Afghanistan, oktober 2003

Rapport fra Norsk PENs Afghanistan-delegasjon

 

Reise nr. to: 20/9 til 8/10 – 2003

Som sist  besto delegasjonen av forfatterne Elisabeth Eide og Eugene Schoulgin (for mer bakgrunnsstoff, se også vår rapport «P.E.N. delegation to Afghanistan» fra våren 2003). Denne gangen var begrunnelsen for reisen å finne ut om de initiativene vi tok sammen med våre afghanske forfattervenner var fulgt opp, samt å assistere ved leie og åpning av et forfatterhus i Kabul. Dette huset kunne vi nå finansiere gjennom den støtten vi hadde fått via Norsk Kulturråd, Den Norske Forfatterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, samt en privat donator.

Vi vil takke Utenriksdepartementet for den fornyede tillit som ble vist oss ved å stille til vår disposisjon de nødvendige midler for å gjennomføre prosjektet. Grunnen til at vår rapport kommer først nå, mer enn to måneder etter hjemkomst, vil vi få komme tilbake til ved rapportens slutt.

Situasjonen i Kabul sammenliknet med for et halvår siden virket nokså uforandret. Muligens var det noe fler ISAF soldater og koalisjonsstyrker å se i gatene, men hverdagslivet lot ikke til å ha blitt nevneverdig påvirket av de stigende urolighetene i landet. Rapportene om økt aktivitet fra lommer av talibantilhengere og andre motstandere av amerikansk nærvær, særlig i landets sydøstlige trakter samt i Ghazniområdet innga uro, men få mente det ville utvikle seg til mer enn separate terrorangrep. Nord, i Balkh provinsen, med Mazar-i-Sharif som hovedstad, fortsatte enhetene til  krigsherrene Dostam og Ata Muhammed å bekjempe hverandre. Reisende langs hovedveien mellom Mazar og Shiberghan ble iblant beskutt og pikeskoler i distriktet satt i brann. Det samme har skjedd i Ghazni.  Disse overfallene ble kanskje dirigert av krigsherrene, kanskje var det lokale fundamentalistgrupper som ville skremme utlendinger og tendenser til et nytt kvinnesyn på dør.

Vi kunne også konstatere en større oppgitthet blant afghanerne i synet på amerikanerne og deres koalisjonspartnere. Få mente koalisjonen var interessert i annet enn sine egne interesser, og at bistanden ofte ikke nådde lenger enn til de makthavendes lommer.

Det bør også tillegges at vi ankom bare dager etter at statsråd Hilde Frafjord-Johnson hadde forlatt landet. Hennes besøk og løfter om å oppgradere Afghanistan som en viktig mottaker av bistand fra Norge var registrert med betydelig tilfredshet.

Afghansk P.E.N.

Allerede dagen etter vår ankomst var det preliminære styret til et framtidig P.E.N. samlet til møte. Ni av styremedlemmene var til stede, og engasjementet var ikke til å ta feil av. Vi ble da kjent med at de hadde utsett et hus de mente var tjenlig som forfattersenter, og ville at vi, dagen derpå, skulle være med og besiktige huset.

Vi orienterte dem om de formelle kriteriene vedr. støtte til et slikt hus, og om prosedyren i forhold til deltakelse på P.E.N.s årlige kongress i Mexico by.  Dessuten om at vi ville forsøke å reise penger for to delegater til kongressen, så deres senter kunne bli  formelt godtatt av International P.E.N. Videre at minst tjue av dem måtte underskrive P.E.N.s Charter, samt innlevere sine C.V. til sekretariatet i London. Vi diskuterte også bruken av det fremtidige huset; betydningen av å gjøre det til et åpent hus, tilgjengelig for ulike grupper av skrivende mennesker. På alle disse punktene var våre kontakter enige og beredvillige.

