13. mars: Turkey after the 2016 coup attempt

Tid: 13. mars kl 14-18.00
Sted: Fritt Ord, Uranienborgveien 2, Oslo

The European Court of Human Rights (ECHR) has rejected over 25,000 cases following the 2016 coup attempt. The rejections are justified by the ECHR requirements that national remedies must be exhausted for cases to be appealed to the court.

The Rule of Law in Turkey today has been severely eroded. Lawyers, judges, prosecutors and journalists have in great numbers been dismissed, silenced and prosecuted. Many of them have been detained and sentenced to jail varying from 6 to 15 years.

Can the ECHR be an efficient institution for the pending cases triggered by the coup attempt?

PROGRAM
Part 1: The Purge – Inside Erdogan`s New Turkey
Nilas Johnsen, journalist for the newspaper VG and author of the recent published book “Erdogan: Tyrkias Nye Sultan”

Part 2: The myth of domestic legal remedy for judges, lawyers and journalists
Rona Aktas, former judge from Turkey presently in Belgium
Caroline Stockford, Turkey Advocacy Coordinator for the Vienna-based International Press Institute (IPI)
– Two representatives from Arrested Lawyers Initiative
Tony Fischer, Chair of the Human Rights Committee at the Law Society

Part 3: The role of the European Court of Human Rights
Erik Møse, Norway’s former judge of ECHR
Arnfinn Bårdsen, Norway’s present judge of ECHR

The seminar is open and free of charge.

Arrangører: Norsk PEN, Dommerforeningen, ICJ Norge, Juristforbundet, Advokatforeningen og Politijuristene.

15. februar: Får han sjå verda igjen?

Dato: 15.02.2019
Tid: 17.00 – 17.45
Stad: Alver, Litteraturhuset Bergen
Pris: Gratis

ENDRING I ARRANGEMENTET:

Yasemin Çongar har dessverre måtte avlyse. VG-journalist Nilas Johnsen, som er aktuell med boka Erdogan: Tyrkias nye sultan, steppar inn for Congar for å samtale med Jørgen Lorentzen om Tyrkia, Ahmet Altan, og si nye bok. Samtalen blir på norsk.

Som alle opposisjonelle i Tyrkia gjekk Ahmet Altan alltid til sengs i redsel for at at det skulle ringe på døra ved daggry.

Ein morgon i 2016 gjorde det det. Sidan har den kjende forfattaren og journalisten vore i fengsel, urettmessig dømt på livstid for å deltatt i kuppforsøket i Tyrkia i 2016. No kjem hans siste bok, skriven i fengsel, Eg kjem aldri til å sjå verda igjen, på norsk. Altan, som sjølv er invitert til festivalen, blir representert av hans ven og omsettar til engelsk, Yasemin Çongar. Ho møter tyrkiakjennar og direktør i Heddastiftelsen Jørgen Lorentzen til samtale.

«They may have the power to imprison me, but no one has the power to keep me in prison. I am a writer.»

I samarbeid med LittfestBergen og Forleggerforeningen/Samlaget.

Samtalen vil vere på engelsk.

Gratis

ERDOĞANS SOVENDE TERRORISTER

Tyrkiske domstoler bryter systematisk og regelmessig journalisters rett til å få en rettferdig rettssak. Dette framgår av et prosjekt med observasjoner av rettssaker utført av Tyrkia-baserte Media and Law Studies Association (MLSA) og International Press Institute (IPI) – et globalt nettverk av redaktører, medier og journalister som kjemper for pressefrihet.

Dette var temaet for en konferanse med tittelen Turkey: The Myth of Domestic Legal Remedy for Journalists som ble arrangert av IPI i Europaparlamentet i Brüssel den 29. januar. Panelet hadde fire innledere:

Şerife Ceren Uysal, advokat og fakultetsmedlem ved Ludwig Boltzmann Institute of Human Rights, Wien
Veysel Ok, menneskerettsadvokat og stifter av Media Law Studies Association (MLSA)
Ahmet Insel, professor og tidligere fakultetsmedlem ved Galatasaray-universitetet samt ved Sorbonne, og spaltist i Cumhuriyet
Mehveş Evin, journalist i Artı Gerçek

SYSTEMATISKE OBSERVASJONER
MLSA og IPI har observert 90 rettssaker over en periode på seks måneder, fra juli til desember 2018, i ti forskjellige provinser i Tyrkia. De aller fleste av de tiltalte var journalister, men også advokater, akademikere og kunstnere satt på tiltalebenken. 72 prosent av anklagene dreide seg om angivelige terrorhandlinger, mens resten i all hovedsak var relatert til påståtte ærekrenkelser. Observasjonene viser utvetydig at tyrkiske domstoler ikke respekterer grunnleggende forutsetninger knyttet til tiltaltes rettigheter som er garantert i tyrkisk forfatningslov, samt Europakonvensjonen om menneskerettigheter (EVRM) og vedtak fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Noen viktige og sentrale funn fra rettsobservasjonene:

i) I 34 prosent av rettssakene ble de anklagede fratatt retten til å være fysisk tilstede i rettssalen. Isteden måtte de fra sin fengselscelle benytte en videokonferanseløsning kalt SEGBIS som i noen tilfeller ikke fungerte i det hele tatt, slik at de ikke fikk med seg noe som helst av det som foregikk i rettssalen.

ii) 27 enkeltsaker ble ført for retten uten at de tiltalte fikk være tilstede. Over halvparten av de tiltalte hadde da tilbrakt mer enn ett år i varetekt før selve rettssaken. Denne typen varetektsfengsling bryter klart med tyrkisk lov og har blitt fordømt av EMD. Videre viste observasjonene at domstolene gjentatte ganger unnlot å følge pålegg nedfelt i tyrkisk lov som forbyr å holde tiltalte personer fengslet under selve rettssaken.

iii) I 41 prosent av sakene overprøvde myndighetene rettsvesenets prosedyrer og foretok endringer i panelet av dommere som egentlig var tildelt saken. Dette bryter med lovens prinsipp om krav til domstolenes uavhengighet og upartiskhet.

iv) I 45 prosent av tilfellene fikk ikke tiltalte føre samtaler med sin forsvarer på tomannshånd, slik loven uttrykkelig sier. Dette innebærer at aktoratets representanter forble i rettssalen under drøftelser mellom tiltalte og forsvarer.

v) I 36 prosent av rettssakene var de tiltalte påført håndjern, noe som også er i strid med tyrkisk lov.

vi) De fleste høringene ble forsinket, i noen tilfeller i flere timer, og rettsmøtene ble ofte negativt påvirket av endeløse tekniske problemer og elementære feil på kommunikasjonsutstyr.

SYSTEMATISK FORFØLGELSE OG FALSKE ANKLAGER
Funnene i undersøkelsen frambringer også dype bekymringer hva angår kvaliteten på bevisene som brukes til å rettsforfølge journalister i Tyrkia. I 77 prosent av sakene var grunnlaget for anklagene at de hadde produsert helt alminnelig nyhetsstoff som i et demokratisk samfunn ville bli regnet som en selvsagt del av en journalists jobb og virke: Nyhetsreportasjer, intervjuer, spalter, kommentarer og referater fra samtaler med kilder. Alt dette ble isteden brukt som bevis for å rettferdiggjøre fortsatt varetektsfengsling. I de resterende tilfellene besto ”bevisene” hovedsakelig av anonyme vitnesbyrd eller opptak som visstnok påviste at de tiltalte hadde deltatt i illegale pressemøter eller demonstrasjoner. Aktoratet fabrikkerer anklager som de tiltalte ikke har noen som helt mulighet til å forsvare seg mot, da de ikke aner hvem som har kommet med påstandene eller om de i det hele tatt er framsatt.

I skrivende stund er 155 journalister bak lås og slå i Tyrkia. Etter kuppforsøket i juli 2016 eskalerte en allerede pågående nedbrytning av ytringsfriheten og pressefriheten i landet. Til tross for at unntakstilstanden ble opphevet i juli 2018 er Tyrkia ikke i nærheten av å framstå som et land med grunnleggende rettigheter for journalistikk og en fri presse. Det er omverdenens plikt å påpeke dette i alle relevante fora – høyt, tydelig og hyppig.

YDMYKELSER
Observasjonene viser at Tyrkias journalister ikke bare blir straffet og fengslet for sitt arbeid på bakgrunn av helt grunnløse anklager, men at de også blir nektet grunnleggende rettigheter som de ifølge landets egne lover har krav på i denne typen straffesaker. Dommerne er ofte helt nyutdannede unge jurister på 23-24 år som iskaldt bruker denne typen rettssaker som redskap for å fremme sin egen karriere. Jo flere ”terroristjournalister” de kan fengsle, jo høyere stiger deres anseelse i det regjeringstro rettsapparatet, og veien ligger dermed åpen for forfremmelse og velstand. Det er ydmykende for fredelige, opplyste og seriøst tenkende mennesker som bare har utført sin simple plikt som journalister å bli behandlet som dubiøs forfatningsfiende av en ung jypling i dommerkappe. Tyrkiske domstoler motarbeider målbevisst landets journalister og setter hele yrkesgruppen under et umenneskelig press. Det er derfor på høy tid at EMD fokuserer enda sterkere på alle de sakene som kontinuerlig dukker opp i Tyrkia. Man kan ikke la dumhet og inkompetanse ruinere et så viktig land uten å kjempe imot med nebb og klør.

EN ANNONSERT NORMALISERING
IPIs undersøkelse av ytringsfrihetsrelaterte tyrkiske rettssaker fant sted på et avgjørende tidspunkt. For det første hadde regjeringen akkurat da annonsert en normalisering og gjeninnføring av demokratiske standarder etter unntakstilstanden og den markante forverringen av pressefriheten som fulgte kuppforsøket i juli 2016. Mange hadde håpet at spesielt de lange, vilkårlige varetektsfengslingene i forkant av rettssakene skulle opphøre, men de tok helt feil. Dette har bare fortsatt med full styrke. Istedenfor en unntakstilstand har man innført lover, forordninger og praksiser som en erstatning for det betente ordet unntakstilstand, men det viser seg at disse nye lovene i praksis gjør at landet fungerer på samme måte som under unntakstilstanden.

I løpet av flere møter med representanter for regjeringen har IPI blitt fortalt at den nasjonale sikkerhetssituasjonen fortsatt er så farlig at disse restriksjonene overfor mediene er helt nødvendige og dermed rettferdiggjør de tiltakene som er satt inn fra myndighetenes side. Selv om IPI anerkjenner at Tyrkia har sikkerhetsmessige problemer de må beskytte seg mot, framhever organisasjonen at mange tiltak framstår som fullstendig overdrevne. Som for eksempel fengslingen av over 150 journalister og kriminelle, samt krasse beskyldninger og heftige prosesser mot flere hundre andre, eller det å umuliggjøre deres vanlige arbeidsoppgaver som journalister. Den  nærmest komplette kontrollen over 90 prosent av landets medier som Erdoğans regjering har skaffet seg kan ikke rettferdiggjøres av såkalte krav til sikkerhetsforordninger mot potensielle terrorangrep. Disse innskjerpingene representerer et særdeles alvorlig brudd med internasjonale standarder for pressefrihet som Tyrkia selv har ratifisert.

