Norge, Tyrkia og invasjonen i Afrin

De siste årene har vi bivånt et angrep på demokratiet og ytringsfriheten i Tyrkia som går langt lengre  enn det som fulgte militærkuppet i 1980. Dette var ille nok i seg selv, men de militære annonserte fra første stund av at deres maktovertakelse var midlertidig. Den var en reaksjon på en krise. Et sivilt styre skulle gjeninnsettes. Dette skjedde også, og da de militæres kandidat ikke fikk flertall ble dette  respektert.

Utviklingen siden slutten av 2013 er på den annen side et forsøk på å forvandle hele det tyrkiske samfunnet i retning av et sunni-muslimsk diktatur under ledelse av president Recep Tayyip Erdoğan.  Titusener av offentlige ansatte er avskjediget, journalister og forfattere er fengslet i et omfang som verden knapt har sett make til. Styresmaktene kontrollerer de vıktıgste medıehusene og har tatt over alle de tidligere uavhengige nyhetskanalene.

På toppen av dette invaderer så Erdoğan det krigsherjete Syria, i to etapper, først et område på flere tusen kvadratkilometer sør for grensen ved Jerablus høsten 2017, og så tidlig i 2018 den nordvestlige syriske provinsen Afrin. Erdoğan sier at disse landområdene skal «tilbakeleveres til deres rettmessige eiere». Med dette mener han å bosette syriske flyktninger i området. Begrunnelsen er at den syrisk-kurdiske grupperinger PYD som drev ut IS i slutten av 2016, og okkuperer nær en tredjedel av Syria, i dag er alliert med de kurdiske opprørerne i Tyrkia og således er å regne for terrorister ifølge Ankara.

Stortingsrepresentantene Moxness (R), Barstad (SV) og Huitfelt (AP) har stilt regjeringen spørsmål siden februar om Tyrkias okkupasjon, der landet nå oppretter en sivil administrasjon på syrisk grunn med representanter for lokalbefolkningen. Regjeringens svar er unnvikende og viser blant annet til selvforsvar mot PYD. Det foreligger imidlertid ingen dokumentasjon på at PYD står bak noen aggresjon mot Tyrkia, og erfaringene fra Nord-Irak viser at landet uten problemer kan forholde seg til en kurdisk enklave på sørflanken.

Det offisielle Norge har ikke noe spesielt godt rulleblad når det gjelder å påtale de eklatante menneskerettighetsbruddene i Tyrkia. Manglende reaksjon fra Norge og andre NATO-land på invasjonen er desto mer påtakelig siden vi på den annen side reagerer med sterk og detaljert kritikk, sanksjoner og fordømmelse på Russlands annektering av Krim-halvøya samt på landets støtte til opprørerne i det østlige Ukraina. Problemet er ikke bare at Norge unnlater å påpeke en åpenbar folkerettsstridig aksjon, men også at unnfallenheten underminerer det som finnes av tillit til at vi faktisk mener noe med vårt lands støtte til en internasjonal rettstilstand.

Taushet er oftest det svakeste av alle politiske uttrykk. Dersom regjeringen mener at NATO-landet Tyrkias flørt med Russland og Iran gjør den politiske situasjonen mer problematisk burde dette kunne være gjenstand for en rasjonell debatt, men dette skjer ikke.

Det er mulig dette er uttrykk for en ny trend. Vi husker alle regjeringen Solbergs taushet rundt menneskerettsspørsmålene under dens besøk i Beijing. Da var det tilgangen til det kinesiske markedet som lå til grunn. I forkant av sitt besøk i Ankara forleden, oppfordret Stoltenberg NATO-land til å gi Tyrkia mer støtte, men uten å presisere hva en slik støtte skulle bestå i, gitt at Tyrkia tramper på menneskerettighetene og at angrepet på Afrin var folkerettsstridig. Hvilke er omkostningene ved å påpeke at denne invasjonen er utillatelig, ikke minst da Tyrkias hensikt synes å være å forbli i området på ubestemt tid?

President Erdoğan har videre annonsert nyvalg i Tyrkia 24 juni, en frist som er uhørt kort og som ble annonsert samtidig som den hittil 18 måneder lange unntakstilstanden ble forlenget med tre måneder. Å holde valg under unntakstilstand med de ekstraordinære virkemidlene myndighetene har hører ingen steder hjemme, og dette burde regjeringen påpeke.

Det er et svært alvorlig problem når Norge taper troverdighet i forhold til de verdiene landet bekjenner seg til. Et lite land som vårt har all interesse av at en internasjonal rettsorden opprettholdes.

Norsk PEN krever at utenriksminister Søreide i klare ordelag både fordømmer Tyrkias folkerettslige invasjon og planlagte vedvarende okkupasjon av områder i et naboland, samt den destruktive utviklingen med unntakstilstand  i snart ett år, en farseaktig annonsering av valg, den vedvarende undertrykkelsen av den kurdiske minoriteten, og kneblingen av de siste restene av en fri presse.

Norsk PENs Tyrkiagruppe ved Ragnar Næss og Eugene Schoulgin.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 7. mai 2018.