Bredden både politisk, aldersmessig, etnisk og kjønnsmessig blant forfatterne som representerer Afghansk P.E.N. var noe av det første som slo oss. På den ene siden fortattere som har sittet fengslet i kortere eller lengre perioder (opp til 9 år) under Sovjettiden eller under Taliban, på den andre forfattere som har støttet kommunistene under den Sovjetiske okupasjonen, ja til og med en som var høytstående dommer under sovjeterne. I dag er han juridisk rådgiver (i narkotikaspørsmål) for regjeringen. Da vi spurte noen av de nærværende om ikke dette bød på problemer, svarte de: Ingen som har engasjert seg i dette landet de siste 25 årene har rene hender, og dessuten er han en svært god forfatter. Med er også eldre menn som den i vest velkjente forfatteren Rahnaward Zaryiab og poeten Habibullah Rafi, og helt unge som den framstående dikteren Khalida Froagh og hennes poetforlovede Waheed Warasta, novelleforfatteren som nå blir oversatt til fransk, Khaled Nawissa, for ikke å snakke om søstrene Yusuf, Yaghana (21) og Raihana (19), som alene hadde forlatt sin flyktingfamilie i Mashhad i Iran for, som de sa, å delta i kulturlivet i hjembyen Kabul.  Man kom også stadig tilbake til betydningen av å engasjere forfattere fra samtlige folkegrupper i landet, samt ”misjonere” for P.E.N. blant forfattere bosatt i andre deler av Afghanistan.

Representativiteten ble også ventilert. Når det gjalt lederskap ville de ha oss til å bestemme. Det sa vi at vi ikke ville, men poengterte at det ville gjøre et godt inntrykk om afghansk P.E.N. også inkluderte kvinner i ledelsen. Etter vår avreise ble det bestemt at tadjikpoeten Partaw Naderi skulle være senterets første uformelle formann, og at den velrenommerte pashtudikteren Safia Siddiqi skulle være nestleder. Hun ble også valgt, sammen med Partaw Naderi, som senterets delegater til kongressen i Mexico.

Framtiden for Afghansk P.E.N. og Afghanistans forfattere mener vi vil bli lettere nå når de har fått sitt eget sted å være i og med forfatterhuset.

Forfatternes hus

Det huset forfatterne hadde funnet før vår ankomst virket utmerket, men det viste seg snart at verten stilte krav som ikke var akseptable. Til alt hell hadde Afghanistankomitéen (NAC) et hus de ville fraflytte fordi de ønsket å samle sitt mannskap under et gjestehus-tak. Dette huset var etter alles mening bedre: Større, billigere, og med en mer medgjørlig husvert.

Den opprinnelige ideen til et Forfatterhus i Kabul kom fra den afghanske forfatteren Atiq Rahimi, bosatt i Paris (hans roman Aske og jord kom på Aschehoug høsten 2001), og en institusjon ved navn ”France Culture”. Imidlertidd hadde ikke franskmennene greid å reise penger til formålet. Nå fikk vi god kontakt med deres representant i Kabul  Daniel Massat-Bourrat, og sammen med kulturattasjeen Eric Lavertu ved Frankrikes ambassade viste han stor iver etter å samarbeide med oss.

Huset ligger sentralt i Kabul, med en rekke andre NGO-er i nabolaget. Det har to etasjer, med til sammen åtte rom, hvorav ett som kan brukes som forsamlingslokale, de andre som kontorer og gjesterom for forfattere fra provinsen/utlandet. Planen er å innrede et bibliotek i huset, kanskje i framtiden også en bokhandel. I den store hagen er det plass for diverse evenementer. Et stort kjøkken gjør bevertning mulig. I tillegg er det planer på at France Culture skal leie seg inn for å åpne forleggervirksomhet med det for øyet å utgi nyskrevet afghansk litteratur og tilby forfatterne skikkelige vilkår. Huset har dessuten to bad.