I tillegg til det store antallet journalister som har mistet jobbene sine i kjølvannet av unntakstilstanden, hvor det ble framsatt grove anklager mot mer enn 200 medier, kan en rekke journalister som IPI har snakket med fortelle at de daglig opplever en konstant følelse av sensur og derigjennom selvsensur med det til følge at de ikke kan utføre sitt helt alminnelige arbeid som nyhetsformidlere – de er ikke lenger journalister, men nikkedukker. De regjeringstro 90 prosent av mediene produserer en konstant strøm av insinuasjoner og anklager mot de få uavhengige mediene som er igjen. Det foregår en mistenkeliggjøring uten sidestykke i det moderne Tyrkias historie.

REFORM ACTION GROUP
I et landskap hvor både sivilsamfunnet, internasjonale standarder for pressefrihet og diplomatiske kanaler har mislyktes i å innlede en konstruktiv dialog med den tyrkiske regjeringen, som ville kunne lede til en seriøs reformprosess med formål å gjeninnføre demokratiske standarder i landet, er det i utgangspunktet et glimt av håp i det å erfare at Tyrkia har revitalisert et utvalg på ministernivå kalt Reform Action Group, som i sin tid ble stiftet for å tilpasse det tyrkiske samfunnet til en europeisk standard med formål EU-medlemskap. Men dette arbeidet går ekstremt langsomt framover, og er dessuten preget av et totalt fravær av transparens – man får ikke vite noe om hva som foregår der bortsett fra vage og uforpliktende uttalelser fra intetsigenhetens øverste hylle – og opposisjonen er helt utestengt fra å få være med. Så selv om initiativet i utgangspunktet høres fint ut, er det foreløpig svært lite som kommer ut av det annet enn et spill for galleriet. Så lenge Tyrkia ikke klarer å signalisere til omverdenen at de mener alvor med å gjennomføre reformer som plasserer landet innenfor grenseverdiene av internasjonale standarder for et demokratisk rettssystem, og at domstolene kan operere i henhold til landets eksisterende lovverk, uavhengig av hvilke partier som måtte sitte i regjering, vil et initiativ som Reform Action Group  kun framstå som betydningsløs fasadepynt myntet på internasjonale observatører og utenlandsk diplomati. Kort sagt: Fraværet av konkrete resultater og framskritt gir oss et klart inntrykk av at en politisk vilje til å slakke på jerngrepet rundt den uavhengige pressen ikke eksisterer.

LOKALVALGET I MARS 2019
Opposisjonelle partier og sivilsamfunnet er overbevist om at det kommende lokalvalget i mars 2019 vil bli en lakmustest for hvor sterkt Erdoğans AKP egentlig står i disse tider. Selv om det er et nærmest totalt fravær av alternative stemmer utenfor regjeringspartiet som får drive valgkampanje i medier av en viss størrelse, håper mange likevel at dette valget skal vise at flere og flere vanlige tyrkere begynner å så alvorlig tvil om Erdoğans evne til å løse den økonomiske krisen landet går stadig dypere inn i.

Fordi uavhengig journalistikk er nærmest fraværende i Tyrkia, vil IPI fortsette sitt arbeid med å støtte opp om det lille som er igjen, gjennom ulike former for kampanjer, mobiliseringer og informasjonsarbeid. IPI står i nær dialog med Europarådet, og er gjennom mange ulike kanaler en pådriver for at tyrkiske journalister i fangenskap skal få rettferdige rettssaker og bli satt fri fra fengslene. De sitter i dag innesperret fordi de har publisert ganske alminnelig journalistisk arbeid, og dette er en rettsstat uverdig.

SOVENDE TERRORISTER OG KAMPEN MOT LØKBANDEN
Erdoğan går nå så langt som til å si offentlig at han vil finne fram til og arrestere det han kaller ”sovende terrorister”. Dette uttrykket omfatter mennesker som leser aviser og magasiner som er kritiske til hans regime og som følger suspekte individer og grupper på sosiale medier. En slik paranoid tankegang kan bare føre ett sted, og det er til nasjonens undergang. Alle opplyste og intelligente mennesker emigrerer så sant de har mulighet. Det siste er at han nå også går til angrep på noe så grunnleggende som landets bønder – han kaller dem ”løkbanden” – og sier at de presser opp prisene på vitale råvarer og næringsmidler. Dette er en bevisst taktikk for å plassere skylden for den kraftige inflasjonen – som ligger på rundt 30 % årlig – hos andre enn den sittende regjeringen. Men når verdien av landets valuta er halvert på tre år sier det seg selv at all import av for eksempel landbruksmaskiner, kunstgjødsel og plantevernmidler blir dobbelt så dyr. Og skylden for dette verdifallet i valutaen ligger hos regjeringen og dens stormannsgale politikk. Man må huske at Tyrkia er et land som er helt avhengig av omverdenen for å kunne eksistere. De har ikke naturressurser som er store nok til at de kan vise fingeren til Europa og etablere sin egen øde øy. Økonomien er allerede sørgelig skakkjørt, og de er avhengige av å ha et noenlunde ryddig forhold til EU, ikke minst som handelspartner, for å kunne overleve. I dette punktet ligger det en håpsdimensjon: Vi kan ikke gi opp Tyrkia, og de kan ikke gi opp oss.

Øivind Hånes, Norsk PENs Tyrkiagruppe

Oslo, 4. februar 2019

 

 

2019 Tyrkia: Nedim Türfent

‘No matter what the price or consequence might be, we will never compromise from the magical creations of writing and of the written word. We would like to repeat once again our gratitude to PEN members, who have stood by us on this path.’ Nedim Türfent

A news editor and reporter at the pro-Kurdish Dicle News Agency (DİHA), Nedim Türfent was arrested on 12 May 2016 after covering clashes between the Turkish army and the armed Kurdistan Workers’ Party (PKK) in the predominantly Kurdish southeast of Turkey. Nedim Türfent spent nearly two years in solidarity confinement, during which time he was transferred to several prisons. In a letter addressed to Turkish columnists and dated 8 May 2017, he reported harrowing detention conditions in his four-meter-long prison cell, where he was denied access to TV, radio, books or newspapers and forced to read ‘the back of detergent boxes’ to pass time. He was formally charged with ‘membership of a terrorist organisation’ and ‘spreading terrorist propaganda’ 10 months after his arrest. Despite clear evidence of flagrant fair trial violations, Nedim Türfent was sentenced to eight years and nine months in prison for ‘membership of a terrorist organisation’ and ‘spreading terrorist propaganda’ on 15 December 2017. While waiting for a ruling on his case, Nedim Türfent spends his time studying Turkish, English and German and writing poetry.

In an open letter to the Turkish Minister of Justice Abdulhamit Gül, Norwegian PEN’s Writers in Prison Committee urges the Turkish authorities to release Nedim Türfent immediately and unconditionally.

*****************************************************

Minister of Justice Abdulhamit Gül
Ministry of Justice
Adalet Bakanlığı
06659 Ankara
Turkey

Oslo, 5th of January, 2019

Dear Sir,

I am writing to you on behalf of Norwegian PENs Committee for Writers in Prison.

On the 15th of December 2018 it was one year since news editor and reporter, Nedim Türfent, was sentenced to eight years and nine months in prison on trumped-up terrorism charges following an unfair trial, during which scores of witnesses said they had been tortured into testifying against him. Prior to his arrest in 2016, Nedim Türfent was covering Turkish military operations in southeast Turkey. He spent almost two years in solidarity confinement in harrowing detention conditions. His sentence was upheld on the 19th of June 2018 and his lawyers have lodged an appeal before the Constitutional Court. Determined to keep writing, Nedim Türfent started composing poetry while detained.

Norwegian PEN believes that Nedim Türfent is being imprisoned solely for the peaceful exercise of his right to freedom of expression and calls for his immediate and unconditional release.

We are also calling on the Turkish authorities to end the prosecution and detention of journalists simply on the basis of the content of their writing or alleged affiliations, and to immediately release all those held in prison for exercising their rights to freedom of opinion and expression.

Yours sincerely,

Øivind Hånes
author

Member of Writers in Prison Committee
Norwegian PEN

COPY:
The Norwegian Ministry of Foreign Affairs
The Turkish Embassy in Oslo

Rapport: Pressefrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia

 ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme”

Turkey’s Media Under Siege (Berlin, November 28) @IPI

Seminar i Berlin 28. november 2018, Haus der Europäischen Union International Press Institute (IPI) inviterte den 28. november i samarbeid med den tyske avisa Die Welt til et nettverksarrangement i Berlin. Seminaret bød på paneldiskusjoner med ledende advokater, journalister og menneskerettighetsaktivister fra Tyrkia og Europa.

Konferansen hadde tittelen UNDER BELEIRING og formålet var å diskutere de skadene og problemene som er oppstått i kjølvannet av unntakstilstanden og påfølgende lovendringer. IPI er en internasjonal organisasjon som arbeider for pressefrihet og uavhengig journalistikk og består av redaktører, journalister og medieaktører fra hele verden. Ved å støtte hverandre og fremme felles verdier, kan man være pådriver for fri flyt av informasjon og nyheter.

Markus Spillmann – nestleder i IPI og mangeårig redaktør av den sveitsiske avisa Neue Zürcher Zeitung – innledet med å presentere et generelt bilde av situasjonen for nyhetsjournalistikk, ytringsfrihet og rettssikkerhet i dagens Tyrkia. Forholdene er som kjent begredelige og blir bare verre. Siden kuppforsøket i juli 2016 har intet mindre enn 53 aviser har blitt lagt ned og 162 journalister sitter fengslet. Uavhengige medier motarbeides med alle midler, og kritiske  journalister som ikke er fengslet har som regel utreiseforbud fra landet. Polariseringen i samfunnet er kolossal. Regimets maksime lyder: De som ikke er med er mot.

Første del av seminaret ble ledet av Caroline Stockford, juridisk koordinator hos IPI i Wien. Under en samtale med en av president Erdoğans nærmeste rådgivere tidligere i år fikk hun følgende beskjed: ”Det er en hårfin linje mellom journalistikk og terrorisme.” Når dette er regjeringens uttalte syn på uavhengig nyhetsformidling, skjønner vi både hvor viktig og hvor farlig journalistikken kan være. Fri flyt av informasjon er livsnødvendig for et demokrati og livsfarlig for makthavere som ønsker å knuse en opposisjon. 90 % av tyrkiske medier kontrolleres i dag av apparatet rundt president Erdoğan. Propagandaen er massiv, og det lille som er igjen av motstand gis stadig verre eksistensvilkår. Distribusjon av nyhetsmedier er også svært vanskelig. Hvordan kan man formidle nyheter og informasjon under slike forhold?

