Ilham Tohti

Ilham Tohti

Ilham Tohti.

The Uighur economist and writer Ilham Tohti (b. 1969) has for many years been a sharp critic of the differential treatment the Muslim minority he belongs to in China. He has called for cooperation between central authorities and regional minorities.In 2006, he founded the uighurbiz.net website to promote reconciliation between Uighurs and China’s majority population. In January 2014, Tohti was arrested, and later sentenced to life imprisonment, for allegedly “separatism”.In April of that year, for sharp protests from the Chinese authorities, he was awarded the PEN / Barbara Goldsmith Freedom to Write Award for his long-standing commitment.

Alexander Leborg, member of Writers in Prison Committee, PEN Norway

Open Letter: Calling on Norway Oil Fund Divestment from Hikvision and Dahua

Six human rights organizations, including Norwegian PEN, ask the Norwegian Oil Fund to divest from the Chinese surveillance companies immediately.
Surveillance cameras. Photo by Paweł Czerwiński on Unsplash

March 11, 2020

We, a coalition of six human rights organizations, write to express our serious concerns regarding investments held by the Government Pension Fund of Norway (also known as the “Oil Fund”), in Chinese technology companies Hikvision Digital Technology and Zhejiang Dahua Technology, both of which are directly implicated in gross and continued human rights violations in the Uyghur region of China. The Fund must take immediate steps to divest from both companies.

Hikvision, the world’s largest maker of surveillance cameras, and Dahua, a large provider of video surveillance products and services, have both won more than $1 billion worth of Chinese governmentbacked contracts in the Uyghur region since 2016.

Hikvision and Dahua products and services have been used by the Chinese government to monitor and suppress Uyghurs, Kazakhs and other religious and ethnic groups, including the mass arbitrary detention of at least 1 million in internment camps. The issue has been repeatedly raised by human rights groups, the European Union, the UN and by the Norwegian Government itself, on a number of occasions.

Both companies were added to a US trade blacklist in October 2019 which includes 20 Chinese public security bureaus and six other companies, all implicated in human rights violations against Uyghurs
and other Turkic Muslims including mass detention and surveillance.

The Oil Fund makes clear its focus on responsible investment. It recognizes a set of international standards which includes integrating human rights into company policies and strategy, reporting on salient human rights issues, and engaging transparently on human rights through grievance mechanisms. The Oil Fund also has expressed its support for, and compliance with, the UN Guiding
Principles on Business and Human Rights.

These standards could not be further from those adopted by Hikvision and Dahua. Both companies qualify for observation or exclusion according to section 3 (a.) of the Fund’s own guidelines:

“Companies may be put under observation or be excluded if there is an unacceptable risk that the company contributes to or is responsible for: a) serious or systematic human rights violations, such as murder, torture, deprivation of liberty, forced labour and the worst forms of child labour […]”

Norway’s Oil Fund is by no means the only culprit, however. A growing number of investment funds, corporations and other entities have publicly disclosed investments in these companies and continue to do so.

While immediate divestment will not solve the human rights crisis, it would send a clear signal to these investors that the world’s largest sovereign wealth fund is not interested in supporting those that participate in, or enable, gross and systematic human rights violations. It would likewise ensure that the Oil Fund does not continue to profit from those violations going forward.

While we acknowledge that the Fund’s Ethical Council has indicated greater attention to investigating whether technology companies’ tools are being used for “improper surveillance”, the time is now to seriously reassess its investments in Hikvision and Dahua and to take appropriate action to ensure it complies with its own ethical standards.

Sincerely,

Norwegian Helsinki Committee
Norwegian PEN
Norwegian Uyghur Committee
Rafto Foundation for Human Rights
Uyghur Human Rights Project
World Uyghur Congress

For media inquiries, please contact:
  • Adiljan Abdurihim, Norwegian Uyghur Committee: info@uigurene.no
  • Peter Irwin, Uyghur Human Rights Project: pirwin@uhrp.org
  • Ryan Barry, World Uyghur Congress: ryan.barry@uyghurcongress.org

Rebiya Kadeer: Kina dreper sine egne

Rapport fra et møte med Rebiya Kadeer, president for The International Uyghur Rights and Democracy Foundation (Washington), på Menneskerettighetshuset 30.10.06.

 

Kadeer leder en av nærmere 30 eksilorganisasjoner som arbeider for uighurenes sak.  Uighurene er en etnisk minoritet i Xinjiang-provinsen i Nordvest-Kina, et område med rike naturressurser.  På 1940-tallet var det kun ca. 3% etniske kinesere i regionen, som også hadde stor grad av indre selvstyre.  Nå er selvstyret en saga blott og andelen kinesere et sted mellom 60 og 70%.

I Xinjiang-provinsen finner man ca. 90% av Kinas samlede naturressurser (gass, olje, uran og ytterligere 103 ulike mineraler). Gassrørledninger fra provinsen dekker hele Kina, mens uighurene selv må klare seg med kullkraft.  De får heller ikke arbeid på olje- og gassinstallasjonene.  Kina er helt avhengig av disse ressursene og hun mener dette er deres sterkeste motivasjon for å utrydde uighur-folket.  Det finnes enkelte internasjonale selskaper i området, bl. a. et svensk og saudi-arabisk (de har investert tungt), mens Exon, som startet operasjoner der i 1965, trakk seg ut i 2004 uten at hun vet hvorfor.