Huset koster 1200 dollar i måneden, og vi kan få en langsiktig kontrakt uten øking i husleien. Tatt i betraktning hvor høye prisene er i Kabul nå, synes vi dette er en god avtale. Huset ble brukt til fest da vi inviterte afghanske forfattere, norske NGO-er, diplomater, franske kontakter og andre venner til en mottakelse to dager før vår avreise. Det fungerte utmerket med mer enn seksti mennesker til middag.

Som framgår av vedlagt kontrakt vil NAC være behjelpelig med å utstyre huset. Deres innkjøpsansvarlige Matiullah, med seksten års erfaring, vil stå til forfatternes disposisjon når møbler, tepper, armatur, kjøkkenutrustning m.m. skal kjøpes inn. Videre har NAC sagt seg villig til å være våre mellommenn når det gjelder overføring av penger og andre finansielle og praktiske problemer som våre muligens noe mer upraktiske forfattervenner trenger råd og hjelp med. Til gjengjeld har forfatterne sagt seg villig til å overta et par av NACs personale som blir tilovers når komitéen gir opp et av husene sine.

Vi ser det som en stor fordel at en norsk organisasjon som NAC har sagt seg villig til å være våre mellommenn på stedet i den fortløpende kontakten med Forfatterhuset.

Staben vil  bestå av tre chowkidarer (vakter som samtidig vil stå for matlaging og hagestell), en vaskehjelp og en kontorsjef. Dette har vi budjett til. De har også ymtet frampå om en deltidsstilling for en forfatter. Det er ingen dum idé. Dette vil vi følge opp. (se vedlagt budjett).

Virksomhetene i huset kan, foruten den daglige administrasjonen av forfatternes behov, også omfatte tidsskriftredigering og -utgivelse. Her håper vi på støtte fra andre nordiske forfatterforeninger og P.E.N. sentra vi har vært i kontakt med. Videre vil France Cultures nærvær ytterligere sikre daglig bruk av huset.

Mange av P.E.N. forfatterne er dessuten innviklet i kulturaktiviteter og ansatt i organisasjoner som bedriver kulturformidling, som Waheed Warasta som arbeider for ”Open Media Fund” (initiativtaker den kjente forfatter og journalist Ahmed Rashid), Habibullah Rafi (i redaksjonen av Afghanistans største tidsskrift: Killid (nøkkel) med 20 000 i opplag).  Alem Kohkan, Razak Mahmoon og Khaled Nawissa arbeider for Azadi Radio (Radio frihet). Rahnawar Zaryiab som er en av kulturministerens rådgivere, Safia Siddiqi som har en stilling som likestillingsrådgiver i Ministry of  Rural Department, for bare å nevne noen. De fleste er enten journalister eller redaktører i tillegg til sin forfattervirksomhet. Dette medvirker avgjort til å plassere huset sentralt i Kabuls kulturelle liv – og til å plassere våre kontakter sentralt i arbeidet for ytringsfriheten.

Reisen til Mazar-i-Sharif

Ved siden av arbeidet med å starte Forfatterhuset i Kabul, fikk vi også tid til en tredagers tur til Mazar-i-Sharif, Den nordlige Balkh provinsens hovedstad. Her hadde vi møter med forfattere, satirediktere og journalister og informerte dem om våre aktiviteter i Kabul. Navnene og adressene hadde vi fått via våre kontakter i hovedstaden. Vi fikk også muligheten til en lang samtale med unge studenter ved universitetet i byen; studenter (fire jenter og to gutter) som leste humaniora og ville bli journalister og forfattere. Vi kunne konstatere at kvinnenes forhold i nord var om mulig enda vanskeligere enn i Kabul. Mens det synlige tegnet burkhaen i september- oktober ble båret av rundt 80 prosent av Kabuls kvinnelige befolkning, så vi ikke en eneste kvinne i Mazar som ikke var tildekket. De kvinnelige studentene var frimodige og ivrige under våre samtaler, men idet de skulle forlate bygningen der vi traff dem, var det på med burkhaen.

