İncire Ağıt / Lament To Fig /Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nedi jorda fins ei varmere sol men

fordi du ikke elsker meg

vagler liksom kråker over maisåkrene

og munnen min fylles opp av sand

som gledesrop i livet jeg forbanner.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

botanikken gjør det vanskelig

å ta deg som en blomst fra greina di

men jeg er død

tenk en fisk, som tar livet av seg ved å drukne

dette livet jeg har bygd med unyttige hender

dette øyerykket, dette stusslige leiet

påfunn for et amnesti fra mitt indre

jeg er død nå kan jeg si:

alt har et navn, det er så rart!

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

i hus det ikke lukter fukt men naftalen i

gikk jeg fra rom til rom der det ble eltet tarhana

i klare kvelder falt jeg ofte ned fra fikentreet

for å unngå minner om meg selv som nyfødt

loddet jeg fikenmelk til munnen

sneiet hånda borti brennesle og gråt

det var flasker med eau de cologne og eteriske såper

jeg fyrte gjerne opp i ovnen med papir.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

da jeg vokste opp var mor ei plage

jeg sa det aldri, men hun klenget seg til uro

så lett å skape engstelse         mor jeg klør i hodet!

lusesjampo var noe nytt den gangen

som en plystrelyd løst opp i gjengjeldelse

jeg aksepterte at lettskremtheten går i arv

på morssida.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

for faren min er denne kroppen bortkastet sperm

et minne om en sjelden lykkestund

for å drive bort djevelen som plaget barnet

ofret de en hane i gården

bestefar klistret stikkende gråt til panna si

og bordet som i årevis serverte stekt asparges

tørket han av med sitt fineste lommetørkle

mens grove forbehold satte seg i mine trinne kinn.

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

jeg har kjent lappersker med skaut

som jeg var redd for å få tyggis av

jeg har gjømt meg i moskegården

gi meg et bittelite vink, har ventet på å høre noe

jeg trodde mormor kunne tysk

da hun sa velosped om sykkelen min

om kveldene stjal jeg oleaster

klatret i murvegger når jeg rømte

og sleit meg ut; jeg knuste aldri boksen i boksen går

 

jeg får ikke plass i denne kista leyla

nå er dette fikenfatet fullt

smuglerte som helles over ryggen min

sot som har dekket meg siden hidrellez

fullmånen jeg trodde var allah

denne sotlukta

skamløs møll som spiser på min lilla vest

mor som strikker med pinner nummer to

ber om å bli gravlagt sammen med meg!

 

med min hjelp skulle fuglunger fly fra leppene dine

  og skamfullt se de runde magene sine i møte med de magre

der vandrer også profetene, det vet jeg

religionene jeg har fortalt deg om

så hedenske at de ikke vil skjønne det

den dagen jeg kysset nakken din ga til og med vampyrene opp

kanskje våkner jeg til liv litt leyla

om du gråter dette liket reint til grunne


Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.


Om forfatteren

Anıl Can Uğuz er født i Izmir i 1993. Han er uteksaminert som lærer i tyrkisk språk og litteratur ved Yeditepe-universitetet. Dikt og fortellinger av han er blitt publisert i tyrkiske tidsskrifter, og han står bak dikt, fortellinger og kortfilmer som har vunnet priser både i Tyrkia og i utlandet.

 

Metatekst:

Leyla er et kjent kvinnenavn i en romanse som står sentralt i islamsk litteratur, mer her.

Tarhana er en mye brukt suppeingrediens, for produksjonsmåten, mer her.

Hidrellez er en vårfest med bål oppkalt etter profeten Elias, mer her.