Mustafa Kuleli – generalsekretær i den tyrkiske journalistforeningen – sa at det i praksis har blitt så godt som umulig å drive en fri presse i Tyrkia. Dersom man kritiserer myndighetene blir man raskt svartelistet. Å være journalist har i seg selv blitt farlig og er dessuten en profesjon som ikke lønner seg. Gjennomsnittslønnen for uavhengige journalister ligger i dag på 300 – tre hundre – Euro i måneden. Er det verdt risikoen overfor seg selv og familien? Det har oppstått en ond sirkel som resulterer i stadig dårligere kvalitet på publikasjonene. På tross av dette opplever journalistforeningen en økende medlemsvekst, en trend som har pågått over flere år. Dette gir grunn til en forsiktig optimisme. Spørsmålet man må stille seg er hvordan man kan løse problemene med en stadig dårligere økonomi. Kuleli mener svaret ligger i flere ting, blant annet opplæringsprogrammer for digital publisering, mobilisering av økonomisk støtte fra andre europeiske land, samt ved å bygge en kjerne av lesere utenfor Tyrkias grenser. Man må formidle overfor utlandet at dersom man vil vite hva som foregår i Tyrkia, må man abonnere på digitale publikasjoner laget av uavhengige tyrkiske journalister. Svært mange tyrkere bor i utlandet. Det samlede antallet overstiger seks millioner og halvparten av disse – omlag tre millioner – bor i Tyskland. Dersom man klarer å skape et solidaritetsnettverk for uavhengig tyrkisk journalistikk ligger det et betydelig potensial i denne gruppen. Kuleli avsluttet med å si at han på tross av alle tilbakeslag likevel er optimist.

Bülent Mumay er tidligere digital redaktør i avisa Cumhyriet og fokuserte på alle vanskelighetene som har oppstått i forbindelse med produksjon og distribusjon av aviser.

Dette handler ikke bare om faren for å bli fengslet eller om pengeproblemer.  Skattemyndighetene lager utallige vanskeligheter for utgiverne, og dette er ikke noe som skjer kun med de opposisjonelle avisene – dette rammer alle aviser og publikasjoner, også de regjeringstro avisene får trøbbel. Disse regjeringstro avisene kritiserer ikke presidenten direkte for dette, men påpeker at mye burde ha vært annerledes. Problemene er endeløse, ikke minst på grunn av den aggressive polariseringen som regjeringen gir konstant næring til. Det finnes snart ikke nøytrale eller uavhengige medier i Tyrkia. Nasjonen har blitt delt i to; det er som om ekvator har lagt seg som en mur på midten av hele landet. På nittitallet fantes det nasjonalistiske aviser, men også politiske nøytrale aviser. Folkeavstemningen tidligere i år handlet om autokrati eller fortsatt demokrati. Mange mennesker skjønte ikke konsekvensene av hva de faktisk skulle stemme over. Resultatet er at Erdoğan nå har kontrollen over både den lovgivende, utøvende og dømmende makten. En klassisk oppskrift på innføring av diktatur. Mangelen på fri journalistikk gjør at folk flest ikke aner hva som skjer med de kritiske stemmene i landet.

Mumay kommenterte Kulelis idé om å skaffe finansiering fra utlandet med å si at selv om det finnes penger til drift i utlandet så er ikke det nok. Man kan ikke basere seg kun på dette. Selv om man skulle hente inn penger fra bidragsytere i Europa, vil det fortsatt være svært vanskelig å jobbe uavhengig. Små aviser trenger absolutt støtte, men man trenger først og fremst å mobilisere landets egne innbyggere. Den jevne tyrker skjønner ikke at den økonomiske krisen skyldes Erdoğans vanstyre, og svært mange regjeringstro journalister er ikke i stand til å skrive noe som ligner på fornuftige betraktninger om økonomi. Dersom Cumhyriet la ned sin papirutgave og kun lagde nettavis, ville denne bare bli stengt og journalistene ville få  utreiseforbud. Men dersom for eksempel BBC og Deutsche Welle produserte en tyrkisk versjon av sine nyheter, ville dette være mye vanskeligere å stenge. Fox News har vært etablert i Tyrkia i flere år, og de kan kritisere Erdoğan på en helt annen måte enn tyrkiske medier.

Nurcan Baysal er en kurdisk journalist og menneskerettighetsaktivist. I januar 2018 ble hun arrestert av tyrkisk politi i sitt hjem i Diyarbakır. Årsaken var hennes Twitter-meldinger som kritiserte Tyrkias militære operasjoner i Syria. Tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker stormet uten forvarsel huset hennes og arresterte henne. I februar ble hun funnet skyldig i å spre falsk informasjon om tyrkiske sikkerhetsstyrker. Hun ble dømt til ti måneder i fengsel, men ble løslatt på betingelse av at hun ikke begår nye lovbrudd de neste fem årene. Baysal forklarte at det er ille nok å være tyrkisk journalist, men enda verre å være kurdisk sådan. Erdoğans regjering brøt forhandlingene med PKK i 2016, og dialogen er erstattet med full konfrontasjon. Baysal fortalte om hvordan hun har sett kurdiske journalister ligge døde på gata Diyarbakır. Eskaleringen av konflikten startet ikke med kuppforsøket, men med bruddet i forhandlingene mellom PKK og myndighetene. Man kan bli satt rett inn for å skrive gale ting på sosiale medier. Falske nyheter florerer og er vanskelige å avkrefte. Det er forbudt å ta med seg kamera i konfliktsoner. Omverdenen aner stort sett ikke hva som foregår i de kurdiske områdene sørøst i Tyrkia da det er meget vanskelig å komme seg inn der.

Çiğdem Toker er en respektert og erfaren journalist i avisa Sözcü som er Tyrkias fjerde største. Hennes fagfelt er økonomi. Under dette innlegget sviktet teknikken som ga oss utmerket simultanoversettelse gjennom hele konferansen, men den avsluttende delen av innlegget hennes handlet om at entusiasmen for journalistikken ikke lenger er tilstede i det tyrkiske samfunnet. Journalistikk blir sidestilt med opposisjon. Men for at journalistikk skal ha verdi må den selvsagt kunne være kritisk. Poenget er at folk har en soleklar rett til å få vite hva som foregår. Uten fri journalistikk, intet demokrati. Kriminalisering av journalister er i seg selv kriminelt, og Erdoğans mediemaskineri benytter enhver anledning til å kriminalisere opposisjonen. Journalistikkens kjerne er å undersøke og rapportere. Stille de spørsmålene som trengs for å få fakta på bordet, uansett hvor ubehagelig dette måtte være for et lands myndigheter.

Fatih Polat er sjefredaktør i Evrensel, en av de ytterst få opposisjonelle avisene som er igjen i landet. Han snakket om fengslingen av en kurdisk journalist som var på jobb i det kurdiske området. Sammen med flere andre observatører overvar han den påfølgende rettssaken. Forsvaret hadde meldt inn 24 vitner. 17 av disse fortalte at de hadde fått trusler om likvidering dersom de ikke trakk sine vitnemål. Dette er en skrekkelig, men helt vanlig praksis: Myndighetene truer vitner på livet. Anklagene er stort sett latterlige og fulle av fantasiske og surrealistiske påstander. En fengslet journalist fikk forlenget sin straff fordi han ville lære seg tysk på cella og fikk tak i ei lærebok i tysk. Dette var i seg selv ikke grunnlag for straff, men myndighetene reagerte på at det i denne læreboka forekom et kart der Tyrkia var inntegnet i for liten skala i forhold til resten av Europa: Det var fornærmende. Det er med andre ord ingen grenser for hva tyrkiske myndigheter kan oppfatte som krenkende. En uavhengig presse trenger et sivilsamfunn som støtter demokratiske prosesser som ikke er bundet til regjeringsapparatet. Så hvor går man herfra? Kanskje ved å si som Goethe: Dersom du fortsetter å gjøre det du tror på, vil løsninger komme.

PAUSE

Andre del av seminaret startet med en sekvens der Caroline Stockford, Erk Acarer og Fatih Polat snakket om en pågående aksjon for hvordan man kan støtte den opposisjonelle pressen i dagens tyrkiske virkelighet gjennom å abonnere på disse avisene.

Caroline Stockford kom nå med sitatet som er gjengitt over, nemlig at det er en hårfin linje mellom terrorisme og journalistikk. At dette kommer fra en av presidentens aller nærmeste rådgivere inngir selvsagt all grunn til å tro at de mener alvor. Stockford sa videre at IPI følger Tyrkia meget tett og gjør hva de kan for å hjelpe dem som er rammet. De reiser blant annet rundt i landet og følger rettssaker, noe som blir stadig mer komplisert og tidkrevende fordi myndighetene har begynt å fjerne rettssakene fra storbyenes rettssaler og heller legge dem til steder i provinsene, langt unna Istanbul og Ankara. Dette er fordi de håper at det da skal bli færre internasjonale observatører. Hun sa også at de opposisjonelle avisene så godt som aldri får annonser fra firmaer, fordi disse firmaene da frykter å miste kontrakter med regjeringsvennlige oppdragsgivere. Avisene minner derfor mer og mer om skoleaviser og  pamfletter. I tillegg til Cumhyriet er det Evrensel og BirGün som fortsatt eksisterer av frie aviser av betydning, og når man hører at opplagstallene er 14 000 for Evrensel og 5000 for BirGün innser man at dette ikke er all verden i et land med over 80 millioner innbyggere. Cumhyriet har for øvrig et opplag på rundt 60 000, noe som heller ikke kan kalles tapetsering av det offentlige rom.

Erk Acarer er journalist i BirGün. Han påpekte hvor vanskelig det er å tie med ting som man føler må sies, og likevel ikke kan si fordi det vil skaffe deg alvorlig trøbbel. Så hvorfor regner myndighetene dette som så farlig og må stoppes for enhver pris? Dersom du er oppegående journalist og informerer offentligheten om ting som regneringen ikke liker, vil du bli kalt enten en som støtter terrorisme eller stemplet som vaskekte terrorist. Dersom du skriver forsøksvis nyansert om PKK, er du terrorist og kan miste jobben og bli fengslet. Myndighetene kriminaliserer med dette journalisters ærlige arbeid. Under byggingen av den nye gigantiske flyplassen i Istanbul (for øvrig tegnet av et norsk arkitektfirma) som skulle ha åpnet i oktober florerte arbeidsulykkene på grunn av manglende sikkerhet og et vanvittig tidspress. Mange arbeidere døde og ble alvorlig skadet under arbeidene, og det brøt ut demonstrasjoner blant arbeiderne. Myndighetene svarte kontant med å arrestere over 400 arbeidere og fagforeningsledere. Over 30 av disse sitter etter det man veit fortsatt fengslet.