Hun sier at flere etniske minoriteter i Kina trenger hjelp for å styrke sine menneskerettigheter, også kineserne selv.  Kinesiske myndigheter var tidligere mer lydhøre overfor det internasjonale samfunn, men nå forergår det nærmest en etnisk rensing av uighur-folket.  Uighur-språket er nå satt til side til fordel for kinesisk og det foregår en omfattende tvangsflytting mellom provinsen og det sentrale Kina.  Kinesiske myndigheter bruker “krigen mot terror” som begrunnelse for tvangsflyttingen som også gjelder mange barn.  Unge jenter (16 – 19 år) tvangsflyttes mot løfter om utdanning og arbeid, til tross for at tilsvarende utdanning eksisterer i Xinjiang-provinsen.  Paralellt flyttes ca. 100.000 kinesere fra det sentrale Kina inn i provinsen mot relativt stor godtgjørelse.  En kinesisk-kontrollert “bonde-milits” bidrar til å holde ro og orden, slå ned på demonstrasjoner, etc.

Iht. offentlig statistikk er det stor spredning av AIDS og omfattende narkotikamisbruk i området.  I tillegg tvangssendes kinesiske AIDS-syke og narkotikamisbrukere til storbyene i området.

Det er ingen ytringsfrihet for uighurene som er kneblet og ikke tør snakke.  Kina har avskaffet dødsstraff for politiske dissidenter, men dette gjelder ikke for uighurene.  I 2004 ble det offentliggjort at kinesiske myndigheter hadde henrettet tilsammen 55 personer fra ulike (forbudte) uighur-organisasjoner.  I tillegg kommer store, skjulte antall overgrep i form av tortur og drap.  Hun sier at de aller fleste uighur-familier har opplevd at noen i deres familie er blitt forfulgt.  Det er også omfattende tvangsaborter, ofte svært sent i svangerskapet – rekker man ikke å abortere blir det nyfødte barnet ganske enkelt drept.

Det bor ca. 1.5 millioner uighurer i eksil i nabostatene (Russland, Kashakstan, Kirghisistan, etc.).  Bare i Kashakstan bor det over 1.000 uighur-aktivister.  Kinesiske myndigheter samarbeider med myndighetene i disse landene slik at uighur-aktivister blir pågrepet og returnert til Kina der de får dødsstraff.  I 1999 ble 25 uighurer deportert, alle ble henrettet.  Hun er redd for at alle minoriteter i Kina vil bli tilintetgjort om få år. Uighurene har ikke (som tibetanerne) hatt noen internasjonalt, kjent talsperson.

16. oktober i år inviterte provinsens øverste, politiske leder til et møte med internasjonale journalister.  Disse stillte spørsmål om hva kinesiske myndigheter ville gjøre for at uighurenes kultur skulle kunne bestå.  De fikk til svar at “de som våger å løfte hodet, og de vi ikke liker, arresterer vi.”  Lederen nektet så å svare på flere spørsmål om uighurene.  Kadeer hadde, i kjølvannet av denne episoden, hatt besøk av kun to journalister som hadde vist interesse for hennes sak og hun hadde ikke registrert noen internasjonale nyhetsoppslag om denne “pressekonferansen”.

Uighurene er også muslimer men har så langt ingen støtte fra andre muslimske land, selv om de har en del støtte fra det internasjonale samfunn, primært USA, EU, Tyskland, Storbritania og Norge.  Hun ber om internasjonal hjelp og støtte slik at hennes folk fortsatt kan eksistere.

Om strategi i forhold til en Kina-kampanje i forbindelse med OL i Beijing 2008, sier hun at hun ikke ønsker et “stille diplomati” når det gjelder uighurenes sak, men mest mulig støy.  Hun mener dette er helt nødvendig dersom kinesiske myndighete i det hele tatt skal bekymre seg over press utenfra og at situasjonen nå krever at det tas dramatiske grep.  Hun sier det er en skandale at Kina har fått OL fordi Kina ikke kan leve opp til OLs idealer om frihet og likhet så lenge de dreper sine egne.  Hun mener at OL-komiteen har brutt med sine egne prinsipper gjennom tildelingen og at alle internasjonale organisasjoner som arbeider med ytringsfrihet og menneskerettigheter bør samarbeide om en internasjonal kampanje.

To eksempler på fengslede uighur-forfattere fra International PENs Writers in Prison Committee caselist:

1. Forfatteren Nurmamat Yasin skrev novellen “Den lille duen” der han beskrev uighurenes sak gjennom en allegori der han brukte to duer, den ene fri, den andre i bur, som snakket om hvor dyrebar friheten var.  Boka ble utgitt og godt mottatt av uighurene.  Kinesiske myndigheter anklaget forfatteren for oppvigleri og oppfordring til separatisme og dømte ham til 12 års fengsel.  Den etnisk-kinesiske direktøren for forlaget gikk fri, men korrekturleseren (Korash Huseyin) fikk tre års fengsel (mars 2005).  Begge er notert på International PEN/WiPC caselist, 2. halvår 2005.

2. Historikeren Tohti Muzart, uighur og historiker som forsket på uighurenes historie gjennom offisiellt, kinesisk og internasjonalt kildemateriale i Japan der han var i ferd med å ta en doktorgrad på Universitetet i Tokyo.  Dømt til 13 års fengsel i 1998.  Æresmedlem av følgende PEN-sentere: Engelsk, Perth, Catalan, Japan, American, Liechenstein og Canada.

31.10.06

Carl Morten Iversen