Vi mener at det blant alle de sterke kvinnene vi har truffet under våre opphold i landet råder en enstemmig entusiasme for vårt prosjekt også ut fra et kvinnefrigjøringsperspektiv.

P.E.N. kongressen i Ciudad de Mexico

Som nevnt innledningsvis er det en årsak til denne rapportens forsinkelse: Fra 20/11 til 30/11 pågikk International P.E.N.s årlige kongress, og et viktig mål for oss med reisen var å få Afghanistan representert på denne. I år sto ”The Americas” sentre som verter og stedet var Mexico by. Etter en rekke problemer fikk våre afghanske delegater Partaw Naderi og Safia Siddiqi visum, og takket være den mexikanske innenriksministerens egenhendige inngripen kunne de to få sine pass visautstyrt og stemplet på flyplassen ved ankomst. Afghansk P.E.N. ble ikke bare godkjent med akklamasjon som offisielt senter under kongressen. En rekke delegater gratulerte dem, og den russiske delegaten ba på vegne av sitt land om forlatelse for de lidelsene det hadde påført Afghanistan, hvorpå våre venner repliserte at det ikke var nødvendig, det er stater som fører krig, ikke forfattere!  Det er ikke for meget sagt at de ble kongressens midtpunkt, og ikke minst var Safia Siddiqi aktiv.  Afghansk P.E.N. planlegger nå en komité for fengslete forfattere og er blitt medlem av P.E.N. kvinnekomité.

Framtidige planer

Fra 31/3 til 4/4 neste år vil Afghansk P.E.N. stå som verter for en internasjonal PreForum samling som oppvarming for Forum 2004 i Barcelona (et omfattende internasjonalt kulturelt forum arrangert av byen Barcelona). Vi regner med å invitere en rekke internasjonalt kjente navn til Kabul, inklusive iranske forfattere og afghanske forfattere bosatt i utlandet, men med planer på å reise hjem. Dette vil bli det første og største litterære møtet i Afghanistans moderne historie, og et synlig tegn på at den kulturelle isolasjonen skal brytes. Videre er flere afghanske P.E.N.- forfattere invitert til å delta under Forum 2004 i Spania i mai.

Sammenfatning

Vi mener de to delegasjonsturene vi har gjennomført i år har bidratt til avgjort framgang. Våre målsettinger med reisene anser vi for mer enn oppfylte. I et utsatt og krigsherjet samfunn har vi gjort det mulig for Kabuls  poeter, forfattere og journalister å bli del av et globalt nettverk, og samtidig skaffe seg et fristed og et samlingspunkt med betydelige utviklingsmuligheter. Responsen vi har fått fortjener betegnelsen overveldende, og vi har all grunn til å tro at Afghansk P.E.N. vil la høre fra seg i årene som kommer på en for den demokratiske utviklingen i landet positiv måte.

Vi er også svært takknemlige for all den støtten vi har fått fra Norge, særlig fra Utenriksdepartementet, og dessuten all hjelp vi har mottatt fra Norges chargé d´affaires Bjørn Johannessen i Kabul, fra Norsk Kulturråd hvis bistand gjorde det mulig å åpne forfatterhuset, fra Den norske Afghanistankomitéen som med sin gjestfrihet og praktiske råd har sikret en nær kommunikasjon med våre afghanske forfattervenner, fra Den Norske Forfatterforening og våre kollegaer der, fra dens faglitterære søsterorganisasjon, samt fra styret i Norsk P.E.N.

Til alle dere som har gjort dette arbeidet mulig og banet veien for framgangene retter vi en stor og varm takk, samtidig som vi håper at det vi nå har bidratt til er tiltak av en type som gjør fortsatt støtte både mulig og attraktivt.

Oslo, 16. desember 2003

Eugene Schoulgin                                                           Elisabeth Eide