Fatih Polat er redaktør for Evrensel. Han oppsummerte nåværende status med å si at de siste par årene har 10 000 journalister mistet jobbene sine og 12 000 er arbeidsløse. Hver tredje journalist i landet er uten arbeid. Det er pandemonium av sensur, pengeproblemer, rettssaker og menneskelige tragedier. I tillegg til alt dette kommer den generelle økonomiske krisen i Tyrkia, hvor landets valuta har halvert seg på tre år. Det er lett å tenke at dette bare kan gå én vei. Ikke bare pengestøtte er avgjørende men også den mentale støtten og solidariteten fra utlandet oppleves som svært viktig.

Sammen gjorde disse tre oppmerksom på kampanjen som nå er lansert om at mennesker bosatt utenfor Tyrkias grenser kan tegne støtteabonnement på avisene Evrensel og BirGün. Lenke til denne finnes her: https://www.isubscribe.media/

Det er viktig å gjøre oppmerksom på at Evrensel og BirGün med dette avløser Cumhyriet som fokus for denne kampanjen.

——-

Tredje og siste del av seminaret ble ledet av Daniel-Dylan Böhmer og var viet Europas rolle i ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter i Tyrkia. Böhmer er utenriksredaktør i Die Welt med Asia og Midtøsten som spesialfelt.

Nevşin Mengü er en frilansjournalist som tidligere jobbet som nyhetsanker i CNN Türk. Hun drøftet spørsmålet om hva omverdenen kan gjøre for å avhjelpe den svært vanskelige situasjonen. Hun påpekte at argumentene mot Tyrkia i dag er de samme som de i en årrekke har vært mot Iran. Skal man sanksjonere? Inkludere? Isolere? Alt dette har både fordeler og ulemper. Antakelig er det en kombinasjon av det hele som kan føre fram. Under valgkampen før folkeavstemningen appellerte Erdoğan til nasjonalfølelsen. Han demoniserte Europa og mante til kamp mot EU. Men når representanter fra EU kommer til Tyrkia er tonen en helt annen og halen logrer. Det er en politikk med to ansikter. Mengü mente at Tyrkia allerede har blitt et nytt Türkmenistan, om enn ikke så irreversibelt. Hovedproblemet er den voldsomme polariseringen. Hvis du ikke er Erdoğanist i dagens Tyrkia er du enten i fengsel eller arbeidsløs. Det finnes ikke lenger et politisk sentrum. Den som ikke er med er mot.

Sarah Clarke er rådgiver i PEN International og snakket om alle rettssakene hun i Tyrkia har bivånet som internasjonal observatør. Hun mente at dersom alle disse prosessene har noe til felles, må det være at anklagene stort sett er fri fantasi og rent oppspinn. Saken mot forfatteren Ahmet Altan, som endte med livstidsdom, hadde en tiltale på intet mindre enn 247 sider. Hun påpekte at det er noe Kafkask over disse prosessene. Man veit ikke hva man er tiltalt for, og når man endelig får opplest tiltalen er den hinsides enhver virkelighet; man veit ikke om man skal le eller gråte. 68 år gamle Altan satt isolert i åtte måneder før rettssaken kom opp og er nå innelåst 23 timer i døgnet på sin celle resten av livet. Hva dette gjør med et menneske kan man bare gjette seg til.

Rıza Türmen er en svært erfaren aktør i tyrkisk offentlighet. Han har bakgrunn som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (ECHR) i Strasbourg, har også vært Tyrkias  ambassadør til flere land og sitter i dag i det tyrkiske parlamentet som representant for det sosialdemokratiske partiet CHP – Det Republikanske Folkepartiet. Han fokuserte på unntakstilstanden som har ført til at 150 000 høyt kvalifiserte mennesker har mistet jobben og  passene deres er inndratt. Du våkner en morgen og finner navnet ditt på ei liste. I samme sekund veit du at livet ditt er ødelagt. EU ba Tyrkia om å nedsette en kommisjon for å behandle alle disse sakene individuelt, men talte for døve ører. Spørsmålet det hele koker ned til er følgende: Hvor langt er EU villig til å gå for å forsvare demokratiske verdier i Tyrkia? Dette er ekstremt komplisert diplomati fordi det eksisterer så mange divergerende interesser i de ulike medlemslandene, og ikke minst fordi Erdoğan holder Europa i et jerngrep med trusselen om å la alle flyktningene fra Asia og Afrika få fritt leide gjennom Tyrkia og dermed inn i EU, noe som vil helle rakettbensin på høyrepopulistenes bål, felle regjeringer ved neste valg og true hele det europeiske samarbeidet.

Tora Pekin er en av Tyrkias mest prominente advokater og forsvarte medarbeiderne i avisa Cumhyriet under rettssakene mot dem. Han takket for all solidariteten som strømmet inn fra utlandet under rettssaken – dette var utrolig viktig for å holde moralen oppe. Det er en massiv utfordring å stå imot de tyrkiske regjeringsvennlige mediene, og han mente at det er svært viktig for det som er igjen av fri tyrkisk presse å være synlige i europeiske parlamenter. Lage allianser, søke forbindelser som på en eller annen måte kan forhindre at den opposisjonelle pressen forsvinner fullstendig. Dette er kanskje enda mer betydningsfullt enn støtte fra regjeringer som sådan. Han trakk fram at to unge journalister måtte forlate Cumhyriet fordi de skrev om noe så ukontroversielt som  Panama-papirene. Årsaken var at det fantes forbindelser til Tyrkia som ikke tålte dagens lys i den tyrkiske offentlighet. På spørsmål fra salen om han selv fryktet å bli arrestert svarte Pekin at han ikke opplevde det som en trussel slik situasjonen er i dag. Mange advokater har blitt arrestert, men dette er folk som har forsvart personer som har begått terrorhandlinger eller blitt definert som Gülenister.

Tony Fisher er en høyt respektert engelsk jurist som leder menneskerettighetskomiteen i

Law Society of England and Wales. Han snakket om demoniseringen av opposisjonen og de destruktive følgene av dette. Myndighetene slynger ut anklager om terrorisme og fabrikkerer rettssaker uten grunnlag. 1500 advokater er arrestert siden kuppet, men mange av disse har havnet her fordi de – som Tora Pekin påpekte – har blitt definerte som Gülenister. Han påpekte at det faktisk hjelper at det internasjonale samfunnets flomlys skinner på Erdoğan og hans medsammensvorne. Situasjonen i Tyrkia har brakt jurister og dommere over hele Europa sammen. De kritiserer Tyrkia for et nærmest totalt fravær av respekt for lov og rett, og dette legger press på tyrkiske domstoler. Dette trykket må ikke opphøre.

Siste taler var Deniz Yücel, som fra 2007 til 2015 var redaktør i den Berlin-baserte avisa Die Tageszeitung (taz) før han i 2015 ble ansatt som Tyrkia-korrespondent for Die Welt. Yücel ble arrestert og satt i varetekt av tyrkiske myndigheter den 14. februar 2017, mistenkt for spionasje, oppvigleri og for å støtte en terrororganisasjon. Denne fengslingen fikk enorm oppmerksomhet i Tyskland. Både Angela Merkel og president Joachim Gauck gikk knallhardt ut og mente at dette betød slutten på Tyrkia som rettsstat. Yücel ble etter intenst internasjonalt press satt fri 16. februar 2018. Han ble aldri presentert for noen formell siktelse.

Yücel mente at dersom vi hadde vært samlet her for halvannet år siden, ville det ha vært mange flere mennesker i salen. Det kan synes som om folk i Tyskland har gått litt lei av Tyrkia, og det er kanskje ikke så rart – interessen for de fleste saksområder taper seg etter en viss tids eksponering i mediene – men samtidig må man huske at Tyrkia ikke er et fjernt land som Uganda eller Myanmar. Tyrkia er Tyskland nært, det bor tre millioner tyrkere i Tyskland, så interessen for Tyrkia er i utgangspunktet helt annerledes i Tyskland enn i alle andre europeiske land.

Yücel påpekte veldig tydelig at Tyskland reagerte kraftig og umiddelbart på at han ble fengslet. Dette har selvsagt å gjøre med at Yücel er et kjent navn i tysk offentlighet, og at han er korrespondent for en av landets mest profilerte aviser. Han ser tendenser til at mange tyskere har begynt å gi opp Tyrkia og tenker at landet er på vei til å bli et nytt Türkmenistan, at landet har kommet til et punkt der det ikke lenger kan reddes. Et påfallende sykdomstegn hos den tyrkiske regjeringen er at de går ut ifra at også andre regjeringer og nasjoner tenker som dem; de ser utelukkende verden med polariserte briller. Men slik er det heldigvis ikke. Man må huske at nesten halve befolkningen i Tyrkia er imot regjeringen. Vil vi la disse menneskene i stikken? Solidaritet begynner med empati og fortsetter med handling. Man trenger ikke bo i Tyrkia for å støtte det som er igjen av fri presse der, man kan også yte verdifull hjelp fra utlandet.

——-

Etter konferansen inviterte Caroline og IPI på lunsj i den tradisjonsrike restauranten Zollpackhof som ligger i en grønn oase nær regjeringskvartalet. Deniz Yücel bestilte Schweinshaxe (et stykke ovnsbakt svineknoke av monstrøs størrelse) og øl. Det var vanskelig ikke å bli slått av symbolikken i dette menyvalget.

Referent: Øivind Hånes

Basit / Simple / Så enkelt av Eren Özgür

Det er nesten et år siden forrige gang jeg kom hit, til familien min i Ayvalık. Da jeg skulle reise igjen, var det samme gamle visa; mor gråt og far satte opp ei mine som sa “hva skal det bli av deg, da, gutt?” Kanskje spør han seg sjøl om det samme. Familierelasjoner utvikler seg nesten svimlende fort. Alle setter sitt preg på de andre med sitt meningsløse strev, og vi tillater oss å gjøre det – her holder jeg ikke meg sjøl utenfor, jeg er også en del av dette kjøret – smisker til høyre og venstre på en surrealistisk måte.

Det er sant at jeg er litt boms, noen vil si jeg er skikkelig boms. Men jeg er en bra boms. Det vil si, jeg er bra på bomselivet, og samtidig som jeg bomser, plager jeg ingen andre med det. Det ligger verken opprør eller markeringsbehov i det, jeg gjør det ikke for å hevde meg. Bomselivet handler jo om dumskap. Tankeløshet, idioti og den slags.

Når jeg er med familien, liker jeg alltid å opptre sånn at jeg får denne underlegne posisjonen. En gang gikk jeg fra Ayvalık sentrum til Cunda i to-tretida om natta. Hva det skulle være godt for, vet jeg ikke sjøl en gang, for jeg var full. Kanskje mamma ble gående og spørre hvorfor gutten deres gjør sånn, slik at hun fikk flere til å svare og delta i diskusjonen. Men det var bare totalt bomseri, idioti altså, ikke noe vondt ment. Hvis en i tillegg til dum, blir slem, går stemninga i hjemmet altfor raskt over fra hygge til dritdårlig teater.

