Skandale om uigurenes situasjon ikke tas opp av den norske delegasjonen

Det vil være et nederlag overfor kinesisk maktarroganse om man ikke gir klart uttrykk for det vi står for.

Av Harald Bøckman, medlem av Norsk PEN

Det forstående norske statsbesøket i Kina innledes med et besøk til verdensarvstedet Dunhuang i Gansu-provinsen i Nordvest-Kina. Det er et godt valg.

De buddhistiskinspirerte freskene på veggene i Mogao-grottene, som skriver seg fra det fjerde til det fjortende århundret, og viser et kosmopolitisk og tolerant Kina. Hvis kongeparet hadde fortsatt sin reise lenge vestover, inn i Øst-Turkestan eller Xinjiang, ville de ha støtt på en helt annen virkelighet.

Minoritet i egen region

Xinjiang, eller «Den nye grenseregionen» som den så betegnende heter, er Kinas største administrative enhet og har en utstrekning på fire og en halv gang så stor som Norge. Regionen har status som en selvstyrt region, men i dag skal man lete lenge etter noe som kan minne om selvstyre. Tvert imot foregår det en politisk og kulturell ensretting som man sjelden har opplevd selv i Folkerepublikkens historie.

Da Folkerepublikken Kina ble opprettet i 1949, var om lag 5 prosent av befolkningen i Xinjiang etniske kinesere, i hovedsak administratorer og handelsfolk.

Den opprinnelige befolkningen var overveiende muslimsk, som uigurer, kasakher, kirgisere og tadsjiker, og snakker for det meste tyrkiske språk. Uigurene er den største gruppen med en antatt befolkning på rundt tolv millioner. En gruppe som står i en slags mellomposisjon, er kinesisktalende hui-folk som har sin egen variant av islam.

På grunn av langvarig kinesisk innvandring er den opprinnelige befolkningen i dag i ferd med å bli en minoritet i sin egen region.

Våger knapt ytre seg

Etter Sovjetunionens fall i 1991 har kinesiske myndigheter ført en aktivistisk politikk som har medført at Xinjiang i dag er blitt et økonomisk kraftsenter – på kinesernes premisser.

Da jeg en gang, for rundt 20 år siden – på en av mine mange reiser i regionen – spurte en drosjesjåfør i byen Hotan om hva den store bygningen vi kjørte forbi var (vel vitende om at det var hovedkvarteret til det lokale kommunistpartiet), svarte han spontant og opprørt med den karakteristiske tyrkisktalende aksenten uigurer uttaler kinesisk på:

«Womende hua bu suan!» – «Det vi sier, teller ikke!» I dag våger uigurer i Xinjiang knapt ytre seg offentlig, i fare for å bli internert. De skal bli kinesere, enten de vil eller ikke.

Den lokale responsen på økende kinesisk dominans og undertrykkelse har gjentatte ganger slått ut i desperat motstand, som oppstanden i Artush i 1990 – for øvrig den eneste større oppstanden som har vært jihad-inspirert – og i Ghulja/Yili i 1997. I 2009 ble regionens hovedstad Ürümqi rystet av en voldsom reaksjon på lynsjing av uighurske gjestearbeidere i Guangdong-provinsen i Sør-Kina.

Ellers skjedde det en rekke voldelige hendelser i Xinjiang og ellers i Kina i 2013 og 2014. Det er en permanent konflikt som blusser opp med jevne mellomrom.

Opprettingen av interneringsleirer

Den harde linjen som kinesiske myndigheter har ført overfor rimelige og rettmessige politiske og sosiale protester, er årsaken til det økende konfliktnivået. Allerede på 90-tallet iverksatte kinesiske myndigheter en «Slå hardt til»-kampanje.

For Xinjiangs vedkommende er denne kampanjen blitt permanent. I 2001 kastet Kina seg på USAs president Bush sin «War on terror» og fikk større handlingsrom for å ta seg til rette i Xinjiang. I 2014 ble dette utvidet til «Folkets krig mot terrorisme».

Men de gamle metodene har tydeligvis ikke vært tilstrekkelige.

Fra våren 2017 av har de iverksatt en bredt anlagt kampanje for å bringe alle muslimer i Xinjiang inn i den kinesiske folden. Kampanjen har to hovedkomponenter: oppretting av interneringsleirer og anvendelse av høyteknologisk overvåkingsutstyr. Det første tiltaket, oppretting av interneringsleirer, er i og for seg en gammel metode, men det har fått et enormt omfang som man ikke har sett i Kina siden slutten av 50-tallet. Opptil én million muslimer har til nå måttet tilbringe kortere eller lengre tid i slike leirer.

Det er også dokumentert jevnlig bruk av forskjellige former for tortur, og mange personer har bare forsvunnet. Kinesiske myndigheter har ikke benektet at slike leirer er blitt bygd og sier at formålet er å gi utdanning og fagkompetanse for å motarbeide «de tre onder»: separatisme, terrorisme og fundamentalisme.

Hva slags «forbrytelser» kan medføre at man blir sendt til en interneringsleir? Listen er lang, som å ha fulgt med på utenlandske nettsteder, hatt kontakt med utlandet, ha islamske navn, ha for langt skjegg og følge fastlagte rutiner for bønn.

Disse leirene er massive indoktrineringsinstitusjoner. Listen over kjente uigurer som er blitt internert, er lang, fra profesjonelle fotballspillere til universitetsfolk, skribenter, religiøse ledere og popsangere.

For det andre er Xinjiang blitt et enormt utprøvingsområde for å bygge opp biometriske databaser. Det dreier seg ikke bare om elektronisk ansiktsgjenkjennelse, men også irisskanning, blodprøver, fingeravtrykk og DNA-registre. Det er Orwells skrekkversjon satt i system.

Bør vise at man kjenner situasjonen

Hvorfor driver kinesiske myndigheter en så massiv undertrykkelse av Xinjiangs folk? Den pågående kampanjen har en adresse: «Ett belte og en vei», en strategisk plan som partileder Xi Jinping introduserte i 2013 for å øke kinesisk dominans gjennom Eurasia («beltet») og landene rundt Indiahavet («veien»). De gamle Silkeveiene gikk gjennom Xinjiang, men det nye Silkebeltet er noe helt annet enn det vi vanligvis forbinder med silke.

Det som foregår i Xinjiang i dag, er intet mindre enn et utprøvingsområde for å realisere en gammel nasjonalistisk kinesisk drøm om å gjøre alle innbyggere i landet til kinesere. Allerede fra 2002 av har all undervisning fra grunnskolen av skjedd på kinesisk.

Det vil være en skandale om uigurenes situasjon ikke tas opp av den norske delegasjonen under det forestående besøket. Her bør man vise at man kjenner situasjonen godt, som for eksempel å kreve at den frittalende uighurske forfatteren og samfunnsøkonomen Ilham Tohti, som i 2014 ble dømt til livsvarig fengsel på grunn av påstått separatistisk agitasjon, blir satt fri. Det vil være et nederlag overfor kinesisk maktarroganse om man ikke gir klart uttrykk for det vi står for.

Kronikken er skrevet på vegne av Norsk PEN og ble publisert i Aftenposten 9. oktober 2018.