylig sammen med NJ, NR og NP overfor den britiske ambassaden der vi ba om at Julian Assange ikke må utleveres til USA. Arne Jensen og jeg uttrykte begge bekymring overfor den britiske ambassadøren for de langsiktige konsekvensene for pressefriheten hvis Assange skulle bli utlevert til USA. Jeg er sikker på at vi også vil stå sammen i kampen for å skape en god ytringsfrihetskultur og hvilke begreper som er mest egnet.

Sensuren ingen vil ta ansvar for

Av Rune Ottosen, nestleder Norsk PEN

3. august ble en utstilling av gatekunstneren AFK og et lokalt kunstnerkollektiv  fjernet fra lokalene til Media City i Bergen mot kunstnerens vilje. Norsk PEN har karakterisert dette som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og et klart tilfelle av sensur av et kunstverk.

Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater.

AFK fikk beskjed fra Entra, som eier bygningen, om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker før avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Det er verdt å merke seg at AFK hele tiden har søkt dialog med sine kritikere. Hensikten med utstillingen er nettopp å skape debatt om pressefrihetens vilkår i dag.

Hans ukjente kritikere svarer på invitasjonen med sensur. Hendelsen reiser flere prinsipielle spørsmål. Hvilken makt skal eiendomsselskaper som Entra ha over vilkårene for ytringsfrihet i de lokalene de eier? Kan bedrifter som er fundert på ytringsfrihet, som mediebedrifter, produksjonsselskaper og universiteter, leve med at det bedrives sensur i eget arbeidsmiljø?

Da Norsk PEN ble klar over denne situasjonen 2. august henvendte vi oss til Entra med tre spørsmål:
1. Hvorfor har AFK fått beskjed om å fjerne utstillingen?
2. Flere mediebedrifter er leietakere hos Media City – har noen av disse bedt om at utstillingen må fjernes?
3. Har Entra vurdert hvorvidt en henvendelse om å fjerne utstillingen kan være problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv?
Samme kveld fikk jeg svar på spørsmålene av kommunikasjonssjef i Entra ASA Ida Kr. Schlotterbeck og hun sier at Entra ikke ønsker å gå ut med hvilke reaksjoner som er kommet på utstillingen og hvem som har reagert. Hun viser til at det er Compass Group som disponerer lokalene der utstillingen står.
Morgenen etter kunne Bergensavisen melde at utstillingen var fjernet. I stedet for å diskutere sin egen rolle skyver Entra selskapet Compass Group foran seg. Selskapet er ikke nevnt som part i den opprinnelige avtalen mellom AFK og Media City, selv om en ansatt der har underskrevet på kontrakten. Entra må komme på banen og begrunne sine handlinger.

Det er ikke tvil om at Entra har akseptert at utstillingen skulle settes opp. Det er Entra som har sendt ut varsler om at leietakere har klaget, og det er Entra som ba AFK fjerne utstillingen. De vet hvem klagerne er og de bør vite hvem som fysisk har fjernet utstillingen. Da må de faktisk kunne begrunne sin beslutning offentlig.

Norsk PEN krevde at utstillingen skulle settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Dette kravet er innfridd.

Men saken er fortsatt ikke løst. En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

BA og BT har markert sin avstand til hendelsen på lederplass. Det er bra, men jeg håper noen av de mange journalistene i Media City graver videre. Alle fakta er ikke på bordet i denne saken.

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 6. august 2019. Oppdatert 6. august.