 

Før–
Relasjonene innad i en familie skiller seg fra andre relasjoner, for alle har mer eller mindre tatt på seg en rolle. Det gjelder ikke bare i vår familie, som sakte graver sin egen grav og til slutt en dag går i oppløsning på grunn av de andre familiene den har skapt. Alle familier utvikler seg sånn, og derfor går også alle familier til grunne. Sjøl har jeg tatt på meg rollen å spille komisk boms, en det ikke finnes noe vondt i. Jeg drar ned det kumulative karaktersnittet og gjør at familien lander balansert rundt inntakskravet. Selvfølgelig uten at det stopper meg fra å agere når jeg får et overraskende innfall.

Når det gjelder familien, og da snakker jeg ikke bare om foreldrene mine, men om alle familiemedlemmene og tilknytninga vi har til hverandre, må den, akkurat som foreldrene mine, ha flyttet ut til en liten by etter at mormor døde. Måltidene der alle sitter samlet rundt et bord, finnes ikke mer. Fellesmåltider bringer lykke, akkurat som nyvaska hus. Nå for tida spiser jeg kveldsmaten aleine, i kjelleren til en bar, i et rom uten dagslys, og det jeg spiser, er rester fra den åpne frokostbufeen som jeg varmer i mikroen. Dette må ta noe av skylda for uflaksen min.

Hver gang jeg drar til Ayvalık og vi setter oss til bords  med tantene mine, som tilfeldigvis bor i samme lille by, ser jeg derfor alltid for meg den gule lyspæra i kjellerrommet under baren. Men til venstre for meg står det ikke tønnevis med tonic. Nei, der sitter mamma. Hun har et vakkert smil, som faktisk er konstant under denne typen middager og familiebesøk. Sjøl om et konstant smil kan virke skummelt, vet hun nøyaktig hvordan hun skal bære det. Når vi sitter rundt bordet på denne måten, ønsker jeg alltid at noen skal fortelle historier. Noen ganger dukker det riktig nok opp ei skravlebøtte som ikke klarer å fortelle noen verdens ting, og da hindres flyten så seremonien går i stå. Men det gjør ikke noe, jeg er alltid klar for hvilken historie det måtte være, det er noe jeg er disponert for.

Etter–

En av de kveldene i Ayvalık holdt jeg på med å montere et dusjkabinett sammen med pappa. Kanskje jeg bør starte litt tidligere. Den morgenen hadde ei av tantene mine bedt mamma og meg ut for å spise. Vi tar oss alltid noe sterkt når vi går ut og spiser med tante. Ja, vi drikker for så vidt når vi møtes hjemme også. Denne gangen dro vi til en restaurant i Cunda, der vi bestilte meze og raki, ei litersflaske. Mamma drikker ikke, og etter ei stund sluttet onkelen min seg til, men han tok neppe mer enn to doble. Etterpå, da jeg og han var gått til Taş kafé for å runde av med noe lettere, drakk jeg to øl, og på hjemveien kjøpte jeg tre øl til.

Dusjkabinettet var så trangt at en ikke kunne snu seg rundt i det, men så hadde vi kommet over et nytt og bestemt oss for å skifte ut det gamle. Det var sånn jeg hadde endt opp med å gjøre denne jobben sammen med pappa, og jeg ble sjøl overrasket over innsatsen jeg la i det. Jeg advarte pappa da han holdt på å montere døra feil og sånn. Da jobben var ferdig, var det slutt på ølen også. “Gi meg nøklene, så drar jeg og henger i en bar,” sa jeg og siktet med det til nøklene til en 92-modell 205 som jeg bruker nå for tida. Ingen sa “det kan du drite i.” Riktignok er han en ubrukelig unge, men han kan det å reparere ting. Bare se hvordan han monterte dusjkabinettet på et blunk. “Du får ikke til å starte den nå,” sa pappa om bilen. Jeg fikk likevel nøklene, men tror du ikke den fordømte bilen nektet å starte! Det måtte finnes en metode, som de bare ikke delte med meg fordi de ville at jeg skulle holde meg hjemme, det vet jeg nå. Der og da visste jeg like godt at jeg ville klare å starte den. Siden den startet og stoppet innimellom, holdt jeg samme kurs ute på gata og lot være å svinge. Jeg gav gass på stedet og dro av gårde i motsatt retning av hvor jeg egentlig hadde tenkt meg hen. Et eller annet sted går det vel an å snu, tenkte jeg, men det gjorde ikke det. På siste forsøk stoppet bilen totalt og nektet å starte igjen.

Jeg så meg om, full som jeg var, etter nærmeste bakke og siktet meg inn mot en annen vei som også gikk i feil retning. Jeg begynte å dytte. Bare bilen fikk litt fart, skulle jeg hoppe inni og starte den, tenkte jeg. Så det gjorde jeg, og bilen startet. Når jeg ser meg tilbake, er dette en av topp fem grunner til at jeg kjenner meg vellykket, det er jo ikke så mye å ta av. Likevel, jeg kjørte fortsatt i feil retning, og der tok veien slutt. Jeg befant meg ute på et sted som liknet et jorde. Jeg tegnet en stor U og kom tilbake inn på veien jeg kom fra, så fortsatte jeg forbi huset vårt og ned til Ayvalık sentrum. Der satte jeg meg i en bar, bestilte en øl og tenkte over hvor mye dritt jeg hadde opplevd på kort tid. Gi keiseren hva keiserens er. Deretter mistet jeg konsentrasjonen. Det er vanskelig å konsentrere seg når en er full. Jeg begynte å stille bartenderen spørsmål. Det var han som eide stedet. Jeg tvang han til å prate med meg, og det er noe av det verste jeg vet. Jeg jobber også som bartender, og har gjort det i sju år. Jeg kan lett påstå, med hånda på hjertet, for det er jo tydelig for enhver: Vi eier ikke barkultur i dette landet; det vi har kultur for, er å møtes, snakke sammen og dele hverandres sorger. Så fort jeg hører om å dele hverandres sorger, rygger jeg to skritt tilbake. For ikke å snakke om når denne delinga blir programmert til å skje på bestemte dager til bestemte tider og blandes med alkohol … Herregud. Jeg fnyser når jeg ser folka deler sorger som om de spiller Playstation. Jeg glemmer hva jeg kan, og begynner istedenfor å tenke på hva jeg ikke kan. Jeg prøver å ikke tenke på tida jeg har sløst bort, men på fenomenet bortkastet tid. Det går ikke så verst.

O, du tidssløseri! En dag vil jeg finne deg, og jeg er sikker på at vi skal ha gode samtaler med hverandre. Jeg kjenner deg over hele meg, hvor enn jeg snur meg, ser jeg spor etter deg, og det gjør meg sikker på at du er her. Etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne, setter jeg bare større pris på deg og snakker varmt om deg med andre. Det var sånne ting jeg husker at jeg snakket om den kvelden i baren med den bartenderen. Nå er det ei stund siden, men det ble vel til at jeg drakk tre-fire øl mens jeg snakket om tidssløseriet. Så gikk jeg ut, og bilen ville fortsatt ikke starte.

Nå var det ikke noen bakke i nærheten, så jeg ble stående å vente helt til jeg så tre-fire personer som kom gående forbi. “Gi meg en dytt, da, gutta,” sa jeg. De dyttet. Bilen startet ikke, men vi var kommet et godt stykke på vei da en av dem kom på å si: “Bror, dette går nok ikke.” Jeg takket for hjelpa, og de gikk videre. Så ble jeg stående der langs veien. Jeg hørte på litt musikk, og kanskje det var fordi jeg uten å legge merke til det hadde trykket på gassen for å holde rytmen, at bilen startet da jeg helt uten forhåpninger vrei om nøkkelen etter to-tre sanger. Jeg kom meg hjem, og senga var glovarm.

Nå vet jeg nøyaktig hvordan du må gjøre for å starte bilen. Etter å ha pumpet litt på gassen, trekker du girspaken sakte mot deg samtidig som du løfter på kløtsjpedalen og gir gass. Så enkelt er det.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren

Jeg er født i Istanbul 10. april 1989. Faren min var bilelektriker og mora mi var statsansatt. Jeg gikk ut grunnskolen og gymnaset i Istanbul, og flyttet til Ankara da jeg begynte på universitetet ODTÜ (Orta Doğu Teknik Üniversitesi), der jeg tok ei grunnutdanning i filosofi. Jeg har alltid syslet mer med litteratur, men prøver fortsatt å studere videre innen filosofi. Jeg sier prøver, for jeg har aldri vært flink til å lese filosofi. Jeg tenker at jeg alltid har vært interessert i språkstrukturer. Jeg prøver å fortsette å øve på det for meg selv. Jeg føler liksom at teorier og trender virker litt tynt i forhold til fortellemåter. Samtidig som jeg føler dette, jobber jeg som bartender for å opprettholde livet jeg lever. Men det er ikke en jobb jeg pleier å skryte av. Sånn er ståa.

İncire Ağıt / Lament To Fig /Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nedi jorda fins ei varmere sol men

fordi du ikke elsker meg

vagler liksom kråker over maisåkrene

og munnen min fylles opp av sand

som gledesrop i livet jeg forbanner.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

botanikken gjør det vanskelig

å ta deg som en blomst fra greina di

men jeg er død

tenk en fisk, som tar livet av seg ved å drukne

dette livet jeg har bygd med unyttige hender

dette øyerykket, dette stusslige leiet

påfunn for et amnesti fra mitt indre

jeg er død nå kan jeg si:

alt har et navn, det er så rart!

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

i hus det ikke lukter fukt men naftalen i

gikk jeg fra rom til rom der det ble eltet tarhana

i klare kvelder falt jeg ofte ned fra fikentreet

for å unngå minner om meg selv som nyfødt

loddet jeg fikenmelk til munnen

sneiet hånda borti brennesle og gråt

det var flasker med eau de cologne og eteriske såper

jeg fyrte gjerne opp i ovnen med papir.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

da jeg vokste opp var mor ei plage

jeg sa det aldri, men hun klenget seg til uro

så lett å skape engstelse         mor jeg klør i hodet!

lusesjampo var noe nytt den gangen

som en plystrelyd løst opp i gjengjeldelse

jeg aksepterte at lettskremtheten går i arv

på morssida.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

for faren min er denne kroppen bortkastet sperm

et minne om en sjelden lykkestund

for å drive bort djevelen som plaget barnet

ofret de en hane i gården

bestefar klistret stikkende gråt til panna si

og bordet som i årevis serverte stekt asparges

tørket han av med sitt fineste lommetørkle

mens grove forbehold satte seg i mine trinne kinn.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

jeg har kjent lappersker med skaut

som jeg var redd for å få tyggis av

jeg har gjømt meg i moskegården

gi meg et bittelite vink, har ventet på å høre noe

jeg trodde mormor kunne tysk

da hun sa velosped om sykkelen min

om kveldene stjal jeg oleaster

klatret i murvegger når jeg rømte

og sleit meg ut; jeg knuste aldri boksen i boksen går

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nå er dette fikenfatet fullt

smuglerte som helles over ryggen min

sot som har dekket meg siden hidrellez

fullmånen jeg trodde var allah

denne sotlukta

skamløs møll som spiser på min lilla vest

mor som strikker med pinner nummer to

ber om å bli gravlagt sammen med meg!

 

med min hjelp skulle fuglunger fly fra leppene dine

  og skamfullt se de runde magene sine i møte med de magre

der vandrer også profetene, det vet jeg

religionene jeg har fortalt deg om

så hedenske at de ikke vil skjønne det

den dagen jeg kysset nakken din ga til og med vampyrene opp

kanskje våkner jeg til liv litt leyla

om du gråter dette liket reint til grunne


Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.


Om forfatteren

Anıl Can Uğuz er født i Izmir i 1993. Han er uteksaminert som lærer i tyrkisk språk og litteratur ved Yeditepe-universitetet. Dikt og fortellinger av han er blitt publisert i tyrkiske tidsskrifter, og han står bak dikt, fortellinger og kortfilmer som har vunnet priser både i Tyrkia og i utlandet.

 

Metatekst:

Leyla er et kjent kvinnenavn i en romanse som står sentralt i islamsk litteratur, mer her.

Tarhana er en mye brukt suppeingrediens, for produksjonsmåten, mer her.

Hidrellez er en vårfest med bål oppkalt etter profeten Elias, mer her.

 

AĞRI / PAIN / HODEPINE av Halil Gediz

Det var en veldig annerledes dag da jeg lærte å skjelne mellom menneskers kjerne og omriss. På vei ut døra kjente jeg det sprengte i tinningene, ei dundrende hodepine! Den dro alt med seg som ei flomstor elv, og etterlot meg med et hode fullt av en fremmedgjørende tomhet. Jeg så meg omkring, og for første gang ble jeg skremt av menneskemengdene, som seig gjennom livet med visne blikk mens drømmene deres ble begravd i idealer. Jeg hørte plutselig maskindur bak meg, og skvatt til. Det måtte være et nytt veiarbeid, veiene skulle visst bare fortsette å bre seg ut til de fylte alt som var av åpne plasser mellom menneskene. Noen studenter gikk forbi med vesker fylt av drømmer løsrevet fra virkeligheten, de fylte gatene med en ånd som ikke ga gjenklang i deres egne liv engang. Et øyeblikk forestilte jeg meg at jeg hadde en bevissthet som kunne se forbi alle elementene slik de inngikk i en bevegelse, og heller oppfatte dem i sin egen tyngde. Hallusinerte jeg? Jeg må straks komme meg til et sykehus, tenkte jeg. Da hodepina ble uutholdelig, stanset jeg en forbipasserende og spurte om veien til nærmeste sykehus. Så dårlig kjenner jeg denne byen! En gang i tida regnet jeg det som en dyd å ikke kjenne byen jeg bor i, det var noe jeg bar som en utmerkelse. Utmerkelsen til en sjel som nekter å tilpasse seg steder, plasser og fysiske grenser; men nå ser jeg på denne uvitenheten, uvisst hvorfor, bare som dumskap. Jeg fant fram en penn og ei notatblokk for å skrive ned adressen som den hyggelige dama ga meg. Men jeg hadde ikke skrevet mer enn det første ordet da hodepina brått minsket i styrke. Jeg ble overbevist om at jeg ikke trengte å dra til sykehuset på grunn av disse svake etterdønningene av et dødelig jordskjelv av smerte, og var svært fornøyd da jeg la fra meg pennen. Men i samme øyeblikk som jeg gjorde det, meldte jordskjelvet seg igjen med voldsom styrke i tinningene. Faen heller! Jeg skreiv ned resten av adressen, og igjen minsket hodepina mens jeg skreiv. Hva kunne denne merkelige tilstanden bero på? Da jeg hadde skrevet ned adressen, nølte jeg litt før jeg la fra meg pennen. Igjen kjente jeg bølger av smerte dundre mot tinningene, og jeg greip raskt til pennen igjen. Nå noterte jeg inspektørmessig ned alle orda jeg så rundt meg. Det var den eneste muligheten jeg hadde til å slippe unna smerteriene. Uansett hvor usannsynlig det høres ut med ei hodepine som går over så fort en rabler ned noe på blokka, så var smertene virkeligere enn alt annet.

Jeg gikk på en buss, det var best å komme seg til sykehuset, for jeg kunne jo ikke holde på med pennen i evigheter. Jeg ble sittende og se ut av vinduet og noterte alt av interesse som for forbi. Hodepina rant ut av pennen min i form av ei væske, blekk som kledde seg i bokstaver og ord. Etter ei stund begynte det likevel å gå på tverke, og hodepina listet seg innpå igjen. Da jeg sluttet å kopiere omgivelsene og heller begynte å tegne noe av det som foregikk inni meg, merket jeg at hodepina forsvant enda fortere fra tinningene. Det var en merkelig følelse!

Ei hodepine som glei raskere unna jo bedre jeg skreiv … Jeg kom på at jeg burde skrive noe av de store dikterne, og kanskje på den måten kvitte meg med hodepina en gang for alle, men det hjalp ikke; for hodepina var ikke dette nok. Det virket som om den ønsket seg noe av meg, av det som var mitt. Stemmen til den engasjerte litteraturlæreren min blandet seg inn: «Vær original! Finn fram deg sjøl!» Det var hodepinen som kom til orde. Det virket som den trodde på meg, stolte på meg. Jeg fortsatte å skrive.

Bussen stanset opp et sted, jeg vet ikke hvilken holdeplass det var. Påvirket av en ny og framvoksende følsomhet hoppet jeg av bussen i et sprang, og det gikk opp for meg at jeg ikke lenger hadde kontroll over min egen kropp. Hva var det som foregikk? På den ene sida fortsatte jeg å skrive for å kvitte meg med hodepina, på den andre sida prøvde jeg å finne ut av hvor jeg kunne være. Sjøl om jeg følte at jeg holdt på å miste dømmekraften, oppfattet jeg det samtidig som at jeg midt i kaoset tok de mest resolutte skritta jeg noen gang hadde tatt. Det varte ikke lenge før jeg merket at jeg sto foran en storslått bygning. Det var som om en latent skapning vokste fram inni meg og tok over styringa. Jeg kikket på den praktfulle tredøra til bygningen. Utskjæringene så ut til å fortelle en historie, men ikke av det vanlige slaget. Da jeg tok et skritt fram for å gå inn i bygningen, var det ikke med min egen kraft, det var en kraft som oppsøkte meg og inntok kroppen min. Innenfor ble jeg møtt av en lang korridor. I enden av denne dunkle korridoren satt en velkledd mann og ventet. Da jeg hadde kommet til enden av korridoren, stilte mannen seg veldig nær meg og begynte å snakke med mild stemme:

«Først av alt, velkommen til Pennemuseet. Jeg er her for å vise deg rundt.»

«Så det er et museum? Hvor er de andre besøkende?»

«Du er den eneste ordentlige besøkende her i dag.» Han pekte på hodet mitt og spurte: «Hvordan går det med hodepina?»

«Hvordan kjenner du til den?»

«Den er en gave, en spesiell gave … Hodepina skal anspore deg til å skrive, men glem ikke at den i seg sjøl er et umettelig tomrom. Uansett hvor godt du skriver, vil den ønske seg noe bedre. Det kan hende du blir sliten av å måtte skrive noe dypere for hver gang, men det er veien du må gå for å lindre smertene. De som ikke er plaget av glemsel, kan umulig skrive. Nå, hvis du vil være så vennlig å følge meg, skal vi se oss om i museet.»

For ikke å miste dømmekraften totalt, vill jeg dra tåkesløret til side: «Nøyaktig hva er det som blir stilt ut på museet?»

«Det som stilles ut her, er i grunnen de besøkende sjøl. Du skal snart få se det.»

Konseptet med et museum der de besøkende ble stilt ut istedenfor gjenstander, overrasket meg. Likevel var det en annen del av meg, som hadde dukket opp i løpet av dagen og ført meg hit, som ikke stusset over dette i det hele tatt. Jeg fulgte etter mannen. Vi kom til det første utstillingsrommet, der det var en god del besøkende. De betraktet lerretene med stor munterhet. Hele rommet ble fylt av rosende ord om lerretene: Ekstraordinært! Lidenskapelig! Disse må jo være levende! For noen bilder! Og for noen dynamiske farger! Enestående! Fantastisk!

Samtidig var lerretene som lovorda falt over, merkelig nok helt tomme; de hadde ikke så mye som en enhetlig design. Det folkemengden feiret, var ingenting annet enn grelle hvite flater. Jeg vendte meg mot mannen og spurte:

«Hva ser de i lerretene?»

«Det du ser …»

«Altså ingenting?»

«Ingenting … For disse menneskene ser ikke med egne øyne, de ser omgivelsene med lånte blikk. De gjør seg opp meninger eller produserer nye tanker ut fra perspektiv de har lånt av andre. Glem ikke det jeg sier! Det finnes ikke noe farligere enn å betrakte verden med et blikk som ikke er ens eget. Det blir som å dra på en kropp som inneholder sjelen til et annet menneske. Dessverre tror de at hele denne illusjonen bygger på forestillinger som er framkommet gjennom deres egne blikk, men det dreier seg i virkeligheten om en form for eskalerende blindhet.»

Selv om jeg ikke skreiv noe, kjente jeg at hodepinen ble svakere. Vi gikk gjennom folkemengden under blasse blikk og kom ut i et annet utstillingsrom der det bare var en mannlig og en kvinnelig besøkende. Mannen snakket uten stans, mens kvinna bekreftet det han sa med korte replikker. Når han ville vise henne noe interessant, dro han henne i armen; hun, derimot, var så stille og grå at hun tillot han å bedømme henne. Ja, hun oppførte seg nesten som om hun ba han om det. Mannen tok ordet og spurte:

«Hvor mange personer ser du her?»

Jeg svarte i en usikker tone:

«To …»

«Nei. Her er det bare en. Den andre, derimot, hun som ikke har en egen stemme, fornekter sin egen eksistens ved å la en annen person snakke for seg. Stillhet uten dyd skaper smerte, unge mann, husk det. Etter et langt liv i stillhet, ser du med tungt hjerte tilbake på livet som er tilbrakt i skyggen av andre talsmenn. Se på naturen! Den ene årstida slipper fram den neste. Regnbuen slipper fram regnet, og regnet trer til side for sola. Dessverre er mennesket den eneste skapningen som ikke vet hvordan den skal oppføre seg i møte med seg sjøl!»

For hvert rom vi besøkte, minsket den ville smerten som hadde gjort meg så forvirret utenfor.  Vi fortsatte mot det tredje utstillingsrommet. Her var det både besøkende og utstilte statuer. Men i midt i rommet var det et frostet glass det var umulig å ikke legge merke til. Det skilte de besøkende fra statuene. Forskrekket vendte jeg meg til mannen:

«Enda flere tåpeligheter!»

«Enig, det er helt håpløst!»

«Men hvorfor ser de på statuene gjennom frostet glass? Da ser de jo ingenting.»

«Det er deres valg. De menneskene du ser her, prøver å gi livet mening utelukkende basert på dogmer. Slik blir individuelle forskjeller og egen vilje utradert. De fornekter de dagligdagse gjøremålene som binder oss til miljøet vårt og naturen vi lever i. Blomsten inni oss visner på grunn av dem; statuer, malerier, fotografier, filmer, bøker og hvilke som helst andre kunstverk er ikke annet enn uklare silhuetter for dem som går med fullstendig intolerante tanker som et sverd i beltet. Så lenge disse menneskene ikke kjenner behov for kritikk, vil de forstokka verdiene de knuger på, utgjøre en uoverstigelig mur mellom synspunktene deres og scenen der virkeligheten utspiller seg.»

Nå klarte jeg å holde hodepina i sjakk. Det luktet maling, og vi fulgte lukta til det fjerde rommet. Det luktet virkelig maling. Jeg la straks merke til hvor lukta kom fra, de besøkende gikk rundt med pensler og paletter i hendene, og jeg reagerte sterkt:

«Hva tror disse folka at de driver med? Skal du tillate dem å skade kunstverkene?»

«Ta det med ro! Det er ikke mulig å stanse dem.»

«Hvorfor ikke?»

«Hør her. Dette er de menneskene som prøver å forandre alt de ser rundt seg, og forme alt ut fra sine egne perspektiv. Det er et uendelig sug. Derfor maler de bildene om igjen for å gjøre dem perfekte. Men mens de søker det perfekte, ender de til slutt opp i en begrenset indre verden der de ikke har skapt noe som helst. Det er deres virkelighet. Men mennesket er fullt av sprekker som åpner opp for at lyset slipper inn i vårt indre. Feila våre blir til revner, og vi presses ut i livets strøm.»

Han snakket ikke ferdig. I hvert utstillingsrom vi var i, ble hodepina en del av meg, og den gjorde meg hel. Da jeg kjente dette fullt ut, forsto jeg at reisen var over. Vi var kommet til enden av korridoren og sto foran ei dør. Han smilte mot meg og sa jeg måtte vedkjenne meg smerten. Jeg smilte. Mens den skarpe hodepinen holdt pennen i mitt indre gikk jeg ut i den bråkete gata utenfor.

Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.

Om forfatteren:

Halil Gediz – 25 år gammel

Helt siden jeg først ble oppslukt av kreative prosesser – og det har jeg vært siden barndommen – har jeg vært opptatt av litteratur. Jeg leser mye, og har skrevet tekster for litterære tidsskrifter og  fanziner. Jeg skriver mest surrealistiske tekster med underliggende filosofiske budskap, det synes jeg gir noen lukkede rom som er mer effektive for å dele ideer. Den siste tida har jeg arbeidet med individuelle prosjekt som går ut på å tilpasse den visuelle kunstformen assemblasj til litteratur i form av noe jeg kaller «litterær assemblasj». Jeg bor nå i Üsküdar, Istanbul, og studerer på Instituttet for vestlige språk og litteraturer ved Yıldız tekniske universitet.

 

14. september: Et frokostmøte med Can Dündar

Can Dündar ble arrestert sammen med sin kollega Erdem Gül 26. november 2015. Can Dündar var på det tidspunktet sjefredaktør av den tyrkiske avisa Cumhuriyet. De ble siktet for å ha avslørt statshemmeligheter, spionasje og for å ha hjulpet en terroristgruppe. Anklagene var begrunnet i publiseringen av video- og fotografiske bevis på at den tyrkiske etterretningstjenesten smuglet våpen til islamistiske grupper i Syria. Dündar og Gül tilbrakte 92 dager i fengsel før de ble løslatt i påvente av rettssaken, 26. februar 2016. I mai 2016 ble Dündar dømt til fem år og 10 måneders fengsel.

Can Dündar er en av Tyrkias største mediepersonligheter. I tillegg til sitt arbeid som journalist har Dündar utgitt over 20 bøker, produsert utallige tv-programmer og skrevet og bidratt til filmmanus og dokumentarer. Han skrev manus til og regisserte filmen Mustafa (2008), om livet til den tyrkiske lederen Mustafa Kemal Atatürk.

Samtalen ledes av Silje Kampesæter.
Silje Kampesæter er frilans journalist med bakgrunn fra NRK, Dagbladet og Aftenposten. Hun var Aftenpostens Midtøsten-korrespondent i perioden Can Dündar ble arrestert, siktet og dømt.

Can Dündar er æresmedlem av Norsk PEN, les mer om ham her.

Samtalen arrangeres av Norsk PEN, Norsk Redaktørforening og Nobels Fredssenter.

AKP vant, men hvordan?

Valg i Tyrkia 2018

Rapport og stemningsbeskrivelse fra Istanbul mandag 25. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør.

(Rapporter fra valgdagen 24. juni, og førvalgsdagen 23. juni følger under artikkelen.)

Blåmandag er en betegnelse jeg tror passer for svært mange i dag. Stemningen en banding av utmattelse og resignasjon hos opposisjonen, dyp depresjon hos ikke så få, og med god grunn. I AKPs leir var det støyende begeistring i natt, som etter en seier i fotballVM. Biler raste tutende gjennom gatene langt ut i de små timer, skuddsalver hørtes nær og fjernt fra våpen avfyrt i luften, skrål og sang.

I dag klokken tolv holdt Muharrem Inçe sin tale til velgerne, og med den kan man si at kampen var over.

Situasjonen ut over valgdagen fortsatte omtrent i samme stil som den jeg beskrev i min forrige rapport. Ytterlige tre ble drept, denne gang i Erzerum. Fler ble tatt med bunker av valg-dokumenter, noen steder kunne vi se hvordan velgere rett og slett overtok valglokalene, skjøv kontrollørene til side og begynte å stemple valg-sedler selv. Det oppsto slåsskamper utenfor lokalene. Valgurner ble fjernet og observatører dyttet vekk av politiet. Alt dette til sammen er allikevel bare følgene av en valgatmosfære skapt av det partiet som måtte vinne, det er en delforklaring på valgresultatet, men ikke avgjørende. Vi kan konstatere at valget var grunnleggende manipulert, men mindre av trusler og juks enn av årsaker som henger sammen med den allmenne situasjonen i Tyrkia i dag: Unntakstilstanden, krigen mot kurderne i Syria og Irak, de 90% av mediene kontrollert av Erdogan og AKP, redselen for å havne i terroristskuffen hos Gülenbevegelsen, Erdogans´ retorikk, en blanding av skryt, hat, patriotisme og anklager både mot hvermann og de fleste andre land.

Faktum er under alle omstendigheter at AKP og Recep Tayyip Erdogan er vinnerne med rundt 10 millioner stemmer.

Her får dere resultatene i prosenter:

Først valget til presidentposten:
Erdogan (AKP): 52.6 %
Inçe (CHP): 30.6 %
Demirtas (HDP): 8.4 %
Aksener (IYI): 7.3  %
Karamollaoglu (SAADe): 1.3 %
Perinçek (VATAN): 0.2 %

Så valget til parlamentet:
AKP: 42.5% , antall seter: 295
CHP: 22.6 %, antall seter: 147
HDP: 11.7 %, antall seter: 67
MHP: 11.1 %, antall seter: 48
IYI: 10.0 %, antall seter: 43
SAADe: 1.3 %
VATAN: 0.2 %

Resultatet innbærer at Recep Tayyip Erdogan har sementert sin posisjon som nær sagt eneveldig president i landet. I virkeligheten kan han nå nærmest gjøre hva han vil, ikke minst siden alle de forskjellige rettsinstansene i praksis lyder under ham. Dommere som opponerer seg blir øyeblikkelig enten avsatt eller omplassert. Han har siste ordet i alt fra landets økonomi til familieplanlegging, undervisning, samt i utenrikspolitikken. Han kan innføre og avslutte unntakstilstander etter eget forgodtbefinnende og endre lovene etter eget hode.

Etter at resultatet var klart (det florerte mengder av rykter kastet ut fra alle hold helt inn i det siste. Bl.a. rykter om et kupp begått av AKP for å konfiskere alle valgurnene), holdt omsider Erdogan sin bebudete balkongtale, slik han har gjort fra sin første seier av. Talen var imidlertid meget kortere og meget mer dempet enn vanlig. Han gratulerte alle Tyrkias velgere med et vel gjennomført og demokratisk (!) Et valg som brakte folket heder. Det var en tale som åndet samarbeidsvilje, men også uten tvil lettelse og kanskje trøtthet. Det har uten tvil, også for ham, vært et nervepirrende valg.

Klokken tolv i dag kom så hovedmotstanderen Muharrem Inçes´tale. Han medga nedelaget, han sa at om man ikke kunne ta, og akseptere et valgnederlag skulle man ikke gi seg inn i denne leken. Han sa at det viktigste nå, i de vanskelige tidene som lå foran dem både sosialt og økonomisk, var å stå samlet. Samtidig fastholdt han at den nye statsdannelsen, som valget av en suveren president innebar, var en ulykke for landet. Han sa at han var fastere i troen på behovet for en forandring av landets institusjoner enn noensinne. Han medga at CHP hadde gjort mange feil under valgkampen, men at det var feil til å lære av, han gratulerte Erdogan til seieren, men sa også at han ville møte stadig sterkere motstand fra ham og hans parti i årene som kommer. Det kommer alltid et nytt valg, sa han.

Talen har, så langt jeg har kunnet overblikke, blitt vel mottatt.

Så, hva gjenstår å si: At det har vært en hard og uren valgkamp. At den har vært full av ureglementerte elementer. At den har vist hvor splittet landet står. Ser man på kartet kan man se hvor tung den anatoliske landmassen er. Like tungt veier den tradisjonelle agrare- og småbybefolkningen med sine tradisjoner, verdier og tro på den sterke mann. Langs kysten ligger de fleste store byene, der er stemningen svært annerledes. Ser man bort fra Svartehavskysten som i hovedsak bebos av konservative troende, er det i de store byene og langs vest og sydkysten velgerne har et mindre tradisjonelt syn, liksom i den lille europeiske delen av landet opp mot grensene til Hellas og Bulgaria. Dette valget som helhet vil jeg påstå i stort var en repetisjon av tidligere valg. Det som burde ha utgjort forskjellen var de ekstraordinære bruddene på normal styreskikk den sittende regjeringen har gjennomført de siste 5 årene. Dette og de raskt stigende svarte skyene som en sviktende økonomi innbærer trodde mange ville innvirke på valget.  Det gjorde det åpenbart ikke. Spektakulære byggeprosjekter og utbedringer av veinettet (noe mange diktatoriske ledere av gode grunder har brukt tid og penger på!) var viktigere, samt billige valgløfter, både på grensen og over grensen for det latterlige, som fri kaffe, og 500 lira til alle som kunne vise at de hadde stemt på AKP, veide tyngre, samtidig som Erdogan har klart å oppnå stillingen som ny atatürk, alle tyrkeres far. Utmalingen av omverdenen som landets fiender, og påstanden at de vil hindre Tyrkia fra å bli stort av misunnelse, har slått rot i mange tyrkeres hjerner. Kombinasjonen av mindreverdskomplekser og stormannsgalskap er et farlig brygg, det er fornemmelser populistiske ledere alltid kan spille på.

For oss gjenstår det vel nå bare å fortsette vår kamp for ytringsfriheten i landet, og ikke la våre venner i stikken.

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul søndag 24. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Stille morgen. Ikke en lyd å høre ute fra den ellers travle gaten. Stille før stormen? Stille før stormen.

Det mange av oss fryktet mest utspiller seg nå, allerede så tidlig på valgdagen, med start i de sydøstlige regionene. Trusler, åpent valgfusk, vold. Valgobservatører nektes adgang til valglokalene, kjeppjages og mishandles. Flere allerede under behandling på sykehus. Videoer viser menn som trenger seg inn i valglokalene med tykke bunker av valg-sedler under armen. Scener der folk roper ut sitt hat og truer velgerne med mishandling og død om de stemmer på andre partier enn AKP. I Sanurfa, byen i Suraç distriktet syd for Diyarbakir, patruljerer morderen som skjøt ihjel tre borgere for noen dager siden fordi de erklærte de ville stemme på HDP, rundt i gatene med et automatvåpen og roper at han vil skyte fler terrorister om de stemmer på HDP (han er bror av borgermesteren!). I Diyarbakir sitter sjefen for gendarmeriet selv i et valglokale ved siden av valgurnen og krever at alle avlegger sin stemme foran ham, og er det noen som lurer på å stemme på annet enn AKP skal de få kjenne på statens makt!

Når det begynner slik, hvordan vil det da slutte? Men opposisjonen gir seg ikke så lett. De fortsetter å dokumentere. Problemer er bare det – og dette er inntil videre min private teori – at Erdogan dirigerer alt dette med fullt overlegg. Hvis han klarer å lage kaos av valget, og systematisk fusk blir rapportert, kan han annulere et resultat som gjør ham til taper, og fortsette å regjere som før. Dette er uten tvil panikk-plan B, og jeg håper jeg tar feil.

Var i morges i et valglokale i Kozyatagi. Her var det eksemplarisk og rolig, valget liknet faktisk til forveksling på et valg i Oslo, bortsett fra valgobservatørene som befant seg overalt, og at damene bak valgbordet var hele 6, en fra hvert parti. Allerede kl. 06:00 i morges var observatørene fra CHP på plass. Tusner av ungdommer fra hele i hele landet. Inçe har gitt dem beskjed om å “sitte på valgurnene” når lokalene stenger kl.17:00, og ikke slippe dem av syne et øyeblikk. Her i Istanbul er det hittil bare rapportert om et par enkelt-tilfeller av forsøk til valgfusk. Tatt i betraktning at det er en strafferamme på 5 års fengsel for forsøk til valgfusk, burde det vært en garanti mot slikt, men når ferske mordere går fri i gatene og truer folk i andre deler av landet, blir kanskje ikke 5 år så skremmende?

En ting er sikkert. Det er ikke avholdt et valg i moderne tid her til lands som har vakt så stort interesse, så mye frykt og så mye håp som dette. Landet holder pusten, og jeg skulle ikke bli forbauset om det er flere tusen som i skrivende stund pakker sine kofferter!

Hvordan reagerer så de gamle HR kjempene? Naturlig nok med behersket, svært behersket, entusiasme ved utsikten til et maktskifte. Jeg tror det er mulig å koke ned deres kommentarer til en sentens: Politikere kommer og går, men det tyrkiske systemet består. HVIS det blir vaktskifte i Tyrkia har den nye statsledelsen i sannhet noe å bite tennene i!

Valg i Tyrkia 2018

Rapport fra Istanbul lørdag 23. juni 2018 av Eugene Schoulgin, Norsk PENs valgobservatør

Allerede i taxien på vei fra Atatürk flyplassen ble det klart hva som står på spill her i Tyrkia denne gang. Hver 100 meter digre plakater med Tayyip Recep Erdogans kontrafei, kilometer på kilometer med AKP vimpler, hele husfasader dekket av Erdogans fjes. Her og der et lite islett som viser CHPs Muharrem Inçes ansikt. Meral Aksener og hennes Iyi partisi (Det godes parti), Temel Karamollaoglu, leder av Saadet party, og Selahattin Demirtas´ HDP er ingensteds å se.

På overflaten er alt seg likt i de deler av byen jeg har besøkt til nå, livet pågår som vanlig, men under denne overflaten syder det, og mest syder det hos opposisjonen! Jeg blir fortalt at det nesten daglig kommer nye eksempler på skitne triks, rene løgner, og de groveste forvrengninger av sannheten fra regjeringspartiets side. Eksemplene er legio, alt fra påstanden at hijab vil bli forbudt hvis Erdogan taper valget, til insinuasjoner at Inçe ønsker å voldta sin søster!

Dette høres, for våre ører, ut som rene barnslighetene, men her i Tyrkia, hvor ministere på fullt alvor kan påstå at regnskyll er bestilt av “fremmede stater”, og at de økonomiske vanskene landet er på vei inn i skyldes omverdens forsøk på å hindre Tyrkia fra å bli en supermakt, finnes det knapt noen nedre grense for hvilke påstander noen anser er tjenlige for å skremme velgerne til lydighet.

Er dette åpningen på en upartisk beskrivelse av forholdene? Ja, det er det! Og det er kanskje noe av det mest nedstemmende.

Samme kveld jeg ankom holdt Muharrem Inçe et massemøte i Izmir foran 2.5 millioner tilhørere! Et virkelig hav av mennesker fylte den brede strandpromenaden så langt øyet rakk. I går samlet han langt over 1 million i Ankara, en meget mindre by, og tradisjonelt et AKP feste. I dag er det Istanbuls tur. I Maltepe er folkemassene så store at det er umulig å se slutten, og dette trass i at man har stengt ned all fergetrafikk fra den europeiske siden i et forsøk på å hindre folk fra å delta. 100 tusener er igjen ved fergeleiene. HDP har sluttet deg til møtet, applauderer med de øvrige og roper: Vi står sammen mot fascismen! På Halk TV, CHPs kanal, og en av to som ikke er kontrollert av AKP, ser jeg nå hundretusener av supportere som fremdeles ikke har kommet fram til valgtale-området.

Hvem er da denne Muharrem Inçe? Han er en gymnasielærer i fysikk fra Yalova, en by innerst i Marmarahavet, øst sydøst for Istanbul.  Han kommer fra en konservativ, troende familie. Selv er han troende muslim, men liberal, og anser at religion er en affære mellom individet og hens Allah. I 16 år har han sittet som MP for CHP. To ganger kandiderte han for ledervervet i partiet, sist i februar i år, men tapte for Kıliçdaroglu. Foran dette valget var det Kıliçdaroglu selv som utnevnte ham, et trekk som allment har blitt applaudert av opposisjonen. Hans budskap er fred og samarbeide. Han har erklært at vinner han vil han straks avslutte unntakstilstanden, gjeninnsette de avskjedigete akademikerne og tjenestemennene og frigi alle fengslete journalister og samvittighetsfanger. Han vil reformere rettsvesenet og satse på utdannelse og helsevesen. Han vil samle partiene og utnevne lederne for de øvrige opposisjonspartiene til visepresidenter. Han vil også innlede reelle forhandlinger med kurderne med hjelp fra HDP (noe som nok faller deler av hans egne kjernevelgere tungt for brystet, og det er snarere den allmenne motstanden mot Erdogan enn sympati for hans program som holder dem sammen)

Hittil har jeg forbigått Meral Akseners Iyi parti og Saadet partiets Karamollaoglu i taushet, men de har ikke på langt nær samme gjennomslagskraft i opposisjonen. I morgen er det valg, dels på president. dels er det parlamentsvalg. Jeg er av den oppfatning at svært mange av HDPs velgere vil stemme på¨Ince som president, men på sitt eget parti i parlamentsvalget.

Særlig på den tradisjonelle, intellektuelle venstresiden er det fremdeles sterk mistro til CHP, og Inçe. På den annen siden er det en allmenn skepsis til samtlige partier, muligens med unntak for HDP. Å være skeptisk til politiske lederfigurer er ikke rart, i et land som av tradisjon holder seg med maktsentra snarere enn politiske ledere. Muharrem Inçe vil gjerne framstå som en “morgendagens mann”, og født i 1954 er han yngre enn de fleste lederne ved makten i dag.

Det jeg forsøker å meddele er snarere et bilde av stemningen, enn en analyse av valgets mulige utfall. Mens mer enn 5 millioner har kommet for å høre Muharrem Inçe i Maltepe er et nærmest ynkelig antall AKP supportere samlet for å høre Erdogan i de nordlige utkantene av Istanbul, der han fortsetter sine anklager mot omverdenen og lover å knuse PKK og alle terrorister i og utenfor landets grenser. Og mens jeg skriver dette blir det opplyst at alle TV kanaler nå har åpnet for å vise Muharrem Inçes valgtale. Man kan jo lure på hva denne plutselige svingningen kommer av! Kan folk begynne å innse at det er en dag etter i morgen også?

Opposisjonen har igjen og igjen oppfordret velgerne til å “passe på” valgurnene. “Sett dere på dem til de blir åpnet for telling” er sloganet. Vant til utbredt valgfusk som man er her til lands, og det faktum at det er trykket nær dobbelt så mange valg-sedler som nødvendig, samt at en feil utstedt valg-seddel blir erklært ugyldig og stemmen avlagt, synes redselen for fusk å være i aller høyeste grad reell.

A si at Recep Tayyip Erdogan er en soleklar favoritt til seieren i dette valget er definitivt ikke lenger innlysende!

Fortsettelse følger.

Eugene Schoulgin var Norsk PENs utsendte valgobservatør under valget i Tyrkia 24. juni. Han skrev stemningsrapporter fra Istanbul før, underveis og etter valget.